Gå til innhold
  • Bli medlem

REJOHN

Blogger
  • Innlegg

    3 715
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    142

Alt skrevet av REJOHN

  1. Vi hadde selvsagt for lite klær på, midt på sommeren var det ikke helt i tankene.
  2. Det er de eksemplene dere drar frem som jeg mener underbygger min optimisme, og grunn til at det ikke bør ropes ulv før vi ser dyret i øynene. som nenvt har vi til nå ikke sett noe særlig skade av klimaendring, og jeg er overbevist om at når det er nødvendig vil menneseheten finne en løsning, men løsningen vil basere seg på synbare/målbare skader, og være effektive mot disse. Nød lærer nake kvinne å spinne. Så hvorfor bruke store ressurser på å fikse noe som egentlig ikke er i ustand. Og at det er strid om "virkemidlene" er det ikke tvil om. (som f. eks å sende energi til plattformer som produserer energi)
  3. Jeg ser selvsagt ditt argument, og når jakka ikke bare er 500g men nesten et kilo, så kjenner også jeg på behovet for lettere greier, men jeg har ikke prøvd dette. Og jeg er temmelig vanskelig når det gjelder nye ting.... Jeg tror det heter konservativ. Alt kan endres om bare alt blir som før. (Jeg har en Berghausjakke i 2 lags Gore-tex, og den er ikke egnet for høyfjellet. Dårlig erfaring der, kan du si.)
  4. Du kan meget vel ha rett, men i de årene jeg har levd, har aldri pesismistene fått rett. Heldigvis. Den negative påvirkningen du henviser til, er heller ikke særlig synlig (så lang). Meneskeheten har det bedre i dag enn noen gang før, og forbedringen er størst de siste årene. (Det er selvsagt fortsatt sult og fattigdom i verden, men det er - ofte - et resultat av krig og uro, og ikke miljøpåvirkningen.)
  5. Det kunne være greit å ta opp diskusjonen om 20-30 år, men det tror jeg ikke vil være mulig, så du får selv sjekke hvem som fikk rett... (Nå endrer heldigvis verden seg, så muligheten for å finne rette svaret kan være borte.)
  6. Og jeg jobber i bransjen.... Jeg er blitt lurt ut på feil jorde av formen på boksen... Og har selvsagt aldri sjekket fakta. Takk for oppklaringen.
  7. Med "tung" i denne forbindelse mener jeg solid, og velfungerende, men slikt har ofte også en høyere vekt enn det mer "lette" utstyret. ("Tungt bevæpnet" for å dra fram en frase jeg misliker sterkt.)
  8. Eh. flere rop om ULV? De siste 40-50 årene er det utallige ganger meldt om verdens undergang av forskjellige årsaker. Mangel på mat, for mange mennesker på jorda, ørkenspredning, pest og kolera... Og nå sist klima.... Da klimadebatten blusset opp i slutten av 90 tallet, skulle verden gå av hengslene lenge før 2020. Vi er nå her fortsatt, i live, og har det bra. Havet har - muligens - steget noen millimeter, men det har det gjort siden istiden. Temperaturen har - muligens - gått opp noen 10 dels grader, men det er få tegn til klimaflyktninger. Kan noe den manglende entusiasmen, skyldes for mange unødvendige varsler om verdens undergang?
  9. Jeg ser noen mener Turproviant er lik RSP, men jeg trodde "Snurring" var fra samme produsent. Jeg bruker i hvert fall "Snurring" på samme måte som RSP. (På panna og med brød.)
  10. Jeg har, med litt undring, fulgt med på debatten. Og jeg mener vel at "sikkerhet" ikke er vurdert tilstrekkelig. Selv drar jeg på en tung jakke, nesten uansett. De to gangene (muligens tre) hvor jeg virkelig har hatt bruk for "tungt utstyr" - Norrøna Trollveggen/Norrøna Recon - har vært midt på sommeren, og i hver fall to av gangene, kom været stor sett uanmeldt. I 3-5 timer med regn og vind i temperatur ned mot 2-3 grader, var jeg glad for det "tunge" utstyret. (Men selv med det, var vi rimelig nedkjølt i hvert fall en gang. Det kunne jeg merke på min bror som var med - ikke helt oppegående, og det manglet litt på de rasjonelle avgjørelsene. Opplevelsen var litt skremmede.)
