REJOHN

Når det gjelder Røssdalen, så var problemet noe likt det som eksisterer ved Prekestolen.. Man "gjør" uansett når man "må". Det var ikke særlig morsomt å ta en tur innover i skogen i Røssdalen før dasen kom opp......

Bomull er ikke vanntett. Det kan gjøres vannavvisende med impregnering. Gore-tex er i prinsippet vanntett. Tørt stabilt vintervær - bomull. I vestlandsvær - Gore-tex.

Med vann uten vann som vann...

Vi trosset ekstremværet. Entusiasmen for tur søndagsmorgen med ekstremvær ute, var ikke påtrengende. Fjernsynet viste fram ville bilder tatt ikke langt fra mitt vanlige turområde. Det var regn, vann og vind - i mengder. Og hos meg regnet det…. Broderen ringte uansett som vanlig på søndagsmorgenen. Værmeldingen for søndagsformiddag og litt ut på dagen var egentlig ikke ille. Det var utsikter til opphold og faktisk litt sol. Vinden ville være heller moderat - 5-7 meter i sek, men ville ta seg opp utover dagen. Ekstremvær var det ikke. Men det regnet. Ingen grunn til å sitte inne og kikke ut, det er bedre å være ute å ønske seg inn… Men alt blir bedre bare vi kommer i gang. Siden jeg hadde tatt turen rundt Li i går, og det ikke bare er behagelig å gå gjennom busker og kratt i regnvær, ville det passe med en tur i mer åpent lende - høgjæren igjen. Det er litt spesielt å gå ut av en varm bil for å komme i gang med tur i vind og regn. Og det regnet skikkelig da vi kom til Tovfdal. Slagregn. Med en takknemlig tanke til Gore-tex, og jakken godt trukket opp, med hetta på, startet vi oppover bakken. I et heller rolig tempo. Det var sleipt og glatt. Ikke langt oppe i bakken, med pulsen adskillige hakk høyere enn ved start og med mer varme under jakken, ble det - som vanlig - kjekt å være på tur. Ved start snakket vi om å snu, enten på Synesvarden, eller nede ved Holmavaten - alt avhengig… Synesvarden ble passert i godt tempo, uten å ofre en tanke på at vi burde overveie å snu. Nedover mot Holmavatn sluttet det å regne. Vinden, som hadde brisket seg over Synesvareden, ga seg litt, og det ble adskillig bedre. Vi hadde heia for oss selv. Det var selvsagt ingen andre biler der vi parkerte. Vi så ikke folk ved varden på vår tur oppover, og det var ikke et spor å se da vi kom opp. Ikke en kjeft på tur denne dagen? Det pleier da alltid å være noen “galninger” i tillegg til oss… Vi gikk ned til Holmavatn. Det var ikke en bil på parkeringsplassen , og heller ikke spor utover. Vi fortsatte friskt mot Steinkjerringå. Det er god sti, og det er lagt til rette for å kunne passere både myrer og bekker tørrskodd - i normalvær. Ved bekken fra Romavatnet, fikk vi klar beskjed om at det tross alt var snakk om ekstremvær. Bekken gikk friskt over gangsteinene, og det så ut som om det ville være vanskelig å passere uten å bli våt. Vi fant en vei over bekken litt lengre oppe. Ute ved Steinkjeringå var det ikke folk eller spor av folk. Jeg tror ikke det har skjedd før, at vi ikke har sett folk på tur til Steinkjerringå, eller ute ved statuen. Hvor langt ville vi komme før vi traff andre? Vi måtte tilbake til Holmavatn, da kom det en kar med hund i mot oss. Vi møtte nok en person, men alt i alt var det en heller ensom utflukt. Nede ved bilen, var det en bil som passerte oss. Folkene kikket rart på oss som stå i bar overkropp i vinden. Å skifte til tørt tøy, gjør hjemturen mye mer komfortabel. 　 [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

