REJOHN

En høstkveld med stille klar luft. Det begynner å bli sent på året. Jeg regner med at det bare er snakk om omtrent en måned til vinteren kommer i heia og at det bare blir 4-5 turer til Blåfjellenden fremover. Denne uka var det vanskelig å finne to dager med bra turvær. Lørdag til søndag så ut til å vare det beste valget, men selv da mente YR det ville komme noe nedbør. Heldigvis ombestemte YR seg etter hvert, og lørdag/søndag så ut til å bli bra turdager. Det er mulig å sjekke hvor mange som har bestilt plass på hytta, og denne gangen var det ingen sengeplasser ledige natt til søndag. Nå har jeg eget rom og egen seng, så det er alltid plass til meg, heldigvis. Denne gangen var alt bestilt. Ingen ledige senger. Det betyr ca 20 stykker tilsammen på anneks og hovedhytta. Ikke spesielt mange med tanke på at det ofte er 50 gjester eller mer de gode dagene. Det kunne for en gangs skyld være kjekt med litt selskap på hytta. Det har blitt noen besøk uten andre på annekset. Nå er det alltid litt spennende hvem jeg treffer på. En ting er sikkert, mange forskjellige mennesker besøker ubetjente turisthytter, og nesten alle er kjekke å bli kjent med. Jeg var langt fra sikker på hva som var rett bekledning denne dagen. Det var ikke sommer, men heller ikke vinter. Jeg hadde for sikkerhets skyld med vinter-utrustning. Skikkelig hue og vanntette hansker. De ble det ikke bruk for. Det ble til at jeg startet i vindfleec, men den kom av bare et lite stykke oppe i bakken. Selv om det ble litt kaldt over de høyeste plassene, så gikk jeg hele turen i ullblusen. Kartbukseværet manglet. Inne på heia gikk jeg på en stor gjeng. 10 fedre med 20 unger som alle skulle til Blåfjellenden. De hadde pause i Ølbakken. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til hytta. Fra vinduet på annekset kunne jeg se sauefolkene drive en liten «dott» med sauer mot Blåfjellenden. Arbeidet for de folkene er ikke over enda. Det blir nok noen dager til i heia, for å finne de siste sauene. Dette året har de vært heldige med været. Ikke frost og lite regn, og tørt i marka. Flotte forhold for sanking av sauer. Denne sommeren har jeg også hatt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Sol varme og nesten ikke vind. Det har bare vært å sette seg ned å nyte stunden. Det var kvelden som ble magisk på denne turen. Vinden jeg hadde hatt imot meg innover heia stilnet. Lufta ble klar som glass. Sola gikk ned bak Steinheia, mens fjellene innover mot Stutaheia fortsatt var opplyst av et gyldent lys. Stunden varet ikke lenge, men det var en opplevelse mens det sto på. På kvelden var det 6 grader, men temperaturen steg ut over natten og tidlig på morgenen var det 10 grader. Vinden, som jeg hadde hatt mot meg på vei innover, hadde snudd og kom fra sør- øst. Midt i mot for hjemturen. Det skyet til ut over morgenen, men det fortsatt litt sol da jeg startet. I sør var det sorte tunge skyer. Det blir normalt ikke mye nedbør om vinden kommer fra den retningen, og denne gang stemte det. Skyene løste seg liksom opp og det ble aldri noe nedbør av det. Likevel var det en kaldere tur tilbake. På tross av at temperaturen nok var høyere. Vinden sørget for at det kjentes kaldt ut. Gjengen som hadde overnattet på hytta, skulle samme vei som meg, og jeg passerte alle etter hvert. Det er kjekt med folk i heia.

En kjekk tur, med mye flott natur. Etter å vært på både Blåfjellenden, Sandvatn og Taumevatn i løpet av noen dager, og etter en litt lengre søndagstur, var jeg ikke helt klar for en langtur. Dett hadde også blitt så pass mange bilturer opp til Hunnedalen, at jeg kunne klare meg uten flere i noen dager. Jeg ville likevel på en litt lengre tur enn de «vanlige» hverdagsturene, som oftest blir på 7-8 kilometer og godt under to timer. Spørsmålet var hvor turen skulle gå. Vi er i slutten av september, og det flotte sommerværet vi har hatt, har forlatt og. Fortsatt er det varmt. Vi har knapt sett gradestokken under ti grader, og det er fortsatt tørt. Det skulle blåse. Da passet det best å gå i skogsterreng. Den vanlige plassen for slike turer er Bjødnali fra Sælandsskogen. Det kunne passe bra denne dagen. Nå er det ofte en rundtur til Bjødnali, som blir den «vanlige hverdagsturen» - 7-8 kilometer og godt 1 og en halv time. Jeg kunne jo ta opp mot Ristølnuten eller rundt Engjavatnet for å forlenge turen til noe mer enn en «hverdagstur». Da jeg gjorde meg klar til å gå, bestemte jeg meg for å ta turen om Urdådalen i stedet for som vanlig over Blåfjell. Den turen gir noen høydemeter, og er god trening – mener broderen. For en gang skyld kunne det jo passe å gå den uvanlige veien. Det viste seg å være riktig tur denne dagen. Inne i skogen kjentes ikke vinden, og da sola kom gjennom, ble det nesten sommer. Urdådalen er naturvernområde med bjørk og eik. Her var det fortsatt litt grønt men også mye høst. Noen Bjørker sto alt nakne, mens andre fortsatt hadde blader. Bladene på eika begynte å bli brune, men det er en stund til eika står bar. Det ble en uvanlig flott tur oppover mot Bjødnali. Jeg var ikke alene som fikk oppleve Urdådalen på sitt beste. Litt oppe i dalen satt en jente. Hun hadde en stille stund for seg selv sammen med den flotte naturen. Litt lengre opp satt et par med kaffe og mat. De var også godt fornøyd med dagen og turen så lang. Det er et stykke fra Bjødnali til «Skogen» på vanlig gårdsvei. Jeg gikk mot «Skogen» og kikket etter høylandsfeet. De sto ikke på marka der jeg hadde håpet de ville være. Da var det mulig jeg ville treffe på flokken litt lengre på stien. Over en liten høyde sto jeg et lite stykke fra et stort dyr med skarpe horn. Og stirret kua (eller oksen?) i øynene. Jeg gikk til høyre og rundt en liten kolle – rolig og forsiktig... Der sto flokken på 12-15 dyr. Da de så meg tok de ut, og forsvant i buskene. Lyden av dyra som sprang og dirringen i bakken, minnet meg på gamle Westeren-filmer. Uten andre hindringer kom jeg meg til andre siden av Engjavatnet, og opp bakken og veien mot Sjelset. I sola og inne skogen var det fortsatt nesten sommer. En virkelig flott «ekstra»tur. Det kom en kar nedover bakkene mot Sjelset, og for forbi. Han fikk nå bare gå – fortere enn meg, men jeg økte farten og gikk litt fortere det siste stykket.

