REJOHN

Det er gode grunner til at STF er restriktiv til hund. (Grunneiere...) Men de forsøker å gjøre noe for turfolk med følge. De nye hyttene er utstyrt med hunderom og på Stranddalen er det også rom med mulighet for å ha hunden inne. (NB, jeg er sterkt i mot dette, det er dessverre alt for mange hundeeiere som gir blanke i hundeforbudet, og heller ikke gjør skikkelig rent etter seg.)

Sandvatn og hund er ingen god kombinasjon. Skuten er liten og trang, men det er der hunder pleier å befinne seg. Enten det eller utenfor. Uthuset er en mulighet, men der er det folk som kommer og går om nettene.

Det enkleste om det skal være med offentlig transport fra Stavanger, vil være å ta buss til Prekestolhytta og gå derfra mot Moslivarden, eller vannene nedforbi. Både Røssdalen og Fidjadalen og Madlandsområdet har fine teltplasser, men helt umulig å nå med buss. Ellers vil jeg også nevne Noredalen/Frafjordhatten området, som er like vanskelig å nå med buss. (Jeg har ellers "drømt" om en telttur til Tverromdalen vest av Vådlsndsnuten i Madland. Tenk å vokne der en strålende sommermorgen.) Tre timer med fullt utstyr er tungt, og opp bakkene tilFidjadalen og Madland, kan bli en utfordring. Så Røssdalen blir kanskje det beste alternativet. Det gjelder å få til transport... Båt, og drosje er en mulighet.

Det er nok Joika jeg tyr til på hyttene, om jeg ikke bærer med mat. Det hjelper å ta med en boks erterog gulrøtter. I tillegg bruker jeg Kvitseidsmør i potetstappen, det gir en bedre smak.

Nå har DNT lite med det meste av praktisk arbeidet i fjellet å gjøre. Det er de lokale foreningene som står for. Jeg forstår dette er vanskelig, men.... Etter en mannsalder i heia, kan jeg med stor sikkerhet si at nær 80 90% av alle som går i mitt område velger å benytte seg av turistforeningens tilbud. Uten dette tilbudet er jeg overbevist om at besøket hadde vært betydelig mindre. Disse besøkende er relativt samstemte om at det turistforeningen får til er storartet, delvis basert på dugnad, og ikke mer kostbart enn at de fleste har råd til en tur i ny og ne. Det er den positive siden - for de aller fleste. Så finnes det noen som ser negative sider. Og de om det.

I mitt område, er det ikke mange teltere som beveger seg vekk fra den smale sti. Det kan virke som om også,teltere er avhengig av merking og tilrettelegging. I hvert fal for noen er det å kunne bruke utedass, et must selv om de er på telttur. I helga var det et par somslo opp teltet omtrent på terrassen til Blåfjellenden, og brukte benken utenfor som kjøkken. Hvor er alle de som ønsker å være alene, det er bare å gå ca 500 meter fra den smale sti, så er det ikke en kjeft å se.

Du er helt på villspor, på feil jorde. Om du tror Stavanger Turistforening gir opp sin bestemmelsesrett, for samarbeidet med DNT, tar du feil. Når det gjelder arbeidet i "felten", så er det STF som har alt å si. De bestemmer merking av stier. De bestemmer hvordan hyttene skal være, og om det skal brukes helikopter eller scooter til transport. De bestemmer hvordan søppel skal håndteres. De er ansvarlig for egen økonomi, og må, selv sørge for kapital til egne bygge prosjekter, og hvor nye hytter skal ligge. Lista er mye lengre, men du påstår vel fortsatt at det er DNT som bestemmer? At DNT prøver å få til fellesuttalelser om enkelte spørsmål endrer ikke at enkeltforeningene bestemmer det meste.

DNT består av en masse selvstendige foreninger, og kan ikke på noen måte sammenliknes med et konsern som har felles ledelse og felles eiere. At foreningene samarbeider om systemer og andre endrer heller ikke dette. I STF's område, er det STF som bestemmer det meste. Hvor hyttene skal ligge, merking av stier, servicenivået på hyttene, og de,har,ansvaret for egen økonomi. Langt fra en konsernbinding tilDNT.