  11. Sommertur med vinterklær. Det har vært mye tur de siste dagene. Ikke så rart når været slår til, og det er røde dager på kalenderen. Etter fire dager med sekk på ryggen, trengte beina egentlig en liten hvil, men søndag er turdag. Litt ømme føtter er ingen unnskyldning for å sløyfe godt innarbeidete rutiner. Det var opp på vanlig tid, pakke sekk og finne fram utstyr. Men sekken ble litt lettere enn det jeg har hatt de andre dagene – heldigvis. Hvor turen skulle gå, var et annet spørsmål. Det ble løst i diskusjon med broderen. Jeg insisterte på en enkel tur, og enklere en høgjæren er ikke lett å finne. Temperaturen hjemme var 11 grader. Det blåste litt, og skyene hang lavt. At det var havskodde, viste seg fort. Høgjæren kan være kald i vind og 10-12 grader. Vindfleece virket som et fornuftig valg – i tillegg til ull. Helt feil. Denne dagen var det motsatt vær i forhold til det vanlige. På parkeringsplassen var det bare å finne fram kortarmet bluse og hive vindfleecen i bilen. Det var kortbuksevær, og her måtte vi gå i gore-texen. Nå møtte vi også andre, som hadde sett ut vinduet i stedet for å sjekke værmeldingen. I langbukse og med langarmet skjorte, og jakken rundt livet. På tross av bekledningen, ble det jo tur. Vi tok opp bakken mot litla Synesvarden, og kunne se skybankene ute ved sjøen. Der var det fortsatt kaldt og gufset. Vi hadde sommer. Og med sommer, bli det enkelt å gå. Tørre myrer og lite fuktighet. Det gikk greit nedover mot Holmavatn. Vi møtte andre på tur, men ikke påtrengende mange. Utover mot Steinkjerringå tok vi igjen en del familier med barn. De kikker nok litt underlig på oss godt voksne karer, som denne gangen var prikk likt kledd – utenom sekken, en rød og en grønn. Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå, men vi helte innpå noe saft, snudde og tok samme vei tilbake. I slikt fint sommervær, men hvor det ikke er for varmt, er det vanskelig å vurdere hvor fort det egentlig går. Alt er så mye enklere enn i dårlig vær. Vi ga nok litt på i de slake bakkene oppover mot Synesvarden. Til inspirasjon så vi folk foran. Og til min store overraskelse var det kjentfolk. Ikke det at jeg kjente igjen Håkon og Marianne der de sto i motlys, men stemmen lød kjent. Det viste seg at de var på tur fra Holmavatn. Det ble en kjekk tur oppover mot toppen, der vi snakket om løst og fast. Skikkelig bra med annet følge for en gangs skyld. På toppen ble det en liten runde med hvor de så skulle ta veien. Nå er det mulig å se Steinkjerringå fra Synesvarden, og etter å ha vist hvor statuen står, tok de nedover stien. Vi fortsatte i retning parkeringsplassen og bilen. Det gikk nok ikke like fort opp de siste kneikene som vanlig. Etter mange dager på tur, er det ikke mye futt igjen i beina. Heldigvis nok til en søndagstur på høgjæren. For i det fine været og med så bra forhold, og når vi i tillegg får et hyggelig møte med gode venner, da er det kjekt å være på tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 3
      • Liker
  12. Jeg la igjen en liten post på bloggen din. Jeg så ikke ditt innlegg her på fjellforum før vi kom ned. Men jeg så navnet i protokollen. kjempefin plass for unger.
