REJOHN

En litt krevende tur. Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene. Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring. Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i. Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først. Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg. Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund. Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg. Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden. Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir. Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket. Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening. Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå. Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt. Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

15 kilometer og litt stive bein. På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader. Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå». Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er det fortsatt lyngen brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå. Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur. Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart... Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det. På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne». For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren. Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet. Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden. Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene. Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.

Fra Øvre Hetland til Lundekvam og Myrland og til toppen. Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Det skulle helst være en litt kort og lett tur, hun så ikke for seg noen lang tur denne dagen. Det har blitt noen turer på Bestyrerinnen også den siste tiden. En kjapp og kort tur var ikke helt det jeg hadde sett for meg på en virkelig flott søndag. Det måtte være mulig å finne en kort tur som også var litt «utfordrende». Om ikke lengde hva da med høyde? Jeg hadde tenkt å ta en tur til Vårlivarden, men var ikke sikker på når dette ville passe. Kunne denne turen være noe for oss – på en søndag. Bestyrerinnen var gjerne med på en tur til toppen på Vårlivarden. Sigbjørn og Anne Lise hadde vært i selskap på lørdagen, og jeg var ikke sikker på om de var klar for tur fra morgenen av. Da vi tok kontakt, ville de gjerne være med på en tur til Øvre Hetland og videre mot Vårlivarden. Nå hadde Bestyrerinnen nevnt en kort tur, og turen til toppen av Vårlivarden fra Øvre Hetland er kort ikke stort mer enn 3 kilometer hver vei. Det er mulig å gå en liten «omvei» til Lundekvam og Myrland. Sånn for meg selv, hadde jeg håpet å få «lurt» Bestyrerinnen med på denne lille ekstra runden. Sa vi sto på parkeringsplassen nevnte jeg «omveien» for Sigbjørn. Han er som regel klar for litt ekstra, og mente vi burde ta veien mot Lundekvam. Det er god sti, nesten vei det første stykket, mot Lundekvam. Noen myrhull er det, men de merket vi nesten ikke. Det var skikkelig tørt i marka. I tillegg til god sti, fikk vi med oss nesten grønne bjørker og den sarte vårfargen. Det er virkelig flott å gå i skog og mark på vårparten. Vi fikk i hvert fall en flott tur. Det var andre på Lundekvam, men ikke telt denne gangen. Stedet blir mye brukt som teltplass. Det er bare et «kort» stykke fra parkeringsplassen ved Myrland, og det er gammel kjerrevei. Fra Myrland er det mulig å nå toppen to veier. Det går en sti bratt opp til stien fra Øvre Hetland, og en enda brattere sti rett opp mot toppen. Vi valgte selvsagt den bratte – rett opp – mot toppen. Ingen av de andre sliter det minste med bratte luftige kanter men jeg får høy puls bare ved å tenke på denne turen. Jeg bruker nok litt lengre tid enn mange andre i slike bratte bakker. Det tar tid å sikre, men denne gangen kom jeg også opp – selvsagt. En fordel med bratte bakker, er at det ofte er flott utsikt. Nå passer det også bra å stoppe opp, nettopp for å beundre utsikten. Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var en god del folk på vei mot toppen samtidig med oss, og oppe satte det folk der det var ly for vinden. Vi fant en plass i sola, og tok fram mat og drikke. Det var skikkelig greit å sitte i sola, etter en litt tung tur opp bakken. Det ble til at vi tok en lengre pause enn vanlig. Vi hadde det ikke travelt og det var ingen grunn til å stresse. Nå var utsikten også noe å ta med seg. Vi hadde utsikt over fjord og fjell, med blå himmel og snø på de borterste toppene. Rene postkortet. Det er greit å gå nedover den vanlige stien mot Øvre Hetland. Det er noen bratte kneiker, og jeg må nedpå med baken en plass. Etter å ha gått der noen ganger, så begynner jeg å kjenne bakken. Nedover i skogen, med sol og blå himmel, og helt uten vind, ble det en mer enn behagelig tur. Flott vårvær og tørre forhold gir selvsagt en fin tur. Turen hadde tatt oss tre timer. Det er selvsagt en del høydemeter, men det som hadde tatt tid, var pausen på toppen. Denne gang ikke for å få pust og puls ned, men fordi det var en alt for flott dag til å ikke bruke tid. En skikkelig fin tur.

Det ligger en Tirich Mir pose i bua hos meg også. Jeg mente den komi hus i min ungdom - på 60 tallet...

Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Broderen er usikker om han er klar for sommeren og turer inn til Blåfjellenden, og mener han trenger noen turer for å komme tilbake i god gammel form. Hvor «gammel form» er jeg usikker på, men jeg håper vi sammen kan dra innover også dette året. Siden jeg ofte går litt lengre turer, og broderen holder litt igjen, har det ikke blitt så mange utflukter sammen i det siste. Vi må i hvert fall få til en tur i uka sammen. Broderen foreslo å gå rundt Engjavatnet. Det bestyr en tur opp bakken til Blåfjell (som på lokalnamn.no heter Håfjell) og videre ned til Bjødnali. Fra Bjødnali følger vi veien videre mot «Skogen» og Breilia. Der er det slutt på veien, og videre rundt Engjavatnet er det en liten kilometer med flott natur. Siste delen av denne turen på omtrent 10 kilometer går på vei mot Sjelset og Kleiva, og sa langs ånå tilbake til Parkeringsplassen i Sælandsskogen. En flott og grei tur, som det er mulig å gå selv om det andre plasser blåser stikker og strå. Det har vært en periode med skikkelig flott vær. Kaldt, men sol og blå himmel, og ikke for mye vind. Flotte forhold for tur. Vi startet på parkeringsplassen med å hive av jakkene. Vi ville forsøke å gå turen i bare ullblusen. Det ville i så fall være første turen i ullblusen for broderen dette året. Vi regnet med å måtte ta på klær i høyden, men opp bakken ville det være bedre med bare blusen. Det er en grei bakke opp mot Stølsletta og Ragnhildstølen. Her blir det nesen alltid en liten pust i bakken før vi fortsatte videre opp mot Vindskaret. Denne gangen tok vi også opp mot Blåfjell. En liten avstikker på nesten en halv kilometer – opp og ned. Nesten helt nede i Olstilia, i siste bakken ned mot Moldtjørn, fant vi en hel masse skogsfiol. De lyste flott opp, og det er skikkelig kjekt å se blomstene komme. Nå hadde de fleste bjørkene fått grønne bader. Det er ikke mange dagene bjørka har den lyse, litt sarte, grønnfargen, men den fikk vi med oss på denne turen. Broderen har fortsatt treet, som han må ta bilde av. Derfor ble det også en avstikker til Bjødnali, før vi fortsatte på veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig kikket vi etter dyra, og også denne gangen sto de på marka ned mot vannet, og var ikke til hinder for oss. Vi kom oss over Skogsånå og videre over sletta under Solkjen, og over myra mot traktorveien. Mye av turen videre er litt trist Veien over Jærbuskaret og ned til Sjelset er grei å gå men det er kjekkere å gå i marka. På vei nedover fikk vi se to ørner som svevde oppe i lufta. Det er en del ørn i området,men jeg har ikke sett ørn her før. Nede ved ånå, på vei mot Sælandsskogen, var det også blomster. Hvitveis i mengder. Det var nesten hvitt enkelte plasser. Det er flott å få med seg slike ting. Våren går fort. Broderen var mer en godt fornøyd med turen. Han hadde hatt en litt lengre tur enn vanlig og hadde ikke hatt problemer med knær eller ankler. En grei vårtur for oss begge.

En virkelig kjekk tur i flott vårvær. Det var lenge siden jeg hadde besøkt Mån og Fidjadalen. I det flotte vårværet vi har hatt den siste tiden, har det blitt mange turer og jeg «savnet» en litt annerledes tur. Det er fortsatt snø i heia, så det begrenser utvalget. Jeg lurte på hva jeg skulle finne på, og kom omsider på at det er en turmulighet i Fidjadalen. En plass som jeg ikke har besøkt spesielt ofte de siste årene. Hvorfor det har blitt slik, er jeg ikke riktig klar over, men det kan hende det henger sammen med lang kjøring. En kjapp kontroll på bloggen viste at jeg har vært innover ganske sjeldent. Noen år en gang, et par år, to ganger og så en del år uten besøk i dalen i det hele tatt. Omtrent annet hvert år har jeg tatt overnattingsturen. Den står på planen for i år, men vi får se.... Denne gangen ble det en ekstra lang tur før jeg kom meg til parkeringsplassen. Det jobbes i tunnelen, og det medfører faste tider for å komme gjennom. Hel og halv fra Gilja, og kvart på og kvart over fra Frafjord. Jeg klarte selvsagt å komme bare noen minutter for sent – begge veier. Litt venting er greit. De siste årene, har jeg besøkt dalen på våren og alltid i godt vær. Denne dagen var det også sol, men ikke sommer. Det var en kald nordavind, som gjorde det litt utrivelig der vinden fikk tak. Nå er Fidjadalen og Mån alltid verdt et besøk, men spesielt på våren, med bjørker, bare så vidt grønne, med elva som bruser full av smeltevann, og ellers tørr bakke, er det kjekt å gå her. Selv med arbeid i tunnelen, var det en del biler og folk innen for Eikeskog. Mån og fossen er et populært mål for tur. Det er ikke en helt «vanlig» tur for å få med seg fossen og gården på Mån. Bakken opp er både bratt og lang. Det var med litt «uvilje» jeg kikket oppover lia og den godt opparbeidete stien – de første 100 meterne. Jeg har aldri kommet opp til toppen av bakken uten å få pulsen i 100. Det tok da heller ikke lang tid før jeg peste og pusten gikk som en blåsebelg. Heldigvis blir det litt lettere etter som jeg blir varm i trøya. Jeg gikk likevel og lurte på om det ville være fornuftig å dra på telt og utstyr – en sekk på over 15 kilo, opp den bakken. Der og da var jeg i tvil. Det er omtrent 200 høydemeter opp. Det er laget trapper og satt opp kjettinger en god del plasser. Det blir nærmest å dra seg opp, mer en å gå. Jeg kom selvsagt opp i noenlunde god form. Utsikten oppover dalen fra skaret før Mån, er vel verdt turen opp. For meg som ikke hadde vært der på et par år, var det ekstra hyggelig og flott. Jeg har jo fått med meg akkurat denne «utsikten» noen ganger opp gjennom årene, og jeg følte meg «heldig» som igjen fikk oppleve synet. Slettene på Mån er lange og flate. Det er en ypperlig plass for telt, og denne dagen var det alt en del telt oppe. Det ville sikkert bli flere ut over dagen. Jeg vandret forbi og videre innover dalen. Det er et parti der det kan være vanskelig å komme forbi om elva er stor. Denne dagen gikk det så vidt å komme langs elva. Med bare noe mer vann, så hadde det blitt våte sko. Det er noen flotte partier oppover og innover dalen, men for min del lurte «ura» i bakhodet. Hvordan ville det bli å komme seg over denne gangen. Ura er full av store steiner og dekker dalbunnen fra side til side. For mange er det «ura» de husker, selv om den tar 15 minutter av en tur på 6 timer. Ved å følge merkene nøye, gikk det også denne gangen greit å komme over. Det var et par plasser der jeg ikke helt husket hvor jeg skulle gå, men røde T-er viste vei. Det er jo ingen vanlig sti – fjellsko setter ikke mye merker på stein. Det ble ingen langtur denne dagen. Ved første bekk stoppet det opp. Bekken gikk full og jeg så ikke syn på å sette beina uti «fossen». På tilbaketuren traff jeg to karer midt i ura. De var på vei oppover mot Fidjavannet for å fiske. Jeg syntes ikke det var noen god plan. Dalen er ikke stedet i snøsmeltingen. Det kommer ras hvert år, og jeg anbefaler ikke å gå her tidlig på våren. Vent til juni. Det ble en rolig tur nedover mot Mån, hvor det var fullt av folk. Etter en liten pause fortsatte jeg ned lia, og måtte der ta det med ro og vente på folk som var på vei oppover, og noen på vei nedover. De var kjekt å få oppleve våren i Fidjadalen en gang til, selv om bakken er lang og tung. Nå gjenstår det bare å gjennomføre telt-turen.

