REJOHN

Nå sier du ikke noe om hvor langt du har tenkt å gå, og stien går jo nedover fra Neverdalsskaret. Men det er fortsatt snø og is over 500 moh.

56 modell, bare ungdommen - det holder i mange mil det...

Takk for vennlige ord. Det lå snø omtrent til Gjertrudjuvet - 1/2 veis opp. Det er fortsatt skiføre innover, men med høy temperatur kan snøsmeltingen fort komme i gang. (det var -5 på Øvstabø natt til lørdag...) Krysser fingrene for helsa - god bedring, og stå på.

Vårtur med frost og nesten sommer. Helt tilbake til april 2014? Var det virkelig to år siden jeg hadde tatt den tradisjonelle vårturen i Fidjadalen? En sjekk på bloggen viste det. Sist jeg var innover var i forbindelse med telturen i april. Det var på høy tid å fornye bekjentskapet med en av Rogalands fineste daler. Selv værgudene var innstilt på å hjelpe – sol og lite vind. Det er litt kjøring for å komme til Eikeskog og parkeringsplassen for turen innover. Det tar fort en time. Men når målet er en tur i et skikkelig fint terreng, så må det kunne gå, selv for en pensjonist med dårlig råd…. Det var andre på tur denne lørdagen. Ikke mange bilene riktig nok, men flere enn jeg hadde regnet med. Det var folk oppe i stien, og noen holdt på å gjøre seg klar for tur. Den første halve timen opp til Mån og garden – er egentlig en lang bakke. Og bratt i tillegg. Det var gjort en hel del med stien siden forrige gang jeg dro meg opp her. Kjettingene var blitt lengre og flere. Det var lagt ned flere steiner i myra mot garden. Og det var mer slitasje enkelte plasser. Det er tydelig at Månafossen er et populært turmål. Fra garden og innover er det ikke mye endring. Litt «brede» stier i myrene, men eller omtrent som før. Og fossen viste godt. Det rant bra med vann. Snøsmeltingen er i hvert fall delvis i gang. Og godt er det. Ved garden var det alt kommet en familie. De satt rundt et bål og hadde det sikkert skikkelig bra i sola. Lengre inne i dalen var det et telt. Inne ved fjellveggen. De hadde sikker hatt d et fint i sola kvelden før, men morgenen var kald -spesielt i skyggen. I skyggen, ved elva var det is på pyttene, og det var glatt på enkelte steiner. Det gikk likevel greit å komme seg oppover. Jeg så en kar foran meg, og jeg lurte på hvor han hadde tenkt seg. Oppe i ura så jeg karen igjen. Han hadde pause på toppen av en stein, et godt stykke ute av stien. Jeg fulgte stien – med nød og neppe. Det var klunk is på enkelte steiner. Spinnglatt. Jeg sikret omtrent hvert steg, og satte meg på rompa enkelte plasser for ikke å miste fotfeste og balansen. Det tok tid. Men over og opp i sola kom jeg. Jeg må innrømme at jeg vurderte å snu på et tidspunkt, men siden sola ville smelte isen og tørke ut mesteparten av vannet, ved returen, fortsatte jeg videre. Ikke akkurat noen overraskelse, men vel over ura og ferdig med den, står det en bratt bakke for tur. Ikke så veldig lang, men bratt. Pusten gikk godt opp mot toppen. Jeg lurte på hvordan det vil bli å dra en tung sekk i tillegg opp bakken. Sol og varme gjorde det greit å gå innover. Det var skikkelig hyggelig å se igjen både Månastølen og ikke minst teltplassen nede ved elva. Det var nesten trist å snu for å ta fatt på tilbake turen. Tilbaketuren gikk greit, bortsett fra at jeg angret på vinterutstyret. Det ble varmt. Det var flere folk på Mån enn da jeg gikk innover, men i bakken nedover mot parkeringsplassen, var det folksomt. En 3. klasse var på vei opp for å overnatte på garden. Med foreldre og unger må det bli folksom. Og livlig. Ungene sprang oppover. Noen av de voksne hadde nok litt problemer, med svære sekker. Les hele artikkelen

Helt tilbake til april 2014? Var det virkelig to år siden jeg hadde tatt den tradisjonelle vårturen i Fidjadalen? En sjekk på bloggen viste det. Sist jeg var innover var i forbindelse med telturen i april. Det var på høy tid å fornye bekjentskapet med en av Rogalands fineste daler. Selv værgudene var innstilt på å hjelpe – sol og lite vind. Det er litt kjøring for å komme til Eikeskog og parkeringsplassen for turen innover. Det tar fort en time. Men når målet er en tur i et skikkelig fint terreng, så må det kunne gå, selv for en pensjonist med dårlig råd…. Det var andre på tur denne lørdagen. Ikke mange bilene riktig nok, men flere enn jeg hadde regnet med. Det var folk oppe i stien, og noen holdt på å gjøre seg klar for tur. Den første halve timen opp til Mån og garden – er egentlig en lang bakke. Og bratt i tillegg. Det var gjort en hel del med stien siden forrige gang jeg dro meg opp her. Kjettingene var blitt lengre og flere. Det var lagt ned flere steiner i myra mot garden. Og det var mer slitasje enkelte plasser. Det er tydelig at Månafossen er et populært turmål. Fra garden og innover er det ikke mye endring. Litt «brede» stier i myrene, men eller omtrent som før. Og fossen viste godt. Det rant bra med vann. Snøsmeltingen er i hvert fall delvis i gang. Og godt er det. Ved garden var det alt kommet en familie. De satt rundt et bål og hadde det sikkert skikkelig bra i sola. Lengre inne i dalen var det et telt. Inne ved fjellveggen. De hadde sikker hatt d et fint i sola kvelden før, men morgenen var kald -spesielt i skyggen. I skyggen, ved elva var det is på pyttene, og det var glatt på enkelte steiner. Det gikk likevel greit å komme seg oppover. Jeg så en kar foran meg, og jeg lurte på hvor han hadde tenkt seg. Oppe i ura så jeg karen igjen. Han hadde pause på toppen av en stein, et godt stykke ute av stien. Jeg fulgte stien – med nød og neppe. Det var klunk is på enkelte steiner. Spinnglatt. Jeg sikret omtrent hvert steg, og satte meg på rompa enkelte plasser for ikke å miste fotfeste og balansen. Det tok tid. Men over og opp i sola kom jeg. Jeg må innrømme at jeg vurderte å snu på et tidspunkt, men siden sola ville smelte isen og tørke ut mesteparten av vannet, ved returen, fortsatte jeg videre. Ikke akkurat noen overraskelse, men vel over ura og ferdig med den, står det en bratt bakke for tur. Ikke så veldig lang, men bratt. Pusten gikk godt opp mot toppen. Jeg lurte på hvordan det vil bli å dra en tung sekk i tillegg opp bakken. Sol og varme gjorde det greit å gå innover. Det var skikkelig hyggelig å se igjen både Månastølen og ikke minst teltplassen nede ved elva. Det var nesten trist å snu for å ta fatt på tilbake turen. Tilbaketuren gikk greit, bortsett fra at jeg angret på vinterutstyret. Det ble varmt. Det var flere folk på Mån enn da jeg gikk innover, men i bakken nedover mot parkeringsplassen, var det folksomt. En 3. klasse var på vei opp for å overnatte på garden. Med foreldre og unger må det bli folksom. Og livlig. Ungene sprang oppover. Noen av de voksne hadde nok litt problemer, med svære sekker.

