REJOHN

For meg er grepplyngen spesiell. Den kommer svært tidlig i blomt, og det kan lyse rødt bortetter rabbene selv om det fortsatt er mye snø rundt om. Å ligge på en bar rabbe en tidlig vårdag med sol i ansiktet og grepplyngen lysede bortover, og vite at det ligger en hel deilig sommer å venter, kan livet bli bedre? Når vet jeg at andre setter stor pris på f. eks bergfruen (som burde vært vår eneste nasjonalblomst...) Og om jeg ikke husker feil (det gjør jeg lett) så har "blomsterFinn" blåknapp som favorittblomst. Andre kandidater?

Dale/Li. I overgangen mellom høst og vinter er det ofte en dag med skikkelig dårlig vær. Regn og is som smelter. Våt snø oppe på is. Eller snø og vind. I verste fall, en kombinasjon av alt. Dårlig vær kommer i mange former. Når slikt vær treffer en lørdag eller søndag, hender det at turen må avlyses. Søndag var det vær. Regn, noe vind og lav temperatur. Og i tillegg blir det jo ikke lyst før langt ut på formiddagen. Men det har jo regnet før. Det har også blåst tidligere, og temperaturen var da over null. Det ble jo lyst, så vidt. Det var ingen grunn for å sitte inne og se ut på været. Det var bare å komme seg ut. Som vanlig er været ikke så ille så jeg tror. Med regn og vind, og dårlig motivasjon, fant jeg det best å ta en kjapp tur. Og da måtte det bli en gjentakelse av gårsdagens tur rundt Dale/Li. Det regnet. Skyene hang mørke og tunge utover Jæren. I vest var et en liten lysning, og værmeldingen mumlet noe om bedre vær utover dagen. Motivasjonen ble ikke bedre. Litt på trass satte jeg meg i bilen og kjørte til Dale. På med hetta og inn i skogen. Det var så avgjort ikke samme turen som på lørdagen. Det var vått. Vann i alle pytter og det som dagen før var en liten sildrebekk, gikk stor. Forholdene var likevel ikke verre enn på mange tidligere turer. Det hjelper også å ha regnværet i ryggen utover svabergene langs fjorden. Men når regnet går over til hagel som smeller i hetta, må det være lov å lure på om det var smart å dra på tur. Og nok en gang kunne jeg konstatere at einerbusker i regnvær innholdet store vannmengder som de gavemildt drysser over skyldige og uskyldige på tur. Det gikk trått til å begynne med. Jeg tok det med ro. På Einerneset kunne jeg ta opp hetta, og ikke lenge etter ble det nærmest opphold. Lenge før det, hadde jeg glemt alle tanker om peisvarme og hvor bra det kunne være å legge beina på bordet å se ut vinduet på styggværet. Det ble som vanlig kjekt å være på tur. Men vått var det. Oppe på toppen kunne jeg se deler av Sandnes bade i sol. Rett over meg hang fortsatt skyene. Det var adskillig kaldere øverst, og antakelig ikke mange gradene over null. Det var ikke mange andre på tur denne søndagen, jeg traff ingen på nordsiden, og først etter å ha begynt på nedturen fra toppen traff jeg på et par. I tillegg kom det en kar oppover lia i god fart litt senere. Det ble tur denne søndagen også. Selv om motivasjonen var på bunn i starten, ble det greit. Og jeg var jo tross alt heldig med været. Regnet kom tilbake senere på dagen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Takk. Jeg har ikke mulighet til å huske turene om jeg ikke skriver en liten rapport. I tillegg lager jeg også en bok av hvert års blogginnlegg. Jeg ser for meg at bøkene kan bli greie å ha når både hukommelse og bein svikter om noen år.... (Rapportene er hovedsaklig til eget bruk.)