Jeg har en gang gått over Sælandsfjellet, men mot Engjavatnet. (På lokalnavn.no er toppen nevnt som Skogafjell.) Jeg vil forøke å gå den turen om igjen. Når jeg ser på ditt kart, må jeg bare innrømme å aldri ha vært på Bursfjellet - det må bli neste "mål".

En virkelig flott vårtur. Enkelte turer er kjekkere enn andre. Ofte er det «nye» turer. De gamle har jeg jo gått noen ganger, og det er ikke alltid så mye «nytt» å se, eller å oppleve. På vinteren er det ikke mye «hei» og fjell, det blir ofte strandturer, eller tur i sjøkanten. Det er ikke noe galt med disse turene, men de er ikke ofte utfordrende. Det mangler bakker og brattheng, og ikke minst fjell. Jeg savner heia, og ser fram til sommer og sol og turer innover i fjellet. En ny tur som jeg synes er kjekk, og som også går i heieterreng, er den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og Breilia. Den går over en kant, med en skikkelig bakke opp, og ned i et flatere parti mellom Ristøl og Lauvlia. Forut for første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det kunne se ut som en skikkelig tung tur, med en drøy bakke opp og noen ganske lange strekk, og en lang tur totalt. Etter å ha gått turen noen ganger, er den blitt kortere – det virker i hvert fall slik. Første del av turen går på god sti oppover Urdådalen. Her har jeg gått mange ganger, og spesielt på våre er dette en virkelig flott opplevelse med grønne busker og trær og en bekk som kommer nedover. Urdådalen er rette plassen å oppleve våren. Fra Bjødnali, som i seg selv er et vanlig turmål for mange, går det en en litt utydelig sti oppover mot Ristølnuten og gjerdeklyveren litt før toppen. Det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk her for første gang, og litt senere la opp noen «nødlinger». Stien er blitt mye mer tydelig etter hvert, og det er nok flere som går her nå enn tidligere. De siste gangene har jeg lett fram en utvisket sti direkte fra Ristøl mot Lauvlia. Det er et gjerde med masse piggtråd og en skog i veien for å gå mot husene ved Lauvlia, men litt oppe i bakken etter restene av utløa, står det en gjerdeklyver og viser vei mot stien mellom Lauvlia og «Skogen». Det er ikke mer en en god kilometer mellom Ristøl og der hvor jeg kommer inn på den merkede stien. Det er et virkelig flott stykke. Stien går i myrkanten, og over åpne sletter. Det er nettopp slikt terreng jeg synes er flott å gå i. En gang i tiden var det sikkert god stølsvei opp bakken fra Breilia og Skogen. Nå er den delvis rast ut, men fortsatt er det greit å komme seg ned til veien. Nede på veien er det mulig å gå – på vei – tilbake til bilen. Jeg tar turen rundt Engjavatnet, noe som også er en flott opplevelse. Denne gangen i vårlys, med bjørker så vidt grønne, og over bekker og utmark, som fortsatt er gul og trist, til en ny traktorvei. De siste tre kilometerne er litt kjedelige. Det er flott utsikt mot Bryne og Jæren og ut mot havet, fra veien mot Sjelset, men det er kjekkere å gå i marka.