3 timer - med fall. Ekstremvær? Hvilket ekstremvær? Bare vanlig desembervær med 10 grader, vind og regn. Ekstremvær? Nyhetene var fulle av meldinger om vær, mye vær. I hvert fall mye nedbør. Stor skuffelse, bare helt ordinært desembervær. Og bekkene var mindre enn under en helt ordinær høstbløyte. Det kunne jeg ikke vite noe om før start, lørdagsmorgen. En titt på værmeldinga ga klar beskjed om at det ville lønne seg å ta ut tidlig. Det ville være et lite “værvindu” midt på dagen. Jeg kunne muligens unngå regnet om jeg var heldig. På denne tiden av året har jeg i mange år tatt hjem kristtorn til bruk i dekorasjoner. Bestyrerinnen ba om at årets kristtorn måtte komme i hus, og aller helst i dag….. Det var ingen grunn til å utsette avreisen denne morgenen. Selv med trusler om mye regn og vind, kom jeg likevel ikke avgårede før godt over 10. På Dale var det tomt, ikke en bil Og ikke folk. Det er litt spesielt å ta ut sånn helt alene. Og for egen del litt uforståelig at det ikke var andre på tur. Det tok ikke lang tid før det ble en liten stopp for lettelse i antrekket. Jakken måtte av og jeg gikk videre i bluse med en lett fleecejakke over. Herligheten varte omtrent halve turen. Da begynte det forsiktig å regne. Ute ved Bymarka er det en liten dal som de siste årene omtrent er overgrodd med kristtorn. Det ble stopp for å ta med en del greiner. Litt spesielt å gå tur med grønt i sekken. Samtidig med at jeg lastet opp grønne greiner, måtte jakken på. Det var ikke regn hele turen , men vinden tok så pass på toppen at jeg valgte å beholde jakken på. Oppover bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur rundt Gruda. Turen hadde gått unna på en mer enn grei tid. Oppover bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell, kjente jeg syra i beina, og pulsen kom fort ubehagelig høyt. Nå er det jo trening som må til for å bli bedre, så …. Det blåste selvsagt på toppen, men ikke mer enn en kuling. Nå er ikke kuling å spøke med. På vei ned en liten kneik, fikk jeg et skikkelig vindkast på meg og trillet nedover. Hvorfor er det alltid skinneleggen det går ut over? Det satt en kar øverst. Han hadde kommet opp veien, og skulle ned samme vei. Han var nok litt overrasket over å få besøk. Og denne gangen traff jeg ingen andre. Bortover flyene mot Revesdal, fikk jeg vinden på meg, men heller ikke her bød det på problemer med å komme fram. En fin tur i bra vær - til å være i desember. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Virkelig kjekt å se at du kom på tur, og at det ble en god opplevelse. Det er ikke alle som synes det er stas å ta ut i vintervær med storm. og uansett, så er Røssdalen en grei plass å ligge. Naturen er jo storslagen. Nå er det jo vinterlig, og ikke forhold for lange turer. Den første turen på våren for meg, går ofte inn Fidjadalen og inn til elva. Passe tur med mye i sekken - et par timer inn. Litt mindre tilbake. Stien her er nok noe mer opp (og litt ned) enn inn til Røssdalen.

Gikk du opp og ned, eller rundturen? og, hvor lang tid brukte du, om du ønsker å dele dette med noen?

@lompa skrev tidligere Så kan man alltid si at man kan engasjere seg i en organisasjon for å endre den, men når hørte man sist en stemme innenfra i DNT som kritiserer retningen organisasjonen har tatt? Når jeg ber folk delta i foreningen, så er dette basert på egen erfaring. jeg er stort sett bare et vanlig medlem, riktignok har jeg tilsyn med en hytte, og deltar på dugnader. jeg har ingen verv, men er som oftest med på årsmøter. Det er 23.000 medlemmer i STF, av disse er det fra40 til150 som møter på årsmøtet. Jeg har tatt ordet på årsmøtet noen få ganger, og opplevd å bli hørt. Det jeg har tatt opp er blitt endret. Det samme vil skje om saker blir tatt opp og tilstrekkelig mange stemmer for. Det lar seg ordne å få med tilstrekkelig mange om saken er viktig.