To gamle gubber på tur. Det er ungdommen som må til når ting skal ordnes i heia. Denne gangen, som noen ganger før, var Egil villig til å bli med til Blåfjellenden for å forsøke å få skikk på lyset i annekset. Egil er 77 og gjør fortsatt en jobb for turistforeningen omtrent hver uke. Ikke alltid med en fjelltur før han trekker i arbeidstøyet, men til Blåfjellenden er det ikke mulig å komme til uten å gå – på sommeren. Vi hadde forsøkt å fikse lyset i annekset mange ganger, og håpet at denne gang ville det komme på plass. Det gikk ikke helt slik. Vi planla selvsagt turen etter å ha sjekket YR nøye, flere ganger. YR mente det ville være skyer, men oppholdsvær og greie turforhold. Helt til om morgenen da jeg pakket sekken. Da var det snakk om både regn og vind. Litt sure forhold, men heldigvis ville vi få været bakfra på vei innover heia. På vei oppover, fikk vi regn på ruta, og kledde oss for dårlig vær da vi startet. Oppe i bakken ble det mindre regn, og eter bare en kort stund ble det opphold, og gode greier. Vinden tok fortsatt bakfra, men det var ikke noe problem. Ved Tangane gikk vi på folk som kom ned fra heia. Sauefolka fra stølen på Blåfjellenden. To kjekke damer som bar tungt nedover. De hadde funnet 25 liter tyttebær rett utenfor stølen. Selv om det var 25 liter, så veier det en del, men rørte tyttebær er godt til mat. Det gjør nok børa lett å bære. Vi fikk en fin tur innover i heia. Det var ikke to ungdommer som vandret mot Blåfjellenden den dagen. Egil fylte nettopp 77, og jeg er ikke mange åren yngre. Vi hadde begge ganske tunge sekker. Egil med verktøy og utstyr og i min sekk var det mat for begge. Det er kjekt med selskap i heia. Vi hadde mye å snakke om og turen gikk fort. Egil satte i gang og jobbet med sitt, og jeg fikk sving på kaffekjelen. Vi var ikke alene. På hovedhytta var det to kjekke jenter. De samlet på DNT hytter, og nå var turen kommet til Blåfjellenden. De ville til Sandvatn dagen etter. Vi var kommet for å jobbe. Det var noe galt med lyset, og det kunne se ut som et panel ikke var i orden. Det hadde vi selvsagt ikke med. Vi forsøkte også å få i gang aggregatet, uten å lykkes. Der vard et en O-ring som manglet. Det ble liksom ikke noe resultat av jobbingen denne gangen. Vi tok avgårde mot Hunnedalen litt sent på dagen. Da hadde vinden løyet, og det var tørt etter regnet på natten. Igjen fikk vi en flott tur over heia. Denne gangen var det høst. Temperaturen var ikke spesielt høy, men opp bakken ble det likevel varmt. Jeg gikk i ullblusen hele turen. Det ble en liten smak av sommer da vi fikk litt sol. En kjekk og flott tur til Blåfjellenden for Egil og meg.

(uten "forsterkning" i mørkerom...)

Det var ikke så veldig varmt omm trekken fik tak, men i solsteika...

En virkelig flott tur i september. Høsten er på vei. Det er tidlig mørkt og høstfargene har alt kommet i heia. Noe tidligere enn vanlig. Temperaturen har vært sommerlig – over 15 grader - omtrent siden juni. Vi har hatt mange flotte sommerdager, og jeg har hatt mange skikkelig fine turer i heia. Nå mente YR at sommeren er over, og at vi ville få en del dager med regn og lave temperaturer. Først bare et par dager, så en dag med flott vær – sol og blå himmel, før det ville komme noen kalde dager med vind og regn. Tirsdag var dagen med sol og blå himmel, og denne dagen måtte da selvsagt utnyttes på beste måte. Det måtte bli en tur, men hvor? Taumevatn er en grei plass, og turen inn – og tilbake, er ikke spesielt lang. Ikke mer en godt 5 kilometer og den tar greit under en og en halv time. Turen til Flatstøldalen i Sirdal tar mye lengre tid. Det vil bli en dag med mye kjøring og litt lite tur. Turen på vel en mil kunne passe bra, men så lenge i bil er ikke kjekt. Likevel ble det til at jeg heiv mat og utstyr i sekken og satte kursen mot Ådneram. Det er et styr å komme inn til startpunktet for turen inn til Taumevatn. Veien er bomvei, og selv om jeg har adgang til bomnøkkelen, så ligger den godt innelåst i en safe som igjen ligger et stykke fra bommen. Det betyr en liten spasertur før turen begynner. Det tok meg nesen to timer hjemmefra og til jeg sto inne ved Elsvatn og var klar til å ta fatt på turen innover heia, og da hadde det gått 10 kilometer i timen over fartsgrensen gjennom Hunnedalen. Værmeldingen for dagen gjorde at jeg tok den lange turen inn til Elsvatn. Og været var nesten bedre enn meldt. Det var sol fra blå himmel, nesten ikke vind. Tidlig på dagen var det fortsatt litt kjølig, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen. Det er tredje gang jeg går innover mot Taumevatn dette året. Forrige gang var det knusktørt i bakken. Denne gang var det en del våte partier, men fortsatt var det for en stor del tå pass tørt at det var mulig å trø på de fleste myrsøkkene. Det er høstfarger. Bjørka begynner å bli gul. Enkelte plasser er det fortsatt grønne flekker, men for det meste er det brunt gress. Fargerikt, men litt trist at sommeren er over. Jeg stoppet opp flere ganger bare for å få med meg naturen. Det er flott med høstfarger og speilblanke vann. Jeg møtte tre karer med store sekker. De hadde vært på rypejakt oppe ved Storevatn, og sett hundrevis av ryper – i hvert fall 200. Det hadde sekkene fulle med fugl. Det var ingen andre på tur innover, selv om det var en del biler ved Elsvantnet. Jeg tok inn på hytta for å lage litt te, og satte meg ned for å spise litt mat. Det var fortsatt litt kaldt inne – våt bluse... Da jeg kom ut i sola for å ta på sko, var det sommer. Nå var det i le av trekken, men i solsteiken var det kortbuksevær. Og jeg hadde på langbukse. Det kan vanskelig bli bedre i heia i midten av september. Etter en skikkelig flott tur mot bilen, jeg hadde sola i ansiktet, bare litt trekk over kantene, så var det returen. Fortsatt måtte jeg gå frem og tilbake for å hente nøkkel, og selvsagt kom det et par biler som bare kunne kjøre gjennom.