En flott tur i godt vær, med gode turvenner. Vinteren er grei. Da er det turer langs stranden, eller opp på de toppene som ligger til fjorden. Lengre inne og høyere opp er det is og snø, og ikke helt forhold for fot-tur. Vi har funnet noen turer hvor det blir tidlig snøbart, og fritt for is. Det er topper litt lengre inne i landet og litt høyere enn de helt ute ved kysten. En av disse faste vårturene går til Ulvarudlå. Den ligger mellom Sikvalandsvegen og Buevegen. En grei tur på omtrent 8-9 kilometer, og det går fort over to timer. Denne gangen var det jeg som kom med forslag til tur. Ulvarudlå var ikke besøkt før i vår, og det var på høy tid med denne flotte rundturen. I tillegg var det knallvær med blå himmel og lite vind. Nå var nok vinden så pass sterk at det ikke ble en tur i bare ullbolen, men vi er jo ikke mer enn i midten av april. Bestyrerinnen tok kontakt med sin bror og både Sigbjørn og Anne Lise ville gjerne være med på denne turen. Vi har gått runden noen ganger før, og selv om det ikke er helt enkelt å finne parkeringsplassen ved Tjåland, så fant vi greit fram – også denne gangen. Nå var det bare en bil utenom vår denne gangen Selv om det var nydelig vårvær, var det nok noen som holdt seg innendørs på grunn av vinden. Vi tok i hvert fall ut mot «Roligheta» og Butjødnå. Dette stykket går på god traktorvei, og det er først ved «Roligheta» at stien tar av ut i terrenget. Da er Ulvarudlå godt synlig rett fram og høyt opp. På den siste kilometeren opp mot toppen stiger det med omtrent 150 høydemeter. Noen plasser er det litt bratt, men i tørt vær er det ikke noe problem å komme fram. Det er god sikt fra toppen. Det er lite som stenger mellom Ulvarudlå og havet, og mot øst ligger høgheia. Denne dagen med hvitt på toppene. Som de fleste plassene i dette området, er det vindmøller som stikker opp. Et lite stykke nedenfor toppen, på vei mot Aurenes, ligger det en mur etter en høyløe. Det er en passe plass for rast, og nesten alltid i le av vinden. Det ble en hyggelig stund med mat og prat. Videre nedover, er det noen våte partier, men denne dagen var det forholdsvis tørt i myrsøkkene. Vi kom oss i hvert fall tørrskodd over. Selv om det ikke er grønne trær, så er bakken blitt grønn, og i det flotte været var det ikke vanskelig å tro på varme og gode sommerdager om bare kort tid. Videre nedover er det greit å gå, stor sett på god traktorvei, og nede ved Aurenes, et lite stykke med asfalt. Her var det flere biler parkert, sannsynligvis tilhørende folkene vi har møtt oppe i høyden. Det siste stykket tilbake til bilen går langs Tjålandsvatnet, på godt opparbeidet sti. Denne stien må være den gamle «veien» mellom Tjåland og Aurenes, og gikk sannsynligvis videre mot Undheim. Det ble en flott tur i fint vær, sammen med en god gjeng. Takk for turen.

Endelig tilbake etter to års opphold. Dette året ble det som i mange år før, påske på Blåfjellenden. Alt er likevel ikke helt som i «gamle» dager. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ble fraktet inn – og tilbake på snøscooter. Det ble ingen tur dette året. Bestyrerinnen har lagt skiene på hylle (den må være lang...) og det passer å komme inn til hytta samtidig med proviant og utstyr. Det er noe eget ved en ubetjent turistforenings hytte. Det kommer gamle kjente og nye fjes. Alle er hyggelige, og alle har noe å bidra med. Dagene går ganske fort i godt selskap. Nå er vi ikke på hytta for å slappe av. De første dagene går med til å sette hyttene i stand til sommersesongen. Med aggregat og støvsuger, er det lett å få vekk støv og spindelvev – som hadde samlet seg opp i to år. Selv om det ikke ble tur, er ikke oppholdet helt uten svette. Bare det å få vann og ved i hus, krever krefter. Og svette – som nok lukter etter noen dager uten dusj. Som fast tradisjon serverer vi komler til overnattingsgjester. Skjærtorsdag er det gratis middag til alle som overnatter – nesen som på en betjent hytte. Dette året – etter to års opphold på grunn av korona restriksjoner, var vi 12 til bords på skjærtorsdag. Det var skikkelig kjekt igjen å få anledning til å servere komler til gjestene. Dette året var det en kjekk blanding av gamle kjente, folk som har kommet for komlene i 10 år og helt nye som bare hadde hørt «rykter» før de ankom hytta. Ut over den kvelden ble vi sittende sammen å prate. Om løst og fast, men også om mer alvorlige ting. Når det er flere fjellfolk samlet. Blir det også noen runder med steder og fjell og turer. Det gjorde at timene gikk fort og det ble kveld. Nesten Nede i dalen, og da var klokka halv elleve, så vi lys som beveget seg oppover mot hytta. Vi diskuterte hva og hvem det kunne være som kom på den tiden. Det virket ikke som om vedkommende brukte ski, og det ville antakelig også ha vært vanskelig i det steinete og vanskelige terrenget i Fidjadalen. Det viste seg å være en kar som kom gående - på beina, uten truger eller ski. Han hadde brukt 8 timer opp, og det er skikkelig godt gjort. Det er tungt å tråkke i snø opp til knærne og av og til gå skikkelig gjennom. Nå var det ikke helt slutt på overraskelsene. Dagen etter kom det nok en kar opp dalen – etter det var blitt mørkt og også han uten ski eller truger. Jeg hat vært på Blåfjellenden i 30 år og aldri tidligere opplevd at det har kommet fol opp dalen før nå. Begge var ganske kjørt. Den første karen var vandt med slike anstrengelser og godt utstyrt, den andre var ikke i så god form og hadde egentlig ikke helt «peiling». Begge tok mot Hunnedalen på lørdag. Den første på beina – fortsatt uten ski eller truger, den andre på scooter fra Røde Kors. Det tok litt tid å få ordnet det slik at Røde Kors kunne hente mannen inne på Blåfjellenden. Vernereglene legger begrensinger på scooterkjøringen. Vi kom oss enkelt ned til bilen – på scooter, og det var en skikkelig flott tur i finværet.

