REJOHN

Det er her vi er litt uenige. Jeg menr å ha sett en dom på dette en eller annen gang.

Det kommer vel litt ann på hvordan merkingen gjøres- varder, eller "nødlinger", er så vidt jeg vet helt greit å legge opp, selv uten grunneierens godkjenning. (At det er fornuftig å snakke med grunneiere, er en annen ting.)

Den kjappe og korte dagligdagse turen. Yr var klar på at det skulle blåse – stikker og strå. Det kunne i tillegg komme snø. Og bakken var dekket med et lag av is. Nå var isen minket, og veiene var enten skrapt eller saltet. Det var mindre is nå enn for noen dager siden. Fortsatt var det antakelig is i stien nede ved sjøen, men selve stranden ville vel være klar. Med høyvann kunne det være at sjøkanten var helt oppe på stranden – med is... En eller to dager i året, er det nettopp slikt vær som hindrer den vanlige turen. Jeg gikk og kikket ut vinduet og på gradestokken. Var det forhold for tur eller burde jeg holde meg hjemme? Vind og nedbør og is. En dårlig kombinasjon, men – i fjor gikk jeg til anskaffelse av piggdekk og piggsko. Det ar vist seg å være tingene når vær og føre slår seg vrangt. Selv med 22 m/sek (liten storm, om vinden er stabilt så sterk.) så vil det være mulig å gå i hvert fall en liten tur – en luftetur. Det er ikke kjekt å sitte hjemme og kikke ut vinduet, og været er alltid dårlig sett innenfra. Jeg kunne jo forsøke meg. Hovedveien nedover mot Sele var bar, helt uten is. Vinden tok imidlertid ganske bra i bilen, men vinden kom fra øst. Noe som for oss betyr fralandsvind. Det går en sti på «utsiden» av sand-dynene. Der ville jeg ha le for vinden. Så om jeg bare kunne komme bort til denne stien ville det i hvert fall bli en tur på tre fire kilometer. Siste stykket ned mot Sele havn går på grusveie – denne gangen blank av is. Med piggdekk var det ingen hindring. Det ble likevel til at jeg tok det med ro dette stykke. Veien fra parkeringsplassen og til sand-dynene var islagt. Piggskoene ordnet det. Vinden gjorde det vanskelig holde en stø kurs. Det blåste så pass at jeg gikk litt skjevt. Vinden kom rett inn fra siden. I le av sand-dynene var det helt greit å gå, og stien var bare delvis dekket med is. Det ble en helt grei tur nordover mot Hellestø. Selv der jeg gikk i mer åpent terreng, ble vindkastene ikke så sterke at de hindret meg. Nesten nede mot Hellestø-sanden måtte jeg stoppe opp. Der framme var det sol, og Det så skikkelig «pent» ut. Her var det bare å finne fram fotoapparatet. Det ble sol over landet. Skikkelig flott vær, selv om sola sto nesten nede i horisonten. Med bare litt over en uke til vintersolverv, står sola lavt hele dagen – som er kort. Her hadde YR en meny av vind, is og snø og så ble det tur i flott vintervær. Dette var en av de turene som var virkelig kjekk. Dette var ikke den lange tunge turen, men en overraskende flott tur midt på vinteren. En skikkelig bonustur. Selv om dette er en tur jeg går minst en gang i uka, og det er omtrent ikke en bakke, og totalt bare 7 kilometer, så ble det altså en flott og grei tur. Midt i den mørkeste tiden. En flott oppmuntring.

Med omtrent tyve års erfaring med Walk King - ikke bry deg, det har ingen innvirkning på levetid og holdbarhet om du pusser og steller skoene, eller bare gir F., men puss kan hindre at læret blir fuktig og noe tyngre.

All skog hos oss er plantet og ikke over 100 år.

En flott vintertur. Etter et par kjappe – og korte turer etter hjemkomsten fra «Syden» var det på tide med en litt lengre tur. Vi gikk jo over en mil og noen gagner ganske mye mer enn det, på turene i på Gran Canaria, og burde være vandt med litt lengre turer. Jo mer du trener på noe, jo bedre blir du nettopp på det. Vi trente mye i varmen og jeg burde være i form for litt lengre turer. Spesielt lange og flare turer, som i «syden». Været hjemme, er langt fra det sammen som i «syden». Det kom snø, og selv om den forsvant ganske kjapt, hang kulden i. Vi hadde rundt null grader, og det kunne være glatt enkelte plasser. Det kunne på mange måter passe greit med en strandtur. Nå har vi noen strender å velge i, og det er mulig å gå både lange og korte turer. En «langtur» jeg gikk for første gang i 2019 går fra parkeringsplassen ved Hellestø og sørover langs sjøen til Orre.. Av alle ting viser det seg at i både 2019, 2020 og i år, så har turen fra Hellestø til Friluftshuset på Orre gått rundt 1. desember. Har dette nå blitt en tradisjon? De forrige gangene jeg var på samme tur, var været det aller beste. Vintervær, men med sol over land og sjø. Denne gangen var det mørke og tunge skyer i sør. De trakk seg sakte unna, men vi gikk fortere enn skyene, og vi fikk aldri sol. Selv om YR mente det ville bli bedre vær ut over dagen. Det første strekket kjenner både Sigbjørn og jeg godt. Dette er den vanlige plassen for den kjappe «lufteturen». Mellom Hellestø og Sele er det også nesten alltid andre på tur. Denne gangen traff vi en gjeng andre ved sjøhusene på Sele. Selvsagt var det kjentfolk, og vi måtte stoppe for en liten «radel». Fra Elvenes, på andre siden av Figgjoelva, er det sandstrand et godt stykke sørover. Borestranden må være nesten 3 kilometer. I hvert fall nå, fordi et langt stykke i sør var nå sandstrand, i stede for rullesteinstrand. Som det pleier å være. Stranden endrer seg hele tiden. Storm og stor sjø gjør at sanden dekker rullesteinen, eller graver de fram igjen. Sand-dynene blir «spist» av sjøen og etter den stund dukker det opp nye i front av den gamle kanten. Stranden er aldre den samme lenge. Vi nådde Fuglingene, som ligger halvveis etter omtrent en og en halv time. Helt i tråd med tids-skjema. Det ble ikke noen pause før vi kom til Reve havn, og der trakk vi inn i et båthus for pausen. Det ble fort kaldt, og vi gjorde pausen ganske kort. Vi hadde trekken i ryggen, og fikk egentlig en ganske bra tur sørover. De vi traff som var på vei nordover, var godt kledd, med jakken helt oppe, og ansiktet bare så vidt synlig inne i hetta. Nå går ikke hele turen på sand. Et stykke fra Reve havn og sørover er det jorder og traktorvei, men det er likevel sandstrand for det meste. Denne gangen var sanden flott å gå på. Vi hadde ikke problemer med å komme fram. Likevel kunne jeg kjenne at vi hadde gått 15 kilometer og i tre timer, da vi kom til Friluftshuset på Orre. Ikke alle synes muligens at en tur langs flate stranden er «tung», men jeg var i hvert fall temmelig stiv i beina. Likevel hadde det vært en skikkelig flott tur.

