REJOHN

Det er samme høyde som Fidjavannet inn av Mån ligger på. Jeg var innover Fidjadalen for to uker siden, og da begynte snøen omtrent mellom Månvannet og Fidjavannet. Jeg tror at det fortsatt er fenner lang vannet ,og det kan ligge noe snø/is langs stien opp mot Viglesdalsvannet. Her ligger stien i skyggen, mens den langs vannet øverst ligger på solsiden. Viglesdalen er normalt den første hytta som det er mulig å gå til på våren. Jeg tror det vil være mulig å komme inn til hyttene alt nå. Jeg ville muligens startet litt sent slik at eventuelle fenner i stien oppover er tint litt på overflaten. Om du tar turen, hadde det vært greit med en liten tilbakemelding på forholdene. Men jeg har tatt feil før.

Bestyrerinnen vil til Blåfjellenden lørdag 30. mars. Værmeldingen for helga er strålende. Sol og lite vind. Vi har ikke vært innover i år. I motsetning til i fjor da jeg var innover 4-5 ganger før påske. Og det er nok å gjøre. Vi pleier normalt å få tatt av gammelt sengetøy, slik at det kan komme til vask. Og brukes av andre. Nå tror jeg ikke at det er scooterføre særlig lenge etter påske, så dette bør gjøres nå. I tillegg har, forhåpentlig, Inge Marton kjørt inn en del varer, og disse bør også legges på plass. Bestyrerinnen er spent på om hun fortsatt klarer å komme inn til hytta på ski. Det bør gå grei – om vi tar det med ro og ikke stresser. Det kan bli en hyggelig tur innover heia lørdagsmorgen, om værmeldingen holder hva den lover. Og det skal bli kjekt å komme inn til hytta for første gang i 2014. Nytt år og nye muligheter. Det er alltid litt spennende å se hvordan forholdene er innover. Hvor ligger snøen i år, er isen sikker og er dørene til hytta helt nedsnødd. (Det har aldri hent.) Må vi smelte snø, eller er elva alt åpen? Hvor kaldt er det inne på hytta? Har det vært folk innover i år? Så sent på året skinner sola inn vinduene, og da blir det fort levelig. Men det kan være at det sitter litt kondens i veggene, som gjør det rått. Det blir å fyre for fullt i omen. Og jeg ser virkelig fram til å kunne ligge litt frampå søndagsmorgen og lytte til rypene i lia, med sol inn vinduet. Det er et høydepunkt på disse vinter/vår turene. Det er stillhet, ro og snart frokost med egg og bacon uten stress og ståk. Jeg blir i godt humør bare av å tenke på det.

Det har hent (en gang) at væren har blitt med i heia. Den stanget alt og alle... Sauedritt er noe dritt. (overalt og inne i hyttene om de kommer til.)