Normalt vil jeg alltid anbefale å gå ned i stede for opp, når det gjelder trappene på Flørli, så er de så pass bratte, at jeg muligens vil foreslå opp, noe som er mye tyngre.... det er i tilleg enklere å komme seg hjem fra Lyseboten, med både vei og båt. så muligens Flørli til Øygardsstølen ? nå er Kjerrag og Kjerragbolten nokså spektakulært, men for egen del ville jeg muligens velge å ta fra Flørli mot Blåfjellenden og ned Fidjadalen. Det blir mindre snaufjell, og med dal og fosser, men det er etter min mening en av Rogalands fineste turer.

Fra Lysebotn til Kjerrag går det lett 5-6 timer om du ikke bruker bil opp til Øygardstølen. Noe kjappere ned. Det er tunell, men med lys. Fra Kjerrag til neste plass du kan ta båten ut (Flørli) er det lett over 9 timer. På søndag kan det være svært lurt å bestille, om du vil bruke hurtigbåten.(jeg tror de krever bestilling...) turistferje tar med alle som kommer, men også her kan det være greit å ringe ferja om du vil være med fra andre steder enn Lysebotn. nede ved fjorden finnes det litt skog, oppe i høyden (Kjerrag) fins det ikke kvist en gang.

To meget gode råd. Det viktigste er først og fremst at skoene passer. Og det har skjedd mye på 15-20 år. Ut fra egen erfaring (Alfa og Crispi) så holder Gore-Tex-en nesten like lenge som skoene. (jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til gammeldagse lærstøvler. I gamledager gikk jeg våt på beina i hvert fall en halv dag om det var bløtt. Og det er ofte bløtt på sørvestlandet...)

Topptur i april. Hva er det med værgudene. Det holder ikke alltid det de lover. Heldigvis. Søndagsturen var truet av nedbør. Det skulle komme litt regn fra 12 av… Det hindret oss – broderen jeg jeg – ikke å sale opp for en tur til Bynuten. Tidlig en søndags morgen. Sommertid vil si at vi starter hjemmefra omtrent rundt 10 på morgenen, og ut fra erfaring de siste årene, ville vi bruke noen timer på turen. Tidligere 3 – nå minst 3 ½ time, pluss kjøring frem og tilbake. Broderen har begynt å bruke «tekniske hjelpemidler» mobil med GPS, som forteller om fart, lengde og høydemeter. Alt interessant. Men vi er først og fremst på tur. Og for å ta data først som sist. Turen er 6 kilometer en vei – til sammen 12 km. Det er 580 høydemeter. En relativt «tung» tur, og oppe mot toppen er det ofte et ganske annet vær enn nede ved bilen. Vi var ikke alene på Seldalsheia denne morgenen. Det var en god del biler da vi kom, og vi så en stor gjeng øverst i bakken da vi nærmet oss parkeringsplassen. I gamle dager for 3-4 år siden, ville vi ha satt opp farten for å ta igjen gjengen foran. Siden det ikke er «dagene» som er gamle men oss, så tok vi det rolig oppover bakkene. Så rolig som puls og pust tillot… Vi så gjengen igjen da vi kom over toppen og kunne se nedover mot Trodlabærtjødnet. Vi hadde ikke tatt innpå noe særlig. Broderen mente vi ville ta igjen gjengen omtrent halv-veis, jeg mente mye lengre oppe, helt oppe ved «fossen». Det ble ved fossen. Det viste seg at dette var gjengen fra Austrått fjellvandrar og turkompani. Samme kompaniet som vi traff på ved Dalevann. Denne gangen fikk vi testet farten, og de holdt en mer en grei fart oppover bakkene. Det er i hvert fall ikke snakk om «familietempo» på den gjengen. Vi hadde følge opp til toppen. Det er selvsagt vid utsikt på Bynuten. Byen kunne skimtes og det var mulig å gjenkjenne topper innover i heia. Mot sør ligger Vådlandnutene. Fortsatt dekket av snø. Det er en stund til det blir mulig å ta en tur opp her. Vådlansnuten er 120 meter høyere en Bynuten, og det var vesentlig mer snø der. Det får, nesten tradisjonelt, bli en pinsetur. Vi snudde omtrent med en gang, uten en skikkelig pause på toppen. Det ble surt og regnet som var lovet så ut til å komme. Litt nedenfor fossen bestemte vi oss like vel for å hive av jakkene og fortsette i skjortearmene. De kikket litt på oss, de to jentene vi traff litt lengre nede, for da kom det regn. I 15 sekunder. Vi kom ned uten å ta på jakken. En tur i begynnelsen av april, uten regn og vind, blir selvsagt en fin tur. Vi hadde også tatt det så pass rolig at beina også var greie. Det gikk ikke i full fart nedover Lyseveien, men vi tok det heller ikke med ro. Heldigvis var det nok vann i bekken, til å få vasket av den verste skitten. En fin tur. Les hele artikkelen

