REJOHN

Noe av problemet er at det er langt mellom de betjente hyttene i store deler av landet. Jotunheimen og Hardangervidda - greit, men resten?

Skikkelig spennede. Jeg holder selv til på en ubetjent hytte, og har derfor ikke problemet med proviant, men det hadde vært kjekt med en liten oppdatering.

Dette skal jeg fortelle bestyrerinnen. (Med fødselsår i starten av femtiåra....) Vi planla nettopp en tur innover heia neste helg.

Jeg tror du sliter litt her. De fleste medlemmene av forumet er nok ikke nybegynnere i fjellet. Det kan være at noen som leser forumet er nybegynnere eller ikke har så mye erfaring, men da må du legge ut kontaktinformasjon. Mitt råd ville være å ta inn til en turistforenings hytte som ligger nær en større by, og som "nybegynnere" ofte benytter. Det er den første turen som setter størst spor... Entusiasmen er ofte til å ta og føle på.

Lever av å tyde gamle spor? Det må være en noenlunde riktig jobb for et friluftsmenneske. Fangstgropa på stien mellom Stakken og Nilsebu (ved Dyrgrovstjørn) like ved den t-merkede stien er også nesten ødelagt. Men det er ikke på grunn av "vandalisme", mer fordi folk rett og slett ikke vet hva slags grop der er.

Jeg er klar over at det er flere fjell med samme navn, og beklager at det kan misforstås. skulle muligens ha tatt en tur der og. Og det har muligens vært ennå mer vær hos oss. I tillegg til regn (snø i heia) har det blåst stikker og strå - kuling omtrent hver dag...

Og jeg har problemer med å se om spor er dagens eller gårsdagens. Men jeg må innrømme at historien om Pildown mannen poppet opp....

Regn og vått. Etter lørdagens tur i sludd og vind, med temperatur ned mot null, var jeg ikke spesielt tent på en ny ”ekstremtur”. Det blåste fortsatt, men det var litt mildere. Yr meldte om vind opp mot stiv kuling. Men det ville regne – hele dagen. Og regnet gjorde det – hele turen. Med både vind og regn i vente, var det enkelt å bestemme seg for en vanlig tur rundt Lifjellet. Det tar opp mot tre timer, og det er en god del opp og ned, med en skikkelig bakke strategisk plassert. Klærene fra i går var bare så vidt tørre da jeg igjen steg ut i regnet på Dale. Av en eller annen grunn så virker det som om de blir fortere våte andre dagen, selv om de kjennes tørre ut på morgenen. Det tok derfor ikke lang tid før jeg ble våt opp etter armene. At vantene blir våte er en ting, men skortearmene kan da godt holde seg tørre. Turen startet med hetta opp, og jeg beholdt den på nesten hele tiden. Men det var tross alt bedre enn på lørdag, da lyden av regn og sludd som traff hetta omtrent gjorde meg døv. Regn og våte forhold er ikke det beste jeg vet. Sol og tørt i bakken er adskillig bedre. Men vi får det været vi fortjener. (Jeg lurer av og til på hvilke uoppdagede forbrytelser som har gjort meg fortjent til drittværet.) Det surklet og rant. Det var mye vann i bekkene. Og det regnet. Men på toppen blåste det omtrent ikke. Jeg gjorde klar til vind over toppen. Jakken kneppet helt opp og hetta skikkelig på. Det blåste selvsagt litt, men ikke i nærheten av kuling. Helt uproblematisk. Det var spor i sorpa på toppen. Andre var også på tur denne dagen, men ikke mange. Selvsagt var en av de jeg traff en kar over sin første ungdom – ikke gammel, men heller ikke ung. Og han jogget friskt oppover bakkene. Uten sekk riktignok, det får være trøsten for oss som går sakte i oppover på samme sted. Litt flaks skal man ha. Myrene øverst var fortsatt så pass frosset at de holdt. Jeg kjente at det ga etter en plass, men var heldigvis ikke nedi. Turen gikk greit, men det tar alltid lengre tid i regn. Noe på grunn av at det er tyngre å gå med jakke, men ikke minst på grunn av vekt. Det blir noen (få) kilo ekstra etter hvert i regnvær. Selvsagt blir det også tyngre å gå fordi det hoppes over, og gås rundt pytter og sorpehull. Av alle ting, i det jeg kom ned til bilen og akkurat hadde fått av med de våte klærne, så skinte sola. Men et solgløtt helt på slutten gjør ikke turen bedre. Det var en våt og kald tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Litt merkelig det der. Jeg har gjort nøyaktig den samme erfaringen. Jeg tror det kan komme av at det er enklest å følge den naturlige leden.