Nettopp.

To grunner. Jeg er redd for at Impact forsvinner. De koster jo en del, og hva i alle dager skal jeg bruke mens de gamle er til reparasjon?

En oppsummering av egen erfaring med Impact. Det er nå litt over to år siden jeg tok i bruk mine ALFA Impact fjellsko. Tidligere var det Walk King som gjaldt. I løpet av 15 – 20 år må det ha blitt mer enn 15 par walk-king totalt. (Jeg har bilde av 11 par, og da har jeg også kastet og gitt bort noen par.) Med bare et par Impact, er mine erfaringer ikke nødvendigvis lik det andre opplever. Etter en liten opptelling, har jeg kommet til at mine Impact sko er brukt omtrent 3000 kilometer på to år. Det vil si omtrent 20 kilometer i uka. Jeg går en god del mer en det. Da med andre sko. Hva har så skjedd med skoene på disse ti årene. Det første jeg merket da jeg pakket opp skoene, var at skinnet var mykere enn det som ble brukt på Walk King. Kunne det tynne skinnet virkelig være like sterkt som det litt tykkere i Walk King? Skosnorene ble også brukt på en litt annen måte, men den største forskjellen var at skoene ikke trengte «inngåing». De var klar for bruk fra jeg pakket de opp. Jeg kunne ikke kjenne noen forskjell på lesten. Impact passet likegodt på min for som Walk King. En forskjell kom likevel fram etter hvert. Jeg har en brukket storetå med en «knoke», og den gjør vondt. Med mykt skinn som på Impact, ble det mindre vondt... Impactskoene var selvsagt vanntette. Mine Walk King ble skiftet når Gore-Texen fikk hull. Normalt skjedde dette etter vel et år 13-15 måneder, men et elendig par holdt bare 8-9 måneder. Da var sålen fremdeles «brukbar», men læret på overdelen tydelig slitt. Impact skoene er fortsatt tette, noe jeg fikk testet på et par av høst-turene dette året. Da vasset jeg i vann til omtrent topp på skoene. (En eller to ganger gikk vannet over støvlene, men jeg holdt meg tørr på beina da jeg kan stramme Gore-Tex buksa rundt toppen av skoene.) En liten detalj som overrasket meg, med Impact skoene, var at skolissene ikke gikk opp. Om det er skolissen som er forskjellig eller det er knyttingen som gjør det, er jeg ikke sikker på, men de går i hvert fall ikke opp på samme måte som med Walk King. Den største, og en verdifull detalj, med Impact, er at sålen henger på vått fjell og våte steiner. Mye bedre enn på de fleste Walk King jeg har hatt. (Her har det vært ganske stor forskjell på skoene opp gjennom årene.) Hva så med skoene etter et par år og noen tusen kilometer? Det viktigste er at de fortsatt er tette. De er fortsatt «brukbare» og jeg tror de godt kan brukes en stund til. Gore-Texen holder, litt til min forundring. Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan sammenlikne med et helt nytt par. Min erfaring er at om du kjøper noe som «virker» kjøp ekstra, det som virker forsvinner snart fra markedet. Jeg har derfor anskaffet et ekstra par Impact.... Sammenlikningen viser at sålen er ganske slitt. Helen på det gamle paret mangler mønster, og midt på sålen er det langt mindre mønster på det brukte paret enn på det nye. Hvor mye såle det er igjen på de gamle skoene er ikke lett å vurdere, men jeg mener de er omtrent 80% slitt. Overlæret, som i utgangspunktet muligens var «tynt» holder skikkelig godt. Det er en stripe fra en stein på den ene siden, men eller er overlæret mer enn brukbart. Det eneste som gir grunn til «klage» er gummikanten opp på skoen, som et par plasser har løsnet fra læret. Som sagt har dette ingen innvirkning på om skoene er vanntette, men det er en liten ting jeg mener kan forbedres. Vedlikehold? - Omtrent ikke i det hele tatt. Jeg har pusset skoene 4 ganger tror jeg. To ganger fordi de godt kan se bra ut på bilder. Har vedlikehold noe å si? Etter min erfaring med mange par Walk King og et par Impact – vedlikehold er nesten unødvendig. Er jeg fornøyd med ALFA Impact – ja.