Det er snødekket ved Blåfjellenden, og skiføre fra Hunnedalen og inn. Opp Fidjadalen er der bart til omtrent Månastølen, men det smelter ganske bra nå. Fidjadalen er ikke stedet i snøsmeltingen på våren. Det går ras i dalen hvert år som når stien.... Vent til juni. Rundt Mån burde være greit.

Flere stier til Resasteinen. Den siste tiden har Bestyrerinnen og jeg gått til Resasteinen fra forskjellige startsteder og på forskjellige stier. Det har vært kjekt å gå slik på oppdagelsesferd i det lille området mellom Skjørestadfjellet og Fjogstadveien. Den vanlige turen går fra Gramstad og videre innover veien mor Revholen og så T-merket sti videre mot Resasteinen. Denne har jeg gått nok så mange ganger, og har liksom ikke tenkt på andre muligheter. En eller annen snakket om stien på nordsiden av Skjørestadfjellet, og etter litt arbeid med kartet, fant jeg en rute fra Resasteinen til Skaret og videre tilbake til Gramstad. En flott, men kort tur. Bestyrerinnen ble kjent med «prosjektet» og ble med for å finne stien som skulle gå fra veien mellom Fjogstad og Skaret, og til Resasteinen. Vi fant først en sti som gikk over myra. Den var litt for «bløt» til å være brukenes utenom i spesielt tørt vær. En sti litt oppe på veien mellom Fjogstad og Skaret, var løsningen om startpunktet er parkeringsplassen ved Fjogstad. Dette er i så fall en kort tur på omtrent 5 kilometer. Vi har gått noen ganger over Fjogstadnuten, som regel en tur der vi starter fra Gramstad og gått via Bjørndalsfjellet, over Fjogstadnuten og tilbake til Gramstad. Noen ganger med en liten ekstra-tur om Dalsnuten. På flyene fra Fjogstadnuten og mot Kvitemyr og Revholen, er det god sikt mot Resasteinen. Jeg har alltid lurt på om det ikke burde være en grei sti fra den T-merkede stien mot Resasteinen. I noen omganger har jeg gått innover fra Fjogstad for å sjekke om det var mulig å finne veien opp mot Fjogstadnuten fra nede på myra. Jeg har kommet fram, men uten å finne en god sti. Bestyrerinnen ville på en kjapp og grei tur, og tenkte da på Resasteinen. På vei mot Gramstad, fant vi ut at vi ville forsøke å gå over Fjogstadnuten og så forsøke å finne en sti direkte mot Resasteinen. Vi parkerte på en liten åpen plass, med plass for 7-8 biler, i toppen av bakken fra Gramstad, og gikk opp mot Fjogstadnuten og videre. Omtrent der stien begynner å gå nedover i på svaberg, et lite stykke før, er det en vid slette som heller nedover mot nord og myrene. Vi fant en utydelig sti, som endte ut i mer tydelig sti, som kom fra retning Fjogstadnuten. Denne stien var merket med noen «nødlinger», og endte ut på myra rett ved en stolpe. Stien var helt grei å følge, og da vi fulgte denne , litt i svinger, endte vi opp i bakken under Resasteinen. Oppe i bakken er det et par plasser der stien «forsvinner» på svaberget, men det er bare å fortsette opp bakken. Det går et gjerde som den T- merkede stien går langs – på vestsiden. Piggtråden på toppen er tatt vekk mellom to stolper, og her er det lett å komme over. For vår del ble det lett klatring opp til Resasteinen og så videre til Skjørestadfjellet. Her fulgte vi stien mot flyvraket og rett før dette fortsatte vi bare videre mot nord og havnet på den godt opparbeidete stien nedover mot Skjørestad og «Skaret». Fra «Skaret» er det i fag god vei tilbake til Fjogstad og så er det en liten kilometer tilbake til bilen på asfalt. Totalt ble turen på omtrent 7 kilometer med grei sti hele veien. En flott tur. Vi brukte litt over to timer.

