REJOHN

Fortsatt sol og kulde. Denne søndagen ville bestyrerinnen være med. Det ble egentlig klar alt på lørdagen. Da broderen ringte søndagsmorgen, ble det også fort klart at hans frue –, Bjørg også kunne tenke seg en tur i finværet. Hvor turen skulle gå, var det lite diskusjon rundt. Damene ville gjerne ha en litt kortere tur enn det vi – broderen og jeg, helst så. Dette kunne lett ordnes ved at vi sammen tok turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Med sola i ansiktet og vinden antakelig bakfra. ville det bli en både kjekk og grei tur. Så kunne vi spreke pensjonister, ta turen tilbake – i vårt tempo. Det ble litt mer forberedelser enn normalt for turen. Merkelig nok dukker spørsmålet om hvem som skal kjøre og hvor. Selv med, mange års erfaring må det en runde med dette før alle er enige om hvor vi skal treffes. I tillegg blir det laget kaffe for turen. Selv holder jeg meg til varm saft på vinteren. Det vil si jeg har kokende vann og saft på en aluminiumsflaske med trekk. Da er saften som oftest klar til å drikkes ved pausen halvveis. På Hå var det ikke mange bilene. Vi så et enslig menneske som også var på tur, eller var det helst lite folk. Litt underlig i det fine været. Kan hende folk mener det kan være glatt?. For vår del ble det en grei start. Trekken som kom fra nord, gjorde det kjølig helt i starten, men rundt fyret, med sola i ansiktet ble det skikkelig bra. Og vi kunne konstatere at det ikke er glattere med snø og is og kuldegrader – 8-10 sådanne, enn med sorpe og regn. Det gikk helt greit å komme fram. Det er litt spesielt å gå sånn over snødekket mark. Det er ikke skikkelig vinter, en heller ikke grønt. I heia ville dette bli kalt barfrost. Myrene er frosset, men bekkene er fortsatt åpne. Hele veien nedover – sørover mot Varhaug gikk jeg og ventet på «folk». Det kom folk i mot, og kommentaren gikk på at «dette er en fantastisk dag». Men ikke mange, jeg hadde ventet adskillig flere. Det var nok en del som gikk tur, og mange i forhold til det vi normalt treffer på i dårlig vær. Da er vi ofte alene. Uansett er det kjekt på tur, og mangel på andre ødelegger ikke akkurat turen. Damene sa takk for seg ved bilen nede på Varhaug. Vi fikk en liten pause, men startet raskt på returen. Broderen hadde jobbet dagen før, og var usikker på om det var greit å ta en så pass lang tur som fram og tilbake. Han mente vi fikk ta det med ro. Vi klarte å holde et litt rolig tempo en god stund, men fra halvveis og inn ble det i vanlig tempo. Det vil si at det egentlig går raskt unna. Først det siste stykket før Hå gamle prestegård, kunne vi kjenne at det var vinter og kaldt. Til da hadde vi hatt en skikkelig fin tur, selv om sola kom delvis bakfra. En fin tur i fint vær. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det ble lørdagstur likevel. Det holdt nesten på å ikke bli noen lørdagstur. Slikt blir jeg stresset av. Årsaken er direkte komplisert. Ny bil og snøfall. Jeg har kjøpt ny bil, den blir levert på mandag – i Egersund. Og er bestilt med sommerdekk. Vinterdekk har jeg, - i gårdsrommet. Jeg har ikke skiftet dekk, nettopp fordi jeg skal skifte bil. Sommerdekk og snøfall er en dårlig kombinasjon. Værmeldingen hadde ikke nevnt noe om snø, og jeg beholdt sommerdekkene på bilen. Nå måtte jeg skifte. Det tar tid, men ved hjelp av en arving ordner det meste seg. Noe sent. Klokka var over ett, da jeg endelig kunne tenke på tur. Og hvor skulle jeg ta ut. Selv om det endelig var vinterdekk på bilen, kunne det ikke bli snakk om lang kjøring. Is og snø la også hindringer i veien for noen av de vanlige valgene. Jeg valgte å kjøre ned til Reve. Det var andre som også hadde tenkt på tur denne dagen. Det var biler parkert og spor utover. Ikke så merkelig egentlig. Været var som skapt for tur – bortsett fra litt vind og temperatur langt under null. Det var sol, ikke en sky å se. Jeg fikk trekken i ryggen utover, og godt var det. Det var kaldt. Det var ingen hindring for karen som kom med surfebrett under armen. Stranden hadde endret seg på bare en uke. Det var kommet grushauger ute ved sjøkanten. Sanden var tilbake enkelte plasser, og stranden var bred. Det første stykket gikk jeg i ensomhet, men på vei mot Revtangen dukket det opp flere turgåere. Og sporene i snøen viste at det hadde vært mye folk tidligere. På Orrestranden var det flere gjenger – familier med unger som hadde slått seg ned. På parkeringsplassen ved Orrestranden var det en god del biler, og det på en lørdag. For egen del tok jeg fatt på tilbakeveien uten pause, selv om det var fristende å sitte ned i sola. På tilbaketuren holdt jeg meg innenfor selve sanddynene. På vei mot Orre, gikk jeg på selve sanden. Løs sand et tungt… Selv om turen ikke er lang, blir det opp mot et par timer, og i løs sand ble det høy puls og pusting og pesing på flate stranden. God trening i det minste. En fin tur i det fine været, men på tilbaketuren oppe på toppen av sanddynene ble det kaldt. Temperaturen var ned mot -5 grader, og med vindfaktoren føltes det adskillig kaldere. Det ble tur, og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur, da jeg kom tilbake til bilen. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Der kom forklaringen, har lurt på hvordan de fikk fibrene så myke.

