REJOHN

Det er så avgjort en del drøye bakker, men ikke mange plasser styggbratt.

Ryfylkeheiene er ikke langt fra Setesdal. Fra Haukeliseter til Ådneram eller Lysebotn er en klassisk rute. dnt medlemskap gjelder somj fiskekort. Det er liten fare for å møte for mange, selv på hyttene, som stort sett er selvbetjente.

Fortsatt frost og vinterforhold. Værmeldingen var ikke mye i tvil om hvordan været ville bli for søndagen. Hele uka hadde de slengt fram på med sol og lite vind, omtrent som for lørdagen – og fredagen. De klarer selvsagt ikke å holde det de lover i så mange dager. Lørdagen var det overskyet. Men noe mildere, og fortsatt tørt. Gode forhold med andre ord. Broderen ringte, og det ble en diskusjon om hvor søndagens tur burde gå. Broderen så for seg en tur på høgjæren. Jeg ville fortsatt til Dale, for en sedvanlig tur rundt Li. Og årsaken var achillesen, som jeg fryktet ville ta «kontrollen» i nok et halvår om jeg ikke la om til mer terrengturer. Acillesen vant. Det var mange biler på Dale denne morgenen også. Vi kjente røklukt et stykke før Dalsvågen, og nede ved sjøkanten var det en familie som hadde tent opp bål. Det så avgjort koselig ut, men vi skulle videre. Ut over langs sjøen tok vi stien nede, og ikke oppe i henget. På den måten unngår vi en del partier med is. Det tar noe lengte tid, men det tar vi igjen med å korte inn turen andre plasser. Med tørt berg og lite is, var det enkelt å gå over flyene og svabergene utover mot Einernestet. Vi kunne se spor av folk, og ett stykke utover satt det en kar. Vi fortsatte videre, og kunne se flere spor, men vi så ikke flere folk før i den lange bakken. Der tok vi igjen en gjeng, men ble samtidig tatt igjen av karen vi tidligere hadde gått forbi. Denne gangen tok vi følge et stykke og fikk en liten prat. Før han forsvant oppover lia. Også søndagen stillet opp med gode forhold. Det var selvsagt litt is enkelte plasser, men i det store og hele var det svært greit å komme fram. Vi kom derfor opp til toppen i god stil og uten for mye pusting og pesing. Det har hendt at en pause har vært helt nødvendig. Ikke slik denne dagen. En kjapp stopp for å drikke litt saft, og så videre nedover mot Øksendal og Revesdal. Der venter «den fordømte bakken». Med noen års erfaring bak oss, starter vi aldri for fullt her. Det gir garantert høy puls lengre oppe. Bakken er ikke bratt, men bratt nok til at den krever litt – og helst mer enn det ser ut til nedenfra. Det var mye is i "den fordømte bakken". Heldigvis er det enkelt å gå rundt de verste plassen, og her går det så pass mange folk at det ikke bare er vi som ser med skepsis på is og glatte partier. Det er omtrent god sti på «omveiene». Nedover mot Dalevann kom det en gjeng imot oss. En av mennene takket for sist. Jeg har store problemer med å ta igjen folk, så dessverre, helt uten peiling på hvem det kan ha vært. Bakken fra Dalevann og ned gikk kjapt. Det ble helst småjogging nedover lia. Vi var enige om at vi egentlig hadde tatt det med ro, i hvert fall første halvdel, og selv om vi nok hadde gitt på ned siste bakken, så var det ingen tung og anstrengende tur vi hadde bak oss. Vi ble gledelig overrasket da vi så på klokka – turen hadde gått unna i et mer enn bra tempo. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det nærmer seg vår. Hva er det med været. Finvær hele fredagen, og ikke tur? Det kjentes i foten etter hvert. Håpet var at det ville komme seg - om jeg tok det litt med ro. Achillesproblemer er ikke helt å spøke med, og nå er det omtrent et år siden de ble akutt. Det ble meldt om like bra vær på lørdagen og det skulle fortsette på søndagen. Ingen tvil om det ville bli tur på lørdagsmorgen. Hvor turen skulle gå, ga seg nesten selv. Det er en mindre påkjenning å gå i terreng enn på flate veien. I hvert fall mener jeg å kunne kjenne det – onsdagens tur rundt Gruda i god fart kjentes. Lørdagens vær? Sol og frost. Ikke vind, ikke nedbør, ikke varme. Spenningen ligger i hvor mye is det er i stien. På vei mot Dale, i fjellveggen langs veien, var det mye is. Helt dekket. Det betyr ikke at det er ufremkommelig, bare at det antakelig blir nødvendig å få rundt noen plasser. På Dale ventet en liten overraskelse. Det var en masse biler. Og folk. Selv om jeg ikke kunne se så mange på parkeringsplassen. Denne gangen var det masse enslige med hunder – i band. Og det selv om det faktisk ikke er båndtvang. Utover langs sjøen gikk det greit. Tørt fjell, ikke sorpe og lite is. Og best av alt røttene er heller ikke glatte. De kan skape problemer av og til, der de ligger usynlig og er skikkelig glatte. Det gikk mer enn greit. Det var skikkelig kjekt. Selv litt klyving for å komme rundt issvuller kunne ikke ødelegge humøret og gleden av å være på en skikkelig tur i finvær på bra føre. Det gikk et menneske foran meg, med hund i band. Og jeg tok langsomt innpå. Det er et par «snarveier» der jeg tok vedkommende igjen. Karen var på treningstur (selv om han ikke sa det slik direkte) for større oppgaver. Han hadde, sammen med andre, vært på flere ekspedisjoner i utlandet, som Kilimanjaro og rundt Mont Blanc. Og til sommeren sto nye eventyr for døren. Noen er heldige som kan ta ut på slike ting. For egen del, kan slikt bli vanskelig. Vi tok følge et stykke. Han var ikke klar over stien opp gjennom skogen. Opp bakken gikk det for egen del greit. Med hviledag på fredagen, var det overskudd på lørdagen. Bakker og brattheng var ikke noe hindring. Her var det bare å ta sats og komme seg opp. Slikt er morsomt. På toppen var det folk. Flesteparten hadde tatt veien opp, men det var også en del som var på fjelltur. Videre nedover ble det helst folksomt til å være lørdag. Selv fine vårdager (dette var en vinterdag…) har jeg møtt færre folk. I bratthenget ned mot Øksendalen kom det en jente i mot. I god fart – hun hadde målet klart foran seg. Hun skulle til topps, og helst først… Faren kom etter, med stor oppakning. Jeg tror han strevde litt med å ta igjen jentungen – og hun var ikke gammel. Litt lengre nede kom mor med en yngre søster. Vi kom i prat, og det viste seg at vi hadde vært på Blåfjellenden sammen. Det er skikkelig hyggelig å treffe folk igjen på denne måten. Videre nedover gikk i bra fart. Skoene hang jo. Det var mulig å slippe seg nedover i et høyere tempo en vanlig. Det er også morsomt. Nede ved bilen viste klokka at turen hadde gått unna på en grei tid. Denne gangen kunne den faktisk ha vart lengre. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

You do know that march is in the midle of winter?