De er nok litt "faste" til å begynne med, men det tok ikke lang tid før de tilpasset seg foten. (Bare noen få turer)

En gammel plan blir endelig gjennomført. Det er enkelt å gå tur på kartet, og jeg har en stund fundert på om det ikke ville være en passe tur å gå fra parkeringsplassen i Tovdal og til Steinkjerringå og videre «nedover» mot litla og store Vandavatnet for så å returnere til bilen. Jeg hørte om denne turen da jeg snakket med en kar, som også var på tur i området samtidig med meg. Det har liksom ikke blitt tid eller anledning til en slik tur. For et par år siden, gikk jeg fra Holmavatn og rundt Vandavatnene og tilbake til Holmavatn, og syntes det var en flott – og lang – tur. Det kunne i hvert fall passe med denne turen snart. Brodere, Bjørg, Bjørg Marit og jeg, snudde oppe i bakken mot Synesvarden i uka. Vinden var en frisk bris og temperaturen under null. En dårlig kombinasjon. Det var derfor på tide å tråkke opp den turen vi ikke fikk gått. Jeg tok derfor opp til parkeringsplass i Tovdal, og startet mot Synesvarden. Været var et helt annet denne dagen. Blå himmel og lite vind, men fortatt var det bare noen få grader over null. Mot Synesvarden var det noen plasser der trekken ikke fikk tak. Med sola midt i mot, ble det varmt, og jeg vurderte å hive fleecen. Jeg var ikke i tvil om at fleecejakken måtte være på da jeg igjen kom ut i trekken. På vei nedover mot Steinkjerringå, ble det til at jeg bestemte meg for å gå om Vandavatnene. Det var litt frost i bakken. Myrene var helst harde, og det var stor sett tørr overflate, og inne i skogen var det skikkelig frost. Nærmest perfekte forhold for denne turen. Det kan være en del våte partier, og inne i skogen er det ofte bløtt. Ekstraturen er noen kilometer, og selv om turen går på god traktorvei et godt stykke, veier resten opp. Det er en flott tur i et terreng som nå nesen er borte. Stien slynger seg mot Gauleiksvarden. Her gjelder: følg rygg gå tørt. Stien går fra rygg til rygg, selv om det er en omvei. Ved Gauleiksvarden måtte jeg bestemme meg for hvilken vei jeg ville ta tilbake til Tovdal. Det ville være kortest å gå mot Steinkjerringå og så mot Synesvarden og videre mot bilen. Litt lengre ville det være å ta mot Holmavatn og så mot Synesvarden. En omvei på et par kilometer. Denne dage, og det var en flott dag, valgte jeg den lange veien. Det gikk ikke like fort oppover mot Synesvarden som da jeg småløpte nedover mot Steinkjerringå, men jeg kom da fram – i et jevnt sig. Det underlige var at jeg ikke så folk. Det kom to jenter i mot tidlig på¨turen, og jeg så en kar som for mot Synesvarden i full fart. Ellers var det tomt. To biler på parkeringsplassen ved Holmavatn var alt. En ensom tur, men grei for det. Det siste strekket fra Synesvarden mot Tovdal, gikk litt sakte. Selv om stien går i en slak bakke nedover, hadde jeg ikke mer å gi, og tok det ganske forsiktig for ikke å tråkke over. Ved bilen fortalte klokka meg at jeg hadde vært på tur i omtrent fire timer. Det er litt mer enn det jeg vanligvis går. Jeg var likevel ikke helt tom. Det ville være mulig med flere turer i uka. Turen var på omtrent 16-17 kilometer, og som langtur var den helt grei.

Broderen var med på tre topper. Etter å ha forsøkt meg på 5 topper fra Gramstad to ganger i mars alt, tok det likevel ikke lang tid før jeg igjen hadde lyst på denne «utfordringen». Det har blitt slik – igjen – at en tur på under to timer er noe kort. Selvsagt litt avhengig av høydemeter og bratte bakker. De fem toppene rundt Gramstad: Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten er helt greie å komme opp på. Spesielt om turen går om Bjørndalsmyra for å nå Mattisrudlå og ikke opp Rindå fra Paradis-skaret. Og turen tar mer enn to timer, nærmere tre. Nå er det fortsatt et par steg opp mot Bjørndalsfjellet som broderen har litt «problemer» med. Litt eksponert, og det kan være glatt – i regn. Denne dagen var det tørt og kaldt. Sola skulle for det meste være framme, og selv om det ville være kaldt, så ville temperaturen komme godt over null i løpet av dagen. Det var frost på natta, og broderen var – som vanlig – skeptisk. Helt uten grunn – som vanlig. Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Det var en god del mennesker som ville på tur, selv om det var midt i uka. De fleste tok mot Dalsnuten – helt som vanlig. Vi gikk veien oppover mot Fjogstad for å ta stien videre oppover. Ved Bjørndalsmyra tok vi innover og opp mot Mattisrudlå. Denne dagen var myra helt grei, ikke helt tørr, men det var greit å komme innover. En liten bratt bakke på slutten opp mot skaret under Mattisrudlå. Denne gangen kom vi opp uten å få pulsen helt opp. Det ble en liten tur bortom toppen, før vi gikk videre mot Bjørndalsfjellet. Det var betydelig kaldere øverst enn nede i dalen, og oppholdet på toppen ble kort. Vi tar det med ro nedover. Karen som kom i mot løp opp bakken vi «klatret» ned. Sterkt gjort, og det viser at noen har god kondisjon. Det var aldri snakk om at vi ikke skulle legge turen om Fjogstadnuten. Broderen satte kursen oppover bakkene, og det gikk greit mot toppen. Nedover mot Revholen, ble det snakk om Dalsnuten. Broderen hadde vært klar på at han ikke ville opp på Dalsnuten denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å legge på Dalsnuten, men dagen var alt for flott til ikke å ta med så mye som mulig. Broderen sa «takk for følget» nede på Kvitemyr og tok stien mot Gramstad. Jeg kikket på bakkene opp mot toppen av Dalsnuten og tok det rolig. Etter å ha gått trappene opp til toppen av Dalsnuten noen ganger, går det lettere, og jeg klarer å holde en fart som gjør at jeg ikke trenger å stoppe opp. Det var andre enn meg på toppen, etter en runde rundt varden ble det bakken nedover, uten en pause. Nesten nede ble det også til at jeg ville ha med meg Øvre Eikenuten. Tør fin bakke, sol og nesen varmt der sola sto på og trekken holdt seg vekk, gjorde turen fra Dalsnuten til Øvre Eikenuten kjekk. Det gikk antakelig ikke kjapt, men det gikk greit. Fra Øvre Eikenuten og ned er det en grei jevn bakke. Med tørre forhold er det mulig å gå kjapt nedover. Det ble litt småspringing. Nede ved bilen var det bare å konstatere at nok en lang runde fra Gramstad var gjennomført med stil. En grei runde, og med nok både opp og nedoverbakker til at den blir kjekk. Jeg tror nok dette blir en «klassiker» etter hvert.

