REJOHN

Jeg var egentlig på vei innover til Blåfjellenden i dag, men vind og vær (og en forkjølelse som ikke vil gi seg),gjorde at jeg snudde. Da får jeg se hvordan formen er i morgen. Vi sees muligens på hytta.

Det er vel også litt spenning forbundet med å få satelittkontakt. Jeg byttet ut Globalstar med Iridium. Bestyrerinnen sover vesentlig bedre om jeg har med satelittelefonen.

Midt i Sandnes, ved Dale. (Gammelt asyl)

Da kan det bli en del av oss på hytta i helga. For min del blir det mest sansynlig fredag/lørdag. (Litt avhengig av været. Jeg liker ikke frost og is.)

Det slo meg faktisk at det godt kunne være en som også var på Fjellforum, og jeg burde jo ha spurt... Bra tur det, så sent på året. Tilbaketuren ble vel litt tøffere en turen inn? Jeg pleier å ta en pause på hytta om jeg er på dagstur. Det hjelper å hive innpå litt mat og drikke.

Søndagsturen i nærområdet. Det hadde egentlig vært mulig med en tur i heia. Forkjølelse og vondt i halsen gjorde at jeg faktisk vurderte om det skulle bli tur i det hele tatt. Og da broderen foreslo Li, var jeg enig. Li fjell er den mest vanlige turen på vinteren, og nå står vinteren for døren. Det hadde vært greit å utsette denne så lenge som mulig, men denne søndagen passet det med en kort og grei tur. Nå ble turen alt annet enn grei. Og heller ikke spesielt «kort». Det var dagen for piggsko. Sleipt og glatt, både på steinene og i sorpa. At røtter og greiner er glatte, er ingen stor nyhet, men denne dagen var det vanskelig å se «faenskapet». Jeg var skikkelig på rompa en gang, og hadde et par utglidinger i tillegg. Broderen fikk et skikkelig skrubbsår på leggen, men holdt seg stor sett på beina. Men ingen av oss hold seg tørr. Det var egentlig ikke mye regn, men det kom ned litt hele veien. Oppe i høyden var det inn i skydekket med yr og regn i tillegg til tåka. Som om ikke det var nok, så blåste det i også. Riktig surt, med andre ord. Og det ble ikke så mye bedre nede i skogen selv om vi slapp både tåke og vind. Hver gang vi tok tak i et tre eller grein fulgte det med en skikkelig omgang vann. Merkelig nok var vi ikke alene på tur rundt Lifjell denne søndagen. Vi møtte en gjeng ungdom, et yngre par og en familie helt ute mot Bymarka. Og det er ikke så ofte vi møter folk her i det hele tatt. Mange på tur med andre ord. Vi møtte også en gjeng ved Øksendal. De må ha startet rundt to, og var helt klare på at de ville nå rundt før mørket kom. Og under normale forhold, ville det ha vært en enkel sak. Så slept og glatt som det var på søndag, så burde det ta noe lenger tid. Vi brukte i hvert fall lang tid. Som oftest går det godt, og ungdommen tar vel noe mer risiko enn oss gamlinger. Det går da fortere. Jeg tror jeg sjelden har vært våtere på en slik enkel tur. Med 12 grader og jakken på hele turen blir det mye kondens. Og når jakken er våt utenpå hele turen er det heller ikke mye som slipper ut – på tross av alle garantier fra Gore-Tex. Det skulle ha vært en grei tur. Halvsjuk og vond hals, er ikke et godt grunnlag for en langtur. På grunn av forholdene tok det tid. Og det kjentes i beina, som ble stive de siste bakkene. Det ble ingen vintertur, men en våt og kald affære. Det ble ikke helt den turen vi så for oss da vi startet. Det skulle bli en «søndagstur» og ikke treningstur. Nå ble det likevel en passe tung tur. Mye på grunn av været. Og det var slik vi oppfattet turen. Hvordan må da de andre vi møtte synes den var? Antakelig helt grei. Vi får skylde på sykdom…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Årets første snø. Det er ikke alle år at sesongen fortsetter inn i november. Det kommer ofte snø tidlig, og selv om den senere regner bort, så hender det at den ligger akkurat de dagene jeg skulle ha vært innover. 1. november var det helt greit å gå innover heia. Det var så avgjort ikke sommertemperatur. Det surklet og rant, myrene var søkkbløte, og det var sleipt og glatt, men helt greit. Det har vært en lang høst, nesten uten frost. Hjemme har det så langt omtrent ikke vært nødvendig å skrape bilen noen morgen. I heia har det bare vært frost et par dager. Det var nok til at bladene fikk en skikkelig farge. Høststormene har feid over landskapet, men heller ikke disse har vært ekstreme. Det har vært mye regn, men det er jo vanlig, og så lenge det ikke kommer alt på en gang, så er heia greit fremkommelig. Å bli våt på beina er heller ikke en stor nyhet. Det blir å starte tidligere fra Hunnedalen enn «vanlig» for å unngå å komme til hytta i mørket. Det er også kjekt å kunne beundre utsikten, hente vann og gjøre noen småting om det er nødvendig, i dagslys. Denne gangen var jeg inne på hytta rundt 4. En time senere var det ikke varmt i hytta, men tussmørkt. Det tar tid å få opp varmen når det er samme temperatur inne som ut. En sekk ved forsvinner fort opp pipa. STF oppfordrer til å ikke sløse med veden, og det er muligens litt sløsing og varme opp hytta for bare meg, men det er en av fordelene med å være hyttefadder, å kunne brenne en sekk ved uten å tenke på at det «koster». Jeg var nesten sikker på å bli alene denne kvelden. Værmeldingen var ikke helt god, og det er tross alt sent på året. Da blir det å innrette seg på best mulig måte. Avis er greit å ha, spesielt når det er ekstra mange sudokubrett. Te og en matbit, gjør godt, og det er godt selskap i radio – selv om det bare er P1. Denne kvelden kom det folk sent. Rundt 10, kom tre personer fra Hunnedalen. De hadde gått med hodelykter hele veien innover. På vei innover heia denne turen fikk jeg årets første snø under skoene. Det var ikke frost, og snøen tinte, men det var tross alt snø. Det kunne være greit om det kom litt frost før snøen. Det gjorde det ikke i fjor, og da var vannene usikre til ut på nyåret. Fredagskvelden var det 5 grader ute. I løpet av natten steg temperaturen, og det var adskillig varmere på lørdagsmorgen. Opp mot 10 grader. Lørdagens tur ble helt som vanlig, selv om det kom regn og jeg fikk vinden imot. Selv om det er sent på sesongen, møtte jeg kar. Han var på dagstur. Og den dagen ville det ikke være noen spesielt stor utfordring med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden. Nesten nede i Hunnedalen kom det et par oppover bakkene. De hadde tenkt seg til Sandvatn. Det er en litt lengre tur, og stien går helt opp mot toppen av Stutaheia på 1100moh. Dagen etter hadde de tenkt seg til Blåfjellenden, før de på mandagen skulle tilbake til bilen. Men med start så pass tidlig som rundt 12, vil de være på Sandvatn i god tid før mørket. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ikke ennå, men det kan lett bli aktuelt.