Et stykke utenfor komfortsonen. De siste ukene har vind og is lagt begrensinger på hvor turen kunne gå. Det er selvsagt mulig å ta en tur en annen plass enn Li, men det hadde blitt både vindfullt og også helst med brodder. Det så endelig ut til at det ville bli mulig med en annen tur. En slik enkel tur, som det er mulig å ta på vinteren om bare frosten holder seg vekk, er Høgjæren. Fredagskveld meldte YR om litt vind og regn. Det har da både blåst og regnet før, så det burde ikke by på problemer. Lørdagsmorgen var det ca. 5 grader, og det blåste ikke mer enn en bris. Det lå ann til en spasertur med høy himmel og utsikt over nordsjøen. Ren optimisme – totalt uten grunnlag i virkeligheten. På vei opp mot Topdal sank temperaturen raskt og på Skjæret var det en enslig liten varmegrad. På vei opp mot parkeringsplassen, forsvant denne graden også i tåke, yr og sludd. Nå hadde yr nevnt noe høyere temperatur utover dagen, og det så ikke ut som om det var frost i bakken. Og det var heller ikke snerk på pyttene. Jeg hadde snudd og kjørt nedover om det så ut som om det ville bli kaldere. Speilblank is nedover bakkene til Bueveien er ikke noe jeg liker. Mulighet for is på veien, var så avgjort ikke den eneste grunnen til at jeg vurderte å bryte. Det blåste. Det var nær null. Det var regn og sludd. Slike forhold er, etter min mening, de verst tenkelige. Det er under slike forhold at faren for nedkjøling er størst. Nå ja, det kunne ikke skade med en liten tur… Og som så ofte før, etter å ha fått opp varmen, og spesielt etter at jeg fikk vinden bakfra, ble det likevel greit å gå. Jeg var selvsagt klar over at det er stor forskjell på motvind og medvind, men den tid, den sorg. På vei opp mot Synesvarden, slo det meg at jeg nok ikke kunne regne med å treffe så mange andre. Der tok jeg feil. På toppen så jeg spor etter minst tre personer, som hadde gått fra Holmavatn og videre nedover mot Steinkjerringa. Og ikke nok med det, på vei nedover, kom det en kar med hund i mot. Han skulle bare opp til Synesvarden og tilbake. Jeg så to personer på vegen fra Holmavatn og mot Steinkjerringa. Jeg tok de igjen omtrent halv-veis. Mellom Holmavatn og Steinkjeringa fikk vi vinden og sludden midt i fleisen. Det ble skikkelig surt. Selv med vinterklær var det kaldt. Men med hetta godt knyttet og skyggen langt nede, gikk det greit. Men langsomt. Vinden var så pass sterk at det ikke var mulig å holde farten oppe. Det var (tror jeg) mor og sønn, med hund som var på tur. Hun hadde sekk, og på sekken var det festet et liggeunderlag. I kuling og sludd midt i mot? Spørsmålet som kom - ikke overraskende - var: ”er det langt igjen”. Jeg tror de forsto at jeg nok mente forholdene ikke var for folk uten erfaring. De tok i hvert fall hintet og snudde tror jeg. Forholdene var så pass sure at jeg tok direkte oppover mot Synesvarden i stede for å gå samme vei tilbaker. Det gjør turen en halv time kortere. Det var tungt å gå i motvinden. Regnet trommet mot hetta, og det var nesten fysisk vondt, så høy var lyden. Regnet/ sludden som av og til traff ansiktet kjentes også godt. Det virket som nåler. Men det går framover, og turen tar selvsagt slutt. Temperaturen hadde steget – hele to grader var det da jeg kom ned tiol bilen. Jeg så ikke syn på å skifte til tørt tøy. Jeg fikk av skjorta og på med en fleece, men jeg beholdt den våte underskjorten. Selv med varme i setet, og varmeapparatet på full guffe ble det kald. Det ble noen minutter under varmt vann før jeg igjen ble sånn noenlunde varme igjen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er spor etter Vibramsåler, som er vanligst, og her finnes det ikke mye litteratur. Her bør "noen" ta ansvar.

Det er noen år siden jeg leste Fennimore Cooper, og jeg tror ikke jeg har lest vår felles venn Samuel Langhorns anmeldelse før nå. Jeg måtte slå opp og lese. Det var ingen forsiktig og tilgivende anmeldelse. Med tanke på egne små epistler er jeg glad fyren ikke lenger er blandt oss....