Til Blåfjellenden i sommervær med brøytestikker langs veien. Nå var der ikke dårlig vær tilbake fra Blåfjellenden, men turen inn var mer en bra. Det var sommer og sol i september. Det var så pass bra at jeg måtte sjekke i bloggen hvordan vært «normalt» er i september. Jeg ble ikke spesielt overrasket over at det ikke var noe «normal» vær. Noen år er det sommer og sol, som på denne turen. Andre år har det vært snø og frost. Det hender også at september både har sommer og vinter – samme år. Denne gangen var det tegn på at vinteren ikke er langt unna. Oppover Øvstebødalen var det satt opp brøytestikker. Oppover Oleskaret fra Hunnedalen var det nesten 30 grader – i sola og uten et vindpust. September kan være forskjellig. Jeg sjekket de siste ti årene, og et par år har det vært snø i november, men det har vært flere år med sommertemperaturer i september. Da mener jeg godt over 20 grader. Et år, etter en riktig snørik vinter, lå det snø i fenner i september, og det kom nysnø bare noen dager etter at jeg hadde tatt bilde av fennene. Store forskjeller, men denne gangen var det sommer og sol- YR mente det skulle bli mindre sol og lavere temperatur enn det vi fikk, så YR tar også feil. Som om det var noen bombe. Det hadde kommet litt regn tidligere i uka, men da vi gikk var det fortsatt skikkelig tørt i bakken. Tørken slår spesielt ut på de vannene som er regulert, men selv vann som ikke er regulert, har lav vannstand. Bekker og elver har omtrent forsvunnet. Fargen på myrene og manglende blader på bjørka, viser også at det har vært en spesielt tørr sommer. Vanligvis kommer ikke høstfargene før helt i slutten av september, og bjørka kan ha blader omtrent ut måneden – om været har vært samarbeidsvillig. Heldigvis har været dette året vært nærmet perfekt for tur. Det har vært skikkelig mange gode dager, med sol og lite vind. Det er skikkelig kjekt å være i heia med god vær, og denne sommeren har vi hatt mange flotte dager. Da får det heller bli høstfarger litt tidligere enn vanlig. Broderen og jeg fikk en time for oss selv på terrassen i sola. Kvelden ble lun, og lufte skikkelig klar, og stjernehimmelen på natta like imponerende som alltid. Det kom ingen andre som vi kunne dele opplevelsene med, men både broderen jeg trives godt sammen. Kvelden gikk fort. Vi fikk kjekt besøk før vi tok avgårde mot Hunnedalen dagen etter. En jente vi har truffet mange ganger kom gående fra Sandvatn. Det ble tid til en skikkelig «drøs» før vi tok fatt på bakken opp. Det var kaldere enn dagen før, og det blåste mer. Sol gjemte seg bak skyene, og vi måtte holde farten opp for å ikke bli kalde. Det kunne faktisk se ut som om vi skulle få noen dråper i hodet. Nedover mot bilen forsvant skyene og det ble igjen sol og varme. En grei avslutning på en flott tur.

Det kan være du ikke får skikkelig svar frfa de som kjenner dette området best, da din "overskrift" lett kan "oversettes" til en lite hyggelig melding på dialekten der omkring.... Dra Gullingen til Sandsavannet vil det ikke være noe problem. Jeg har aldri gått på ski i området, men tror ikke det er helt greit å gå inn mot Øvre Moen i mars, og jeg tror det vil være bedre å legge turen over Svinstølvatnet og til Stranddalen. Fra Standdalen til Krossvatn, vil være helt gret - Over Veneheia og Urskar. Det er antakelig helt greit å gå rett over Grasdalsheia, men jeg har aldri gått i det området. Videre mot øst, er ukjent terreng for meg, men jeg tro jeg ville unngå Vatnedalsvatnet, som er regulert.

Onsdagstur i flott turvær. Det ble ingen langtur med Bestyrerinnen på søndag. Vi hadde planer om å ta 3 muligens 4 topper fra Gramstad, og startet friskt opp mot Øvre Eikenuten, for å gå Dalsnuten, Resasteinen Skjørestadfjellet og så helt til slutt om form og krefter tillot det Fjogstadnuten. Minst 4, muligens 5 timer. Litt opp i bakken sa foten i fra om at dette ville bli alt for mye. Det ble ikke bedre da vi valgte å ta den bratteste veien opp mot Dalsnuten. Nede ved Revholstjørn ble det raskeste vei tilbake til bilen. Det ble bare en og en halv time tur den dagen. Onsdag var det turvær. Skikkelig turvær, selv om YR mente det kunne bli skyer og til og med noen dråper. Denne dagen ble det varmt, og mye sol. Virkelig flott turvær. Ville det være mulig å ta en litt kortere versjon av den planlagte søndagsturen – på en onsdag?. Nå hadde vi gått Øvre Eikenuten og Dalsnuten. Hva med å ta resten. Denne turen har jeg gått noen ganger i sommer, etter å ha «oppdaget» stien på nordsiden av Skjørestadfjellet og vei og sti tilbake til Gramstad. Dette burde være gjennomførbart, mente jeg. Nå valgte jeg å ta på fjellsko. I det siste har det blitt mye tur i lave tursko. Muligens ville litt høyere støvler gjøre turen bedre. Jeg er fortsatt overrasket over hvor mange som har anledning til å gå tur midt i uka og midt på dagen. Ikke alle kan være pensjonister som meg. Da må pensjonsalderen ha sunket betraktelig. De fleste ville mot Dalsnuten. Der skulle jeg bare forbi på nedsiden. Det ble kjapt tomt for folk da jeg forlot den vanlige stien mellom Dalsnuten og Gramstad. Ikke mange andre tar innover mot Skjørestadfjellet og Resasteinen, men det var spor. Muligens etter folk fra dagen før eller noen som hadde vært tidlig ute. Jeg traff en jente på veien. Nå hadde jeg ikke «vinterklør», og gikk i kortbukse og kort ullbluse, men jenta kom i liten treningsbukse og sports BH. Skikkelig sommerklær. Oppover bakkene mor Resasteinen var det ikke vanskelig å skjønne at sommerklær var tingen denne dagen. Det ble varmt. Bakkene vender mot sør og sola skinte. Det må ha vært mange og tyve grader oppover mot Resasteinen. Svetten silte og jeg var gjennomvåt. På toppen av Skjørestadfjellet var det ikke fullt så varmt. Trekken som så vidt kunne kjennes var velkommen. Jeg fortsatte å legge opp noen «nødlinger» fra den T-merkede stien og til den godt opparbeidet stien nedover fra toppen mot «Skaret» eller Skjørestad. Det bør være enkelt å finne fram etter hvert. Slak bakke og god sti ned til skogsveiene, gjør at det går kjapt å komme ned fra fjellet. Det er litt «kronglete» å finne fram til porten inn til den gamle garden «Skaret» men der og til Gramstad er det ny grusvei. Etter noen hundre meter på asfalt valgte jeg også denne gangen å ta mot Fjogstadnuten og rundt til Revholstjørn. Det gjør hele turen omtrent en halv time lengre, men denne dagen var det vær for tur. Jeg var på tur for å teste foten. Det tok ikke lang tid før jeg glemte hele bakfoten, og bare gledet meg over å være på tur i sommervær. Innover mot Gramstad, i noen bakker, kunne jeg kjenne at jeg tross alt hadde vært på tur i over to timer.