Is og glatt rundt Li. Ingen brann på Lifjell da jeg for forbi, og ikke folk på toppen heller… Ikke for sen, men for tidlig. Brannen startet etter at jeg hadde vært der. Folk pleier jo være for sen til spesielle hendelser. Jeg var for tidlig. Det til tross for at jeg startet sent hjemmefra. Denne lørdagen var det ikke selvsagt hvor turen skulle gå. Det var værmeldingen som la hindringer i veien. Det skulle blåse stikker og strå ute ved kysten og mest i sør. Det er ikke spesielt hyggelig å gå i sterk motvind, eller for den saks skyld i sterk medvind. Med temperatur rundt null ville en kuling gjøre turen lite hyggelig. Lifjell er alltid en mulighet, men frost i mange dager gir mye is. Det vet jeg av erfaring. Og jeg blir mindre og mindre oppsatt på å gå over is og issvuller. Men hva jeg tross alt har gjort mange ganger tidligere, må kunne gjennomføres igjen – og det er jo mulig å snu…. På Dale var det drøssevis av biler. Jeg kunne ikke parkere på den vanlige plassen, men måtte ta til takke med en plass lengre borte. Hele 20 sekunder å gå – før jeg starter på en 3 timers tur. Det var mange biler, men ikke mye folk. Et par – ungdom på nesten 30, startet rett før meg. Jeg tok de igjen der hvor veien går ut i terrenget. Og her ved bukta, var det en del folk med bål. Jeg anbefalte paret å ta den nedre stien, i stedet for å gå oppe i henget. Vi fikk følge utover sjøen. Ved kjettingen gikk det noe saktere med meg, jeg tar det forsiktig. Ikke lenge etter, var jeg igjen rett bak. Og sånn ble det bortetter. Det var en god del is helt nord, og jeg slapp paret et godt stykke foran. De tok den merkede stien, jeg opp gjennom skogen. Jeg kom opp til stidelet et godt stykke før paret, og øverst kunne jeg se de komme mot huset i det jeg startet mot Dale. Det var ingen andre på toppen da jeg var der, og jeg så heller ingen utenom paret på vei opp. Og i hvert fall ingen brann. Alt det jeg klarer å gå glipp av…. Det var kaldt øverst, vinden tok bra, og jakken var nødvendig. Det kom et annet par mot meg nede på myra. Han med en diger sekk. «Trening», var kommentaren. Jeg møtte flere på vei nedover, aller sist tre gutter, som så ut til være på langtur. For egen del ble det full fart ned bakkene. Det var tørt i bakken og fine forhold. Vel nede, på vei mot bilen begynte jeg å lure på hvor fort det egentlig hadde gått. Klokka i bilen viste ti på to. Og det betydde at turen hadde gått unna på kortere tid enn de siste turene. En skikkelig oppmuntring. Det er håp for turene i 2016. Men brannen så jeg ikke noe til.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fredagstur langs stranden. Kuldegrader, men ellers fint vær. Nesten vindstille. Selv en god ting som turgåing, kan det bli for mye av, men en perfekt turdag mår brukes. Spesielt om værmeldingen varter opp med mye dårligere vær for resten av helgen. Nå betyr fredag hjemlige plikter, og for å gjøre en lang historie kort, det lukter grønnsåpe når jeg er ferdig… Slike ting tar tid, og skulle jeg komme meg på tur burde det ikke bli for lang kjøring. Den nærmeste turen av en viss lengde, går fra Reve havn til friluftshuset på Orre. Nesten et par timer i game dager. Vindstille og sol er perfekt vær, og det ville være artig å se om stranden – og sanden var på plass. Sist jeg var nede her, sammen med bestyrerinnen, var det ikke mye strand å snakke om. Jeg kom avgårde litt senere enn normalt, men hadde egentlig resten av dagen til disposisjon. Med frost, er det is i veien ned mot selve moloen. Lett å komme ned, men hva med opp? Etter å ha tenkt på dette i starten av turen, kom jeg på at det jo ikke akkurat er mangel på grus og sand på moloen. Det vil jo helst gå godt. Det første stykket utover mot Reve går på traktorvei langs stranden, og så over på utmark. Lettgått og fint. Det gjelder egentlig hele turen, men sandstrand kan være en utfordring – om sanden er løs. Det vi forrige gang måtte klatre oppe i sand-dynene, var det nå bred og fin strand. Ikke bare sand, men fin grus noen plasser, og mer grov stein andre. Småstein i sand gir etter, og det blir tungt å holde farten oppe. Heldigvis var det plasser med skikkelig sandstrand, og her var det bare å lange ut. Det er lett å holde god fart på frosset strand, og det tok ikke lang tid før jeg var helt ute ved Revtangen. I nordre del av Orrestranden gikk fortsatt sjøen helt opp til sand-dynene. Her måtte jeg gå oppe på toppen for å komme fram. Ved Friluftshuset var det ikke en bil og ikke heller folk. Huset sto som sist jeg var her, og det var bare å ta fatt på hjemveien. Jeg la turen hjemover på innsiden av dynelandskapet. Her er det helt flatt, og det er ikke mye fjell