Lørdagstur rundt Dale/Li Værmeldingen var riktig raus, og lovet godvær på lørdag. Det ville være overskyet framorgenen av, men klare opp etter hvert. Og ennå bedre, temperaturen vill være godt over null. Den bestillingen overså værgudene, og leverte rundt nullføre på morgenen. Spinnglatt på de veien som ikke var saltet. Jeg hadde ikke helt bestemt hvor lørdagsturen skulle gå. Med null grader, er det ikke vanskelig å velge nok en tur rundt Dale/Li. Det er rette plassen under slike forhold. På Dale var det en god del biler. Jeg talte 23 stk. Det er omtrent det samme som det pleier å være. Men ikke en lørdag i midten av desember med frost. Jeg trodde det muligens var en “fellestur” på gang, men så ikke slike folk. På skogsveien var det is på pyttene, men ute i terrenget var det ikke problem med is. Svabergene ble forsert med små og forsiktige skritt. Det kom en kar i mot. Han jogget, og må ha brukt kort tid. Han nevnte en halvtime til toppen. Og kunne også fortelle at det var litt glatt øverst, men helt greit å komme fram. Normalt er det mer is og frost på nordsiden. Ikke denne dagen. Det var helt greit til oppe på snaufjellet. Der var det igjen is. Et stykke oppe i bakken så jeg en kar like under meg på myra. Han kunne nok se meg som stavret oppover. Denne gangen konsentrerte jeg meg om å holde jevn fart og ikke ta i for mye. Det gjorde at jeg i hvert fall ikke ble forbigått. Å holde karen bak var en ting, men det kjentes godt øverst at jeg hadde tatt i. Det var nødvendig med en liten pause, før puls og bein igjen var klar for innsats, Sol og frost øverst. Spinnglatte gangveier, og is på enkelte steiner. Men her har jeg gått så pass mange ganger at jeg uansett kan komme fram. Nedover mot Dalevann kom det først en kar og så en til. Det var dagen for gutta-boys. Alle jeg traff var hannkjønn på tur alene. Og ikke en hund å se. Litt utenom det vanlige. Dalevann hadde så vidt en liten snerk. Årets første is, men den ble ikke liggende lenge. Bakken ned fra Dalevann til Dale er grei i tørt vær. Da er det bare å gi på. Og nede ved bilen var det helt greit å skifte til tørre klær. Nå hadde temperaturen steget til 4 grader, nesten sommertemperatur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Mange takk for tilbakemeldingene. De gir lyst til å fortsette å skrive. FLERE TURER får bli rettesnoren fremover. (Og takk for gode ønsker. Hilse Eders hustru og sharmante børn, med ønske om en Glædelig Jul og et velsignet godt nyt aar.)

Den trykker jeg IKKE "liker" knappen på. Bra jeg holdt meg ute ved kysten.

Det var bare så vidt is på Dalevann på lørdag. Var det is og glatte partier i stien? (Prøvde å legge inn kommentaren i bloggen, men det var vanskelig å se kontroll tallene..)

Det er ikke et dumt spørsmål. Solnedgangsbilder er så enkle å få "gode", at du ikke kan skille dyktige fotografer fra habilitet fotografer.

Det er mange som mener som deg, men det hjelper forbasket lite med selv det dyreste utstyret om fotografen faller igjennom. (Egen erfaring, etter mange år i fotobransjen, med topp Leica utstyr.) Det er mulig å bli en habil fotograf, uansett utstyr, om fotografen bare lærer seg de viktigste triksene. Som å gå nær nok motivet. Ikke kappe hode eller bein. Ikke forsøke å få med "to budskap" i et bilde. Få horisonten (vann) i vater. Ta hensyn til kontrasten i bildet. Holde kamera rolig (bruke stativ). Og sist men ikke minst - solnedgangsbilder er forbudt når det er snakk om "gode bilder ".

