REJOHN

En hyggestund sammen med andre. Når livet går meg imot, og det unnlater det sjelden å gjøre, tar jeg en tur til fjells. Et utmerket motto… Og det skal ikke mye motstand til før jeg tar en tur. Det gjelder sikkert mange andre også, selv om terskelen for tur nok er høyere enn for meg. I hvert fall treffer jeg mange kjekke folk på Blåfjellenden. Det blir mange kvelder med prat og diskusjoner om mange ting. Det er skikkelig hyggelig, og noe jeg ser fram til. For broderen er det å sitte på terrassen med cognac (i tørt vær) eller whisky (når det regner - den tåler vann.) og en god sigar, et av livets små høydepunkt. Da er det tid for meditering og tilbakeblikk. Om ikke heller bare å se ut over Fidjadalen, uten å tenke på noe spesielt i det hele tatt. Med få gjester blir det ofte til at vi alle sitter rundt bordet og prater sammen. Ofte blir det snakk om hva vi gjør eller jobber med. Det blir selvsagt også diskutert forskjellige stier og hytter. Og fortalt historier. Alltid rolig og uten at noen bruker de helt store ordene og volum. Det blir ofte en fristund fra det daglige. En helt annen opplevelse, litt utenfor hverdagen. Det tror jeg de fleste har godt av og trenger. Og omtalte utsikt nedover Fidjadalen er en god grunn til å ta turen til Blåfjellenden. Fredagskvelden var nettopp en slik kveld, med god prat og rolig samvær. Takk til alle gjester

Det er vanskelig å la være: men det er en merkelig sekk du har.... Litt mer seriøst: Det er vanskelig å holde seg tørr i regnvær. Selv har jeg funnet ut at Gore-Tex fungerer best, men hels før overflatebehandlingen er for gammel. Det hjelper å ha lang jakke - den holder rompa tørr mye lengre, og kryper ikke så fort opp under sekken. Jeg bruker også skyggelue - caps. Å holde regnet borte fra ansiktet gir en "falsk" behagelig tur. Jeg har også alltid flere par tynne hansker (20-30 kroner på Nille), som kan tas i bruk. Jeg liker meg bedre med varme hender i regnvær. Sist men så avgjort ikke minst. Jeg bruker en tynn syntetisk lang bukse under. Den holder varmen bedre når det siler ned i timevis. Jevnt kaldt regn over lår og legger, gjør i hvert fall meg kald etterhvert.

Glemt og gjemt, men ikke gjenglemt? Jeg har funnet de merkeligste ting glemt på Blåfjellenden. Telefoner, radio, jakker og andre klær. Nå var det min tur å glemme. Både telefonen og jakken lå igjen på tilsynsrommet da jeg for sist søndag. Hvordan det er mulig å glemme jakka, er et godt spørsmål. Kan det ha noe med langt fremskreden als???. (Hva var nå navnet?) Uansett betød det en tur til Blåfjellenden for å hanke inn “greiene”. Hva med mobilen? Beskrivelsen “stille og rolig uke” passer. Helt greit for min del. Men det medførte selvsagt noen små praktiske tilpasninger, hvor jeg lånte telefon for å få gitt beskjeder. Broderen hadde bestemt seg for en tur inn til hytta fredag til lørdag. Da passet det bra om jeg slo følge. Sånn sett ble det litt stress, ned fra Nilsebu på torsdag og til Blåfjellenden på fredag, med sosiale forpliktelser inneklemt i mellom. Noe av årsaken til beslutningen om en fredag/lørdagstur, var værmeldingen. Det ville være bra vær fram til lørdagsettermiddag. Og hvorfor ikke gå i bra vær om situasjonen innbyr til det. Det var mildt, 15 grader, det var delvis sol, men det blåste - bakfra. Tørt og fint å gå. Jeg har ikke sett Fossebekken så liten før i år, det er litt spesielt den går opp og ned med regn og snøsmelting, men i år har den vært høy til nå, Det viste seg at vi var først til hytta, og ble alene til ut på kvelden. Tidlig høst og fredagskveld betyr ofte at det kommer folk sent. Og slik var det denne gangen, Lenge etter at det var blitt mørkt kunne vi se folk med hodelykt komme inn til hytta. Greit det, det er plass til alle. Bøndene holder på med ettersankingen. Det er med andre ord mange folk i heia. Vi kunne se sauer i garen ved Stølsro, men ved Blåfjellenden kom det først dyr en stund ut på ettermiddagen. Det ristet og bråkte den natta. Vinden tok seg opp og selv pytten utforbi hytta fikk bølger. Etter det vanlige morgenritualet med frokost og rengjøring, tok vi fatt på bakken opp. Den lå i le for vinden. På kanten blåste det friskt, men så avgjort ikke over bris. Det ble en grei tur tilbake også. Vinden tok skikkelig i - opp mot kuling - enkelte plasser, hvor vi måtte kjempe for å komme framover. Oppe i høyden kom det to karer i mot. En av disse hadde bruk for hjelp. Gamle sko (20 år, ble nevnt) kan miste sålen. Det var nettopp det som var skjedd her. Vi forklarte hvor han kunne finne et par gamle joggesko, og/eller gaffertape. Og krysset fingrene, de skulle ned Fidjadalen - og hadde minst 6-7 timer Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har ikke behov for å forsvare eller forklare hvordan AMK , hrs eller politiet opptrer eller arbeider. Jeg bare konstaterer at "slik er det", og om det er grunn til å forvente noe annet, får være opp til den enkelte. Når det gjelder SPOT, som så vidt jeg ved bruker Globalstar systemet, ville jeg være skeptisk, med bakgrunn i erfaring med satelittelefon. Jeg har i dra Iridium.

