REJOHN

Denne turen må jeg virkelig få med meg - om det ikke er for bratt. Det ser i hvert fall ut til å være enkelt å finne fram. Jeg antar turen blir kortere om jeg velger å følge reaktirveien i stede for å gå rundt Bukkanuten?

Søndagstur med sol og sorpe. Den siste tiden har det blitt en del turer på omtrent tre timer. Langt flere enn det jeg vanligvis går. Selv om jeg nok kjenner disse turene i beina, så er jeg likevel klar for ny tur, og gjerne en like lang tur, neste dag. Som vanlig er jeg i bedre form om høsten enn på våren. Jeg kunne tenke med nok en litt lengre tur denne dagen, men var noe usikker på om jeg ville være klar til det. Uten å utfordre meg selv blir det i hvert fall ikke enklere med disse «langturene». Nå går det likevel saktere i bakken etter hvert, men det henger mer sammen med hvor mange vår og høst jeg har vært på tur. Det blir ikke lettere med årene, men det er stadig like kjekt. Etter dager med regn, med noe opphold inne i mellom, var værmeldingen for søndagen bra. YR mente det ville bli godt turvær. Det var bare å hive sekken i bilen og komme seg ut. Spørsmålet ble som vanlig om andre ville være med og hvor turen burde gå. Det var ingen andre som meldte seg på, jeg ville bli alene. Siden det var lenge siden jeg hadde vært på en rundtur fra Gramstad, passet det med en slik tur denne gangen. Jeg hadde selvsagt glemt hvor mye sorpe og søle det kunne være i stien oppover mot Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og Kvitemyr. Det var mer enn hva jeg vanligvis treffer på, men med vinteren foran oss, så er det bare å bli vant med slike forhold – igjen. Nå er det slik at jeg tar turen oppover stien mot Bjørndalsfjellet for å gå Bjørndalsmyra innover og videre opp til Mattisrudlå. Det er like mange høydemeter, men likevel en «snillere» tur. Jeg regnet med at det ville være vått i myra, og hadde helt rett. Det ble nærmest vassing et stykke innover. Likevel var det helt greit å komme oppover mot toppen. Stien er omtrent usynlig, det går mer på kjennskap enn at jeg ser stien enkelte plasser. Det var selvsagt andre på tur denne dagen. De andre som jeg traff ved Mattisrudlå hadde kommet opp Rindå fra Paradis-skaret. Det gikk greit å komme videre og opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og så nedover mot veien. Bratte bakker og sorpe, får meg til å gå forsiktig. Det tok litt tid å komme ned til veien, og ikke minst videre oppover mot Fjogstadnuten. Det er ikke ofte jeg har gått denne veien med mer vann og sorpe. Heldigvis er stien fra Kvitemyr og opp til toppen av Dalsnuten godt opparbeidet. Det er steintrapper og steinsatt bakke, og bar granitt øverst. Selvsagt var det mye folk på toppen. Det satt folk rundt hele varden. For egen del ble det en kjapp runde og så nedover mot Revholstjørn. Det var helt greit å gå veien tilbake til bilene. Det var i hvert fall ikke myr sorpe og vann den veien. Tre timer og vel en mil, var dagens tur. En flott tur, men med mye sorpe. Jeg er glad for vanntette fjellsko.

Det er alltid mindre nedbør nede på stranden. 20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti. Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste. Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel. Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt. Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit. Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen. Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund. Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris. Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn. Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser. Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti. Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre. Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt. En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen. Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur. Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.

