REJOHN

Nå koster vel ikke dovrebuksa til Norrøna 4 store lapper? (Nå ja, med belte og bukseseler så....) Og jeg har både belte og bukseseler. Jeg liker å sløse når det gjelder fjellklær. Litt mer seriøst: Bomull er sikkert bra, men i vestlandsvær er det egentlig ikke noe annet enn Gore-Tex som gjelder. Jeg bruker Dovrebuksa hele året. Og selv de fineste dagene i sommer hadde jeg med en tynnere - gammel - norrøna bukse. Jeg opplever kvaliteten på Norrøna Dovre - den nye modellen som nå er gått ut, som bedre enn den gamle, Både for buksa og jakken. Stoffet har litt lavere rivestyrke, men høyere slitestyrke. Totalt varer buksene lenger enn de tidligere utgavene. Den nye jakken har jeg ikke hatt lenge nok til å si noe sikkert om.

Høsten er nær. Vel hjemme fra syden, må det bli en tur i heia. Nå var hjemkomsten sent lørdag, og jeg hadde ikke fått snakket med broderen. En telefon ordner det. Vi avtalte tur til vanlig tid søndags morgen. Men værgudene var så avgjort ikke på vår side søndagsmorgnen. Regn, vind og temperaturer under ti grader. Broderen har ikke fått til en tur til Sandvatn så langt dette året. Det var ikke lett å nå fram med at Blåfjellenden ville passe bedre. Broderen mente vi hadde gått nok den stien. Og nå er turen til Sandvatn lettere, og litt kortere. Og vi har gjort den turen i skikkelig dårlig vær før. Det ble Sandvatn. På parkeringsplassen var det en del biler. Vi så noen folk på vei innover heia. Det viste seg å være dagsturister. Vi traff også en kar uten sekk. Også han på dagstur. Med andre ord kunne det ikke være så mange som hadde overnattet på hytta og parkert ved Lortabu. Vi hadde regn på bilruta oppover. Det var regn i lufta da vi startet – med jakke på – fra parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken, kom sola fram. Det ble lettelse i antrekket og jakken i sekken. Jeg synes det er en god start å få opphold i bakkene. Denne dagen fikk vi beholde godværet et stykke lenger. Etter å ha passert et par som var på vei innover, og snakket med noen som kom fra hytta, fikk vi heia stort sett for oss selv. Men ikke med godvær. Det siste stykket frem mot hytta, som ligger på 910moh, ble det mye vær. Vi fikk vinden i fleisen, det regnet, og kulden kom krypende inn under jakken. Det ble heller surt. Nå er det ikke uvanlig med regn og godt under ti grader i august. Vi har gjort samme turen under verre forhold. Mer vind og lavere temperatur, og i tillegg i juli. På hytta var det ikke fyrt i ovnen den morgenen. Det var ikke direkte kaldt inne, men heller ikke varmt. Vi fyrte opp, og forsøkte å tørke klær. Hjemveien startet med samme drittvær som vi kom til hytta i. Men ikke lenge etter starten snur stien mot sør, og vi fikk været i ryggen. Og det er mye bedre enn å få det i fleisen. Regnskodda hadde lagt seg som et vått teppe over heia. Det var vått, men det ble nærmest opphold etterhvert. Og i skarene i helningene mot sør lå det fortsatt noen snøflekker. Det er ikke alle år snøen ligger til september. Det som muligens skilte denne turen fra en god del andre var at fjell, stein og ikke minst sorpa, var usedvanlig glatt. Det var omtrent som å gå på is. Og det ble et par utglidinger og et fall underveis. Heldigvis uten skade på annet en selvtilliten. Etter en rolig start fra hytta, og etter at vi hadde kommet opp de fleste bakkene, ble det vanlig fart på tilbakeveien. Og det betyr pratetempo. Nede ved bilen ble det tatt av mye vått tøy. Vaskemaskinen kommer til å gå noen runder. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En litt utvidet tur. En tur til vårt vanlige feriested – Markarska i Kroatia – betyr også at vi en dag går lengre enn den daglige turen. Vi, i dette tilfellet bestyrerinnen og eldste sønn, bestemte oss for å ta turen den dagen det så ut til å bli dårligst vær. Og siden min sønn ikke hadde gått turen nordover langs sjøkanten, ville det på mange måter passe greit å ta «den vanlige» turen. Værmeldingen lød på noe regn, og muligheter for lyn og torden. Vi kunne se noen mørke skyer over Biokovofjellene og ned mot kysten da vi startet. Jeg mente det ville være greit vær frem til 2-tiden. Med bakgrunn i tidligere erfaring – les gnagsår – hadde vi denne gangen med gode inngåtte joggesko. Og det gjorde turen adskillig behageligere enn noen av de tidligere turene. Det gikk greit de første kilometerne, og da vi kom til Baska Voda, var det langt fra tid for lunch. Med gode bein, bra temperatur og tid til overs, var det lagt til rette for en liten utvidelse av programmet. Vi fortsatte til Brela. Som var lik de fleste småstedene langs Markarskarivieraen. En liten båthavn, med fiskebåter og stor privateide seilbåter. En strand med masse folk, og serveringssteder langs kaien. Perfekt for å ta en liten pause og noe å drikke. Det ble retur samme vei som vi kom, med lunch i Baska Voda. Det er noe som godt kunne innføres til fjellene i Norge. Sol og varme – ferdig laget lunch med god drikke. Det var mørke skyer over både skyldige og uskyldige. Hvor langt ville vi komme før vi fikk uværet over oss? Nå gikk vi med skyene på vei tilbake, men de kom nærmere og nærmere. Det er en liten plass med navnet Bratus langs ruta, og der er det et serveringssted, en konoba. Vi har besøkt stedet så ofte at vi blir gjenkjent. Og vi var bare så vidt kommet innenfor taket av uteserveringen da uværet brøt løs. Vind, regn – i bøtter og spann – lyn og torden. Og noen av lynene var svært nær. Det blinket og smalt omtrent samtidig. Regnet gjorde at det fløt over alt. For å unnslippe det verste været var det noen som holdt seg i sjøen. De ble i hvert fall ikke våte av regnet. Etter uværet, som ikke sto på særlig lenge, ble det atter sol og sommer. Vi fortsatte mot Markarska, men ikke lenge etter uværet stoppet vi for å bade. Ikke et menneske uten om oss. Det ble en hyggelig pause, og det tok litt tid før vi tok fatt på de siste kilometrene inn mot byen. For bestyrerinnen er 2 ½ mil langt å gå. Selv med en del stopp underveis. En så pass lang tur, betyr både såre og stive bein. (Ikke bare for bestyrerinnen.) Men nettopp på grunn av de lange hyggelige stoppene var denne turen ikke spesielt tung. Og det, selv om turen hadde en innlagt utvidelse i forhold til tidligere. Jeg kan anbefale en langtur i syden. Det gir en god følelse å har gjort et godt dagsverk, også i ferien. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