  13. Stina, pappa og morfar på tur. I turplanene for 2014 var det med en bestefartur. Den gangen planen ble satt opp, tenkte jeg på Langavatn, men langhelger i mai/juni må utnyttes på beste måte. Og hva kan være bedre enn først en kjapp tur til Blåfjellenden, og så en overnattingstur med barnebarn til Viglesdalen. Nå var det i planleggingsfasen snakk om at hele familien til min datter skulle være med. En litt forkjølet og trøtt minstegutt gjorde det nødvendig med endring i bemanningen. Det ble Stina – barnebarn på 8, pappa og meg. En god gjeng. Forut for turen, må det selvsagt tas en gjennomgang av utstyr. Ekspedisjoner krever planlegging. Denne gangen var beskjeden klar. Jenta trengte ny sekk. Og det er en av mine mer kjekkere oppgaver å gjøre slike innkjøp. Jeg fant en sekk som nok var noe for stor, men siden jeg uansett antakelig ville ende med å bare jentas sekk i tillegg til min egen, fikk det gå. Og slik ble det. Jeg bar sekken i tillegg til min egen, store deler av turen. For en kort tur som opp til hytta i Viglesdalen, er det helt greit med noe vekt på ryggen. Det tar selvsagt tid å kjøre til Nes, startstedet for turen. Men en stopp for iskrem gjør turen kortere. Vi startet i godvær, og det fulgte oss hele veien opp til hytta. Det ble selvsagt varmt oppover bakkene, men før det ble tale om pause, støtte vi på en liten gjeng i samme ærend som oss. Det var Henriette på 6, Simon på 9, med egen sekk - tung nok, og endelig pappa, tungt lastet med full sekk, sovepose og teppepose. Ungene fant hverandre umiddelbart, og vi tok følge oppover mot hytta. Det ble en hyggelig tur. Ungene var opptatt med hverandre. Vi voksne, gikk i et rolig tempo, og det gjør selv lange oppoverbakker som mot Viglesdalen greie. Når det i tillegg er sol og sommer, er det ingen grunn til å klage, og det gjorde vi da heller ikke. Det ble noen passende pauser på vei innover. Både for å fore unger, men også for å ta noen bilder. Hele gjengen kom ned til slettene i Viglesdalen i god form, men for minstejenta på 6 var det så avgjort en lang nok tur. Vi gikk og fabulerte om full hytte, for på Nes var det parkert en del bil. Det viste seg at det bare var to stykker på hytta, og vi fikk derfor rom for oss selv. Rene luksusen. De to som var på hytta, hadde kommet opp dagen før, og hadde denne dagen ventet lenge på andre besøkende. Og selv om vi hadde brukt tid opp, og det nok hadde vært nevnt noe om lang og tung tur, og at muligheten for en kort stopp var oppe i ny og ne, og det i tillegg ble visket forsiktig ”er det langt igjen” et par ganger, fikk ungene fart på seg så snart de var vel installert på hytta. Det ble et sabla bråk med springing opp og ned trapper og ut og inn dører. Middagen ble fortært, og litt senere kom det nok en gjeng. To voksne med fire ungdom på 12-13 år. Vi ble en fin gjeng på hytta. Etter at de minste var ekspedert i seng, og de eldre ungene hadde tatt turen ut, ble vi voksne sittende å prate. Det er en av de kjekkere opplevelsene på STF hyttene. Å treffe andre mennesker. Alle har sitt å bidra med. Denne gangen var vi flere som hadde erfaring fra butikk, dagligvare for noen av oss, men også fra sportsbransjen. Rolig prat rundt ting som vi har felles, gode historier og selvsagt litt om små poder og hvilke viderverdigheter det medfører. Vi ble sittende til skumringen snek seg innpå og det ble bruk for stearinlysene til annet enn å få fram stemningen. Da var klokka godt over 12. Morgenen kommer fort for små barn. Rundt 7 var det bare å komme seg opp. En rolig frokost og litt rengjøring er normalprogrammet. Vi var klar for avgang tidlig. Det var noe på dagseddelen for både Stina og meg den ettermiddagen. Vi tok følge med de samme som vi hadde hat følge med opp. En hyggelig tur nedover liene. Vi møtte en del folk på dagstur, et par som hadde Stakken som mål. De så ut som om det ville kunne la seg gjøre. På stien langs vannet klarte Stina å tråkke over. Det gjorde nok vondt. Da var faren god å ha, med både bandasje og trøst. Et stykke nede i stien var skaden glemt og gleden ved å være med pappa og morfar på tur, på plass igjen. Nedturen går greiere enn opp, og det tok kortere tid enn gårsdagens tur før vi sto på parkeringsplassen. Det var på tide å takke Henriette, Simon og pappaen for en virkelig fin tur. Jeg håper de synes turen opp og ned, sammen med oss var kjekk. Det er ikke tvil om at ungen syntes det hadde vært en bra tur. For egen del var dett en av de finere turene, men ikke lengst eller tyngst. Det er noe spesielt å ha med små unger. Det er noen år siden jeg hadde med min yngste sønn på samme turen. Og det vekket noen gode minner å ha med barnebarn på samme sted. Jeg håper det blir anledning til flere turer med barnebarn. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