STF er noen få år yngre enn DNT, men det er likevel slik at STF står for alt arbeidet lokalt. Jeg vet at STF hadde fått til det meste på egen hånd. De skjer jo slik i dag.... Det er nok slik at nå det for eksempel gjelder fordeling av tippemidlene, så er det en fordel å bli oppfattet som en organisasjon.

STF er Stavanger Turistforening, og for min del er det så avgjort ikke meningen å fraskrive meg eller foreningen ansvaret. Det er tvertimot et forsøk på plassere ansvaret der det hører hjemme. Lokalforeningene ha ansvaret for det meste i sitt område. møt opp og påvirk.... DNT som stor organisasjon arbeider for (eller mot) mange ting. Disse spørsmålene blir behandlet på møter i DNT. her har foreningene mulighet for å påvirke - i forhold til medlemstall. meld dere inn.... Det er helt sikkert berettiget med kritikk overfor DNT, men kritikk av forhold som gjelder enkeltforeningene må tas med disse... det er vanskelig å forholde seg til kritikken mot DNT, det blir hevdet at de gjør feil i så mange forskjellige saker og forhold, at det blir umulig å ta inn over seg alt. Og nettopp det store antallet medlemmer gjør at organisasjonen må være forsiktige med hva de støtter eller ønsker endret. At noen er uenige, er selvsagt, nesten uansett hva de gjør. Endringer skjer iinne i organisasjonen, så for å kunne påvirke - meld dere inn.

Du er nok ikke den eneste gamle grinebitter. Jeg synes ikke om de nye hyttene, men om hundre år....

Jeg mener kontingenten blir prosentvis fordelt mellom lokallaget og hovedorganisasjonen. Det er ikke noen sentral fordeling. Andelen som går sentralt skal, så vidt jeg vet, gå til dekning av kostnader til nettopp hovedorganisasjonen og drift av fjell og vider. det er årlig ett fellesmøte i organisasjonen som tar opp felles spørsmål, og også hvordan organisasjonen skal forholde seg til enkelte spørsmål. Jeg har ikke helt greie på hvordan dette skjer, men slik jeg har oppfattet det, har den enkelt forening så mange stemmer som de har medlemmer, om ting kommer til avstemming. Dette betyr selvsagt at Oslo Akershus DNT har stor "makt", men så avgjort ikke all makt. Bergen Turlag, TRondhjem Turistforening, DNT Sør og STF, holder også i tømmene. det er med andre ord medlemmene gjennom sin lokalforeningene som har besluttningsmyndighet i DNT. så det gjelder fortsatt å møte opp på årsmøtet i lokalforeningene om noe bør endres på både lokalt og sentralt.

Det du hevder, er feil. Det er ene og alene lokalforeningene som har ansvar for hytter, stier turer og tilretteleggingen i sitt området. Det er ikke snakk om noe "hovedkontor" det er lokalforeningene som skaffer penger, planlegger og får tegnet nye hytter, skaffer tillatelser, står for oppføring og tilslutt feirer ny hytte - uten at andre lokallag eller DNT sentralt har noe de skulle ha sagt. Mener noen at det oppstår feil, eller noe bør endres, så er det STF (i mitt område) som er rett synder, og ingen andre. ønsker noen å ta opp spørsmål om den generelle driften her, så er årsmøtet i STF rette plassen.

