REJOHN

Om du mener at en kan bli juridisk ansvarlig for å gjøre det en mener er "best" i en skade/ulykke situasjon, så tror jeg du har sett f or mange amerikanske fjernsynsserier. For å bli juridisk ansvarlig i Norge må du gjøre noe som "alle" burde forstå er feil.(selv det å begå lovbrudd blir plutselig "lovlig". i en slik situasjon.) Du blir ikke "ansvarlig" fordi du etter beste evne forsøker å hjelpe. Det kan aldri være en unnskyldning for ikke å prøve.

Jeg har alltid sagt at en gjeng på tre-fire til sammen har med mer førstehjelpsutstyr enn de har på et middels stort sykehus i et utviklingsland. Og mesteparten er totalt unødvendig. Det er beina det går ut over, og omtrent alle skader her (etter min erfaring) krever assistanse "utenfra". Merkelig nok inneholder listen i innlegget ovenfor ikke de to tingene jeg virkelig har fått bruke for (utenom IBUX og plaster) i løpet av 30 år på tur. Det er pinsett og sårstrips.

Kompass, dopapir, og ekstra nøkkel til bil og hus. I tillegg har jeg ALLTID med lue og vanter pluss bluse og sokker. (Pakket i plastpose inne i en svart boss-sekk.) At jeg også alltid har med jakke, selv på de fineste sommerdagene, trenger jeg vel ikke å nevne?

Jeg har ellers ikke noe problem med trådtstarters gode intensjon med å frakte ovn inn på snøscooter til en avsidesliggende hytte, men det hadde vært kulere med hundeslede eller rå makt og slede Jeg forstår jo at hentydningen til "rå makt" er nostalgi av beste merke, men om vi for moro skyld ser på hva det hadde betydd. (Hva spares av slit med å bruke motor...) Jeg tror det ville tatt 6 mann å få ovnen på plass om det skulle brukes slede. Det måtte dras med proviant og utstyr i tillegg, så to sleder. Det ville gått med minst 4 timer inn og tre tilbake. + pauser...(Det er bare for å få beistet inn, så kommer arbeidet med å få den på plass. Det gikk med noen timer der og.) Med andre ord minst 6 dagsverk slit. Er det mulig å få folk med på slikt? (det er i stor grad pensjonister som er med på dugnadene, og ikke alle pensjonister, selv spreke er innstilt på slikt "slit".)

Siden alle, uten om en jente, var pensjonister og noen med kinkig rygg, var vi glade for de som tok i et tak... Og de andre sledene var fulle med ved og gass. (Det er egentlig ikke enkelt å samle en gjeng for en dugnad langt inne på fjellet, her tar man det man får.) Og som du sier det må vel være nyttekjøring.

Ingen veikro, men hotell. se forøvrig en annen tråd om det samme.

Det var egentlig en god kommentar. Hva er alternativet, og er det noe bedre. Selvsagt kan "mange" klare seg uten hyttene, men i vårt område ert - med stor majoritet - det folk bruker når de skal overnatte på tur. Og majoriteten bør vel muligens ha et ord med i laget - overfor de som ønsker naturen på museum, eller kun til eget bruk....

Tirsdag ble tilbrakt på fjellet. Blåfjellenden, hovedhytta, trengte ny ovn. Vi var en god gjeng som dro innover. Det var nødvendig med flere enn Egil og meg, beistet veide 140 kilo... Med fire snøscootrer... Og jeg er egentlig ikke for frislepp av snøscooter. (Det må muligens legges til at alle hadde last som uansett må inn før sesongen, og at vi møtte 1 - en - mann på ski....)

Jeg skal ikke diskutere om dette er dobbeltmoral, (det er), men igjen påpeke at dette antakelig er et indre anliggende til STF, som eier og driver hotellet (med plass for turistforenings" folk") Dette er ikke en turistforeningshytte i den forstand, men et hotell rett ved en travel hovedvei. Til "forsvar" (det er fortsatt dobbeltmoral) for min forening, kan jeg muligens legge til at ingen andre hotelleiere ville rolig se på at grunnlaget for drift forsvant.