Regnvåt tur på høgjæren. Nesten en uke etter forrige tur, og hva er det værgudene serverer. Regn – i bøtter og spann – hele dagen. Lørdag er turdag. Været har til nå ikke vært noen hindring for å ta ut. Opp gjennom årene har jeg forsøkt mange kombinasjoner av klær for å få en mest mulig komfortabel tur i regnvær. Det så ut som jeg skulle få anledning til å teste gamle velprøvde greier denne gangen. Gore-tex jakke skjorte med høyt innhold av ull og ullundertrøye. Gore-tex bukser med lang under. Selv med høy temperatur bruker jeg å ha lang under i regnvær. Det blir kaldt med bare gore-texen mellom huden og regnet. Heldigvis var det lite vind, bare en bris, som ikke laget kvalm for turgåere. Det er en fordel om turen går i åpent terreng som oppe på høgjæren. Med pisseregn på ruta, ingen lysning i sikte og en værmelding som bare lovet mer regn, krever det litt beslutsomhet å ta ut. Det virker enklere å bare sitte i bilen. Endelig ute, og med pusten under kontroll opp den første bakken, blir verden et mye hyggeligere sted å være. Det er selvsagt litt ekkelt å få regnet i fjeset. Det er «kulse» før kroppen har gått seg til og fått opp dampen. Og den første timen holder klærne på fuktigheten fra svetten. Det blir mer ubehagelig etter hvert. Bekkene var store, men laget ikke problemer. Steinene var antakelig glatte, men det testet jeg aldri. Stien er stor sett grei og det er få plasser med steiner. Under slike forhold er det lett å komme i det filosofiske hjørnet. Jeg gikk og tenkte på om jeg ute og går for turens skyld er jeg på tur for å gå? Her ble jeg ikke enig med meg selv. Jeg er vel på tur for både å gå og for å være ute. Med det været som jeg hadde i fleisen, ventet jeg ikke å se mange andre. Det var imidlertid spor, og de så ut til å være dagsferske. Kan det være andre ute og går i drittværet. Det var det. Jeg traff de første rett under Synesvarden. Far og sønn antakelig. De var våte. Og de ville snu ved varden. Og ikke lenge etter kom de i god fart nedover mot Holmavatn. De så antakelig fram til en tørr og varm bil. De neste jeg traff var to jenter som kom imot hver for seg. Det er en del jenter som tar ut på tur alene, det vil si at det ofte har hund med. Selv på lengre turer treffer jeg ofte enslige jenter. Og det virker som det blir flere og flere de siste årene. Det er jo selvsagt ingen grunn til at jenter ikke skal gå på tur alene, og jeg synes det er greit at mange tar seg ut. I slikt vær, blir det ofte til at jeg stopper opp en liten stund og veksler noen ord med de jeg treffer. På den måten er turer i dårlig vær kjekkere enn andre turer. Denne gangen fikk jeg en hyggelig passiar med flere av de jeg traff. Det regnet hele veien ned til steinkjerringå. Det regnet hele veien tilbake til bilen. Det regnet…. Les hele artikkelen

Regn og vind. Skikkelig drittvær på mandagsmorgen – 2. påskedag. Og selv om det egentlig ikke var noen grunn for tur den dagen, hadde broderen avtalt en utflukt. Helst ikke for lang og ikke for tung. Regn i bøtter og spann, vind så det pep rundt ørene. Hvor er det greit med en tur? For ikke å snakke om det er nødvendig med tur i det hele tatt. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om å prøve oss på en liten skogstur. Det blåste slik at vi helst ville holde oss i lavlandet, og om mulig i le for vinden, Sælandsskogen med Bjødnali ville være et greit valg. Det er ikke en lang tur, men slik situasjonen nå en gang var, virket det rimelig å ta denne turen. Siden det ikke ville bli noen lang tur hadde vi det heller ikke travelt. Vi kunne ta det litt med ro. Men regnet gjorde det. Vindusviskerene gikk hele turen fram til parkeringsplassen. Det vavr andre enn oss som var ute i regnet. Vi møtte en hel gjeng, barn og voksne. Det var ikke bare oss som trosset værgudene og ville på tur. Oppover den fint opparbeidete veien mot Bjødnali er det stein inne i mellom. Mye stein. Glatte steiner. Og vann. Både ovenfra, i pytter og elva som renner rett ved stien. Og som breier seg ut ved stor vannføring, som denne dagen. Det ble litt vassing, og hopp og sprett for å komme fram. Det gikk uansett ikke fort. Glatte steiner er ikke til å spøke med. Det er greit å komme ut av eikeskogen og villnisset og ut på markene ved Bjødnali. De er godt vedlikehold og venter bare på våren. Denne dagen var det i hvert fall ikke nødvendig med vanning, det regnet…. For å gjøre en litt lengre tur enn bare opp og ned tok vi rundturen, og måtte opp i høyden og over skogen. Der fikk vi vinden og regnet i ryggen. Og var glad for ikke å få været i ansiktet. Det var nå egentlig fort gjort. Vi kom greit ned i le på andre siden og kunne ta fatt på den siste delen av turen. Her går stien langs bekken. Det må være en skikkelig fin plass om våren med blomster og grønt på trærne. Vi får ta en tur og sjekke. Les hele artikkelen

Det er antakelig nok snø, og heller ikke noe overvann av betydning. Burde være greit å komme inn.