Endelig. Dette er noe for oss som tråkker T-merket sti. Streetwiew til å bære på ryggen. Dette vil bli kjekt å ta med på tur til Blåfjellenden. http://www.aftenbladet.no/nytte/digital/Slik-tar-Google-Street-View-bilder-pa-de-fjerneste-steder--3546975.html https://www.google.com/maps/about/partners/streetview/trekker/

Dagens tur var mer våt enn den pleier å være, men turen gikk i et rolig tempo. De gangene jeg tar ut, når jeg er småsyk, er det vanskelig å gi på, tempoet blir naturlig lavere enn vanlig.

Jeg har nettopp kommet hjemme fra søndagens tur. Været var ikke helt på vår side, med regn og vind, men med god temperatur. I går kveld hadde jeg sandpapir i halsen, litt feber, og kjente meg generelt dårlig. (Bare simulering, mente bestyrerinnen.) Det måtte likevel bli en søndagstur. Jeg har ikke ofte merket noe negativt utslag av tur, selv med dårlig hals. Når bør turen sløyfes?

Jeg kan selvsagt sjekke hvordan STF stiller seg til en slik sponsing, det ville være svært hyggelig å få en slik gjeng på besøk. Med bakgrunn i at slike ting er et satsingsområde så kan det godt tenkes at de vil være positive. Jeg har i hvertfall nok kaffe på hytta.... Jeg er litt redd for at det i så fall må bli til våren, jeg tråkket på årets første snø i går. Og hadde dere tatt turen innover, så ville jeg ha laget et eget innlegg på bloggen - det hadde vært en skikkelig god historie å ta med. Det er alltid kjekt med tilbakemelding på bloggen - takk.

Jeg mener stavanger Turistforening også har en del utstyr, som jeg skulle tro ville kunne brukes i en slik sammenheng. Ta i hvert fall kontakt.

Bra rapport. Takk for det. Til våren blir det muligens onsdagsturer på meg også, men for meg er det "best før" datoen som slår inn.

Det er vel ikke så stor forskjell på de to turene godt over to timer i godt vær rundt Dale og ca to timer opp og ned Bjørndalsnuten?