Du er nok ikke den eneste som har gått forsiktig der. Og syntes det var litt skummelt, spesielt om det regner. Jeg skal i hvert fall ta opp dette med STF.

Det første jeg ville ha spurt om, er om du gikk om Kamsvannet/Kamsbrekka på vei mellom Grautheller og Litle Aurådalen. Eller om du gikk den gamle løypa rundt Svartevann. Om det var den gamle løypa du benyttet, så er det nettopp en snøfonn som ender ut i Svartevann som var årsaken til omleggingen. (Den nye er minst en time lengre enn den gamle,) Synes du at det var rett opp av Auglend i Lyse som var problemet, så er det litt annerledes. Her er det ikke mange andre muligheter for å komme fram. Stien er ikke veldig mye benyttet, og var overgrodd for noen år siden. Men denne stien er gammel, og svært mange har gjennom årene tråkket mellom Lyse og Kamsvannet/Kamsbrekka.

STF vil skifte ut de fleste skiltene rundt om. De nye er i metall og vil få en fargekode for vanskelighetsgrad. De vil ellers stå slik de har gjort til nå. Opp gjennom årene er en del stier lagt om, for eksempel i Storådalen ved Nilsebu, mellom Melands-grønahei og Eiavatn, mellom Blåfjellenden og Sandvatn og sikkert flere som jeg ikke kommer på i farten. Det kan lønne seg å anskaffe siste utgave av kartene for området.

