REJOHN

Det var ikke helt riktig å trykke "liker" på din post, kan ikke si jeg liker feber og muskelsmerter. God bedring og jeg håper du får til en tur denne helga.

http://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2014-178-a Det er falt dom i saken om skiskolen på Hovden. Dommen sier nok så tydelig at det ikke er anledning til å ta betaling for ferdesl i friområder. Dette, selv om det er i forbindelse med kommersiell virksomhet. Dette er nok et skudd for baugen for en del som har sett for seg å ta avgift for å benytte løyper - det koster tross alt en del med lys og løypelegging. (64) Spørsmålet er så om andres kommersielle bruk av nedfartene likevel må regnes å være «til utilbørlig fortrengsel» for eierens bruk av området. Friluftsloven § 2 gir ferdselsrett uavhengig av formålet med ferdselen, og formålsbestemmelsen i § 1 gir heller ikke grunnlag for å avgrense mot kommersiell ferdsel. Tvert om kan kommersielt organisert friluftsliv bidra til å oppfylle lovens målsetting om å fremme friluftslivet som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet. Det må videre tillegges betydelig vekt at spørsmålet om å unnta kommersiell virksomhet fra allemannsretten ble behandlet av Stortinget i forbindelse med en revisjon av friluftsloven i 1996. I Innst.O.nr.60 (1995-1996) foreslo et mindretall å ta inn i loven en bestemmelse om at allemannsretten «er en individuell rett og gir ikke rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse». Dette ble avvist av flertallet. (65) Det er dermed ikke grunnlag for generelt å la kommersiell ferdsel falle utenfor allemannsretten, eller for å anse slik ferdsel for uten videre å være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre. Slik idrett og andre friluftsaktiviteter drives i våre dager, ville en slik avgrensning for øvrig lett kunne by på praktiske problemer. (66) Loven gir da etter mitt skjønn heller ikke grunnlag for likevel å anse kommersiell ferdsel for å være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker i de tilfellene der denne virksomheten konkurrerer om kundene med tilsvarende virksomhet fra grunneiers side. (67) Det kan nok være ulike syn på hvor rimelig dette er, særlig når den kommersielle ferdselen ikke skjer i urørt natur, men benytter utmark som grunneieren har tilrettelagt for denne type aktivitet. Ut fra det foreliggende rettskildebildet er det imidlertid klart at eier og bruker av grunnen også må respektere ferdsel som er ferdselen ellers er i samsvar med loven. Høyesteretttok også for seg spørsmålet om hva som er utmark. Og kom med noen klargjørende bemerkninger. (69) Så langt har jeg sett på de typiske nedfartene i alpinanlegg. Disse må altså anses som utmark med de følger det har for ferdselsretten, også i form av kommersiell virksomhet. I en del alpinanlegg vil det nok også være områder, for eksempel i bunnen av nedfartene eller ved mellomstasjoner, som etter lovens definisjon må regnes som innmark. Det er uklart i hvilken grad deler av Hovden Alpinsenter etter dette må regnes som innmark, og om Mosfjelds skiskolevirksomhet i så fall er avhengig av tilgang til disse områdene. Jeg skal derfor knytte noen bemerkninger til dette. (70) I utgangspunktet gjelder ikke allemannsretten i innmark. Ifølge friluftsloven § 3 kan likevel enhver ferdes til fots i innmark i den tid marken er frosset eller snelagt, unntatt i perioden 30. april til 14. oktober. Dette omfatter naturlig nok også bruk av ski. Unntak er bare gjort for «gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor almenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker». (71) I den grad de områdene av et alpinanlegg det her er tale om, ikke må regnes som «gårdsplass eller hustomt», er det altså et vilkår for unntak fra vinterferdselsretten at området er inngjerdet. Begrunnelsen for dette kravet er at det ellers vil være vanskelig å se hva slags mark det dreier seg om, jf. Ot.prp.nr.2 (1957) side 27. § 3 er neppe skrevet med henblikk på moderne skianlegg. Så klar som bestemmelsens ordlyd er, kan jeg likevel ikke se at det er rom for en utvidende fortolkning av unntaket til å gjelde områder som ikke er inngjerdet. (72) Min konklusjon blir altså at friluftslovens regler om fri ferdsel innebærer at Hovden Alpinsenter ikke kan nekte Mosfjeld å drive sin skiskolevirksomhet på alpinsenterets utmarksområder og på innmarksområder undergitt vinterferdselsrett

Det må være hukommelsen som svikter. Jeg mente den "vanlige" var 65l og Lady var 55l Bestyrerinnen har en "lady" og jeg et par av den "vanlige" sorten. Og det står på nettet at begge er 55l....