Lifjellet i sol. Hvor skal søndagsturen gå? Planen var Bynuten, men broderen var ikke helt tent på ideen. Det var snø på toppen. Og etter to langturer forrige uke, kunne det passe med en vanlig søndagstur. Og hva er mer vanlig en rundt Lifjellet? Det så ut til å bli vanlig vær også. Regn og litt vind. Vi hadde regn på bilruta, men rett etter start kom jakken av, Og det ble varmt i bakkene med sola bakfra. Og vi var ikke alene om å gå søndagstur denne dagen. Alt ved stidelet til Revesdal sto det et par som ikke var helt sikre på hvor turen burde fortsette. De gikk mot toppen og vi videre mot Bymarka. Utover langs sjøen ble det mer og mer søndagstur. Været var bra, tempoet overkommelig og det var ikke for mye sorpe og vann i stien. Og vi gikk i skjortearmene. Det var en stund siden vi gjorde det. Det var spor av folk, og vi passerte noen ved Bjorhamn og hørte folk i bakken. Det har antakelig ikke vært så mye folk rundt Lifjellet siden i fjor. Og på toppen satt det kjentfolk. Vi måtte stoppe for en prat. Det viste seg at han var på «treningstur». Planen var Trolltunga i juni engang. Bortover flyene fra toppen, var kontrasten mot gårsdagens tur stor. Borte var snø, hagel og lyn. Det var sol i ansiktet og varme i kroppen. I toppen av bakken ned mot Øksendal, gikk vi på et følge med unger og voksne. Ungene spurte om bademuligheter, og var fast bestemt på å bade. Det var antakelig is på vannet bare for 14 dager siden, og frost, snø og hagel dagen før. Bading i mars? Ikke for oss, men for ungene derimot… I Øksendal ble det en liten nødvendig stopp. Oppover den fordømte bakken og videre nedover mot Dalevann og Dale var det folk. Masse folk. Og det var bra vær, masse bra vær. Parkeringsplassen var full, og det kom fortsatt folk. Etter mange turer i dårlig vær var det kjekt å få en tur i godt vær. Noe å huske de dårlige dagene, og da gjør det ikke så mye om det bare ble en «helt vanlig søndagstur». Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nå skriver jeg at det "ikke er umulig", så jeg mener det langt fra er sikkert, men at det finnes en liten mulighet. Lokalt og i Turistforeningsmiljøet har Heibergtunet fått stor oppmerksomhet opp gjenom årene.

Her er jeg helt enig. De fineste turene er over snaue heia. Høy himmel og vid utsikt. (Men værutsatt...) Men hvor turen burde gå, er et godt spørsmål. Her vil de fleste ha sine favoritter. Jeg holder på å bruke Nilsebu som utgangspunkt eller sluttpunkt. Og da besøke for eksempel Eieavatn på flate Lusahea. Eller ta turen fra Ådneram til Grautheller, videre til Ltle Aurådalen (over Kamsbrekka og Fidjaholet) og så til Nilsebu over Tyskebotn og Vassrau. Og endelig ned til Lysebotn (med drosje...) Og det er mulig å ligge på Hauan B&B i Lysebotn, hvor Lars Monsen endte opp.

Nå er vel Heibergtunet - Storevatn hyttene spesielle. De er bygget en gang i begynnelsen av forrige århundre, og ble satt opp i forbindelse med utleie av jaktrettigheter. Og her var det storfolk som var kundene - marskalk Mannerheim som eksempel. Heiberg, forretningsmann fra Oslo, kjøpet opp halve heia, Hovedhytta er innredet med innvendig "avtrede" og det er plass for drammeglasset i armelenet. Men det som nok er mest karakteristisk, er det er brukt sinkplater på utsiden av hyttene. Det er nok ikke umulig at vår venn har hørt om dette spesielle bygningsmaterialet, og viste dermed hvor han var.

Meg og, men jeg tar et hint. Tekk for tilbakemeldingen

Kjekt program. Jeg har aldri gått videre innover fra Storevaten mot Ruven og var ikke sikker på hvor det var før brua ved Storevatn viste. Det var godt gjort å komme ned i Lysedalen, og turen fra der og ut til Lysebotn er "vanskelig og tung". Men området rundt Taumevatn er skikkelig fint, med fisk og det hele.

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur. Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen. Værmeldingen tok feil. Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg. Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før. Det blåste, heller ingen stor nyhet. Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen. Men egentlig var det tilnærmet normalforhold. Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen. Så feil kan man ta. Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost. Det nærmer seg vår. Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein. Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka. Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang. Og det tror jeg var rett. Et stykke etter toppen begynte det å hagle. På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig. Det var ikke opphold mellom lynet og torden. Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere… Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom. Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare. Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra. Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold. Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse. Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vi snakker nok bitte litt forbi hverandre. Jeg mener ikke at utstyret har null betydning, men bare at de fleste dødsfall ikke kunne vært unngått med bedre utstyr. Mer kunnskap derimot....