Dette er ikke et spørsmål som direkte er knyttet opp mot mine turer, men jeg er interessert i vær og værmelding. I den forbindelse hender det jeg kommer over noe jeg ikke helt forstår I STFs årbok for 1946 Står det: «Hesselberg har bl.a funnet at årets middeltemperatur på Skudenes er steget med 0,66 grader i tiårsperioden 1899-1908 til perioden 1929-1938, altså i løpet av 30 år. Det er imidlertid ganske bemerkelsesverdig at stigningen er mindre i Rogaland enn i de fleste andre deler av landet. Klimaforbedringen er størst nordpå, aller størst på Svalbard. Her er middeltemperaturen steget 2.47 grader i samme tidsrom. De er videre påfallende at den stigningen i middeltemperatur som er påvist for Svalbards vedkommende er størst om vinteren, hele 5,07 grader.» I et innlegg i Aftenposten (og på sidene til Meteorlogisk Institutt) står det (i 2015) «Temperaturmålinger viser at de siste 10-20 årene tilhører de varmeste som er observert på øygruppen. Fra målingene startet i 1899 har lufttemperaturen i gjennomsnitt økt med 3 grader C. Observasjonen gir oss en kraftig påminnelse om at den globale oppvarmingen gjør seg spesielt gjeldende i Arktisk.» Slik jeg forstår dette, så må temperaturøkningen ha flatet kraftig ut siden 40 tallet (en økning på antakelig en halv grad, mot nesten 2,5 grader de foregående 40 årene. Eller er det noe jeg ikke skjønner.

Den dagen vi fikk med oss finværet. Broderen har vært indisponert den siste tiden. Enten på grunn av hyttebygging. Det manglet ikke på advarsler om at en hytte vil ta opp mye tid…. Eller på grunn av helse. Alderen kommer snikende bakfra av og til, og slår til når det så avgjort ikke er på sin plass. For egen del var det «ungdommen» som overfalte meg på lørdagen. Det kunne kjennes søndagsformiddag. Jeg er fortsatt ung, men bare sånn inne i mellom. Nå var værgudene ikke like blide og medgjørlige på søndagen som på lørdagen, men godt gjemt i værmeldingen fra Yr, var det et lite «vindu» med bedre vær midt på dagen. Vi ble enige om at det tross alt ville være best med en tur rundt Li. Skulle det dårlige været komme inn tidligere enn lovet, ville det være greit å holde seg i skog. I hvert fall det siste stykket. Vi var enige om å ta d et med ro. Og denne gangen måtte vi gjennomføre denne planen. Broderen så mørkt på en anstrengende tur i høyt tempo, og var ikke sikker på om han kunne gjennomføre dette. Vi startet i hvert fall rolig – til første bakken. Vi stoppet for å hive av klær – det var varmt. Broderen mer enn antydet at det tempoet vi hadde holdt opp bakken var for høyt. Vi måtte ta det mer med ro om han skulle kunne komme rundt i fin stil. Det ble litt roligere tempo – omtrent som på tidligere turer. Enkelte ganger har v i flaks med været. Som sagt var det antydet et «værvindu» midt på dagen. Vi traff dette midt i planeten. Det regnet da vi kom til Dale, men det ble fort opphold. Vi fikk ikke en dråpe på oss før godt over halv-veis. Da kom det noe forsiktig nedbør. Etter dette kom det litt yr, men det var ikke så pass at vi måtte lukke jakken. Om lørdagen var fuktig, så var det ikke mindre vann på søndagen. Det surklet og rant overalt. Bekkene var store og strie. Det var bare så vidt ikke vannet gikk over fjellskoene et par plasser. Det som er litt spesielt her nede ved sjøen, er at det blir svinglatt. Det er mye øyegneis, og den skal ikke være glatt, det er omtrent umulig å gli på øyegneis i heia. Her blir det skøyteis enkelte plasser. Vannmettet sti er heller ikke å stole på. Det ble et par kjappe styresteg noen plasser. Nå unngikk vi å gå på rompa denne gangen – med unntak av et par plasser der vi setter oss nedpå for å ha kontrollen. Med vanlig tempo og opphold, ble det etter hvert en fin tur. Det er ikke til å stikke under en stol, at bakkene er tunge, men det har de da alltid vært. Selv «den fordømte bakken» gikk greit, uten banning og ukvemsord. Og det var ikke nødvendig med en pustepause på toppen. Støttesteg i sorpa, og forsiktig klyving nedover den bratte lia på andre siden, er en annen historie. Broderen fikk se hærverket brannen hadde stelt i stand. Det ser fortsatt ikke så galt ut, det meste vil rette seg til våren. Det håper vi formen også vil. Til det trengs flere treningsturer rundt Li. Forhåpentligvis. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Uten vinter. Så var det endelig tid for en vanlig lørdagstur. Det har faktisk vært et par uker uten. Det ble selvsagt oppveid av fottur hver dag i «ferien.» På denne tiden av året er været mer viktig enn ellers. Været legger sterke føringer for hvor turen kan tas. Vind og frost, eller drittvær – tinvær og regn, kan hindre at det blir tur. Ikke denne lørdagen. Forholdsvis tørt. Forholdsvis varmt. Lite vind. Fare for solgløtt… Det er egentlig så bra vær som det blir på denne tiden av året. Og siden jeg helst tar turer oppe i heia, og ikke så mye toppturer, passer det bra med en tur rundt Li. Det blir liksom den «beste» treningsturen på vinterstid. Et par-tre timer i terrenget, og det er så avgjort ikke lettgått, med småbakker og en skikkelig stigning, gir godt grunnlag for «heie»turer. Siden værgudene denne uken var så smått gavemilde, gikk jeg og gledet meg til turen. For en gangs skyld holdt værgudene og værmeldingen hva den så gavmildt hadde lovet. Det ble en vintertur uten vinter. Jeg så en liten flekk med gammel is en plass, det var alt. Turen gikk i skjortearmene, selv helt øverst var det ikke nødvendig å hive på mer klær. Noe på hode og fingrene – se det er en annen sak. Det ble jo litt kjølig sånn helt øverst. Lørdagsmorgen var det ingen grunn til å dra ut avgangen. Alt rundt 10 var jeg på vei innover mot Sandnes. Det er normalt på sommeren, men nå på vinteren blir det litt senere avgang. Selv om været var bra, så manglet det ikke på vann. Alt regnet siste uken, hadde ikke nådd havet, noe var fortsatt på vei. Bekkene var store. Jeg savner ikke akkurat andre mennesker på disse turene rundt Li i midten av Sandnes. Det forundrer meg likevel at ikke flere tar turen. Det er en del som løper, og noen få som går. Denne lørdagen traff jeg tre karer som kom fra Li og ville til topps for så å ta ned bakken mot Bymarka og Li. Jeg traff de samme karene på andre siden av toppen – de på vei opp og jeg på vei ned. På toppen var det noen stykker, som hadde kommet opp veien, og litt lengre nede, under Dalevann ble jeg stoppet av et par som spurte om jeg hadde kommet helt rundt. Det kunne virke som de var på sin første tur i området. Siden jeg hadde startet tidlig, var det fortsatt mange timer til det ble mørkt, jeg hadde ikke problemer med å anbefale hele runden. Denne runden ble litt spesiell på flere måter. Alt fra start, ble det til at jeg satset i bakkene, og prøvde å holde farten opp på flatene. Det er lenge siden jeg har forsøkt meg på et slikt stunt. La meg bare si at pulsen i den lange bakken fra Bymarka til topps ble «tung». Pulsen kom nok helt opp et par ganger. Og hva tjente jeg av tid på dette? Omtrent ingen ting. Antakelig noe over 5 minutter på hele runden, selv om det er vanskelig å sammenlikne forskjellige turer. Det gir likevel en egen tilfredshet å gi på litt, og fortsatt kjenne at det er mulig. Resultatet i forhold til å «ta det rolig» står ikke i forhold til innsatsen. Og så tar det mange dager før kroppen igjen kjennes grei. Nei, slike ting får overlates til ungdommen. Men problemet er jo at jeg føler meg som en ungdom en gang i blant…. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Har hatt den gamle 9555 i noen år, men det er ikke det du spør om.. hvilket abonnement har du tenkt?

Du kan ikke gjøre mye galt om du velger walk king. God sko, uten store feil, utenom at den er svært populær. men sko må prøves på..