I mangel av noe bedre. Søndag uten søndagstur? Nesten utenkelig. Det må være sykdom eller skade som hindrer turen. Ikke helt. Sosiale forpliktelser, gamle mødre som blir 93, er også med på legge noen små hindringer i veien. Nå er det å få lov til å feire 93 års dag til foreldre ikke helt vanlig, og vi hadde kaldt inn til stor sammenkomst på ettermiddagen. Bare den nærmeste familie - 28 stykker. Det er kjekt, men betyr en del arbeid. Bestyrerinnen krevde mitt nærvær. Og med sammenkomsten på ettermiddagen, ville det bli tid til bare en kjapp tur på formiddagen. Og det måtte i så fall bli uten særlig kjøring. En tur langs stranden fra Reve til Orre er en gammel kjenning. Dette var i noen år en av mine faste turer. Passe lang - den gangen og kjapp. Den er blitt lengre…. Broderen ble med på utflukten i solidaritet med meg, som tross alt måtte ta i et tak denne søndagen. Vi avtalte at han skulle komme til meg rundt 10. Stranden er en grei plass å gå tur. Spesielt når det er vinterlig og mørke skyer inne i landet. Helt nede ved sjøen regner det mindre enn bare litt lengre inne. Temperaturen er også oftest et par grader varmere. Det var grønt og ikke særlig spor av vinter nede ved sjøen. Revestranden er i stadig forandring. Det skifter mellom sand og stein. Sjøen kan være omtrent ved sand-dynene eller langt ute. I år var det stein et stykke, men mer sandstrand enn “vanlig”. Det er fortsatt spor av stormene fra forrige vinter. Dynene har rette kanter ut mot sjøen, der vannet har vasket vekk sanden. Nede på flaten har det kommet noen små flekker av marehalm, som igjen vil forsøke å bygge opp nye sanddyner. Sand er ikke enkelt å gå i. Denne gangen fikk vi også en kuling i fleisen - på veien mot Orre. Da føles det som å gå i oppoverbakke. Det er tungt, selv om det er flate stranden. Utsikten er fin. Strand og hav, bølger og skyer, gir mulighet for noen fine bilder. På Orrestranden gikk sjøen helt opp mot sanddynene, og vi måtte opp forbi selve stranden for å komme forbi. På baksiden av sanddynene er det et egenartet landskap. Det er sand dekket av grass med hauger og homper. Her ute langs sjøen er det grønt hele året. Stien snor seg mellom haugene. Det er ikke lett å se hvor hovedstien går, fordi det er tråkk nesten over alt. Grassoverflaten er sårbar, og mange plasser er det tråkket gjennom, og sanden kommer fram. På innsiden av dette særegne landskapet, er det flatt…. Her strekker Jæren seg inn mot fjellene i horisonten. Pannekakeflatt. Det er lett å gå, og humøret kommer på topp. Vinden i ryggen på tilbakeveien, skikkelig bra underlag og bare flate veien. Kan det bli bedre…. Det ble søndagstur - og for en gangs skyld uten å kjenne for mye i beina etterpå. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Og det finnes ikke mange Lars Monsen der ute. Undersøkelser og egen erfaring viser at de aller fleste som går i fjellet, går langs de samme få Stiene. Til de samme hyttene. Og lar resten av landskapet stor sett i fred. Selvsagt blir noen stier da slitt, og muligens mer enn godt er. i følge en undersøkelse jeg har sett, er 85% av trafikken konsentrert om få stier! selv i sterkt trafikkerte områder. Og av de 15% andre er eiere, bønder og jegere, samt naturoppsyn omtrent resten. Dette stemmer også med egne erfaringer fra mitt område. Det gir, selvsagt helt ubegrunnet, grunnlag for en mistanke om at "noen" ønsker å ha herligheten for seg selv, til fortrengsel for oss, den gemene hop.