Spor i sorpa. Hjortefot og venne hans hadde gode kunnskaper om spor. De kunne se (fritt fra fantasien) en del spor og si at her hadde det gått 6 hester og 7 mann en glad dag i mars eller der omkring. De var aldri i tvil om hvem som hadde satt sporene eller hvor mange de hadde vært. Og selvsagt var det ikke vanskelig for disse ekspertene å kunne si hvor lenge siden sporene var satt. For egen del finner jeg det ikke like enkelt. Å se forskjell på hjort og Hjortefot klarer jeg, men jeg må innrømme at det ikke alltid er like enkelt å si om det var sau eller rådyr som satte sporene, og for den saks skyld, det blir heller ikke enklere om sporene er ”gamle”. Det er jo helst spor etter folk, jeg først og fremst kikker på. Selv om det er mer spennende med elg, hjort og rein, så er slike spor adskillig mer sjeldne. Og det er ikke ofte sporene etter dyr er ferske. Så det blir menneskespor jeg går og kikker på. Når det gjelder spor i stien, ble det tidligere telling etter systemet en-to-mange folk. I dag ble det fremgang, med en-to-tre- mange. Det hjelper med erfaring…. Jeg må – motvillig – innrømme å ha tatt feil en del ganger, og trodd at spor foran i stien var etter to personer, og der det senere ved ankomst til hytta viser seg å være både fire og fem personer som er gått før. Med andre ord et gått stykke før jeg når Hjortefotnivå. Det er stor forskjell på hvordan sporene blir satt, alt etter været. I tørt vær, er det mange ganger vanskelig å finne spor i det hele tatt. Etter en del år, klarer jeg å ta hensyn til hvor sporene er satt for å kunne si noe fornuftig om hvor lenge siden det skjedde. I sola tørker sporene fort opp, og de blir nærmest (for meg) umulige å tidsbestemme. I skygge, klarer jeg i hvert fall å vurdere alder sånn noenlunde – det vil si om de er ferske (dagens) eller fra gårsdagen. I regn er det mulig å si noe om hvor lenge det er siden sporene ble satt ved å se på om sporene er fylt med vann, og om pyttene er grumsete eller ei. Enklest blir det i snø, her er det ikke vanskelig å se om sporene er fra samme dag eller tidligere. Det er faktisk mulig å si noe om hvor lenge siden de er satt på timebase. Alt avhengig av temperatur og sol. Men selvsagt det er fortsatt enkelt å ta feil. Men det som jeg er mest overrasket over er at jeg enkelte ganger nokså lettvint slenger ut at her har det gått fire mennesker og de er et stykke foran, men at vi tar innpå, - og ha rett. At jeg er opptatt av spor, sier antakelig noe om hvor ensporet jeg er underveis. Hva jeg gjør på tur? Ser etter spor fra andre folk…. Jeg har nok blitt litt sær på mine gamle dager. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Et ørlite søk i forumet på "Aconcagua" ga 8 sider md poster. Det er mulig at disse postene inneholder en del av det du ønsker å vite.

Noe av poenget med å ha symbolene på skilt, er at det i alle tilfeller vil være skilt ved stideler og start av stien. Dette blir mao ikke tillegg men en endring. Det hadde selvsagt vært ønskelig at alle (gud og hvermann) hadde med kart eller GPS og selv fant ut av hvor stien startet,og hva som er rett vei ved stidele. Men er ikke det litt optimistisk. Og ville ikke det holde mange fra å gjennomføre fjellturer. Og turistforeningen har da som mål å få flest mulig på tur?

Nå datt jeg litt av lasset - hvilken statsubsidiering er det snakk om? Jeg vet at de lokale (ikke DNT) får tilskudd med STUI midler til bygging av anlegg, men det er på likevilkår med andre - som f. eks idretshaller og liknende. Mener du at noen av de største foreningene i lokalområdet som engasjerer folk fysisk, ikke skal ha tilskudd som andre?

Jeg vet det er lagt ned ruter, men da ofte i forbindelse med omlegginger eller "forbedringer". Jeg kjenner ikke så godt til hva andre foreninger holder på med. Stavanger turistforening merker ikke løyper der grunneier ikke godtar dette. (Børsteinen - Langavatn/Sandvatn som eksempel er bare vardet.) Nå kan ikke grunneieren hindre merking mener jeg, så samarbeidslinja er en valgt strategi fra STF side. (Og en fornuftig strategi spør du meg.) Mitt poeng er at om noen ønsker å legge ned ruter, så må dette skje gjennom den lokale forening. Møt opp og stem er rådet.