En flott tur til å være så sent i sesongen. Det var så avgjort mulig at det ville bli siste turen innover mot Blåfjellenden da jeg startet på årets tur. Litt trist å tenke på, men jeg hadde jo i hvert fall en tur å se fram til. En sjekk i loggen, viser at siste turen innover for sesongen – og året, normalt går i månedsskiftet oktober/november. Noen ganger i siste uka av oktober, men mer vanlig første uka av november. Det er selvsagt været som bestemmer. Etter som årene – mange år – siger på har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø. Det er ikke like morsomt lenger å suse innover i heia – helt alene – når bakken er dekket med is eller snø. Tanken på alt som kan skje ligger i bakhodet. Det er ikke til å komme fra at balansen ikke er den samme som da jeg «bare var 70». Det har vært noen ustødige hendelser i det siste. Stokken er god å ha. Så lang denne høsten har det knapt vært frost, selv på Blåfjellenden, som ligger på 600 moh, var temperaturen så vidt under null for første gang denne vinteren, forrige gang jeg var innover. Denne uka var det meningen å bli i to dager. Bestyrerinnen hadde andre planer, og ville være på tur fra fredag til søndag. Da fikk jeg og anledning til å ta to overnattinger på hytta. Yr meldte om varme. Opp mot 15 grader i lavlandet, og null frost i høyden. Det ville være vått, med noe nedbør og helst tåke. Greie forhold så pass sent i sesongen. Turen fra Hunnedalen – Høgaleitet, til Blåfjellenden – også Høgaleitet, er en tur jeg har gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen endrer seg hele tiden, og det er alltid noe å legge merke til. Så sent på høsten er det lite farger og enda mindre dyr og fugler. Dette året har det vært med spor av rev enn «vanlig», men også mer ryper enn det jeg er vandt med å se. De siste årene har det nesten ikke vært ryper i det hele tatt. Det var derfor spesielt kjekt å komme ned til Blåfjellenden å høre liryper kakle oppe i lia. Det ble til at jeg stoppet opp på trammen bare for å få med meg lyden. Turen over heia startet greit. Det var lite vind og opphold, men jeg kunne se tåke rundt toppene. Da jeg kom opp i høyden ble det disig og det fløy yr i lufta. Siden jeg fikk nedbøren bakfra, var det ikke noe problem, annet enn at jeg tok på jakken. Nedover bakken mot hytta kom det lett regn, og ikke lenge etter at jeg hadde installert meg på hytta, kom regnet. Skikkelig slagregn, men da satt jeg foran ovnen med te og skoleboller. Jeg var usikker på om det ville bli en tur der jeg ble en eller to netter. Lørdagsmorgen ble det jobbing med renhold og rydding, og det var noen sengerammer som burde vært satt sammen, og som hadde ligget siden påske. Det ble endelig tid til å gjøre denne jobben. Jeg fikk selskap på lørdagskvelden. Det kom fire stykker fra Lortabu. En 6 timers tur i høg heia sent i oktober. De var egentlig heldige med været. Søndagsmorgen tok jeg ut i 11 tiden. Siden klokka ble stilt tilbake denne natta, så var det ikke så veldig tidlig... Det ble en tur tilbake til Hunnedalen med jakka på. Det var tåke og dis øverst, og da jeg kjørte nedover Øvstabødalen, regnet det. Jeg fikk en skikkelig flott helg på Blåfjellenden. Skulle vinteren fortsatt holde seg vekk, er det mulig jeg får med en bonustur i november. Det hadde vært ekstra hyggelig.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. (Mange som kommer fra andre steder i Norge, er ofte overrasket over hvor "tungt" terrenget er...) Mye av turen går gjennom høyfjellsterreng. (Området ligger på det som kalles "Det subkambriske peneplan", men flatt er det ikke.) Det er opp bakker og ned bakker, ofte ganske bratte og tunge bakker, men stien i seg selv er enkel å følge. Det finnes også åpne flater, der stien går på flatt fjell. (Lusaheiå) Oppe på granitten er det oftest bare et tynt dekke med jord, så det er mye fjell, men også enkelte rasområder og myrhull. "Stenete partier" (om du mener mye stein i stien) finnes, men er ikke vanlig. Terrenget er alt for varierende til å si noe "generelt".

Det er tre ting som er viktig når du skal velge fjellsko, at de passer på foten, at de passer på foten og nummer tre... at de passer på foten.

Mange takk.

I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden. Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom. Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld. Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen. Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren? Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse. Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første. Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen. For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet. Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet. Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta. Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt. Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober. Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt. I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...

Takk selv. Jeg har en stund tenkt at mine små innlegg blir litt for mange i forhold til hvor mange andre innlegg som blir skrevet. Vi skal to uker til Puerto rico om en stund, og der blir det en del "flate" mil - godt med litt trening. (Bakkene nå til dags blir tatt i et rolig tempo....) Det hadde vært kjekt å se en rapport fra Jotunheimen.

