REJOHN

Nå sliter jeg også klær og sko omtrent i samme tempo som deg, så du er ikke helt "alene". Og jeg bruker det som blir betegnet som "kvalitetsklær" - stor sett Norrøna. Den siste jakken som ble lagt til side var en Norrøna Recon gammel modell, og den hadde gjort nytten i litt over to år - ny rekord. Dovrebukser holder (ny modell) 7-8 måneder.

Søknad? Det kan da ikke være så vanskelig.... Nei fuglen skal få gå i fred for meg. (Jeg har drevet med baneskyting i ungdommen og har fortsatt Kragen,men den smeller for mye...)

Og det var ikke bestyrerinnen. Og det er ikke sikkert at fuglen var gammel en gang. På lørdag etter tur fikk jeg se en stor fugl i hagen. Den var rett utenfor stuevinduet, og det var ikke en fugl jeg hadde sett tidligere. Etter diverse forslag – fasan, ble raskt forkastet, orfugl liknet ikke helt, endte vi opp med å kalle det en røy. Fuglen lot seg ikke distrahere av blits og masse folk innenfor vinduet, men fortsatte å beite på hageplantene. Den spankulerte over til naboen, som fikk seg en overraskelse. Søndag var den fortsatt i hagen. Jeg lurer på hva en .22 med lyddemper koster?

Topptur Hvem var det som fant på å ta en topptur etter trening torsdag og to dagers tur i heia? Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv – bestyrerinnen var borte i helg. Men det var ikke det greieste jeg har funnet på. Det ble tungt opp bakkene, og det er en god del bakker før toppen. Det var så avgjort ikke samme gode været som tidligere i helgen. Både vind og litt regn, gjorde det utrivelig. Men det var helst fra bilvinduet. At jeg var eneste bil på parkeringsplassen gjør det også litt vanskelig å se fram til turen. Men som så ofte før. Etter å ha gått en stund, tatt de første kneikene og når jeg står på toppen av lyseveien, så blir det kjekt. Det er mye kronglete gåing innover langs vannene og over de førte haugene. Turen til Bynuten har aldri blitt enkel. Selv om det blir lettere litt lengre ut på vinteren – om det blir forhold til å gå her – så blir det nesten uansett en treningstur. Med høy puls og syre i beina. Det er spesielt et par bakker, ikke lange men bratte, hvor jeg nesten uansett får pulsen helt opp. Og det blir å presse på oppover de mer slake partiene. Jeg hadde vinden i mot, og det kom noe nedbør, men med hetta oppe og skyggen på lua nede, ble det til at jeg helt glemte været. Det ble neste steg som kom i fokus. Utover mot toppen kunne jeg ikke glemme været. Vinden tok godt, og jeg måtte passe på for ikke å miste balansen – på kanten av stupet. Det ble en kjapp stopp på toppen. Det var mulig å se at det hadde kommet årets første snø på toppene innover, men ellers var det meste gjemt i disen. Nedover er lettere, og når det også ”løsner” etter hvert, blir det som så ofte før både god fart og kjekt. Det kom en del folk i mot. Men ingen så langt nede at de ville få problemer med dagslyset. 6 biler på parkeringsplassen, forrige helg var det antakelig 10 ganger flere. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Oktobertur Så langt ute i oktober er det ingen selvfølge å kunne gå til Blåfjellenden. Denne helga var værmeldingen egentlig klar på at turen burde tas fra fredag til lørdag. At dette også er den vanlige turen gjør det hele enklere. Nå skulle bestyrerinnen være vekke hele helga, men andre sosiale forpliktelser gjorde det vanskelig å være hele helga inne på hytta. Det ble en fredag – lørdagstur. Det var meldt sol på fredag, og værmeldingen fikk rett. Parkeringsplassen i Hunnedalen lå i skygge, og her var det så vidt over 2 grader. Litt oppe i bakken i sola ble det betydelig varmere, og det var ikke nødvendig med jakke. Nå har det vært godt vær en del ganger innover i høst. Det som var spesielt denne gangen var at det lå litt is på de minste pyttene, og nå er det heller ikke mye grønt å se. Bjørka her oppe har også mistet mesteparten av bladene. Naturen gjør seg klar til vinteren. Litt oppe i sekken gjør at det tar noen få minutter lengre innover enn normalt. Denne gangen gjorde det lite. I skyggen, øverst, var det en kald trekk, men eller ble det en av de skikkelig bra turene innover. Jeg så spor innover. Og det startet en kar rett før meg. På ganglaget kunne det se ut som Sigmund, og ganske riktig, han satt på en stein og tok en røyk oppe i bakken. Vi tok følge innover et stykke. Det er hyggelig å få en prat med sauefolkene. Det er greit å få en liten oppdatering hvor mye sau som mangler, slik at jeg kan spørre de som jeg treffer om de har sett sau. Det kom en gjeng dansker mot oss. De hadde vært inne på hytta, og da jeg kom ned, var det fortsatt varme i peisen. Men det var ikke en dråpe vann i bøttene. Litt senere kom det en jente som også var på tur alene. Dette var, nesten selvsagt kjente, og vi fikk noen hyggelige timer. Litt sent, rundt 20:30 kom det i tillegg to jenter. De hadde brukt tid innover og gått i mørket de siste to timene. På sin første tur i heia, var det godt gjort å holde stien i mørket. De fortalte at de hadde gått feil et par plasser, men hver gang snudd og funnet stien igjen. Egentlig det helt rette å gjøre, men ikke alle gjør det ”rette”. Vi fikk en kjekk kveld. Med fullmåne ute, litt frost og fyr på peisen, så ble det en hyttekveld slik den skal være. Men plankene mellom hytta og doen ble spinnglatte… Morgenen etter var det barfrost. Men overskyet og grått. Det er ikke ofte jeg har opplevd skikkelig barfrost. Som oftest de siste årene har snøen og frosten kommet samtidig. Det er litt spesielt med barfrost. Marka blir hard og enkel å gå på. Det var lite vann i bekkene, slik at disse ble enkle å passere. Det var en del is i stien enkelte plasser, men helt greit å gå rundt ute i marka. Selv om jeg gikk fort – det innbød forholden til – så ble det likevel en av de kjekke turene tilbake. Det å gå slik over heia med frost i bakken og et par kuldegrader i lufta, er mentalhygiene. Spesielt når jeg er alene. Det er slike turer som gir lyst til å fortsette å gå. Det er nettopp slike forhold som står nesten øverst på ønskelisten. Men slike forhold er det bare senhøstes, og da er det normalt ikke anledning til særlig mange turer på beina i heia framover. Denne gangen får jeg være takknemlig for det jeg fikk med meg. En skikkelig fin tur inn og en enda bedre tur tilbake. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det hørtes ut som Kjerrag. Og den er ikke spesielt tung, men fem timer på beina er nå nettopp det, fem timer på beina. Slik blir de fleste litt kjørt av. men mitt personlige mål for om en tur er tung eller lett går på hvordan jeg takler en ny tur dagen etter.