eller høyder å se i det hele tatt. Marehalmen som ble plantet, - omtrent for hundre år siden, gjør dyrking av disse flatene mulig. Før plantingen av marehalm, ødela sandflukt alle muligheter for dyrking her nede. Strandgardene på Orre var ikke de beste gardene i Klepp på den tiden. Nå var havet alltid nær, så det ble som oftest en råd. Jeg kan selv huske at bonden som dyrket opp jordene her nede bodde i en del av driftsbygningen. De begynte oppdyrkingen før huset var på plass. Men et spesielt landskap er det. Paddeflatt. Det var andre på tur denne dagen. Lenger mot havnen møtte jeg en kar, som så avgjort ikke var på «fatbike». Det er jo ulovlig å sykle i landskapsvernområdet… Men det ble noen pene spor på stranden. Nå hadde det også vært hester på stranden, og de river opp mye mer av strand og marehalm enn en sykkel. Ved havnen kom det en bil ned til moloen. Jeg spurte om han ikke kunne flytte bilen litt slik at jeg fikk litt fart over isen. Han hadde også dårlige dekk, o om jeg bare tok det litt med ro, så skulle han kjøre opp. Og han tilbød seg å vente for å se om jeg trengte hjelp. Det gikk selvsagt greit å komme opp – uten hjelp, men det er skikkelig hyggelig at folk tar seg tid, for eventuelt å hjelpe noen som trenger det. En fin avslutning på en fin tur. Nå viste klokka at jeg faktisk hadde kommet frem og tilbake på «vanlig» tid. Det var en oppmuntring. En enda finere avslutning på en fin tur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Hva i alle dager er det røde utenfor Mohidler?

For egen del, så er det helst de små detaljene som gjør at jeg har kjøpt mange Norrøna Gore tex jakker de siste 20 årene. det har sikkert blitt 10 jakker. Det små detaljene gjelder ting som om hetta er god, om lommene holder seg tørre i regn, om det lekker i glidelåsen, og glidelåsen holder, og om ting henger og dingser (kan lett slå inn en tann og to i storm.) når det gjelder slitestyrke, kann jeg ikke uttale meg, siden jeg bare har brukt Norrøna. de buksene jeg bruker har bare lufting oppe, de er vanntette, og kan brukes ved vading.

Siden det også er mange forskjellige meninger og synspunkter alt etter individuel vurdering, blir det ikke enkelt. Men en ting kan vi fort bli enige om. Varm bukse er ikke det du leter etter. Det å holde seg varm under marsj er ikke noe problem, det er som oftest helst et problem å bli kvitt varme og svette - derfor "pustende" Om vinteren (og for egen del, også om sommeren om det regner lenge) bruker jeg en "lang under" av syntetisk stoff - ofte billig. Jeg bruker selv Gore tex bukse, men har ikke problemer med å anbefale en Bergans med Dermisac.

Vi gikk utover langs sjøen, og lurte på å gå opp Revesdal, men det ble til at vi gikk helt tilbake til Dale. Jeg har ikke gått opp den bratte bakken med is og frost, og var usikker på hvor mye is det var der.

Det var en kald og stormfull morgen. Foto: Broderen Det blåste stikker og strå natt til søndag. Temperaturen var heller ikke noe å skryte av. Under null, og med vinden ga dette en effektiv temperatur på det mer ubehagelige. Langt fra ideelt turvær. Jeg hadde mest lyst til å finne fram en varm fleece, lage te og se på sola gjennom vinduet. Broderen ringte som vanlig på en søndagsmorgen. Han kunne tenke seg tur. Det blir som oftest en tur rundt Li om det blåser. Det kan gå hard for seg over toppen, men jeg har ennå ikke måttet snu. Krype, derimot… Denne dagen var det ikke bare vinden som la hindringer i veien. Det var kuldegrader og da blir det is og glatt. Så avgjort ikke en ønskesituasjon for pensjonister med svake hofter og dårlig balanse. Og det er blitt verre med årene. Foto: Broderen Men tur måtte det bli. Vi ble enige om å forsøke å komme så langt som mulig langs fjorden fra Dale og utover. Ville det bli mye is, fikk vi gå tilbake og ta turen så langt opp mot toppen av Lifjellet som mulig. Tørre og fine veier, men vi traff is i stien, ved henget et stykke ute langs fjorden. Nå tok det en time og komme fram og tilbake. Det er en time med en god del opp og ned. Ikke den enkleste stien i verden. Nesten tilbake til Dale, traff vi en hel del turfolk som nok ville ta rundt eller opp. Og jeg er sikker på at de fleste kommer rundt. Det er fullt mulig, men tar tid. Vi tok den enkle løsningen. Tilbake på Dale ble det å forberede den lange bakken opp til Dalevann. Kortere enn på andre siden, men adskillig brattere. I slike bakker kommer erfaringen til hjelp. Det gjelder å ikke ta i så mye at pulsen kommer for høyt. Jevnt og små steg i de bratteste partiene, er best. Det var andre som også hadde funnet ut at Dale måtte være plassen for tur denne dagen. Det var mange biler og mange