REJOHN

Det passer vel ikke helt å trykke "liker" på denne, men en bra post var det...

Selv de minste ting som brukes i heia må fornyes, og det skader jo ikke å ha noe liggende, en 5-6 par for eksempel. Og XXL selger Devolds Nansen Sokker for 69 kroner paret. Vanlig pris 198. Det må være feilprising. Nå ja, jeg kjøpte noen par.... Devold Nansen Sock - Grey Melange

Aner jeg et snev av sarkasme her eller?

Jeg har hatt samme problem en gang. Det satt en kar fast i Hunnedalen, og jeg fikk noen telefoner: er du på jobb?

Jeg har ikke problemer med det, men siden jeg ikke vet om noen sekk som stemmer med ditt ønske, så mente jeg at det muligens var "best" å sjekke ut de "vanlige" sekkene. Men hva andre har på ryggen, betyr lite for meg.

Kjerragbolten er ikke en del av ruten. Den ligger noen hundre meter fra den merkede løypa. Trappene i Flørli er bratte enkelte strekk, og det er noen plasser forholdsvis luftig. Det går sti utenom trappene. Den er bratt nok, men helt problemløser for meg (som også har problemer med høyder). Stien fra Langavatn til Førli tar tid. Opptil 8 - 9 timer med tung sekk. Fra det samme området vil jeg også anbefale Fidjadalen og Blåfjellenden. (Jeg kan godt tenke meg å anbefale å starte på Mån, gå Fidjadalen opp til Blåfjellenden og så videre til Langavatn, Kjerrag og så til Flørli.)

Høgjæren med vond fot. Lørdagen ga en ubehagelig overraskelse. Gamle minner ble hentet fram. Om svinvonde achilleser. Og problemet oppsto temmelig plutselig - nesten uten forvarsel, men selvsagt på en “lang”tur. For en del år siden hadde jeg lenge store problemer med vonde hæler. Etter råd fra fagfolk, startet jeg med en øvelse hvor jeg senket foten med belasting. Det tok tid - lang tid - omtrent et ½ år før jeg en dag måtte spør meg selv om hvorfor det ikke lengre gjorde vondt. Det var ugreit å kjenne at hælen ikke var bra. Jeg har det siste halve året benyttet et nytt par sko, det er så vidt jeg forstår omtrent den eneste endringen jeg har gjort som skulle påvirke achillesen. Så nå har jeg et inngått på med Crispi sko til overs. Jeg får kjøpe nye Alfa Walk King. Søndagsmorgen var “ståa” ikke vesentlig endret. Det gjorde vondt å belaste senene bak i hælen. Skulle en slik filleting ødelegge for søndagsturen. Broderen tok kontakt på vanlig tid. Vi ble enige om å forsøke en lett og kort tur, og hvor vi kunne snu om det ble for ille. Høgjæren, Synesvarden og steinkjerringå kunne være passe tur mål. Det var vondt til å begynne med. Det ble litt bedre. Ikke bra, men tålelig. Vi tok stien fra Holmavatn, hvor vi parkerte, mot Synesvarden. Det gikk greit, men ikke fort. På Synesvarden måtte jeg vurdere videre tur. Var det lurt å gå med vondt i achillesen? Blir det verre? Kan det bli skikkelig galt? Det var ikke blitt verre, og vi fortsatte mot Steinkjerringå. Nede ved steinkjerringå gikk vi på kjentfolk. Jobbkollega med følge. Vi fikk en hyggelig prat og en liten pause. Det er alltid kjekt å treffe kjente. Til vi var nede ved Steinkjerringå hadde vi omtrent ikke sett folk. Mellom Steinkjerringå og Holmavaten var det mange familier på tur. Det er litt stas å se reaksjonen til småungene, når vi hilser i det vi passerer. Det er tydelig at ikke alle “voksne” hilser på unger. Nedover mot Holmavaten ble det igjen tid for å oppsummere. Foten var egentlig ikke blitt dårligere, og i hvert fall mindre stiv. Det betyr at jeg nok også i fremtiden ta turer selv om achillesen ikke er helt på topp. På parkeringsplassen møtte vi vår yngste bror. Han ville også ta en kjapp runde. Og i det er en fin vårtur å gå på Høgjæren. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bynuten er et av mine vanlige turmål. Og det er en plass jeg har truffet mange som egentlig ikke helt har "peiling" Men det er jo på slike plasser folk får nødvendig erfaring. Stien er jo så pass godt opptråkket, at det egentlig skal mye til å rote seg bort. Og det er så pass nær folk at det er lett å få fram hjelp. Jeg kjenner også grunneieren i området, og de kan også fortelle en del historier fra turområdet. Det vil helst gå godt....

