REJOHN

Grunneierene i heiene leier dessverre vekk beiteretten, mot betaling, til saueeiere, som får sin inntekt av sauene. Og må ta tapet om noen sauer blir borte. Og hund tar år om annet noen sauer i heia. Det er derfor ikke helt "urettferdig" at de som eier og bruker heiea, gjerne vil ha heiene hundefrie. På en av mine turer i heie nå nettopp, så jeg 5 hunder, ingen i bånd. Det går heller ikke fram av ditt innlegg om dere skal ta inn på hytter eller ligge i telt. Men uansett, i STF's hytter er det hundeforbud. Men ellers er det bare å holde seg unna de T-merkede stiene, så vil dere antakelig ikke se en kjeft. Det finnes forholdsvis store områder uten merked sti for eksempel mellom Frafjord og Espedalen. Det er i tillegg fisk i vannenne i området. Mot avgift, men det er antakelig ikke noe problem for dere?

Og regn på vei inn mot Langavatn – som normalt. En av mine faste turer, i hvert fall de siste 15-20 årene, er turen fra Lysebotn til Langavatn, Blåfjellenden, Flørli og tilbake til bilen på Lauvik. På kaien gikk jeg på gamle kjente. Det var folk som jeg har truffet mange ganger, og som det er like hyggelig å treffe hver gang. Erik sammen med sin tilkommende (de gifter seg uka etter turen) skulle på tur i Nilsebutraktene og ende opp på Stakken der broren har blitt hyttetilsyn/hyttevert. Det ble en gild tur innover fjorden med prat om løst og fast. I år var værmeldingen nesten for god. Det ble meldt om sol og varme, men selvsagt ikke første dagen. Turen inn til Langavaten er spesiell på den måten at det omtrent alltid regner og blåser de dagene jeg er på vei. Jeg har opplevd nesten vinter på vei inn og ren sommer dagen etter. Nå var det regn, men varmt. Når blåste det på vei innover, men bakfra. Alt i alt brukbart. Det har vært mange fine turer opp gjennom årene. Det er alltid noe nytt eller noe som må ordnes på, og denne gangen var det å få greie på hvordan ordningen med bommen i er dette året. Det blir mer komplisert på Nilsebu uten nøkkel til bommen, men det ordner seg vel. Jeg fikk følge bussen opp til veien mot Langavatn. Rett etter veidelet var veien innover sperret av en fonn. Jeg har aldri opplevd snø i slike mengder så langt ned før. Det viser tydelig at det har vært mer snø øverst i heia enn normalt. Innover mot hytta måtte jeg også krysse over et par elver/bekker. På den første var det bare å spasere over på snøbru, men s den andre ble å gå rundt for å finne en plass å komme over. I fonna var det tydelige spor av folk fra dagen før, men det var også hull rett ned i bekken. Litt farlig med andre ord. På Langavatn var det ungdom på sommerjobb for Turistforeningen. De malt og tømte dass. En jobb jeg gjerne overlater til andre. Nedover dalen mot Rundevann lå det noen fenner. Elvene var fortsatt store. Det må ennå være en del snø i høyden. Fra Rundevann og videre nedover, og også over heia mot Flørli (som ligger under 900moh) var det omtrent ikke snø. Det var to nederlandske jenter på Langavatn. De ville til Flørli dagen etter. Etter litt frem og tilbake foreslo jeg at de skulle ta ned mot Blåfjellenden og så over heia til Flørli. Det er omtrent like langt, men går raskere når stien ned benyttes. Turen fra Langavatn til Flørli er lang, beregnet til 8 timer. Og jenten kunne jo ta inn på Blåfjellenden om de syntes turen ble drøy. De havnet på hytta med meg. Og gikk samme turen som meg neste dag – mot Fløli. Min tur over heia mot Lysefjorden, ble en opplevelse. Det var sommer i Norge. Temperaturen på kvelden var godt opp mot 30 grader, og det var over 20 grader da jeg tittet på termometeret neste morgen. Nå trakk det litt fra øst, og det kom noen velkomne skyer seilende. Bakkene oppover ble derfor ikke for hete. Men i le for vinden, og i solsteiken, var det sydenvarmt. Jeg tok en dukkert i elva på vei ned mot Flørli. Det er synd å si at vannet var kjølig. Sol og vind tørket fort kroppen etter badet, og uten at det ble kaldt. Denne gangen var det kleggen som var problemet. Jeg kunne godt ha ligget ved elva en god stund lenger. Det er få ting som er bedre enn en dukkert etter en svett tur, men de hekkans kleggen var innpåtrengende. Jeg hadde god tid til Cola og noen pølser på Flørli, før ferja kom innover. Jeg fulgte den inn til Lysebotn. Det er bedr å sitte på båten enn på kaien. Betongtrappa på Flørli er hard. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og bestyrerinnen var med. Det ble tidlig bestemt at vi skulle ta en tur til Blåfjellenden. Bestyrerinnen hadde ikke vært innover siden påske, og det er jo en riktig fin tur for oss gamle. Kort vei, lett sekk, lite stress og det er alltid noe å gjøre. Vi ville bli på hytta fra fredag til søndag. Det er slike turer jeg går og gleder meg til. To dager på hytta, uten telefon og andre forstyrrende elementer, med forhåpentlig hyggelig besøk av andre gjester. Turen innover gikk som normalt. Rolig og uten stress. Og selv om vi tok ut etter arbeid – for bestyrerinnen, så går det greit å komme inn. Men det er egentlig mer anstrengende med en tur etter full arbeidsdag /arbeidsuke enn det mange tror. Nesten alle fenner er nå smeltet. Det er tørt i bakken, men mye vann i bekker og elver. Det tyder på snøsmelting i høyden. Og stemmer vel med hva jeg så på turen innover mot Sandvatn. Det er fortsatt mye snø høyt oppe. Av alle ting, fant vi modne multer. Å finne modne multer helt i begynnelsen av juli, skjer ikke hvert år. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett modne bær så tidlig noen gang. Og voksenopplæringen tar ikke slutt. På oppslag fant jeg ut at multer hører til rose-slekta. Rose? Vi kom sent inn til hytta på fredagen, men det kom to jenter etter oss. Det er ikke uvanlig at det kommer folk sent på fredagen, så vi kikket etter flere. Jentene tok inn på annekset. Vi fikk hovedhytta for oss selv. Jeg hadde planlagt en lett dag på lørdagen. Det burde ikke gjøre noe om jeg – for en gangs skyld – ikke gikk tur på en lørdag. Det lå en haug med gangplanker et stykke opp i lia mot Langavatn. Planen var å legge disse i stien mot Sandvatn. Plankelemmene kom inn med scooter i vinter. Og disse lemmene spaserer ikke fra haugen oppe i bakken til stien ute i myra av seg selv. I fjor hadde jeg et tilsvarende prosjekt, men da ble det ikke gjort noe med lemmene før ute på høsten. Dette året kunne jeg jo starte tidlig. Det ble mye tung bæring i noen timer. I regn. Og det var antakelig mer anstrengende enn en vanlig tur. Jeg var våt til skinnet på slutten. Jeg kjente det i armene på lørdagskvelden….. Men denne dagen var ikke regnet til så stor ”plage” som normalt. Temperaturen var opp mot 15 grader, og det gjør en forskjell på hvor ubehagelig regn føles. Lørdagskvelden fikk vi besøk av tre kjekke ungdommer. To gutter – som drev med fjellklatring og en jente, som hadde startet med klatring – på tross av en stor dose sunn skepsis til høyde. Hun skulle til Kilimanjaro. Et spennende prosjekt, som selvsagt ble diskutert. Det ble en trivelig kveld. Søndagsmorgen var det å få hytta på stell. Med bestyrerinnen til hjelp går det greit. Det hadde regnet mye, og varmt regn gir stor snøsmelting. Bekkene og elvene hadde fart på seg. Det ble igjen å snøre buksa godt rundt beina, og vasse over. Vi kom tørre over begge to. Det satt tre karer og så på vår kryssing av vaet. Jeg tror nok de hadde hatt større problemer enn oss. Det hjelper å har krysset dette vaet før noen ganger. Med regn omtrent hele lørdagen og natt til søndag, ventet vi regn på veien tilbake til bilen. Ikke en dråpe, selv om det for noen sinte svarte skyer over oss. Det ble en tørr tur mot Hunnedalen i brukbart tempo. De gamle er fortsatt eldst. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er merket rute østover fra Kringlevatn og Taumevatn, men de hyttene er nesten i slutten av turen mellom Ådneram og Haukeliseter. (Det er også mulig å gå mer sør. Fra Taumevatn til Grautheller og videre til Børsteinen, Sandvatn og Blåfjellenden. For å ende opp i Frafjord.)