folk. Vi så en kar rett oppe i bakken, men han gikk fortere enn oss og forsvant. Til trøst tok vi igjen enkelte familier med unger… Foto Broderen For egen del gikk d et greit oppover, broderen som ikke trener like mye, hadde det litt verre. Vi kom opp til Dalevann, og til broderens overraskelse fortsatte jeg mot Lifjell. Broderen sa stopp da vi kom til toppen av «den fordømte bakken». Da mente han vi hadde gått lenge nok. Og det passet i grunnen greit, da bestyrerinnen egentlig hadde nedlagt forbud mot å være sen denne dagen. Turen ned ble ingen nedtur. Uten særlig vind inne i skogen, og bare nedoverbakke, går det mer enn greit. Nede ved bilen kunne vi konstatere at det hadde blitt tur denne søndagen også. Ikke like lang som til vanlig, men vi hadde tross alt vært ute i to og en halv time. På en dag med vind og kulde må det være greit. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Kalt og vindfullt, men greit. Lørdags morgen, og det var ikke måte på vær det skulle bli ut over dagen. Vind opp mot liten storm og frost. Og til de som mener liten storm ikke er noe særlig, så mener metrologene at det meget sjelden er vindstyrker over liten storm inne på land. Vindkast – se det er en annen sak. Det var på morgenen greie forhold, med noen få varmegrader og lite vind. Spørsmålet var om det kunne bli tur. Og hvor turen i så fall burde gå. Langs sjøen eller på høgjæren, kunne bli vanskelig på grunn av vinden. Rundt Li kunne det bli frost. Noe som jeg ikke spesielt glad for. Is i stien har en tendens til å gi ubehagelige overraskelser. Etter nøye overveielse i et par sekund, valgte jeg Li Dale. Som vanlig på en lørdag… På vei innover mot Sandnes vippet gradestokken på 3-4 grader. Det blåste knapt, og det burde ikke være grunn for bekymring i det helle tatt. Men er det en ting jeg virkelig kan, så er det å se problemer på forhånd. Hva om det ble kaldere utover dagen som meldt. På Dale var det en god del biler, og det var folk som startet opp samtidig med meg. Det var tydelige spor utover. Jeg kjente røklukt fra bål, og like etter forsvant sporene. Som vanlig ble jeg alene. Jeg så ingen andre omtrent fra jeg startet til jeg var på toppen. Gandsfjorden ligger beskyttet for vind fra nord. Det var nesten ikke krusinger på sjøen. Helt over mot Stavanger kunne jeg se noen skumtoppede bølger. Vinden var ikke noe problem før helt oppe mot toppen. Over toppen blåste det. Ikke så pass at jeg måtte krype for å komme fram, men så pass at jeg måtte ta støttesteg og virkelig følge med på vindkastene. Temperaturen nede var over frysepunktet, antakelig 4-5 grader helt ved sjøen. I skogen i le for vinden og i bakken opp ble det varmt. Jeg hev av fleecen og gikk i bare ullblusen opp bakken. Vindfleecen måtte på før snaufjellet, og jeg var glad for å ha på både vanter og vinterlue over toppen. Jeg så ikke is før nesten helt oppe ved toppen. Da bare som litt snerk på en pytt – i nordhellingen. Ingen fare antakelig, tenkte jeg. Det ble mer etter hvert. Og som meldt ble det kaldere. Myrene var ikke frosset, men det var ny is enkelte plasser. På noen gangsteiner var vannet fra tidligere støvler frosset. Det ble ingen pause på toppen, jeg fortsatte bare videre. Nå skulle jeg ikke langt nedover bakkene før is og frost forsvant. Og inne i skogen var det selvsagt ok. Det var kjekt å få en fjelltur helt i starten av januar, selv om den går omtrent midt i Sandnes. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Årets første tur. Første nyttårsdag kommer overraskende… Etter selskapeligheter og sent gjensyn med loppekassen, burde det bli en rolig morgen, med en lang frokost og beina på bordet. Værgudene ville det annerledes. Etter å ha gnidd søvnen ut av øya, og fått tatt en titt ut vinduet, ble det klart at det måtte bli tur. Sol og skyfrihimmel, nesten ikke vind. Bare en liten trekk, som så avgjort ikke ødela noe som helst. Lite vind har ikke vært standarden den siste tiden. Det har helst vært kuling og regn. Noen få øyeblikk med bedre vær inne i mellom, men helst drittvær. Denne morgenen trengte ikke å sende skriftlig invitasjon til turfolket, - og meg. Bestyrerinnen derimot…. Hun lå litt frempå og bare så vidt gløttet opp da jeg forsiktig slo fram på om tur. Jeg fikk en telefon etter en liten time, med spørsmål om hvor jeg var, og om det var mulig å melde seg på turen. Da hadde hun også sett ut vinduet… Frokosten ble litt enkel. Et stort stykke bløtkake. Rester fra kvelden før. Nå var det ikke bare «godt vær». Temperaturen hjemme var rundt 5 grader, men den falt jo lenger opp jeg kom. Jeg er en mester i å se problemer. Hva om det ble frost. Bilen har fortsatt bare