YR kan ta feil. Etter mange flotte dager med sol og sommer, og en sommer med lite regn, meldte yr om mindre bra turvær for dagene fremover. Det skulle fortsatt være sol, men vinden ville ta seg opp og sommer temperaturen ville mangle. Været var ingen hindring for å gå innover i heia på den vanlige turen til Blåfjellenden. Det var mer et spørsmål om det fortsatt var greit å gå med kort bukse, og hvor kaldt det ville bli i vinden. Jeg var i tvil. Skulle jeg ta på langbukse for første gang på mange uker, eller skulle jeg utfordre værgudene litte granne, og fortatt gå i kortbuksa? Det er lettere å gå i kortbukse. Det føles bedre. I tillegg blir legger og lår ikke så veldig kalde selv i regn. Det er mer forventningen om kalde knær som er problemet. I hvert fall om temperaturen ligger over 12-13 grader. Det var blå himmel og sol, men en litt kald vind i Hunnedalen. Helt klart forhold for kortbukse, og muligens ville jeg kunne hive av fleecen etter hvert. Det ble varmt oppover bakkene – som lå i le av vinden, men kaldt over kantene. Fleecen ble på hele turen. Sommeren er over. Det ble klart alt da jeg startet på turen innover mot Blåfjellenden. Det var høstfarger i lia og det lå blader i stien. Stillheten, som jeg setter pris på, var også fraværende. Vinden gjorde at det var lyder, spesielt rundt ørene. Nå var vindstyrken neppe mer en opp mot 10 m/sek og ikke noen hindring for å komme på tur. Det kjennes likevel kaldere enn hva gradestokken forsøker å fortelle. Som vanlig ble det en temmelig ensom tur innover. Det var ingen andre på tur. Jeg hadde startet litt tidligere enn vanlig, og de fleste som tenker seg inn til hytta, starter normalt litt ut på ettermiddagen. Nå var bakfoten fortsatt i ulage. Ikke så pass at jeg vurderte å holde meg hjemme, men så pass at jeg var usikker på om det var lurt å gå over stokk og stein. Burde jeg heller ha holdt meg på asfalten. Ankelen « sa fra» noen ganger, men i det store og hele gikk det greit fremover. Jeg var oppmerksom på hvor jeg satte foten, og gikk så forsiktig som mulig. Det tok tid, men uten de store problemene. På tross av YR sine vakre ord om sol og sommer, og mine planer om et rolig stund i sol og varme på terrassen på Blåfjellenden, seg det skyer inn over og sola forsvant. Vinden derimot tok seg opp. Det ble til at jeg fyrte opp ovnen og tok te og skoleboller innendørs. Det kom folk, en liten familie med mor og to sønner på 7 og 10 år utpå kvelden. Jeg ble ikke alene på hyttene den natten. Vinden hadde vært hissig i løpet av natten. På morgenen blåste det fortsatt, og i tillegg var det litt yr i lufta. Ikke skikkelig regn, bare sånn at det ble litt vått i gresset. Langt fra det været YR hadde meldt. Jeg ventet til omtrent klokka et før jeg tok ut. Da var det kommet en kar opp dalen og det kom en annen mann i det jeg startet mot bakken opp i heia. Det satt også to stykker i ly av vinden et stykke oppe i bakken. Jeg for forbi og la ikke merke til disse, før jeg hørte de snakket. Vinden sto fra nordvest, og jeg fikk den bakfra. Det kom litt sprekker i skydekket og sola slapp igjennom i små perioder. I sør – lang i sør, kunne jeg se blå himmel og godværet som var lovet. Selv om vinden sto fra nord, trakk skyene seg bort, og i det jeg krysset Saftbekken, halvveis mot Hunnedalen, kom sola fram. Det ble lyst og trivelig. Selv med sol over landskapet, var det høst. Sauene var i hver fall ikke i tvil om at de snart ville bli jaget ned av heia. De sto og ventet på gjeterne som ville komme på mandagen. I sol og med vinden bakfra ble det en hyggelig tur mot bilene. Selv om sommeren har forlatt oss, kan det fortsatt bli mulighet for flotte dager i heia.

Jeg har en fast plass oppe i Fidjadalen, som jeg besøker - omtrent - en gang i året. Men alder og tung sekk og bratte bakker er ikke en god kombinasjon. så jeg er ikke sikker på om tradisjonen vil bli opprettholdt....

Vær og forhold på topp. Sommeren er nesten over, og høsten lurer like rundt hjørnet. Det er snart september. For mange har det vært en sommer uten en skikkelig varm og flott periode, og derfor en ikke helt god sommer. For meg har det vært så pass bra vær at «godt turvær» liksom er det jeg forventer og er det som jeg oftest får. En ting er sikkert det har vært tørt, og temperaturen har ikke vært stort over 25 grader. Verken i heia eller hjemme. En skikkelig sommer ha alltid noen dager med skikkelig varme. Dette året mangler disse dagene. Likevel har altså sommeren hatt så mye bra vær at jeg forventer flott turvær på den ukentlige turen innover mot Blåfjellenden. Det skulle liksom bare mangle. Yr var optimistisk, og værgudene fulgte opp med tør og varm bris, og med sol, selv om den forsvant bak hvite sommerskyer av og til. Nok en gang var det mulig å gå innover heia med bare lave sko – uten å være redd for å bli våt på beina. Det er skikkelig kjekt å gå innover heia i godt vær. Tørt i myrsøkkene og lite vann i bekker, gjør det enkelt å komme fram. Det var lett å komme i godt humør. Det var enkelt å komme innover mot hytta. Meningen var å ligge over, men med sosiale forpliktelser hjemme, fant jeg det best å ta nok en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Det er nok å gjøre der inne, men denne uka får jeg bruke tid hjemme. Heia var likevel litt annerledes en midt på sommeren. Småfuglene mangler, og det er stillheten som gjør turer på denne tiden til en litt annen opplevelse. Uten vind, og uten fugler og dyr er det lite som lager lyd. Stillheten får meg til å stoppe opp, ikke for å lytte, men for å se. Vann og tjern ligger omtrent speilblanke. Det er fortsatt noe grønt, men mye av bakken har alt fått en gyldenbrun farge. Høstfargen kommer tidligere i tørt vær, og dette året det har vært tørrere enn vanlig. Sauesankingen er i gang, antakelig noe tidligere enn vanlig, nettopp på grunn av at det er lite mat for sauene i heia. Nede ved Blåfjellenden var det varmt. Trekken fra nord, ble mye mildere, og siden jeg ikke hadde planer om å bare snu i døra, gikk jeg ned til elva. Det er en liten kulp rett under brua. Sola står fortsatt så høyt at den når ned, og denne og fjellveggen opp mot brua var varm av sol. Det passet bra med en liten dukkert. Det var faktisk så pass varmt i sola at jeg ble sittende en god stund og bare nyte de siste rester av sommer. Jeg tror ikke det blir flere dukkerter i fjellvann dette året. Oppe ved hytta var det tid for mat, og en strekk på benken. Jeg lå en stund, tenkte på returen. Det er 8 kilometer og 300 høydemeter til Hunnedalen fra Blåfjellenden. Jeg hadde brukt litt over to timer inn, og mente det burde være mulig å gå tilbake i omtrent samme fart. Jeg kunne starte på returen etter 7 og fortsatt være nede ved bilen i god tid før mørket. Det ble likevel til at jeg startet i fire-halv fem tiden. Sola skinte fortsatt, selv om det var noen hvite skyer. Oppover bakken ble det – som vanlig – varmt, og svetten rant. Etter hvert ble det mer og mer kveldslys og sola kom lavere og lavere på himmelen. Fortsatt var det varmt, sol og stille. Det ble igjen en skikkelig flott tur tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. En flott og fin dag i heia.