Lang test-tur med fint vær.　 Det er enkelt å sjekke tidligere turer når rapportene ligger på nett. Og dagens tur er en gjenganger. I 2013 - 13. April, 2014 12. April og i år 10. April. Tradisjoner er nå engang tradisjoner. Yr nevnte fint vær tidlig på dagen, men regn senere. Og det ville være lite vind. Det med vinden stemte ikke helt, men resten var “spot on“. Det blåste ganske bra ved start, og i høyden kunne jeg kjenne vinden godt. På tross av vinden, var turen en skikkelig vårtur. Det var tørt i bakken, lite sorpe og lett å gå. Det ble litt sol og litt skyer utover dagen, men det var stålgrå himmel i vest. Det trakk etter hver over. Værmeldingen var klar på at det ville komme regn rundt klokka 2, og omtrent på minuttet fikk jeg dråper på bilruta. 4 minutter etter at jeg hadde satt meg inn i bilene etter turen. Turen er en test-tur for å sjekke form og bein. Alt i alt er turen fra Dale, opp mot Dalsnuten, til Resasteinen og ned til Dalevann, for så å ta stien rundt Li, en skikkelig langtur. Nå går vel turen noe kjappere for meg, men i forhold til standard timer, er det en 6 timers tur. Oppover mot Dalsnuten så jeg et par foran. Det så ut som om de var på en springetur De tok i hvert fall fra meg oppover bakken. Det er ikke mulig å komme opp til Reasteinen uten at pulsen stiger. Min puls var omtrent på topp oppe ved steinen. Litt lengre inne hadde noen satt opp et skilt for å vise vei til flyvraket fra krigen. Og stien er mer benyttet nå en tidligere. Det er mer folk å tur i området, men denne dagen møtte jeg ikke en kjeft før nesten oppe ved senderen. Ved senderen sto det blomster. Vårtegn. Litt lengre nede i bakken så jeg en hoggorm. Den forsvant kjapt inn i lyngen. Nok et vårtegn. Og ute ved fjorden var det grønn bjørk. Det helt sikre vårtegnet. Vinteren er over. Opp til Resasteien hadde det gått greit. Videre ned til Dalevann var egentlig grei skuring, og selv bakkene opp mot Lifjell var ikke umulige. I bakkene nedover mot Bymarka kjente jeg at det hadde blitt mye trening i det siste. Det ble tungt. Vanligvis kan jeg jogge lett nedover. Denne gangen var jeg glad for en liten stopp. Og i de små bakkene videre inn mot Dale kom kom pulsen høyt selv om jeg forsøkte å ta det med ro. Jeg fryktet den lange bakken opp av Revesdal, men den gikk greit. Det siste stykket inn mot bilen fikk jeg problemer med acillesen. Det var mange år siden jeg kjente det sist. 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Rundt Li – uten snø og is. Mandag er ikke turdag, men når det samtidig er 2. påskedag så blir det likevel anledning til å bruke beina. Nå var de samme beina ikke like friske og villige som på fredagen. Det kunne godt kjennes at jeg hadde vært ute på tur. Broderen hadde også kommet ned fra påskefjellet. Vi avtalte som vanlig hvem som skulle kjøre og når. Broderen stilte utenfor døra en del tidligere enn avtalt, så det ble litt kjapp avgang. Denne gangen uten å ha glemt noe vesentlig. Bare det er en oppmuntring. Det var fortsatt lavt skydekke og helst litt yr i lufta. På Dale var det ikke mange biler. Det trillet inn noen mens vi gjorde oss klar. Utover langs fjorden gikk det greit. Fjellet var tørt, og det var enkelt å gå. Og de første bakkene var jo greie. Vi kunne høre folk bak oss. Det gjør det ikke lettere å begrense farten i bakkene. Det ble litt pusting etter hvert. De bak, to damer, tok stien rett mot toppen i Revesdal. Vi fortsatte utover mot Einerneset. Og i småbakkene, ga pusten klar beskjed om at tempoet hadde vært for høyt. Vi måtte ta det med ro…. Det merkelige er at i den lange bakken fra Bymarka og til toppen – nesten 300 meter stigning, er det ikke vanskelig å holde jevn og høy fart. Antakelig henger det sammen med at vi ikke går over syreterskelen i det hele tatt. Nesten øverst gikk vi inn i tåkehavet. Skyene lå lavere enn toppen. Det ble litt kaldt, og vi tok på jakken. På toppen var det en hel gjeng på tur. Med løse bikkjer, som tok fart mot en annen hund som kom oppover – den i band. Og eieren synes vist at det var helt greit at hans