Vinteren ble grønn. Det var en overraskelse i vente på søndagsmorgen. Plenen var hvit, og det kom fortsatt mer snø. Ikke mye men nok til at det dekket plen og vei. Hvor er det mulig å ta tur når alt er hvitt? Det måtte bli langs sjøen. Forrige helg hadde vi følge fra Hå til Varhaug. Denne gangen ble det bare broderen og jeg. Men broderen var i utgangspunktet skeptisk til tur overhodet. Det var jo snø på bakken. Og hvor mye is ville det være under snøen? Jeg holdt på at det ville være greit å gå samme tur som sist helg. Og det ble i hvert fall ikke mer snø jo lengre sør og ut mot sjøen vi kom. Det lå et tynt lag. Ganske malerisk. Og sola var bare så vidt gjemt bak skydekket. Det ga et litt «trolsk» lys. Legg til at det omtrent ikke var bølger. Havet lå flatt. Alt i alt et litt uvanlig utgangspunkt for en tur langs nordsjøen. Til alt overmål startet vi uten jakke – bare i skjortearmene. Det er ofte et tegn på at det blir en fin tur. Trekken kom bakfra, lyset i øynene, flate veien og temperatur over null. Bra greier. Det var ikke andre spor en våre det første stykket. Ved fyret kom det en mengde spor, og vi fulgte disse til vi tok igjen en god gjeng ved Kommedelen. Det var en gjeng som skulle gå fra tungenes til Ogna – i etapper. Slik vi forsto det, var dagens etappe fra fyret til Madland havn. Mysteriet er hvor gjengen ble av, vi traff de ikke igjen på tilbaketuren. På tilbakeveien ble det mindre og mindre snø. Det ble merkbart mer grønt eller brunt.) Det var ting som ikke var fullt så kjekt. Achillesen ble verre og verre etter som vi nærmet oss Hå. Jeg håper denne kommer seg fort, men frykter at det igjen blir en vår med mindre og kortere turer. Sykkelen er jo et alternativ…. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