Bergans Helium 65l til dagsturer - mer pga vekt enn volum Norrøna 65 liter når sekken kommer over 10 kg (flere overnatting på hytter) Norrøna para ranger 120l på teltturer.

Med fall: Uten legebesøk stil over 7. Legebesøk stil mellom 7 og 4. Sykehus stil 4 til 0? Det kom sne ute på Jæren, og forholdene var svært dårlige på lørdagen, men ute ved kysten litt lenger nord (Lifjellet) var det null snø. Og turen rundt går godt beskyttet i skog og i le av fjellet. På toppen derimot... Det blåste av et tak, men det er jo egentig ikke noe å skrive om.

Jeg har aldri prøvd slike "greier", men har prøvd noen rundkast. Da antakelig til under 10 i stil. Sist gikk halebeinet - fall gir svært lave poeng i stil.

Jeg vet ikke akkurat det, men jeg for min del savner den globale oppvarmingen.

Jeg er enig i at den er ustø. Jeg bruker en korkplate til underlag, det har bedret stabiliteten. Flaska kommer også svært nær varmen og da jeg brukte en "stor" kjele ble flaska varm. Ikke noe problem, men litt spenning må man jo ha...

En grei tur på tross av kuldegrader og vind. Etter en tur til det store utland, måtte det bli en søndagstur. Som så ofte før, snakket jeg med broderen i telefonen på morgenen. Hvor i hekkan ville det være mulig å gå søndagsturen denne gangen? Det blåste stikker og strå. Vinden kom – som den har gjort i svært mange dager – fra øst. Opp mot 16-17 ms. Liten kuling med andre ord. Det var kuldegrader, og selv om det ikke var mange av sorten, så blir det kaldt med så pass sterk vind. I tillegg til vind og kulde, hadde det kommet snø. Nå var snøen blåst i fenner, men ute på flate Jæren var det tross alt hvitt. Snø har en lei tendens til å dekke is, og gi ugreie overraskelser. Ikke noe for gamlinger. Broderen var skeptisk. Han trodde mest på en spasertur i nærområdet. Jeg mente det ville være mulig å komme rundt Lifjell nok en gang. Det virket som om det var mindre snø innover mot byen, og turen rundt Lifjell går godt beskyttet mot vind. Med unntak av aller øverst…. Nå er det alltid mulig å ta en tur i skogen på Dale, nesten uansett. Så det ble til at vi ville forsøke. På Dale var det faktisk en del biler. Det kom også folk samtidig med oss. Det var med andre ord også andre på tur denne kalde, blåsende dagen. Det var omtrent ikke snø i skogen langs sjøen. Til vår store overraskelse var forholdene bedre enn svært mange ganger. Det var selvsagt is. Men helt greit å gå rundt de plassene hvor isen lå i stien. Sammenliknet med forrige uke var det faktisk bedre forhold. Det gikk derfor kjapt og greit utover. Og selv i den litt rølpete delen av stien på nordsiden av Lifjell var det greit å gå. Oppover bakken mot toppen, gikk vi å ventet på at det skulle bli hvitt. Det var ikke snø i det hele tatt i skogen. Og først oppe over trærene begynte det å bli snø i søkkene. Men vind var det. Og det ble skikkelig kaldt. Det er ikke så veldig ofte vi tar ned klaffene på lua, og trekker opp hetta, men denne gangen var det nødvendig. Det var ikke helt enkelt å holde balansen i vinden. Den var så sterk at det ble vanskelig å gå. I motsetning til i forrige uke var myrene frosset. Det gjorde det enkelt å ta seg fram øverst, og viste igjen på tiden vi brukte totalt. Det ble litt forsiktig gåing i ”den fordømte bakken” for å unngå knall og fall, men vel nede i skogen under Dalevann var det bare å kaste seg utfor. Det gikk kjapt ned bakkene. Vi traff, nesten som vanlig, Kjell fra Turistforeningen. Det er jo en fin treningstur, og turen rundt Li gir anledning til å få opp pulsen. Vel nede ved bilen var det ikke vanskelig å si som vanlig: at det tross alt hadde vært en fin tur – på beina i slutten av januar. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg antar at du holdet til på vestlandet. Etter å ha lest en del innlegg rundt dette med membran sammenliknet med andre klær, så mener jeg også at dette til en viss grad er bestemt av hvor klærene brukes. Jeg er tilhenger og bruker av goretex klær. Jeg bruker selv Norrøna Dovre bukse og jakke, (tidligere har jeg slitt ut en del Norrøna Trollveggen jakker) både sommer og vinter. Og mener dette dekker mitt behov. Bomull vil i hvert fall ikke være bedre, siden været skifter så fort og det er risiko for regn selv midt i januar. Jeg har ikke erfaring med DRI3, men er ikke plaggene ofte noe tyngre en goretex plaggene?