3 dager på Nilsebu. Naturen er lunefull. Etter en trist, kald og våt vår og sommer - med enkelte hederlige unntak, så vartes det opp med skikkelig sommer i september. Sol, 20 grader og nesten ikke vind - og det i heia. Vi, det vil si min eldste bror og meg, har de siste årene hatt en ukestur til Nilsebu. Mest som hyttevakt, men også for å fiske og ta en tur eller to. Dette året var det ikke mulig å komme opp til hytta å den vanlige tiden. Det så lenge ut som om vi ikke fikk besøkt området i år. Det meste ordner seg. Etter igjen å ha hatt en runde for å skaffe nøkkel til bommen, (det er ikkehelt enkelt å ordne for oss sivilister..) så ble det til at vi kunne ta en tur likevel. Værmeldingen var en pådriver i så måte. Sol og helst sommer. Og for en gang skyldt hold de hva de hadde lovet. Fra vi startet hjemme til et stykke på tilbakeveien, var det knapt en sky på himmelen. Da vi kjøret over heia fra Sirdal til Lysebotn, viste termometeret over 20 grader enkelte plasser. På 1000 moh i september. De neste to dagene var ikke dårligere, Nå var det kalde morgener, men så snart sola nådde terrassen uten for Nilsebu, steg temperaturen. Etter noen år på samme plass, har det selvsagt blitt noen “tradisjoner”. Selv om turen i år ble vesentlig kortere enn vanlig måtte de faste programpostene gjennomføres. Det ble komlemiddag. En gang i løpet av uketuren vår, lager vi komler og serverer de gjestene som vil ha. Slik også på denne turen, selv om det bare var to utenom oss som syntes komlene fristet. Det ble tur til Stakken. Min eldste bror har fått litt problemer, han ser ikke helt syn på tur i terrenget. Derfor ble det en alene tur til Stakken. Det er ikke en lang og krevende tur, men i det fine været vi hadde, så var det så avgjort riktig å ta ut. Kjekt å gå i slikt fint vær, og kjekt å se igjen Stakkenhytta. Det ble raddel, lått og løye med andre fjellfolk. Første kvelden var vi alene på hytta. Dagen etter kom det en masse folk. De fleste fra “dammen” i båt, men også far og sønn på tur fra Grautheller til Melands-grøna-hei. Det er to dager med 9 timers tur. Selv om været var kjempefint, så er det en drøy tur. Det ble fisket, og denne gang med godt resultat. Siden vi fisker for å få fisk, og helst mange, uten å bruke for mye tid, blir det med garn. Vi satte ut garnet første kvelden og da vi trakk det m morgenen var det temmelig fullt med fisk - 30 til sammen. Vi sto tidlig opp - rundt 7. Det ble frokost og en liten pause før vi tok ut får å trekke garnet. Vel inne på hytta med to bøtter garn og fisk, måtte vi først få løs fisken før vi kunne rense fangsten. Alt dette tar tid. Først i tolvtiden kunne vi rette ryggen og avslutte arbeidet. Selvsagt ble det også grundig vask og generell rengjøring av hytta. Det tar også tid å ta en grundig omgang av hele hytta. Vi hadde ingen planer for siste dagen, og da passet det godt å ta en runde rengjøring. 　 På dammen, der vi to egentlig skulle dra båten opp en lang bakke, møtte vi en gjeng sauefolk. De spurte om vi hadde sett dyr. Vi kunne fortelle om dyr både rundt hytta og lengre ute. Det ble til at Sverre kjørte to inn til hytta for at de skulle få med seg de sauene som sto der, og fikk vist de andre hvor dyrene ellers sto. De var takknemlige for hjelpen, og til gjengjeld var de med og fikk båt og motor på plass. Det sparte oss for en god del slit. En skikkelig fin avslutning på en skikkelig fin tur. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Da ble det tur til Nilsebu. Fisk - 30 stk- Tur til Stakken og tilbake. Kjekke folk....

Ruten er delvis merket fo et par år siden, men merkingen viser ikke særlig bra enkelte steder. Miljømaling holder ikke like lenge som gammel bengalakk. Skiltet du viser ti er egentlig overflødig, stien mot Langavatn er lagt om. Siden stolpen og skiltet likevel er der, har ingen fjernet dette. ( men skiltet som viste vei mot Langavaten er fjernet. )

I følge rutetabellen er det ikke buss på søndagsettermiddag lengre.

Heldigvis varter naturen av og til opp med de største overraskelser, som denne uka. Skikkelig sommer i september.

Som nevnt tidligere så er ikke hovedredningssentralen eller AMK noen "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på en knapp. De ønsker best mulig informasjon før de sender ut noe som helst. Kommunikasjon er derfor viktig. Til de som mener at det ikke bør ta tid, hva om det er umulig på grunn av vær eller andre redningsoperasjoner å sende ut helikopter? Om politiet er udugelig har jeg problemer med å vurdere, da det ikke er noe å sammenlikne med, men min erfaring er at de gjør et godt arbeid ut fra de forutsetningene som finnes. De vil alltid være tilbakeholdne med å sette i gang et stor apparat, det krever innsats fra frivillige og/eller utkommanderte. Ikke noen ønsker å være deltaker i unødvendige operasjoner.

Jeg har selvsagt vært på tur - I sommervær.