Og det i verdens rikeste land... Noen må få gjort noe med det problemet.

Dett. Var skikkelig kjekt å se bilder fra NILSEBUområdet. Jeg har ikke besøkt området i år. Delvis fordi det var fullt på lista over hyttevakter, og delvis pga den sene våren. Det er i følge sauefolka på Årdalshytta helt riktig at sauene ble "kannet" på det stedet du har tatt bildet. Jeg skulle ønske det var meg som fikk noen dager der oppe.....

Alle endringer , selv de som er til det bedre, er vanskelige og tunge. Når det gjelder alder, får jeg ikke mitt vanlige ordspråk til å passe: "intet problem er så stort og komplisert at det ikke er mulig å springe fra det."

Dette året har blitt sterkt påvirket av en bakfoten som ikke oppfører seg. Jeg håper å komme sterkt tilbake. Det blir heldigvis flere turer og derfor flere rapporter. Jeg må ha noe å lese på mine gamle dager. Takk begge for gode ønsker.

Sommer, sol og kortbukser. For siste gang…. Heldigvis ikke turen inn til Blåfjellenden, men for siste gang med start fra jobben. Og det får meg selvsagt til å tenke på at som pensjonist kan jeg ta flere turer innover, ikke færre. (Øh, ikke nevn dette for bestyrerinnene…) Med planer for helgen og kommende uke, måtte det bli en torsdag - fredagstur til Blåfjellenden. Og torsdag ville være siste dag på jobben, Egentlig et godt utgangspunkt. Avskjeder tar tid. Jeg hadde lagt opp til en liten minnestund klokka 14, (Beskjeden til kolleger var at “begravelsen har funnet sted i stillhet, og det ønskes ikke blomster”. Bårebukett derimot…) Broderen ville være med. Ikke på minnestunden, men på turen. Og det ville være skam og skjensel, og ikke ta på tur om mulighet var tilstede. Det har ikke vært for mye bra vær. Torsdag - fredag var værmeldingen sol og sommer. Og den stemte for det meste. Innover heia torsdagsettermiddag, var det sol, medvind og bra temperatur. Det var litt kjølig øverst, men nede i dalen hadde det vært varmt. Selv om den helt store sommervarmen manglet, var det ingen grunn til å ta på vinterutstyr. Det ble en kjekk tur i kortarmet bluse og kort bukse. Som så mange ganger før, oppdaget vi at det mangler litt pift. Etter en dag på jobben før tur med sekk, er det ikke overskudd til å sette rekorder. Bakkene må tas i rolig jevnt tempo. Og det er ikke vits i å sjekke klokka for ofte. Men vi kom inn i forholdsvis god form. Kvelden gikk fort. Godt selskap sørget for det. Morgenen gikk også usedvanlig greit. Arbeidet ble gjort fort og greit, alle deltok Og vi skulle alle skulle samme vei, tilbake til Hunnedalen. Vi startet bak en del av de andre gjestene. Ikke langt oppe i bakken, tok vi igjen en tysk far med sin datter på 14. Det å ta igjen folk gir litt ekstra insitament til å gå fortere. Og da vi så neste gjeng, ble det på ny litt ekstra speed. Ikke helt som i gamle dager, men i hvert fall mer fart enn det som har vært vanlig den siste tiden. Nå var ikke været noen stor hindring denne dagen heller. Men vinden hadde blåst skikkelig om natten (på tross av værmeldingen som meldte om lite vind) og det blåste fortsatt da vi tok ut. Midt i mot. Det ble en tur oi motvind som gikk kjapt. Bra å kjenne at vi pensjonister fortsatt er i stand til å gå i et bra tempo. Nå gjenstår det bare å få trent nok til å holde tempoet i mer en to timer… 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det som fremkommer i artikkelen er egentlig "gammelt" nytt, men det er skrevet - og forklart på en bedre måte enn det jeg har sett tidligere. Vi har hatt en del diskusjoner på fjellforum opp gjennom årene, rundt jakker - og en del av oss har vel kommet til at det er bedre å være varm og våt (i Gore-Tex) enn kald og våt i ikke vanntette klær. Og at ull eller fleece er best som mellomlag. Og at bomull er "døden". Det var vel omtrent det artikkelen også hevdet?