Lørdagstur rundt Dale - Li. På denne tiden av året er været viktig. Ikke for det, været er viktig alltid, men tidlig vinter og vår, mer enn ellers. YR ville ha det til at regnet og frost, skulle holde seg vekke i hvert fall midt på dagen denne lørdagen. Det lovet godt for en vanlig tur rundt Dale Li. Det regnet på veien innover. På Dale var det hvitt… Nå kom mesteparten av denne fargen fra hagel og ikke fra snø, og det var tross alt hele 3 grader her nede ved sjøen. Antakelig ville mesteparten hagelet forsvinne ganske fort. Der tok både jeg og YR feil. Det kom bare mer. Nå la litt nedbør, selv i fast form, ingen demper på turgleden. Det var kjekt å være på tur. Det kunne muligens komme av at jeg tok det med ro fra starten av. Lot kroppen få anledning til å komme i turmodus langsomt. Til første bakke… Det var heldigvis ikke antydning til is. Så selv om det var både sleipt og glatt, så gikk det greit å komme fram. Det var noen lysere skyer, og opphold inne i mellom. Det lå regnslør og sorte skyer over Stavanger, på andre siden av fjorden. Ute i vest, virket det som om de var bedre vær på vei. I starten av bakken opp mot toppen ble det heldigvis opphold. Skyene forsvant for en stund. Helt oppe i høyden tittet sola fram noen øyeblikk, men oppe over trærene ble trekken kald. Øverst var det ikke snakk om 3 grader, men heller ikke frost. Helt greit å gå. Også denne gangen kom det folk forbi. Nede ved Bymarka stoppet jeg for å ta noen bilder, da kom det en kar, og for forbi i god fart. Nå tok jeg “snarveien” i skogen i stede for over de bare rabbene, og litt oppe i bakken var jeg igjen i ryggen på karen. Han gikk fortere enn meg oppover, men ved stidelet tok jeg rett opp og han over toppene. Vi var likt på toppen. Denne gang var det mulig å komme i ly i huset på toppen. Den store garasjedøra var åpen og det sto en bil foran. Jeg stakk rett innafor, og tok en liten pause. Behageligt og varmt. Nedover flyene mot Øksendal, var det ikke mye folk. Jeg så faktisk ikke folk før nedenfor Dalevann. Da kom det en gjeng med tre store hunder. Ingen av hundene tok det minste notis av meg som gikk rett forbi. Det forsterker bare min oppfatning av at folk med store hunder som oftest har god kontroll på hunden - i dette tilfellet hundene. En våt tur i starten, men det ble etter hvert bra vær. Ikke mange andre - en som kom forbi. Det hadde jeg strengt tatt klart meg uten… Likevel kjekt å være på tur, og som vanlig en god gjennomføring. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Stølehytta er et god eksempel på at ikke alt "Gammelt" er godt. Det er en av 4 like hytter i STF. Tegnet av arkitekt L. Kloster. Disse hyttene fungerer dårlig om det er over 20 besøkende på samme tid. Det er så vidt sengeplasser, men vanskelig med sitteplasser, og det må spises på rundgang. jeg besøker disse hyttene regelmessig, men forsøker å unngå helgene med stort besøk.

Bortsett fra at DNT har, fint lite,med hytter, stier eller utslippet. Det er kun STF som har ansvaret, planleggingen og utførelsen. Litt rart det der, men DNT har ikke mye de skulle ha sagt om slike ting....

Det er nok den nye hytta på Kvitlen som hisser opp folket. 3 timer fra folk og vei. Stiene til hytta følger gamle far, som antakelig nærmest hadde grodd igjen om ikke turfolket hadde kommet. 25 sengeplasser, vann i bekken, solcellestrøm, og utedo er det dette femstjernes hotellet tilbyr vandrere, som må gå i oppimot 3 timer for å nå palasset. Ikke for å glemme, renhold og matlaging står noen små nisser for...