Skikkelig hyggelig å høre fra deg. Det hender ganske ofte at jeg er alene på hytta. og det synes jeg er grei, selv om det er kjekt å snakke med folk som kommer. Som deg for eksempel.

Med Nordsjøen til høyre hele turen. Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag. Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om. Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden. Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet. Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag. Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også. Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld. Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort. Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen. Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn. Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg. Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg. Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden. Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

Høst og ettersanking av sau. Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager. En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige. Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor. Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun. Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng. Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder. Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning. Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort. Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia. Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene. Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge. Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Det er et hunderom på Blåfjellenden. Dette er i bruk, og vanligvis går det greit med hund der. Noen ganger, ganske mange ganger, alt for ofte, så går det ikke greit. Slik var det denne helgen. Innover mot hytta kunne jeg se spor av hund. Flere hunder, og på hunderommet er det bare plass til to hunder. Jeg gikk forbi en gjeng med en hund, og det var fortsatt hundespor av flere hunder. Nå er det etter hver blitt slik at jeg egentlig ikke liker å komme til hytta om jeg vet det er hund på vei innover. Jeg har ikke noe i mot hund, og synes det er helt greit – om bare hunde-eierne kunne ha oppført seg slik reglene krever. Det gjør de ikke, Nesten flertallet av hunde-eierne mener hunden er viktigere enn reglene. Siden jeg også nesten automatisk blir hyttevakt i tillegg till å være tilsyn, synes jeg det er min oppgave å fortelle folk at det faktisk ikke er tillatt med hund inne i hytta. Den må være ute i skuten eller på hunderommet. Det må antakelig være en feil med min måte å snakke til folk på, for nesten alle protesterer og mener det må finnes unntak for nettopp deres hund. Den kan jo ikke stå ute alene, det er jo alt for kaldt ute i skuten, eller hunden har alltid vært med oss på soverommet.... Denne gangen var det hunderommet som var for kaldt. Det var to hunder på annekset da jeg kom ned til hyttene. De holdt til ute i skuten, og hundeieren hadde funnet fram tepper og som hundene kunne ligge på. Lukta var ganske stram, men hundene oppførte seg helt greit, og det var ikke snakk om å ha hundene inne i stua. De som hadde bestilt hunderommet, og som jeg hadde gått forbi på veien innover, kunne ikke forstå at det ikke gikk ann å gjøre unntak for deres hund. Den kunne jo ikke være i det kalde hunderommet. Det var det ikke snakk om. Vi endte opp med hunden inne i stua hele kvelden – og morgenen, selv om jeg gang på gang fortalte at dette ikke var i følge reglene. Det er ikke mye isolasjon i veggene på annekset. Det er lett å høre noen beveger seg inne på gulvet i naborommet. Disse folkene hadde – selvsagt – hunden inne på rommet den natten, og jeg kunne ikke høre hunden bevege seg på gulvet.... Det er ikke lett å forholde seg til slike folk. Det er jo lite jeg kan gjøre når noen velger å helt se bort fra regler. Det ble ingen hyggelig stemning i hytta for å si det slik... Nå vil mange hunde-eiere antakelig si at dette bare er et enkelt-tilfelle, og derfor ikke noe spesielt å bry seg om. DETTE ER IKKE ET ENKELT-TILFELLE. Alt for mange ganger, langt flere nå enn tidligere, kommer det hunde-eiere som oppfører seg omtrent som dette. Tre – fire ganger dette året (av omtrent 20), nesten like mange ganger som jeg har vært alene på hytten, har jeg hatt en nesten likedan opplevelse. Bare et par ganger der de har hatt hunden inne på soverommet, selv om jeg er i samme hytte, men også et par ganger på hovedhytta der jeg ikke har helt samme «kontrollen». De aller fleste gangene forlater disse eierne stedet uten å ha rengjort etter seg, og det er ofte ikke snakk om å rydde heller. Vannskåler og tepper blir liggende der de endte opp da hunden og eierne forlot Blåfjellenden. Vasking av gulv er det vanligvis ikke snakk om Det er så pass ille at jeg har måttet stoppe en hunde-eier fra å ta et «nytt» ullteppe fra stua for bruke til hunden. De «gamle» teppene var jo alt for skitne til at de kunne brukes på min kalde og våte hund. For min del blir dette et problem, som jeg unngår ved å gå til hytta de dagene jeg vet det vil være få folk og antakelig ingen hunder. Det er ingen god løsning, men det sparer meg for ubehagelige opplevelser.