4000 bør bare være starten.Keep up the good work.

Jeg har selv en olympus TG2, og synes så langt at det gir gode nok bilder. Og kameraet er med, noe som er avgjørende for i det hele tatt å få bilder. Og uansett kamera, så er det personen bak som tar gode eller dårlige bilder... (Og jeg har gjennom årene brukt MYE penger på analogt Leica utstyr, uten å få "gode" bilder.)

22 til 30 grader hele uka.Rapporter om høst i heia. Vi får se.

Å hekkans, jeg ser nå at det lett kan "misforstås". Jeg mente å si at det er bra jobba å klare turen på den tiden.Hva jeg gjør samme turen betyr egentlig ikke så mye, jeg har da gått den noen ganger, og burde således ha grunnlag for å gå fortere enn mange som er på en skjelden tur innover. Men uansett, takk for hva jeg oppfatter som vennlige ord.

Bra det. Det er omtrent den tiden jeg trenger om det er tørt og sekken ikke er for tung. Jeg har gått fortere, men det krever springing nedover bakkene. Med joggesko og god kondisjon, er det folk som har gjort turen på en time - i følge de selv.

En hyggelig tur til Blåfjellenden. Det passer på mange måter godt å ta en tur til Blåfjellenden, rett før en «syden»tur. Det passer selvsagt ekstra godt å avslutte siste dagen på jobb før ferien – en torsdag – tidlig, og ta ut på tur. Det gir en fin start på ferien. Rett på tur fra jobb, og så ferie en stund. Spesielt om ferien skal gå til «syden» passer det for meg å legge inn en overnatting på Blåfjellenden. Nattesøvnen blir ikke alltid like god på hyttene, og da sover jeg i hvert fall natten før jeg skal opp å vekke fuglene. Før reise til Sola Flyplass. Og jeg må jo opp på hytta. Ingen uke i sesongen uten et besøk på Blåfjellenden. Jeg har ofte spurt meg selv hva som er så spesielt med heiaturer og hvorfor til blåfjellenden så ofte. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar, ut over at det å gå i heia har stor verdi i seg selv. Det er utviklende på sjelen, pleier jeg å si. Det har vært vått en stund, og jeg tok med Gore-tex’en. Med 18 grader og skyet. Det hadde passet bedre med kort bukse… Og på parkeringsplassen var det regn. Som stoppet da vi var 300m lengre oppe. Og det ble bra vær innover. Vi ville ikke bli alene denne kvelden. Litt oppe i bakken så vi tre personer på vei innover, og lengre inne gikk vi forbi tre ungdom. På hytta var det kommet en ung tysk jente. Hun hadde gått samme vei som oss, men hadde startet tidlig. Hun hadde besøkt Norge og Sverige en rekke ganger sammen med foreldre, men nå var hun på tur alene. Og som med svært mange besøkende på Blåfjellenden, hun var imponert over utsikten. Og på annekset var det et ungt par – han fra England. De hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og brukt 9-10 timer. Det hadde vært en rimelig tøff tur. På hovedhytta ble vi en god gjeng. Det ble samling rundt det runde bordet, med raddel om det meste. Middagsoppvasken ble tatt i felleskap, og vi ble kjapt en godt sammensveiset gjeng. Morgenen gikk med til frokost, oppvask og rengjøring. Vi kom av gårde noe over 10. Det ble en av de finere turene over heia. Medvind, sol i ansiktet, en behagelig sekk, og ikke minst pratetempo både opp bakkene og ned liene. Vi møtte ikke et menneske, og hadde heia for oss selv. Det er fortsatt god temperatur med over 15 grader. Og etter en varm sommer skulle egentlig all snø være vekk, men nede i dumpa det fonna var høyest i vår, ligger det en liten flekk skitten snø. Den vil forsvinne i løpet av noen dager. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og det kan muligens være at han i denne saken også er påvirket av en iganværende strid med sauebønder. Dette ut fra hva som fremkommer i pressen: – Jeg vet at folk har blitt jaget bort fra eiendommen til Lars Monsen når de har sanket sau. Og dialogen mellom han og sauebønner i Saltdal er svært manglende, sier Hansen. ensidig? muligens?

