REJOHN

jeg likte godt "Grønsætrin" bildet.

Jeg trenger ingen bekreftelse, din forklaring passer perfekt. Takk...

Svigerfar som var fra Haukås (i Tysvær) påsto at det tok ørreten med hendene om høsten. Du kunne jo prøve denne fiskemetoden også?

Fottursesongen er over. Det er bare å fastslå den begrederlige sannhet: det er slutt på turer i heia for sesongen 2014. I dag var det is på pyttene for første gang i vinter. Det synger på siste verset for rosene i hagen, gressplenen er fortsatt grønn (og burde klippes...) og hagemøblene står ubrukt og i veien. Og om noen lurer på hvorfor jeg synes det er bedre med varmegrader enn kulde og vinter, så er det nok å ta en titt på bildene, hva er best, roser eller frosne pytter? Det er forbannet vanskelig å se is på fjellet når forholdene er slik som de var i dag. De fleste vannstripene var fuktige, men det var fortsatt noen som var frosset, og det var omtrent umulig å se forskjellen. Nå gikk jeg ikke på trynet denne gangen, men har glidd tilstekkelig mange ganger til å være ekstremt forsiktig. Det går sent når det skal sikres for hvert skritt.

"For global oppvarming" Til de som mener Co2 er en stor trussel - pust bare inn....

Om du mener snøen, så ja, om mulig.

Da har jeg også svart på undersøkelsen. Men de siste spørsmålene ble ikke helt riktig besvart. Jeg hadde ikke valgt noen av de jakken som ble vist.

Rundt Dale-Li i fint vær. Vinter eller sommer? Hvor skal søndagsturen gå denne gangen? Det ville ikke bli tid til en tur i heia. Det tar for lang tid til å kombineres med sosiale forpliktelser. Madland med Vådlandsnuten, Bynuten eller Dale-Li kunne gå. Værmeldingen var god, det skulle bli sol og bra vær. På vei innover mot Sandnes, med flagg som sto rett ut og mørke skyer over fjellene lenger inne, ble det kjapt en sjefsbeslutning om å ta turen rundt Dale-Li. Det var alt mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og det var en del turgåere som holdt på å «sale opp». Forholdene var bedre enn på lenge, det var tørt i bakken. Vinden kom fra nord, og i le av fjellene kunne den ikke merkes. Sola var ikke kommet over fjellrekka, men det var blå himmel. Det var noen som startet samtidig med meg, og holdt omtrent samme fart nedover. I første bakken gikk vi like fort. Og i tillegg kom det en kar som strøk kjapt forbi. Hva i alle dager. Jeg begynte å lurer på om formen helt var forsvunnet. Ok, da får jeg prøve å ta i litt. Og det var egentlig dagen for en kjapp tur uansett. Med folk foran, og som etter hvert ble passert, kom jeg for en gangs skyld i hurtigmodus. Det var lenge siden jeg hadde kjent lyst til å ta i. Og det kunne jo være moro å se om jeg fortsatt kunne komme rundt løypa på en grei tid. Turen rundt Dale-Li har jeg gått så pass mange ganger at jeg vet når det går fort. De gangene jeg virkelig har vært i god form, må jeg holde igjen i bakkene, og ikke ta ut for mye. Det var ikke helt slik denne gangen, men litt. Det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer, og at det er krefter til å holde et høyt tempo. Dette gikk jeg og tenkte på ut over mot Einerneset. Og var litt eplekjekk. Hvor var de neste jeg kunne gå forbi? Da kom det tre stykker lett joggende innpå. Helt uanstrengt i pratetempo. Og der gikk jeg med forholdsvis høy puls. Det ble tatt noen bilder og utvekslet noen ord, før gjengen fortsatte, i bra tempo. Og jeg i mitt…. Det var ikke tidspunktet for nedtur, for rett etter begynte jeg på bakken opp fra Bymarka og til topps på Lifjellet. Omtrent 250 høydemeter i en jevn og fin bakke. Jeg hadde hevet av meg jakken tidligere, og oppover bakken ble det uansett varmt nok, selv uten direkte sol. Jeg gikk og lurte på om det ville være nødvendig å ta på jakken før toppen. Det var helt greit å gå i bare ulltrøya. Ikke direkte varmt, men heller ikke kaldt, selv om det trakk – ikke blåste – på toppen. Jakken måtte på under pausen på toppen, men ikke langt nede i lia, ble det stopp og lettelse i antrekket igjen. Nedover sørhellingene mot Dalevann, var det nesten sommer, og det ble lett å holde motivasjonen oppe. Jeg var litt spent på hvor lang tid jeg egentlig hadde brukt. Det kunne ikke være rekordtid, men en god tid i forhold til hva jeg har vært vant med. Og klokka viste at det hadde gått bra, og totalt hadde jeg grunn til å være fornøyd med innsatsen. Men selvsagt hadde jeg antakelig brukt mer enn dobbelt så lang tid som joggerne som raste forbi. En godt gjennomført treningsøkt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Innover mot Byrkjedalsstølane er det riktig mange år siden jeg var. Hyggelig gjensyn. Og bakkene er ikke blitt mindre bratte....