En lang rundtur Etter en dag på benken var jeg igjen klar for tur. Som vanlig ble det en liten diskusjon rundt hvor turen burde gå. Da vi sist besøkte Puerto Rica – i januar/februar 2020, gikk vi en «ny» tur. En langtur. Det var ikke vanskelig å bli enige om å ta den turen en gang til. Som vanlig er det start fra hotellet, og så til Norskeplassen. Denne gangen skulle vi videre inn til «Dusjen» og så ta av veien og mot Hjermands plass. Fra der går det sti til Eivinds plass. Hjemturen går også om Norskeplassen og videre ned. Vi var fire som møtte opp foran hotellet klokka ti. Edvin som vanlig. Vi må ha med turlederen. Anne Margrete, assistenten, som er god å ha nå Edvin og jeg kommer med veldig «gode» forslag underveis. Bestyrerinnen, som går sist og samler troppene, og meg inne i mellom alle disse. Siden dagseddelen lød på langtur, hadde alle med mer vann enn vanlig og i tillegg litt mat. Vi var forberedt på det meste. Til og med regn, med det ble bare noen få dråper. Dagens turmål var altså Hjermands plass, men først måtte vi til Norskeplassen. Fra Natural Park går det en sti rett opp og mot Norskeplassen ca 3 kilometer lengre innover. Det tar omtrent tre kvarter å komme inn til palmelunden. For å komme inn til «dusjen» er det flere muligheter. Veien til Cortadores går like forbi, og det er mulig å gå i terrenget på en helt grei sti, men det er en litt lengre vei enn å følge grusveien. Vi valgte grusveien, og det tok oss omtrent en time opp til «dusjen». Da var det tid for en pause, som ble kort. Vi satte oss mist i en maurvei... Stien mot Hjermands plass og videre, starter litt nedenfor «dusjen, til høyre (veien sett nedover) for veien og det er en ganske bratt bakke ned til et tørt elveleie. Stien er en opparbeidet «camino» og er grei å følge til Hjermands plass. Den går forbi «Løven» og bygget under bergveggen. Før dette går stien opp og ned, rundt knauser og over tørre bekker. Det er stedvis ganske bratt, og enkelte plasser er det både bratt og stup til venstre. Det r ikke en plass du ønsker å høre «uuuups». Fra Hjermands plass følger stien høydedraget nedover mot Eivinds plass, bortsett fra at stien må ned i elvejuvet, følge dette, og så opp i høyden på andre side. Bakken ned i elvejuvet er bratt med løs grus og sand, men vi kom greit ned. I bunn er det mulig å gå rett over og opp, men en pil viser vei mot Eivinds plass. Den andre «stien» skal være bratt... Stien nedover henger oppe i lia, og det er av og til litt «vanskelig» å komme fram, eller rettere over noen plasser. Det siste stykket opp siden er i grunnen geit, men her forsvinner stien lett. Oppe er det imidlertid lett å se hvor stien går videre mot Eivinds plass. Den er godt synlig, og går opp en ny bakke. Videre bærer det lett nedover mot Eivinds plass, og etter hvert blir stien virkelig godt synlig. Det ser ut som om det er flere som går her enn stien ned fra Hjermands plass. Etter en pause på Eivinds plass, bar det videre på vel kjente stier om Sukkertoppen og Norskeplassen og tilbake til brinken over hotellet, og ned den bratte bakken. Det underlige var at Norskeplassen var omtrent tom både på vei opp og på vei ned. Hele turen tok oss omtrent fem timer og ble målt til noe over 17 kilometer. Det er en skikkelig flott tur fra «dusjen og ned til Eivinds plass, men veien inn til «dusjen» kan være kjedelig. Dette er ikke en tur bare i stein og sand. Her er det mye mer busker og kratt, og stien går i et terreng som ikke mange andre av de «vanlige» stiene går gjennom. En flott opplevelse.

Fire flotte folk på tur. Det er helt greit å sette seg ned i baren etter 6 timer på tur. Mange timer og og mange kilometere i virkelig flott turvær og med skikkelig bra turfølge. Det gjør heller ingen ting at vi nådde «happy hour» hvor vi får dobbelt opp – to for prisen av en. Selv med mye vann i sekken smaker det ekstra bra med Pepsi max for meg, men øl for andre. Spesielt når vi kunne sitte ned og nyte noe kjølig flytende. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur. Turen gikk fra Cooperativet i Mogan tilbake til Puerto Rico, gjennom pinjeskogen til Cortadores og via Norskeplassen til hotellet i Puerto Rico. Totalt målte jeg turen til 22 kilometer. Dette var så avgjort en turdag som var vel verdt å få med seg. En lang tur, og med en bratt og drøy bakke i starten. En tur de fleste som er sånn noenlunde i form bør kunne gjennomføre. Vi var firestykker som stillet på startstreken denne dagen. Min bror Petter, med Hilde, og Edvin som ikke hadde med følge, og jeg – uten Bestyrerinnen. Vi startet med en taxitur til Mogan dalen og Coopertivet. Det står det et treskilt og viser vei litt inn av hovedveien, og fra skiltet er det bare å sette kursen for «brinken» høyt der oppe. Bakken opp og stien er egentlig grei å gå. Ingen plass er det spesielt bratt eller utsatt. For det meste er det opparbeidet sti med «trapper» og kanten oppbygd. Jeg synes det er lettere å komme opp her enn fra «mølla» i Mogan. Ingen plass er det snakk om bergvegg til venstre og stup til høyre. Vi gikk i et greit tempo oppover. Hurtig nok til at jeg fikk pulsen opp i omtrent rød sone, mens Hilde hadde krefter – og pust – til å snakke i telefonen. Det tok oss omtrent en time å komme helt opp. Stien slynger seg pent og forsiktig oppover, men det er langt opp og ikke helt selvsagt, sett nedenfra, hvor stien går. Nesten øverst går stien i et elveleie, og her kan det lønne seg å følge med på de hvite merkene. Vi kom selvsagt opp. I høyden over dalen er det nærmest ørkenpreg. Tørre busker, tørre bekker og bare stein og grus – og litt sand. En tørr verden, men for oss, litt flott likevel. Det går gradvis oppover etter dette. Vi tok en liten stopp der vi kom inn på stien fra «mølla». Der fortsetter stien slakt oppover til vi omtrent når «to rom og kjøkken». Der endrer både landskap og sti seg. Stien går over til en «hylle» i bergveggen. Ikke så bratt og utsatt som ned mot Mogan, men med småbakke jevnt nedover. I tillegg går stein gjennom «pinjeskogen». Her er det skikkelig flott. Spektakulær utsikt over dalen nedover mot Tauro og stien omkranset av pinjetrær. Tørre kongler på bakken, (som det er forbudt å ta med seg – i følge Edvin) og stien dekket av nåler. Det er en egen klar luft her inne. Det er omtrent 4 kilometer fra «to rom og kjøkken» til Cortadores, Stien slynger seg nedover inn og ut og rundt fremspring og inn til bekkeløp. Det som ser ut til bare å være et kort stykke blir et langt strekk. Stykket fra «to rom og kjøkken» er så avgjort verdt å få med seg, og for egen del var jeg glad for igjen å få anledning til denne turen en gang til. En flott opplevelse. Fra Cortadores er det mer «vanlig» natur med vei og grus nedover mot Norskeplassen og videre mot Puerto Rico. Greit å gå, men litt ensformig. For oss ble det et spørsmål om vi ville klare å nå «happy hour» på hotellet klokka 5. Det gikk fort det siste stykket og vi klarte å nå bare med en halv time til å bestillenødvendig drikke. En flott langtur i godt selskap.