Grei tur med greie forhold. En evig lang flytur fra Kanarieøyene tilbake til striskjorte og havrelefse, i form av 3-4 grader og regn og hagel. Lørdag ble det reising og ikke tur. To lørdager på rad. Helt uhørt. Det måtte bli tur på søndagen. Broderen var ikke helt oppegående, noe hadde skåret seg i ryggen, og han så ikke syn på tur med sekk i terreng. Da er det enkelt å ty til gode gamle Lifjell. Uten kuldegrader er dette en grei tur nå på vinteren (savner litt sommervarmen fra fredagen.) Som en liten oppmuntring var det blitt lysere om morgenen. Det er omtrent dag sånn rundt 10. Og været fra gårdagen forfulgte meg inn i søndagen. Tunge skyer, som kunne gi regn, vind som kunne gi problemer over toppen, få grader som kunne gi frost øverst. På Dale ble alt så meget bedre…. Tørt, selvsagt ikke vind inne i skogen og heller varmere enn kaldere. Det gikk ikke lenge før jeg hev jakken i sekken og fortsatte i skjortearmene. Det gir en smak av vår og bedre tider. Det startet en kar foran meg, han tok opp det som noen kaller «sprettraubakken» og etter det var jeg som vanlig alene – ensom - rundt Li. Helt greit og kjekt å være på tur. På nordsiden var det hagel i søkkene. 5 varmegrader hadde ikke klart å tine vekk all nedbøren fra dagen før. Forsvunnet var heller ikke sporene fra «undersøkelsene» til Statskraft. Vi slipper monstermaste, men disse sporene blir nok liggende – noen år. Greiner og busker i en haug, stammer kappet og lødd fint opp. Men pinnene med rødt på toppen blir stående. Oppover bakken på nordsiden, ble det mer og mer hvitt. Ikke is, men mest hagel. Selv myra var ikke frosset. Greit å komme fram. Greit også fordi en uke med mye tur, antakelig hadde gitt en liten økning i formen. Det var i hvert fall mulig å holde bra – for meg – fart opp bakken. På toppen var det folk, som krøp i le av huset. Det hadde blåst opp siden jeg var nede ved fjorden. Ikke mye, men nok til at det var greit å ha på jakken og vanter. Her opp var det mulig å se sporene av brannen. Det var avsvidde marker og sorte stammer, men de fleste furuene så ut til å ha klart ser. Da skal det ikke mye varme og vår til før nesten alle sporene er vekk. Selv etter to uker luktet det brann. Et stykke nede i bakken gikk jeg på kjente. Han hadde med datteren – antakelig 11 år, på tur. Kjekt å se at også disse kan være med. Det blir sikkert turmennesker av slike. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatt nedover. Det var bløtt i «den fordømte bakken», ikke antydning til frost. Nedover fra Dalevann var det tørt og fint. Kjekt å gå, og det gikk kvikt unna ned den siste brekka. Og som en oppmuntring kunne jeg konstatere at turen hadde gått unna på en grei tid. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Norgesplassen, "Våres plass" og "Karpedammen" Fredag og siste dag i «syden». Fortsatt med varme og noe sol, selv om det denne dagen var meldt regn. Det måtte bli tur denne dagen også. Været var uansett ikke så bra at det fristet til å ligge strekk ut ved bassenget. Turkomiteen var ikke helt klare på hva dagens mål egentlig var. Innover fra Norgesplassen var den eneste ting som var sikkert. Det ble også en diskusjon hvilken vei til Norgesplassen vi skulle ta. Der ble vi for enige om korteste vei. Og da bar det til himmels. Korteste vei er opp en forholdsvis bratt bakke. Mye av stigningen tas her. Og bakken begynner omtrent ved porten til hotellet. For oss gutta, var det en vei vi hadde gått for noen dager siden så vi sparte litt på kruttet helt i starten. Som vanlig ble det etter bakken, en «lang» tur inn mot Norgesplassen. Litt kjedelig å gå sånn oppe på en grus-slette. Men vi kom da fram etter en liten stopp underveis. Og som vanlig var det mye folk – norske pensjonister – på plassen. Rundebordskonferansen (det er et rundt bord på plassen) avgjorde at vi skulle ta turen inn til «Våres plass» over «Sukkertoppen». Nå er ikke «Sukkertoppen» langt fra Norgesplassen, men noen hundre meter og en bakke opp. Fra toppen gikk det langs grusveien slakt opp over til vi tok et spor til høyre. Samme vei som vi hadde tatt på onsdagens langtur, bare det at vi holdt rett fram til vi kom til «Våres Plass». Her var det folk og utsikt. Det var lett å forstå at dette hadde blitt en «plass», men ikke hvorfor navnet ble «våres plass». Her kunne vi se ned i en frodig dal, med skikkelige klipper og kanter. Bra utsikt å ta med. Det gikk en sti ned – eller opp, og denne turen kom da opp som et alternativ for neste ukes turer. Den får ikke jeg og bestyrerinnen være med på – vi må ta hjemover på lørdagen. Etter stopp og prat med andre som også var her for å beundre utsikten, tok vi fatt på veien mot «Karpedammen». Turen gikk tilbake samme vei som vi kom, men etter et kort stykke opp til høyre. Og som vanlig, slakt oppover over sletter mot målet. Det var mindre grus her, og mer busker. Ikke så bart, og litt mer interessant å gå. Vi kom inn på stien vi brukte onsdag, fulgte denne en stund, men brakk av mot venstre og ned mot et elvefar. Uten vann, men fra et rør pumpet det vann ut i «Karpedammen». Karpene likte brød. På turen oppover hadde vi diskutert om vi ta innom «Eivinds plass». Etter en liten kikk på klokka til Kjell utstyrt med GPS, ble det avgjort at også denne «plassen» fikk vente til neste uke. Vi trasket derfor nedover mot «Norgesplassen». Vi fulgte