En søndagstur til Sandvatn. Det er alltid mulig med en tur til Sandvatn. Forrige uke gikk søndagsturen i lavlandet. Denne uka måtte det bli oppe i heia. Lørdagens tur gikk i høyt tempo. Det kjentes godt i de første bakkene oppover Lysebrekka søndags morgen. Det var liksom ikke noe å gi utover det vanlige. Det var likevel kjekt å kjenne at jeg fortsatt kan holde høy fart – sånn av og til. Turen til Sandvatn er grei. Utenom de første bratte og lange bakkene, er det stort sett flatt innover. Noen små utfordringer, men det er bare for at turen ikke skal kunne sammenliknes med en vanlig asfalt-tur. Og lørdagens ekstremvær «Lena» hadde lagt igjen noen liter nedbør i løpet av kvelden og natta. Det var vått i heia. Nede i lavlandet skinte sola. Spørsmålet var om den også var framme i heia. Kunne det tenkes at det igjen ville være mulig med kortbukse? Det er uansett mulig å prøve. Temperaturen var noen grader lavere enn på lørdagen, og det blåste fortsatt noe. Det var antydning til sol, men mest skyet. Det kunne ikke være galt å forsøke sommertøy igjen. Innover heia i kort bukse, er bedre enn med lange Gore-Tex bukser. Det var fortsatt noen små fenner enkelte plasser. Spesielt et sted, som ligger vendt mot sør var det fortsatt litt snø. Og det en sommer med stort sett bare sol, og med svært høye temperaturer. Samme plass lå riktignok snøen til oktober i fjor. Et stykke innover kom det en far med to unger gående. Ungene var 4 og to og et halvt. De hadde heldigvis kommet inn til hytta før det verste været på lørdagen, og på tilbaketuren søndag var det egentlig ikke så ille. Men modig gjort å ta ut med to så små unger med den værmeldingen vi hadde for lørdagen. Ungen så ut til å ha det storartet. Den lille på 4 hadde gått både fram og tilbake. Den minste satt nok en del på skuldrene til far. Inne på hytta var det tre tyske ungdommer som holdt på å pakke sekkene. Det lå strødd «greier» over hele hytta. Og de kom seg ikke av gårde til Langavatn før jeg gikk. Det begynte å regne mens jeg spiste. Det ble å skifte til Gore-Tex, og hive på jakke. I det jeg var klar for avgang, kom det et par fra Langavatn. Med en diger hund med kløv. Hunden må veie minst 50 kilo. Greit å ha, for luksusartiklene. Paret hadde vært på Kjerrag lørdag. Og han mente det hadde blåst orkan. Turen tilbake til Hunnedalen gikk tungt. Selv små bakker var ugreie i starten. Etter hvert kom imidlertid den gode følelsen og det ble skikkelig bra å være på tur, i heia. Nesten nede, ved et lite va, møtte jeg gamle kjente. Dette er folk jeg har truffet mange ganger. Vi har vært på samme hytte en hel del og nå ville de inn til Sandvatn for en overnatting. Sånn på tampen av ferien. Og det er nettopp slike turer jeg mener hyttene nær Hunnedalen er velegnet til. Korte og kjappe turer, som ikke krever lang planlegging, og som ikke krever for mye gåing. Og hvor det er mulig å ta med litt luksus. Det var hyggelig å få en liten prat med kjekke folk. Ned ved bilen kunne jeg bare konstatere at selv om jeg nok hadde tatt meg litt ut på lørdagen, hadde det vært krefter til en grei tur også på søndagen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vindsurfing har jeg ikke mye greie på, men jeg har hatt noen turer i dårlig vær. Og etter min mening overvurderer mange vindstyrken. Men jeg tenke meg at det går greit å vindsurfe i sterk vind, om bare vinden er "stabil". Eh: og jeg tror du blander meg og @Lindap Jeg har krøpet noen ganger (se første innlegg) og LINDAP sier hun IKKE har krøpet.