Enig i det, men for oss er landskapet "vanlig".

En god gjeng på søndagstur Søndagsmorgen var det tid for tur. Bestyrerinnen ville ut, men det hadde regnet «katte» på morgenen, og det var antakelig søkkvått i marka de fleste steder. Stranden er et sikkert sted å gå tur i slikt vær. Bestyrerinnen tolk kontakt med sin bror og spurte om de også ville på tur. De var klar for en tur i sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. En tur på omtrent ni kilometer. De ville gå sammen med venner, men vi kunne gjerne hive oss med. Vi ble kjapt enige om å møtes på Hå for å sette igjen en bil og kjøre sammen til Varhaug. & stykker og en bil som tar 5 er litt problematisk, men «noen» får vente på Hå gamle prestegård mens andre henter biler. En grei tur langs Nordsjøen er avhengig av været. Regn kan være nesten greit, men vinden må helst ikke være for sterk og aller helst komme bakfra. Vi pleier å gå turen slik at vi får medvind hjemover, og motvind fra start – om vi skal gå frem og tilbake, Denne gangen skulle vi bare nordover – med vinden bakfra. Nå var ikke vinden spesielt sterk, så den skulle vi klare. YR hadde lovet opphold, men da vi sto ved Varhaug gamle kirkegård kunne vi se noen truende skyer. Håpet var at Yr skulle få rett. På Hå var det mye folk, og på Varhaug var det en god del biler. Mer biler enn det jeg vanligvis ser der. De fleste går mot sør, men det var et par gjenger som også hadde kursen nordover. Med lite regn og vind, ventet vi at sjøen skulle være rolig, men sjøen gikk tungt. Det var store dønninger som slo innover land. Støyen fra sjøen var merkbar. Denne turen fra Hå og nordover kalles kongeveien, og går forbi både gamle båthus og plakater og merker. Det første vi treffer på er sjøhusene til Varhauglosene, litt etter kommer Bodle med sjøhus, luten og ikke minst gamle møller ved bekken. Etter dette går veien/stien forbi den gamle båtopphugging-plassen. Det neste er destruksjons- anlegget på Grødaland, hvor lukten noen ganger er skikkelig dårlig. Reimebukta er bred og Kommedelen dominerer i nord. Stien går over toppen, men før det passerer stien både nye båthus og gamle stolpebygg. Som forøvrig holder på å falle sammen. Møllene ved bekken i Reimebukta (Hunnedalen) var i bruk under krigen – på nattes-tider. Etter Kommedelen går stien rundt bukta mot Obrestad. Et lite stykke av stranden her er det satt opp «Hitlertenner». Obrestad er kjent for rester av viking båthus, og for fluktforsøk under krigen. Forøvrig er det rester etter tyskerene langs hele stykket. Vi brukte noe over to timer på turen. 9 flate kilometer med mange ting å se og legge merke til. En flott tur i greit vær, og for noen av oss ble det tid til kaffe og litt å spise på prestegården på Hå.

Rundt Lifjellet i Sandnes. Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm. Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt. Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser. Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist. Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten. Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere. Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR. Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?. Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund. Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus. Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen. Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte. Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen. Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen. Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.