En tung tur rundt Li. Lørdag er turdag. Punktum. Det er fastslått for lenge siden. Og tur går på beina. Uten ski. Så kommer vinteren med både snø og is. Hvor går turen da? På torsdagen kunne jeg se at det lå snø p toppen av Lifjell. Siden fjellet omtrent ligger midt i Sandnes er det ikke vanskelig å sjekke forholdene her. Det har vært lite nedbør i d et siste. Dagene har vært milde, men det har vært frost om nettene. Hvordan ville det da være rundt Li? Nede ved sjøen var det helt greit. Inne i skogen så jeg bare så vidt snø, men det var blank is et par plasser. Blank is er ikke alltid like enkelt å få øye på, og har gitt meg noen overraskelser opp gjennom årene. Med en gang stien snudde mot nord ute ved Einernestet ble det vinter. Hardt i bakken og både is og snø. Det ble litt forsiktig i fortsettelsen. Den lange bakken var snødekket. Det ble mer og mer snø etter som jeg kom oppover. Heldigvis var det spor foran, og da snøen ble over 20-30 cm valgte jeg å følge sporene i stedet for å brøyte nye spor. Det tok likevel tid. Og det var tungt. Ski hadde muligens vært bedre. Gjengen foran fulgte stien rimelig bra, men selv med spor i snøen, var det mange steg der jeg måtte ta sats og håpe at det ikke var for glatt underlag. Det gikk heldigvis greit, men jeg synes framdriften var dårlig. Det tok tid å komme opp. Det er også et stykke fra toppen og bort til huset. Jeg har sjelden vært så pass kjørt som på denne turen. Bakken opp ble tung. Jeg måtte ta en liten pause på toppen får å få igjen pusten. Syren i beina kjentes også godt. Og fortsatt hadde jeg «den fordømte bakken» igjen… Fra Øksendal mot Dalevatn stiger det noen meter. Slakt til å begynne med, men brattere etter hvert. Her gjelder det å spare på kruttet og holde litt igjen nederst. Denne dagen var det tråkk i snøen utenom stien. Det gikk litt sånn på skrå oppover, og jeg kom opp uten å ta i for mye. Men øverst var likevel puls og pust på topp. Nedover mot Dalevann var det normale vinterforhold. Selvsagt is og snø, men helt greit å komme fram. Ned bakken i skogen var det mer vår enn vinter – sola var igjennom, det var ingen vind, og temperaturen et stykke over frysepunktet. Mer en greit, og det ble som vanlig småspringing nedover bakkene. På denne turen så jeg mer spor enn folk. Det var en god del mennesker på toppen. Det så ut som de fleste hadde kommet opp veien. Det kom en del i mot mellom toppen og Øksendal/Revesdal, men ikke de mengdene som det oftest er her. Selv nede ved Dalevann var det lite folk. Isen på vannet brummet godt. I bakken nedover lurte jeg på om det var noen som kjørte bil på vannet. Det lød omtrent slik, men etter en stund kom jeg på hva det var. Isen sprekker opp, og gnir kantene mot hverandre – den brummer… En tung tur, men det var sikkert god trening. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Gore-Tex i seg selv kan vel ikke behandles for å være vanntette. Her er skoen enten tett eller lekk.. min erfaring er at dagens sko holder vesentlig bedre når det gjelder vanntetthet/Gore-Tex enn tidligere. Membranen holder.... nå er erfaringen stor sett begrenset til Walk king og Crispi sko, men det siste året har jeg også prøvd lave Gore tex sko. i vestlandsvær ville jeg anbefale walk king. Men når det gjelder sko, så er det bare en ting som gjelder, de MÅ passe. Å gå inn sko er en myte. Får du gnagsår første gang, får du det også senere.

Svært motvillig...