Ikke en riktig turrapport, men likevel på tur. Påsken på Blåfjellenden, sammen med arvinger og barnebarn. Det er alltid kjekt å se hytta dukke opp. Endelig framme – til en tom og kald hytte. Forresten, ikke helt tom. Det var sekker og esker i hauger, både i skuten og inne i hytta. Dette var dopapir, sengetøy, mugger, fyrstikker, salt/pepper, havregryn, nye spill - til underholdning for gjestene, og mye mer. Alt som trengs, eller muligens trengs, for å holde hytta i fin stand, og for at gjestene skal finne det de forventer å finne… Det er bare denne ene gangen i året det er mulig å få med «greier», så her gjelder det å ta med det meste. Alt dette ventet på oss som passer på hytta. Nå var det ikke bare arbeid som ventet oss denne påsken. Min datter hadde også bedt om å få bli med på påsketuren dette året. Nå er det dessverre ikke like enkelt for jentungen å komme seg inn på ski, så vi fikk ordnet oss med transport. De ville komme dagen etter oss, og bli noen dager. Det gledet vi oss til, både bestyrerinnen og jeg. Men først måtte det gjøres en jobb – med å få på plass alt det som lå i esker og sekker. Det er egentlig greit at det ikke var andre på hytta, for sånn opp-pakking betyr et syndig rot. Til alt er på plass. Mandagsmorgen ble det som vanlig frokost – denne gangen med oss ventende på «gjengen» som skulle komme tidlig. Og «gjengen» kom. Med liv og ståk i stua. Ungene for opp og ned – ut og inn. Det ble helst litt uvant leven. Det ble noen skikkelig hyggelige dager. Det er virkelig kjekt å spise frokost med familien – å ha god tid til det meste. Middager i fellesskap rund bordet, Lunch på samme måten. Det er mange, skikkelig mange, år siden jeg har spilt sjakk, men det var kjekt å få tatt i bruk det virkelig fine sjakkspillet som kom opp med varene. Kveldene, etter at de minste var kommet i seng, ble tilbrakt med gammeldags «underholdning – kunnskapsspørsmål. Nå dro voksne barn og barnebarn tidligere enn oss. Vi merket godt at det ble stille, og litt ensomt i hytta. Det ville gå et par dager før vi skulle spenne skien på oss for å ta fatt på hjemveien. Til torsdag hadde det bare vært 4 jenter innom – utenom oss. Til den tradisjonelle komlemiddagen på skjærtorsdag fikk vi besøk av tre ungdommer. Gamle kjente, de hadde spist komler hos oss før. På fredag kom det et par og to gutter. De fikk også servert komler. Restene gikk til dodraugen… I løpet av påsken fikk vi lagt på sengetøyet. Det er nærmere 50 sett å få på plass. Jeg kan garantere at de som ordner hotellrom ikke har en fysisk lett jobb. Natt til lørdag blåste det. Litt mindre på morgenen. Heldigvis uten nedbør, men da værmeldingen varslet stiv kuling utover dagen var det noen som fikk farten opp. Det ble kjapt vasket og ordnet. Rundt 10 var vi klar til å gå.

Rundt Li. Tilbake fra fjellet, men det er ennå påske og i tillegg søndag. Det måtte bli tur. Med gamle mødre på 94 blir det en del ting som må på plass. Heldigvis er vi flere som tar i, så normalt er dette ikke noe problem. Ingen langtur den dagen, og da passer det med en treningstur rundt Li. Jeg hadde hatt en rolig uke på Blåfjellenden. Vi hadde brukt både armer og bein, men ikke til langtur. Det ble jobbing den uka. Lørdag var det skitur, og det kan gi problemer dagen etter. Musklene er så avgjort ikke vant med den sorten eksersis. Nå gikk det pent og pyntelig for seg – nedover mot Hunnedalen. det ble i hvert fall ikke høy puls. Hvordan ville dette påvirke søndagens tur? Det var ikke pusten som streiket, men beina var tunge og det krevde litt å holde farten oppe. Jeg kjørte en rolig linje denne gangen. Egentlig var det greit å være på tur, i litt rolig tempo. Jeg fikk tid til å kikke meg rundt, kunne våren ha kommet så langt at det var antydning til grønt på bjørka? Det er noen små bjørker et stykke ute langs sjøen, rett før Bjorhabn, som ofte blir grønne tidlig. Det ville være spennende å se om de hadde «museører». Disse bjørkene er ofte de første som står grønne på vårparten. Nesten nede ved sjøen ganske lunt for de fleste vinder. De var ikke grønne, men det var tydelige knopper. Det kan ikke være så mange soldager som mangler før disse får blader. Oppmuntret av tydelige vårtegn fortsatte jeg utover mot Einerneset. Som vanlig uten å se en kjeft. Det kom en kar imot. Han hadde startet tidlig… Og det var spor utover. Et enslig, fra løpesko, ikke fjellsko. Jeg har aldri håp om å ta igjen folk som springer rundt Li. De har kondis. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan de klarer det, men for 40-50 år siden, hadde det muligens vært greit for meg også. Det ble ikke flere folk. Selv på toppen var det tomt. Jeg måtte under Dalevann før jeg traff folk. Da kom det to karer i god fart opp den bratteste bakken… Det var ikke frost fra morgenen av. På Dale var det 5-6 grader, og skyet. Helt greit å gå, og det var tørt og greit de fleste plassene. Jeg startet i skjortearmene, og måtte bare ta på jakken en kort periode over toppen. Ute ved Bymarka, kom jeg inn i skyggen av fjellet, og selv om det var lyst og fint, ble det ikke akkurat sol. Nedover fra toppen ble det lysere, sola kom igjennom. Med jakke av, i skjortearmene, ble det nesten en sommertur gjennom skogen og ned bakken mot Dale. Skikkelig kjekt å få en liten forsmak på den fine årstiden. Bare det nå snart blir skikkelig vår. Les hele artikkelen