grusveien, og det er kjedelig. Nede på Norgesplassen, ble det igjen en diskusjon. Hvilken vei skulle vi ta tilbake til hotellet. Vi hadde gått flere veier, men den enkleste – ikke den korteste, gjensto. Det betød mer trasking på grusvei, ned til asfalt. Nå var vi bare så vidt innom asfalten før vi igjen tok fatt på en grusvei som førte oss ned til avsaltingsanlegget. Her ifra og til hotellet er det bare et kort stykke – oppover. Etter 14 kilometer, tre timer og førti minutter og 468 høydemeter opp, kunne vi slenge sekken av ryggen. Etter 6 dager på tur, var det også på tide å oppsummere litt når det gjelder føtter og form. Jeg brukte, som nesten alle andre, joggesko. Det gikk forbausende bra. Et lite gnagsår på en hel, litt problemer med føttene generelt, men ikke mer enn at det gikk helt greit. «Alle» brukte «rompetaske». De ville jo selvsagt ha sol på ryggen. Jeg brukte sekk… Alle bar vann, og det var nødvendig, men på langt nær så nødvendig som i «syden» om sommeren. Varmen ble aldri påtrengende, selv om det inne i mellom ble skikkelig varmt i sola og i le for trekken. Konklusjonen må være at det så avgjort var greit med kortbukseturer midt på vinteren. Mye takket være hyggelig selskap, gikk det utrolig lett, selv i varmen, i slake oppoverbakker, på grusvei og uten noe særlig utsikt. Som det tross alt ble en del av. Derfor takk til reisefølge for en hyggelig og fin ferie i «syden» midt på vinteren. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Tur 6 på Kanarieøyene Torsdag hadde jeg egentlig tenkt som hviledag. Etter fire dager på beina, og spesielt etter onsdagens langtur, følte jeg at det godt kunne bli en rolig dag. Bestyrerinnen ville det annerledes. Hun hadde kun gått en liten tur dagen før og var nå klar for større oppgaver. Og det var jo fortsatt mange «plasser» vi ikke hadde fått besøkt. På vanlig tid – det vil si klokka 10, var gjengen nok en gang klar for utflukt. Denne gangen ville vi også gå innom Norskeplassen, men først etter en «omvei» til korset over Arguineguin. En kjent plass for mange som har feriert på disse kanter av verden. Og som både min datter og barnebarn hadde besøkt i fjor vår. Når en liten gutt på 4 kunne komme seg opp, hvor vanskelig kan det være? Å være klar, var en overdrivelse – et stykke nede i bakken fant jeg ut at kameraet lå igjen på hotellet. Raskt trav tilbake, og jogg nedover bakken for å ta igjen resten av gjengen. Forbi non som også hadde vært med på gårsdagens langtur. Som kommenterte joggingen – dagen etter langtur. Vi passerte Balito i fin stil og tok fatt på veien oppover. Et stort område delvis klargjort, men nå forlatt. Noen prosjekter blir det ikke noe av. Det siste stykket opp mot krossen, var rimelig bratt, og fikk pulsen opp. Og her hadde noen fremmelige sjeler malt røde T`er. Nesten til å få hjemlengsel etter. Oppe på toppen var det å ta de tradisjonelle toppbildene, og fortsette ryggen innover. Her gikk vi ikke alene, men også her var de fleste norske. Det ble en lang tur oppover mot Norskeplassen. Det er egentlig et litt «trøstesløst» landskap. Det virker som om mye av området er brukt som dumpeplass for overskuddsmasse. Og det er ikke alltid like enkelt å se hvilken ås som var d en du gikk opp på, fra et annet ståsted. De er like. Før vi nådde Norskeplassen, måtte vi forbi en «farm» med gjeiter. I hundrevis. Egentlig ikke noe problem, men det er ikke ofte jeg har sett så mange på en gang. På Norskeplassen var det selvsagt en god del folk. Vi slo oss ned på benken for å ta en liten pause. Noen hadde selvsagt sett en mulighet og kjørt opp en bil med varer i bagasjerommet. Hun gjorde god butikk… Fra hotellet øverst i «Nyedalen» via krossen og opp til Norgesplassen ble målt til noe rundt 7 kilometer, og vi brukte ca. to timer. Vi bestemte oss for å ta samme vei ned som den vi kom opp på søndagen. Det er en sti uten bratte bakker, men er noen minutter lengre enn den korteste ruten. Og som på søndagen, ble det en mer enn grei tur. Denne gang nedover. Det er kjekt å gå slik slakt nedover, i godt selskap, med sol og sommer. Her møtte vi ikke mange. Vi hadde stort sett «verden» for oss selv. Nederst, nesten ved hotellet, er det to meter med smal sti, løs grus og et fall på noen meter under stien. Her klarte en av oss å miste forfeste et lite øyeblikk. Ingen skader ut over stoltheten…. Torsdagens tur ble på 11 kilometer, og vi var ute i nesten 3 timer. Bra, med tanke på at vi på ferie for å gå tur…. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Onsdag, med andre på tur. Norskeklubben har en ukentlig langtur. Med langtur menes en tur på omtrent 6 timer. Denne uka ville turen gå fra Norskeplassen via «Ivars plass» og ned Tauritodalen. Først av alt. Turen fra hotellet til Norskeplassen er ikke med i dette opplegget. Dernest gikk starten fra Norskeplassen klokka 10, og det ville ta omtrent ¾ time å komme til startplassen. Det ville bli en lang dag…. I varmen…. Her var det ingen «kjære mor», det ble å starte tidlig og holde på lenge. Tidlig opp, rask frokost, pakking av sekk, hovedsakelig vann og så komme seg av gårde. Vi tok en litt kjappere tur til Norgesplassen enn første dagen. Det sparte vi antakelig nesten ti minutter på. På Norgesplassen var det alt samlet en god gjeng. Totalt ble vi omtrent 25 stykk i følget. Og som på søndagens tur, her gikk det