Jeg har opplevd å ikke få kontakt med satelittelefon i trange daler. En eller to ganger har jeg også måttet vente på å få kontakt. Normalt oppnås kontakt med telefon uten problemer.

Mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Søndagens tur gikk på kjente stier, selv om det ikke var særlig mye å se store deler av turen. Det var meldt om brukbart vær, lite vind, lite nedbør og lite grader… Ingen nevnte tåke. Det gjorde karen jeg traff på vei opp Lysebrekka. Han kom ned fra Sandvatn. Og mente nok at det ikke var helt greit å ta seg innover heia alene i tåka. Turer i tåke er ikke et ukjent fenomen. Det har blitt noen turer uten den stor utsikten etter hvert. En gang i forrige århundre, antakelig tidlig nittitall, ble jeg en gang overasket av tåke på vei mot bilene. Jeg er ikke helt sikker på hvor tett tåka var, men den var i hvert fall så pass at jeg ikke helt hadde kontrollene – et stykke. Siden den gang har kompasset vært på plass i sekken. Denne gang var det 50-60 meter sikt på dette tetteste. Jeg har opplevd å gå med omtrent 20 meters sikt, da var tåka tett. En annen gang var det stikk motsatt. Jeg kom ned til parkeringsplassen og ble stoppet av en kar. Han lurte på hvor tett tåka var. «Tåke, jeg har ikke registrert noen tåke» var mitt svar. Men da jeg kikket meg tilbake, var det helt klart tåke oppover. Det var en av de gangene jeg konsentrerte meg om å komme fortest mulig fra hytta til bilene, fordi det er morsomt å bruke kroppen, og å måle hvor fort det egentlig kan gå. På tross av advarselen om tåke, fortsatte jeg innover. Det var ikke direkte folksomt. Det hadde vært en del på hytta den natten, men det var ikke mange som kom mot meg. Jeg møtte derimot en del som var på «jobb» med hunder. Det var telling i forbindelse med rypejakta. Alt i alt møtte jeg 3 lag, men det var flere lag ute i terrenget. De jeg møtte, kunne fortelle at de ikke hadde sett mye ryper – eller nesten ingen. Det kunne skyldes tåka, men de hadde sett få ungfugler. Det kunne tyde på dårlige klekkeforhold og liten tilvekst. Om det ble jakt i Valevannsterrenget dette året kunne de ikke si noe om, men et par av karene var heller skeptisk til rypejakt i år. Det er fortsatt snøfenner, selv om snøen har forsvunnet på flatene. Stien går fortsatt over flere lange fenner, men det er ikke nødvendig å gå på snøbruer. Den kalde våren og sommeren har også påvirket plantene. Det lyser rødt og lyserødt bortetter. Nederst er det klokkelyngen som står i blomst, og oppe på heia er det grepplyngen som lyser opp. Noen enslige fjelltjæreblomst viser også igjen. De holder helst til på bare berget, og er derfor lett å få øye på. Det ble en kort rast på hytta. Da jeg kom ut, for å ta fatt på tilbakeveien, hadde tåka lettet litt. Det betydde yr og vind. Rett i mot. Jeg hadde på en tynn fleece i tillegg til ull, under jakken. Lua ble trykket ned i pannen, og en stund var vantene i bruk. (De ligger alltid i lommen.) Det var mer senhøstes enn midtsommer. Nå tok det ikke lang tid før jeg fikk vinden inn fra siden, og kom litt ned i dalsøkkene, og forholdene ble straks bedre. Det er litt trist å gå forbi badekulpen i bunn av Lysebrekka. Ikke en eneste gang har det vært forhold til å ta seg en dukkert i år – så langt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vi kan gjerne skille dette ut som en tråd om veien til Nilsebu... Veien er, med unntak av det siste stykket asfaltert i 2012 (tror jeg). Det er helt greit å sykle, men på grunn av høydeforskjellen ca 730 meter, så blir det tyngre opp enn ned. Tidligere kjørte Turistforeningen "buss" opp og ned for en (forholdsvis) rimelig penge. Jeg tror ikke dette gjelder i år. Da er det 750,- for turen om du er en eller 5. (Med unger så kan det være greit å kjøre det er tross alt 2 mil opp.) Det er omtrent like langt inn til både Stakken og Nilsebu fra dammen (til Nilsebu starter stien i Klegjadalen.) Ca 2 timer, men dette er "gamle" timer, så beregn omtrent samme tid som fra Hunnedalen til Tomansbu. eller Sandvatn. Stien gjennom Klegjadalen over Heia-akslå og ned til Nilsebu er enkelte plasser bratt. I regnvær er det i tillegg sleipt, da tar det mer tid. Stien fra Nilsebu til Stakken på nordsiden av Nilsebuvannet går over Snetonå (har ingen ting med snø å gjøre men "på snei"), som også er litt luftig, men helt grei å gå. Den ser verre ut enn den er. (Jeg synes det er mer luftig en plass rett over fjellet og på vei ned mot Svaberdalen.) Eller går turen på nordsiden forbi Storhidler og nær Storhidlervannet, som burde ha fisk. Stien går også over Kannekleiv og forbi en litt utydelig dyregrav på vei ned mot Dyrgrovstjønn. og videre mot Stakkavannet og Stakken. (Navnet Stakken kommer av en knaus like bak den gamle hytta, som likner en "stakk" - høy på staur.)