hund var løs rundt den andre… Vi måtte ta en pust i bakken på toppen, men det kom seg med noe saft innabords. Bortover flyene på vei tilbake mot Dale møtte vi lite folk. Først ved Dalevann ble det folksomt, men da til gjengjeld et hel følge. Noen hadde pause ved vannet, mens andre var på vei opp mot Resasteinen. Siste stykket nedover mot bilen fikk vi tatt oss inn. Turen tar ikke lengre tid enn at det bør gå gerit på tross av stive og vonde legger og lår. Hjemme igjen, fikk jeg vite at vår yngste bror hadde startet på samme turen, en stund etter oss. Tenk om han hadde tatt oss igjen…. Det var adskillig flere bile på parkeringsplassen da vi kom ned til Dale. Nesten fullt hus. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Med folk og bikkjer. Skitur hjem på lørdag i strålende vær. Søndags morgen var det tåke, yr og trist vær i lavlandet. Men tur måtte det bli. Søndagsturen kunne gjerne være enkel. Med sol og sommer i noen dager var vel snø og vinter så godt som borte fra de laveste områdene? Bynuten var hvit av nysnø, det kunne jeg se da vi kjørte forbi på vei fra fjellet. Da gjenstår høgjæren eller Li. Jeg valgte en tur i åpent terreng på høgjæren. Det ble en litt fuktig start, med yr på bilruta. Oppover mot parkeringsplassen sank temperaturen og krøp nesten ned mot null. Det var bare et par grader da jeg stoppet. Den første signingen opp mot litla synesvarden går i en nordhelning. Her var det snø. En overraskelse for meg. Nå var det ikke mye snø og den lå i fenner. Over første bakken var det barmark og tørt – for det meste. I høyden var tåka tett. Det var ikke mye utsikt fra Synesvarden. Gått i grått, og litt fuktighet. Nedover mot Holmavatn fikk jeg trekken i ryggen, og kunne åpne opp jakken. Det ble trivelig et stykke. Jeg måtte helt ned mot Holmavatn før jeg traff på andre. Jeg gikk og fablet om at dette ville bli en ensom tur. Jeg har truffet folk i snøkav, i sterk vind – opp mot stiv kuling og i regn og vind kombinert med lav temperatur. Var det tåke som skulle til for at folk holdt seg hjemme? Tåke er ikke nok til å holde folk vekk fra sin søndagstur. Nedover mot Steinkjerringå gikk jeg forbi en del folk. Helt ute ved statuen var det fullt med mennesker. Og det luktet primus og stekt pølse lang vei. Det var tydelig at noen hadde med både mat og utstyr. Jeg fant aldri helt ut av hvor alle folkene hadde kommet fra. Jeg tok en kjapp pause og snudde på hælen for turen tilbake mot Holmavatn. Og fikk igjen trekken bakfra. Noe som gå en fin tur nedover. Det kom folk imot. Mange brukte høgjæren som tursted denne dagen, selv om det var litt surt med trekken imot og litt yr i lufta. Oppover mot Synesvarden kom det en kar springende. Slike folk kan jo ta motet fra oss gamlinger. At noen har kondis til å springe opp bakkene, er litt uforståelig. Selv får jeg hjertet i halsen og puster som bare det med å gå fort i de samme bakkene. En liten trøst er det selvsagt at karen ikke hadde sekk og sprang med lette sko og klær. Likevel er det imponerende. Opp siste bakken mot Synesvarden kjente jeg igjen lukta av stekte pølser og primus. Det var ikke de samme folka som nede ved Steinkjerringa, - jeg spurte… Og her fikk jeg dagens ubehagelige overraskelse. Det var to hunder med i følget. En av disse – en border collier – bjeffet mot meg, knurret og viste tenner. Jeg kom jo noe brått på. Hunden var i bånd og eieren dro hunden inn til seg. Og så var jeg så pass overmodig at jeg strakk hånden ned mot hunden som oppfattet dette som et angrep og beit tak i armen. Jeg kan egentlig ikke skylde på verken hund eller eier, men må ta skylda selv. Jeg burde ha kunnet «lese» bikkja bedre enn det jeg gjorde. Ingen stor skade, men adrenalininnholdet i blodet steg merkbart. Resten av turen gikk med til å tenke gjennom situasjonen, så dum skal jeg ikke være en gang til… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er nå en stund siden vi fikk se krokusen. Påskeliljene er langt kommet. Hva med søte små lam på marka. Jeg fikk se årets første lam på vei mot søndagens turmål.