Det ble nevnt noe om en lang og varm høst i avisen også. Jeg håper det, bortsett fra at jeg omtrent burde ha klippet plenen. Nå meldes det om frost i neste uke, men den første frosten holder normalt ikke lenge.

Til Blåfjellenden midt i november. Forrige fredag ble det hurtig tilbaketog fra parkeringsplassen på Høgaleitet i Hunnedalen. Is, regn og vind, sammen med en forkjølese la en demper på lysten til å ta turen over heia. Og sammenholdt med historier fra folk som var i heia den dagen, og måtte overnatte ute, så var det muligens en rett beslutning. Denne uka var jeg ikke i mye tvil om at det måtte bli en tur innover. Det var meldt om sterk vind - opp mot sterk kuling, men ikke nedbør eller frost. Broderen var adskillig mer skeptisk. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen for så å se om det var riktig å gå innover. Nå var ikke YR og STORM helt samstemt i sine meldinger, men begge meldte om vind med kuling styrke. De var begge alt for pesimistiske. Vinden var neppe over stiv bris, selv i skaret omtrent halvveis. Og naturen stillet ellers velvillig opp med både god temperatur, minst 5-6 grader selv øverst, og helt uten nedbør. Det var nesten tørt i marka. Og gode forhold innover. Vi startet tidlig denne gangen. Det blir tidlig mørkt, og selv om vi har med hodelykt, så prøver vi å unngå å spasere i mørket.Det var ingen biler på parkeringsplassen, men det var likevel tydelige spor av folk i stien. Det var spor av en del turgåere, og noen av sporene var fra små sko. For meg var det vanskelig å tro at det var unger på vei, så jeg mente sporene var fra jenter. På en måte hadde jeg rett. Det var jenter, to på 9 år og to på 12-13 år. De var i følge med far til to av jentene. Vi tok igjen hele følget i bakken ned mot hytta. De hadde tatt dagen til hjelp innover heia. Med gode stopp og varm mat. Nede på hytta fikk vi fyr i ovnen, hentet vann og ordnet oss. Og midt oppe i dette kom jentene. Det ble livlig i hytta, med ståk og springing ut og inn. Det er ikke ofte det er glade og spreke unger på hytta i november, og skikkelig hyggelig var det.Når det i tillegg også kommer en kar opp dalen fra Mån, så minner det mer om en tidlig høstdag enn en vinterdag. Vi fikk en hyggelig kveld, mens vinden herjet utenfor. Og gjennom natten fikk både YR og STORM rett. Det blåste så hytta ristet. Vinden herjet med vinduer og planker underhytta, og holdt meg våken en stund ut over. Eller var det tanken på å gå tilbake i kuling dagen etter, som gjorde det vanskelig å sove? Vinden løyet selvsagt ut over morgene etter som dagslyset overtok for stearinlysene. Hytta ligger utsatt til for østavind. Selv om vinden var adskillig spakere enn tidligere, da vi la avgårde mot Hunnedalen, så blåste godt. Vi lurte på hvordan jentene ville ta det, og ikke minst om det ville blåse mer oppe på snaue heia. Det blåste mer. På det meste opp mot sterk kuling, men heldigvis bare over en kant - muligens over hundre meter. Men de metrene var tøffe nok å komme forbi. Vinden rundt ørene laget en syndig sjau. Det var ikke mulig å høre hva broderen brølte bak meg. Nedover bakkene ble vinden spakere, og det ble som vanlig en grei tur. Til å være så sent på året var det kjekt å få en tur i heia. Selv om vinden noen plasser gjorde det tungt å komme fram, så var det likevel ikke en egentlig hindring for å komme avgårde. Og vi har de siste ukene hatt nok turer i regn. En tur i heia i november kan anbefales. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

14.10.2011. (Gamle synder dukker kjapt opp med et enkelt søk...) Truger?

Om ikke du hadde en kommentar om"lakkskosesongen" en gang i tiden? Jeg foretrekker spaserturer. Det burde være forbudt med snø. (PS. Jeg har faktisk tre par ski....hvordan i svarte har jeg klart det.)