Du skal høre mye før ørene faller av, og jeg har da mine fortsatt. Vi hadde både "sviskeskuffe" = feltlue og BF = Loslue - vinter i tillegg til berreten. Men det var aldri snakk om å bruke noe annet enn berret til permuniform, selv om befalet oppfordret til det. Stilen var viktigere.

Du har muligens alt oppdaget det, men de gamle marsjstøvlene hadde såler som på ett eller annet tidspunkt gikk ut på dato, det vil si gikk i oppløsing. Jeg har truffet en del med støvler uten såle opp gjennom årene....

I en tråd om forsvarets soveposer som ikke var brukenes, ble det også nevnt annet utstyr. For ikke å ta tråden for langt ut, kan det muligens passe med en ny tråd. Jeg avtjenete verneplikten i de hårde 60 åra. Den gangen var fortsatt store deler av utstyret likt med det som ble brukt under krigen. Den gang, i 60 og 70 årene og lang opp i 80 årene var feltbukse og jakke reknet som svært bra fjellutstyr -skikkelig tungt, men bra. Og sko (marsjstøvler) brukte jeg selv til de forsvant fra markedet. (Det gikk med noen par ALFA marka.) Jeg tillater meg også å komme helt ut på viddene, fullstendig OT, men det er så sjelden jeg får anledning til å fortelle gamle militærhistorier at jeg benytter anledningen. En gang for lenge siden (dette var på slutten av 60 tallet) var jeg i kongens klær (det måtte i hvert fall være noen andre sine, for meg passet de ikke.) Med sort berret, og vi følte oss rimelig spesielle – på Maukstadmoen. Den gangen var det ikke tillatt med ”sivile” klær. De ble sendt hjem. Til jul en gang, hadde jeg fått en V-genser i nøyaktig rette fargen, og som ikke viste når jeg gikk med permuniform. Stilen i eskadronen var at vi IKKE brukte annet enn permuniform og den sorte berreten, selv i over 30 kuldegrader. Svinkalt på det høyre øret, som ble hvitt av og til. På oppstilling spurte løytnanten en gang hvor V-genseren kom fra. Min forklaring var at den kom fra forsvarets prøvingsanstalt, og var utlevert for test av nytt plagg. Og løytnanten var fornøyd med forklaringen.

Det er nok fortsatt slik at det er flest gutter som er på solotur, men for meg som har holdt på i noen år, så er det temmelig klart at flere og flere jenter også gjør slike turer. Det er i hvert fall ikke spesielt eller sært at det kommer jenter innover heia alene. (Nå har også bestyrerinnen gått noen aleneturer - men da fra hytta og til bilene. En tur hun kjenner godt.)