Ikke helt. flere turistforeninger (inklusiv Stavanger turistforening) har bevist holdt områder fri for merking og hytter. Og som nevnt en del ganger. Når det gjelder merking av ruter, hytter og annen tilrettelegging, så er det den lokale foreningen som har ansvaret og gjør jobben. Dette er ingen "sak" for den sentrale organisasjonen DNT:

Vanlig tur, med en litt uvanlig slutt. Også denne søndagen måtte det bli den vanlige turen. Vinden fra øst, hadde blitt vinden fra sør, men fortsatt med en styrke som gjorde det lett å ta en tur som ikke er vindutsatt. Men lørdagskvelden var det så langt fra sikkert at det ville være mulig selv med en tur rundt Lifjellet. Det snødde tett en stund, og det ble spinnglatt. Våt snø på frosset asfalt er en farlig kombinasjon. Nå steg temperaturen forholdsvis fort ut over natten, og på morgenen var den oppe i hele 6 grader. Så varmt har det omtrent ikke vært siden jul. Temperaturen feide vekk enhver tvil om det skulle bli tur, og at det ville være mulig å komme rundt Li var jeg ikke mye i tvil om. Det var noen biler på Dale da vi kom, og det kom en bil i det vi salet opp. Utover sjøen var det ferske spor, men vi så ikke folk. Det var fortsatt tørt. Snøen og det lille med regn som hadde kommet i løpet av natten, hadde ikke gjort skogbunnen noe særlig våt. Det var nok ikke så tørt som på lørdagen, men nede i bunnen under gresset, var det så avgjort fortsatt brannfare. Isen hadde minket, men våte svaberg langs sjøen kan vær skumle, så vi gikk litt forsiktig. Også denne dagen ble det likevel god fart etter hvert. Det er jo greit med frost også. Selv med 6 grader, så var fortsatt myrsøkkene frosset og harde. Ute ved Einerneset, i le for vinden, ble det varmt. Lettelse i antrekket ble gjennomført, og jakken kom ikke på igjen før helt oppe mot toppen. Vi hadde noe yr over oss på vei opp bakken fra Bymarka, men det var fint lite. Bakken opp ble ikke like lett som den kunne ha vært. Fire dager på rad, med mer en 2 timer trening, merkes fort. Det ble litt melkesyre i beina og jeg måtte ”ta i” for å komme opp kneikene. Det var vind på toppen. Det var fortsatt is på tjernene øverst, men verken vinden eller isen laget vinterforhold, slik det hadde vært på tidligere turer. Det minnet mer om fjelltur på høsten. Nedforbi Dalevann går løypa på godt opparbeidet skogsti. Her var overflaten så vidt tint. Og frosten hadde gjort at det var liksom en skorpe øverst. Det var som å gå på rotten is. I skogen var det bare å gi på nedover bakkene. Rett før vi satte utafor, sa jeg til broderen at han måtte være forsiktig nederst. Han hadde et fall der forrige gang, og burde unngå flere. Men jeg burde jo ha hørt på meg selv. Ned skogen i full fart, ut på stien i bra tempo og på tryne i steinene. På slutten av turen etter 4 dager med trening, er koordinasjonen ikke helt på topp, og jeg trynet skikkelig. Heldigvis, ingen varige skader eller skader som vil hindre turen neste uke. Men det var bare flaks. Det ble litt halting mot bilen, og en noe uvanlig avslutning på turen. Men en fin tur i bra tempo, med gode forhold til å være i begynnelsen av februar. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Som i de fleste ting - spennet er stort. Noen trenger skilting og andre trenger ikke merking en gang. Jeg har møtt folk som klager på T-merkingen, hvor T-ene står tett som haggel, og hvor fjellvandreren (etter min mening) må være mer en halvblind for å gå feil. Når det gjelder selve fargekodingen, så vil den bli "varierende", det er mennesker som setter kodene, og ting vil bli vurdert forskjellig. Det er et par turer i mitt område som burde få sort kode - de er enten forlange eller for vanskelige til at nybegynnerer bør ta ut på disse. Jeg har møtt folk som som har gått disse stiene, og som var svært oppbragt fordi ingen advarte.

Obs, der tråkket jeg litt ut i. Det er selvsagt ikke lett for andre enn "lokale" å vite at Grauthellertvannet er kjent for fisket.... Jeg koste meg med gjennsynet av området rundt Grauthellerhytta (STF hytta som ligger 3-400 m lenger øst). Jeg har en del gode minner fra dette området.