Hjemtur Lørdagsmorgen stilnet vinden, som hadde gjort det vanskelig å få sove om natten. Det var overskyet og et flatt lys. Det så ut som om det ville være greit å komme seg hjem etter 5 lange og herlige dager på Blåfjellenden. Opp rundt 7, for å få en siste morgen med fred og ro på hytta. Jeg starter vanligvis tidlig. Det er helt greit å sitte helt for seg selv, lytte på radio, med en kopp te, en kjeks og god tid – før frokost. Det ble tid til en sudoku. Klokka nærmet seg åtte, og på radioene kom værmeldingen.. Slutt på freden. Det var ikke måte på vær – her la de ikke fingrene imellom. Det ville bli kuling, opp mot stiv kuling utover dagen. Over 20 meter i sekundet er ikke morsomt, om du må frem. Heldigvis skulle det ikke komme nedbør. Oppholdsvær er greit, da kan det egentlig blåse en god del før det blir skikkelig utrivelig. Nå er det en hel del ting som må på plass før avgang. Hytta må ryddes og vaskes. Jeg har også ansvar for å få med meg «oppgjør» fra safen. For «tilsyn» er det ikke mulig å bare stikke av, hytta må være på stell. Bestyrerinnen sov fortsatt. Den roen varte ikke lenge. Sammen fikk vi kjapt på plass det meste, inklusiv en vanlig frokost. Rundt ti var vi klar for å ta avgårde opp bakken mot Leitevann. Skiene hadde stått i skuten – ubrukt i hele påsken. Nå var det på tide å spenne på. Heldigvis har vi begge smørefrie ski. På føret som vi hadde lørdag, var det riktig. Det hang oppover, og det var fortsatt så vidt glid på flatene. Det var bløtt, selv helt opp i høyden. Bløt nysnø oppe på gammel skare – typisk påskeføre. Bakken opp til Leitevann er, etter vår mening, både lang og bratt. Det tar tid å komme opp. Og selvsagt er det brattest helt øverst. Vinden kom fra sør. Nede i dalen kunne vi kjenne det blåste, men ikke over en bris. Vi merket omtrent ikke vinden oppover – bakken er mot sør. Det blåste selvsagt over toppen, men ikke over stiv bris. Nede på Leitevann var vinden ikke et problem i det hele tatt. Litt bris i mot… Problemene begynte i nedoverbakkene. Og det er ikke noe spesielt for denne turen. Det er en gang for alle slått fast at vi – bestyrerinnen og jeg – ikke kan gå på ski. Spesielt i nedoverbakker. Det er enklere og gå på beina. Denne gangen hadde jeg ski på beine, og ikke i hendene, nesten hele veien. Helt uten problemer var det ikke. Det var jordmørke så det holdt. Det var vanskelig å se om verden gikk opp eller ned, om det var flatt eller bratt bakke foran skituppene. Heldigvis så komme erfaring til hjelp. Det blir enklere med årene og jo flere ganger jeg går de samme sporene. Vi kom ned til veien og bilen. Stil er ikke et spørsmål, bare om vi kommer fram. Det er vemodig å stå langs veien og vente på å komme over. Påsken er over, og det er et helt år til neste gang. Det er ikke lenge til vår og sommersesong, det får være trøsten. Les hele artikkelen

Ikke en riktig turrapport, men likevel på tur. Påsken på Blåfjellenden, sammen med arvinger og barnebarn. Det er alltid kjekt å se hytta dukke opp. Endelig framme – til en tom og kald hytte. Forresten, ikke helt tom. Det var sekker og esker i hauger, både i skuten og inne i hytta. Dette var dopapir, sengetøy, mugger, fyrstikker, salt/pepper, havregryn, nye spill - til underholdning for gjestene, og mye mer. Alt som trengs, eller muligens trengs, for å holde hytta i fin stand, og for at gjestene skal finne det de forventer å finne… Det er bare denne ene gangen i året det er mulig å få med «greier», så her gjelder det å ta med det meste. Alt dette ventet på oss som passer på hytta. Nå var det ikke bare arbeid som ventet oss denne påsken. Min datter hadde også bedt om å få bli med på påsketuren dette året. Nå er det dessverre ikke like enkelt for jentungen å komme seg inn på ski, så vi fikk ordnet oss med transport. De ville komme dagen etter oss, og bli noen dager. Det gledet vi oss til, både bestyrerinnen og jeg. Men først måtte det gjøres en jobb – med å få på plass alt det som lå i esker og sekker. Det er egentlig greit at det ikke var andre på hytta, for sånn opp-pakking betyr et syndig rot. Til alt er på plass. Mandagsmorgen ble det som vanlig frokost – denne gangen med oss ventende på «gjengen» som skulle komme tidlig. Og «gjengen» kom. Med liv og ståk i stua. Ungene for opp og ned – ut og inn. Det ble helst litt uvant leven. Det ble noen skikkelig hyggelige dager. Det er virkelig kjekt å spise frokost med familien – å ha god tid til det meste. Middager i fellesskap rund bordet, Lunch på samme måten. Det er mange, skikkelig mange, år siden jeg har spilt sjakk, men det var kjekt å få tatt i bruk det virkelig fine sjakkspillet som kom opp med varene. Kveldene, etter at de minste var kommet i seng, ble tilbrakt med gammeldags «underholdning – kunnskapsspørsmål. Nå dro voksne barn og barnebarn tidligere enn oss. Vi merket godt at det ble stille, og litt ensomt i hytta. Det ville gå et par dager før vi skulle spenne skien på oss for å ta fatt på hjemveien. Til torsdag hadde det bare vært 4 jenter innom – utenom oss. Til den tradisjonelle komlemiddagen på skjærtorsdag fikk vi besøk av tre ungdommer. Gamle kjente, de hadde spist komler hos oss før. På fredag kom det et par og to gutter. De fikk også servert komler. Restene gikk til dodraugen… I løpet av påsken fikk vi lagt på sengetøyet. Det er nærmere 50 sett å få på plass. Jeg kan garantere at de som ordner hotellrom ikke har en fysisk lett jobb. Natt til lørdag blåste det. Litt mindre på morgenen. Heldigvis uten nedbør, men da værmeldingen varslet stiv kuling utover dagen var det noen som fikk farten opp. Det ble kjapt vasket og ordnet. Rundt 10 var vi klar til å gå. Les hele artikkelen

Du hadde selvsagt vært hjertelig velkommen på skjærtorsdag til komlemiddag, som tradisjonen forskriver på Blåfjellenden... Det er antakelig nok snø, men det minker nede ved hytta. (600moh). Det er helt greit å ta seg over vannene, men om det kommer mye regn, så blir det lett overvann. Jeg fikk melding om at ånå i Blåstøldalen var gått opp, og at det var en god kant å komme over for å fortsette på andre siden. Det kan gi en liten utfordring. Det er ingen snøskredfare slik jeg ser det. Det kommer jo alltid folk den rute - på dagstur, så også dette året. det var faktisk en del som kom innom på ettermiddagen før de tok fatt på den siste bakken før Hunnedalen. Riktig god tur.