Det er en tidligere post der det ble etterlyst en pilgrimsrute i Rogaland. Stort nærmere en pilgrimsrute enn fra Haukeliseter og til Ådneram, er det vanskelig å finne. Dette er den klassiske ruten for en uke i fjellet og går over 1000moh for en stor del.

Dette avviker litt fra min erfaring med langturer, over to dager, ikke over en uke. Jeg klarer aldri å komme hjem like tung som jeg startet. Jeg brenner fett underveis. (Men spiser som en hest - eller en hest, etter hjemkomst.) Jeg kan heller ikke si at jeg synes det er behov for "påfyll" særlig ofte på dagsturer. Jeg stopper normalt etter 2 1/2 til 3 timer for en matbit. Og spiser da middag på kvelden. I starten av mitt turliv, hadde jeg alltid med mat, selv på to-timersturer. Det ble en rast og pause sånn ca halveis (på toppen.) Nå stopper jeg knapt for å drikke. (jeg hiver saften nedpå alt for fort, mener bestyrerinnen.)

Jeg ser at du skriver "telt og sovepose", men har du vurdert å heller gå mellom hytter? De finnes flere områder, hvor hytten ligger med kort avsand, og hvor det er mulig å gå i flere dager. Av erfaring vet jeg at tung sekk normalt ikke er bra for undersåtter. Det blir lett skader og vondter med 20 kilo på ryggen i flere dager. Men stein er det på mine kanter av landet. Midt i ukene og midt i fellesferien er hytten i mitt område omtrent tomme. Og det er ikke mange folk ute i heia. Noen galninger som meg, kan forekomme, men ellers er det utlendinger og sauebønder.

Det kan se ut som om den "gamle" Dovredressen i Gore-Tex foreløpig overlever, og at Norrøna fortsatt beholder noen - få - klær for oss stokk konservative sjeler. Men uansett, jeg har skaffet et godt lager, og de går jo ikke akkurat ut på dato.

Kort søndagstur på gode stier. Etter tur både torsdag, fredag og lørdag, mente bestyrerinnen det måtte være mulig med en tur der hun og kunne være med. Det ble litt frem og tilbake på hvor turen skulle gå. Madland var et aktuelt området, men mørke, nesten svarte skyer innover overbeviste oss om at vi gjorde rett i å velge høgjæren. Værmeldingen var nesten på vår side. Det skulle bli litt sol utpå dagen, men ikke regn. Og det stemte sånn noenlunde, bortsett fra at sola ikke kom skikkelig gjennom før vi var hjemme. Det var en kald trekk, men i le og i sola ble det sommerlig. Det var flere ting som stemte denne søndagen. Været var en, men det passet også bra å ta det litt med ro etter noen dager på beina. På Holmavatn var det ikke mange bilene, men det var en del folk i løypa. Dette er familieturterreng. Det er ganske vanlig å ta med unger og svigermor på tur fra Holmavatn til Steinkjerringå. Og de fleste synes det er en lang nok tur. Det går jo fort over et par timer om det er unger med. Etter som årene gar gått, har både jeg og bestyrerinnen blitt litt opptatt av botanikk og ornitologi Denne gang så og hørte og så vi en svart hvit fugl som vi ikke kjente. Og hadde med blomst hjem for å finne navnet. Klarer vi å lære et par arter på hver tur, så blir det jo noen stykker etter hvert. Men tørt var det. Kun en plass var det fuktig myr. Og bestyrerinnen klarte selvsagt å tråkke ut i. Oppe på selve Synesvarden var det tid for en liten pause. Her måtte vi krype i le av varden for å slippe unna den kalde trekken. Våt ull holder ikke helt på varmen i kald vind. Jakken måtte på en stund. Det kom omtrent samtidig med oss en dame opp fra Holmavatn, og vi fikk en kjekk prat. Nedover stien mot bilen, hadde vi folk foran. Og vi gikk raskt. Bestyrerinnen holdt et brukbart tempo, omtrent som vanlig for meg. Men selv med det tempoet gikk de foran fra oss. De må ha gått kjapt. Vi gjorde unna runden på litt under to timer. En passe søndagstur. Og vi var enige om at det hadde vært en gild tur. Det ble middag på Karlsbua. En opplevelse i seg selv. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg var innover på torsdag/fredag og hang opp plakater og greier. Søndag ble det tur på høgjæren, og jeg kunne se at det var mørke og tunge skyer innover. Lørdag var bra. Håper hytta var i orden da dere kom...