  14. Da mangler vi mye i heia hos oss, både flått mygg og deg.
  15. Fortsatt snø, men fullt mulig å komme inn til hytta. Med Kristi Himmelfartsdag på torsdag, måtte det bli anledning til en tur innover. Men dagseddelen ble fort full. Og for å få turen, som jeg prioriter, så måtte det bli fra onsdag til torsdag. Med andre ord etter arbeid onsdag. Og beskjeden var klar: tidlig hjem torsdag. Langhelg burde gi mulighet for mer enn en kjapp tur inn og ut, men det var alt jeg fikk til denne helga. Det å gå innover heia etter en dag på jobb, er tyngre enn det høres ut som. Av en eller annen grunn blir jeg alltid forholdsvis ”kjørt” når jeg endelig ser hytta. Også slik denne gangen. Det var selvsagt ikke andre biler på parkeringsplassen. Og ikke spor innover. Det var ikke snø før over første bakke. Men fra der og videre var det fortsatt en god del fenner. Over 800moh var det snødekke i søkkene mens ryggene var bare. Det var mer snø enn vanlig, men den ligger på de vanlige stedene. Snøen høyere/dypere enn vanlig. Men det hindre ikke turen. Fossebekken var på langt nær så stor som den var forrige uke. Det minker tross alt på snøen. Likevel måtte jeg over snøbruer på tre steder. Jeg tror aldri jeg helt blir vant med å gå på snø og høre vannet renne under. I finværet med trekken bakfra ble det helst varmt i bakkene. Og det er lett å fortsette, og det finnes egentlig ingen unnskyldning for å snu. Nede på hytta, så det bra ut. Det hadde vært en del folk innover. Ikke en dråpe vann i bøttene, så det første som må til er en tur ned til elva. Men etter det var det bare å hive av seg, og sette seg ute i sola. Og der ble jeg sittende. Til nærmer halvåtte. Etter det ble det å sitte ved vinduet og se nedover dalen. Denne kvelden var lyset magisk. Og naturen, Det var vårgrønt. Snø på toppene og en dypblå himmel. Ikke vindpustet og kveldslys selv etter 10. Jeg ble sittende en god stund og fant den berømmelige roen. Jeg la meg i 11 tiden. Det tok litt tid å sovne. Gjøken holdt det gående. Hvem er det som trekker opp de ford… fuglene. Morgenen kom kjapt. Jeg kom meg av gårde i nitiden. Bakken opp er ikke blitt kortere eller mindre bratt. På vei måtte jeg krysse spor av elg – eller hjort? Antakelig elg med kalv. Og sporene var ikke gamle. Jeg hadde vinden bakfra, dyra var uansett over alle hauger. Lengre opp tok jeg en ”snarvei”, og tilbake på stien var det ferske spor i mot. Det var andre på tur denne dagen. Helt nede ved veien, kom det et par i mot. Etter hva jeg kunne se – utlendinger. Og helt riktig. De snakket engelsk. De skulle på telttur innover. Han i dongri og med joggesko. Det ville bety våte sko temmelig fort. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 2
      • Liker
  16. Det er et rimelig beskjedent ønske ja. Min gamle mor var over 80 da hun gikk ut sist... Jeg regner derfor med at det er spesielle grunner for et så beskjedent ønske. Selv en så pass "enkel" tur er så avgjort en utfordring for noen. Lykke til. Fortell oss gjerne hvordan det gikk.