Det burde ha vært flere turer. Da var det tid for en liten oppsummering av 2014. Det er fortsatt noen uker til nyttår, men jeg har ikke planlagt noen lengre turer. Det blir heller ikke noen overnattingsturer. Frost og is setter en stopper for det. Korthistorien er 31 overnattinger på Blåfjellenden, og i tillegg 10 turnetter andre plasser. Omtrent som normalt. Januar ble som vanlig, bare mer. Det ble mange treningsrunder rundt Dale/Li. Det var lite vinter – lite snø. Jeg hadde ikke en tur på ski. Det er litt uvanlig. Februar ble det også en god del turer samme plassen, men da godt ispedd noen turer på høgjæren. Vanligvis blir det en del turer helt nede ved sjøen fra Hå til Varhaug i løpet av januar/februar. Dette året ble det kun en gang. Det ble ikke skikkelig vinter. Våren kom tidlig. Det ble tur til Bynuten helt i begynnelsen av Mars. Og ikke minst en tur inn i Fidjadalen også helt i starten av mars. I heia herjet vinden og snøen. Det blåste og snødde en god del i helgene, og jeg fikk ikke til en tur inn til Blåfjellenden før langt ute i mars. Påsken ble som vanlig tilbrakt på Blåfjellenden. I strålende vær (- torsdag) og nok snø. Sommeren kom tidlig. I midten av mars noterte jeg den første sommerturen. I fint vær og sol, fristet det med den tradisjonelle telt-turen inn i Fidjadalen. For første gang ble det varmt i soveposen. Mai ble brukt til å gjennoppdage Madland. Både Hanklatjørnø/Maribakken og Tverromdalen sto på programmet. I virkelig godt sommervær var disse turene avgjort bra. Madland fortjente en ny runde. Dette året forsøkte jeg en trugetur innover heia. Det var mye tyngre å gå på truger enn jeg hadde trodd. God lærdom å ta med videre. I begynnelsen av juni fikk jeg anledning til å ta med barnebarn og svigersønn til Viglesdalen. Et av årets absolutte høydepunkt. Tradisjonell sommerferie på Nilsebu. Dette året med innlagt besøk fra barn og barnebarn. Selvbetjent turistforenings hytte og barnebarn er en utmerket kombinasjon. Hyggelige dager i godt selskap. Været gjorde nok også sitt, mye sol og sommer. Vi fikk fisk. Med fri stort sett hele juli, ble det anledning til å besøke en del andre hytter til STF. Bestyrerinnen og jeg tok turen over heia fra Grydalslegå til Grautheller. En ny tur for oss begge. Det som huskes best er lyn og torden på vei inn. Heldigvis ble det også tid til de vanlige turene, mot Flørli, ned Fidjadalen, og over Strålausheia. Ferieturen fra Lysebotn til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli, er også årevis. 2014 var det fint vær store deler av sommeren og til lang ute i august. Det var dager med regn, men det er godværet som vil bli husket. September ga fortsatt en del fine dager, og spesielt et par av fredag/lørdags turene til Blåfjellenden vil bli husket. Å sitte i sola på terrassen ut over kvelden, er skikkelig avkobling. Oktober ble en vanlig høstmåned med varme dager, men også dager med nærmest vintervær. Som oftest slutter sesongen i heia i månedsskiftet oktober/november. Dette året ble det anledning til flere turer til Blåfjellenden i november. Hele måneden gikk, uten kulde og is nede i lavlandet. Den varmeste novembermåneden hittil, påstår ekspertene. En varm november er ikke meg imot. Desember har startet som november uten snø og is, men med mye vind. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bengalakk er ikke hva den en gang var – men det har den da heller aldri vært… Dette har i hvert fall litt med fjell å gjøre. Røde T-er er malt med bengalakk. I gamledager holdt det med å male en gang. I dag holder ikke malingen mer en høyst et par-tre år. Miljøhensyn.

Jeg måtte ned en størrelse fra den gamle til den nye (ikke dri3) Norrøna Dovrebuksa. (Den nye - ikke dri3, holder noe lenger enn den gamle - som fortere ble slitt lårene og spesielt i sømmen på innsiden av knærne.)

Jeg har hatt både Recon og Dovre. Men ikke dagens modell..... Opp gjennom årene må jeg ha kjøpt ganske mange Dovrebukser. Jeg har ikke funnet en bukse som passer meg bedre. (Jeg kjøpte 4 stk bukser og to jakker av utgående modell i fjor, så det vil ta en stund før jeg må finne en erstatning.)