Langs Jærkysten. Værmelding er en fin ting. Etter å ha meldt om finvær, null regn, lite vind, sol, men litt kalt i lengre tid, hender det at bestyrerinnen finner ut at hun vil på tur. På fredagskvelden ble det gitt klar melding om at det måtte bli tur på lørdagen. Helst langs sjøen, fra Hå til Varhaug for eksempel. Kjekt det, og det kunne for så vidt passe greit med en tur nede i strandkanten. Jeg tok kontakt med broderen, og han ville ta opp turforslaget med sin frue. Planen for søndagen ble også luftet med svoger og svigerinne på fredagen. Søndagsmorgen ble det klart at vi ville bli 6 stykker på turen. Det var også enkelt å fastslå at turen måtte starte på Hå gamle prestegård. Og at v i måtte ha transportmulighet fra Varhaug tilbake til Hå. Resten av opplegget lå mer i tåka. Hvor mange som skulle gå begge veier, om noen, og hvor vi skulle treffes. Hvilken bil som skulle stå igjen. Ikke alle kunne kjøre alle bilene… Logistikken kom på plass, men ikke uten en viss forvirring og diskusjon. Jeg så ikke syn på en skitur. Legger og lår var stive og vonde etter lørdagens tur. Det var ikke helt enkelt å krølle seg inn i bilen, men humøret steg adskillige hakk etter som hele gjengen kom sammen på Hå. Været var usedvanlig samarbeidsvillig. Sol, lite vind og temperaturen steg etter hvert til over null. Turfølget var på samme måte samarbeidsvillig. Det gikk greit fra start. Vi holdt et mer enn greit tempo. Alle hadde likevel pust nok til å holde praten gående. Fint vær, godt selskap, flate veien og skikkelig fin natur, hva mer skal til for å ha det bra? Det gikk fort og lett over Komedelen og ned til Reimebukta. I hvert fall syntes jeg det. Ved sjøhusene, nede i vannkanten er det laget sitteplasser og bord. Vi hadde omtrent gått halve turen. En pause var på sin plass. Vi skremte antakelig vekk et par som hadde slått seg ned her, men forhåpentlig vis ikke for brutalt. Når bestyrerinnen er med på tur, er det obligatorisk med kaffe og kjeks. Og prat. Det var mulig med en skikkelig pause denne gangen, for sola sørget for passe varme. Videre nedover mot Varhaug, måtte vi ta det litt mer forsiktig. Sola hadde tint det øverste laget, og gjort det skikkelig sleipt. Det var noen lange spor et par plasser, men heldigvis var det ingen av oss som skled ut. På Varhaug ble det tatt midlertidig farvel med damene. De satte seg i bilen for å kjøre tilbake. For oss ble det å gå. Nå var vi ikke alene. Det var mange andre på tur, og med folk foran, blir det lett litt høyt tempo – for å komme forbi, selvsagt… Det gikk greit unna, og det tok ikke så veldig lang tid før vi atter var ved Reimebukta. Der sa broderen fra om at vi nok måtte ta det litt med ro. Han har skulket treningen en del i det siste. Hytteprosjektet krever sitt. Det ble ikke så veldig mye roligere videre, og jeg tror vi alle var glade for å se Hå gamle prestegård dukke opp bak neset. En kjekk søndagstur i godt selskap, og med et skikkelig bra vær. [E1] [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Lørdagstur på ski. Skitur? Tanken slår meg plutselig på fredagskvelden. Det er ikke ski og snø jeg først og fremst tenker på. Slike turer kommer ganske langt bak i min prioritering. Det må dessverre av og til trenes for turene inn til Blåfjellenden. Og når værgudene skuffer med et tynt lag nysnø på plenen hjemme, må det tenkes alternativ. Kunne ikke den globale oppvarmingen, ha tatt seg av snøen i lavlandet i det minste? Nå er litt nysnø, melding om gode forhold i Brekkå og lørdag, ingen dårlig kombinasjon. Det blir stort sett en tur eller to i Brekkå hvert år. Og da kan det godt være gode forhold. Som vanlig ble det litt frem og tilbake før ski støvler og staver var på plass. Sko? De jeg fant, liknet da ikke på mine sko? De passet både på skiene og føttene – jeg prøvde…. Etter en stund kom svaret på mysteriet – nye sko i fjor, nettopp fordi jeg ikke fant de gamle. (Hukommelse er rare greier, bestyrerinnen husker det jeg har glemt.) Det ble nytt kjøretøy i januar, og da måtte jeg jo finne ut av hvordan jeg skulle få skiene i bilen. Her har Toyota tenkt for meg, og laget en luke i baksetet. Enkelt og greit. Det var omtrent bar vei helt opp, bare den siste bakken var dekket av is og snø. Jeg var heller ikke alene, det var nesten fullt på parkeringsplassen. Pris 30 kroner. Jeg kikket meg forsiktig rundt. Ikke