Mine ALFA Walk King holdt ikke mer en ca 1500 kilometer (omtrent et år) før gore-texen var lekk. (Erfaring med minst 10 par....) De siste åren holdt det bedre - med noen måneder Mine Impact har holdt mer enn dobbelt. Jeg har aldri opplevd at pussing og innsetting av diverse "midler" har gjort skoene vanntett etter at menmbranen gar fått hull. Det kan hjelpe, men etter en time i vann så lekker det.

To til Blåfjellenden. Selvsagt hadde jeg planer om en tur til Blåfjellenden denne uka også. Som alltid, bestemmer været når turen skal gå. Yr betyr mye for når og hvor jeg tar denne turen. Denne uka varslet yr igjen best vær på torsdag og fredag. Heldigvis ble varselet bedre og bedre etter hvert. Det kunne til og med se ut som om jeg kunne unngå regn om jeg startet hjemover litt tidlig på fredagen. Tirsdag snakket jeg med broderen. Da var værmeldingen bare sånn passe. Lite sol og litt regn, og vinden skulle ta seg opp ut over fredag. Broderen syntes det ikke var vær for en tur i heia. Han trodde han ble hjemme. Broderen har hatt litt uflaks denne sommeren det har blitt mange og lange opphold for de litt lange turene. Helsa har spilt inn, og beina har av og til laget trøbbel. Det har medført dårlig form, mener han. Torsdag viste Yr en del bedre vær for torsdag og fredag enn tidligere. Det var snakk om bra vær faktisk. Sol og lite vind og nesten et snev av sommer. Etter noen SMSer og noen misforståelser, ble det klart at broderen likevel ville bli med til Blåfjellenden. Det syntes jeg var skikkelig kjekt. Det er flott å få følge på en tur innover heia. Jeg går alt for mye alene på disse turene. Vi startet innover heia i bare ullblusen. Det er ikke helt sommerklær, men det er slik vi går i godt vær. Denne gangen ble det en flott og kjekk tur. Sola var framme inne i mellom skyene. Den lille trekken vi hadde kom bakfra, og vi tok det med ro opp bakkene. Hva mer skal til for at det skal være en flott tur i heia? Broderen hadde planlagt en liten stopp ved Saftbekken på veien innover. Vi kom til vatnet og fossen, og bare for forbi. Det gikk greit over heia denne gangen. Nede ved Blåfjellenden ble vi møt av finværet. Sola kom skikkelig fram, skyene forsvant og det ble blå himmel. Tjernet utenfor annekset ble speilblankt. Hadde det vært sol nede ved bekken, kunne det nesten passet med et bad. Jeg sto likevel over den fornøyelsen. Selv om broderen hadde hatt en litt tyngre tur enn meg innover – foten sviktet litt på slutten, så tok det ikke lang tid før han fant fram cognacen, sigaren og kaffekoppen. Det var sol og varme på terrassen på framsiden av hovedhytta. Broderen fikk en god stund - og et langt opphold på terrassen får sola forsvant bak fjellet i nordvest. En slik stund på terrassen på Blåfjellenden, med flott utsikt nedover Fidjadalen, i sol og varme, er nor broderen virkelig setter pris på. Det er noe han ser fram til og synte er den kjekkeste delen av hele turen. I hvert fall når været er slik som denne gangen. For egen del ble det litt fram og tilbake mellom hyttene for å hente ting og legge tilbake de samme tingene. Det var noen småjobber som skulle gjøres. De tok ikke lang tid, og jeg kunne ganske kjapt sette meg sammen med broderen i sola. Det ble en tidlig, men nærmest magisk kveld på Blåfjellenden. Sola forsvant bak fjellet og kvelden krøp langsomt opp over fjellsiden i øst, det var blå himmel og blikk stille. Sola hadde varmet, og det var fortsatt god temperatur. En kveld som nesten ingen andre. Det var fortsatt sol fra blå himmel og nesten ikke vind på morgenen. Alt var likevel ikke som kvelden før. Termometeret viste rundt to grader pluss. Gangveiene mellom hyttene og «dassen» var hvite og spinnglatte. Nå tar det alltid litt tid å spise frokost, gjøre klar hytta og pakkes sekken. Jeg kan liksom ikke forlate annekset uten at gulvet er vasket og det er ryddig inne. Klokka ble omtrent elleve før vi tok ut. Da hadde det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Det var ikke snakk om «sommer» på veien tilbake. Det ble mer vinter enn sommer, og da vi kom opp på kanten, og fikk vinden i ansiktet, ble det kaldt. Selv med jakken igjen opp til haka. Vi møtte folk som kom i mot. Alle var på dagstur, og hadde nok hatt en grei tur i medvinden. Det ville antakelig bli litt kaldere på returen. Det ble en kort stopp ved Fossebekken. Litt saft og en liten pause gjorde godt. Vi kom ned til Hunnedalen i god form og broderen var svært godt fornøyd med turen. Han ser fram til neste år med flere turer til Blåfjellenden.