I godt tempo. Så var det tid for søndagstur. På grunn av 92 års dag, måtte vi være tidlig tilbake. Heldigvis hadde bestyrerinnen sagt seg villig til å ta en av oppgavene i forbindelsen med feiring, og det ga oss anledning til å komme på tur. Men kjapt – takk. Og da må det bli Li-Dale igjen. Den turen kan gjøres på godt under tre timer. Lørdagens vær var avløst av mindre vind men noe nedbør. Nå lovet YR at regnet ville stoppe ut over formiddagen. Storm var ikke like sikker. Det ble mindre og mindre regn på bilruta innover mot Sandnes. På Dale var det opphold. Og inne i skogen var det mildt. Egentlig alt for varm for vinterklær. Selv om det er helt i slutten av november. Det har heller ikke, så langt, ikke vært frost i lavlandet. Det er ikke snø i høyden og ski har ikke vært på tale til nå. Jeg vet det har gått folk på beina innover mot Sandvaten i helgene. Det er litt for ekstremt for meg – alene innover til en tom hytte, med is og snø? Da er det bedre med en søndagstur nærterrenget. Og denne søndagen var det bare greit. Forholdene var bra. Det var ikke helt tørt, men heller ikke mye vann. Og vi slapp å tenke på hvert skritt. Det blir enklere slik. Utover langs sjøen kan vi se mot fjellrekka på andre siden av fjorden. For fjorten dager siden var det et malerisk syn med sol og hvite tinder. Nå var det bare grått i grått. Vi stoppet ved Einerneste og tok en sjekk på kristtornen. Den sto fin og grønn og med røde bær. Dette året har fuglene hatt nok mat til å la bærene henge. Bestyrerinnen kommer nærmere jul antakelig å ønske en bukett. Det gir god anledning for en tur. Da vi nærmet oss Bymarka nevnte jeg for broderen at en gjeng sprang forbi meg for 14.dager siden. Og samme gjengen kom travende omtrent på samme plass. De fortsatte opp bakken. Ikke i et forykende tempo, men så avgjort imponerende for oss som kom halsende etter med små og forsiktige skitt. Litt oppe i lia kunne vi se andre nede i bakken. Disse sprang også forbi oss, men først helt opp, etter at vi hadde hatt en stopp. Mer inspirerende for oss gamlinger – vi klarte «nesten» å holde følge. Vi så ikke mange andre på tur denne dagen. Men nede på parkeringsplassen var det adskillige biler. Det var egentlig litt underlig. Vi burde ha truffet en del. Forholdene var gode, det var en del bil og vi hørte folk, men så få. Og nede på parkeringsplassen var det mulig å skifte til tørre klær uten å krype li le for været. Det er en grei forskjell. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Av de nevnte tingene, har jeg med 1 - en. Strips. Og jeg mener strips til å lukke sår med. Det er en av de få førstehjelpstingene jeg virkelig har fått bruk for. Alltid med i sekken.

Ikke så veldig sterk, men opp mot stiv kuling. Men med en temperatur ned mot nul....

Vind, vind og mer vind. Fredag var det høst-tur. Lørdag var det mer snakk om vinter. Og det selv om turen egentlig gikk i lavlandet. Om høgjæren kan kalles lavlandet. Det blåste. Hjemme var det 5 grader og helst lite vind. Jeg kunne tenke meg en enkel tur. Høgjæren er normalt enkel, men ikke denne lørdagen. Ikke det at turen ble vanskelig eller farlig, men mye tyngre enn den pleier, og den krevde at utstyret var i orden. På parkeringsplassen ulte det rundt bilen. Temperaturen var bare så vidt over null. Det var ikke tegn på frost, men svinkaldt. Lav temperatur og vind er ingen god kombinasjon. Det krever at klær og utstyr er i orden. Heldigvis hadde jeg tatt på vinterklær. Det vil si lang under og fleecemellomlag. Jeg føler at mye er gjort om bare hodeplagget er tilpasset forholdene, og denne dagen hadde jeg med vinterlokket (sivil utgave av BF). Jeg hadde ikke med vintervanter. De lå igjen på hylla i gangen…. Redningen ble to par vanlige billige vanter av typen to par for 39.90. Normalt blir jeg jo så varm på hendene at det holder med et par, denne dagen beholdt jeg begge parene på, hele turen. Opp den første bakken var det kalt. Og det var tungt. Normalt går det greit å gå her, bakken er passe bratt, slik at jeg blir god og varm. Denne gangen blåste det godt i mot. Det ble å ta det med ro oppover. Og selv om pusten gikk, så ble jeg ikke skikkelig varm. Heldigvis går stien litt i le av en skogdott øverst. Det gjorde at jeg fikk orden på klærne - helt oppkneppet og hetta på. Etter en stund så blir jeg vant med vinden og kjølen. Turen blir som vanlig kjekk. Oppover mot Synesvarden merktes vinden igjen. Det var ikke mulig å gå i vanlig tempo. Movinden tok virkelig i enkelte plasser. Nå var nok ikke vinden over liten til sterk kuling, men det er nok på åpne høgjæren. Nedover mot Holmavatn fikk jeg vinden i ryggen, og anledning til å se meg rundt. Det var faktisk noe å se på. Sola tittet frem mellom mørke skyer, og på denne tiden av året er sola ikke langt over horisonten. Den lave sola farget heia gylden. Det minnet enkelte plasser om fargen på gammelt lær. Alt det brune fikk liv. Og kulden og vinden ble glemt en stund, det var tid for å beundre naturen, Selv så sent på høsten gir naturen opplevelser som er verdt å ta med. Steinkjerringå satt ensom og ventet på besøkende vandrere. For meg ble det en kort visitt før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake. I medvind det første stykket. Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden fikk jeg igjen vinden i fleisen. Vinden var nok noe sterkere nå enn tidligere. Det ble å kjempe seg oppover. Det burde liksom ikke være så mange folk på tur denne dagen. Jeg gikk forbi to jenter på veien, i tillegg hadde jeg truffet en kar på toppen. Det var også en del folk med hunder et par plasser. Været er ingen hindring. På parkeringsplassen skiftet jeg ikke på tørt tøy. Å ta av seg på overkroppen i kald vind virket ikke særlig fornuftig, Jeg sto under varmt vann en stund da jeg kom hjem, før varmen vendte tilbake. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ikke mye vind hos deg, jeg holdt på å miste brillene i vinden.