Jeg har en (meget tradisjonsrik) tur til Fidjadalen på våren :https://ojohnsen36.blogspot.com/2020/04/telt-tur-i-fidjadalen.html

Området innenfor "Jæren" I lågheien er det bart. Over 6-800moh er det fortsatt snø, og det er fortsatt vinter oppe i heia. Hunnedalen Skåpet og Viglesdalen har skiføre , men snøen minker i de lavere delene. og det er folk som gå på beina til Skåpet.... Med telt vil jeg muligens anbefale Brekko til Jæren Friluftsråd. Det vil antakelig også være mulig å ta en tur i Madlandsheia (ikke langt innover) og det burde være mulig å gå et stykke innover Fidjadalen i Frafjord. (Det kan være snøen ligger nedenfor Månvatnet.)

Du har helt rett. Det første er Ristøltjørn, og det neste er Morstjørn (Det første vannet opp av Lauvlia) og det siste er Taksdalsvatnet - tatt fra Urånslettå.

Vi traff den på veien opp mot toppen, og på skyggesiden. Det var også en del frosk, og jeg så en firfisle (det er ikke så ofte jeg får øye på en slik.) Langs fjorden under Lifjellet, var bjørka så vidt grønn. Våren er her.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Breilia på en gang. Enkelte turer er så flotte og kjekke at jeg ønsker å del opplevelsen med andre. En av disse, litt spesielle turene, er fra Sælandsskogen til Bjødnali, videre til Ristøl og Lauvlia og Breilia , før kursen setter mot bilen. Broderen mener han ikke er i form til langturer, og da mener han turer på over tre timer. Han har ikke formen inne for slike turer, og sliter litt på våre vanlige turer når de blir over to timer eller så. Spørsmålet var om jeg kunne klare å få med broderen på denne turen. Han var med til toppen av Ristølnuten, og det gikk grei. Turen rundt Ristøl og Lauvlia, er ikke så mye lengre. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått den samme turen, men siden det er få andre turer over det jeg kaller «hei», så var jeg likevel klar for en ny akkurat likedan tur, og turen er jo virkelig flott. Det ble snakket om denne turen, og da jeg foreslo «å prøve» turen, var broderen straks med. Han kjørte likevel egen bil til Sælandsskogen, og hadde på den måten mulighet for å snu om det ble nødvendig. Som forrige gang ble det til at vi tok opp Urdådalen istedet for over Blåfjell. Det er omtrent samme avstand, men opp Urdådalen har nok ikke så mange høydemeter. Nå er likevel Urdådalen verdt å få med seg. Det er en spesiell tur oppover. Stien, eller nærmest veien er bygd av en mann, og er lagt flott oppover langs elva. Selv om det er godt opparbeidet sti, så er det likevel mye «villmark»natur med skog og elvebrus. Når det i tillegg er vår med knopper på trærne og fugler som synger og sol – fra blå himmel, er det så nær perfekt som det kan komme. Vi måtte stoppe opp et par ganger bare for å få med oss naturen på sitt beste. Oppe ved gården måtte broderen få med seg treet sitt før vi begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Nå skulle vi ikke til selve toppen .men over gjerdeklyveren ett stykke før toppen. På Ristøl var det folk, og vi fikk en liten prat. Det er alltid kjekt å høre om stedet vi er på, og her fikk vi en innføring i historien og litt til. Vi valgte å gå direkte mot Lauvlia, og ikke om traktorveien som kommer fra Snorestad. Myra var forholdsvis tørr, og siden jeg hadde gått her tidligere, hadde vi ikke problemer med å finne fram. Nå er det å gå fra Ristøl til ovenfor Lauvlia temmelig enkelt og rett fram. Vi gikk inne imot lia og holdt oss unna myrene, helt greit. Det var en virkelig flott tur i marka, over myr og langs en nesten usynlig sti. Her oppe er det foreløpig ikke noe grønt å se. Våren er et stykke unna. I sollyset ble markene og myra nærmest gylden. Litt lengre mot Breilia, ble det stopp. I sol og i le for den lille trekken, ble det varmt. Med varm te og kjeks, var det skikkelig hyggelig å sitte slik midt i naturen og stillheten. Det ble en lengre stopp enn det vi vanligvis tar oss tid til. Nede ved «Skogen», ble det til at vi også tok med turen rundt Engjavatnet, i stedet for å gå veien mot Sjelset. En flott tilleggstur, og på en så fin dag ville vi ha med så mye av naturen som mulig. Ved bilen var både broderen og jeg fornøyd med en tur vi begge ville huske. Det var en tur som jeg gjerne kunne gjøre flere ganger. Med pauser og stopp ble det 4 timer på tur. Vel anvendte timer.