Å ødelegge morroa? (Det kan være noe så enkelt som at det er to forskjellige målinger, med forskjellig vannstand.)

Det blir litt for OT. (Og jeg har heller ikke greie på dette...)

Hvorfor bør man ikke ha med c-vitaminer (E300)? Det er normalt annerkjent som en bra ting:

Jeg skal ta med vateret å sjekke dette. Virker litt rart.

hoppet over det under "Veterinary medicine", men ellers greit å få dette "på plass" Takk for informasjonen. Jeg spiser nok ikke for mye i helgene, men tar det igjenn gjennom uka. Men jeg kommer fortsatt inn i dressen fra 70åra.... (Det var før slengbuksene.)

Litt voksenopplæring om mulig... Jeg har, etter en helg med lange og tunge turer, på trening opplevd å lukte vondt - svetten er ikke som til vanlig. Etter å ha lest litt, mente jeg at dette kom av at jeg var i "ketose" Jeg har aldri funnet skikkelig ut av dette fenomenet, og hva som menes. Henger dette sammen med at kroppen produserer ketoner?

Det er på nettopp te, kakao, buljong og suppeposer svinnet er størst, og vurdert ut fra hvor mange av "rett i koppen" posene som forsvant, så tror jeg svinnet hadde vært formidabelt på "real"posene. Rett i koppen ble oversatt med rett i lomma.... Ellers er min erfaring sammenfallende med den historien du forteller fra svensk nødbu. For de - meget få - som ikke helt forstår forskjellen på mitt og ditt og ikke kan forstå at enkelte ting MÅ stå, er låser og andres mulige nødsituasjon ingen hindring.

Jeg tror (vet ) at svinnet beregnes ut fra hvor mye som blir kjøpt inn målt mot hva som betales, men dette er "usikre" tall, da ting blir betalt på andre hytter og noe blir brukt i forbindelse med dugnd og annet arbeid. Det blir litt synsing uansett. Men det er tydelig at svinnet på Langavatn (som er nær Kjerrag) er høyere enn andre plasser, og at dette svinnet også gjelder de mer "tyngre" tingene som middagshermetikk. Om det er mer "utlendinger" på Langavatn enn på andre hytter, er jeg usikker på, men det er i hvert fall mer enn på en del av de andre nære hyttene med proviant. (Tomannsbu og Taumevatn og Nilsebu/Stakken)

Det finnes nok ikke noen statistikk for slike ting, som nevnt er dette basert på erfaring, men jeg har vel muligens noe bedre grunnlag for å uttale meg enn en del andre. Jeg har normalt opp mot 30 overnattinger i året på ubetjente/selvbetjente hytter i året. Og har vært tilsyn på en ubetjent hytte i over 20 år.