men en lang høst.

Kort tur og uten bakker. Det er egentlig ingen grunn for å skrive en rapport fra en slik kort tur i nærområdet. Men...Jeg ringte Bernt, han var på vei rundt Gruda, og omtrent utenfor kjøkkenvinduet. Ingen god unnskyldning for ikke å være med. Været var bra, selv om det blåste litt. Tørt og fint, og forholdsvis bra temperatur, Men modene bringebær? I slutten av november? Rundturen tar ikke mer enn halvannen time. Det finnes omtrent ikke bakker, og mesteparten går på asfalt. Det er en grei tur i god selskap, og nå var det en stund siden vi hadde gått sammen. En god anledning til en drøs. På Gruda stoppet vi for å sjekke noen hauger med brukt asfalt, Kan det være lovlig å deponere dette i landbruksområdet? Vi mente begge at det nok ikke var sikkert at "noen" ville "godkjenne" dette. Mens vi sto det, la jeg merke til noe som virket velkjent. Og helt riktig - et modent bringebær. Nå har høsten vært usedvanlig mild, og det har ikke vært frost til nå. Det er fortsatt knopper og blomster på rosebuskene i hagen. Plenen er grønn. og markene har fortsatt grønnfargen i behold. Men bringebær i slutten av november? Det kan være den globale oppvarmingen som endelig slår til. Kan vi vente en tidlig vår? Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det blir som oftest ut langs sjøen. Medvind nede, men klask i mot på toppen. Bakkene ned fra Dalevann gjør opp for det meste.

Jeg så ditt innlegg, og det var ikke mye om å gjøre før jeg også stoppet i (bil)døra. Men Ddet manglet snø og is.