sommerdekk… Det er jo greit å ha noe å tenke på. Jeg gikk og sjekket pytter en god stund før jeg glemte hele greia – til jeg igjen så bilen og veien i skygge. Jeg bestemte meg for å ta turen rundt høgjæren. Det måtte være rette plassen. Midtvinters med fint være og nesten ikke vind. Denne gangen var jeg ikke alene. På parkeringsplassen var det alt kommet en bil, og det var spor oppover bakken. Etter en liten kilometer, møtte jeg en hel gjeng, de var på vei tilbake til bilen. Det ble sagt hei og «godt nyttår» - skikkelig hyggelig. Første nyttårsdag er selvsagt dagen for å ønske «godt nytt år» og mange av de jeg traff denne dagen gjorde nettopp det. Helt ukjente folk, men med et «godt nyttår» til meg i det jeg passerte. Høgjæren er en populær turplass. Denne dagen traff jeg «den norske kjernefamilien» - mor, far, sønn og datter på tur. Jeg håper de fikk en fin turopplevelse. Med kjekke folk, fint vær og gode forhold, ble det også en kjekk tur for meg. Jeg startet rolig, og det tok en liten stund før jeg ble «varm», opp mot Synesvarden kom den gode følelsen – at det liksom bare var å gi på, det var overskudd og dagen for fart. Det ble ikke noe særlig pause ved Steinkjerringå, jeg snudde på helen, og tok fatt på tilbakeveien. Nå er turen forholdsvis lang – nesten 2 mil, men det var fortsatt noe å gå på da jeg etter 15-16 kilometer, kom til Synesvarden på tilbaketuren. I den slake bakken ned over fra toppen, ble det småspringing. Det er en stund siden. Da jeg så bilen nede ved veien, ble det igjen tid for å tenke på frost og is. Jeg burde heller ha tenkt på den glatte gjerdeklyveren nederst. Den var svinglatt….. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det skulle ikke tilfeldigvis være det "gamle" settet mer Recon du har. (Det skulle jeg gjerne ha kjøpt igjen.)

Flaks du hadde flaks, og at det gikk godt.... Slike ting går utrolig fort, plutselig....

Prøv i hvertfall dressen på. For meg er den litt for trang... og buksa passer ikke alle.

Det er selvsagt svært mange plasser som kan passe for en tur med 4 åring. men muligens ikke så pass lenge som 3-6 dager. Som du muligens har fått med deg, holder jeg til på Blåfjellenden, en selvbetjent hytte. I Frafjordheiene ligger det 3 hytter som det bare er 3- 4 timer mellom. Jeg har selv hatt med barnebarn på 4 til Blåfjellenden. Turforslag: Fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Videre til Langavatn. så til Sandvatn. tilbake til Blåfjellenden over fjellet og siste dag retur til bilen. Ingen dagstur over 4 timer. Det er proviant på Langavatn, Det er mulig å reservere plass.

Langs sjøen i bra vær. Det måtte bli tur tredje juledag. Det var j en lørdag. Egentlig hadde jeg god tid lørdagsmorgen. Ingen sosiale forpliktelser, og bestyrerinnen hadde egne planer. Det ble tid til en god og lang frokost. Helt til telefonen ringte. Det var broderen. Han hadde tatt en titt på værmeldingen, og været søndag så heller basje ut. Han lurte på om vi ikke skulle ta turen på lørdagen? Og det ble heller ikke store diskusjonen av hvor turen skulle gå. Ute var det så vidt frost og litt snø. Det måtte bli en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En passe tur for gamlinger… Vi kom av gårde omtrent på vanlig tid – for søndagsturene. På Hå var det overskyet og litt kald trekk fra nord. Her ute ved havet var det lite snø, selv om det lå noen flekker enkelte plasser. Det var en enslig bil utenom vår, og vi så ikke folk. Det var jakke på fra start. I vest var det tydelig bedre vær, og vi håpet at vi skulle få sol. Her ble vi grundig lurt, selv om værmeldingen hadde lovet at sola skulle titte gjennom. Det ble en tur i gråvær, men uten nedbør. Selv om det var kaldt og en liten trekk, så gikk vi oss varme. Etter en stund ble det stopp for å hive jakken i sekken. Og der ble den helt til vi snudde og fikk trekken på oss. Det var egentlig forholdsvis tørt i bakken, men noen plasser var det både vått og sorpe. Greit å gå. Ikke ned småbakker med sorpe i stien. Det ble en utglidning med nesten baken i bakken. Og en skikkelig strekk i låret. Det gjorde vondt – en stund. Det meste går greit. Vi gikk. Det var is på treverk, og gjerdeklyverne var såpeglatte. Her gikk det selvsagt helt greit, ingen problemer overhodet. Det er ikke når du er forsiktig skadene kommer… Vi så ikke mange folk det første stykket, men etter hvert var det også andre på tur. En god del mer enn vanlig på en lørdag. Muligens andre også kikket på værmeldingen og la om planene? Folkene vi treffer på disse turene, er som oftest både kjekke og greie. Det blir sagt «hei» og hilst. Det kan være at folk på Jæren er «flinkere» sånn enn andre – i