To dager i heia i slutten av oktober. Forrige uke var det is og snø i høyden innover mot Blåfjellenden. Denne uka lovet YR i det minste over null og lite regn torsdag. Det var til og med snakk om opphold og litt sol på fredag. Nå er det ikke alltid YR treffer helt, men de andre dagene så ikke bedre ut, så skulle det bli den ukentlige turen måtte det bli torsdag/fredag. Det kan ikke være snakk om mange slike turer innover heia, før vinteren overtar. Min erfaring er at månedsskiftet oktober/november ofte eer da vinteren melder sin ankomst og snø og is dekker landskapet. Global oppvarming har gjort sesongen noe lenger – heldigvis, men det blir likevel ikke mange novemberturer. Til å være i slutten av oktober var været egentlig bra. Innover heia på torsdag var det yr og litt vind fra sør. Når går turen omtrent rett nord, så det var mulig å vandre innover med jakken åpen og hetta for det meste nede. Det er bra vær det. Likevel var det hindringer denne dagen. Det hadde regnet mye de siste dagene, og det var skikkelig bløtt. Elvene og bekkene jeg passerte på vei mot parkeringsplassen gikk flomstore. Jeg lurte på hvordan det ville være å komme over Fossebekken. Vanligvis går det greit å komme over denne bekken, muligens med et langt steg over det dypeste, og litt vann opp på fjellskoene – om det er mye vann. I vårflommen har det hendt at jeg har valgt å snu nettopp ved Fossebekken. Denne gangen måtte jeg ned i bekken til kneet – bak en stein for ikke å miste fotfeste i strømmen. Siden jeg hadde strammet buksa godt rundt skoene, og tatt på gamasjer, ble jeg ikke vår i det hele tatt. Det var omtrent 7-8 grader, og jeg ble litt overrasket da det dukket opp noen hvite flekker på bakken. Snø. Litt uventet. Ikke årets første, den kom for 14. dager siden, men jeg hadde trodd alt var smeltet. Det ble en kjekk tur innover. Jeg hadde startet tidlig, og det var ingen grunn til å gå fort. Det passet godt å gå rolig og faktisk stoppe for å se meg rundt. Det var ikke mye å se. Nesten alt er brunt og grått. Vinteren er ikke langt vekk, men turen inn var nærmest en flott høst-tur. Det var ingen andre på vei fra eller til hytta. Det var heller ingen som hadde bestilt seng denne natta. Jeg regnet med å bli alene. Med få folk i heia og snø og is på bakken velger jeg å holde meg i lavlandet. Alene på vintertur, med dårlig underlag er ikke det jeg anbefale andre, og jeg holder meg heller hjemme. Det var andre på hytta. Et par fra Sveits. Som ble skikkelig overrasket da jeg opplyste at sesongen er på hell og at det antakelig kan bli vinter når som helst. De hadde gått fra Prekestolen, vært innom Kjerrag, og overnattet på selvbetjente hytter. Jeg var den eneste de hadde møtt, utenom nede i Lysebotn. Det var litt sol på morgenen. Regnet hadde holdt seg vekk den natten. Stein og berg var tørt. Stein var «nesten» tør, men vadet og Fossebekken var tilbake til vanlig høstnivå. Det blåste en del mer enn dagen før og fortsatt kom vinden fra sør. Midt i ansiktet. Hjemturen gikk med jakken kneppet, men uten mellomlag. Det var fortsatt nesten ti grader og så avgjort ikke vinter. Vinden kunne kjennes over de høyeste plassen, men mye av turen går i le oppover bakker og rundt noen knauser. Det ble en helt grei tur tilbake også. To dager i heia, helt i slutten av oktober med mer en greit turvær, er en gave, som jeg denne gangen tok godt vare på. Det burde egentlig være mange flere på tur disse dagene, været var bra nok til det, men for egen del er det greit å gå alene.

I enden av Svinstølvannet tar du rett fram mot (sørøst) i stede for å svinge til venstre (norover) .

Jeg vil tro at det alltid vil være mulig å gå på isen på Svinstølvannet i begynnelsen av mars, men jeg vllle valgt å gå ned til lille Standdalsvannet og videre til hytta. (Stranddalsjuvet kan være "vanskelig" om det er skare...

15 flate kilometer i godt selskap. Puerto Rico-gjengen har kommet sammen en gang på høsten de siste årene. Denne gangen ble det fredag til lørdag og lørdagen skulle brukes til tur. Som vanlig. Det er jo en turgjeng, så når vi samles, blir det en tur.. Vi går tur hver dag i «syden». Denne gang traff vi en værmessig flott dag. Lørdag var det meldt litt lav temperatur, noe sol, men for det meste overskyet og nesten ikke vind. Skikkelig bra vært til å gå tur i, så sent i oktober. Nå ble været egentlig bedre enn meldt. Det Vistnes til «sverd i stein» var stort sett sol, og i sola ble det en helt grei temperatur. Det beste av alt, vinden holdt seg vekk. Det var omtrent vindstille. Sigbjørn hadde foreslått å gå fra Vistnes til «Sverd i stein» ved Møllebukta i Hafrsfjord. Dette er en tur Sigbjørn og Anne Lise, Bestyrerinnen og jeg, har gått en gang før. Tidligere i år. For Edvin, Anne Margrete og Kjell, var dette en helt ny tur. Vi var med andre ord syv stykker som skulle stille til start. Vi ble enige om å møtes på parkerings- plassen i Møllebukta og så kjøre i to biler til Vistnes på lørdagsmorgen. Siden vi gå omtrent i vannkanten, er det lite bakker. Noen små kneiker som kan få pulsen opp et lite hakk det er alt. Det er ingen tur med store utfordringer. Nå var det skikkelig sorpet rett rundt Vistnestunet fordi det hadde kjørt traktor der vi gikk, men eller var det greit å gå med lave sko. Etter en snau kilometer, var det slutt på sti og det ble «vei» resten. Det var riktignok en og annen sølepytt, men det var alt. Det var skikkelig kjekt å være på tur med gjengen nok en gang. Vi har gått sammen mange ganger, men da i over tyve grader og sol – for det meste. Denne gangen var det mye kaldere. Litt glatt på en stein til og med. Selv om vi har gått noen kilometer sammen har vi fortsatt nok å snakke om. Tiden går fort, og når terrenget er nytt for noen, blir det også noen stopp for å sjekke utsikten. I dette tilfellet øyene ute i havet. Det var Kvitsøy vi så, og bakom ligger Skudeneshavn. For oss som hadde gått turen før var Vistehålå, helleristninger, «brutte lenker» og «fiskerkånå» ikke noen nytt. Likevel måtte vi ta oss tid til å sjekke opp disse tingene, slik at de andre også fikk med seg disse sporene fra tidligere tider, noen ca 8000 år gamle. En lørdag med godt vær, var det også andre på tur. Det kom nesten hele tiden folk i mot, men ikke mange så ut til å satse på en like lang sur som oss. Det er en lang men enkel tur. Slik vi gikk den, ble det på hele 15 kilometer i følge offisiell tidtager Kjell. Vi hadde noen gode pauser, og brukte 4 timer omtrent på sekundet. Fire timer i god selskap, med mye å stoppe opp for. En flott og kjekk tur, en tur jeg godt kan anbefale for andre.