Mindre vind og tørrere. Det blåste skikkelig opp natt til søndag. Det var en grad eller så kaldere enn på lørdagen. Med andre ord ikke bedre forhold for andre turer enn rundt Li. Broderen og jeg tok en runde på lørdagskvelden for å avklare søndagens turmål. Det måtte bare bli Lifjell en gang til. Vind og rundt null grader gir sure forhold. Men det er ikke dårlig vær bare dårlige klær, og vi har da det beste som kan skaffes – eller muligens ennå bedre? Tur måtte det bli, og vi kom til Dale rundt 11. Da var det en del biler, og det sto en del folk på parkeringsplassen. I ettertid viste det seg å være en gjeng fra http://www.fjell-vandring.net som var på tur. Det ville bli vanskelig å snu med den gjengen etter oss. Som alltid gikk vi først utover sjøen, og denne gangen tok vi stien nede ved sjøen og ikke oppe i henget. Ut fra bildene til gjengen fra Fjell-Vandring, var det fullt mulig å gå oppe. Vi er for gamle til å ta ”utfordringer”, og unngår svaberg med is. Vi fikk følge et stykke utover av en hund med eier. Kjekt det. Ute på fjorden virket det som om vinden var løyet litt, men i råsene tok vinden fatt i overflatevannet og løftet det opp. Da blåser det bra. Inne på land merket vi imidlertid lite til vinden. Det gikk i et rimelig bra tempo, selv om vi – selvsagt – hadde sagt at denne gangen skulle vi ta det med ro. Inne i skogen ved Einernestet, tok vi en liten pause. Det ble lettelse i antrekket og resten av turen i skogen, opp til tregrensen mot toppen, gikk vi i skjortearmene. Nå går det mye over stokk og stein, og om ikke det, så bratt oppover på dette stykket. Det er ikke vanskelig å holde varmen. Det var en del spor i snøen oppover bakken. Denne dagen var det en god del folk rundt Lifjellet. Vi møtte også noen som kom i mot, og de så også ut til å være på langtur. På toppen blåste det på langt nær så mye som på lørdagen. Det var mulig å gå sånn noenlunde normalt, men vi måtte lene oss mot vinden et par plasser. Det kom en gjeng langs veien i det vi tok fatt på bakken ned fra toppen. Ved sterk vind kommer det lyd fra innflygingsradaren på toppen. Denne lyden minner om ”rauting”, og på søndagen kunne vi høre lyden da vi gikk nede ved sjøen. Det var ikke kraftig nok vind på toppen til å få fram lyden. Lørdag derimot lød klagingen hele tiden. Resten av turen ble som en vanlig tur. Is og snø i ”den fordømte bakken” gjør at vi måtte gå rundt, det fikk pulsen opp. Men vel oppe denne bakken, er resten stort sett bare nedover. Og det går jo greit. Søndagens tur ble en grei treningstur – utenstore utfordringer verken av vinden eller isen. Men vi får uansett takke for anledningen til å ta en fottur i høyden – i midten av januar. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ikke bare en treningstur. Lørdags morgen bød på en utfordring – hvor kan det gås tur i sterk vind, med snø på bakken og temperaturer så vidt over null. Normalt kan turen rundt Lifjell gjøres selv om det blåser. Nå var det meldt om sterk kuling 16-18 meter i sekundet, og erfaringen tilsier helst ennå sterkere vind på toppen enn det som er meldt for Sandnes. Tur i ”åpent lende” kunne ikke komme på tale. Å gå en time eller mer med kuling imot er anstrengende. Å ha kuling – liten storm i kastene - bakfra, er direkte ubehagelig, og ikke så lite farlig. Det er så avgjort ikke enkelt å holde balansene med vinden bakfra eller på skrå fra siden. Det måtte derfor bli en skogstur. Problemet er at skogene er små og det er vanskelig å få en tur på flere timer. Jeg bestemte meg derfor å ta turen til Dale. Skulle det ikke være mulig å gå den vanlige turen, så fikk jeg ta en tur oppover mot toppen og heller snu. Utover langs sjøen, var vinden så avgjort ikke ille. Her går stien godt beskytter mot vind fra de fleste retninger. Østavind er ikke noe problem. Men is og snø laget noen små hindringer. En liten varmegrad er ikke nok til å smelte snøen, og heller ikke nok til å få vekk isen som ligger på berget bort etter. Det skumle er at isen enkelte plasser ikke synes. Islaget er så tynt og rent at det ser ut som bart fjell. Det ble et par overraskelser, men ingen store hendelser. Nå er buksebaken på dovrebuksene så pass sterk at den tåler litt… For en gangs skyld var det tørt. Det gjorde det enkelt å gå både inne skogen og på berg. Steinene som stikker opp holder også. I det jeg stakk hodet over tregrensen på nordsiden av toppen, fikk jeg vinden rett i fleisen. Den hadde nok løyet litt, og var ikke så frisk som tidligere på morgenen. Men kastevind fra siden gjorde at jeg måtte gå med full fokus på å holde balansen. Oppe på selve toppen måtte jeg se vinden ann før jeg kunne forsere de mest utsatte plassene. Jeg huket meg ned i ly av en stein og ventet på litt mindre vind, enkelte plasser. Det var selvsagt ikke en kjeft på toppen, og denne dagen var det heller ikke spor av andre. Det er ikke ofte. Det var ikke langt nedover mot Øksendal før det igjen ble levelig i vinden. Og som om ikke vinden var nok, med en varmegrad var det fortsatt is på plankene i myra, og temmelig ufremkommelige. Men myra var bare frosset på overflaten. Det gikk godt et stykke. Det jeg ikke skulle ha gjort, var å stå stille. Jeg gikk gjennom med begge beina. Videre nedover ble det en ”normal” tur. Selvsagt var det is, både i ”den fordømte” bakken og nede ved Dalevann, men her er det enkelt å gå rundt. Jeg møtte et følge som var på vei oppover. Jeg prøvde å si at dette ikke var dagen for topptur, men det virket ikke som de helt forsto hva jeg mente. Det går helt godt. Nede i skogen var det tørt og bra forhold – det var bare å la det stå til nedover. En tur på beina, med en del utfordringer, men ingen ulykker. I midten av januar er det bra. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Komedelen er høyden mellom Obrestad og Reimebukta. (Det heter egentlig Hunnedalen rett under høyden - før Reimebukta.)