lavlandet. Vi passerte en gjeng som hadde pause i graset. De hilste pent. På returen møtte vi de samme folkene, og fikk da en liten prat. Skikkelig hyggelige folk. Denne gangen møtte vi også noen gutter. De gikk litt foran familien. Og guttene hilste greit. Det er ikke helt vanlig. Unger flest er litt tilbakeholdne overfor fremmede voksne. Nå var det ikke bare mennesker som viste igjen denne dagen. Det er mengder av svaner på Jæren. Vi så store flokker på jordene. Og da vi nærmet oss Varhaug gamle kirke, fikk vi se en stor flokk gjesser i formasjon. Det er ikke så ofte vi treffer på disse store fuglene akkurat her, og i hvert fall ikke midtvinters. For meg gikk turen frem og tilbake greit. Broderen merket at jeg nok hadde gått mer enn han, og mente jeg denne gangen hadde holdt et litt høyere tempo enn vanlig. Det bekrefter bare det som blir hevdet, du blir god på det du trener på. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Strand? Hvilken strand? Eller mer riktig, Hvor er sanden blitt av. Det er nesten fast tradisjon at vi tar en tur langs sjøen fra Reve til Orre. Dette året ble bestyrerinnen med. Det blir selvsagt ikke de helt store utfluktene sånn i høytiden. Det er for mange sosiale hensyn å ta. Familieselskap, innkjøp av de siste gavene, mat som skal på bordet, og mye mye annet. Det meste står naturligvis bestyrerinnen for, men det kreves at jeg er tilstede…. Og slikt går ut over muligheten for tur. Dette året ble det likevel en tur i jula, - med bestyrerinne. Og det er skikkelig hyggelig. Det blir en litt annen tur enn om jeg går alene. Da blir det ofte fokus på lengde og tid. Slike ting er ikke viktig for bestyrerinnen, og godt er det. Første juledag var det små, eller ingen familieforpliktelser. Arvingene klarer stor sett selv. Som vanlig ble det en god frokost, og tid til litt avslapping før emnet «tur» kom på banen. Hvor turen burde gå, er jo også greit å diskutere. Som vanlig var vi stort sett enige. Turen burde gå langs stranden, og da fra Reve til Orre. Som oftest går vi langs sjøkanten på vei ned (ned i denne forbindelse betyr sør). Og da litt inne i landet på returen. Vi fikk litt regn på oss i det vi startet. Det var også andre ved havna på Reve, men ikke mange på tur. Et enslig spor utover, og så våre da – etter hvert. Jeg tror en del av de andre ved havna, kikket litt overrasket på oss som tok ut i været, det regnet jo, og blåste, og det var ikke så mange gradene over null. Det første stykket virket alt normalt. Men her er det som oftest stein og ikke sand. I det vi kom ut på stranden mot selve Reve, var det en annen sak. Her var stranden omtrent forsvunnet. Det var riktignok store bølger, men det har jeg opplevd før. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått her, og kunne konstatere at ting skjer fort. Stranden var vekk. Sjøen gikk helt opp til sanddynene. Det var ikke mulig å komme fram nede på selve stranden – uten å bli våt på beina. Vi kløv opp i dynene og fant en sti som gikk i riktig retning. Det kunne jo være at Revestranden fortsatt var fremkommelig. Ikke tale om, også her gikk sjøen helt inn. Noe jeg aldri har opplevd før. Kan det være klimaendringen som endelig slår til? Uansett må det være en passe oppgave for de forskjellige miljøorganisasjonen å få sanden på plass igjen? Siden ingen har tatt ansvaret, og fått orden på naturen, måtte vi holde inne i landet på tilbakeveien også. Vi fikk en skikkelig bøye i trynet rett før Orresanden, da blåste det, og vi fikk først regn så hagel. Som plaster på såret stilte naturen opp med en pen regnbue. Jæren er stort sett uten store høydeforskjeller. Ute langs sjøen er det ennå mindre bakker, og stranden er helt flat. Feil. Der vi gikk, i sand-dynene, gikk stien opp og ned. Ikke mange meter opp eller ned, men mange ganger både opp og ned. Alt i alt må det ha blitt en del høydemeter. Og det kjentes. Det ble tur ut av det. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagsturen også i regn. Den mørkeste søndagen i året, og det blir selvsagt tur. Desemberturer går ofte i dårlig vær og med vind. Søndag var det ikke så mye regn, og heller ikke vind, i hvert fall mindre enn på lørdagen. Men det ville liksom ikke bli lyst. Dagslyset er borte. Selv ved start hjemme i halv ellevetiden, var det fortsatt morgenlys. Det er bare å se framover mot lysere tider - solen “snur” på tirsdag. Neste uke er det alt blitt mer dagslys - med noen sekunder. Broderen hadde vært på en årlig lutefiskmiddag. Jeg har forstått det slik at det ikke så mye er fisken, som tilbehøret, spesielt det flytende… Han så ikke syn på tur søndagsmorgen. Jeg ville derfor bli alene . Nok en gang. Og med dårlig vær og dårlig tid, passet det igjen med en tur rundt Dale Li. Tuen rundt Dale Li er fin den. Passe lang - 10 kilometer og med en god del bakker. 