Det er nok ikke flate Jæren nei. Men det går faktisk en turvei der. "Den vestlandske hovedvei" En del av denne gamle ferdselsvei er brukt i Nordsjørittet. Det er så avgjort en plass for tur. (I fint vær.)

Det er faktisk ikke så mye igjen av "det brune jæren". Mesteparten er dyrket opp. Jeg synes det er litt greit det fortsatt er rester av gammelt landskap, og en del er jo også beskyttet. Og ja, jeg trives i åpent landskap.

Søndagstur – i lett terreng. Det har vært en lang sesong, med mye godvær og en del langturer. Tur både fredag, lørdag og søndag, sammen med vanlig trening, tar på. Jeg kjenner at det skal bli bra med vinterturer en stund fremover. Vinterturene pleier ikke å være så lange som om sommeren. Jeg kutter normalt også ut fredagsturen. Til sammen blir det en lite «pause». Jeg tror egentlig kroppen har godt av litt variasjon. Som en forsmak på «vinterturene» bestemte vi oss for en enkel tur over høgjæren denne søndagen. Været og forholdene hjemme gjorde at det på mange måter ville passe bra med en kort tur. Bestyrerinnen ville har rynket brynene alvorlig om jeg hadde satt kursen opp i heia. Hjemmefronten og besøk til min syke mor må ha prioritet. Turmålet ble ikke valgt uten en liten diskusjon. Det er ikke å komme fra at det blåser – på Jæren. Og denne søndagen var ikke noe unntak. Værmeldingen snakket om bris, men hjemme var det mer vind enn som så. Og hvordan ville det være opp på forblåste, treløse høgjæren? Vi kunne i hvert fall forsøke. Og været ble ikke dårligere. Av alle ting, så var det to biler på Toppdal, utenom oss. Det var med andre ord andre som også trosset været denne dagen. Nå var været ikke mye å skrive hjem om. Det blåste litt over toppene, men ikke mer enn en stiv bris. Det regnet litt helt i starten, men vi fikk stort sett opphold resten av turen. Og temperaturen var høy, opp mot ti grader. Selv bris kjennes når den kommer rett imot i en slak bakke. Opp mot Synesvarden ble det derfor å gå «rolig» og ikke kjempe mot vinden. Nedover slake bakker er det bare å gi på. Turen mellom Synesvarden og Holmavatn gikk greit – og kjapt. Det var andre på tur denne dagen. Helst voksne folk. Og de fleste med gode klær. Nede ved Steinkjerringå var det en hel ansamling med folk. Noen hadde vi gått forbi og noen tok vi igjen her. Vi gjorde stoppen kort. Drakk noen saft. (Det er snart tid for varm saft på disse turene) og kom oss av gårde. Vi tok rett opp mot Synesvarden. Det er en litt kortere tur enn om Holmavatn. Fra Steinkjeringå fikk vi vinden i ryggen, og det ble plutselig en helt annen tur. Det er et eget landskap her oppe på høgjæren. I nord, inne i landet, ligger fjellene som en mørk rand. Yte i sør og vest er det havet og flate Jæren som dominerer. Midt imellom dette, høgjæren med myrer småvann og noen bare svaberg på toppene. Det er et enkelt terreng å ferdes i. Selv i tett tåke er det egentlig ikke vanskelig å finne fram mot vei og folk, om kompasset er med i sekken. Det har hendt at folk har godt seg bort. Jeg husker et tilfelle av folk på ski som gikk seg bort i tåka. På toppen av Synesvarden kunne vi kjenne at det hadde blåst opp. Vinden var så sterk at det var mulig å lene seg inn i den. Vi ble ikke stående der, men fortsatte mot bilen. Nede på veien kunne vi igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur. Det var helt uproblematisk å hive av de svettevåte klærne for å tre på tørt tøy, men det var noen som kikket fælt på oss som sto uten klær på overkroppen i vinden. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

De stor produsentene i Norge lager kvalitetsmessig meget god kaffe. Innholdet av Arabicakaffe er høyere enn i de fleste land. Robusta gir kropp og farge, men ikke mye smak. Arabica gir aroma men er mye mer kostbar enn vanlig Robusta. Og det er normalt ikke de beste bønnene som blir hårdbrent.... Nå er smak individuelt. For norske produsenter gjelder det - selvsagt - å holde en jevn kvalitet. Det kan for eksempel merkes på at prisen på Evergood endres i takt med kaffeprisen i produksjonslandene (Brasil). Norske produsenter legger stor vekt på å beholde lik kvalitet og smak over tid.. Og konkuransen er steinhard. Det er selvsagt "lovlig" å mene at norsk kaffe ikke er god, men med utgangspunkt i bransjens normer ligger Norge svært høyt på standard produktene.