En flott tur i heia. Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren. Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden. Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte. Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken. Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn. Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin. Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime. Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer. Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene. Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde. Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.

Det er helt greit å gå i kanten av myrene fra Ristøl mot Lauvlia, men da ender du opp ovenfor garden på Lauvlia hvor det er en gjerdeklyver.Tae du mot garden, så blir det å klatre over. (Når du kommer til en grunnmur, omtrent halvveis, så ser det ut som det går en sti mot Lauvlia over myra, men der har jeg ikke funnet en grei plass å komme over gjerdet.) Når det gjelder Urdådalen, så unngår jeg denne ved å gå om Stølssletta, Rangildsstølen og Vindskaret, og gjerne oppom Håfjell (som ikke heter Blåfjell), før jeg går ned til Bjødnali og videre mot Ristøl. Når det gjelder ned mot Ristøl , så går det en nesten utvisket sti fra gjerdeklyveren og ned den bratte bakken mot selve Ristøl. Navnene finner jeg på Lokalnamn.no....

Du har flere turer i dette området enn jeg har, men en klar favoritt er "fire støler fra Sælandsskogen". en flott tur i fint terreng. Det eneste som mangler merking på kartet er traktorveien fra Jærbuskaret og ned til Sjelset. En grei vei i dårlig vær....

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer. Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg. Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen. Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik. Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover. De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen. Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig». Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen. Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg. Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt. Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra. Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned. Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time. Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet. Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter. Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet. Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina. Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.