Hva er egentlig nødvendig? Jeg har ca 30 overnattinger på ubetjente og selvbetjente hytter. Jeg beveger meg bare sjeldent i områder som har betjente hytter. Flesteparten av hyttene i DNT systemet er faktisk selvbetjente eller ubetjente. Og for meg er disse også de hyggeligste å besøke. Utenom det som normalt er på kroppen, så er det tre grupper av ting som er med. 1 sekken 2 mat 3 ekstra klær. (i mitt “oppsett” har jeg jakken på kroppen. Det er selvsagt væravhengig.) For egen del prioriterer jeg mat og for en tur med to overnattinger blir det ca 5 kilo. vekt kcal Brød 1,100 1024 Vossafår 0,100 30 Saft 0,025 0 Max 1,060 0 Egg 0,300 560 Bacon 0,150 600 Smør 0,250 730 Brunost 0,130 0 Ost 0,150 0 Syltetøy 0,120 150 Fjordland 1 0,670 744 Fjordland 2 0,531 403 Peanøtter 0,250 400 Kjeks 0,150 400 Te 0,014 0 5,000 5041 Vekt og kalorier henger ikke her sammen, det et listet opp hva som er med fra start, mens kalorier er beregnet ut fra bruk. Og det er alltid et godt spørsmål hva som gjøres med “restene”. En ting er helt sikkert. Dette er ikke hva andre vil finne på å ta med av mat. Her er det stor variasjon i både type og mengde. For min del er maten halve turen, og jeg har derfor med en del mer enn det jeg spiser. Jeg vet aldri hvilket pålegg jeg vil ha, og har derfor med flere valg. Når det gjelder middag, er valget noe mer preget av “latskap”. Det tar fint liten tid, og krever lite kunnskap for å få på plass et “fjordlandmåltid”. Og oppvasken er enkel. Det samme vannet som maten ble varmet opp i, kan brukes til å få rene tallerkener og spiseredskap - normalt bare en gaffel. Det beste som kan sies om fjordland middag, er at det i hvert fall ikke er “Real”. Frokosten på selvbetjente og ubetjente hytter, er for meg et høydepunkt. Egg og bacon, te, brød med pålegg og god tid. Slik jeg beregner forbruket, ved å se på hva jeg virkelig spiser, har jeg altså ca 2500 kcal pr dag. Med over 90 kilo - uten klær, bli mitt basalforbruk over dette. Så kommer ekstraforbrenningen i tillegg. Avhengig av lengde, stigning og forholdene kan en tre-fire timers tur godt bety en merforbrenning på opp mot samme mengde. Med andre ord et kaloriunderskudd. Og det forklarer selvsagt at jeg spiser omtrent som en hest, eller aller helst en hest, etter hjemkomst. Ellers er det lite i min sekk på disse turene, og stort sett er innholdet urørt fra tur til tur. Jeg bruker selvsagt å skifte til tørr bluse og ta på fleecen på hyttene, men ute i terrenget, er det meget sjeldent jeg har brukt noe av ekstrautstyret. Jeg kan huske å ha skiftet sokker en gang eller to, men selv i gamle dager, for mer enn 20 år siden, da det ikke fantes Gore-Tex gikk jeg med våte sko og sokker, uten å skifte. Sekken blir som oftest noe tyngre enn de 8 kiloene som jeg har listet opp. Det kommer til ting som lesestoff, innesko og andre “nødvendige” artikler. I tillegg dra jeg også på noe utstyr til bruk på hyttene - som “dugnad”. Sokker 0,082 Boxer 0,148 Lang 0,250 Ragger 0,090 Fleece 0,300 Bluse 0,150 Kopp 0,023 Lykt/batterier 0,115 Lue 0,078 Vanter 0,060 Våtservietter 0,123 Poser 0,060 Bergans Heliu 1,130 sum 2,609 Dette er likevel det jeg trenger. Det får bli opp til den enkelte hva de vil dra på, men for min del er dette det jeg har med. Med mer enn 20 år i heia og med mellom 20 og 30 overnattinger i året på hytter. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