Jeg tror nok ikke det er nødpeilesenderen som oftest gir grunnlag for aksjoner. Slike meldinger er få og det er langt mellom hver gang de tas i bruk - heldigvis. Det er muligens noe av problemet. De som anskaffer sliker er vel normalt fjellfolk med erfaring. Og havner sjelden i farlige situasjonen. Det som nok bekymrer de profesjonelle redningsfolkene. Er økningen i nødmeldinger fra folk uten erfaring på vei til Prekestolen, Kjerrag elle Trolltunga.

Jeg mener vi har hatt dette oppe tidligere. Jeg var overrasket den gangen og er fortsatt overrasket. Mener du at tiden som er satt for turen mellom Flørli og Lamgavatn/Kjerrag er for lang? Det står i så fal i skarp kontrast til alle de som har gått her og brukt lengre tid enn oppgitt, og faktisk blitt tvunget til å ta en natt ute fordi de ikke klarte å komme fram. Jeg har de siste 3 årene 25 turer i dette området i oktober (totalt opp gjennom årene adskillig flere). Jeg har gått i regn og 3 grader med vind fra stiv bris til kuling. Jeg vet hvor lett det er å bli kald og nedkjølt. Jeg vet hvor vanskelig det er å få i seg næring og vann. Jeg vet at det går saktere under slike forhold. Jeg har gått med bakken dekket av snø, slik at merker og sti forsvinner. Jeg vet hvor utfordrende det kan være å finne fram under slike forhold. Jeg vet at da går farten lett ned til 1-2 kilometer i timen. Jeg har også en gang gått over heia når den var glassert. Alt var dekket av is. Jeg har en viss peiling på hvor lang tid det brukes på en kilometer da. Jeg har heldigvis ikke erfaring med å slå leir i stiv bris og regn, få laget mat og tørket klær til neste dag. Det er lenge siden jeg foretok slike stunt. Jeg vet hvor lite værmeldingen er til å stole på. Den tar heldigvis feil begge veier. Høyst sansynlig vil en tur i oktober langs Lysefjorden ikke være farlig, men den vil kunne bli skikkelig ubehagelig og avskrekke folk fra videre turer. Så hvorfor ikke anbefale noe som er mye bedre?

Jeg kjenner ikke dere, og har ikke greie på hvor godt dere er trent i bære tunge sekker i mange timer. For alt jeg vet kan dere være i superform og går 11 timers turer hver søndag. Basert på mange års erfaring, etter å ha truffet svært mange "teltere" på tur i dette området, tror jeg dere muligens ville være mer tjent med å ta en litt enklere tur så sent på året. For eksempel: Fra Hunnedalen inn til Blåfjellenden, med overnatting i området. Dagen etter ned Fidjadalen til Fidjavannet, hvor dere finner fine leirplasser. Dagen etter forbi Månafossen og ned til Eikeskog. (NB motsatt retning gir mye tyngre tur.) En slik tur har en del "fordeler": Turen går noe lavere - unngår snaue heia. Dere kan ta inn på Blåfjellenden om det virker fristende. Det er kortere vei til folk - stort sett. Dere vil fortsatt mangle telefondekning store deler av turen, men noe mindre enn på den andre turen. Og sist men ikke minst, dagsetappene er betydelig minder og overkommelige med tung sekk.

Nå er høstferien på forskjellige tider rundt om i landet, men i Rogaland er det i starten av oktober. Da kan du vente alt fra full vinter til sommer, men mest sannsynlig skyer og noe regn og ned mot 3-4 grader på natten. Glemte jeg å nevne vind? Alt fra 8-10 m i sek og oppover, Det vanskeligste er at værmeldingen ikke er helt til å stole på, selv på 24 timmer kan den endre seg mye. Med andre ord det er vanskelig å si noe bestemt om været. Det jeg kan si noe om er ruta du har valgt. Mellom Flørli og Langavatn eller Kjerrag er det lett 9-10 timers gange, og da med lett sekk. Litt avhengig av om du velger å gå trappene eller ei. Dette er ingen nybegynner tur i begynnelsen av oktober. Den er krevende, og med tung sekk blir det minst to overnattinger mellom Flørli og Øygardstølen. (Det gode spørsmålet er selvsagt hvordan dere har tenkt å komme fra (eller eventuelt - til) Øygardstølen) Drikkevann er det minste problemet. Det er aldri langt mellom bekker eller tjern. Regn (som også er vann) kan derimot gi problemer ved kryssing av bekker.