Søndagstur rundt Li/Dale i dårlig vær. Som vanlig ble det en runde på hvor turen burde gå på søndagsmorgen. Været var langt fra perfekt, og værmeldingen enda dårligere. Vind og regn – hele dagen. Siden de siste turene hadde gått rundt Li, håpet jeg det ville være mulig å finne en annen plass. For eksempel på høgjæren. I utgangspunktet ble vi enige om den turen. På vei mot broderen, kunne jeg se det alt var begynt å regne oppe på høgjæren. Det lå et regnslør over landskapet og himmelen var blytung. Inn mot Sandnes så det lysere ut, og det var håp om at regnet ville holde seg borte – den første halvtimen. Det var ikke vanskelig nok en gang å sette kursen mot Dale. Og det ble etter hvert flere og flere dråper på ruta etter hvert som vi nærmet oss Dale. Det var ikke skikkelig regn, men lett yr. På parkeringsplassen var det bare noen ganske få biler. Vi møtte et følge med hunder i det vi startet turen. Følget var tydeligvis ferdig med sin tur. Og utenom disse var det ikke andre enn oss. Det var ikke spor i sorpa hverken utover langs sjøen eller oppe på toppen. Det kan ha kommet folk opp veien. De ville ikke ha satt spor i grusen, men vi så ingen. En ensom tur. Og ikke så rart. Det regnet – hele turen. Ikke lenge etter start var det på med hetta, og den var stort sett på resten av turen. Det er litt «rufset» terreng rundt Li. Jeg må ta hendene i bruk for å skyve unna greiner og for å ta tak opp eller ned kneiker. Det er også satt opp både kjetting og tau for at folk skal kunne komme sikkert fram. Og når hendene brukes, så kommer det regn opp ermene. Det er mulig å tette nede ved håndleddet, men da er det ikke mulig å dra hendene inn i jakken. Uansett, jeg var våt til langt oppe på albuen temmelig kjapt. Opp bakken – en stigning på 250 høydemeter, blir det også en del svette under jakken. Alt i alt blir det fort ubehagelig på toppen. Vått og kaldt. Øverst er det selvsagt også mest vind. Utsikten fra toppen var ikke helt den samme som på lørdagen. Regnskodda lå tykk over fjorden, og det var bare så vidt mulig å skimte byen. Ikke det at vi kikket særlig mye på utsikten. Vi fant fram saften - varm for anledningen, og gjorde stoppen kort. Hadde vi hatt en lengre tur i åpent terreng foran oss, hadde vi nok tatt på mer klær. Det som på lørdagen var en kjekk tur i heieterreng, ble søndag en ubehagelig del av utflukten. Skikkelig surt. Andre folk holdt seg antakelig inne og gikk ikke fjelltur midt i Sandnes i regnet. Det gikk greit ned lia mot Dale. Vi pleier å skifte til tørre klær etter turen. Denne gangen rant det av både buksa og jakken. Vi krøp under et lite utstikk og fikk tørt på overkroppen. Bilsetet ble vått. Det ble søndagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Frost og snø i heia. Det ble ikke tur på fredag. Og noen må ha skylden. Jeg skylder på værmeldingen. Det ble meldt om tørt og fint vær frem mot helgen. Til og med sol på fredag. Og hva ble servert. Snø og frost. Det er mulig å gå innover med barfrost. Noen centimeter snø oppe på is er ikke helt det samme. Og spesielt ikke om det er snakk om å gå innover heia alene. Fredagsmorgen var overskyet og med litt nedbør. I Hunnedalen snødde det, og jeg så ikke syn på tur innover. Det ble en fredag uten tur. Jeg sjekket værmeldingen frdagskvelden og planla en topptur. Enten Bynuten eller Vådlandnuten...Og hva med forholdene lørdag? Det var snerk på pyttene, men ikke nedbør. Og i horisonten var det blå himmel. Det var muligens forhold for en topptur. Bortsett fra at det var snø på toppene. Plan B - rundt Lifjell. Som oftest blir det noen uker med vekslende vær på senhøsten/tidlig vinter. Da er den vanlige turen rundt Lifjellet god å ha. Det så i hvert fall bra ut - en stund. Et par plasser oppe i fjellsiden renner det vann over berget. Og det var greit de fleste plassene, men noen av disse våte flekkene hadde fortsatt is under. Og et var nesten umulig å skille de plassene som var bra fra de med is. Etter å ha glidd ut en plass, ble det dobbeltsikring. Lørdagen var det kjekt å gå tur, Det var, bortsett fra isene enkelte plasser, tørt på berget. Sola kom over Dalsnuten og farget landskapet med rødtoner. Trekken kom bakfra, og selv om gradestokken viste bare så vidt over null, ble det behagelig bortover langs sjøen. Blå sjø og blå himmel, hvitt på toppene innover ga en småpen utsikt. En lastebåt gikk utover, og kunne plasseres i bildet. Bakken opp mot toppen er fortsatt en utfordring. Her gjelder det å skynde seg langsomt. Det skyet til utover dagen. Sandnes lå under et skydekke, og det var mørkt i øst.Strekningen fra toppen og til Dalevann, er den kjekke delen av turen. Den går i et terreng som i hvert fall minner om hei og fjell. Selv om byen kan sees i enkelte av skarene ned mot fjorden. Det er også her jeg normalt treffer folk. Og til å være lørdag var det folk på tur. Det var ikke bare meg som syntes det var greit med litt fjelluft. Lia ned mot Dalevann er normalt bratt og våt. Denne gangen var det mulig å gi litt på. Og gjennom skogen og nedover lia, er en skikkelig fin avslutning. Det er i hvertfall ikke særlig anstrtengende å småjogge nedover. På parkeringsplassen var det biler og folktil å være lørdag.Det var rette dagen for en tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ok - Isroser er jeg med på. Men jeg kan vanskelig se noen sjarm med turer i pisseregn og hvor alt blit vått og glatt. Som søndagens tur. (Og det sliter på buksebaken å lande på svaberget...) Det er nok så normalt vintervær for oss på sørvestlandet.