På vei til påskeparadiset. Nå er Blåfjellenden nesten paradisisk uansett årstid - og vær, men i påsken blir det selve paradiset. Og det har stedet vært siden 1998. Vi har med andre ord feiret påske på Blåfjellenden i 18 år… Nesten tyve påsker på en ubetjent turistforeningshytte, uten vann og skikkelig strøm. Og helt uten dekning for telefon og liknende vederstyggeligheter. Etter 2017 blir det i tillegg også uten radio. Det blir litt vanskelig. Men for oss «fossiler» - pensjonister og nesten 70, blir det muligens ikke så mange årene uten radio. De vil jo legge ned FM. For oss må jo en eller annen gang bli siste gang, og antakelig om ikke så alt for mange år. Men denne gangen kom vi både fram og tilbake. Eventyret startet tidlig på søndagen. Værmeldingen var ikke så aller verst tidlig, men været skulle bli verre utover dagen. Vi kom forhåpentlig frem før skittværet melde sin ankomst. Overskyet, nesten tåke, nysnø og litt vind var det som møtte oss i Hunnedalen. Perfekte forhold for jordmørke. Jeg så ikke om det gikk opp eller ned foran skituppene. Heldigvis har jeg gått denne ruten så pass mange ganger at jeg sånn noenlunde har peiling på hva som ligger foran. Noe hjelper altså erfaring. Med bestyrerinnen på laget, blir det ofte en kjekk tur. Spesielt etter at vi begge gikk over til smørefrie ski. Vår erfaring er at slike ski henger oppover og reduserer farten nedover, helt perfekt. Og denne dagen var det såkalt nullføre. Helt umulig å møre ski riktig, men helt uten problemer med smørefri ski. Til en forandring var vi ikke alene i sporet. I motsetning til hva vi oftest opplever, så virket det denne gangen som hele hyttebyen var på tur. Det var folk opp bakken, på Fossebekktjønn og oppover mot Kringlekveven. Jeg kan i farten ikke huske å ha sett så mange folk noen gang før. Det ble lite stopp underveis innover, men både bestyrerinnen og jeg kunne glede oss over naturen, det å se igjen kjente steder, og litt det å beherske føret og skiene. Nå behersker vi dette så pass dårlig at vi likevel går ned de bratteste bakkene. Unnskyldningen er selvsagt at vi må tenke på eggene i sekken.. Det går i hvert fall raskere på beina når forholdene var som på turen inn. Scootersporene var harde og greie å gå i. Vi brukte «normaltid» inn ca 2 ½ time. Vi går fortsatt fortere på beina, men med snø på bakken er det ikke noe alternativ. Det kjekkeste på hele turen er å se hytta dukke opp på bakkekammen. Både fordi vi begge da vet at turen inn er over, og det er tid for en pause, og for at vi nå, nok en gang, kan slippe ned skuldrene for mange dager. Det er leeenge til vi trenger å spenne på skia for å ta fatt på tilbaketuren. Og denne gangen ville det skje mye før den tiden. En hel påske på Blåfjellenden – kan livet by på noe bedre? Les hele artikkelen

Rundt Li med "hare" foran. Det måtte bli en ny tur rundt Li. Det nærmer seg påske og det betyr «til fjells». Og ikke bare til fjells, men helst fjols til fjels. Jeg liker ikke ski… I denne sammenheng betyr fjell også Blåfjellenden. Men det ville bli litt å gjøre på lørdagen. Plutselig er det bare en bil tilgjengelig – arvinger har bruk for bil – når egen er i ustand. Det ble en rolig og tidlig morgen. Jeg hadde gjort alle forberedelser før 9. Og hvorfor ikke bare ta ut – det ville antakelig bestyrerinnen sette pris på. Det er jo en del ting som skal ordnes før en skitur og seks dager på en ubetjent turistforeningshytte. Det var et snev av vår i luften. Avgjort varmegrader, og lettskyet. Det kunne bli en fin tur. Selv så tidlig som rundt ti var det andre som skulle på tur. Ikke mange men noen. Jeg så ingen som skulle hele veien rundt, men det er jo ikke så mange som går rundturen uansett. Noen «trailrunners» treffer jeg jo, og de imponerer med stålkondisjon. Jeg tok det ikke helt med ro utover, jeg kunne ikke se noen bak, og det var lite å vinne på å starte for fullt. Et lite stykke utover, kom det imidlertid en kar i god fart. Vi gikk sammen et kort stykke før han igjen satte opp farten og for forbi. Det er vanskelig å la være å prøve å henge på. Det gikk ikke helt, men han forsvant ikke helt fra syne. Jeg hadde «kontakt» Ute ved Bymarka tok jeg stien inne i skogen, og karen den litt lengre veien om svabergene ut mot Usken. Vi kom samtidig til stidelet oppe i bakken. Igjen ble det litt prat, før han fortsatte oppover. Jeg hadde sagt fra om den kortere stien rett mot toppen. Som vanlig tok jeg denne veien, mens karen tok den merkede stien. Likevel var han før meg på toppen. Det er godt gjort. Karen var antakelig 20 år yngre, men selv med det «forspranget» ville jeg normalt klare å komme først opp. Ikke denne gangen – god kondisjon på den karen. Resten av turen ble mindre «konkurransepreget» og det gikk roligere ned mot Dale. Helt nede gikk jeg forbi en familie med unger som hadde pause i bakken. Uten om det var det svært få ute og gikk. Underlig, når det var så pass mange i forrige uke. Det ble en kjekk tur. Oppe på toppen var det null frost, og mesteparten av isen og snøen er het borte. Det gir håp om en fin og tidlig vår, og åpning av sesongen i heia. Les hele artikkelen

I midten av juni er det normalt mulig å komme opp i heia i vårt område. Det vil fortsatt være fenner, og snø i høyden, men det er mulig med en tur. For eks start i Ørsdalen til Kvitlen, Skreå, Tomannsbu, Blåfjellenden, Sandvatn, Langavatn, tilbake ti Blåfjellenden og så Flørli for båt til Stavanger..... selvsagt gis det ingen garanti, for snøforholdene, i fjor ble det en sen start. alle hyttene er selv, eller ubetjente, og midt i uka vil de ikke være mange andre gjester, om noen i det hele tatt. Skulle det dukke opp andre vandrere ute i terrenget, vil det også være nok så spesielt. Å dra på telt og utstyr er en mulighet, men her i sørvest, er det helst hytte til hytte som gjelder. Det er gode grunner for dette.... (vær og mange og lange bakker, er to grunner. )