En flott treningstur. Det har blitt mye tur dette korona-året. Uten styrketrening innendørs, har det blitt både 6 og av og til 7 turer i uka. Det er mye tur det. Med mye flott turvær har det blitt svært mange skikkelig kjekke turer. Med tur hver dag, kan det ikke bli lange turer hver gang. Det må bli en del korte turer. Derfor har det blitt mange turer fra Sele til Hellestø og tilbake, fra Gramstad og ut fra Sælandsskogen. Dette året har det også blitt en rur til Blåfjellenden en gang i uka. Ikke alltid med en overnatting, et par ganger har det blir dagstur frem og tilbake. Det er nå blitt en offisiell langtur, som egentlig har gått bedre enn fryktet. De gangene jeg har gjort denne turen (og frem og tilbake til Sandvatn på dagen) så har jeg alltid trodd at det ville bli en tung og lang tur. Og så har det gått mer enn greit. Det har vært skikkelig kjekke turer. «Du blir god i det du trener på» er et gammelt jungelordtak. Jeg kan gå god for det. Dette året har formen blitt bedre og bedre ut over sommeren og høsten. Kondisjonen er blitt bedre og det tar lengre tid før jeg kjenner det på kroppen at jeg har gått langt og lenge. Likevel har det etterhvert blitt «tyngre» og «tyngre». Det kan være at styrketreningen tar mer på kroppen enn hva jeg tror. Det er likevel kjekt å gå tur, så spørsmålet blir, som vanlig, hvor skal turen gå? Dette året har det blitt en del turer fra Gramstad, og jeg har til og med klart å gå noen nye stier. Jeg har tråkket inn Bjørndalsmyra noen ganger, og tatt Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og av og til Dalsnuten som dessert. Med mye regn den siste tiden, ville nok Bjørndalsmyra være temmelig våt. Likevel var det den turen jeg satset på denne gangen. Det er mindre bil på Gramstad nå enn tidligere i sommer, men fortsatt er det en del folk på tur selv midt i uka. Jeg møtte en del folk rundt Bjørndalsfjellet, men ingen innover myra. Jeg tråkket igjennom i myra og ble våt. Jeg har vært våt noen ganger før. Det var helt vanlig at fjellsko ble gjennomvåte i reg, før Gore-Tex. Det var noen svake spor innover myra. Antakelig hadde det gått folk eller dyr i stien tidligere på dagen. Selv om det er enklere å komme opp til Mattisrudlå via Bjørndalsmyra, var jeg likevel ganske andpusten da jeg sto under toppen, og kikket bortover mot Bjørndalsfjellet. Med noen bakker både opp og ned ville det bli mer pusting og pesing før jeg sto på den toppen. Bakken ned mot veien er grei – å gå ned. Jeg kom til veien i bra form og alle motbakkene var glemt. Bakkene opp mot Fjogstadnuten er en serie med kneiker, men siden jeg har gått disse en god del ganger, kom jeg også opp her med pusten under kontroll. På vei ned mot Kvitemyr, ble det til at jeg også ville forsøke meg på Dalsnuten. En «omvei» på en drøy kilometer, men igjen med en del høydemeter. Jeg kom til topps. Det gikk kjapt ned samme vei jeg kom opp, og rundt Revholstjørn og tilbake til Gramstad gikk kjapt. Det var fortsatt litt krefter igjen til en liten spurt på slutten. Det ble en kjekk og grei tur. Litt lengre enn jeg egentlig hadde planlagt, men med god form og kondisjonen under kontroll, var en tretimers tur helt greit.

Et skikkelig bra tilbud 10 kroner for et par på Rusta. (Jeg kjøpte 10 par, så holder det noen år...)

I godt selskap, og i flott vær. Bestyrerinnen ville på tur denne søndagen, men før vi fikk diskutert hvor turen burde gå, ble vi invitert med til en tur på Høgjæren. Svoger og svigerinne ville også på tur, og vi var så heldige, at vi fikk være med. Det var egentlig ikke så underlig at folk ville på tur denne dagen. Sola skinte fra blå himmel, og det var nesten ikke vind. Nå var temperaturen et stykke under ti grader, men godt over frysepunktet. Skikkelig bra turvær. I midten av oktober må flotte dager nyttes på best mulig måte, og for oss, denne dagen, ble det en tur rundt på toppen Jæren. Nå ble det først en rundtur med bil, men det var kjekt å kjøre på «nye» veier mot Holmavatn og parkeringsplassen for rundturen. Det var mange biler, men få folk. Selv på vei oppover mot Synesvarden var det ikke så mange folk som jeg hadde ventet. Det kom noen i mot, og som hadde den lille trekken i ansiktet. Godt innpakket. For vår del var det kjekt å gå tur denne søndagen. Det var skikkelig høy himmel, med klar luft. Sikten var god, og denne gangen kunne vi se langt til havs. Antakelig var det hummerbåter vi så utenfor kysten. Omtrent 10 kilometer mot sørvest. Horisonten er noen kilometer lengre ute i havet. Det er fortsatt grønne jorder der bøndene henter gress, men i marka der vi gikk, var det brunt og grått. Vinteren er på vei også her ute nesten ved kysten. På vei mot Synesvarden var det noe som surret over oss. På toppen sto en kar og dirigerte dronene vi hadde hatt felge med opp siste bakken. En kjekk ting å ha, men jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å anskaffe en. Alt tar tid, jeg skal jo fram. Nede i dumpa under Synesvarden kom vi i le av trekken, og fikk sola rett på oss. Det ble varmt. Der var det så avgjort ikke behov for vintertøy, som jeg hadde på. Bestyrerinnen velger å gå «med klokka» på denne turen. Da får hun flott utsikt nedover mot sjøkanten og utover både havet og flate Jæren. Med sola midt i mot og god temperatur, ble det en skikkelig søndagstur det stykket.. Spesielt da vi også traff kjente og fikk en prat. Det er litt trist å besøke Steinkjerringå etter at vandaler har herjet. Både selve Synesvarden og Statuen av «Mor Norge» er ødelagt. Det er omtrent uforståelig for meg at noen kan finne på slikt. De må jo ha gått omtrent en time før de begynte med hærverket. Både ved statuen og på vei tilbake mot Holmavatn og bilen, var det mye folk. Noen, som oss, tok en pause. Vi fant et bord godt gjemt blant grantrærne. Inne i skogholdet viste kameraet mitt at det var over 20 grader. Det var godt og varmt inne i den solhålå. Denne søndagen ble det en skikkelig søndagstur. Sol og nesten varmt, og lite vind, nettopp slik det skal være på en søndagstur.