Jeg har ikke erfaring med denne jakken, men etter min mening er det et noen småting du generelt bør sjekke, som nok kan være spesielt og individuelt for hver enkelt.... Avhengig av bruk - selvsagt. (Det beskrevne gjelder vår-høst over tregrensen) Sjekk om glidelåsen er vanntett. Sjekk at den er så pass romslig at du får plass til mer en det du normalt går med. (Ekstra ullundertøy og ekstra mellomlag - om dette blir nødvendig å ta på i forbindelse med en lengre stopp.) Sjekk om hetta holder seg inntil hodet selv i sterk vind, og at den kan tilpasses deg, Og eventuelt tilpasses med forskjellig hodeplagg/uten noe på hodet. Sjekk at armene er så lange at hånden stort sett er dekket. Og sjekk at jakken er så lang at den går godt ned på rompa. I regn og vind med temperatur ned mot null, vil alle disse tingene være viktige.

Jeg har en iridium 9555, med ordinært abb. Jeg har ikke hatt problemer med min telefon, men opplevd en gang å ikke få kontakt med satelitt i en trang dal (Fidjadalen) Jeg har gått tom for batteri en gang - min egen feil, da jeg ikke sjekket før turen. Tidligere brukte jeg en Globalstar - der ble dekningen for dårlig.

Jeg kan underskrive på dette. Jeg har også brukket beinet på alenetur Selv hørte jeg tydelig at benet knakk, en lyd omtrent som du brekker en tørr kvist. Jeg gikk også et stykke for å få hjelp. (med sekken på ryggen - jeg kunne jo ikke la den ligge igjen...) Og det ble først skikkelig vondt, da jeg etter noen timer skulle hinke ut til helikopteret.

Rundt Dale Li. Jeg prøver å utsette turene rundt Li-Dale lengst mulig på høsten. Når det blir vanskelig å gå i heia, må jeg likevel finne andre steder, og Li-Dale er en runde som i hvert fall smaker av fjell og hei, selv om både Sandnes og Stavanger er like i nærheten. I tillegg til at det var utrivelige forhold i heia med både vind og nedbør – som kom som snø øverst, så var det sosiale begivenheter som gjorde en kort tur nødvendig. Denne søndagen passet det i grunnen greit med en tur rundt Dale-Li. Halve turen gikk i pisseregn, og det var vind på de utsatte stedene. På Dale før turen var det egentlig greit. Ikke regn og ikke vind. Men temperaturen? Sommer. Det var opp mot 12 grader, og det ble både varmt og vått. Det er ikke helt vanlig langt ute i november. Det er litt merkelig, men de første turene rundt Li går alltid sakte. Det er så sleipt og glatt at det ikke er mulig å holde skikkelig fart. Av en eller annen grunn blir det bedre ut over vinteren. I tillegg til at det var naturlig glatt, så hadde jeg på nye Crispi sko. Garantert beste sålen som er å få – i følge selger. Svinglatte uansett. Nye støvler er også så pass stive, at jeg ikke helt hadde den rette «følelsen». Det ble å sette foten ned litt forsiktig. Det gode med nytt fottøy, er at de er vanntette. Jeg trengte ikke å være forsiktig med om jeg satte foten ned i vannet. Og støvlene hold tett. Det var spor utover langs sjøen, men vi så aldri folk. Det var derimot båter på fjorden. Båt og sjø, på fjellturen. I tillegg til lukten av saltvann, så fant vi også blomster (eller en blomst.) Det viser at vinteren ikke helt har tatt kvelertak på naturen. En fin oppmuntring. Og siden høsten til nå har vært varm og uten kuldegrader, har fuglene holdt seg vekke fra de fine røde bærene på kristtornen. Det kan lett bli noen bær igjen til juledekorasjonen. Med god temperatur og uten regn, var det bare å hive av jakken i den lange bakken opp mot toppen. Det var skikkelig greit å kunne gå i bare ullblusen. Rett før vi kom opp på snaufjellet, tok vi igjen på jakken og gikk ut i vinteren, vestlandsvinter med regn og vind. Regnet varte resten av turen. Og selvsagt fikk vi det i fleisen øverst. Så selv om temperaturen var grei, ble det litt utrivelig de få meterne hvor vi kjempet med vinden i regnet. Ned mot Dalevann, kom nye sko til sin rett. Her blir stien en bekk i regnvær, men for meg var det bare å vasse gjennom. De siste bakken end mot Dale er lettgått, men det er egentlig ikke noen grunn til å sette opp farten. Turen tok lengre tid enn vanlig, og en liten spurt ville uansett ikke rette opp. Vi brukte nok en del lengre tid enn det vi hadde håpet. Årsaken kan være mange. Men trening blir det, og det er jo vitsen med disse vinterturene – å holde på formen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg antar at du mener oppe ved brinken, rett før bakken ned begynner. Du går egentlig ikke "feil" det er en gammel sti som fortsatt er grei og bruke. Rundt myra i stede for over... Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at stien egentlig burde gå der.