  17. Som @Tor Magnus nevner, så sier ikke den artikkelen du viser til helt det du mener den gjør - også etter min mening. "and 20 percent were treated for five to eight weeks". sier vel strengt tatt noe annet Kan den lange behandlingstiden være et resultat av krav fra pasienten? Og at legen gjerne gjør dette, da det betyr økte inntekter?
  18. Det synes jeg høres litt underlig ut. Den siste rapporten jeg har sett viste helt klart at det ikke var noen vits i å gi antibiotika over lengre tid. (og dette var så vidt jeg husker en amerikansk undersøkelse.) Hvor kan jeg finne dokumentasjon for dine opplysninger?
  19. Kjekt å se fra oppsiden også. Slik det ser ut for meg er mesteparten av snøen forsvunnet under 800moh. Litt avhengig av når turen gikk. Var det i i går?
  20. REJOHN

    Bynuten igjen.

    En fin dag og fin tur. Etter tur både fredag og lørdag, og med bestyrerinnen vel hjemme fra sydlige strøk måtte det bli en litt kort tur. Men ikke så kort som rundt Lifjell…. Og (heldigvis) utelukket det også at vi kunne ta ut på Stavanger Turistforenings 7 nut tur. Det er en tur i kø, og med en god del «konkurranse» i bakkene. Ikke noe for folk som ønsker å ta det litt rolig. For rolig skulle vi ta dagens tur. Det ble vi fort enige om – broderen og jeg. Det har vi vært enige om noen ganger, men det har ikke ofte blitt gjennomført. Det var ikke fullt så mange biler på parkeringsplassen som forrige helg. Men likevel et godt antall. Det ville være andre på vei mot toppen denne dagen. Været får ta mesteparten av skylda. Sol gjennom skydekket, ikke mye vind, og heller sommertemperatur. Hjemme var det kaldere. Det får havskodda ta ansvaret for. Denne gangen ble det et rolig tempo oppover Lysevegen. Vi tok igjen en familie, og gikk videre. Det tok ikke lang tid før vi ble forbigått av en kar, og like etter kom det tre gutter springende i bra tempo forbi. Ikke ofte så mange tar forbi oss…. Nå bruker vi antakelig ikke så veldig mye lengre tid, selv om vi tar det med ro. Og i bakkene opp Svartedalen, blir det enklere når det fortsatt er litt overskudd igjen. Det var egentlig kortbuksevær, og vi burde ha tatt på sommertøyet. Karen som for forbi bemerket at det så klamt ut med Gore-tex. Nå ja, alt blir en vane. Vi møtte en del folk i mot på vei nedover. Ikke like mange som forrige helg, men det gikk ikke lenge mellom hver gang det kom noen. Merkelig nok var det få hunder på tur. Vi treffer normalt en hel del med hund på denne turen. Det ble merkbart varmere nedover liene. Og sommertemperatur. Ofte har det blitt til at jeg går og tenker på den siste bakken opp. Den er ikke spesielt lang, men vi har pustet og pest noen ganger her. Denne dagen var bakken ikke egentlig noe problem. Vi måtte bare komme oss opp. 40 biler på parkeringsplassen. Halvparten av forrige uke. En grei treningstur til topps i Sandnes. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 2
      • Liker
  21. Jeg har ikke sett eller hørt noe fra dette området, men basert på min erfaring fra tidligere år, så er det fortsatt skiføre. Sesongen starter normalt rundt 1. juli, og selv da kan det være mye snø. Som et bilde fra Sandvatn viser, det er fortsatt skiføre helt nede i Hunnedalen (på 8-900moh)
  22. Jeg lurte på om det var deg. Bare beklage, jeg kjenner nesten ikke igjen folk i det hele tatt. Det er så galt at bestyrerinnen må gi beskjed om at jeg må hilse på folk, jeg jobber sammen med. Var du på toppen?