Fredag – lørdags tur til Blåfjellenden. Det blir normalt en del titting på YR i løpet av uka. Spesielt så sent i sesongen. Det kan komme frost og snø når som helst, men om værgudene er i godlunet, så skjer det i uka, og ikke i helgene. Så langt i år har det omtrent ikke vært frost i det hele tatt. Det har nok vært et par netter der temperaturen har kommet under frysepunktet, men ikke mange. Og høststormene meldte sin ankomst en tid etter frosten. Det har gitt et fantastisk fargespill i liene, med toner av gult rødt og brunt. Det er ikke hvert år at naturen samarbeider på den måten. Regn er bra så langt på høsten. Klarvær og opphold gir frost og is. Det er ikke hyggelig å tråkke innover alene på skøyteis. Sikkerhetsmarginen blir ikke så forferdelig stor. Denne helga var det ikke snakk om is og snø. Regn derimot…. Fredagturen innover heia ble omtrent som normalt. På parkeringsplassen sto bilen til Sigmund, og innover heia kunne jeg se et spor. Sigmund hører til på Fidjastølen, og er mer i heia enn meg. Nå gjelder det for folkene på stølen å finne de siste sauene før frost og snø melder sin ankomst. Litt uvanlig, jeg så et ørnepar som svevde over hytta i det jeg kom over kanten. De forsvant nedover dalen. Jeg har sett ørn en del ganger i Fidjadalen opp gjennom årene. Det er like kjekt å se disse store fuglene sveve over hodet hver gang. Ørna viser som en liten prikk på bildet. Det er ikke ofte jeg har tatt turen inn til Blåfjellenden fordi jeg virkelig har hatt behov for å komme meg vekk. Denne helga var det bare greit å stenge verden ute og å komme seg så langt inne i heia at det uansett ikke var mulig å få tak i meg. Problemer forsvinner ikke på heieturer, men de blir ofte mindre og mer håndterbare. Nå fikk tunge tanker følge av tunge skyer med litt regn og mørke farger på myrer og mark. De fulgtes litt innover. Inne på hytta overtok de vanlige rutinene, og verden ble lysere og lettere etter som mørket krøp inn i stua, og gjorde det nødvendig å tenne stearinlysene. Med radioen på P1 og varm te i koppen, og ikke minst noe mat i kroppen, kom godfølesen etter hvert. Det ble som vanlig skikkelig kjekt å være på – nettopp – Blåfjellenden. Etter det var blitt mørk, og mens jeg spiste middag kom det to unge karer. De var og på en kjapp tur inn i heia, og ville tilbake samme vei neste dag. Det er forholdsvis vanlig at det kommer folk i mørket. Spesielt på fredager. Mange kan ikke bare stikke av fra jobb, men må vente en stund ut over ettermiddagen. Og i tillegg er det en del kjøring før turen kan starte. Disse karene hadde tross alt en god lykt og en ikke fullt så bra. Det tar likevel tid å komme fram i mørket. Det ble som vanlig en hyggelig kveld. Det var bare en av karene som hadde vært på hytta tidligere. Den andre våknet opp, satte seg ned ved vindusbordet og beundret utsikten. Som for så mange andre førstegangsgjester, ble han imponert av den. Fredagskvelden var stjerneklar, men morgenen kom med tåke og yr. Temperaturen var nærmest sommerlig – 5-6 grader. Tåka trakk vekk etter hvert og det ble litt lysere i sør. Regnet holdt seg vekk, men det var skikkelig bløtt i heia. Hjemturen ble som vanlig. Nesten nede i Hunnedalen gikk jeg på kjente, som skulle til Fidjastølen. Og fikk gitt beskjed om sauene som jeg hadde sett ved Leitebu. Jeg antar at Sigmund tar turen rundt og får med seg disse ned, selv om det ikke er sauer som hører til på Fidjastølen og Leitebu er langt utenfor området der de normalt sanker. Helt nede ved parkeringsplassen møtte jeg tre ungdommer som ville til hytta. Det er fortsatt folk på tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I huset - ok -, i mat - nei.

Hvitløk er kun brukbart til å holde vampyrer borte.

Det høres helt umennesklig ut. Jeg har lest en del om 1. verdenskrig, og aldri hørt dette før. Kan det virkelig være sant, eller er det en god vandrehistorie?

Hva folk klarer å komme opp med av fakta er svært imponerende. jeg lærer noe nytt hver dag.

@Kjellis spurte i en tidligere tråd om sorpe betyr gjørme. For meg er gjørme noe varmt og behagelig. Sorpe er vått, ekket og kan være så dyp at du tråkker nedi til livet. Bildet viser hva jeg kaller sorpe.... I tillegg er det sleipt. Og gir av og til noen ubehagelige opplevelser.