Helt på toppen altså. Jeg tror det var bra du satt stille. Det er skikkelig bratt ned mot Svartevatn.

siden historien står i en tråd fra i dag... @REs har muligens en historie slik du ønsker: http://www.fjellforum.no/topic/34009-heisen-tur-utskilt-fra-novembertur-til-blåfjellenden/

Din rapport bør legges ut i en egen tråd. Både fordi det var spennede lesing, og fordi den kan tjene til å overføre nyttig erfaring til nye og gamle turgåere. Jeg ville aldri ha klart meg så godt en kald natt ute. Jeg bærer ikke på så mye utstyr, og bør muligens ta lærdom av din opplevelse. Skikkelig spennede lesing, spesielt siden det gikk godt. Jeg antar at det var mellom Øyarvannet og toppen av Stutaheia du kom ut av stien. Det er et stykke der som omtrent bare er svaberg og stein. ikke lett å finne fram i mørket, selv med lykt. Jeg har noen ganger nevnt for folk som vil ta turen fra Høgaleitet til Sandvatn, at den turen både er lengre og tyngre enn det som fremkommer på STF sine sider. For noen går det både 5 og 6 timer - i dagslys og på godt føre.

Jeg tror helst det var Forsvaret . Håpet i hvert fall det da jeg gikk og kikket etter folk med våpen.

Normal novembertur, regn og vind. Omtrent i månedsskiftet oktober/november slutter sommersesongen, og det blir å gå vinterturer. For meg er "vinterturer" turer nærmere hjemmet, kortere både i kjøretid og gåtid, og i hvertfall ikke overnattingsturer. Det har vært en lang sommersesong, men uten spesielt mange langturer. Det er turer på 6 timer eller mer (i følge oversikten til Turistforeningen.). At det blir færre langturer henger nok sammen med hvor mange år jeg har holdt på med dette. Vintersesongen består fortsatt av turer, men bare to dager i uke, ikke tre. Og en tur til Bynyten er den lengste og tyngste av de normale vinterturene. Det blir normalt ikke så veldig mange i løpet av vintren. Det er ikke en tur når bakken er dekket av is og snø, Lørdag var det 8 grader og selv om det var meldt vind, var den ikke veldig sterk. Mye mindre enn det som var meldt. Alt lå med andre ord til rette for en tur til topps i Sandnes. Bortsett fra at forkjølesen ikke hadde sluppet taket i kroppen. Etter 5-6 dager, burde en forkjølese ikke være til hinder for tur.... Det ble tungt på slutten. Det begynte greit. Jeg ble ikke alene oppover. To tyske jenter startet rett bak. Det var opphold. Og vinden var ikke helt gal. Bakkene oppover gikk greit, men det skyldes antakeligvis tempoet, som aldri helt tok av. Etter to-tredjedeler var unnagjort, stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. (En god unnskyldning for en liten pause.) Og fikk se tre karer i godt driv rett nede i bakken. Så sent har jeg da ikke gått? Karene sprang lett forbi og forsvant i skaret. Jeg fortsatte i mitt - sakte - tempo. Det hadde samlet seg noen tunge skyer i horisonten, og de kom innover heia og slapp selvsdagt sitt våte innhold over skyldige og uskyldige. Oppe, over skogen, tok vinden mer og mer. Over småtoppene mot selve Bynuten, blåste det skikkelig. Ikke mer enn kuling, men det var nok til at jeg måtte passe på for ikke å gå overende. Vind sammen med regn og temperatur som nok ikke var så veldig mange gradene over null, ga utrivelige forhold. Det ble ikke lange stoppen, før jeg satte kursen nedover. Været skiftet fra dårlig til elendig, men det skyldes at jeg fikk det i fleisen et stykke nedover. Nede i skogen ble det igjen mer trivelig. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg var en tur til Bynuten, og på vei tilbake smalt det flere ganger rundt meg. Jeg antok det var Forsvaret som hadde øvelse, men det kan jo ha vært folk på jakt etter Bambi.

Det finnes nok en del som regner meg som fullstendig sprø, når det gjelder turer inn i heia, både sent og tidlig. bestyrerinnen for eksempel... For meg er det litt konkurranse i se hvor lenge det er mulig å komme opp i heia på høsten. Ellers kan jeg bare takke og bukke for godord når det gjelder turrapporter. Det er skikkelig kjekt at noen synes de er verdt å lese.