Alene innover, men fullt på terrassen. Yr meldte om flott turvær. Med en skikkelig fin tur tilbake fra Blåfjellenden fristet det med nok en tur i heia. Den vanlige søndagsturen på sommerstid har vært en dagstur til Sandvatn, og det var nettopp den turen jeg tenkte på. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten vindstille. Det eneste som manglet for at det skulle være skikkelig sommer, var temperaturen. Hjemme var det 14 grader og det ville være noen grader kaldere oppe på omtrent 900 moh. Jeg har vært innover fra Lortabu og lysebekken ti ganger i år. Begge gangene på dagstur. En gang til Sandvatn og en gang til Mohidler. Tidligere år ble det ofte mange flere ganger denneturen. Det ville i hvert fall være greit om jeg kom innover en gang til i 2021. Det var ikke mer enn 12-13 grader på en nesten full parkeringsplass ved Lortabu. Jeg tok på en jakke, men bare et lite stykke opp i Lysebrekka måtte jakken av, og jeg fortsatte oppover i bare en tynn bluse og lett treningsbukse. Turen innover heia ble en flott opplevelse. Været var omtrent det samme som dagen før med nesten vindstille sol og skyer, og selv om det ikke var sommertemperatur, var det helt greit å gå. Småvannene lå speilblanke. Det var lite lyd. Stille og uten andre folk. Nå kom det et par følger i mot, men stor sett ble det en rolig virkelig kjekk tur mot Sandvatn. Nå kunne jeg kjenne at det hadde vært mye tur i det siste. Pusten ble fort tung i bakkene oppover, og jeg gikk og talte hvor mange bakker det ville være før jeg var framme ved hytta. Heldigvis var ikke formen så dårlig at jeg ikke kunne glede meg over igjen å være på tur oppe i heia. Det ble en skikkelig flott to timers tur før jeg kunne se hytta. Terrassen var full av folk. Forklaringen på alle bilene som sto på parkeringsplassen. Det viste seg å være kjentfolk på tur. Kjell Arild som turleder for en «Fjellvandring»gjeng. De var egentlig på vei mot Mohidler, men siden en del aldri hadde vært på Sandvatn, la de like så godt turen innom hytta. Denne gangen var terrassen på Sandvatn en riktig flott plass å ha pause. Sola steikte, det var omtrent ikke et vindpust, rene sommeren. Jeg ble sittende en stund etter at gjengen hadde gått videre mot Mohidler. Tilbaketuren gikk merkverdig greit. Jeg kjente ikke noe til alle turene, og beina fungerte bra. Det ble litt mer skyer, men fortsatt var det skikkelig bra turvær. Det var en kjekk tur mot bilen. Jeg hadde egentlig planlagt å stoppe ved badekulpen, men sola var gjemt bak skyer, og da jeg stoppet ved kulpen, overtalte en sverm av insekter meg til ikke å hive av meg klærne. Jeg fortsatte mot bilen og var nede før klokka var 4. Turen hadde gått fort. Jeg var godt fornøyd med dagen.

En kortere dugnad enn planlagt. En god del av arbeidet på Turistforeningens hytter blir gjort på dugnad. For egen del blir det noe jobbing på Blåfjellenden, men det hender jeg også er med på å jobbe på andre hytter. Egil ville gjerne ha meg med til Sandsa. Han holdt på med å ordne ytterveggen etter at det i noen år hadde kommet vann inn i veggen fra vaskerommet. Det er ikke kjekt å jobbe med tungt utstyr alene langt fra folk, og selv om jeg ikke er spesielt god med sag og elektrisk verktøy, er jeg flink til å se på at andre jobber. Og det hende at fire hender, er nødvendig for å få ting på plass. Nå har jeg vært på Sandsa et par ganger før, men det ville passe bra å besøke hytta en gang til. Ikke minst siden Egil da ville være med til Blåfjellenden for å ordne lyset på annekset. Sandsa er en svær og ruvende hytte. Den ble tegnet av arkitekt Henrik Nissen d.y. Sønn av en kjent arkitekt og han har selv tegnet en del av de mest kjente turisthyttene i Norge. Som for eksempel Gjendesheim, Glitterheim, Nøstedalsseter og Skogadalsbøen. Sandsa er antakelig den turistforeningshytta fra den tiden (før 1940) som er minst endret og som fremstår i sin opprinnelige form. Så avgjort verdt å få med seg. Hytta er en del av Turistforeningenes historie. I dag litt mørk og trist, med mange rom, over 40 sengeplasser, og både stue og peisestue, - og få gjester. Vi var alene på hytta de dagene vi jobbet der. Det var meningen å holde på i flere dager, men alt andre dagen var det meste av arbeidet utført. Med god hjelp av Bjarne, fikk Egil gjort det han hadde tenkt å gjøre og vi kunne avslutte tidligere en planlagt. Selv om det ikke var nødvendig å gå til hytta, vi hadde båt på vannet, så ble det likevel en god del bæring av utstyr fra båten og opp til hytta. I tillegg skulle jo en del tilbake til bilen. Nå var det jobbingen som fikk svetten fram. Blanding av betong i trillebør er slitsomt, og krever energi. Jeg klarte å bli svett disse dagene også. Med stor hytte og mange rom, tar det også tid å vaske gulv. Støv fra riving og betongstøv er vanskelig å bli kvitt. Etter å ha skiftet vann tre ganger var gulvet i gang og skut sånn noen rent. Nå ble det også tid til å snakke med de andre. Egil har jeg jobbet med noen gange. Ganske mange, men Bjørn har jeg antakelig bare truffet en gang før. Vi fant for ut at vi hadde mange felles kjente, og det ble en hyggelig stund med utveksle historier og opplysninger oss i mellom. Med nærmes sol og sommer da vi kom inn, ble det litt kaldere, og høststemning da vi dro. Det regnet litt på formiddagen. Vinden tok seg opp og temperaturen var ned mot ti grader. Høstlig, med andre ord. Det er kjekt å bli tidlig ferdig, men med godvær i sikte, hadde det også passet å gå videre – for eksempel til Stranddalen.

Jeg sliter fortsatt på mine Impact - etter omtrent 20 måneder, noe som er ny rekord for fjellsko. Når det gjelder sålen, så henger den bedre på vått fjell eller våt stein enn walk king Når det gjelder vedlikehold, så har jeg god erfaring gjennom omtrent 17-18 par med Walk King (pluss de parene broderen har slitt ut) funnet ut at vedlikehold er sterkt overdrevet. Fra militærtjenesten var jeg vandt med at støvler skulle pusses. Det startet jeg med da jeg kjøpte fjellsko. Etter noen par (ganske mange) sluttet jeg med det, og fant ut at levetiden var nøyaktig den samme. (Et par Walk king ble likevel ødelagt kjapper en andre - det kom hull i læret på tåa, på den ene skoen.) Spørsmålet fra trådstarter er vanskelig å svare på. Det er for mange faktorer som virker inn. For meg holdt Walk King 12.15 måneder, men da var det Gore-Texen som begynte å lekke.