På en hytte uten vann og strøm i påsken. I følge statistikken er det bare en mindre del av Norges befolkning som drar til fjells i påsken. Selv om det ofte blir framstilt som om “alle” drar til fjells. Sånn sett tilhører bestyrerinnen og jeg til det lille mindretall som følger tradisjonene. Og for å gjøre det ennå mer “spesielt”, så drar vi til Blåfjellenden, en turistforeningshytte - for 16, året på rad. Det er blitt en tradisjon. Å dra på påsketur er ikke like enkelt når hytta er tre timer inn i heia, uten vann og strøm. Det krever noen enkle forberedelser. Nå slipper vi heldigvis å bære all maten inn til hytta. Det blir en del mat, spesielt siden vi også inviterer på komler til alle som overnatter skjærtorsdag. Det betyr en del pakker komlemel, pinnekjøtt og pølser, i tillegg til gulrøtter og kålrabi. Det går heldigvis bedre etter hvert. Vi er blitt flinkere til å beregne hvor mye mat som trengs, for ikke å snakke om drikke…. (Pepsi Maxi for de som lurer på hva.) Turen inn til hytta gikk av stabelen palmesøndag. Det var egentlig meldt sånn passe dårlig vær for hele påsken både på YR og Storm. Lite vind, men ikke mye sol, YR og Storm tok feil. Vi fikk skikkelig med vind på tirsdag onsdag, men også sol og vindstille torsdag, fredag og lørdag. Skikkelig herlig. På turen inn var det lavt skydekke, med litt sol inne i mellom, ikke vind og varmt. Slik påsken skal begynne. Vi gikk i bare skjorteermene oppover bakkene og svettet - skikkelig. For en gangs skyld var føret på vår side. Turen innover heia gikk greit. Det hang i oppoverbakkene og vi hadde glid på flatene - på smørefrie ski. Både bestyrerinnen og jeg var enige om at denne gangen var det en enkel tur, på tross av tunge sekker. Vi gikk på beina ned bakken mot hytta, som vanlig….. Det er et av årets høydepunkt å komme inn til Blåfjellenden, og vite at det er mange dager framover før oppholdet tar slutt. Det er alltid spennende å se hvem som kommer på besøk. Hva slags folk vi får treffe denne påsken. Som vanlig var vi alene på hytta noen netter, men vi fikk også besøk av en del kjekke folk. Det ble servert komle til en del kjente fjellfolk på dagstur, og vi ble 12 stk rundt bordet om kvelden skjærtorsdag. Det er virkelig en opplevelse å våkne på Blåfjellenden, med sol og ryper kakklende utenfor soveromsvinduet. Jeg får vanligvis en liten time for meg selv før andre står opp. Det er godt for sjela å få sitte i stua på hytta, og bare se på utsikten eller inn i ovnen. Med en sudoku som tidtrøyte. Vi hadde tidlig bestemt oss for å dra hjem på påskeaften. Og når værmeldingen også mente at finværet ville ta slutt samme dagen, var det ikke vanskelig å følge den opprinnelige planen. Vi hadde fått hytta i god stand. Vasket og pusset og skiftet sengetøy. Vi forlot hytta med god samvittighet. Og turen tilbake ble omtrent som turen inn, selv om det var et annet føre. Lørdagen var det 6 kuldegrader og litt trekk, men sol. Opp bakken gikk det rolig og forsiktig, med adskillig lettere sekk en på turen inn. Føret var slik at vi sto på ski ned bakkene, og var litt stolte over det. Det er ikke lange turen, og med det nydelige været som vi hadde, var det egentlig en litt for kort tur. Men bestyrerinnen var opptatt av å kunne handle dagligvarer. Vi nådde butikken med god margin. Nok en fantastisk påske på Blåfjellenden var over. Bestyrerinnen gleder seg alt til neste år. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nesten grønn bjørk. Hva er de vanligst vårtegnene. For meg er det i hvert fall et skikkelig vårtegn når bjørka får museører. Forkjølelse er vel også et vårtegn, ikke velkomment, men ikke desto mindre et vårtegn. Fredagen ble for en stor del tilbrakt i senga. Jeg haddes sår hals, rennende nese og vondt i hode og i kroppen. Det beste er å sove slike ting av seg… Været fredag var selvsagt bra. Sol og lite vind og god nok temperatur. Dagen skulle ikke vært tilbrakt inne men på tur. Å være inne en glad dag i mars, er triste greier. Lørdagsmorgen begynte bra - værmessig. Her gjaldt det å ikke kjenne for godt etter i hals og hode. Det måtte bli tur. En kjapp titt på værmeldingen ga klar beskjed om at det bare var å komme seg tidlig av gårde. Det ville bli drittvær senere på dagen. Vind, regn og ned mot null. Normal avgangstid er rundt 10:00 eller 10:30. Jeg klarte å komme meg av gårde til 09:30, og var på Dale rundt 10:00. Og der var det nesten ikke bil. Jeg regnet med å være litt satt tilbake på grunn av forkjølelsen, og startet forsiktig. Med tørr bakke og lite sorpe, var det likevel enkelt å ta seg fram. Jeg gikk selvsagt og kjente på pulsen, og jeg syntes den kom fort opp når jeg tok i. Det kan selvsagt være at det bare var fordi jeg gikk å tenkte på å ikke presse for hardt, at blodpumpa syntes å ta litt av. Uansett gikk det likevel greit å komme seg opp bakkene. Nede i Dalevika luktet det bål ,og jeg kunne se røyken fra en grue ute ved stranden. Noen hadde nok gått fra bålet uten at de hadde slukket det skikkelig. Ett stykke borte langs sjøen ble jeg tatt igjen av en kar som var ute på en runde i terrenget. Hen mente at det er bedre å springe ute i terrenget enn å ligge langflat etter en vei. En av grunnene for å ta turen rundt Li, var for å sjekke ståa på bjørka. Her står bjørka godt beskyttet for både nordavind og sønnavind. I tillegg får plantene ekstra lys og varme som refleks fra sjøen. Her er det som regel mulig å finne grønne bjørker svært tidlig. Det er spesielt et par plasser bjørka er tidlig, og i denne gangen hadde et par av bjørkene fått grønne museører. Det var et oppløftende syn. For min del blir det opp i vinterlandet søndag - for hele påsken. Det er jo kjekt å være på Blåfjellenden, men det er også en fin tid i lavlandet akkurat når våren står for døren. En annen grunn for turen rundt Ll/Dale var også for å sjekke hva som hadde skjedd ute i Bymarka. Her har “noen” herjet med skogen for å forberede maste. Midt i mitt turterreng… Det var gjort en jobb for å rydde opp. Stammene var saget opp og lagt i hauger og det var igjen mulig å komme fram langs den merkede stien. Det så - så langt - forholdsvis bra ut, men jeg ønsker selvsagt ikke master her. Men hva kan vi små mennesker gjøre? På toppen var det heller ikke en kjeft. Jeg traff først mennesket ett stykke nedenfor toppen. Jeg gikk i mot sør, og kunne se det trakk over, Himmelen ble stålgrå, og det ville komme nedbør. Spørsmålet var bare hvor lenge det ville være opphold. For min del holdt det god - ikke en dråpe. 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Snø på Høgjæren. Søndagsturen ville bli annerledes enn lørdagsturen. Det var både storm og YR enige om. De meldte begge om nedbør. Det ble en del titting på værsidene både lørdagskvelden og på søndagsmorgen. Hvor ville det bli anledning til å ta turen – helst uten å vasse i vann for mye, og aller helst uten å bli gjennomvåt. Nå har jeg gått tur i regnvær i noen år, så det er så avgjort ingen nyhet… Jeg satset på en tur på Hørjæren. Synesvarden og Steinkjerringå er et greit