En tur jeg har gått mange ganger før. Etter to omganger frem og tilbake til Blåfjellenden de siste dagene, var det muligens ikke en langtur jeg burde satse på. Fredag ville Yr ha det til at det nærmest skulle være sommer. Sol og varme og lite vind. Nå er to av tre ikke helbom. Med god værmelding er det vanskelig å sitte hjemme å se på godværet utenfor vinduet. Tanen var å ta opp i heia, men denne gangen gå frem og tilbake til Sandvatn på dagen. En grei men lang tur i heia. På en flott dag, en utrolig fin tur. Morgenen på fredagen var sol – fra stuevinduet. Innover i landet var det grått. Det hadde til og med kommet litt regn – som ikke YR hadde med i sine meldinger. Ville det være greit å utsette turen til Sandvatn og helle satse på et annet turmål? Turen til Bynuten var vanlig bare for noen få år siden. Det er lett å sjekke hvor mange ganger jeg har gått til Bynuten. Fra 2016 har det blitt ganske få. Stor sett bare en eller to ganger i året, og 2021 var jeg ikke oppom toppen i det hele tatt. Siden jeg også ble pensjonist i 2016, kan det lett være noe av årsaken. Turen til Bynuten er ganske «tung» med mye stein i stien og mye opp og ned – i tillegg til alle høydemeterne mot selve toppen. Med to turer i uka, før jeg ble pensjonist, og 4-5 turer i uka ette dette, så blir en tur til Bynuten muligens det jeg kaller en «langtur». Den tar nå opp mot 4 timer. Jeg la om planene og satset på Bynuten. Sykkelrittet som ville gå i Noredalen, hadde jeg glemt, så selv om jeg startet litt tidlig hjemmefra, ble det start fra parkeringsplassen på Seldalsheia som vanlig. Det var en del biler, men ikke mye folk. Jeg kunne se spor oppover, men da jeg tok fatt på stien mot Trodlabertjønnet var det ikke mange spor av folk foran meg. Jeg så faktisk ingen andre før ei jente sprang – lett – forbi nesten helt oppe ved toppen. Turen opp hadde gått greit, men hadde tatt lengre tid enn i gamle dager. Jeg hadde ikke presset på for å gå fort, og det tror jeg var lurt. Det er mange bakker og høydemeter mot toppen. Jeg mener stien langs vatnet og videre oppover mot Svartedalen, var tydeligere og mer brukt før i verden. Jeg tror ikke det er så mange om går til Bynuten lengre. Nå har toppen mistet status som høyeste topp i Sandnes, men det burde ikke gjøre store forskjellen. Det ble som vanlig ikke lange stoppen på toppen. Jeg tok noen bilder og fortsatte nedover. Muligens burde jeg ha funnet fram saftflaska, jeg svettet ganske mye på turen. Jeg var nede ved tjønnet i Svartedalen da jeg møtte flere folk. Fra der og ned kom det ganske mange i mot meg. Mange må ha startet sent, og de jeg snakket med ville ta runden fra toppen og rundt til Rasmalia og videre mot Almannaskaret og ned Lyseveien til bilen. For egen del gikk jeg ned samme vei som jeg var kommet opp. Det gikk ikke fortere nedover enn oppover. En del ganger på vei nedover Lyseveien har jeg kunnet kjenne at turen ikke er helt enkel. Denne gangen var det greit å komme ned til bilen, men jeg var ikke spesielt trett. Været var dårligere på morgenen enn hva Yr hadde sett for seg, men ble bedre utover dagen, og det minnet om sommer nedover de siste bakkene. En flott tur i flott vær.

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer. Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene. Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj. De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før. Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med. De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere. Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå. Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig. Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene. På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet. Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte. Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram. Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene. Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur. Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.

Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti. Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt. Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon. Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken. Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn. De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør. Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen. I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen. Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn. En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av. Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva. Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg. Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol. Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene. Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner. Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten. Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.