En flott heiatur. Det er ikke alltid like lett å bli enig med meg selv om hvor jeg skal på tur. Det blir jo mange turer på de samme stiene, og jeg er ikke alltid klar for nye «eventyr». Det er litt skremmende å gå på nye plasser, spesielt alene. Og det er ikke blitt lettere å overtale meg selv om å forsøke noe nytt etter som årene går. Denne uka var Yr mindre samarbeidsvillig enn det jeg har opplevd den siste tiden. Det ble meldt om regn og ruskevær. Drittvær mener mange. I hvert fall ikke noe kjekt vær å starte en tur i. Dørstokkmila er lang og tung i dårlig vær. Først langt på kveld tirsdag tenkte jeg på en dagstur til Blåfjellenden som en mulighet. Det var lenge siden jeg hadde forsøkt meg på den turen – trodde jeg. Nå er det heldigvis enkelt å sjekke hvor lenge siden, og svaret var at jeg hadde gjennomført en slik tur i året de siste årene. Før det, ble det mange dagsturer til Blåfjellenden i året. Det var med andre ord på tide med den årlige turen frem og tilbake til Blåfjellenden dette året også. Det er ikke en ny tur, snarere tvert om. Dette er en tur jeg antakelig har gått opp mot 1000 ganger om jeg rekner frem og tilbake som to ganger. En tur hvor jeg omtrent kjenner hver stein og tue. Nå er det jo ikke sånn at turen blir kortere og med færre bakker opp og ned. Likevel blir det enklere og kjappere å komme fram når føttene går omtrent på egen hånd. Ikke minst blir det mindre krevende når bakkene er kjent, og jeg kommer til toppen uten at pulsen er på topp. Jevn fart er det som teller. Turen er likevel ikke «enkel». Den krever sitt. Starten går fra Høgaleitet i Hunnedalen og ender ved hytta på Høgaleitet ved Blåfjellenden. Begge stedene er 600 moh, og høyeste punkt på turen er omtrent 900 moh. Inne i mellom er det noen bakker Tilsammen er det nesten 7-800 høydemeter. Avstanden er målt av mange. De fleste får turen til å bli 8,4 kilometer, og for meg tar turen nå litt over to timer om forholdene er bra, og 2,5 timer i regn og styggevær. Omtrent 4 kilometer i timen sier litt om hvor «tung» turen egentlig er. Vanligvis er det mulig å holde større fart, med lett sekk og gode forhold. Det skulle være bra vær onsdag. Med litt sol mye skyer, lite vind, men med noe lavere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Flotte forhold for en tur i heia. Her var det bare å hive sekken og komme seg avgårde opp til Hunnedalen. 1 time hjemmefra – i god fart.... Selv med en lett sekk, og virkelig flotte forhold, tørt og bra sti, ble det ikke «lett». Jeg hadde en tung dag innover. Litt overraskende for meg, da jeg hadde tatt det med ro noen dager, og burde ha overskudd i masser. Planen var å jobbe litt inne på hytta, ta den tiden det trengtes og så slappe av en god stund. Jeg behøvde ikke å være tidlig hjemme, og kunne bruke hele dagen, og noe av kvelden om det trengtes. Etter to-tre timer var småjobbene gjort, og jeg hadde både spist og slappet av. Jeg var klar for tilbaketuren. Den gikk merkverdig lett. Det var ikke snakk om «tung» tur i det hele tatt. Litt små-springing i bakkene og noen kjappe steg opp små kneiker. Omtrent som i gamle dager. Jeg hadde funnet overskuddet jeg savnet på vei inn. Det ble en kjekk tur tilbake, med sola i ansiktet og den lille trekken bakfra. Nesten perfekte forhold. Turen over heia hadde tatt to timer. Nesten god gammel fart. Det var jeg god fornøyd med, spesielt siden jeg ikke var noe særlig stiv da jeg kom til bilen. Det var jeg dagen etter....

Et litt spesielt sted. Det var vær og forhold for en tur inn i heia. Etter noen dager med tung jobbing var jeg tung i kroppen og ikke klar for en langtur. En dårlig kombinasjon, når vær og kropp ikke samarbeider. Det kunne likevel ikke bli en dag hjemme. Etter hviledag på lørdag og en kort og kjapp tur på søndag, var det på tide å finne på «noe». En litt lengre tur og helst i heia, uansett hvordan formen eller var. Sandvatn ligger jo lagelig til for en litt lengre tur. Stort enklere tur enn opp Lysebrekka og innover mot Blautevatn og videre ned til Mangædne er vanskelig å finne. En forholdsvis lang tur på 14-15 kilometer frem og tilbake. Hva med Mohidler? Det er omtrent en like lang tur som inn til Sandvatn og går nesten på samme sti. Bare det siste stykket fra bekken mellom Mohidlertjørn og 900-vannet (litla Sandvatn) går annerledes. Et stykke på omtrent en kilometer rundt Mohidlertjørn til selve hidleren. Hjemme var det overskyet, litt vind og bare 14 grader. Jeg valgte likevel å ta kortbukse og tynn ullbluse. For sikkerhets skyld heiv jeg på meg vindfleecen. Det viste seg at jeg ikke tok den av før jeg nesten var tilbake ved bilen. Mohidler er en hule inn i fjellet. Den er brukt som overnattingssted i antakelig mange år. Innvendig er det grusbakke med en kant hvor antakelig «sengen» har vært. Det står en gryte med lokk, som inneholder en protokoll. Det er ikke vanskelig å finne fram til Mohidler. Bare å følge stien mot Sandvatn fra Lortabu - en enslig bu nesten helt ved veien, øverst i Hunnedalen. Det krever litt å komme opp Lysebrekka, men til gjengjeld er det greit å bade i kulpene på vei tilbake, når vannet som renner nedover svabergene, er oppvarmet av sola. Oppe i høyden går stien litt opp og ned over stein og svaberg forbi Blautevatn og ned en bakke mot Mangædne og brua over bekken fra Øyarvatn. Det er mulig å gå opp skaret på nordsiden av Øyarvassbekken og rundt mot Mohidlertjørn. Det er lite sti og det er noen svaberg som står i veien. Det er ikke helt enkelt å finne selve hidleren uten å følge nok så nøye med på kartet, men det er en litt kortere vei. Det går nesten like kjapt å følge stien ned til bekken mellom 900-vatnet og Mohidlertjørn. På andre siden av bekken mot vest er det et «tråkk», og dette «tråkket» kan følges rundt Mohidlertjørn, over en liten kant og inn til et mye mindre tjørn. På andre siden av denne lille «pytten» ligger Mohidler godt synlig på grunn av grusen som er gravd ut av hula. For å komme fram til hidleren er det en liten ur som må forseres, og stien går på noen steiner ute i «pytten» rundt en knaus. På tilbakeveien fra mitt besøk på Mohidler, la jeg opp en god del nye «nødlinger» - små steinvarder – langs stien tilbake til 900-vatnet. Det skulle derfor være ganske lett å finne fram. Følg «nødlingene». Tilbaketuren til bilen gikk greit. Vinden kom bakfra og jeg hadde sola i ansiktet. Litt overraskende dukket det opp to ridende ryttere til hest øverst i Lysebrekka. De var på tur og skulle videre innover i heia. Det var sommer, med tørre flotte forhold, og så pass varmt at jeg også denne gangen tok en dukkert i kulpen. En passe kald opplevelse denne dagen. Vinden var ikke for varm etter badet. Jeg var godt fornøyd med turen, og gjensynet med Mohidler.

Tunge tak og lange dager. Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8... Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om. Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle». Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer. Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år... Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Nei Packafting har jeg ikke mye greie på. De fleste elvene inne i landet, går strie i regn, og omtrent vekk i tørt vær. Mye stein og småfosser. Deter mulig å bruke kano, men da helst over vann og ikke i elvene (mer enn nødvendig) (Storånå nederst mot Årdal, bør være mulig, men den er temmelig flat det siste stykket.)