mange på min alder. Det var helst familier med unger, akebrett, ski og utstyr. Noen av ungene delt min skepsis til snø og ski, protestene var hørbare. I tillegg til familier, var det også noen ganske få med skikkelig utstyr og teknikk. Antakelig brukte de anledningen til å trene for større oppgaver. Ingen andre med sekk, grønt fjellutstyr og langsom takt på skiene. Jeg følte meg litt alene og utenfor. Det ble ikke bedre ned første bakke. Bakke? Egentlig bare slakt nedover. Det var nok for meg, sånn med en gang. Skiene ville liksom ikke lystre helt. Og ploging var ikke noe som kom av seg selv. Jeg kom ned uten å lage skandale, men hva med den bratte bakken (en helt grei bakke for de fleste) litt lengre inne? Med skien i plog hele veien ned, gikk det greit, og etter hvert fikk jeg litt selvtillit, og kunne sette utfor en del småkneiker. I den neste lange slake bakken var det folk. Det krever kontroll – på farten – ikke sant? Neste runde gikk bedre. Jeg kjørte elegant forbi mange – på tre fire år, og antakelig på sin første tur…. Føret og forholdene var imidlertid slik at det etter en stund faktisk var kjekt å gå på ski. Selv om folk antakelig synes jeg mest lignet på en nisse fra forrige århundre. (Jeg er en nisse fra forrige århundre.) Det ble tre runder. Og det var så avgjort nok. Innsiden av lårene protesterte heftig på slutten av siste runden. Det må være noen muskler eller sånt som ikke brukes på annet enn skiturer. Det var fortsatt folk på vei opp da jeg kjørte nedover. Blir det, som meldt, fint vær på søndagen, så vil det bli kaos, men uten meg. Det får holde med en skitur i uka. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Og kom tilbake. Avlys mobiliseringen. Kall tilbake alle gode krefter. Det vil ikke være behov for en innsats fra Naturvernforbundet, eller andre som måtte ha ansvaret for å få på plass sand og strender. Naturen ordner opp selv. Med et aldeles nydelig vær på fredagen, var det umulig å sitte inne å se ut. Det fikk heller bære eller briste med beina og achillesen. Jeg trengte jo ikke gå en skikkelig langtur. Et par timer burde være nok til at jeg følte meg sånn noenlunde fornøyd. En strandtur fra Reve havn til Orre, er ingen utfordring. Flatt og greit og gå. Nå ble det tyngre enn det pleier å være. Sanden var løs, og sporene bak meg var dype. Det er omtrent som å gå i løssnø… Det var faktisk andre enn meg som var ute og gikk. Jeg så folk, og det var masse spor. Noen antakelig fra dagen før, men også noen helt ferske. Sol i ansiktet, trekken inn fra siden – fra vest. Det er et bra utgangspunkt for å få fram den gode turfølelsen. Det var kjekt å være på tur, selv om den ikke var i høyden og at det ikke var et fjell å se. Sand derimot… Det første stykket mot sør, fra Reve havn mot Reve, er det rullestein. Ikke mye sand å se. Helt som forventet og slik det var sist jeg gikk her. Ute på Reve stranden var det en helt annen historie. Sist var stranden omtrent vekk. Sjøen gikk nesten opp til sanddynene. Denne gangen var det en flat og fin strand. Og opp mot 70 – 80 meter bred. Det var litt uventet. Det var tross alt ikke så lenge siden jeg var her. Naturen endrer seg kjapt på disse kanter. Nå var mye av dynene vaket ut, Det var enda brattere kanter og mye av den utvaskede sanden må nødvendigvis havne på stranden, men… Det var uansett en bred og fin strand der det for bare et par uker siden var sjø. Ved Reve var det fugler og fotograf. Han ventet antakelig på trekkfuglene. Og med en vestlig vind, kan det jo hende det kommer noen tidlig. Jeg så ingen trekkfugler, men så har jeg heller ikke helt greie på hva jeg burde se etter. Tilbaketoget blir litt antiklimaks. Sola i nakken og trekken mer forfra, gir ikke den samme vårfølelsen. Det blir mer snakk om å gå, komme seg tilbake til bilen. Jeg var svett og fornøyd da jeg satt i bilen hjem. En kjekk tur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jeg ville gått for Didirikson jakken ene og alene pga lengden. Den går lengre ned enn den andre. nå er det ofte detaljene som skiller gode og dårlige jakker, som hette, lengde på armer, om den kan strammes inn nederst på armene osv. Dette er vanskelig og bedømme ut fra bildet. jeg ville ikke brukt dun som mellomplagg. Fukt får dun til å kollapse. Bra til ekstaplagg ved stopp, derimot. to lag ull eller ull pluss fleece.