Hvor lang tid brukte dere innover? Når kom haggelet? (og hvor mange var det på hytta sånn cirka?)

Frafjordheien med Sandvatn, Langavatn og Blåfjellenden er nettopp et slikt sted, men alle hyttene er uten betjening. Mellom 3 og 4 timers tur hver dag.

Lørdagstur – frem og tilbake på dagen. Etter torsdag/fredagtur, hva da med lørdag. Det var lagt opp til et eget program for dagen. Jeg måtte hente min gamle mor rundt fire, og huset ville bli fullt av familie klokka fem. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at det ville være mulig med en tur til Sandvatn, men da måtte jeg starte hjemme omtrent før fuglene var oppe. Lørdagsmorgen klokka åtte var jeg i bilen og på vei mot Hunnedalen. På parkeringsplassen var det 12 grader, skyer med noen spredde blå flekker og vind fra nord. Ikke sterk vind, men nok til at det føltes kaldt. Det ble tur i de vanlige klærne, dovre bukse og ullbluse. Det var en del biler, men antakelig flest fra sauefolkene, som muligens var på vei innover. Det var så tørt i bakken at det faktisk var vanskelig å se om sporene var fra gårsdagen eller om det var folk og dyr på vei denne morgenen. Et stykke oppe i bakkene gikk jeg forbi en sauedrift. Gjeterne hadde tydelig problemer med å få sauene til å forstå hvor de skulle gå. Det var roping og kauking og bikkjeglam. Rett etter gikk jeg på en kar som sto og ventet. Det var heiesjefen. Og han kunne fortelle at det var ca 70 sauer som skulle inn til Degevass. Og at det var første gang sauene var på tur i dette terrenget. Så ganske riktig, de viste ikke veien. Innover heia var det fortsatt mye snø. Egentlig ikke mer enn det pleier å være på den første turen, men den har jeg normalt i starten til midten av juni. Det var fortsatt lange felter med snø som måtte krysses. Og ved bekken fra Matiastjødnå, var det en snøbru. Jeg har krysset denne bekken på snøbru noen ganger, og denne gangen kunne jeg velge å krysse på en smal stripe av snø, men over kjent underlag, eller krysse lengre nede uten å vite om hva som var under. Jeg valgte den smale sti, men kun med lette tanker… Ved bekken som kommer fra Mohidlertjørn var det egentlig ingen snøbru. Her var det sammenhengende fonn fra kanten oppe i lia og over til andre siden. Det må fortsatt være noen meter snø over bekken. Og her traff jeg den eneste som kom i mot den dagen. En jente på tur. Hun hadde overnattet på hytta og skulle nå ned til bilen. Vi var begge enige om at Leif Rune burde være på vei innover. Og i ettertid, har jeg fått vite at det var han. Bare noe senere på dagen. Det ble en kort pause inne ved hytta. Den sto klar for gjester. Brua mot Langavatn er på plass og de første turistene har gått over Stutaheia mot Blåfjellenden og Hunnedalen for flere uker siden. Litt underlig at det ikke var flere på vei innover en slik fin sommerdag. Men jeg var jo tidlig ute. Jeg forlot hytta før 12 og var på parkeringsplassen før 2. På vei tilbake, ved Mangædne traff jeg på nok en sauedrift. Her var det masse folk med. De kom ned bakken fra Blautevann. Og jeg ble spurt om det ville være trygt å krysse bekken på snøen. Slik jeg så det, så var det helt greit. Og sauene fant selv veien over. Disse viste muligens hvor de skulle. Det ble mer sol på vei tilbake, men jakken beholdt jeg på. Vinden i mot var kald. Nede i lia, kom sola. Og da ble det sommer. På parkeringsplassen måtte jeg en kar som jeg tidligere hadde truffet på Blåfjellenden. Han ombestemte seg med hensyn til turmål da han hørte at det bare var en mann på vei innover. Han valgte Blåfjellenden. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det kan likne noe, har du mer om hvor og hvor langt, både kjøring og tur?

Jeg har ikke hatt noe med selve innholdet, men med bakgrunn i erfaring fra hytta, så tror jeg du lett kan få rett.