turmål og en grei tur, uten tunge og lange bakker, men med innlagt naturlig intervall et par plasser. En god treningstur som fort tar tre timer fra parkeringsplassen i Tovfdal til Steinkjerringå og tilbake. Men ingen nevnte snø. Det ble til at jeg startet tidlig. Årsaken var at værmeldingen lovet regn først et stykke ut på dagen, og om jeg startet tidlig kunne jeg muligens unngå noe av nedbøren. Det var 3-4 grader hjemme. Og det var yr på bilruta hele veien opp mot parkeringsplassen. Det siste stykket var det ikke nødvendig å bruke vindusviskerne. Ikke fordi det ikke var nedbør, men fordi den kom som snø. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det var kaldt i vinden, selv om det ikke blåste noe særlig. Til å begynne med smeltet snøen på bakken. Det var egentlig tørt etter solskinnet på lørdagen. Første delen gikk greit – eller som vanlig. Nedover mot Holmvatn fikk jeg været og vinden litt i ryggen, og da var det greie forhold. Det tegnet til å bli en heller grei tur. På vei mot Steinkjerringå kom det mer og mer snø. Vinden frisknet på. Hetta måtte tas i bruk og det ble heller surt. Det var selvsagt andre på tur. Jeg møtte folk som jeg også har truffet før. Vi fikk en liten prat før jeg igjen tok avgårde. Nesten ved Steinkjerringå traff jeg en hel gjeng. Det var besteforeldre, mor og far og sønn på antakelig 5-6 år. De tok pause og forsvant bak da jeg gikk mot Holmavatn fra Steinkjerringå. Og noe til min overraskelse dukket de opp ved Synesvarden – i snøkavet. Litt snø og vind var ingen hindring for søndagsturen. For fra jeg snudde ved Steinkjerringå og til jeg igjen var ved bilen, ble det mer og mer hvitt. Det ble vinter. Til å begynne med var det bare litt snø i kanten av stien og i groper ute i terrenget. Etter hvert ble det mer og mer hvitt, og siste stykket var det vinter. Turen startet med tørr bakke og helst vårstemning, og ble avsluttet med vinterstemning. Det ble kaldt. Og jeg gikk og funderte på hva som er best: snø eller regn. For at det skal komme snø, må det være kaldt. Regn kommer med litt høyere temperatur. Regn vil gjøre at jeg før eller siden blir gjennomvåt. Snø kan være kaldt, men jeg holder meg tørr lengre. Og det er alltid mulig å ta på mer tøy, selv om jeg meget sjelden har tatt spranget og kledd av meg skalljakke for å hive på fleece’en. Jeg tror jeg foretrekker nedbøren som snø. Men ikke om det blir glatt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er blitt en tradisjon etter hvert. Komler på skjærtorsdag. Også i år spanderer vi komler på overnattingsgjester skjærtorsdag til langfredag. Nå gjelder det bare at værgudene samarbeider, noe de ikke gjorde i fjor. Påsken var velsignet med et usedvanlig godt vær – unntatt torsdagen selvsagt. Heldigvis gir ikke fastegjester opp så lett. Fem friske ungdom tok turen i det dårlige været, og vi fikk en hyggelig stund rundt komlene. Dette året får vi håpe været skikker seg, og at det blir anledning for flere å ta turen til Blåfjellenden. Vi, bestyrerinnen og jeg, skal i hvert fall gjøre vårt til at ingen går sultne fra bordet denne dagen. Hytta vil også være klargjort for sesongen 2015. Selv om ikke alt er på plass, så vil det ordne seg i løpet av uka. Det er nok snø, og løypa inn fra Hunnedalen har fått nye kvister til erstatning for de første som ble satt opp. Ta gjerne kontakt om det er behov for ytterligere opplysninger om turen eller hytta. Det hadde også vært kjekt å fått en tilbakemelding om noen tenker på å ta turen inn skjærtorsdag.