Hvor mye vind var det egentlig, og gikk turen over Komedelen?

Vi så Tauferja fra toppen av Li. Det gikk ikke fort i motevinden på tur mot Tau. Det var betydelig mindre vind på toppen søndag enn på lørdag. Da blåste det. Helt grei tur.

For meg kan folk banne så det lyser, Riktig eller galt, flott eller helt fælt, blir vurdert av den enkelte. Men det bør muligens opplyses om at det med banning også er avhengig av geografi. Min landsdel blir ofte benevnt som "det mørke fastland" på grunn av sterke relgiøse miljøer. Kommer du fra et "møbelert hjem" på sørvestlandet så bannes det med måte - helst bare i passende anledninger. (Tenk hammer og tommel). Dette kom svært tydelig fram i et jobbmøte der vi hadde besøk fra østlandet. Vedkommende brukte et kraftig blomstret språk, og budskapet (som for oss var viktig) druknet helt i bannskapen. Vi ble mer opptatt av banningen enn av det faglige innholdet. Mitt råd til de som for eksempel besøker hytter og ruter på sørvestlandet: in Rome do as the Romens.

På en tur langs stranden kom jeg over noen steiner, som var litt utenom det vanlige. Nå er vel all masse her på Jæren kommet langveis fra, men hvor i alle dager har slike greier sin opprinnelse. Steinen (det var flere) har en tydelig inndeling i en svart stein og øverst (kan selvsagt være bunn) en helt hvit del. Skillet er klart, og temmelig rett (vannrett?) For meg (som er helt uten kunnskap på området) kunne det se ut som om den underste delen var forsteinet leire - sort og jevn. Men hvordan har det hvite da kommet til?

Jeg kommer til å prøve "kjetting på boks" for å se om det hjelper.... Mine nye walk kring er også spinnglatte. Et par crispi er blitt mye bedre etter en tida bruk,men nå slipper de inn vann.

På fjellet? Eller i skogen?