2-300 høydemeter. Den går for det meste i skog og er derfor grei i dårlig vær. Noe som forekommer av og til… En tredjedel av turen går langs fjorden. Og noe jeg aldri helt har forstått, er hvorfor svabergene blir så fordømt glatte. Det er granitt og gneis. Selv øyegneis med svært så ruglet overflate blir skikkelig glatt i regn. Noen må kunne finne opp en såle som holder på vått føre. Selv på flate berget hender det taket glipper, og jeg går derfor alltid forsiktig her. Til nå har jeg unngått skader på grunn av fall. Det må være litt spesielt å skli på flatt berg, bare fordi det er vått. Jeg gikk uten jakke utover langs fjorden. Vinden kom bakfra, og da tar sekken av for det meste. Et lite stykke opp i bakken kom det litt yr, og det økte på. På toppen var det skikkelig regn. Selvsagt. Det var biler på Dale, men ikke folk, Jeg kunne se spor fra noen som hadde gått før meg. Det kunne se ut som om jeg tok innpå, men jeg så ikke en kjeft før helt opp ved toppen. Der satt det en kar. Han kunne fortelle at det var folk foran, men det var et stykke fram. Det var en kar som startet da jeg holdt på å skifte, nede ved bilen. Han spurte når mørket kom, og jeg mente det var om et par timer. På vei hjem kom det skikkelig regn, og lyset forsvant omtrent. Selv om klokka ikke var mer enn halv tre. Inne i skogen der karen skulle, ville det være ennå mørkere. Det går selvsagt bra. Det ble søndagstur, og det går snart mot lysere tider. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Hvor blir årene av? Var det på denne turen jeg for første gang innrømmet for meg selv at jeg ikke lenger en noen ungdom? Rett og slett gammel? Tanken har nok slått meg noen ganger, men til nå har jeg klart å slå fra meg noe så formastelig . Tenk gammel…. Vel og merke - ikke voksen, det håper jeg aldri å bli, men gammel. Det har seg sånn at da jeg kom ned fra lørdagsturen rundt Dale Li, snakket jeg med en kar - en ung kar. Han hadde gått samme rute som meg bare lagt til Resasteinen og Dalsnuten. Og brukt ikke så veldig mye lenge tid enn meg - bare at jeg altså gikk en del kortere. Det er ikke lengre mulig å skjule fakta - det går senere med årene (og så blir det bråstopp.) Hva kan gjøres med det? Antakelig fint lite, utenom å godta det. Nå burde egentlig lørdagens tur være svært så grei. Ondagsturen ga knesmerter. Fysioterapeuten på treningssenteret mente det kunne være problemer med brusk, og at slike ting krevde ro og tid. Lang tid. Jeg burde ikke utfordre skjebnen med å presse på…. Det var derfor med en viss spenning jeg startet på turen, og kneet oppførte seg eksemplarisk. Det vil si at selvsagt kjente jeg noe - når jeg kjente etter. Men ikke “vondt” og det ble i hvert fall ikke verre. Det tok jeg som et godt tegn, og jeg fikk heller ikke noe vondt etter turen. Et stille hurra….. Det er dermed mulig at jeg kan få flere turer i fremtiden. Fortsatt er det ensomt å gå rundt Dale Li. Ikke et menneske å se, før nesten helt nede ved Dale. Det var 10-11 grader. Antakelig en grad eller to med enn i juni, men så var våren usedvanlig kald. Uten vind og med god temperatur, og muligheter for opphold burde gi gode forhold for en tur. Opphold var en overdrivelse. Det regnet. Bortsett fra helt i starten, var det nedbør hele turen. 2-3 timer i regn gir kliss våte klær fra innerst til ytterst, på tross av Gore-Tex. Skoene holdt stand mot vannmassene.. Regn er ubehagelig. Men etter en stund glemmer jeg som oftest regnet. Det blir tur som vanlig. Og som vanlig fikk jeg det verste været akkurat over toppen, uten noe som beskytter mot regn og vind. For selvsagt både blåste det og regnet skikkelig øverst. Det er heldigvis ikke langt å gå før stien detter nedover klyvene til mer behagelige områder. Problemet er at da tar den “fordømte bakken” til, en siste kraftanstrengelse før mange og lange bakker ned mot Dale. Turen ble fin den, selv om ungdommen jeg traff nede på parkeringsplassen fikk meg til å tenke på min egen fremtid og alder.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Mye av det du siterer passer på meg.... Jeg må nok innrømme at jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går. Det hindrer ikke alene turer og forsåvidt friluftslivet. men, som deg, jeg ønsker å leve best mulig lengst mulig. Foreløpig betyr det flest mulig turer i heia.... Men en av mine kjepphester (og jeg rir mange) gjelder mat. Jeg tenker aldri på om maten er "sunn"eller "farlig". Mat er mat, og det er de som eventuelt spiser feil som er "usunne".