I følge Stavanger Aftenblad har Lyse og Statskraft endret planene om å legge en kraftlinje over mitt turområde. Selvfølgelig gledelig. (Og om Stavanger mister strømmen på grunn av manglende "fremføring" så gjør ikke det mye - jeg bor utenfor byen..) http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/sandnes/En-gledens-dag-for-naturelskere-3816564.html Nå var det vel ikke naturinteressene som fikk endret planene, men som vanlig en milliard eller to... (Og kjenner jeg Sandnespolitikerne rett, vil de ha sin del av besparelsen.) Merkene etter "planleggingen" vil likevel være synlige i mange år fremover. Statkraft har ikke gjort mindre enn tre "forundersøkelser" i området (ironisk nok eid av Stavanger Turistforening). Sporene av disse vil ligge der lenge.

Dette er ikke så langt fra det jeg selv har opplevd. Bortsett fra at jeg var i Opklesk i slutten av 60 årene. Bor i samme området, og liker meg på tur. Jeg startet også opp turlivet i godt voksen alder etter noen år med jobb, unger og familie. men jeg har så langt sluppet unna vond rygg... Det er ikke nødvendig med dyrt utstyr. Mye av mitt utstyr i starten var enkelt, og kjøpt på militærutsalg og bruktbuer. Jeg ville likevel kjøpt gode sko og en god sovepose... når det gjelder det der med rygg, så traff jeg en kar på Sandvatn en gang. Han fortalte at legene hadde gitt opp å få skikk på ryggen, men at han ble anbefalt turer i terrenget. Han mente det å gå turer hadde holdt ham utenfor rullestolen.

Takk for det. Det blir jo noen turer der oppe gjennom året. Kjapt å komme til, og det gir god trening. Vi treffer en del som jogger rundt. Det tar opp mot en time.