Selvsagt, min feil, vi gikk jo ned lørdag.

Takk for tilbakemeldingen. Vi gikk ned Dalen søndag, og møtte en gjeng ungdom, ellers ingen, var du en av gjengen.

En kånetur. Bestyrerinnen bestemte turen denne søndagen. Været var fortsatt det aller beste. Sol, lite vind og fortsatt god temperatur. Vi hadde vært ”ute” å lørdagskvelden, og hatt overnattingsgjester, så det ble ikke en helt tidlig start på turen. Litt ringing frem og tilbake, og plutselig var vi 4 som skulle på tur. Gørild med venninne ble plukket opp på vei mot Holmavatn. Det tar litt tid å komme seg opp til parkeringsplassen. I det fine været var det egentlig greit. På parkeringsplassen var det biler, mange biler. I stien og overalt var det folk, mange folk. Det manglet bare hornorkester og flagg for at det kunne gå for et 17. mai tog. Nå gjør ikke det så mye. Det er god plass på høgjæren. Selv om vi måtte passere en del folk, var det aldri problemer. I bakkene mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det ”mildt”, lettelse i antrekket var påkrevd. Det var ikke nødvendig med stort mer enn sommertøy denne dagen. Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå. Det satt folk over alt, og flere var på vei. Vi tok et lite overblikk og noen bilder og startet kjapt på bakkene opp mot Synesvarden. Selv her, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, var det masse folk. Her pleier jeg nesten ikke å se folk. En og annen som jogger rundt, men ikke ofte noe særlig mer. Denne dagen satt det folk i bakkene og det kom hele tiden folk i mot. Det var en god del på tur til Synesvarden også. Her ble det tid til en pause og litt mat. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å koke opp vann for te. Det hadde jeg med denne dagen. (I heia teller vekten mer enn varmen fra termos-te.) Et stykke nedover mot Holmavatn gikk det skikkelig unna. Høy fart forbi en del mennesker, som nok stirret litt undrene på oss godt voksne som småsprang nedover bakkene. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det nærmest litt kaos, men vi kom oss – heldigvis – greit ut. Middag på Karlsbu, som er en ”opplevelse i seg selv”, avsluttet en perfekt kånetur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg er, det som blir kalt, tilsyn. På dugnad, men etter mer enn 20 år, så er hytta litt mer enn bare en STF hytte for meg. Jeg er stort sett inne en gang i uka i sesongen. Bestyrerinnen påstår jeg har meldt flytting og må inn for å hente posten. Men utsikten er formidabel.