unna. Det var ikke «familietempo» for denne gjengen, selv om alle også her var pensjonister. Tydelig at de fleste var «turmennesker». Første stopp ble «Sukkertoppen» som ligger bare et kort stykke fra Norskeplassen. Så ble kursen satt innover midt i mellom «våres plass» og «Karpedammen» mot Cortadores. Ruta følger stor sett en grusvei oppover, men stien går stykkevis utenfor veien. Vi hadde en liten stopp ved «dusjen» - et rør som det av og til spruter vann ut av. Nede ved Norgsplassen er det ikke mye grønt, jo lengre opp vi kom dess mer planter og grønt kom fram. I følge en av turlederne, hadde det ikke regnet på flere måneder. Og derfor manglet det blomster og andre vekster. Nesten hele veien mot Cortadores gikk det slakt oppover. Det er ofte tungt å gå slik i seige bakker, det som reddet oss, var mangel på tung sekk. Heldigvis. For det var varmt når den lille trekken forsvant. Ved Cortadores var det en kanal. Det rant så pass at det var mulig å fylle flaskene. Turleder sa at vannet var ok å drikke. Her så vi også farvel til vei for en stund og bega oss ut i terrenget. Mot «Ivars plass» som vi hadde kunnet se en god stund. Denne «plassen» lå på toppen av en åsrygg, og dervvar vi omtrent 800 moh. Først måtte vi innom et kapell – en hule i fjellet. For å komme opp til «Ivars plass» måtte vi opp en bakke. Den eneste skikkelige bakken opp på turen. Her ifra og inn var det mest nedoverbakke. Fra det høyeste punktet gikk det slakt nedover via en litt utydelig sti. Dette var den eneste plassen hvor det egentlig var mulig å gå feil. Stien endte ut i en ny grusvei som, bortsett fra et par snarveier istede for å følge veien, brakte oss til kanten av Tauritodalen. Siste stykket ned til bebyggelsen gikk på en hylle, som opprinnelig nok var ment som vei. Litt grapset å gå og det var bratt ned på siden, men helt greit. Vi endte ut i en ordinær vei, og det ble hurtig gåing i retning av et «vannhull» ute ved veien. Edvin vant spurten. Vi kom ned til hovedveien rundt 4, med andre ord etter 6 timer fra Norgesplassen. En bra langtur midt i januar. Og en av grunnen til at vi var på Grand Canaria. Turen ga så avgjort mersmak. Det ble egentlig finere og finere etter hvert som vi kom oppover i høyden. Kjekt å se andre landskap enn de jeg er vant med. Varmen var til tider påtrengende. I forbindelse med jevnt trav i slak oppoverbakke med sola i ryggen, var det til tider vel varmt. Vi hadde med omtrent en liter vann, og baserte oss på å fylle vann på flaskene oppe i Cortadores. Uten dette måtte vi ha tatt med noe mer vann. Men det smakte usedvanlig godt med en kald øl etter turen. Fra hotellet til Norskeplassen var det 3 km. Videre til Cortadores var det 8 km (halv-veis) og totalt (utenom turen inn til Norskeplassen) 2 mil. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Markedsdag i Arguineguin. Damer og marked er en underlig kombinasjon. Det kan jo være at de finner noe spennende. Noe nytt vi ikke ante vi trengte? Med andre ord var halvparten av gjengen (muligens til overraskelse for noen, var dette den kvinnelige delen) innstilt på en tur til Arguineguin. Og siden vi var på ferie for å gå, ble det en spasertur denne dagen. Det er ikke direkte lagt til rette for å gå fra Puerto Rico til Arguineguin. Nå bodde vi aller øverst i «nyedalen» og slapp å gå opp bakken OG 117 trappetrinn. For andre er opp «nyedalen» og ned til Balito. Her er det en bratt trapp ned til stranden, bortsett fra at det ikke er mye strand, mer en fylling og ørken. Bortenfor dette begynner strandpromenaden – der den ikke er ødelagt, eller stengt av et hotell eller to, eller det står et hus i veien. Helt greit å komme fram, men ikke akkurat promenade… Alle som går her nede langs sjøen, må bli litt imponert over de store anleggene. Anfidelmar som et eksempel. Kan kun beskrives som kjempestort. Og jeg er glad vi holdt til i et adskillig mindre kompleks – selv om det var mange rom og stort basseng + boblebasseng – og barnebasseng. Fra Balito til markedet er det en god spasertur. Målt til omtrent 5 kilometer. For den mannlige delen av følget, ble det en rolig time med høye glass og avslapping på et serveringssted i det som på norsk heter «trekanten». For den andre halvpart av gjengen ble det «marked». Nærmere beskrivelse er ikke mulig…. Tilbaketuren ble mer bedagelig, og behagelig. Selv om vi gikk samme rute, ble det flere stopp underveis. Først et opphold for å opprettholde veskebalansen. Jentene hadde jo gjort markedet i stede for å ha det behagelig med et høyt glass. Damen som serverte snakket dansk..... Litt etter gikk jeg på kjente, som også var på ferie. Det er hyggelig å treffe gamle arbeidskamerater. Neste stopp ble kirken. Her var det fullt hus om ikke jubel. Vi slo oss ned i sola og nøt vafler med sylt. Norsk så det holder. Nå kunne jo ikke Sigbjørn la være å hive innpå et rekesmørbrød. Det var jo ikke sikkert han fikk reker på fredag. Etter en bedaglig ferd tilbake til Balito og opp bakken til hotellet, var det god tid til sol og sommer ved bassenget. Etter en lunch på terrassen selvsagt. Det ble notert nesten en mil, og vi brukte omtrent to og en halv time. Ikke akkurat langtur, men spasertur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det gikk ganske fort opp for meg at her (på øya) måtte vi hilse på folk, omtrent som hjemme. Alle var jo norske.