  23. Hvor hadde du leiren da?
  24. Sommertemperatur til topps. Det ble ingen tur til Blåfjellenden denne helga. Snø og vann satte en stopper for dette. Men nå er det likevel mulig med en skikkelig heiatur likevel. Madlandsheia byr på mange turmuligheter. De siste årene har det blitt noen turer til topps på Vådlandsnuten. Det har egentlig ikke blitt andre turer i dette flotte området. Minner fra andre turer har trengt på. Dette gjelder både turen ned Tverromdalen og – rundturen Vådlandnuten, Rolighetsdalen, Hanklatjønna, Maribakken og ned. Jeg husker spesielt en tur her med glede, høy himmel, sommer, sol og tørt i bakken. Kunne noe slik gjentas? Det var i hvert fall verdt et forsøk. Det var sommer, sol og antakelig forholdsvis tørt i bakken. Ulempen med Madlandsheia har alltid vært de mange le som må åpnes og lukkes på vei opp til parkeringsplassen. Forrige tur sto alle åpne, denne dagen måtte jeg ut og inn av bilen noen ganger. Men sol var det, og lite vind nede i skogen. Først oppe i høyden kunne jeg kjenne en liten trekk, og det var egentlig greit. Dagen var varm. Helst så varm at det var nødvendig å drikke inne i mellom. En riktig fin dag med andre ord. Det ble varmt opp bakkene mot toppen. Denne dagen fant jeg det nødvendig å stoppe sånn inne i mellom for å ta noen bilder. Det hjelper i de bratteste bakkene. Og det var en del å ta bilder av. Det var alt en del blomster. Jeg fant lyserøde blåbærblomst, blå fioler, blålyngblomst, selvsagt multeblomst, og ikke minst grepplyng i blomst. Min spesielle vårblomst. Like hyggelig hvert år å finne denne høyfjellsblomsten. Alt dette i mai, høyt i heia. Det tok litt tid før jeg sto på toppen, og kunne kikke nedover Høylandsskaret mot Fisketjønna. Stoppen ble ikke lang. Resten av turen fristet, og det var bare å komme seg nedover liene. Et snøfelt, resten på stein og mark. Og det var virkelig noe å glede seg over. Det finnes sikkert mange plasser som likner Rolighetsdalen og rundt Hanklatjørna, men for meg, denne dagen, var dette den perfekte plassen. Riktig en tur å glede seg over. Av og til jeg finner det virkelig gode humøret på tur, og dette var en av de gangene. Ikke snakk om at det er tungt, bakkene bare forsvinner i glede av å være på rett plass til rett tid. Godt oppgått gammel sti gjør det ennå morsommere. Her må de brave Stavangerborgere ha vandret i de gode gamle dager en gang i femtiåra. Da Fisketjønnbu var stedet, og folk sto i kø for å bestille plass. Noe av årsaken til at dette er en fin tur, kan også skyldes at det fra toppen, går mye nedover. Og at det er en god del lettgått sti. Det finnes et par urer som krever litt, men så lenge steinene er tørre, er det jo bare å komme seg over ura og videre. Fra bunnen av Maribakken og ned går det over en del flyer, uten stor bakker. Det kan være litt utfordrende å holde motivasjonen oppe når det på slutten av turen blir ”enkelt”, mens det likevel krever konsentrasjon for å unngå å tryne over en eller annen stein. Jeg synes det er kjekt med gamle fjellveier, og nedover mot parkeringsplassen går stien nedover en gammel slik. Et kulturminne fra gamledagers saudrifter tror jeg. Det var nesten tyve biler på parkeringsplassene da jeg kom ned. Det er ikke ofte besøket er så stort. Men denne dagen fortjente Madlandsheia et godt besøk. Takk for turen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.