En liten oversikt over hva jeg bruker høst, vinter og vår. Jeg har gjennom en del år brukt forskjellig utstyr. Det er egentlig skjedd ganske stor endringer i hva jeg har på meg gjennom årene. I starten var det mye militærutstyr, eller etterlikninger. Forsvarets feltbukse, marsjstøvler og en feltjakke- etterlikning. Under gikk det i bomull, og i regn var det tett regnsett (som aldri kom på før jeg var gjennomvåt). Skoene måtte av, og det tok tid. Rimelig fort ble det kjøpt inn en etterlikning av forsvarets BF, som fortsatt er i bruk. Men bare i høytidlige anledninger, som 17. mai. Sekken var fra tidlig middelalder – Bergans, med jernskrammel i ryggen og strammer. Den hadde noe som kunne kalles hoftebelte. Litt forskellig fra i dag. SekkEtter å ha brukt en del forskjellige Norrønamodeller, har jeg gått over til en Bergans Helium 65liter. En utmerket sekk for meg som stirrer det å bli gammel i hvitøyet. Sekken veier bare så vidt over 1 kilo. Det betyr en del å slippe å dra på de ekstra 2-3 kilo som en vanlig sekk ofte veier. LueAlt som er igjen av ”gamle dager” er lua, som fortsatt gjør tjeneste. Etterlikningen av BF er et allsidig plagg. Skikkelige øreklaffer som holder ørene varme i nok så mange kuldegrader. Bremmen er grei å ha både i regn – for å holde regnet vekk fra brillene, og i sol. I varmt vær er det bare å stappe lua i lommen. JakkeDet tok ikke lang tid før jeg kjøpte den første GoreTex jakken. Av en eller annen grunn, valgte jeg Norrøna Trollveggen, og var fornøyd med de forskjellige utgavene, helt til Norrøna fant ut at det ikke var nødvendig med stormklaff. Da ble det Norrøna Recon. Tung som bare det, men bombesikker. Da Norrøna tok vekk stormklaffen på Reconjakken, måtte jeg igjen finne en ny modell. Jeg fant en Norrøna Dovre på tilbud, og da ga valget seg selv. Det er ikke så mange månedene jeg har hatt jakken, men så langt har den innfridd forventningene. UndertrøyeUll – av forskjellige merker. I det siste har jeg brukt Aklima sin ”bestefartrøye”. Alternativet er Devold Aktiv. Jeg kjenner ikke store forskjellen på disse. Men foretrekker ”bestefartrøye” på grunn av utseende. Man er da morfar…. MellomplaggTidligere brukte jeg skjorte med høyest mulig innhold av ull. I det siste har jeg tatt i bruk Norrøne Lofoten Varm1. Kombinasjonen ull under, fleece over, mener jeg virker ”tørrere”, og gir bedre fuktighetstransport ut til skalljakken i vedvarende regn. BukseDe siste 10 årene, sånn omtrent, har jeg brukt Norrøna Dovre bukse. Den modellen har en passform som står godt på meg. Andre bukser blir ofte litt sånn ”sekk”. Ulempen med Dovrebuksa er at den ikke varer særlig lenge. Det går ikke mange månedene før regnet begynner å trenge gjennom på låra, og at den blir revet opp av skohempene nede. Men så lenge den er ny, så er buksa den beste jeg har funnet. Lett, vanntett, med lufting og også stramming ned for vading over bekker. Jeg bruker både seler og belte. Jeg må jo ha noe å henge kniven i, og bukseselene holder selvsagt buksa oppe. UndertøyJeg bruker syntetisk underst. Jeg har ull for de kaldeste turene, men som oftest blir det Bavac Tempo boxer. Er det kald, eller det er meldt regn, blir det i tillegg en Bavac Tempo lang. Den lange, lager litt isolasjon mellom Dovrebuksa og huden, og gjør at det ikke blir ubehagelig kaldt og vått. SkoNesten uten unntak har jeg brukt Alfasko av forskjellige modeller, fra modellen som var lik marsjstøvelen, modell Marka, til Walk King. Det er selvsagt først og fremst passformen som har vært avgjørende for valg av sko. Goretex’en på de første skoparene holdt ikke lenge, men nå holder membranen nesten like lenge som skoene. Det siste året har jeg forsøkt å finne en sko som både henger på vått fjell og passer, og som har goretex. Så langt uten å finne noe bedre enn Alfa Walk King. Men som nye, er de spinnglatte på vått fjell, og helst farlige. De burde vært utstyrt med advarsel. Men jeg har aldri hatt gnagsår i Alfa skoene. Strømper og sokkerEtter at skoene er ”gått inn”, bruker jeg Ullvang Spesial underst og Devold sokker over. Det er en meget god grunn til at jeg bruker ”Ullvang Spesial”, form og farge skiller seg godt ut fra alle andre strømper. Det gjør at de ikke blir vasket på normalprogram, og letter parkoblingen. Jeg har mange par av både Ullvang Spesial og Devols sokkene. Det gjør det også enkelt å finne par etter vask. Og det gjør at jeg beholder muligheten til å finne to like, selv om sokkeånden har forsynt seg. VanterHer har jeg funnet ut at billigste sort holder lenge. Vantene kjøper jeg flere par enten hos H&M eller Europris for 10-20 kroner paret. Av en eller annen grunn forsvinner disse ettger hvert, og jeg må kjøpe flere par hvert år. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For å gjøre forvirringen fullkommen, så kan jeg jo ta med en litt utvidet forklaring på "blender": Belysningsstyrken i billedplanet er bestemt av objektivets åpningsforhold, som er forholdet mellom inngangspupillens diameter og objektivets brennvidde. Vanligvis oppgir man det inverse åpningsforholdet, som kalles blendertallet. Et åpningsforhold på 1/8 oppgis altså som f : 8, eller blender 8. Større blendertall betyr mindre åpningsforhold. Belysningsstyrken i billedplanet er omvendt proporsjonal med kvadratet av blendertallet. Blender f : 8 slipper gjennom fjerdeparten så mye lys som f : 4, siden 82 : 42 = 64 : 16 = 4. En vanlig blenderskala for fotoapparater er: ...2, 2,8, 4, 5,6, 8, 11, 16,... Tilnærmet gjelder da at hvert trinn krever en fordobling av eksponeringstiden