Skikkelig flott tur. Denne turen var en stor overraskelse. Bestyrerinnen hadde gått turen før, og gitt utrykk for at dette var en opplevelse jeg ikke burde gå glipp av… Og bestyrerinnen hadde helt rett. Turen var virkelig en opplevelse. Ikke lang, bare ca 4 kilometer hver vei, men i tillegg 210 høydemeter opp og ned. Det gjorde egentlig ikke noe, vi var ute for å gå tur, men fikk en opplevelse i tillegg. Anbefales. Hvor? Og hvordan? Buss nummer en til Puerto de Mogan. Ny buss til Mogan (denne går «nesten» en gang i timen 30 minutter over hel.) Veien fra Puerto de Mogan til Mogan er smal og svinget, nesten som en Norsk riksvei. Det gikk ikke fort, men vi var på ferie, og hadde god tid. Bussen stopper midt i Mogan, som er kommune senter. Fra bussen gikk vi noen hundre meter tilbake og tok ned til høyre. Det sto en stolpe med skilt der vi tok av. Vi var i gang rundt elleve. Første del går ned en bakke på vei. I bunnen av bakken går veien over en liten elv – uten vann denne gangen. Det er etter dette god sti og lett å finne fram. Fram er egentlig ikke rett ord, opp er mer dekkende. Stien går i sikk sakk oppover. Og det var tidlig klart hvor langt opp vi skulle – det står et kors øverst. Denne dagen var vi heller ikke alene. I tillegg til oss var det 11 trøndere på tur. Vi, denne gangen hele 8 stykk – 4 par, gikk i et greit tempo oppover, og kom oss gjennom flokken med trøndere. Vi kom først opp…. Stien var tydelig den gamle veien mellom Mogan og Venguera. Det var laget «trapper» og murer mange plasser. Enkelte plasser var det rene hulveien. Fra toppen kunne vi se Veneguera, og dagens «mål». Nedover på andre siden gikk det litt mindre bratt, selv om det ikke noen plass var egentlig «bratt». Ikke langt fra toppen ble det mye mer grønt. Det var palmer og bambus. Lengre nede dukket det opp sitron tre, med gule sitroner. Det var også banan«tre», med bananer, noen modne men mest grønne. Inn mot landsbyen (150 innbyggere) gikk vi imellom gårder og hus før vi nådde selve stedet. Og for et sted – typisk spansk med hus og tomme gater i solskinnet. Har jeg glemt å si at det var sommer. Blomster, frukt og varme – sommer…. På plazaen var det selvsagt et spisested – vi hadde planlagt lunch. Det hadde ikke han som serverte. Hurtig tilkalt hjelp i form av to damer, ga oss – og 11 trøndere en utmerket lunch. Nå var det også andre ute og gikk – to tyskere satt og nøt sin lunch, da vi gjorde entre. Jeg tror de ble litt overveldet av alle norske. Lang lunch med kald drikk, men selv en god ting tar slutt. Vi tok fatt på tilbakeveien, rimelig fornøyd så lang. Ned solvarme gater til grusveien som førte ut til stien – fortsatt med blomster og grønne planter rundt oss. Enkelte av husene var gamle og velholdte – noe for oss turister. Etter å ha gått et stykke måtte vi stoppe. Bonden kom fra marken og hadde satt fram sine varer. Det var bananer, clementiner, søtpotet, avocado og honning. Vi forsto selvsagt lite av det han sa, men det var likevel ikke vanskelig å bli enig. Bananene var gode, bestyrerinnen påstår at clementinene var de beste hun noen gang hadde smakt… Jeg tror både vi og bonden var fornøyd. Det er ikke så mye å si om tilbakeveien, vi gikk jo frem og tilbake samme sti, men i hyggelig selskap var det virkelig kjekt. Og det var jo ikke vanskelig å være i godt humør når alt stemmer. Landskapet var nærmest oase-aktig, bakken var grei å komme opp, og vi var i godt selskap med gode venner. En skikkelig god-tur. Som en perfekt avslutning kom vi ned til Mogan bare 10 minutter før bussen til Puerto de Mogan gikk. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagstur i varme - i "syden.". Ferie – som pensjonist? I hvert fall når ferden går til Kanarieøyene. Midt på vinteren, og til sol og sommer. Meningen var å gå tur. Soling og slikt, fikk vi ta etter som. Det ble derfor ikke tur på reisedagen, lørdagen. Dagen ble tilbrakt på flyet nedover. I løpet av kvelden ble det lagt planer for morgendagen. Den norske klubben har en utflukt hver søndag, og det ville, ifølge vår kjentmann, være greit om vi hev oss på dette opplegget. Siden gjengen vi var sammen med, alle er turmennesker, måtte vi selvsagt først gå ned til sentrum av Puerto Rico, for så å gå opp samme vei. En rundtur på nesten en time. Bortsett fra at en del av «følgene» valgte å vente på at vi skulle komme opp igjen. Det kunne fort nta en time opp og ned, men for nordmenn er slikt bare en liten påplussing. Nede i Puerto Rico – i senteret var det samlet en god gjeng. Og presis klokka 10 satte vi i gang. For lokalkjente, tok vi opp «nyedalen» og mot norskeplassen. Fra hotellet og til norskeplassen gikk vi en enkel rute. Stien gikk på en «hylle» med noen få brekker. Helt uten utfordringer, utenom varmen. Det var sommer og sol, selv om det blåste litt. Yr hadde meldt om 23 grader, og det var antakelig adskillig mer i lien mot sør og i le for vinden. Helt kjempebra selvsagt, men varmt…. Turdeltakerne var en gjeng fra den Norske klubben og oss, samt en del andre som også hadde hevet seg på en søndagstur. Det som skilte denne gjengen fra en vanlig fellesturgjeng hjemme, var tempoet. Her gikk det unna, også i bakkene. Det var tydelig at alle var vante turgjengere. Og vi var så avgjort ikke de eldste – alle var sannsynligvis pensjonister. Rett og slett imponerende. Og de som tenker på å slå følge med Den Norske Klubben en søndag, ligg i trening, her går det unna. (Ikke så veldig fort, men jevnt høyt tempo, og det krever trening.) Fra hotellet «Natural Park» til norskeplassen gikk vi på omtrent en time. Denne timen langs en «dal» og i flokk og følge var virkelig en fin og kjekk tur. Landskapet var selvsagt ikke som hjemme, men å gå slik på fin sti, med litt fremmed utsikt, var så avgjort verdt å få med. Norskeplassen var og en overraskelse. Det var virkelig en Norsk plass. Mange folk – eller rettere – mange pensjonister. Og omtrent alle norske…… Det var ikke vanskelig å forstå navnet. Norskeplassen er et knutepunkt, det er mange stier fra flere steder ved kysten, som kommer opp her. Og det er liksom her turer innover «heia» starter. Denne dagen skulle vi «snu» for bare å gå ned igjen. Nedturen gikk tilbake til Puerto Rico, og for noen ble det ned den enkleste ruten – langs grusvei til skikkelig vei. For oss andre, ble det en bratt nedtur. Stien er kalt «røret» og navnet kommer av at stien delvis følger et gammelt rør. Her var det lagt ut tau i et heng – alt for tynt, men antakelig til hjelp for noen. Men bratt var det, og vi tok det med ro nedover. Løs grus kan lett gi overraskelser. Vel nede «røret» var det å gå et godt stykke tilbake til sentrum av Puerto Rico. Det gikk ca. en time ned. Og her ventet en ny overraskelse, søndagsmøte i Norskeklubben, med sang og halvliter – for min del Pepsi Max. Etter allsang og halvliter, måtte vi ta turen opp til hotellet. Alt i alt så gikk det tre en halv time for oss. Mer enn greit som søndagstur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Du bor selvsagt ikke på Vestlandet?