18 kilometers søndagstur. Det er ikke akkurat tradisjon, men sånn cirka en gang hver høst, sender værgudene snøstorm eller noe som kalles underkjølt regn over våre områder. Veier, stier, steiner - det meste, får et lag med snø eller is over seg, og det blir vankelig å gjennomføre en skikkelig tur. Dette skjer selvsagt helst på en søndag - bare for å gjøre det vanskelig. Dette året valgte værgudene å legge en ishinne over landet. Søndagsmorgen var det så vidt under null, og det var is over alt. De gangene værgudene kommer med disse morsomhetene, er det bare en plass som gir mulighet for en søndagstur. Langs sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. Langs sjøen er det varmere enn bare litt lengre inne i landet. Det er lite bakker, eller helst nesten ingen, og i hvert fall ikke noe klyving. Det er god sti for det meste. Perfekt når forholdene er vanskelige andre plasser. Nå samarbeidet været på en god måte likevel for å gjøre søndagsturen til en fin opplevelse. Det var sol og nesten ikke vind. Broderen ringte som vanlig. Han ville vente med å ta ut. De mindre brukte veien og veiene inne på byggefeltet var skøytebaner. Is og spinnglatt. Han håpet sola ville tine vekk noe av isen. Vi kom ikke av gårde før nærmere 11. Og tok mot Varhaug og den gamle kirkegården. Selv om det var langt på dag da vi parkerte, var sola bare så vidt over horisonten. Og der holdt den seg hele dagen. Det merkes ganske godt at det nærmer seg den mørkeste tiden i året. Det vil liksom ikke bli skikkelig dagslys. Vi fikk sola bakfra på veien mot Hå. Det er ganske greit å gå tur her nede ved sjøen på denne tiden. Markene er fortsatt grønne, det går sauer på jordene, og lite minner om vintervær - bortsett fra at det var forbannet glatt…. Turen er forholdsvis lang - bortimot 18 kilometer. Selv uten bakker og med god sti for det meste, tar det tid. Vi snudde et par - tre hundre meter før selve garden på Hå - for å spare litt tid. På tilbaketuren fikk vi den lave sola i øynene, og kunne glede oss over å kjenne varmen fra solstrålene i ansiktet. Det er greit med sol og varme i desember, selv om det faktisk ikke er mange gradene over null. For riktig å understreke at det tross alt var fint vær og gode forhold med lite vind, gikk vi hele turen i skjorteermene. Ingen jakke på, selv om den var med - i sekken. Det er et godt mål på om turen er bra eller ikke. Jakke av gir en fin tur. Hinnen av is som lå over alt ved start, var for det meste vekk på tilbakeveien. Gjerdeklyverne var greie å komme over, uten å sette lårhalsen på spill. Men sorpe var det. Buksen var skitne til langt oppe mot knærne. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Regn og vind, som normalt i desember. Det er ikke mye som minner om jul og vinter rundt Dale og oppe på Lifjellet. Heldigvis. Det er fortsatt varmegrader som gjelder, selv om termometeret langsomt nærmer seg de blå tallene. Denne uka var det 2 grader da jeg kjørte innover mot Dale, forrige uke viste termometeret 3 grader. Forrige uke var det så vidt is på pyttene ved Dale, jeg klarte meg uten denne uka. Det lå riktignok noe hvitt i enkelte søkk bortetter. Hagel fra nattens bøyer. Øverst var det glatt enkelte plasser, men vannene var uten is. Og ikke langt nede i bakken var det igjen bart. Denne gangen var det biler da jeg kom til Dale. Noe skyldes vel at jeg var senere. Men selv om det var bil og det burde være folk, så jeg ikke en kjeft. En ensom tur gjennom skogen, og heller ikke folk utover mot Bjorhabn. På vei mot Einerneset fikk jeg følge av en større lastebåt. Den kom fra Sandnes havn og skulle ut fjorden. Det gikk litt fortere med båten enn med meg. Som sagt, alene på tur. Til alle som synes at aleneturer er tingen, er det bare å ta ut i desember. Ikke en sjel… Det var egentlig meldt om forholdsvis bra vær. Utenom temperaturen, som skulle holde seg lav. Bra vær betyr i denne forbindelse, lite vind og nedbør. Værgudene hadde en annen mening, og sendte både hagel og regn i hode på meg. Det var egentlig ikke opphold før jeg kom over toppen. Ikke mye nedbør, Men sånn litt hele veien. Typisk vintervær for meg. Jeg så ikke lyst på stigningen opp mot toppene. Selv om det ikke er mer enn opp mot 300 høydemeter, har det vært tungt de siste gangene. Dette henger sikkert sammen med at jeg har lagt om treningen, og går tur onsdag og fredag, i stede for å sykle samtidig med styrketreningen tirsdag og torsdag. Det har blitt høy puls og tunge bein med mye syre. Denne gangen gikk turen oppover uten å kjenne særlig til syra, og det selv om pulsen så avgjort var høy i enkelte partier. (Og det var ingen som for forbi denne gangen.). Oppe over skogen, fikk jeg selvsagt været midt i trynet. Det blåste litt - mer enn nede i skogen med vinden bakfra… Det kom både hagel og regn, og jeg så noen snøflak seile forbi. Det sto ikke på så lenge. Nedover mot Revesdal, kom været seg. Øverst var det glatt enkelte plasser, og jeg måtte passe på hvor jeg satte føttene. Det kunne liksom vært enten frost eller vått. Ikke begge deler. Myra var ikke engang frosset. Det måtte et skikkelig tigersprang til for å unngå å havne i myra til lang oppe på leggen. Helt nedunder Dalevann gikk jeg på andre. Et par som også var ute på tur. Det er oss godt voksne som trosser været og drar på tur. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Her er vi nesten i samme båt, godt voksne, med Achillesproblemer og ønske omgå få komme på tur. Mine leger, joda jeg spurte flere..., var og ganske klare på jeg måtte ta det med ro. Dette var i april, og jeg sliter fortsatt - fordi jeg selvsagt ikke lytter til gode råd. Hør på legene, og ikke følg mitt eksempel. Langsomt........