Med ekstremvær luskende rundt hytta. Det ble en tur til Blåfjellenden på fredag med retur lørdag. Værmeldingen rant over med meldinger om ekstremvær og advarte mot «Lena». Nå kjenner jeg ikke «Lena», men damer alene i fjellet pleier å være greie å ha med å gjøre. Jeg var ikke mye i tvil om at det ville gå greit å komme seg tilbake til Hunnedalen fra Blåfjellenden nesten uansett været, og tur måtte det jo bli. Jeg pakket for sikkerhets skyld med det «tunge» utstyret. At turen innover heia fredags ettermiddag kunne tas i kortbukse og kort bluse, var ikke åpenbart. Men på parkeringsplassen var det 14 grader, og vinden kom fra sør – med andre ord bakfra. Jeg syntes det var greit å ha på sommertøyet – muligens for siste gang i år. Litt oppe i bakken, fikk jeg melding om at Sigmund var på vei innover mot Fidjastølen. Sigmund har sauer i heia. Og er inne svært ofte for å se om sauene. Han trenger ikke GPS for å vite hvor de står. Erfaringen strekker til. Og Sigmund går – fort. Du skal være sprek for å holde følge med den karen. Og det selv om han har rukket å bli adskillige år. Jeg regnet ikke med å ta igjen denne heiakaren, men like over første skaret, ved Tangane, hold han på med en sau. Vi tok følge innover. Og fikk en hyggelig tur. Det ble en del prat om hei og sau, men også om været. På hytta var det utlendinger – fra mange land. Nederland, Tyskland, Belgia og Danmark. En enslig jente fra Tyskland. På sin første tur i Norge. Utsikten fra vinduet ble beundret og kommentert. Jeg installerte meg på et rom, og, antakelig for siste gang i år, gikk ned i elva og tok et bad. Selv om ikke sola var framme, var det grei temperatur, og mange gode grunne for å ta en dukkert. Det blåste opp på morgenen lørdag. Ikke noe ekstremvær, men mer enn bare sommervind. I øst ble himmelen mørk og skyene tunge. Østavær på disse kanter gir ikke ofte mye regn. Skyene må over fjellene før de kommer til Blåfjellenden, og har gitt fra seg mye av vannet. Etter litt frem og tilbake, ble det til at jeg startet i kortbukse. Oppe på kanten av bakken, fikk jeg vinden i fleisen og litt regn. Jeg tok på jakken, men beholdt kortbuksa. Det er da fortsatt sommer. Og det ble ikke nødvendig å skifte til Gore-Texen. Halvveis gikk jeg forbi tre fra Ålesund som hadde tatt turen inn til hytta for en overnatting. De kikket nok litt undrende på meg som for forbi. Nedover bakkene mot Hunnedalen ble det som vanlig en grei tur. Det er kjekt å gå i heia, Selv om jeg har gått her svært mange ganger, så blir jeg ikke lei. Det er så avgjort godt for sjelen å gå i heia. Muligens også for helsa? Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I følge Beuforts skala er det skjelden med sterk storm inne i landet. Full stormStorm Sjelden inne i landet, trær rykkes opp med rot, stor skade på hus Jeg tviler ærlig talt på om noen har beveget seg i full storm med stabil vind over 24,5 m i sek. Jeg har i hvert fall problemer med å stå oppreist, med vind på over 20 m/s. (Nb fortsatt vind med den styrken over tid, i kast kan nok vinden komme opp i høyere fart, og det er fortsatt mulig å bevege seg.)