En flott sommertur. Det var en stund siden jeg hadde gått fra Hunnedalen til Blåfjellenden. For meg altså. Nesten 14. dager. Jeg gledet meg til turen. Været var avgjørende for at jeg valgte å gå innover på lørdag, for retur på søndag. Vanligvis er det så pass mye folk at jeg heller går tidligere i uka. Denne gangen ville YR ha det til at været ville bli et helt annet – på søndagskveld. Her gjaldt å utnytte finværet. For været var usedvanlig samarbeidsvillig på veien innover. Ikke en sky å se, og varmt. Heldigvis ikke så varmt at det ble tungt, men skikkelig sommertemperatur. Nå fikk jeg jo sola i nakken sammen med trekken, og det var ingen dum kombinasjon denne dagen. Alt etter et kort stykke gikk jeg forbi en familie som også ville inn til hytta. Jeg ville få selskap denne dagen. Av en eller annen grunn startet jeg tidlig, og var inne ved hytta bare et stykke ut på ettermiddagen. Med varme og sol, var det ingen unnskyldning for ikke å hoppe i bekken. Nå var det ikke mulig å hoppe. Skulle jeg få dyppet hele meg, måtte jeg legge meg langflat i det lille vannet som fantes. I nesten varmvann. Jeg burde egentlig ha begynt å jobbe, men denne gangen var arbeidslysten helt borte. Det ble til at jeg satte meg på terrassen og pratet med de andre gjestene. Helt tilfeldig selvsagt, så var mange av gjestene kjent fra tidligere besøk på Blåfjellenden. Det er alltid kjekt å forny bekjentskaper og om turer som er gjennomført siden forrige gang. I det flotte sommerværet ble det en lang og varm ettermiddag og kveld ute på terrassen. Virkelig flott. Her var det bare å nyte utsikt og varmen. Det hender det er annerledes – sånn inne i mellom. Det var fortsatt nesten blå himmel, og varmt på søndagsmorgen. Det blåste. Yr hadde meldt om vindt på opp mot 7-8 m/sek, og det stemte. Om ikker vinden var sterkere. Det seg også noen tunge skyer innover fra øst i løpet av formiddagen. Jeg kikket ut på været og bestemte meg kjapt for å ta opp bakken mot Hunnedalen. Det kunne se ut som om jeg kunne få en regnskyll i hodet. Regnet goldt seg heldigvis borte, og det ble en «tørr» tur tilbake. Jeg valgte å gå i lettest mulig klær på tilbakeveien. Vinden var så pass varm at jeg uansett ville svette, og derfor ble det bare en tynn treningsbukse og en tynn ullbluse. Det korrekte antrekk i varm vind. Dette har jeg forøkt noen ganger i «syden». Søndag ville det antakelig ikke komme noen som skulle til hytta. Jeg traff likevel en del folk. Tre partier, alle med svære og tunge sekker, og alle med planer om å være ute i noen dager. Yr var raus med regn for de neste dagene, men det avskrekket ikke disse folkene. Regn i bøtter og spann, kombinert med teltliv, er ikke helt min greie. Det hadde vært en usedvanlig sommerlig tur, med varme og sol. Det var virkelig kjekt å gå i heia. Stien og myrene var knusk tørre og det gikk raskt å komme fram. Nå gjelder det bare å finne på noe mens yr sitt regn detter ned over oss.

En flott og kjekk tur i godt vær. Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen. Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da... Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen. Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken. Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått. Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken. Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så.... Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen. Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen. Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det. Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet. Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel. Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot. Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp. En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Ferietur med ryper og røde multer. Bestyrerinnen kunne godt tenke seg en «ferietur» mens været fortsatt var bra. Hunn hadde flere forslag til hvor vi burde gå. For mange år siden, gikk vi til Taumevatn og Storevatn en pinse. Gang sammen med yngste sønn. Det er noen år siden gutten ble voksen. Det jeg husker best fra turen, er at jeg ble skikkelig solbrent, og eller fint lite. Bestyrerinnen mente det var på tide å gjenta denne turen. Det er egentlig ikke noen lang eller spesielt krevende tur, men i avstand og tidsforbruk, noenlunde lik min standard ferietur fra Langavatn til Flørli. Det er to timer inn til Taumevatn – om nøkkelen til bommen i Flatstøldalen er tilgjengelig. Jeg har selvsagt mulighet til å låse opp hengelåsen. Det sparer 7 kilometer på vei. Vi ville å ligge over på Taumevatn, og fortsetter mot Storevatn dagen etter. Mellom hyttene er det en del bakker og Storevatn ligger noen hundre høydemeter over Taumevatn. Turen er normert på tre timer. Fra Storevatn var det meningen å gå tilbake til bilen i Flatstøldalen med en pause på Taumevatn. Siden det tross alt er mest nedoverbakker, på hjemveien, regnet vi med å bruke litt mindre tid på tilbakeveien enn på vei opp. Nå var værmeldingen virkelig god for turen mellom Taumevatn og opp til Storevatn. Siste dagen kunne starte med tåke og det kunne komme litt regn. Vi hadde ikke noe problem med bommen i Flatstøldalen, og kunne starte fra Elsvatn ikke mye over tre på ettermiddagen. Det var en bil utenom oss ved veien, og ikke et menneske å se. Vi hadde snakket med hyttevakten ved bommen, hun mente det var en til på vei innover. Stien inn fra Elsvatn til Taumevatn, er mye brukt, og «noen» har gjort en formidabel innsats for å få folk frem uten å vasse i sorpe. Denne dagen var stien skikkelig tørr og flott å gå. Stien går i flott terreng fra Elsvatn ned til Holmavatn og opp til Taumevatn. Hele turen går i 7-800 moh, og i bjørkeskog. Det er ikke så mye som minner om fjell, annet enn Ørnafjell dominerende over, i deler av turen. Vi ble alene på hytta i noen timer, men det kom en storfamilie litt ut på ettermiddagen. Bestefar, to unger og mor og far. De skulle også til Storevatn dagen etter. Det ble en koselig kveld, men roen senket seg kjapt, og da var klokka ikke mye over 11. Morgenen etter kom vi ganske fort avgårde oppover bakkene mot Storevatn. I krattskogen rett etter Taumevatn var vi så heldig å skremme opp en god del ryper med unger. Lengre oppe var det en rype med små kyllinger. Hun ville ha oss vekk. Det er noen drøye og bratte bakker og det tok oss tre timer å komme til Hytta ved Storevatn. I sol og med skikkelig varme der vinden ikke fikk tak. Vi var de første som kom til hytta, og fikk hele anlegget for oss selv i noen timer. Nå fikk vi Holmavassbu for oss selv denne natten. Det er egentlig plass til 7 på denne lille hytta som opprinnelig sto nede ved Holmavatn. Bestyrerinnen og jeg fikk en koselig kveld for oss selv, med fyr i peisen og stearinlys på bordet. Det er små vinduer i de gamle hyttene, men heldigvis har STF skiftet ut sengene til noen som er to meter lange. Det var overskyet og litt kaldt om morgenen. Det fløy noe i lufta, men uten at vi ble våte. Det ble samme vei nedover som opp, og det kikk kjappere. Etter bare to og en halv time var vi ved Taumevatn hytta, og klar for en pause. Siste delen fra Taumevatn og til bilen gikk i godt tempo og med sol. Det hadde klaret opp og blitt en flott dag i fjellet. Pølsene hos GP'en smakte bra, og satte et godt punktum for en flott tre dagers tur.