Årets første snø. Fortsatt bør det være mulig med en tur i heia. Den ukentlige turen inn til Blåfjellenden pleier normalt å være mulig til i slutten av oktober eller begynnelsen av november. Vi er fortsatt bare i midten av oktober – heldigvis. Yr var klar på at det ville regne – og blåse. Likevel så det ut til å være et «vindu» torsdag med mindre regn og vind. Fredag skulle det faktisk være sol, og temperaturen skulle holde seg så vidt over null. Nå fikk Yr rett i at temperaturen holdt seg så vidt over null, resten gikk rett i dass. Torsdag innover tok jeg ut litt tidlig for å treffe dette «vinduet» med litt bedre vær. Bare litt regn og litt vind. Oppover mot Hunnedalen regnet det. På parkeringsplassen regnet det, men det ble nesten opphold bare et stykke oppe i bakken. Og temperaturen var nesten sommerlig. Opp mot 8-10 grader. Det ble en skikkelig flott tur innover. Det kom litt yr, slik at hetta måtte opp et par ganger, men stor sett gikk det greit med bare capsen. Jeg startet med skikkelig vinterutstyr. Vantene kom kjapt av og det gikk greit med jakken åpen. Egentlig var været det beste som jeg kan tenke meg så pass sent i sesongen, Varmere en 8-10 gader er ikke vanlig. Sol og blå himmel vil nesten alltid gi frost så pass sent på året. Med glatte forhold vil jeg som regel helst holde meg hjemme. Det ble til at jeg gikk og kikket på verden omkring meg. Det blir antakelig en av de siste gangene dette året jeg går innover, og det er kjekt å tenke tilbake på de gode opplevelsene. Det er lett å huske de skikkelig dårlige dagene, men kjekkere med de gode. Denne dagen var det høst. Ikke stort andre farger enn brunt og brunrødt. Elver og bekker var store etter regnet den siste uka, og det var vått i stien. Det blir litt mer forsiktig tråkking stien når sorpa er svinnglatt. Det finnes stor sett nesten ikke dyr og fugler, selv om det fortatt for en enslig liten fugl forbi. Forrige uke var jeg alene innover. Denne ganen kunne jeg se spor foran meg. Jeg var ikke sikker på om det var to eller tre personer, men helt sikker på at sporene var «ferske». Det kom en kar springene mot meg. Han var på dagstur. Det ville med andre ord være folk på hytta når jeg kommer inn. Ett stykke oppe i bakken, 6-700 meter fra hytta, kunne jeg tydelig kjenne lukta av røyk fra ovnen. Var jeg heldig, kom jeg fram til varme i ovnen og god temperatur inne. Det var folk i hovedhytta, og annekset var kaldt. Det tok tid å opp varmen. Det ble varmt etter hvert, og selv om det ble mørkt tidlig, så fikk vi,for jeg var ikke alene, en kjekk kveld. Den natta blåste det skikkelig. Det ristet i hytta, og or YR hadde antakelig rett når det nevnte vind opp mot 20 m/sek – nesten storm. Vinden skulle gi seg ut over dagen, men det blåste fortsatt kuling over kantene da jeg tok fatt på bakken opp. Det regnet. Tilbaketuren ble litt annerledes enn turen inn. Det ble vinter. På toppen var det snø i lufta, og selv om temperaturen var over null, så var det ikke mange varmegradene. Antakelig ikke mer en to. To varmegrader, sludd og vind opp mot kuling, er omtrent det kaldeste jeg kan tenke meg. Nå hadde jeg vinden bakfra, så for meg var det egentlig helt greit, selv om jeg måtte gå med hetta oppe omtrent hele turen. Sola som yr så kjekt hadde nevnt, viste seg ikke, og ble erstattet med noe hvitt som for i lufta. Oppe på toppene rundt meg la snøen seg og det ble hvitt i søkkene. «Nede» på under 900 høydemeter var det fortsatt brunt. Med vinden bakfra og uten frost, ble det en omtrent «vanlig» tur for meg. De som kom i mot og skulle inn til hytta fikk været midt i mot, fikk nok en litt mer «kald» tur innover. Den første snøen forsvinner normalt, og det blir forhold for flere turer i heia. Det kan ta en uke, men jeg håper på mildvær og lett regn uten spesielt mye vind i neste uke.