Så du mener det gikk greit å komme seg fram selv om vinden var liten storm?

[table] Vindstyrke Styrke Navn på vindstyrke 1 0-0,2 Stille 2 0,3-1,5 Flau vind 3 1,6-3,3 Svak vind 4 3,4-5,4 Lett bris 5 5,5-7,9 Laber bris 6 8,0-10,7 Frisk bris 7 10,8-13,8 Liten kuling 8 13,9-17,1 Stiv kuling 9 17,2-20,7 Sterk kuling 10 20,8-24,4 Liten storm 11 24,5-28,4 Full storm 12 28,5-32,6 Sterk storm 13 32,6+++ Orkan[/table] Med bakgrunn i en tråd om hvor sterk vind telt tåler, kunne det være artig å få noen innspill på hvor sterk vind folket mener de har vært ute i. Jeg snakket med en kar i gå. han hadde vært på Kjerrag lørdag og hilst på "Lena". Han mente vinden var på orkans styrke. Og det virket som om denne karen hadde vært ute noen ganger før... Men orkan? Jeg har beveget meg i stiv/sterk kuling - med store problemer. Da var det ikke lett å holde balansen, og det ble å ta seg for noen ganger. Og det gikk ikke fort fremover. Det kan nok ha forekommet at jeg har vært ute for stormkast. Det har hendt at jeg har måttet krype for å komme fram på en sikker måte. Men orkan?

Det kan muligens passe å minne om hvor dette skjedde? I Rogaland, norges største sauefylke, og på innmark. Og selv om det kan være vanskelig å tro, så har bøndene i mitt fylke ikke problemer med rovdyr. Det er nok noen dyr som blir tatt av jerv, men det er aldri snakk om å ta ut all jerv i området for det. Noen svake og syke dyr blir muligens også tatt av rev. Og som tidligere nevnt, tapene i heia er mindre enn om de samme sauene hadde gått på heimabeite. Det er ikke behov for å gjete sauene på heiabeite. Men de sauebøndene jeg snakker med er opptatt av løshunder. De utgjør et problem, som bøndene mener det bør gjøres noe med. Som sagt, dette gjelder i Rogaland (og sansynligvis for største delen av vestlandet. og som samlet har flest sau i Norge.)

Dette var så avgjort riktig på de første skoene med membran (walk king), men de siste parene har blitt betydelig bedre når det gjelder levetid på membranen.

Støtter valget Hauan bed & breakfast i Lysebotn. Det er mulig å ta både Prekestolen og Kjerrak i en omgang. Bil til Prekestolen fredag - 5 timer gå samme dag 4 timer tilsammen 9 10 timer. Det krever at dere starter i Bergen tidlig fredag. Overnatting en eller annen plass på veien, kjøring til Øygardsstølen to timer og spasertur til Kjerrag 5 timer. Overnatting og så retur til Bergen. Mellom Prekestolen til Lysebotn lønner det å ta ferja mellom Lauvik og Oanes, og veien til Dirdal.