Jeg har samme problemet, men helst i varmt vær. Jeg får et rødt "band" rundt foten litt over ankelen. Det forsvinner ganske fort, og jeg har alltid ment at dette var et svette-utslag. (salt og varme)

Siden det er lokalforeningen som organiserer turer og aktiviteter, driver hyttene, merker stier og legger opp til nye hytter og stier, er det viktig at medlemmene møter opp og deltar i "sin" forening. (Det er på årsmøtet i lokalforeningen det er mulig å påvirke og ikke i DNT)

Jeg sjekket bildet, men kunne ikke senoen sprekk, og det vil - etter min mening - vær mer sansynlig at det er lekasje i overgangen ,mellom tank og slange eller mellom slange og apparat. Det er noe jeg har opplevd selv....

Alle hyttene til STF har beholderen under kjøkkenbenken- (Det finnes ingen "DNT" hytter. Alle hyttene er eid og drevet av lokale foreninger - i mitt område Stavanger Turistforening.)

5 nuter på tre timer.Det er egentlig litt trist. Det at jeg ser på en tre timers tur som en langtur. Det hyggelige er at jeg synes det går greiere med slike turer nå enn for et par år siden. Det er så avgjort ikke en selvfølge at ting blir lettere etter fylte 70. Siden det går litt lettere enn rett før Corona-en, så kunne jeg jo forøke meg på den «skikkelige» langrunden fra Gramstad. En ikke helt liten, utfordring. En tur jeg har tenkt på en stund, og hvor jeg gjennomførte mesteparten for en uke siden. Denne gangen ville jeg gjennom føre turen som tidligere planlagt. Nå er det enkelt å planlegge turer. Det koster ingenting om det er lange og bratte bakker – på kartet. Jeg opplever spesielt bratte og eksponerte bakker som «problematiske». Et lite snev av høydeskrek, sørger for det, så jeg forsøker å unngå slike steder. Det kunne jeg gjøre denne gangen også ved å gå inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå. Jeg har gått opp bakken fra Paradis-skaret og til Mattisrudlå mange ganger. Det har aldri blitt en helt dagligdags affære. Jeg sliter både fordi bakken er bratt og fordi det er langt ned bak meg. Noen utfordringer skal jeg ha, og jeg har jo aldri skadet meg i denne bakken.... Planen var å gå fra Gramstad mot Paradis-skaret og så opp Rindå til Mattisrudlå. Videre til Bjørndalsfjellet og ned til veien og opp igjen til Fjogstadnuten. Ny bakke ned til Kvitemyr og så bakken opp til Dalsnuten. Som avslutning ville jeg ha med meg Øvre Eikenuten. Det burde bli en tur på noe over en mil, men med en del høydemeter. Alt i alt, ikke en tur uten at formen er inne, og helst ikke i dårlig vær. Været var bra denne dagen. Så avgjort ingen hindring, med mye sol og tørt. Fortsatt er det litt kjølig, men det var et lite drag av vår. På vei opp mot Bjørndalsfjellet møtte jeg en jente som var på vei ned, - i bare blusen. Rett nedenfor toppen heiv jeg også fleecejakken og det ble en tur i ullbolen. Selv på toppen av Dalsnuten var det greit, men det ble et kort opphold. Jeg kom opp til Mattisrudlå i god form. Denne gangen klarte jeg å holde passe tempo. Jeg fikk ikke problemer med puls og pust . Det hadde heller ikke de tre karene som bak meg. Med 14 kilo i sekken. De skulle bare «ta» to topper, og kikket litt undrende på meg som satset på 5 bestigninger. Det ble en grei tur over Fjogstadnuten og over Kvitemyr mot Dalsnuten. Det gikk litt tyngre i de bratteste kneikene mot toppen, men selvsagt kom jeg opp. Jeg var ikke alene. Det lignet nærmest et fuglefjell med folk. «Alle» ville på tur i det flotte været. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle avslutte turen, og gå direkte mot Gramstad. I det fine været var det nesten synd og ikke legge turen om Øvre Eikenuten. Flyene bortover mot den siste toppen gikk greit, men fra Øvre Eikenuten om mot Gramstad er det en liten motbakke i veien. Noen burde ha ordnet opp i landskapet. En flott vårtur. Fortsatt ikke mer enn litt over en mil, men med noen drøye bakker. Jeg var godt fornøyd da jeg kom til bilen nok så nøyaktig tre timer etter jeg startet.