Det snø ganske lang nede, på omtrent 300 til 400 moh, så mange turer vil eventuelt gå på snø. en tur rundt Lifjell i Sandnes, med leir ved Dalevann er en mulighet. (Nå er dette normalt en dagstur, men med full oppakning, så går det litt roligere.) ellers blir det å vente på våren som oss andre. min første telttur går normalt inn i Fidjadalen

Det har du aldeles rett i, og jeg har noen par liggende og slenge. Jeg har funnet ut at de stenger mye varme inne, og de må også vaskes. alt i alt foretrekker jeg å gå uten gamasjer.

Vinteren slipper ikke helt taket Det var ikke helt godt å gjøre seg klar til tur på søndagen. Lørdagens tur satt i kroppen. Jeg var stiv og støl. Nå vet jeg at det ikke henger så veldig lenge i. Det er bare å gå seg skikkelig varm, så er det helt greit. Men det kunne ikke bli en tur uten bakker. Nok en tur på flate stranden eller på høgjæren, så jeg litt mørkt på. Det måtte bli en vanlig treningstur rundt Li. Broderen ringte på søndagsmorgenen, og vi ville bli to på tur. Fortsatt var værmeldingen ikke helt klar på hvordan det ville bli utover lørdagen. Det var regn og vind på gang, men hvor mye regn, eller for den saks skyld hvor mye vind det ville komme var usikkert. Nå er vi forberedt på det meste – bortsett fra at broderen hadde glemt lua hjemme… Det var for så vidt ikke behov for hodeplagg så lenge vi holdt oss nede langs fjorden. Her var forholdene slik at vi hev av oss jakken og gikk i skjortearmene. Så snart vi kom rundt Einernestet, og på nordsiden av Lifjell, var det frost i bakken og det lå snø i stien. Jo lengre opp mot toppen vi kom jo meg hvitt ble det. Oppe over skogen var det ikke mye le for vinden. Min ekstra lue, som har ligget i topplokket en god stund, kom endelig til nytte. Broderen slapp å fryse på ørene… Vi snakket med et par fyrer nede ved stidelet for stien rett til topps. De var antakelig ikke veldig godt kjente, men ville ta denne stien, om de bare kunne finne ut hvor den startet. Hunden de hadde med sto midt i stien og ventet, og når vi pekte på den første røde T`en, fikk de fart på seg oppover bratte henget. Utenom det var det ikke mye folk på tur denne dagen. Fra toppen og mot Øksendalen, var det spor, men trakk vi vekk de to vi hadde snakket med, var det ikke mange ellers. I «den fordømte bakken» var det som vanlig masse is. Det var et par laaange spor, så noen hadde hatt problemer. Selv om det var både snø og noe is, var det helt greit å gå. Nede ved sjøen var det jo ikke vinterforhold i det hele tatt, og oppe i høyden var det denne gangen omtrent ikke is under det hvite. Øverst var myra frosset, og greit å komme seg over. Nedover bakkene mot Dalevann gikk greit. Under Dalevann forsvant vinteren og det ble gode forhold. Et stykke nede i lia renner det en bekk, og her er det mulig å vaske av den verste skitten fra buskebeina. Denne gangen var det heldigvis nok vann. Det er greit å sette seg inn i bilen med noenlunde rene bukser. Vi var nok en gang enige om at det hadde vært en fin tur. Greit å gå, greit vær, uten fall, og på en anstendig tid. Slik som søndagsturen skal være. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Lørdagstur i vær og vind. Vær, masse vær var det som preget lørdagens tur. På denne tiden av året er det ikke uvanlig at værgudene har vanskelig for å bestemme seg. Det kan være vår, vinter eller høst. Denne gangen fikk jeg servert alt på bare et par timer. Det hadde jo blitt litt sjekking av værmeldingen de siste dagene. På fredag så det ut til at det ikke ville bli så ille… Og værmeldingen hadde rett – sånn inne i mellom. Det var meningen at lørdagens tur skulle gå over Synesvarden til Steinkjerringå – på høgjæren. Jeg tok også i denne retningen, men fra Skjæret så jeg at det ville bli en tur med vassing i slaps eller snø. Det var ikke en slik tur jeg hadde tenkt. Jeg tok peiling på kysten. Der pleier det å være tørrere, mildere og mer vår på denne tiden, men ulempen er mer vind. På Hå var det ikke mye folk – faktisk ikke en bil. Nå gjør det ikke så mye om det ikke er folk, savnet er verken følbart eller stort, men det pleier jo å være noen. Men været? Sol. Og flagget hang rett ned. Det var en liten overraskelse. Under slike forhold er det bare kjekt å hive sekken på ryggen og sette kursen sørover. Med sola i ryggen. Uten jakke og med småfugler syngende. Det smakte av vår. Havet ga bakgrunnsmusikk. Det suste jevnt og drønnet når de største bølgene brøt mot land. Uværet hadde gitt store bølger, og det var tydelig at sjøen tidligere hadde gått mye høyere. Det lå renner med grus og rusk langt oppe på jordet. Men hvor lenge varte dette. Mørke skyer ute i havet, med tydelige «regngardiner» kom kjapt innover mot land. Vestavind bringer som oftest nedbør. Forbi Obrestad og opp videre mot Komedelen gikk greit. Det var kjekt å være på tur. Det kom et annet vær. Rett før toppen av Komedelen – ikke så veldig høyt, men totalt uten beskyttelse f or vind og vær, og med vindpress fra kanten av brekkå ned mot stranden, fikk jeg uvær på meg. Vinden tok seg fort opp, regnet kom, og det ble utrivelig. Til jeg fikk på jakken og hetta. Været kom inn fra siden, men likevel pisket og stakk regnet meg i ansiktet. Kaldt ble det også i vinden. Det var ikke lenge det sto på. Været roet seg, regnet holdt opp og nede på flaten ble det helt greit. På kjerreveien mot Bodle fikk jeg også kjenne vinden. Det blåste antakelig ikke mer en stiv bris, men likevel var det tungt å gå. Og nettopp tungt, ble etter hvert det som kjennetegnet denne turen i tillegg til vær. Jeg holdt vel antakelig samme tempo som rundt Gruda. Det er et tempo jeg ikke har problemer med den timen det går med her. Det tar vesentlig lengre tid å gå Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og tilbake. Jeg brukte krefter – det tok på å gå. Det hadde jeg ikke ventet. Men som sagt, turen er lengre enn den vanlig, og i samme tempo som Grudaturen – med sekk, så skal det koste krefter. Det var helt å se Hå gamle prestegård dukke opp bak fyret. Turen trengte ikke å være lengre – Jeg var stiv og støl neste morgen. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det er lenge siden jeg har tråkket stien her. Var det mye is i stien oppover, og hvor langt innover tror du det er mulig og komme?