Det har du helt rett i, men dette er ikke en plass jeg har vært så veldig ofte. (Det blir lett mer enn 6 timer for å komme rundt.)

Det kunne muligens være en ide å samle en del "før" og "nå" bilder, for nettopp å dokumenter endringene rundt om. Hvem vet, om noen år (20-30) så kan dette virke eksotisk på våre etterkommere... Mitt bidrag er hentet fra Tverromdalen i Madlandsheia. Og bildene er tatt med omtrent 15 -17 års mellomrom. (Dette viser noen av fordelene med elektroniske bilder - full dokumentasjon.)

Jeg har noen kamerater, og de springer fra meg nedover. Etter et tydelig "knekk" i bakfoten for en del år tilbake, er jeg forsiktig

Det pleier å bli noe mer på søndager...Hvile er sterkt overvurdert. Det har vi gamlinger ikke tid til.

Nesten alene på søndagstur. Med en hurtig retrett fra Blåfjellenden, lå det ann til en hviledag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det med ro en dag i weekenden. Og det gjorde jeg, på høgjæren. Det ble sent søndagsformiddag før jeg fant ut at det å sitte stille en hel søndag ikke var noe for meg. Nå meldte YR om både regn og torden. I hvert fall i heia. Jeg så egentlig ikke syn på en tur i «åpent landskap» oppe i høyden selv om det er kjekt. Til erstatning har vi jo høgjæren. Med vidder og utsyn og mye vær. Yr meldte også om regn og torden for dette området. En kjapp kikk ut vinduet overbeviste meg om at YR denne gangen var på villspor. Den himmelen jeg kunne se, var mørk og tung, men vinden sto fra sørøst. Og skyene hadde så avgjort ikke tordenfarge – svarte. Jeg mente det ville kunne komme noen dråper – muligens litt regn, men ikke torden og lyn. Og noe erfaring med vær må jeg ha ervervet meg opp gjennom årene, for her fikk jeg faktisk helt rett. Det var skyet og det blåste litt. Sola var så vidt gjennom et par ganger, og det kom noen dråper. Ikke nok til å ta på jakken. Den lå i sekken hele turen. Men på slutten seg skyene nedpå og det ble tåke på toppene. Det var to biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det kom en kar nedover bakken i det jeg startet. Han hadde tråkket over, og måtte avslutte turen før den egentlig var begynt. Og så møtte jeg ikke folk før helt nede ved Holmavatn, etter nesten en time. Og det på en søndag i bra vær i det beste familieterrenget på høgjæren. Det viser hvor mye vekt folk legger på værmeldingen. Det kom riktignok en enslig familie mot meg omtrent halv-veis mot steinkjerringå. Også de uten jakken på. Det er ikke så ofte jeg er på høgjæren på denne tiden av året. At det alt begynner å bli «sent» på året for en del av småfuglene, mener jeg å kunne se. Det var i hvert fall mindre fugler nå en tidligere på året. Blomster var det en del av. På enkelte steder var det helt blått av Blåknapp. Medisinplante med et bredt bruksområdet. Undres på om det ikke var mye placeboeffekt ute og gikk? På vei fra Steinkjerringå til Synesvarden kom tåka sigende nedpå. Og i forbindelse med tåka, kom det noen dråper. Ikke nok til å bli våt, men nok til at gresset gjorde buksa våt til kneet. Turen rundt hadde gått i et brukbart tempo. Opp de siste bakkene, etter 2 ½ time begynte det å røyne på. Det var plutselig ikke så enkelt å ta pulsen opp mot maks. Men på toppen av bakken og med bilen i sikte, fikk jeg igjen orden på pusten, og kunne gå i mål med god stil. Uten tilskuere…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Regnet varte nok litt lenger, men ikke noe vesentlig. Men våt ble jeg. Korte bukser er ikke en god kombinasjon med regn. Alt nedenfor jakken var vått. Fra inderst til ytterst. Og greit at jeg gikk hjem lørdag, siden været ble dårlig. Yr fikk delvis rett her i det minste. Jeg er ikke videre begeistret for turen inn/ut til Tomannsbu i regnvær. Det kan være sleipt i bakken (bedre opp enn ned...) og det blir vått i myrene mot Tveidebrekka. Og ned denne går jeg forsiktig på vått føre.