Jeg mener å ha hørt at de har tatt kontakt med "de hjemme" for å få bekreftet at nødpeilesenderen er "på tur" ved alarm. Så det kan muligens gjøre en forskjelll med to-veis kommunikasjon . Som nevnt i noen tråder, jeg bærer på en satelittelefon.

For skikkelig å spore tråden av, så er egen erfaring at 113 og hovedredningssentralen IKKE er en "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på alarmen. Dette henger sammen med begrensede ressurser (og budsjetter), og det betyr at noen vil vurdere behovet før de rykker ut. Temmelig i tråd med at de sender en SMS for å få mer info...

Kjapp helgetur til Blåfjellenden. Hva gjør man når bestyrerinnen reiser til London for helgen? Drar til Blåfjellenden selvfølgelig. Det får ikke hjelpe at jeg kom ned fredagsettermiddag. Det ble ny tur på samme sti lørdag formiddag. Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært på Blåfjellenden en lørdagskveld. Det er normalt så pass mye folk - spesielt i slutten av august, begynnelsen av september i godt vær - at jeg pleier å overlate hytta til andre. Nå var jeg alene, og kunne like godt sitte på Blåfjellenden som hjemme i stolen og blafre mellom alle kanalene. Det er ikke mange kanaler å velge mellom i heia, men til gjengjeld mange kjekke mennesker. Denne helga starter også sauesankingen i dette området, og det er greit å få med seg det også. Turen startet med en, for meg, artig tildragelse. Litt oppe i bakken gikk jeg forbi en familie med barn og besteforeldre. En liten gutt, antakelig 3-4 år, trodde jeg var morfaren da jeg svingte forbi, og klamret seg til benet mitt for å holde igjen. Jeg tror ikke gutten syntes det var stas, men for meg som jo er morfar, var det bare kjekt. Turen over heia gikk greit, på tross av en ganske kraftig vind i mot. Det var ikke sommertemperatur, men greit å gå uten jakke. Nedover mot slettene ved Blåfjellenden, kunne jeg se at noen av sauene tilhørende “Blåfjellenden” alt var samlet sammen og sto i garen. Sauesankingen skjer omtrent på samme tid hvert år. Det er ikke alltid finvær som i år. Det har hendt at sankingen har skjedd med snø på bakken. Litt vemodig er det likevel. Sommeren er over for både sauer og folk. Det er ikke mange ukene til kalde og våte høstdager og heller ikke lenge til snøen igjen daler fra himmelen. Trist, men det kommer forhåpentlig et nytt år…. Sauene i garen fikk meg til å undres på hvor lenge noen orker arbeidet med å få sauene inn i heia og ikke minst samle de sammen på høsten. Det er et kjempearbeide de dagene sankingen - og ettersankingen står på. Lange dager med mye tråkking utenfor sti. Mange av bøndene er med på dette bare for å anledning til å oppleve fjell og hei og godt kameratskap. Det kan i hvert fall ikke være timebetalingen som lokker. Inne på hytta var det mye folk. Lørdag er ofte den dagen med best besøk, Det ble en gild kveld i selskap med gamle kjente, og med anledning til å snakke med helt nye mennesker. Selv om det bare var et døgn siden sist jeg var på hytta, var det likevel ting som trengte å fikses. Det er alltid et eller annet…. Morgenen kom heller tidlig. Noen hadde det travelt. Jeg var siste mann ut av hytta, og kunne ta fatt på tilbakeveien med håp om å ta igjen i hvert fall noen av de som hadde startet før meg. Det ble en kjapp tur over heia. Nedforbi Ølbakken tok jeg igjen sauedriften fra Fidjastølen og fikk en prat med folka. Å treffe kjentfolk og få høre siste nytt er alltid kjekt. Helt nede traff jeg en enslig jente på vei mot Blåfjellenden, Hun kan lett bli alene på hytta natt til søndag. Det så ikke ut til å legge noen demper på turlysten. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og ut fra den prioriteringen er jeg temmelig sikker på at du har tilholdssted i innlandet og ikke på Vestlandet. Vi her borte har nok mer tro på Gore-Tex og andre membraners fordeler. Mulige at fordelen først kommer fram i vestlandsvær?