Sko som brukes mye holder bare to tre år. Jeg har hatt noen par med walk king, og de er utslitt etter 2-3 år. (om det er kvalitetssko?) gore-tex'en holder omtrent like lenge...

Vi fikk utlevert fotklurer sammen med annet materiell på en rep en gang på 70 tallet. Svært få viste hva det var, og selv befaler var skeptisk. Jeg prøvde de en dag. Helt greit, men bedre med sokker...

Var i Scotland 1.mai i 2014, og hadde vinterforhold over 8-900moh. Gikk mot Lochnagar, men snudde. Jeh har "spasert" en del av ruta langs Speyside way, og var helt alene, men det var midt i uka.

Nå har jeg opplevd dyrekadaver i elva der vi hentet vann. Dette var på en STF hytte. Ingen ble syke. men vi gikk til elva etter oppdagelsen...

Is og kulde, men fine motiver. En tur rundt Gruda er ikke noe å skrive hjem om. Ei heller en rapport, men det finnes unntak. Det er blitt mange turer rundt Gruda. En vanlig onsdagstur. Og etter hvert har jeg sett at turen går kjappere enn før. Og jeg håper selvsagt det skyldes at jeg er blitt i bedre form. Så det er ingen grunn til å slutte med å ta e n tur på onsdagene. Og hvorfor da ikke Gruda? Turen er så pass kort, ikke stort mer enn vel en time. Det finnes omtrent ikke bakker. Og mye av turen går på asfalt. Vei eller sykkelsti. Onsdag og tur. Helt greit, men hvorfor skrive en rapport? Været….. Det var en kald natt. Sol fra morgenen – sol over hvite vidder og marker. Knall blå himmel. Lavt motlys som gir mange fine motiver, og ikke minst litt «natur». Det var fortsatt en kald dag… Hjemme ble det utover formiddagen nesten levelig, med bare – 5 grader. I skyggen på nordsiden – ved Grudavannet var det fortsatt svinkaldt. Minst -10-11 grader. Det er ikke vanlig på Jæren, selv om det forekommer en gang i blant. Det er også sjeldent at snøen knitrer under skoene, det opplevde jeg i dag. Og snøkrystaller som glimtet i sola. Og sola fortsatt bare så vidt over horisonten – selv midt på dagen. «Pent» er et dekkende ord… Og det er verdt å få med i en rapport. Hva med «natur»? Gruda er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv. Vannet og våtmarkene rundt er stoppested for fugler på trekk fra nord mot sør eller motsatt… I dag var det sangsvanene som laget liv. De kunne høres lenge før jeg kunne se vannet. Flere store flokker kom seilende forbi meg. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de blir kaldt sangsvaner. Et syndig leven. Men kjekt er det å se fugler fly i formasjon, selv midt på vinteren. Turen rundt gikk greit den. Jeg brukte nok en del lengre tid enn forrige gang. Hovedsakelig firdi jeg stoppet opp og tok bilder. Vel hjemme satt jeg meg ned for å se gjennom bildene fra turen. Ikke alle – langt fra alle – var så «gode» som jeg håpet. Det ble likevel nok brukbare bilder til en rapport. En tur rund Gruda i kulden, fikk meg til å tenke på «gamle dager» - før min tid. Det meste av varmen, den gangen, kom fra torv. Torvmyrene var for mange den eneste plassen de kunne finne brenne. En «torvbe» var forutsetningen for å få varme i huset. Hadde folk ikke sin egen torvbe, kunne de skjære torv på kommunens eiendom. Kommunen kjøpte opp torvmyrer for dette. I dag «høstes» skogen som ble plantet for nesten hundre år siden. Det ligger en stor stabel med stokker i nordhellingen, og fortsatt står det en del gran rundt om. Men de må nok ned mesteparten. Vi får håpe det blir plantet nytt. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Må innrømme at jeg ikke helt skjønner spørsmålet. I følge UT og hjemmesiden er hytta selvbetjente utenom sesongen. (Sikringsbua med 15 senger.) og det er låst med standard DNT lås. og selvbetjente vil si at det er mat på hytta, i tilleg til alt som ellers trengs for et behagelig opphold... (det innbefatter lys, ved, gass, og kokegreier i tillegg til senger med utstyr.)