Lørdagstur i selskap med mange andre. Turen til topps i Sandnes er en vår og høst tur. Det ble meldt om finvær og sol alt i begynnelsen av uka. Og jeg fikk selvsagt lyst på denne spesielle vårturene. Turen er en skikkelig fjelltur, og gir god trening for senere langturer i heia. Normalt tar jeg denne turen for første gang på våren rundt 2. påskedag. Det har nærmest blitt en «tradisjon». Nå er det fortsatt en stund til påske, men finværet lokker. Broderen er nesten fast følge på søndagsturene. Med god melding for lørdagen og ikke fullt så god for dagen derpå, ble det endring i det vanlige opplegget. Det ble to på tur lørdag. Og vi ble så langt fra alene. Parkeringsplassen på Seldalsheia var langt fra full, men det var opp mot 20 biler og folk på vei. Vi startet sammen med et par, og holdt sånn passe følge til topps. Det gikk så pass greit, at vi passerte en hel del på veien. Nå var det greit å gå, selv om det var sorpe og glatt enkelte steder. Steinene var tørre, og vi måtte helt opp i Svartdalen før vi støtte på snø og is i stien. Litt oppe i høyden hadde det nok vært frost om natten. Vi gikk på noen fenner, og det var dekket av et lag med is. Det ble skikkelig glatt. I den lille dalen før siste kneiken opp mot kanten, ligger det ofte en fonn. Den var på plass i år også. Tidlig på året er det mulig bare å gå rett fram og ned i dalen på fonna. Det var tydelige spor – fra dagen før eller tidligere. Vi gikk forsiktig rundt, og kunne se at folk bak oss også tok det rolig og forsiktig her. I kneikene opp mot kanten ble det tydelig at vi ikke helt hadde sommerformen inne. Vi måtte ta det litt med ro, det var ikke mulig å holde presset på. For å gå rett bak folk, så forbi, og så bak igjen oppover, gjør ofte at det blir tatt ut litt mer enn «heldig». Da blir de siste bakkene tunge. På toppen var det mindre snø enn vanlig så pass tidlig på året. Innover heia var skillet mellom snø og barmark tydelig og det lå et stykke oppe i høyden. Det kunne se ut som om Røssdalen alt var snøfri, og da er det ikke lenge før Mån også kan være et turmål. Utsikten var bra. Det var mulig å se Feistein fyr og langt inn i heia. Nedover tok vi det som vanlig rolig. Det er ikke særlig stas å få en skade som gjør det umulig å komme seg ut på tur. Spesielt rett før påske og vår. På vår vei nedover, møtte vi selvsagt de vi hadde gått forbi, men også en del i tillegg. Det hender at turen til Bynuten oppleves som et sammenhengende syttendemaitog, men da helst på en glad søndag i mai. Og det var det spesielle denne gangen. Det var lørdag og så pass tidlig som i mars. Kan det være at det er flere som går på tur nå enn tidligere? At flere ser nytten av å bevege seg i naturen? I så fall er det bare greit. Men det kan være at alle ikke helt har kontroll på hvor lang turen er, og når det blir mørkt. Da vi kom ned til parkeringsplassen etter en vel gjennomført tur, passe mør i beina, var det en gjeng som salte opp. Da var klokka rundt 3 og de kan få problemer med daglyset om de ikke gir på oppover – og nedover, om turen går mot toppen i Sandnes. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg kan huske formørkelsen i 1956. Den var vel omtrent som gårsdagens. Fuglene ble tause, lyset kom på og det ble omtrent kveld, før det igjen ble sol...