Til Blåfjellenden sammen med Egil. Det har lenge vært snakk om en tur til Blåfjellenden for å få utført noe svært nødvendig vedlikehold. Av alle ting, er det brannalarmen som ikke helt har oppført seg. Det er ikke mange som ser syn på en 2-3 timers tur for jobbe et par timer. Egil er en slik fyr. Problemet er bare at han også har hatt med den nye hytta på Kvitlen å gjøre. Prioritering er ikke lett. Egil ringte og avtalte tur onsdag til torsdag. Den planen ble fort endret til torsdag/fredag. Det regnet katter på onsdagen. Torsdag var været adskillig mer medgjørlig. Selv om det var muligheter for nedbør, så ville det uansett bare bli små mengder. Jeg handlet inn mat, Egil holder seg med utstyr. På en torsdag i begynnelsen av september, skal det ikke være svært mange andre på tur i heia. Det var andre på vei innover. Og i tillegg kom det en hel klasse fra Sandvatn. Det ble folksomt. Vår tur innover gikk som normalt. Vi hadde det ikke travelt, og tok det helst med ro. Det var ikke nødvendig å ta seg ut oppover bakkene, hytta ville ligge på nøyaktig samme plass om vi kom inn et kvarter senere. Og selv om vi tok det med ro, så var vi inne det omtalte kvarteret senere enn normalt. Jobben ble gjort. Vi fikk en hyggelig kveld på hytta i godt selskap. Morgenen var blant de bedre. Litt skyer, med sol inne i mellom, bra temperatur, selv om sommeren holdt seg vekk, men helt stille. Den lille dammen på utsiden av hytta, lå speilblank. Det er slikt vær vi ville ha bestilt, om det var mulig. Før vi tok fatt på tilbakeveien, lastet Egil opp sekken med en kartong fullmakter. STF manglet slike på andre hytter, og Egil ville bære ut en eske fra Blåfjellenden. Mannen er 72, og rager så vidt 160 cm over havet. En sekk på 15-16 kilo er tung. Spesielt opp bakkene, nesten 300 høydemeter med forholdsvis bratt stigning. Jeg hadde adskillig lettere sekk…. Bakken ble tatt i et jevnt og rolig tempo. Selvsagt kom vi opp i god form. Egil klaget i hvert fall ikke….. Og været oppførte seg upåklagelig. Det var lett skydekke hele veien, men selv uten sol, rant svetten. Oppe i høyden ble det tid til å se seg om. Det er ikke ofte det er helt vindstille her opp i omtrent 900moh. Denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta. Og helt stille… Stillheten var omtrent til å ta og føle på. Ikke en sauebjelle å høre, ikke en pip-pip som laget lyd og i hvert fall ikke folk. Stillhet. Vi stoppet opp noen plasser på veien mot Hunnedalen for å ta bilder og for å lagre minner om en av de turene som så avgjort bør huskes. 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hva er da bestyrerinnen, som har fått meg til å dra rundt på en satelittelefon, selv på enkelte dagsturer....

Jeg har ikke erfaring fra Hardangervidda i oktober, men noen års erfaring fra Ryfylkeheiene - Frafjordheiene i oktober. Tidlig i oktober kan forholdene nede hos meg (som stort sett ikke er over 900moh) være svært forskjellige. Det har hendt at det omtrent er sommer, men det forekommer også at verden blir hvit. (Snø som riktignok forsvinner igjen.) ¨Det er forholdsvis "lett" utstyr du tar med.... Det går selvsagt bra, men jeg ville ha tatt med ekstra vanter og vinterhodeplagg. (Jeg har alltid med vanter, lue og "lang under".) Men jeg må innrømme at jeg synes soveposen muligens er noe "tynn" - jeg liker å sove varmt. God tur.