Det er et godt spørsmål, og dra vi det videre, så kan vi jo også spørre hvordan de eventuelle konfliktene vil påvirke besøket. For det er målet, å få opp besøket. Og undersøkelser har vist at det folk savner, er mulighet til å bestille plass. Stranddalen har drevet med betilling i noen år, og her er erfaringene gode, men så er hytta også betjent da. Nå tror jeg at rommene og sengene er så pass godt merket at de konfliktene du henviser til, muligens ikke er av den mest alvorlige sorten. Jeg har lagt inn en post her: http://tilsyn.blogspot.no/2014/06/nyhet-bestill-din-egen-seng-pa.html som muligens viser hvordan det tar seg ut i praksis.

132 år til sammen. Denne helga måtte det bli en tur til Blåfjellenden. Det er lagt opp til å kunne bestille seng på hytta for medlemmer i STF/DNT. En nyhet, men i den forbindelse måtte det gjøres noen små ting. Broderen tok kontakt på onsdag, og spurte om det kunne la seg gjøre med en tur torsdag/fredag. Og uten egentlige planer for disse dagene, var det helt greit med en overnatting på hytta torsdagsnatta. Nå var det tilfeldigvis også grunn til en aldri så liten feiring fredag. Vi har felles fødselsdag, og en anledning til være på Blåfjellenden en slik dag, kan jeg jo ikke la gå forbi. Det gir jo grunn til et lite tilbakeblikk. Vår felles 50 årsdag ble også feiret på Blåfjellenden, med over 20 gjester. I rolige former. Denne gangen ble dagen nesten forbigått i stillhet. Det var ingen andre enn oss på hytta. Så festlighetene ble begrenset til frokost med egg og bacon. Innover på torsdagsettermiddagen var vi velsignet med bra vær. Værmeldingen var noe tilbakeholden med penværet, og vi hadde begge på gore-tex. Det viste seg å være unødvendig. Det hadde vært helt greit med kortbukse. I hvert fall innover. Sol, en litt kald trekk imot, men tørt i bakken, ga gode forhold. Det var spor innover, og det hadde kommet folk fra hytta. Det kunne vi se av sporene i fennene bortetter. På hytta var det ingen. Men de som hadde vært der natten før hadde gått fra hytta i god stand. Det var vasket og ryddet. Og vann i bøttene. Og ved inne i hytta. Det ble en rolig kveld. På denne tiden av året er det lyst til langt på natt – det ble vel egentlig ikke skikkelig mørkt. Vi tente ikke stearinlys hele kvelden, og da vi inntok hodeputa var det fortsatt dagslys. Vi hadde avtalt en sen morgen – det vil si at frokosten ikke var klar før nærmere 9. Etter en omgang med kost og mopp, var hytta sånn noenlunde klar for nye gjester og vi klar for avgang. Bortsett fra at det regnet. Vi ventet – en stund, Og bestemte oss for å ta ut på tross av nedbøren. Og like etter vi hadde startet på hjemveien ble det opphold. Og det ble opphold opp bakken, over flyene øverst og ned til bilen. Ikke en dråpe. Det var ikke mye nedbør som hadde kommet. Regnet hadde nesten ikke trengt ned i bakken, og det var derfor fortsatt stort sett tørt. Vi regnet med at det ikke ville være særlig mange på tur innover heia en tidlig fredag. Muligens ville vi treffe noen få stykker. Og riktig nok, i toppen av første bakke gikk vi på et par som fortalte at de var på vei mot Sandvatn. Godt voksne, helst eldre, muligens nesten på alder med oss. Det så ut som om bakken opp alt hadde tatt en del av overskuddet. Og det er en lang tur over Stutaheia til Sandvatn. Nå ja det er lenge lyst, og været bra. Det går helst godt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Turen mellom Kvanndalen (hytta) og Haukeliseter er gammel i turistforenings sammenheng, og tiden satt i gamle dager. Jeg tror dere vil slite med å gå på 4.5 timer. Men nå er det jo ikke den turen dere skal ta så... God tur.

Nabo dalen fra Kvanndalen til Haukeliseter er det 9 timer, og opp om noen topper på veien, vil gi en lang tur. Antakelig mellom 12 og 13 timer totalt. og da tror jeg det er nødvendig å være "relativt godt trent og vant med å gå i fjellet". Det er en for lang tur for meg, men antakelig er det mulig.

En oppdatering angående bestilling av seng (på Blåfjellenden): http://tilsyn.blogspot.no/2014/06/nyhet-bestill-din-egen-seng-pa.html

Det var nok mulig å gå mellom Stavanger og Røldal (eller Trondheim), men jeg tror nok at det var båt som ble brukt. Slik jeg har fått det med meg, var det ikke selve gåturen som var saken, men å komme til Røldal for overvære Selve "underet" med krusifikset som svettet. De var viktig å være til stede på rett tid. Ikke viktig å være underveis.