Jeg er ikke helt sikker på om utstyret gjør så stor forskjell. De fleste ulykkene er fall, ras eller drukning. Og i de tilfellene folk omkommer pga været, så er utstyret ofte ikke avgjørende. Jeg tenker her på et tilfelle, de 4 uheldige ved Taumevatn. Her var utstyret på plass, men de klarte ikke å ta de riktige valg. (De ble F. Eks advart mot å ta utden dagen.) Så til min kjepphester. Vi burde vel muligens fokusere på det som virkelig tar livetav folk. Som det faktisk blir gjort med skredfaren.

Jeg tror det du muligens har hørt om, kommer fra en sending i TV-Vest der det ble klatret fra fjorden og opp til Hengjandeniba. Jeg mener å ha sett innslaget, og husker at reporteren slet noe skikkelig i ura og at det ble noen omveier.

202?

Det har du helt rett i. Jeg husker fortsatt en tur til Sandvatn midt på sommeren i tilsvarende vær - mange år etter....

I går var det en fornuftig strategi. Det ble kaldt.

En tre bøtters tur med snø på toppen. Regn. Og mer regn. Dette kunne egentlig være hele rapporten fra søndagens tur. Den var våt. Med snø i stede for regn øverst. Det var opphold da jeg kjørte hjemmefra, men alt på vei for å hente broderen, kom det regn på bilruta. Innover mot Gjesdal var det slagregn, og vi ble litt betenkte. På parkeringsplassen var det en bil, og vi så ikke folk oppover. Det ville bli en våt tur og ikke mange andre på vei. Det viste seg at det faktisk ikke var andre enn oss denne dagen, som forsøkte seg på Bynuten. Og godt var det. Forholdene var avgjort ikke for andre enn ”spesielt interesserte”. Det var regn, mye regn, og det hadde regnet om natten. Stien var nærmest en bekk enkelte steder, og sorpa var dyp. Det verste var at stein og berg også ble sleip og ikke til å stole på. Det gikk smått og forsiktig opp, og mer forsiktig nedover. Det ble en liten diskusjon før vi tok ut. Skulle vi dra en annen plass? Vi ble enige om å ”forsøke”. Opp til fossen måtte det i hvert fall være mulig å komme. Vi gikk forbi fossen, i rolig tempo, og fortsatte. I skaret opp mot Svartedalen fikk vi vinden i ryggen og regnet trommet på jakken. Det gikk kaldt nedover nakken, mye på grunn av vannet fra lua, men også med tanke på å få dritværet i fleisen på returen. Fra Svartedalen og oppover ble det mer og mer innslag av sludd og snø i regnet. Og over brinken begynte snøen å legge seg i lyngen. På toppen kom vinden i mot oss, og det ble heller utrivelig. Nå var det ikke mange gode grunner for å ta en topptur denne dagen, men en del dårlige. Ikke var det utsikt. Øverst var alt innhyllet i regnskodde. Ikke var det mulig å ta en kjekk stopp. Alt var vått og kaldt. Selv saften på aluminiumsflaska, som var kokende på morgenen, var bare lunken. Og ikke var det andre. Forholdene ble bedre da vi snudde, og nedover ble det aldri skikkelig dårlig. Vi hadde så avgjort det verste været øverst, med vind og sludd/snø. Men nedover gikk det ikke så fort at vi fikk opp varmen. Det ble kaldt på armene og kulden krøp innpå. Vi burde muligens ha hevet på oss noe mer klær, men det er enkelt å utsette slike ting i regn og vind med en temperatur ned mot null. Det er lettere å forbli kald. Snøfennene hadde minket. Det lå ny snø i søkkene. Det var egentlig vinterforhold, med innslag av vår. Det var ikke fritt for at jeg gikk og ønsket bare litt opphold. Å ønske sol og varme var å overdrive. Nedover lurte vi også på om det ville komme folk i mot. Og om vi skulle si noe i så fall. Det kom ingen og godt var det. Det satt en familie med småbarn øverst i den første bakken, men det var alt. Det var ikke fare for at de skulle ta en topptur. Og bare en bil utenom vår på parkeringsplassen. Heldigvis hadde vi tatt broderens bil denne gangen. Varevogn er en fin oppfinnelse. Det