Dag 1 av vår rundtur i Dyraheio. Stavanger Turistforening inviterte til tur i høgheia. Fra Skreivasskleivane til Krossvatn og Vassdalstjørn. Turen ville gå i inne i Dyraheio – nesten så langt inn som det er mulig å komme på merket sti. Deler av turen vil faktisk gå i Bykle kommune. I tidligere tider – før Blåsjø, ville det ta dager å komme inn til Vassdalstjørn, nå er det bare en kort dagsetappe fra bilvei. Dette er et område jeg ikke ofte har besøkt. Stranddalen er ikke langt unna, og der har jeg jo vært noen ganger. Det kunne passe bra med en langtur i september. Nå var værmeldingen virkelig god – til å være i starten av høsten. Oppe på toppen av Rogaland ville nok temperaturen være noe lavere enn lengre nede, men det ville fortsatt være ganske varmt. Det var få unnskyldninger for ikke å hive seg med på turen. Vi skulle starte på fredag og ville være tilbake på søndag. Starten gikk greit, men en ulykke i en tunnel på vei mot starttidspunktet, gjord at vi kom litt sent igang. Det kunne lett bli mørkt før vi kom fram. Den største utfordringen på hele turen var å komme fra Øvre Moen (startpunkt for stien mot Stranddalen) og til enden av veien i Skreivasskleivane. «Vei» er en liten overdrivelse – dette er en svært oppkjørt grusvei, med dype renner og løs stein og grus i bratte bakker. Det gikk i første gir og vi brukte antakelig 30 minutter på 8 kilometer. Vi gjorde oss klar til å ta ut og pakket sekkene. Det vil si at i tillegg til det vi hadde med i sekken, kom det også noe av fellesmaten. Ryggsekken min var tyngre enn vanlig, og jeg lurt litt på hvordan det ville gå. Turen startet over noen sperredammer som skal holde Blåsjø i sjakk. Nå var Blåsjø nesten 100 meter vekk og et godt stykke under oss. Nedtappet så det holder. Etter sperredammene var det ikke mye flate partier. Det begynte med en skikkelig bratt bakke, og fortsatte opp og ned. Enkelte plasser var det litt «utsatt», og ikke helt enkelt for meg med et snev av høydeskrekk. Det gikk bedre etter hvert. Jeg ble antakelig mer vandt med forholdene. Hele området ligger på et «platå» (det prekambriske peneplan....) skapt av isen, bortsett fra at dette på ingen måte er flatt selv om det meste ligger fra over 1000 til 1200 meter over havet. Den høyeste toppene – Snønuten, var lett synlig det meste av turen, og er på 1604 moh. Første etappen, fra Skreivasskleivane til Krossvatn, gikk over Storseinheia. Det var opp og ned på sti som bare var merket med nødlinger. Likevel var det greit å finne fram. Stien er antakelig godt brukt, og det var flere enn oss 13 på fellestur fra Stavanger Turistforening som var ute og gikk. Etter 5-6 kilometers tur over Storsteinsheia, kom vi inn på den T-merkede stien og fulgte denne fram til hytta. Vi var ved hytta rundt halv ni, og klokka ni begynte det å mørkne. Vi fikk heldigvis ikke bruk for hodelyktene denne gangen. Etter en lang kjøretur, fikk vi en virkelig flott tur over heia. Sola skinte, det var tørt og lite vind. Det var ikke direkte sommertemperatur, men likevel skikkelig greit turvær. Det er noe litt spesielt med slike turer i kveldslys. Sola kommer lavt og skyggene blir lange. Naturen går liksom til ro for dagen, og for oss var det godt å komme fram. Selv om det «bare» ble en tur på noe over to timer, fikk vi en virkelig flott opplevelse denne dagen. Kveldlyset og solnedgangen satte et flott punktum for en fin første dag på tur. Vi hadde to dager å se fram til. Starten på vår rundtur var i hvert fall kjempeflott.

Jeg vurderer å sende de inn, men vet av erfaring at når de kommer tilbake, så er de nye Impact alt inngått og de gamle blir liggende...

Endring er aldri kjekt, selv om det er til det bedre. Det er ikke lett å ta farvel med et skopar som trofast har tjent meg vel i lengre tid. Det var med en viss spenning jeg kjøpte mitt første par med ALFA Impact. Svinedyre sko, men med «garanti» for omtrent det meste... Lesten var omtrent som på ALFA Walk King og den skoen passer meg svært godt. Det ble derfor ingen stor overraskelse at også Impact passet på foten. Det som skilte litt fra Walk King var at Impact ikke trengte «inngåing». De passet med en gang. Og ga ikke noe ubehag første gang jeg tok skoene i bruk. Nå, etter nesten tre år, er sålen slitt, og det er et hull fremme på tuppen av gummikanten. Skoene er likevel fortsatt «tørre». Det eneste jeg har gjort med skoene i de årene jeg har brukt disse, er å skifte en skolisse. Skoene er ikke veldig godt påpasset. De har sjeldent blitt pusset, og blitt ganske røft behandlet. Det har hendt at de har stått til tørk nok så nær ovnen – uten at det viser på læret. Det er jo nettopp når skoene er utslitt at de er behagelige å bruke. Da passer de foten nærmest perfekt. Det har blitt til at jeg har utsatt og utsatt å tas i bruk et nytt par med Impact, som har ligget klar i eska de kom i. Det er litt vemodig å pusse skoa for siste gang, og vite at nå – nå er det stopp. Heldigvis skal de få være med på en siste tur. En riktig langtur over flere dager. Det blir et verdig farvel til et trofast par med sko.