Jeg har ikke hørt om en pilgrimsrute som er merket. Det har vært snakk om dette, men jeg mener det ikke er gjort noe konkret. (Jeg vet ikke alt om turlivet i Sørrogaland, men dette burde jeg ha fått med meg.) Når det gjelder drifteveger: Jeg tror du finner informasjon enklest i årbøkene til STF. For Dalane 1999. Opplev Dalane For Gjesdal. 2000. Høgt og lågt i Gjesdal En rute fra Egersund vil antakelig gå over Rambjørheia og Ørsdalen til Støle -Skreå.. Fra Bryne har jeg fått beskrevet et par ruter opp til Vaula bru utenfor Ålgård. Fra her og til Byrkjedal/Østebødalen og videre opp Hunnedalen er stien rimelig enkel å finne. Men Oppdemmingen av Valevann har lagt den opprinnelige stien under vann. Fra Sirdal og videre er det flere ruter, men her er det enkelt å bruke "UT.no". De gamle drifteveger gikk mot øst og byene der, ikke så mye nordover.

Nei det er riktig, men i sammenheng med vedhenget, kunne det oppfattes slik. Misforståelse oppklart. Vi mener begge at å være i ketose ikke er farlig.

Jeg fant, i det materialet det ble linket til, noe som muligens oppklarer et lite mysterie: "Når du spiser karbohydrater vil blodsukkeret øke, og bukspyttkjertelen produserer og skiller ut insulin. Ved siden av å senke blodsukkeret, vil insulin også hemme et enzym som heter hormonsensitiv lipase, som er det enzymet som sørger for frigjøring av fettsyrer fra fettvevet. Så lenge insulinnivået er høyt, vil dermed mulighetene for fettforbrenning være begrenset." Kan det være forklaring til at jeg ved inntak av karbohydrater rett før trening (2 timers økt) følte at det var bare oppoverbakke, og at sukker langt fra ga noen fordel? (Jeg spiser normalt ikke rett før trening eller rett før tur, og det er skjelden trening eller tur er under to timer.)

For å dra opp en svært gammel tråd. Ut fra det ovenstående går det ikke direkte frem at ketose er noe som bør unngås, men sett i sammenheng med siste setning, kan det se slik ut. I det siste har jeg lest litt om fett og karboydrater, og kom i den forbindelse over noe angående ketose som muligens sier noe annet: That, however, raised the question of why such a low-calorie regimen would also suppress hunger, which Atkins insisted was the signature characteristic of the diet. One possibility was Endocrinology 101: that fat and protein make you sated and, lacking carbohydrates and the ensuing swings of blood sugar and insulin, you stay sated. The other possibility arose from the fact that Atkins's diet is ''ketogenic.'' This means that insulin falls so low that you enter a state called ketosis, which is what happens during fasting and starvation. Your muscles and tissues burn body fat for energy, as does your brain in the form of fat molecules produced by the liver called ketones. Atkins saw ketosis as the obvious way to kick-start weight loss. He also liked to say that ketosis was so energizing that it was better than sex, which set him up for some ridicule. An inevitable criticism of Atkins's diet has been that ketosis is dangerous and to be avoided at all costs. When I interviewed ketosis experts, however, they universally sided with Atkins, and suggested that maybe the medical community and the media confuse ketosis with ketoacidosis, a variant of ketosis that occurs in untreated diabetics and can be fatal. ''Doctors are scared of ketosis,'' says Richard Veech, an N.I.H. researcher who studied medicine at Harvard and then got his doctorate at Oxford University with the Nobel Laureate Hans Krebs. ''They're always worried about diabetic ketoacidosis. But ketosis is a normal physiologic state. I would argue it is the normal state of man. It's not normal to have McDonald's and a delicatessen around every corner. It's normal to starve.'' Simply put, ketosis is evolution's answer to the thrifty gene. We may have evolved to efficiently store fat for times of famine, says Veech, but we also evolved ketosis to efficiently live off that fat when necessary. Rather than being poison, which is how the press often refers to ketones, they make the body run more efficiently and provide a backup fuel source for the brain. Veech calls ketones ''magic'' and has shown that both the heart and brain run 25 percent more efficiently on ketones than on blood sugar.