Tre dager på tur Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen. En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme». Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med. Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn. Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere. Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden. Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig. På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen. Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt. Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden. Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina. Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting. Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter. For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange. Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig. Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form. Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder. En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.

En lang men kjekk søndagstur Denne søndagen ble det nesten en helt vanlig søndagstur. Bestyrerinnen ville på tur igjen og det er fortsatt noe med en app, som gjør at hun ønsker å oppsøke noen topper. Nå var Sigbjørn og Anne Lise hjemme, og klar for tur. Vi ville bli fire sammen denne dagen. Siden Bestyrerinnen var den som «organiserte», så foreslo hun å ta til Sælandsskogen og gå til Blåfjell og Bjødnali. Hun la også inn en tur til toppen av Ristølnuten. Det var en tur Bestyrerinnen og jeg hadde gått tidligere i år, og turen var egentlig verdt en repetisjon. Sigbjørn og Anne Lise har gått fra Bjødnali til Ristøl, men ikke besøkt toppen på Ristølnuten. Det hadde kommet en del nedbør siden sist jeg gikk oppover mot Blåfjell. Stien, eller nærmest vei var mye utgravd av vannet, og grusen hadde samlet seg utenfor stien. Fortsetter dette vil stien bli vanskelig å gå om en stund. Vi kom likevel greit opp til toppen av Blåfjell, og fortsatte nedover mot Bjødnali. Det er litt trist å gå gjennom hogstfeltet, men det vil vel vokse opp noe bjørk – eller eik, om noen år. Det ble ingen pause ved Bjødnali denne gangen vi fortsatte oppover lia mor Ristølnuten. Vi fulgte mine nødlinger et stykke oppover, men omtrent halvveis, mente jeg å huske at stien tok av mot høyre i stede for rett opp. Antakelig riktig, men vi var et «hakk» for langt nede og havnet litt ute i myra, men tok oss greit inn igjen, da jeg fant ut at vi var litt på «ville veier». Det er jo ikke mulig å gå «feil» det er bare å komme seg til topps. Da vi sto på toppen, hvor det denne gangen var omtrent vindstille og skikkelig sommertemperatur, kom Sigbjørn med forslag om å gå runden til Ristøl og Lauvlia og videre til «Skogen». Turen ville bli noen kilometer lengre, men det var i orden for alle. Fotballkampen ville jo ikke starte før på kvelden. Vi hadde tid til en utvidelse av søndagsturen. Det er antakelig mulig å gå direkte mot Lauvlia fra Ristøl, i stedet for om «traktorveien». Vi satset på veien, mest for ikke å havne i myra. Ved Ristøl klaret det opp, og vi fikk sol. Da ble det skikkelig sommer. Det er alltid en kjekk tur om Ristøl og Lauvlia, men i sol og, med sommertemperatur blir det ekstra kjekt. Det ble også tid til et kjapt besøk ved minnesmerket over en kar som omkom her oppe i heia – i 1912. Vi hadde ikke problemer i sommerværet, og kom greit ned til «Skogen». Det gjensto det 3 – kilometer, og bare den siste på god sti, resten er vei. Nå er stykket fra Bjødnalivatnet til Sjelset og så til Sælandsskogen og bilen, en vei jeg har gått mange ganger i år. Det er litt kjedelig, og selv om det fra veien er god utsikt til Bryne og Jæren, så blir også det «kjedelig» etter hvert. Nedover bakken mot Sjelset går derfor kjapt. Det er ingen grunn for å holde igjen. Fra Sjelset er det to kilometer til bilen. Og stykket langs «ånå» er alltid kjekt. Her endrer naturen seg ganske mye i takt med årstidene, og det er det jo kjekt å følge med på. Turen, inklusive avstikkeren til Blåfjell og Ristølnuten ble på omtrent 14-15 kilometer. En skikkelig søndagstur. Vi brukte (inklusive noen pauser) litt over 5 timer.

Av og til blir turen mer enn bra, nesten perfekt. Nå hadde YR meldt rimelig korrekt vær en stund. Regnet kom omtrent som ventet, og sola skinte når den var meldt. Fredagens tur innover mot Blåfjellenden ville antakelig bli en litt våt historie. Det var meldt noen regnbyger ut over ettermiddagen etter en våt formiddag. Storm hadde derimot regn hele dagen. Ikke mye men det kunne komme nedbør omtrent hver time. Hjemme var det ganske flott vær da jeg startet. Det ble til at jeg valgte å kjøre oppover i kortbukse og med tynn ullbluse. Med på lasset var Recon Gore-Tex jakke og bukse. Jeg fikk skifte om STORM hadde rett. Det kom regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Og det var fortsatt fuktig på bakken da jeg startet – i kortbukse og med en lett jakke i sekken. Oppover Mot Oleskaret ble været bedre, og sola tittet så vidt fram. Jeg tok igjen en kar som også var på vei opp bakken. Det viste seg at han også skulle til Blåfjellenden. Det var bestille en sengeplass, så det kunne lett bli bare oss på hytta den kvelden. En voksen kar, pensjonist og prest. Vi fikk annekset for oss selv, og presten var et hyggelig og interessant bekjentskap. Hva jeg ikke viste fra før, var at presteutdannelsen er på 7 år og at de første årene går med til å lære det opprinnelige språket til nye-testamentet. Som selvsagt er helt gresk for meg. Slike kvelder i godt selskap med helt fremmede folk, hvor vi deler erfaringer og historier, er en av grunnene til at jeg liker svært godt å gå innover til Blåfjellenden – eller andre turistforenings hytter. Det hender ganske ofte at folk åpner seg og forteller mye fra sitt liv og om sine erfaringer – både gode og mindre bra. På turen innover fikk jeg igjen oppleve skuespillet til en rypemor med egg eller unger i reir like ved stien. Hun ga lyd og ville lokke meg vekk fra reiret. Tilsynelatende med ødelagt vinge, slik at hun ikke kunne fly. Dette har jeg opplevd noen ganger, og det er like kjekt hver gang. I løpet av natta kom tåka sigende oppover dalen. På morgenen var det tett, og selv om det letnet litt og hytta kom under skylaget/tåka så var det tett på toppene. Dagen før hadde jeg fått en førsteklasses tur innover i heia, med noe sol ingen vind og nesten 20 grader. Det var så pass varmt at jeg hoppet i bekken selv om sola var bak skyene. Det er ikke så ofte badetemperaturen friste meg. Værmeldingen hadde egentlig lovet bedre vær på tilbaketuren. Jeg fortalte andre at det nok ville klare opp ut over dagen, og at det ville bli sol. Som en del ganger før, fikk jeg rett. Da jeg kom på toppen og hadde Hunnedalen foran meg forsvant skyene og sola tittet fram. Det ble varmt. Siste stykket nedover mot bilen ble en skikkelig sommertur, i sol og varme. Denne turen gikk også i kortbukse og med kortarmet tynn ullbluse. Det har blitt noen slike turer til nå i år. Skikkelig flotte turer. Både turen inn og turen tilbake var i stjerneklassen. I tillegg gikk det ganske fort, nesten i god gammel fart. Det var jeg godt fornøyd med.