Det er helt umulig for mange å ta inn over seg at DNT er en samarbeidsorganisasjon og - spesielt - når det gjelder hytter og ruter og tiltak i terrenget, er det lokalforeningene som bestemmer. Så skulle noen få innflytelse, måtte de i så fall kontakte mange lokalforeninger. De lokale styrene er i slike saker ofte sterkt opptatt av å bevare lokal styring.

Kan det være Thons "madrassfond" som lager bølgene? (Thon sponser nye madrasser på selvbetjente og ubetjente hytter.) Jeg mener Thon først og fremst støtter de enkle hyttene, selvbetjente og ubetjente hytter. Det kan selvsagt diskuteres om dette er rett. For de som ønsker å ha "fjell og vidde" for seg selv! vil vel all utbygging være en styggedom. for egen del synes jeg det er greit at vanlige folk kanta seg ut på tur. Det er kjekt med folk, og jeg har aldri opplevd trengsel på stien. sjekk noen undersøkelser nesten 90% av utmarksferdsel forgår på merkede sti. Resten er ofte eiere sauefolka, jegere eller oppsyn. Og områdene uten oppmerking er enorme.

Å tro at en endring på nesten 30% på dollarkursen! ikke får innvirkning på salgsprisen er! tror jeg er noe optimistisk.