Oktobertur i maks vær. Det ble igjen anledning til å ta turen ned Fidjadalen. Det ordner seg det meste. Med Bernt på laget, kunne vi plassere en bil på Eikeskg og så kjøre videre til Høgaleitet i Hunnedalen. Og etter en overnatting på hytta, med tidlig frokost og rengjøring av hytta, var vi klar for turen ned dalen. Som hele helga, var været strålende. Det hadde blåst kraftig om natten, og dagen før var det frost fra morgenen av, men denne dagen startet helt fantastisk og fortsatte i samme dur. Det hjelper ikke så mye nedover dalen. Den turen, så langt på året, går for det meste i skygge. De høye fjellene på sørsiden av dalene – Fidjanutane og Hjortahommen, godt over 1100moh noen av de, stenger for sola. Og det er styggbratt ned enkelte plasser. Det var kaldt fra morgenen av, men ikke frost. Det surklet i myrene nedover mot Fidjastølen. Flyene på veien mot Litlestølen var derimot tørre og enkle å gå. Det var der Bernt hadde et spektakulært fall for noen år siden. Uten skade heldigvis. Det går mye nedover, noen brekker oppover er det, men ikke særlig til besvær. Før helt nede ved Gjertrudjuvet. Det er en solid bakke. Før det må vi passere gjennom stølslandskapet ved Litlestølen. Klatre i juvet ved fidjafossen, og ikke minst komme oss ned bakken fra fossen. Bratt men enkel. (Ikke like enkel opp etter 4 – 5 timer på beina.) Turen ned dalen kan deles inn i fire satser. Først den åpne dalen som blir trangere og trangere før Fidjafossen passeres og stien ”lander” nede i bunnen. Så de rolige flatene ved Feed med synlige rester av gammel bosetning, Steingjerder på sørsiden og rester av gardshuset over elva mot nord. Denne delen domineres av elva og Fidjavannet. Her er stien enkel å følge og det er mulig å holde god fart om det er ønskelig. Den delen ender under Gjertrudjuvet. Her bærer det opp i et vilt og kronglet landskap. Øverst blir det et lite glimt nedover dalen før stien igjen krongler seg ned mot Grønatjødnå og Huldrehaugene. Dette er et riktig vilt landskap, med stein ur og dype juv. Her går stien i svært bratt terreng og det er nødvendig å ta det litt med ro. Fra Månastødelen og til over ura under Månvannet er det stein og tråkking som gjelder. Et uryddig landskap, hvor det er nødvendig å holde utkikk etter stien og de røde t-ene. Siste delen er igjen rolig. Det er flatt på Mån. Turen over markene ved Mån er ofte den beste parten, passe sliten etter 4-5 timer. En god halvtime igjen før parkeringsplassen og masse folk som bare har gått opp stien til Mångarden. Antakelig litt misunnelige på oss som har mulighet til å ta en skikkelig dagstur . Før den endelige finale og opplevelse med Månafossen. Nesten 90 meters fritt fall og den høyeste uregulerte fossen i Rogaland. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Blåfjellenden fredag 10. oktober. I tidligere år har vi hatt som oppgave på høsten å ta inn brua rett nedenfor hytta. Med permanent bru på plass, er denne jobben ikke lenger nødvendig. Men det hindrer oss ikke å ta turen innover. Det ble litt frem og tilbake hvem som ville bli med. Broderen med sitt barnebarn Ådne var nesten selvsagt. Det er blitt en tradisjon at de tar turen innover heia på denne tiden. For broderen markerer turen avslutningen på sesongen for året. Vi fikk også med oss Bernt. Hva gjorde vi før mobiltelefonens tidsalder? Det ble en del frem og tilbake før alt var avtalt og oppgaver fordelt. Været er viktig på tur. Denne helga var værmeldingen ekstraordinær god. Sol, varme og lite vind i midten av oktober, i heia, er ikke vanlig. Snarere tvert i mot. Jeg så fram til en fin tur over heia fredags ettermiddag, og forventningene slo mer enn til. Det ble en av de turene som bør huskes for det fine været. Det er jo ellers slik at det er ekstremturene som huskes. Dette var ekstrem vær. Men helt i andre enden av skalaen. Vi tok det virkelig med ro. Og nøt dagen, været og det å være på tur. Det ble en liten stopp både ved Fossebekken og ved Saftbekken. Vi møtte en jeger, han på vei ned fra heia, og vi opp. Han hadde sett fugl, men ikke fått noen. Vi regnet med at det ville være folk på hytta. Det var spor i sorpa, og vi hadde hørt at det var folk på vei. Inne på hytta ble vi møtt av to voksne par. De hadde tatt turen innover i det fine været. Slik jeg forsto det var det egentlig den første turen de var på sammen til en ubetjent turisthytte, og etter hva jeg forsto, ville det ikke bli den siste. Det fine været var jo et lykketreff for disse. Vi installerte oss på hytta, og etter hvert kom det en del folk. Hyggelige folk. Vi fikk en svært kjekk kveld og morgen. Det ble raddel og fellesoppvask. Det var også et yngre par, han fotograferte, og hadde egen blogg, og hadde vært mange plasser i Rogaland. Det er alltid hyggelige folk i heia Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Du har helt rett, at andelen av utenlandske brukere er relativt liten, men min erfaring er likevel at disse er (sterkt?) overrepresentert blandt de som ikke gjør opp for seg. Det er hyttene som ligger nærmest "turistmagneter" som har stort svinn og hvor det heller ikke blir betalt for overnatting. Jeg har i noen sammenhenger diskutert dette med folk (fra østeuropa) og noen av disse folkene var helt overbevist om at tilbudet var gratis. Og de hadde basert ferien sin på dette. De aller fleste besøkende fra Tyskland, Danmark og Nederland (som tross alt utgjør mesteparten av utenlandske besøkende) oppfører seg like godt, om ikke bedre enn oss norske.

Jeg tror "telt" er ordet som skiller mellom jenter i fjellet og dere. For noen uker siden var jeg alene med 13 jenter på en ubetjent STF hytte.... Fin tur og fin rapport.

Og i tillegg måtte da buskapen beite på de områdene som ikke ble slått. Dyrene i tidligere tider var ikke helt som dagen, kortere bein, lettere totalt, og vesentlig mer hardfør. De kom nok til på plasser der vi i dag ikke kan tro det gikk dyr.

Ut fra hvordan mediene behandler denne saken, tror jeg de har mistanke om at dette også er en som har valgt å tre ut av historien. Tragisk uansett. (Litt trist om Prekestolen skal bli et "slik" sted.)