Det er lettere å sykle ned veien fra Nilsebudammen enn opp.... (Ta med lykt - det blir mørkt i tunnelen.) Om det er fisk som er målet, kan du jo ta inn på Nilsebuhytta og sette ut garn. Det er en plass i sør rett under stien fra Heiafjellet/Klegjadalen ved en bekk, hvor det alltid blir tatt fisk... Eller som en fra Årdal sa det, "sett garnet rett over Storånå..." (Ikke helt lovlig, men det er litt for mye småfisk i Nilsebuvannet.) Storhidlervannet er reknet for å være et godt fiskevann.

Hadde det vært Hellas, hadde jeg vært pensjonist i en god del år allerede. Og de siste månedene før jeg avslutter et langt yrkesliv (nesten 50 år - gudbedre....) tar jeg det ikke så høytidlig. Takk også for tilbakemeldingen.

2 timer inn til hytta er bra fart, med tung sekk. Jeg har tatt turen noen ganger, men alltid med lett sekk. Fra GPS spoet virker det som du holder vestsiden av myrene innover mot Djupavatn. Jeg pleier også å gå på den siden - om det ikke er for vått. Jeg mener det er den gamle stien innover. Jeg følger i hvertfall et gammelt far.

Det har funket det, og timebetalingen har vært god.... Det blir nok nye turer til Blåfjellenden fremover også. (Det likevel først og fremst for egen del jeg lager et lite notat fra turene, hukommelsen er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært.)

Jeg har jo helt glemt NAV.....

Mange takk for vennlige ord, det gir fortsatt inspirasjon til å fortsette.