Den eneste forskjellen mellom mitt generelle utsagn og ditt ståsted, som "profesjonell" er at "alle" da må forstås som de med samme utdanning og erfaring som deg. Som "profesjonell" (uansett i hva) så bør du selvsagt vite mer enn meg som "amatør" om det du holder på med. (Men nå er ikke jeg profesjonell i juss, så jeg trenger ikke være helt "presis":)

En kort og grei tur. Sol, krokus som blomstrer og tulipaner som stikker opp. Gradestokken over 10 grader. Det ble plutselig vår. På en onsdag. Det ble selvsagt helt umulig å sitte hjemme å se ut på finværet. Jeg måtte på tur. Men burde jeg, Det virker som om det ikke tar så mye på achillesen å gå i bakker og terreng som langs vei. Det blir stivt og vondt om jeg går på asfalt – og det er selvsagt umulig å holde et rolig tempo på flate veien. I fjor, for lenge siden, da jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom på tur igjen, tok jeg noen turer til Bjørndalsnuten. Opp og ned på noe over en time. Det kunne passe – tror jeg. Håper jeg… Da beslutningen først var tatt, tok det ikke lange stunden før sekken var pakket, turklærene på og jeg satt i bilen. Jeg synes normalt ikke noe om en tur der kjøring frem og tilbake tar lengre tid enn selve turen. Denne gangen fikk det gå. Ett var sikkert, det var ikke bare meg som fikk vårfornemmelser og ville på tur. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad Jeg kunne se folk på toppen av Dalsnuten – en enda kortere tur. Det kom folk nedover som alt hadde vært på toppen. Og karen som mente det nesten ikke var is i stien, hadde bare delvis rett. Det var ikke bare isen som var glatt. Det øverste laget av sorpa hadde tint, og det var omtrent ikke hold enkelte plasser. Jeg måtte ta det med ro oppover, og jeg stoppet og sjekket noen ganger for å finne beste vei i tråkket. Jeg stoppet selvsagt ikke for å trekke pusten. Et stykke opp i bakken gikk jeg på fire karer. De hadde tatt en rundtur i det fine været. Og om det ikke var kjentfolk, så hadde vi i hvert fall felles kjente og en av karene hadde vært tilsyn på Børsteinshytta. Vi fikk en hyggelig prat. En av karene bemerket at jeg bar på sekk, en annen påsto han hadde «sekken» på magen. Det er egentlig det samme hvordan kiloene kommer på, det blir tungt samme om sekken er foran eller bak. Utenom disse fire karene, møtte jeg en del jenter på tur – alene. Den ene riktignok med hund. Jeg har i det siste faktisk truffet flere jenter som gå alene enn gutter – gamle mannfolk derimot… Det ble sommervarmt i liene oppover mot toppen. Selv helt oppe var det ikke nødvendig med jakke. Småvannene lå blanke og det var ikke mye bevegelse i trærne nedover. Finere vær er det nesten ikke mulig å få. Det går raskere nedover enn opp. Selv om jeg tok det svært forsiktig enkelte plasser, var jeg nede på veien «alt for tidlig». Denne gangen kunne turen godt ha vart lengre. Les hele artikkelen