Det er jo en stund siden denne tråden kom inn. Og jeg kan ikke huske å ha sett programmet før nå... Kjekt å se fra våre kanter. Grautheller hytte er jo ikke langt vekk - det var mulig å se taket. Og jeg har da vandret i traktene. Men hvorfor fisket de ikke Jeg tror ikke en gang fulle sjøfolk varter opp med harpiks i maten - den historien hører til lengre ut på landet.

Jeg tok noen bilder nettopp for kunne si at brannfaren er overhengende. Og glemte hele greia. Jeg tror det er for enkelt å kalle det "brannfare", - eksplosjonsfare er antakelig mer dekkende. Det tørre brune gresset vil omtrent si "boff" om det så en fyrstikk. Forunderlig vinter.

Fjelltur eller treningstur? Dagens tur gikk, som vanlig, rundt Lifjell. Som vanlig blåste det skikkelig. Men litt uvanlig var temperaturen. Den var på hele 3-4 grader. Slike sommertemperaturer har vi ikke hatt på en stund. Det var faktisk bra vær. Det er usedvanlig tørt i bakken. Mesteparten av isen er vekk. Og når sola på toppen av alt titter gjennom skyene, blir det lett en bra tur. Jeg skulle ønske at været snart slo om. Det hadde vært kjekt med andre turer enn den samme hver gang. Det er bare ikke til komme fra, at Lifjell er en grei plass i sterk vind og med frost i bakken. Det passer så forbasket godt. Turen er passe lang, passe bratt, og det er tross alt litt fjellfølelse på toppen. Den siste tiden har det gått tungt. På tross av trening som vanlig og at det faktisk er mindre tid på beina med sekk på ryggen enn på sommeren, så har det liksom ikke løsnet skikkelig. Det pleier det da heller ikke å gjøre. I mai muligens, i januar februar – neppe. Men, som sagt, denne gangen lå det til rette for en grei tur. Og det kommer antakelig ikke som noen stor overraskelse at jeg nok ser litt på klokka, sånn inne i mellom, for å sjekke farten og totalt tidsforbruk på turene. En del av aleneturene blir treningsturer med innlagt konkurranse med meg selv. Spørsmålet blir om det går greit, eller om jeg bruker mer tid på denne turen en ”vanlig” (”Vanlig” i den forbindelse blir lett den raskeste tiden jeg har brukt noen gang.) Og i det siste har jeg ikke vært i nærheten av ”vanlig” tid. I dag ble det en kjapp start og bra tempo utover langs sjøen, det gikk greit på nordsiden, og selv om det ikke gikk helt i topptempo i bakken så kom jeg opp. På toppen var det vind, men neppe mer en liten kuling. Jeg hørte lyden av innflygingsradaren langs sjøen det , den lyden kommer når vinden er opp mot sterk kuling. Over toppen stoppet spetakkelet , for igjen å ta i da jeg var et stykke nede i bakkene. Litt flaks det. Nedover bakkene ellers var det bare å gi jernet. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvor lang tid jeg hadde brukt. Ikke rekordfort, det er noen år siden det var mulig, men en respektabel tid, og ikke så lang etter ”vanlig” tid at det gjør noe. Og takk for det. En oppmuntring i hvert fall. Det pleier ikke å være mange andre på tur en lørdag i månedsskiftet januar/februar. Det kan være jeg treffer en ”gamling” eller to – (dvs noen få år yngre enn meg), men ikke så mange flere. I dag var det en del biler på Dale. Det var to par som også startet opp samtidig med meg. Jeg så også fire stykker + hund som tok turen mot toppen, opp blanke berget. Den ruten er litt for bratt for meg. Jeg lurer på om de tok feil sti eller om den turen var planlagt? På vei ned, i Øksendal, traff jeg i tillegg på et par som var på vei. De var litt skeptiske til vinden, men la friskt i vei oppover bakken. Og nede ved Dale var det 8-9 biler. Alt i alt en del fol på tur denne dagen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ut fra bildene kan det se ut som om dere fulgte sommerløypa innover dalen. Jeg har ikke sjekket hvor helleren ligger, men jeg antar den i hvert fall ligger i nærheten av det som på kartet blir kadt "Hellarkveven"? Kvitladalen/Skreådalen er gammel ferdselsvei. Og hadde dere fortsatt videre innover til Øyestøl, som ligger like nedenfor Trongene så hadde det - i hvert fall i gamle dager - vært mulig med en dram. Stedet hadde sjenkerett. Jeg blir litt misunnelig. Fjellturer og overnatting ute. I Januar....