Det er et ultraløp som heter Lysefjorden inn, som nok har noen opplysninger om ruta på sørsiden. http://www.lysefjordeninn.com/information.html Når det gjelder nordsiden, så er det merket rute omtrent fra Oanes. Her finnes opplysningen på UT.no og på STF's sider. Jeg har aldri sett noen omtale av selve ruten til Pilt Ola. Når det gjelder papirkart, er det 1:50.000 som gjelder, selv om det er mulig å ta ut kart fra nettet på mindre enn 1:50.000.

Du var ikke helt alene om å ta teltet i bruk. Det lå et par i telt ved Blåfjellenden natt til søndag. Det blåste friskt....

Første gang i år. Og da var det tid for å si «endelig». Denne helga kom jeg inn til Blåfjellenden, Og inne i hytta, satte jeg meg ned og tenkte «jeg kom inn i år også». Det var en fin følelse. Tenk å få anledning til å ligge på hytta i to netter. Og det helt i starten av året. Det hele startet egentlig med at både bestyrerinnen og jeg skulle ha vært innover forrige uke. Å være «tilsyn» på en ubetjent hytte innebærer en del arbeid. En av de årlige oppgavene er å skifte på sengene. Dette året ble det planlagt å ta av det gamle, få det til vask og så legge på det samme. Og dette må gjøres til påske. Vi kom aldri inn forrige helg. Besøket på Blåfjellenden i påsken, gjør det ikke nødvendig å få alt inn til påske, men scooterføret forsvinner normalt rett etter påske, og alt som derfor ikke er inne på hytta til da, må bæres. Jeg bærer ikke opp 45 sett sengetøy. Det var litt frem og tilbake hvordan været ville bli. Yr og Storm var ikke helt enige. Storm melde mindre vind enn YR, men begge var enige om at det vill bli sol og mer sol. Og det ble sol, hele helga. Fredagen startet med noen timers jobbing hjemme, så noen timer på ski med tung sekk, og ble avsluttet med noen timers jobbing på hytta. Jeg kan trygt si at det kjentes utpå fredagskvelden. Kroppen er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært. Nede i Hunnedalen var det ikke mange bilene. Og oppover Oleskaret var jeg omtrent første mann. Det hadde gått folk et stykke innover, men alt fra Kringlekveven laget jeg et ensomt spor i snøen. Ikke bare skispor forresten… Det var knallhardt i høyden. Ned bakkene var det (for meg) enklere å gå på beina. Og det går mye fortere. Og siden jeg gikk ureglementert i bakkene, tok det ikke så mye lengre tid å komme inn enn det jeg bruker når jeg går. Det var virkelig påskestemning nede i liene. Litt lengre opp og spesielt der løypa går over høyder, så var det litt mer utrivelig. Vinden var kald. Fra nordre enden av Leitevann kunne jeg se tilbake på mitt eget skispor. Og ellers var det stort sett hvite vidder og sol. Villmarksfølelsen kommer fort krypende innpå på vei ned mot hytta. Som badet i sol, og hvor det ikke hadde vært folk på en uke. Med bare så vidt over ti grader inne. Det tar tid å få varmen i hytta. Det går stort sett en sekk ved før temperaturen stiger opp mot tyve grader. Jeg hadde halvt regnet med å bli alene på hytta natt til lørdag. Ut på kvelden, en god stund etter at det hadde blitt mørkt, kom et par fra Hunnedalen. Hyggelig med besøk. Det er snø i heia. Mye snø. For første gang, er det laget trinn i snøen for å komme ned til døra. Det er trapp opp når snøen er vekk. Og også ved doen var det så pass med snø at det var laget til trinn. Heldigvis var det ikke nødvendig å grave. Dørene kunne åpnes, og det så ikke ut som om det hadde vært nødvendig å grave tidligere heller. Det ble en kald natt. Kulden og fuktigheten satt i vegger og senger. Når det i tillegg blåser, så blir det lett litt utrivelig – en stund. Morgen på Blåfjellenden er derimot skikkelig trivelig. Egg og bacon, og så lett jobbing. Uten stress, for jeg skulle ikke hjem den dagen. Herlig å tenke på at jeg skulle bli lengre. Jeg fikk gjort jobben. Det kom folk på lørdagen, og søndag blåste det opp mot stiv kuling. Heldigvis hadde jeg avtalt at sengetøyet skulle hentes på søndagsmorgen. Jeg fikk anledning til å sitte på tilbake til bilen. På vei over Leitevann, kom vinden inn fra siden. Den blåste meg omtrent av scooteren. Jeg var glad jeg slapp å kjempe meg ned mot Hunnedalen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

De kunne ha holdt seg vekke til jeg gikk av med pensjon.....

Jeg kunne ha trykket "liker" på dette, men det stemmer liksom ikke helt. Takk for oppdateringen uansett.

På søndagens tur rundt Lifjell i Sandnes, var skogen i et område lagt flat. Ved kontroll mot kommuneplanen så har området status som LNF-område – hvor naturvern er dominerende. Det burde ikke være enkelt å få anledning til tiltak her? Jeg har i tillegg mistanke om at det er gjort i forbindelse med «monstermaster» som antakelig vil bli bygd i området. Hvordan blir sånne saker behandlet i kommunen (Sandnes) før det kan iverksettes slike ting? Det er selvsagt ikke mye som kan gjøres når skogen alt er nede, men hvilke tiltak kan/bør gjøres? kart Lihalsen.pdf