er mulig å skifte klær innendørs. Denne dagen var det en velsignelse. Men selv med varme tørre klær på kroppen, og varme i setene og varmen på full guffe, ble fikk jeg ikke opp kroppsvarmen. Det var kuldeskjelvinger helt til jeg omtrent sto i dusjen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En langtur nær byen Fredagskveld betyr dypdykk i værmeldingen. Denne gang var Yr og Storm enige. Det ville bli lite vind muligheter for litt regn, men ikke sol. Og det ville være best vær ute langs kysten, mer nedbør lengre inne. Og det måtte, om mulig, bli en litt lengre tur enn bare 2-3 timer. Bynuten var et alternativ, men det dukket opp fjerne minner fra fjorårets tur rundt Resasteinen, Lifjell og tilbake til Dale om Bymarka. Det er i hvert fall en lang tur. Halvannen time i tillegg til den vanlige tiden rundt Li. Turen går opp mot Dalsnuten på gammel gardssvei, og det er fortsatt mulig, enkelte plasser å se hvordan de i gamle dager la til rette for folk som skulle opp eller ned bakken. Dagens turister lager sin egen sti, uten om kulturminnene. Litt unødvendig, men så får vel arkeologer en gang i framtiden noe å bryne seg på. Det er en drøy bakke oppover mot Resasteinen, som må være en gammel lega med ly for en person. Videre går det opp og ned til Jødestafjellet. Enkelte plasser går stien helt ute langs brinken med god utsikt over Dale. For enkelte er nok stien også litt luftig. Bakken ned til Dalevann er i hvert fall bratt, og luftig øverst. Og som så ofte før, jeg var spent på hvordan det ville gå med årets første langtur. Holder knærne, er formen god nok til å komme opp bakkene, og blir jeg stiv det siste stykket. Etter 25 år skulle jeg kjenne meg selv godt nok til å vite at en slik tur ikke byr på problemer, men det er fortsatt spennende. På Dale var det ikke mye folk, en bil og ikke spor av folk i stien. Nå var ikke det egentlig uventet. Lørdag er ikke den stor turdagen. Det hadde vært litt regn på ruta innover mot Dale. Jeg fikk heldigvis opphold opp de første bakkene. Ved Resasteinen både blåste det og regnet, men i det jeg tok fatt på veien videre mot Jødestadfjellet var det noen hvite filler som kom ovenfra. Ingen hadde nevnt snø. Nede ved Dalevann ble det en liten drikkepause. Det var også en familie som tok en pause. Det var mor og far sønn på 7 og minstejenta på 5. Det er godt gjort å få med seg ungene opp bakkene, og de skulle videre. Jeg traff de igjen nede på veien, De hadde gått opp bakken og ned til Øksendal, og derfra ned Revesdal. Guttungen hadde gått helt ned til bunn av Revesdal og så opp bakken. Det ble mye opp og ned. Tøft gjort. Men før jeg traff familien, måtte jeg jo opp til toppen av Lifjell, ned til Bymarka og videre langs sjøen. Jeg har tatt denne turen noen ganger opp gjennom årene. Og har alltid kjente det. Langs sjøen, på slutten av turen går stien litt opp og ned over svabergene. Det blir fort tungt selv om bakkene ikke er lange, men bakken fra Revesdal og til stidelet, har alltid gått skikkelig tungt. Jeg var nok stiv og det kjentes i beina på slutten, men det var ikke verre enn det hat vært tidligere. Så selv om det nok går senere totalt, får jeg igjen for all treningen. Så det ble en skikkelig positiv opplevelse. En fin tur – en opptur. Nå ble det ikke noe særlig, men snø…… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Et besøk på et strategisk beliggende whiskybrenneri, ligger i planene. Der gjør det antakelig ikke så mye om det er litt tåke og regnskodde. Lochnagar ligger på Balmorals eiendom (tror jeg), og det er nesten mulig å se ned på slottet fra toppen. Om bare været er bra. Vi kan jo begynne å samel Munros - 1 for meg: Lochnagar, og en for deg: Ben Nevis (av i alt 282 topper)