Fredagskveld på Blåfjellenden. Det kjennes litt rart og sitte på jobb for å skrive innlegg på bloggen – for siste gang. Å ikke få betaling for dette, blir en ny erfaring…. Nå er det jo mange som er uten jobb, og det å bli pensjonist rammer kun de heldige. De uheldige…. Men tilbake til turlivet: Fredag til lørdag ble det tur til Blåfjellenden. Det var egentlig meningen å bli over til søndag, men nå spillet helsa meg et puss, og planene ble litt amputert. Jeg kom meg sent avgårde på fredagen. Oftest når jeg kommer inn, går det timer før det kommer andre. Og så lenge jeg ikke jobber, kan det være kjedelig å bare vente på folk. Denne gangen ville jeg forsøke å komme «sent». Det har selvsagt blitt en del kveldsturer innover. I selskap med bestyrerinnen. Og det har alltid vært kjekke turer. Denne gangen ble det i eget selskap, og ikke mindre kjekt av den grunn. Det var endelig også sommer i heia. Fint vær, bra temperatur og nesten ikke vind. Det manglet bare kortbukser. Det hadde regnet skikkelig dagen før, og værmeldingen var ikke helt sikker på om det ville bli tørt utover kvelden. For sikkerhets skyld ble det vanlige klær. En slik sommertur er noe jeg ikke får for mye av. Det er lett å glemme alle turene i dårlig vær når sola skinner og det bare er kjekt. Litt spesielt var det at det omtrent var vindstille. Det er ikke ofte skyer og fjell viser som speilbilde i vannet. Det betyr bilder. Helt sikkert vanlige og kjedelige for mange, men for meg litt spesielle. Et lite stykke innover i heia, tok jeg igjen et par som også skulle til Blåfjellenden. Med store sekker. De forsikret meg om at sekkene ikke var så tunge som de så ut til, soveposene tok mye plass. Jeg kunne ikke unngå å tenke på en kommentar jeg kom med tidligere, store sekker og bare Real til middag. Det var nettopp det disse hadde med – en pose Real til middag. Det er selvsagt greit, men selv bærer jeg på en del mat. Helst Fjordland til middag, men i hvert fall egg og bacon til frokost. Fint vær og god værmelding betyr ofte godt besøk på Blåfjellenden. Denne gangen kom det en god del folk. De siste to – hver for seg – kom omtrent i det det ble mørkt, og da var klokka nesten 11. Neste morgen var det ikke direkte sommer. 10 grader vind og skyet, selv om sola kom igjennom enkelte ganger. Det var jakke og langbuksevær. Det ble som vanlig vask og rydding etter frokost. De fleste tok ut før meg. En god del skulle til Langavatn, eller en lang tur ned Fidjadalen til Mån og Eikeskog. Andre skulle likevel bare tilbake til Hunnedalen – den korte turen. Forrige uke skulle «alle» til Sandvatn, denne uka skulle ingen i den retning, men til Langvatn. Etter å ha vridd filla, tømt bøtta og tatt en siste sjekk, tok jeg også ut – den korte turen. Ikke langt oppe i bakken tok jeg igjen de første. Litt senere så jeg flere foran, og det blir selvsagt lagt inn litt ekstra for å ta igjen disse. Rett før gikk jeg på en jeg har truffet mange ganger – nærmest en gammel bekjent. Og hun går ofte alene. Slik var det også denne gangen, men hun skulle ikke bare den korte turen. Hun ville til Langavatn. Og det har hun ikke problemer med. Det kjedelige var at hun kunne fortelle om alvorlig sykdom, og at det ikke var veldig lenge siden hun måtte ta det skikkelig med ro. Og jeg klager på grunn av en skarve achilles… Jeg tok likevel igjen jentene foran, og fortsatte i god fart nedover. Det kom et par familier imot, som skulle inn til hytta. Det ville antakelig bli mer folk natt til søndag enn natt til lørdag. Det må til for at besøket skal bli i nærheten av fjoråret. Både på vei inn og ut traff jeg andre med store sekker. Som skulle ligge i telt. Det er ofte hunden som avgjør om det er telt eller hytte som blir brukt. Det gledelig denne gangen var at alle hadde bikkjene i bånd. Telting er nok blitt mer vanlig enn før. For egen del var det litt oppmuntrende å kunne konstatere at jeg ikke hadde brukt spesielt lang tid. Kan formen ha blitt bedre? Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Får vi som faktisk synes Gore-tex er en forbedring mindre "pes"? Membranen på utsiden? Det vil i hvert fall hindre at stoffet blir gjennomvått... I følge Backpacker er det en ny membran på gang.... 2016 Waterproof Jackets Preview A new kind of waterproofing, a superlight rain shell, a short-sleeve rain jacket, and more sneak-peak 2016 waterproof jackets from the Outdoor Retailer Show - See more at: http://www.backpacker.com/news-and-events/events/outdoor-retailer/2016-waterproof-jackets-preview/#bp=0/img8 Windproof, waterproof, and breathable. That used to be enough for a technical shell. Not anymore. Today’s jackets have to be light, stretchy, and carry some style. Spring 2016 will crown new heavyweights and ultralights, and see more budget-friendly 2.5-layer jackets.