En kort og grei tur. Sol, krokus som blomstrer og tulipaner som stikker opp. Gradestokken over 10 grader. Det ble plutselig vår. På en onsdag. Det ble selvsagt helt umulig å sitte hjemme å se ut på finværet. Jeg måtte på tur. Men burde jeg, Det virker som om det ikke tar så mye på achillesen å gå i bakker og terreng som langs vei. Det blir stivt og vondt om jeg går på asfalt – og det er selvsagt umulig å holde et rolig tempo på flate veien. I fjor, for lenge siden, da jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom på tur igjen, tok jeg noen turer til Bjørndalsnuten. Opp og ned på noe over en time. Det kunne passe – tror jeg. Håper jeg… Da beslutningen først var tatt, tok det ikke lange stunden før sekken var pakket, turklærene på og jeg satt i bilen. Jeg synes normalt ikke noe om en tur der kjøring frem og tilbake tar lengre tid enn selve turen. Denne gangen fikk det gå. Ett var sikkert, det var ikke bare meg som fikk vårfornemmelser og ville på tur. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad Jeg kunne se folk på toppen av Dalsnuten – en enda kortere tur. Det kom folk nedover som alt hadde vært på toppen. Og karen som mente det nesten ikke var is i stien, hadde bare delvis rett. Det var ikke bare isen som var glatt. Det øverste laget av sorpa hadde tint, og det var omtrent ikke hold enkelte plasser. Jeg måtte ta det med ro oppover, og jeg stoppet og sjekket noen ganger for å finne beste vei i tråkket. Jeg stoppet selvsagt ikke for å trekke pusten. Et stykke opp i bakken gikk jeg på fire karer. De hadde tatt en rundtur i det fine været. Og om det ikke var kjentfolk, så hadde vi i hvert fall felles kjente og en av karene hadde vært tilsyn på Børsteinshytta. Vi fikk en hyggelig prat. En av karene bemerket at jeg bar på sekk, en annen påsto han hadde «sekken» på magen. Det er egentlig det samme hvordan kiloene kommer på, det blir tungt samme om sekken er foran eller bak. Utenom disse fire karene, møtte jeg en del jenter på tur – alene. Den ene riktignok med hund. Jeg har i det siste faktisk truffet flere jenter som gå alene enn gutter – gamle mannfolk derimot… Det ble sommervarmt i liene oppover mot toppen. Selv helt oppe var det ikke nødvendig med jakke. Småvannene lå blanke og det var ikke mye bevegelse i trærne nedover. Finere vær er det nesten ikke mulig å få. Det går raskere nedover enn opp. Selv om jeg tok det svært forsiktig enkelte plasser, var jeg nede på veien «alt for tidlig». Denne gangen kunne turen godt ha vart lengre. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Tur rundt Li - i skjortearmene. Søndagsmorgen var det lett å kjenne at jeg hadde brukt føttene dagen før. Ikke helt de samme lette og greie beina. Det var selvsagt ingen hindring, derimot hadde bestyrerinnen andre planer. Søndagstur med barnebarn – for en gang skyld. Jeg burde selvsagt ha hoppet opp og ned av glede, men det er ikke lett å endre inngrodde vaner som en skikkelig søndagstur i terreng og over flere timer. Vi ble enige om at jeg tok en kort tur på formiddagen og så skulle vi ta en liten tur etterpå. At det ikke ble noe av ettermiddagsturen får så være, jeg måtte i hvert fall ta en kjapp tur – og hva passe bedre enn en fort tur rundt Li – igjen. Broderen sviktet, det b le søndagstur alene. Det er noe med en hytte – som skulle være ferdig til påske. Det er selvsagt morsommere å gå en annen plass enn den samme som på lørdagen, men turen har sine gode sider. Den er ikke for lang, det er egentlig kort kjøring frem til Dale og det er så avgjort en tur i terrenget. Ikke flatt som på stranden. Det mener jeg er en fordel for achilleser som ikke oppfører seg skikkelig. I hvert fall kjenner jeg mindre til problemet om jeg går i terreng, og det er jo noe. På Dale var det som vanlig en del biler. Det virker som om det blir mer og mer folk i dette området. Det kommer biler lenge etter at jeg har startet og faktisk kom det et par da jeg tok på hjemvei. Den «lange» stien rundt, ut langs sjøen, rundt Einerneset og opp til toppen fra Bymarka og tilbake, er satt opp med 5 timer. Det er god tid. Likevel er det ikke mange som tar turen. Jeg treffer helst folk som springer – og det er ikke SÅ kjekt å se at alle andre er i bedre form…. En springtur rundt tar vel litt over en time. Som vanlig var det ikke mange rundt. Jeg traff to karer som kom i mot, det tror jeg var alt. Oppe på toppen og ned mot Dale, er det alltid folk, og her hender det at stien ikke er bred nok for alle. Det kan bli venting på å komme opp eller ned de bratteste klyvene. Nedover mot Dalevann kunne jeg høre folk i lia. Jeg tok igjen tre-fire, men kunne fortsatt høre folk foran. Nede ved demningen var det en hel forsamling fra Austrått fjellvandrar & turkompani. Det var en glad og blid gjeng. Og i flokken dukket det opp kjentfolk. Tannlegen er liksom ikke det en venter å treffe på tur… Det tok en stund før jeg klarte å plassere mannen. Det er alltid kjekt å treffe folk på heia. Vi er i midten av mars, noen år har det vært grønt på denne tiden. Det var ei bjørk, som jeg vet er «tidlig», nede ved sjøen med knopper, men eller er det skralt med vårtegn. Det har likevel ikke vært en kald vinter. Det er fortsatt bær på kristornbuskene, og da har fuglene funnet annen mat. Selv om vårtegnene manglet, gikk nesten hele turen i skjortearmene, og en slik tur er alltid grei. Nå meldes det om varme og sol framover, så vi får stole på at våren kommer – en gang. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Trening hjelper... Etter en rolig uke når det gjelder trening, så var jeg virkelig spent på hvordan achillesen ville oppføre seg om jeg tok den vanlige lørdagsturen. Det var i hvert fall ikke snakk om å gå noen skikkelig langtur. En tur rundt Li – to og en halv til tre timer fikk være mer enn nok. Det var faktisk så spennende at jeg gikk rundt og ikke helt visste hva jeg skulle finne på og startet derfor tidligere enn vanlig. Jeg valgte andre sko enn de vanlige fjellstøvlene… Det var vel fortsatt snø over toppen på Li. Forrige uke var det helst skiføre, og det så ikke ut som alt det hvite hadde forsvunnet. Det fikk nå så være. Det ville uansett være mulig å komme fram, og i sørhellingene ville det nesten sikkert være lite snø. Alle bakker nedover ligger i sørhellingen. Så, antakelig ingen problemer. Det var heller ikke noe problem i starten, selv om jeg tok det litt med ro for å «varme opp» hælen. Det var til en forandring tørt, selv om sola ikke riktig var igjennom skydekket. Nesten alle sko henger på tørt fjell, så jeg tok stien oppe i henget. Det gikk merkelig lett opp de første bakkene. Nedover mot Revesdal, i brattbakken, gikk det greit. Lett på foten og myk i knærne. Var det sånn å bli 70, skal jeg ikke klage. Det var ikke vanskelig å finne årsaken. Jeg hadde skulket trening i to dager og hadde bare hatt styrketrening på torsdagen den uka. En tur til Blåfjellenden – på scooter – ordnet overskuddet. Utover langs sjøen, med tørt fjell, og overskudd var en fornøyelse. Riktig en godtur. Spørsmålet var hvor mye is og snø det ville være i nordhellingen opp mot toppen. I hvert all ikke nok til å hindre meg denne dagen. Hovmot står som kjent for fall. Midt i bakken kom det to jenter og sprang forbi. Så mye for god form – det er likevel forskjell på å være 30 mot nesten 70…. Jeg tok snarveien oppe ved skogsbrynet, og var på toppen lenge før jenten, og kom helt ned til bilen før jeg så de igjen. En liten oppmuntring i hvert fall. Med overskudd og god fart meldte spørsmålet seg ganske kjapt: kan jeg komme rundt på en grei tid? Jentene i bakken, hjalp i så måte godt på. Jeg tok det ikke akkurat rolig oppover – det merket jeg på pusten. Og pulsen, det dunket fort og tungt i brystkassa en stund. Jeg stoppet på toppen for en liten pause – og for å se om jenten kom. Jeg tok nedover mot Revesdal uten å få øye på de. I «den forsømte bakken» var det selvsagt is og snø. Jeg måtte ta det litt rolig. Det er ikke greit med «glipptak» i bratthengene. Nedover mot Dalevann var det igjen greit, og knær og bein var fortsatt myke. Det var ingen grunn for å spare på kruttet. Det gikk kjapt nedover bakkene. På flaten kunne jeg kjenne at hælen ikke akkurat syntes det var greit, men det var bare en bagatell i denne sammenhengen. Å kunne storme nedover bakkene med myke knær og fortsatt kraft i beina, var morsomt. Å kjenne at det fortsatt er liv i en gammel kropp er kjekt. Jeg ble stiv og støl utover kvelden. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]