Planlegging eller ønskedrømming. Jeg er ikke helt sikker på om det er lurt å sette ned på papir (eller i en datafil, for den saks skyld) hvilke turplaner jeg ser for meg for sesongen 2014. Det blir lett en nedtur til høsten, når oppsummeringen foretas. Og det er ingen begrensinger på avstander og gåtimer på kartet. Hva som kan gjennomføres er først og fremst avhengig at helsa holder, og at det ikke detter på noen skader. Småskader hindrer ikke turer, men det kan lett oppstå mer alvorlige ting. Nåja, jeg pleier å si at lå lenge det bare er vondt, et det til å leve med – vel å merke på tur… En sikker post på programmet er påsketuren til Blåfjellenden. Bestyrerinnen er fortsatt oppsatt på å feire påsken på hytta. Det er litt imponerende at bestyrerinnen fortsatt satses på skigåing, lenge etter at jamngamle har lagt alt friluftsutstyr på hylla. Eller brent skiene, for det var da vitterlig treski de hadde da de ga opp? Det blir ikke så mye turer i påsken. Mer vask og puss, pluss skifting av sengetøy. Og jeg har alt bestilt en tur til Scotland i begynnelsen av mai. For å gå Lochnagar. En Munro. Sammen med broderen – uten bestyrerinne og kone…. Stort bedre enn det kan det vanskelig gjøres. Jeg satser også friskt på en telt-tur i mai. Muligens i forbindelse med 17. mai. (Bestyrerinnen skal da på ferie i Spania, og da får jeg hele helga til disposisjon. Det må bli Fidjadalen eller muligens Madlandsheia? Så snart snøen er vekk i heia, blir det fredag/lørdagsturer til Blåfjellenden. Det blir skikkelig kjekt. Tenk igjen å få anledning til å servere kaffe til andre gjester, drøse om fjell og hei, uten stress. Treffe gamle kjente og bli kjent med nye mennesker. Så må det bli en kjapp helgetur i juni. Båt til Lysebotn og videre til Langavatn på fredagen. Så til Blåfjellenden på lørdagen med en heietur til Flørli på søndagen for båten tilbake til bilen. Litt ute i juli blir det reprise på fjorårets opphold på Nilsebu. Det blir familiesammenkomst med komlemiddag tirsdag, fisking og lange kvelder. En turer til Stakken skal det også bli råd med, samt en tur over Kannekleiv, Storhidlerdalen og ned Snetonå. Bare værgudene nå får med seg dette, og legger inn en bestilling på brukbart turvær. For oss pensjonister, vil det vel også bli mulig med en tur over Hardangervidda. Fra riksvei 7 til Haukeliseter? Det er ofte problemer med å få tilpasset turene når det er flere med, men vi må da kunne få til noe. Eller vil det fortsatt være søndagsturer til Blåfjellenden, Sandvatn og Tomannsbu. De turene kan da ikke ha blitt for lange som dagsturer for gamle folk, over vinteren. Og det må kunne gå med en tur fra Grydalslegå til Grautheller en eller annen gang. Hva da med den årlige turen til Stranddalen for å sjekke blomstene? Den må da kunne gjennomføres. Kan vi muligens få lokket med barnebarn denne gangen. Oppe i alt dette håper jeg det er tid til en tur i høgheia innerst i Suldal. Det hadde vært morsomt å kunne ta en tur fra Krossvatn til Nilsebu. Og hva da med en telttur sammen med barnebarn . Eller en tur til Langavatn med jentungen. Det ble en tett kalender totalt. Og jeg er nesten sikker på at det dessverre ikke er mulig å gjennomføre alle planene. Men nå er det satt på papiret, og da mangler det bare å gjennomføre så mange turer som mulig. Det skal bli morsomt å ta en oppsummering til høsten, uansett. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Klart det er tull, men morsomt. Noen finner på det mest utrolige.