Søndagstur med uvanlig fottøy. Finværet fortsatt. Frosten også Det var skikkelig kaldt søndags morgen. Det er ikke helt vanlig med 5-6 kuldegrader i november, men det hender. Slike kuldeperioder varer vanligvis ikke lenge, og mandag skulle det igjen bli varmegrader og regn. Ingen tvil om at det måtte bli en søndagstur. Og nok en gang bestemt vi oss for en tur på høgjæren. I sol og med lite vind er det en skikkelig fin tur. Høy himmel og vidt utsyn. Det er rett medisin mot andre mørke og triste novemberdager. Broderen ville være med, og var så vennlig å tilby transport. Spesielt greit, siden han alt hadde lagt om til vinterdekk… Søndagstur i lavheia, krever godt fottøy. Alderen krever også sitt. Broderen - som er nøyaktig like gammel som meg, må jeg tilføye - klarte å glemme å ta med fjellstøvlene. Han har et hytteprosjekt gående, og hadde derfor et par med gummistøvler liggende i bilene. Heldigvis. Det ble tur. Hardt i bakken, frostglatte gjerdeklyvere og frost på gangplankene. Det er vinter på høgjæren. Selv om sola klarte å varme opp kalde kropper enkelte plasser, så var den lille trekken svinkald. Det var ikke snakk om å hive jakke eller fleece denne dagen. Vi gikk i vindfleece. Den holder trekken ute, og gir samtidig litt varme. Det ble uansett fort kaldt ved stopp. På toppen av Synesvarden ble det ikke lange oppholdet denne dagen. Et par foto, og så full fart nedover mot Holmavatn. Et stykke nedover, gikk vi på kjente fra Blåfjellenden. Han jobber og bor på Holmavatn så turen rundt Høgjæren er den vanlige. Det er alltid hyggelig å treffe folk igjen. Broderen, på gummistøvler, hadde det ikke like hyggelig. Det ble etter hvert mindre koselig. Ved Steinkjerringå ble det tatt en sjefsbeslutning, og vi tok direkte opp mot Synesvarden, I stedet for samme vei frem og tilbake. Det gjør turen litt kortere - ca 30 minutter. På en så flott dag, kunne vi ikke regne med å være alene. Alt på parkeringsplassen ved Tovfdal kunne vi se at det var andre enn oss på tur. Mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det normalt en del folk, så også denne gangen. Det som overrasket oss noe var, hvor mye folk det var mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her var det heller folksomt denne dagen. På Synesvarden krøp folk i le for trekken. Andre enn oss syntes det var kaldt. Så lenge vi var i bevegelse, var det greit, men det skulle ikke store stoppen til før kulda krøp inn under klærne - godt hjulpet av litt vind. Før siste bakker nedover mot parkeringsplassen, fikk vi et godt overblikk og kunne se opp mot ti parkerte biler. Jeg tror aldri jeg har sett så mange biler noen gang før. En litt kort søndagstur, men i sol og fint vær. Vi håper å få flere slike turer - selv om det var kaldt.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Vintertur med en liten smak av sommer. Det var meldt om frost og sol for helgen. Fredag var det fortsatt over null, men lørdags morgen var kald. Så vidt under null tidlig på morgenen, men ved turstart omtrent to grader. Og det var hjemme… Jeg er ikke tilhenger av snø og is. For mange “nesten” ulykker gjør at jeg etter hvert går svært forsiktig, og helst unngår glatte partier. Nå er det selvsagt ikke umulig å komme fram, selv med is og frost, men det tar i hvert fall tid. Dale/Li ligger langs sjøen, og der ville det muligens være forhold. Og siden jeg har gått turen noen ganger - ganske mange etter hvert - så vet jeg også hvordan forholdene vil være og hvor det er mulig å komme fram. Jeg ventet litt lengre enn vanlig med å ta ut. I håp om at isen ville smelte. På Dale var det en del bil og spor utover. Det kom noen jenter i mot, og ute ved bukta var det en familie samlet rundt et bål. Etter det, var det kun spor fra dagen før. Jeg forsøkte stien oppe i henget. Helt greit til å begynne med. Ikke langt opp i bakken, går stien over et lite svaberg, hvor jeg til vanlig bare vandre over - selv om berget er vått. Ikke bare vått denne gangen, men med is under. Jeg skled nedover et stykke før jeg stoppet. Jeg tror ikke hjertet har gått av slike opplevelser. Det stoppet nesten det og…. Det er slike hendelser jeg forøker å unngå. Heldigvis, ga all trening på balansebrett god uttelling. Det ble ikke svalestup ut i ura, men en hurtig retrett og den lave stien utover langs fjorden. Det var ingen dårlig erstatning, for nede ved sjøen var det ikke spor av is. Ute ved Bjorhamn fikk jeg sola inn fra siden. Her, helt nede ved sjøen, i le for trekken, varmet den slik at det minnet om sommer. Jeg stoppet opp og tok noen minutter for å kjenne på sola og beundre utsikten. Et varmt øyeblikk på flere måter. Denne gangen gikk det greit utover. Ikke som sist, der jeg strevde. Antakelig fordi jeg ikke tok i fra start, men heller holdt en jevn fart. I bakken mot toppen, er det ikke mulig å unngå å få pulsen opp. Forrige gang ble det både høy puls og syre i beina. Denne gangen unngikk jeg syra. Det gikk bedre i dag - tenkte jeg… Da kom det en jente friskt joggende oppover henget. Jeg hadde selvsagt ikke mulighet til å holde samme fart. Med andre ord - alderen krever sitt. Oppe på toppen var det heller folksomt, og nedover mor Dalevann var det også flere på vei opp. I nordhellingene var det frost, mens der sola kom til, tinte det. Jenta fra henget kom forbi nok en gang. Hun hadde tatt en pause på toppen. Hun forsvant nedover de bratte bakkene i en bråfart. Der var det ikke mye som holdt igjen… Det er bare å beundre ungdommen. Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg nok en gang kunne notere nok en runde rundt Li, i godt vær - uten fall.　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]