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet. Det har etter hvert blitt en våt høst. YR stiller med vind og nedbør nesen hver dag. Dørstokk-mila er tung og vanskelig. Det er lett å holde seg hjemme når det blåser kuling og regner horisontalt. Bestyrerinnen var med på en søndagstur, Det ble en vanlig vintertur rundt Gruda. Turen er på godt over 8 kilometer, og med litt bakke, men omtrent alt på god vei. Det er liksom ikke en «utfordring». Mandag ville muligens gi anledning til en litt lengre tur. Bortsett fra at menyen fra YR fortsatt besto av vind og regn, men med mulighet for litt bedre vær senere på dagen. Jeg håpet at broderen var interessert i en litt lengre tur og inviterte til Sælandsskogen, Blåfjell og en tur oppom Ristølnuten. Han satt hjemme med foten på en stol, og så ikke for seg tur i det hele tatt. Det ville bli en tur uten følge denne dagen også. Med mye vind er det greit å holde seg i skog og helst ikke oppe på toppene. YR hadde nevnt opp mot 20 m/sek og da var toppturer ikke det beste valget. Jeg kunne gå rundt Lifjellet. Det har jeg ikke gjort på lenge, eller jeg kunne holde meg til planen og ta til Sælandsskogen. Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, ved å stikke opp både til toppen av Blåfjell og ta opp om garden på Bjødnali, blir turen omtrent 8 kilometer. Det blir ingen langtur av slikt, men i dårlig vær blir en kort tur bedre enn ingen tur. Jeg kunne jo gjenta suksessen fra forrige uke å ta rundt Engjavatnet. Det gir en tur på nesten 12 kilometer, og må få godkjent karakter som langtur. Selv om mye av turen går god vei. På parkeringsplassen i Sælandsskogen regnet det. Jeg hadde på jakke, mellomlag og ullbluse. Den «lange under» ble igjen hjemme, og et lite øyeblikk savnet jeg faktisk nettopp den. Det var kaldt med regn og bare Gore-Tex. Bare et lite stykke opp i bakken mot Blåfjell var det opphold, og jeg stoppet for å hive av klær på overkroppen. Det var 10 grader, og i bakken ble det varmt. Selv opp på toppen av Blåfjell var det helt geit med bare jakke og ullbluse. Denne gangen hadde YR bommet litt. Det blåste langt fra opp mot 20 m/sek. Nedover mot Bjødnali var det nærmest vassing. Heldigvis holder mine ALFA Impact fortsatt tett, selv etter nesten to år. Det fikk jeg testet skikkelig i noen myrhull. Det var mye vann denne dagen. Regnet hadde heldigvis omtrent holdt seg borte. På vei mot Sjelset, kunne jeg ta «omveien» rundt Engjavatnet. Det regnet skikkelig da jeg kom til porten mot «Skogen», men likevel valgte jeg å utvide dagens runde met et par-tre kilometer. Det ble en kjekk og fin ekstratur. Høstfargene var skikkelig framme, og selv om det regnet i starten av ekstrarunden, så ble det sol og opphold på resten av turen. Jeg lurte på hvor det var blitt av vinden. Blåst bort antakelig. To og en halv time på elleve-tolv kilometer, og selv om det hadde vært en del «vassing» og regn, så ble det en skikkelig flott tur. Som alltid.

Mange takk.

Regn, vind og regnbuer. Tiden går fort, og plutselig er vi oktober, og høsten er nesten over. Vinteren står for tur. Oktober er en måned hvor det hvert år er frost og snø noen dager. Som oftest forsvinner snøen ganske fort, og om det er frost, så tiner det på dagen og fryser på om natten. Så lang i år har det ikke vært antydning til frost. Det har muligens vært en dag hvor det har vært ned mot null på natten, men ikke mer enn det. Det er ikke vinter, men vinteren kan komme på et kort besøk. Det er så avgjort heller ikke sommer. Vind og regn og lav temperatur er ikke å spøke med. YR blir brukt til å bestemme dagen for tur. Yr vartet opp med «ekstremvarsel». Vind med storm i kastene og nedbør i mengder. Store mengder. Det kunne se ut som det var et «værvindu» både på lørdag og mandag. For søndagen var værmeldingen skikkelig trist, med vind og regn. Nå kunne det passe bra med en litt lengre tur innover. Det har ikke blitt så mange ganger jeg har fått anledning til å bli flere netter på Blåfjellenden. En dag ekstra ville også gi meg anledning til å få gjort noen av jobbene som har ligget på vent. Etter som årene går blir det mer og mer klart at «overskuddet» fort blir brukt opp. Jobbing etter å ha gått innover – en tur på to og en halv time - med tyngre sekk en vanlig, er tungt. Selv uten «vinterværmelding» ble det til at jeg kledde meg med vinter klær. Det vil si lang under og ekstra lag mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. I sekken lå det vind og vanntett lue, og vanntette hansker. Lette, tynne strikke hansker, er alltid med, som regel flere par. Jeg blir lett kald på hendene, og da er tynne hansker greie å ha med. Det regnet så vidt på parkeringsplassen, men temperaturen var i nærheten av ti grader. Det var i hvert fall ikke vinter. Vinden kom fra sør, og jeg ville få været bakfra. Det er i grunnen greit å ha været fra den siden. Det blir liksom en litt bedre tur da. Etter en skikkelig tørr sommer var det nå kommet en god del regn, mer mer skulle det bli. Det var greit å komme fram, men jeg gikk forsiktig. Det var glatt i sorpa. Et stykke oppover kom det regn, men også sol. Jeg fikk følge av regnbuer en god del av turen over heia, det var med andre ord regn og sol om hver andre. Det kom en gjeng i mot. Tre karer med tunge sekker, de hadde valgt å overnatte inne i stede, som planlagt, i telt. På turen fra Flørli til Blåfjellenden hadde de været midt i mot, og var både våte og kalde da de kom til hytta og valgte å overnatte inne. Jeg var ikke spesielt våt eller kald da jeg mo ned til Blåfjellenden. Mor og datter hadde kommet fra Sandvatn, og de hadde hatt mye dårligere vær enn meg. Det hang våte klær lagvis rundt ovnen. Jeg jobbet både lørdag etter turen inn, og en god del av søndagen. En del arbeid som har ligget ugjort, ble endelig tatt tak i. Det kom noen nye lemmer i stien mot Hunnedalen, og skille«gardiner» på hemsen i annekset kom på plass. I tillegg ble det også en runde med rydding og renhold. Det regnet natt til mandag, og på morgenen var det grått, uten en gløtt av lysning i skydekket. Jeg savnet virkelig værmeldingen. Det kunne vanskelig bli stor verre, så jeg ventet noen timer. Det ble opphold inne i mellom, sola kom faktisk igjennom, men det varte ikke lenge før det igjen regnet. Tilsynelatende ble det bedre etter hvert, og jeg bestemt meg for å ta ut neste gang det kom en lysning i sør. Jeg fikk nesten opphold opp bakken, men over heia ble det vind, regn og sure forhold. Været kjennes alltid mer om det kommer rett i mot og regn og vind kjennes i ansiktet. Selvsagt kom det skikkelig slagregn på det høyeste punktet. Det dårligste været kommer alltid øverst. Heldigvis ble det omtrent opphold det siste stykket mot bilen, og jeg slapp å sette meg inn med regn rennende fra klærne. En flott oktobertur, nå gjelder det bare at snø og frost holder seg vekk en stund til, slik at det blir mulig med flere turer innover i år.