Trist å høre. Stå på. Jeg er sikker på at jeg vil få gleden av å treffe deg i heia fremover.

Nei det å dra til Blåfjellenden er ingen drøm - bare hård planlegging Og det er ikke lenge til påske.

Det blir færre og færre dagdrømmmer etter som årene går. Når er det mer håp om fortsatt å kunne ta turer i heia fremover.

Oppkjøring til barmarkssesongen. Vi burde stille med blankpussede støvler og nyvaskede lommetørkle på søndagens tur. Nok en gang hadde yr tatt frem god-ordene og snakket om sol, varme og lite vind. Været måtte utnyttes til noe mer enn bare en treningstur. Bynuten kunne være et passende mål. Turen opp på Sandnes høyeste punkt, 772 moh, er ikke en vintertur. Det er folk som kommer seg opp på toppen med is og snø i stien, men for oss gamlekarer er slike akrobatiske øvelser ikke helt det ønskelige. En tur til Bynuten står ofte på programmet både på våren og høsten. Det blir den vanligste turen før og etter sesongen i heia. De siste årene har disse mellomsesongene blitt svært korte, og derfor har det heller ikke blitt så mange turer til topps i Sandnes. Denne dagen var det ikke mange hindringer. Broderen var også klar for en slik tur. Og han mente knærne ville holde. Turen opp, og ned, til Bynuten er normalt regnet som en femtimers tur. Med andre ord en skikkelig dagstur. Vi trenger nok ikke fullt så lang tid. Og vi trenger litt mer lengde på søndagsturene for igjen å komme i form til de ”skikkelige” heieturene i sommersesongen. At det antakelig er nok så mange år for sent til og ”komme i form”, får vi bare leve med. Det er uansett kjekt å være på tur. Det var alt en god del biler på parkeringsplassen da vi kom, og vi startet samtidig med flere andre. Etter starten så vi spor, men ikke så mye folk. Men det kom en kar i mot, som alt hadde vært på toppen. Han må ha startet tidlig. På brinken over fossen så vi et par, men da vi kom opp, kunne vi ikke se noen i stien eller i skaret opp mot Svartedalen. Paret hadde tatt feil vei og gått rett opp berget mot toppen. Nå vet jeg om folk som har klatret denne ruta, men … De snudde da de så oss. Rett under kanten øverst, var det på med jakker. Det blåste ikke mye, men det ble uansett kaldt. Øverst var det nesten vinter. Ikke en plass for folk med sommerklær. Sola som Yr hadde nevnt manglet, og selv om det ikke var nedbør, ble det kaldt å sitte ned. Vi hadde tatt det med ro oppover. I et jevnt tempo. Nedover var et mulig å slippe på litt mer. Det var nesten tørt på steinene, og det var heller ikke sorpe over alt. Men det var til gjengjeld folk. Det er ikke ofte vi treffer så mange på søndagsturen. Da må været være mye bedre enn det var denne dagen. Og med et bra tempo, på god sti, med fint vær, så kommer godfølelsen. Vi bare ”flyter” nedover, praten går og alt er bare kos. Selv ned de siste bakkene mot bilen var det mulig å holde farten oppe. Med en slik fin dag og en slik bra tur, er det ikke snakk om å bli stiv og trøtt. Det får vente til mandag. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden