REJOHN

Planlegging er ikke helt min greie. I dag (lørdag) hadde jeg ingen andre planer enn at jeg skulle på tur. Bestyrerinnen tok av gårde grytidlig, og vil ikke være tilbake før neste uke. Det var med andre ord ingen grunn til hastverk. Likevel sto jeg opp før 8, var klar for tur i god tid før 9. Uten å ha bestemt hvor turen skulle gå. Egentlig var det verre – jeg gjennomgikk alternativene, og prøvde å ta hensyn til broderen og hva han eventuelt ville kunne være med på av tur på søndag. Og broderen er også i «syden» hele uka. Alzheimer på gang? Bynuten var et alternativ. Vådlandnuten ligger nå der og er over hundre meter høyere opp i lufta. Jeg tok mot Ålgård, og kunne vente med å velge. På veien oppover slo det meg at jeg faktisk kunne kjøre opp i Hunnedalen for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. At jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg hadde tenkt på en tur til Blåfjellenden, men da med overnatting. Værmeldingen satte en stopper for det. Jeg så ikke for meg å suse rundt i snøhaugen alene i kuling og regn… Lørdagsmorgen regnet det ikke. Det var lovet regn senere på dagen, men da jeg startet var det tørt. På vei oppover ble været ikke dårligere. Parkeringsplassen var skåltom. Ingen andre var så tidlig ute, og det var vel tvilsomt om det ville være andre ute i snøhaugen senere, utenom meg. Det er ikke helt vanlig å gå innover mot Blåfjellenden på beina, i mai. Første turen går normalt i månedsskiftet mai/juni. Jeg var forberedt på snø langt ned og mer oppover. Det lå noen små flekker og en liten fonn i Oleskaret. Helt som vanlig for første turen. Over skaret var det mer vinter enn vår. Jeg har gått her noen ganger under liknende forhold, og det er «bedre» å gå rundt snøfennene enn over de nederst. Jeg gikk noen omveier for å slippe snø. Det er ikke bare muligheter for skade ved gjennomtråkk, men også tyngre og gå i snø. Ett stykke før Fossebekken var det snø nesten over hele fjøla. Det var enkelt bare områder, men det ble bare mer og mer snø. Ikke uventet, og ganske normalt. Imidlertid så det ikke ut som det var store mengder snø. Jeg tror snøen vil for en stor del forsvinne med den meldte varmeperioden. Neste elg vil det antakelig være greie forhold innover. Fossebekken kan bli et hinder. Den var ikke større enn normalt ved mye regn – eller lite snøsmelting, og grei å komme over denne gangen. Jeg hadde ikke tenkt hvor langt inn jeg skulle gå. Det ble litt sånn: klarer du den så klarer du den også. Til halvveis inn mot hytta. Oppe i høyden var det skiføre, og regn. Regnet kom gradvis. Med vinden bakfra, kjente jeg ikke noe særlig til nedbøren på vei innover, men da jeg skulle ta noen bilder bakover, kunne jeg godt kjenne at det ville bli en sur tilbaketur. Nå ja, Gore-Tex er gode greier, og holder i hvert fall vannet ute – og svetten inne. Nedover er også greit. Det er vesentlig lettere å gå nedover fennene – rett over alt i bein linje. Og egne spor å gå i. Det gikk kvikt tilbake. Det ble tre timer godt og vel, på beina. Jeg fikk sjekket forholdene, og det blir overnattingstur neste uke. Jeg gleder meg alt.

Sjekk av forholdene. Planlegging er ikke helt min greie. I dag (lørdag) hadde jeg ingen andre planer enn at jeg skulle på tur. Bestyrerinnen tok av gårde grytidlig, og vil ikke være tilbake før neste uke. Det var med andre ord ingen grunn til hastverk. Likevel sto jeg opp før 8, var klar for tur i god tid før 9. Uten å ha bestemt hvor turen skulle gå. Egentlig var det verre – jeg gjennomgikk alternativene, og prøvde å ta hensyn til broderen og hva han eventuelt ville kunne være med på av tur på søndag. Og broderen er også i «syden» hele uka. Alzheimer på gang? Bynuten var et alternativ. Vådlandnuten ligger nå der og er over hundre meter høyere opp i lufta. Jeg tok mot Ålgård, og kunne vente med å velge. På veien oppover slo det meg at jeg faktisk kunne kjøre opp i Hunnedalen for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. At jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg hadde tenkt på en tur til Blåfjellenden, men da med overnatting. Værmeldingen satte en stopper for det. Jeg så ikke for meg å suse rundt i snøhaugen alene i kuling og regn… Lørdagsmorgen regnet det ikke. Det var lovet regn senere på dagen, men da jeg startet var det tørt. På vei oppover ble været ikke dårligere. Parkeringsplassen var skåltom. Ingen andre var så tidlig ute, og det var vel tvilsomt om det ville være andre ute i snøhaugen senere, utenom meg. Det er ikke helt vanlig å gå innover mot Blåfjellenden på beina, i mai. Første turen går normalt i månedsskiftet mai/juni. Jeg var forberedt på snø langt ned og mer oppover. Det lå noen små flekker og en liten fonn i Oleskaret. Helt som vanlig for første turen. Over skaret var det mer vinter enn vår. Jeg har gått her noen ganger under liknende forhold, og det er «bedre» å gå rundt snøfennene enn over de nederst. Jeg gikk noen omveier for å slippe snø. Det er ikke bare muligheter for skade ved gjennomtråkk, men også tyngre og gå i snø. Ett stykke før Fossebekken var det snø nesten over hele fjøla. Det var enkelt bare områder, men det ble bare mer og mer snø. Ikke uventet, og ganske normalt. Imidlertid så det ikke ut som det var store mengder snø. Jeg tror snøen vil for en stor del forsvinne med den meldte varmeperioden. Neste helg vil det antakelig være greie forhold innover. Fossebekken kan bli et hinder. Den var ikke større enn normalt ved mye regn – eller lite snøsmelting, og grei å komme over denne gangen. Jeg hadde ikke tenkt hvor langt inn jeg skulle gå. Det ble litt sånn: klarer du den så klarer du den også. Til halvveis inn mot hytta. Oppe i høyden var det skiføre, og regn. Regnet kom gradvis. Med vinden bakfra, kjente jeg ikke noe særlig til nedbøren på vei innover, men da jeg skulle ta noen bilder bakover, kunne jeg godt kjenne at det ville bli en sur tilbaketur. Nå ja, Gore-Tex er gode greier, og holder i hvert fall vannet ute – og svetten inne. Nedover er også greit. Det er vesentlig lettere å gå nedover fennene – rett over alt i bein linje. Og egne spor å gå i. Det gikk kvikt tilbake. Det ble tre timer godt og vel, på beina. Jeg fikk sjekket forholdene, og det blir overnattingstur neste uke. Jeg gleder meg alt. Les hele artikkelen

Selv bruker jeg en panne fra IKEA til (tror jeg) 29,90. Kast og bruk nærmest...

Skal du gå en måned vil det normalt medføre et vekttap på noen kilo - selv med inntak av relativt mange kalorier pr dag. Det er ofte et problem å få nok mat. Jeg ville nok revurdert, og planlagt en del høykalori greier. (Hørt om de som skulle spare vekt på maten og tok med kun marsipan - mye kalorier pr kilo. De spiste ikke marsipan på en stund - etter turen...)

Jeg sliter med å finne noe fornuftig å kjøpe til bruk i heia. Har dobbelt av alt og ett eller to i reserve - ubrukt... Til helgens telttur fant jeg likevel spisebestikk i titan - sparte antakelig 10 gram.

Prekestolen er en "totimers" tur på (for det meste) godt opparbeidet sti - sammen med en haug utlendinger og andre... I området rundt er det fin fine turmuligheter. Det finnes også godt med muligheter for tur på andre siden av Lysefjorden. For fiske - sjekk Nilsebu inn av Lysebotn. Var selv på telt tur i Fidjadalen i helg - Sjekk ev. innlegget her på Fjellforum.

Jeg var ikke sikker på hvor du mente, men dette gjelder kryssingen ved Grønatjødnet. Her kan det være vanskelig - og normalt vil jeg si at det ikke er tilrådelig å krysse om vannet kommer opp i ura under Månvannet. Vannstanden i begge varierer mye, men de varierer sammen. (Det går å krysse over litt lengre oppe i ura om vannstanden er stor, men det betyr litt omvei, og det kan være at det da err for mye vann over Fidjafossen. Som også kan omgås i høyden. Det er bratt og ikke for meg..)

Turen nedover er vesentlig bedre enn oppover. Dårlige hofter er ikke bare greit, det er som du nevner, bratt og kronglet enkelte plasser. Jeg lurer likevel på om du ikke mener ura under Månvann (og ikke Fidjavannet). Her er "stien" merket, og følges merkene er det lite fare for fall og ulykker. På forrige tur over ura, var det is og glatt. Det ble forsiktig fremmarsj en stor del med baken nedpå... Eller så var Olav (som holder til på Fidjastølen) på vei innover heia bare tre måneder etter han hadde skiftet begge hoftene - med krykker... Det er bare å stå på, muligens heller mot Sandvatn de første turene. Den turen er betydelig enklere, med unntak av en liten kneik rett før hytta.

Pinsetur. Hvordan er det med helse og tur. Det vi tar for gitt i 30-40 og 50 års alderen er ikke like selvsagt etter som årene går. Det dukker opp plager som kan hindre turlivet. Broderen har av og til smerte og infeksjon. Andre pinsedag – mandag, hadde vi sånn halvt avtalt tur til Vådlandnuten. Broderen mente han muligens burde ta en litt enklere tur, og en tur der det er mulig å komme til vei på en enkel måte. Jeg hadde ingen ting imot å ta følge på høgjæren, selv om det burde være både folksomt og vindfullt – ifølge værmeldingen. Vi kunne starte fra Tofdal, gå til Synesvarden, Holmavatn og videre. En tur på minst tre timer, men uten de bratteste bakkene. Tilsynelatende. Det er tross alt en god del opp og ned. Fra Holmavatn mot Steinkjerringå er det bra stigning, helst både bratt og høyt. Bakken er delt inn i platå slik at det blir intervalltrening ut av det. Som tenkt så gjort. Det var en bil utenom på parkeringsplassen. Og ikke en kjeft før nesten nede ved Holmavatn. Mindre folk en på en lørdag med sludd og regn. Merkelig. Vi startet forsiktig, som så ofte før ble det likevel vanlig fart og hurtig gange nedover mot Holmavatn. Fram til Steinkjerringå hadde vi vinden i ryggen og sola i ansiktet. Det gir en grei tur. Det ble litt tyngre på tilbakeveien. Vinden var opp mot stiv bris, og det er nok til at farten går ned. Her møtte vi masse folk. Det var altså ikke bare oss som var på tur denne dagen. De fleste som kom imot oss var svært tilknappet…. Jakken tett i halsen og hetta på. Så galt var det da ikke. Og de hadde vinden bakfra. Vi hadde i hvert fall ikke problemer med været. Rett etter Holmavatn gikk på en kar. Han var tydelig klar for en drøs. Og vi mente det måtte være fordi vi også så ut som heiafolk. Han ville prate om hei og sau. For ham var turen en treningstur for hei og for å ha form nok til å følge sauene i heia. Vi fikk fortalt hvor han hadde sauene og hvor kjekt det var å følge de innover. Det var heia lang inne som han hadde i tankene – Vida Legå og Langvassheia. Det går mange timer for å få sauene inn her. Han så tydelig fram til igjen å få en tur i heia – som oss. Det ble en stopp, men det er bare hyggelig når vi treffer andre som setter heiaturer like høyt som oss. Videre oppover mot Synesvarden gikk det i et greit tempo. Vi hadde litt å snakke om, broderen var ikke helt sikker på hvor Langvassheia var og hadde ikke hørt om Vida Legå. Vi for forbi toppen og tok fatt på siste innspurten, men først en bakke ned. Det gikk ikke helt som vanlig. Jeg var stiv og støl, og måtte ta det litt med ro nedover. Tung sekk i et par dager kjentes. Men etter vel tre timer, og femten kilometer – som planlagt – sto vi igjen ved bilen og skiftet tøy i en sur vind. Les hele artikkelen

Jeg kommer i hvert fall ikke fram uten å gjøre nettopp det - blir varm og svett. - om det er "riktig hardt" er jeg mer usikker på.

Det er ikke å bli gammel jeg strever med, men å bli voksen.... Holder fortsatt på.

Regnbukse over vanlig turbukse, var det vanlige før Gore-Tex. Med Gore-Tex fikk jeg bukser som holdt meg mye tørrere. Det jeg reagerer på er utsagnet om at en regnbukse "holder deg tør." I de 25-30 årene jeg har vært på tur - med mange bukser og kombinasjoner, har jeg aldri klart å holde meg tørr mer enn en time eller to med kontinuerlig regn. hvordan får du det til?

Bedre sent enn aldri. Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell. For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. Derfor telttur i Fidjadalen. I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer. Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie. Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom. Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett. Vektbesparelse på hele 10 gram. Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene. Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen. Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager». Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol. I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol. Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt. På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter. Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen. For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen. Les hele artikkelen

Bedre sent enn aldri. Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell. For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. Derfor telttur i Fidjadalen. I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer. Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie. Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom. Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett. Vektbesparelse på hele 10 gram. Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene. Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen.Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager».Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol. I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol. Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt. På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter. Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen. For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen.

Sandnes høyeste punkt er Bynuten noe lengre mot nord. Dale Li er turområdet nærmest sentrum. Om du kjører til Dale (østsiden av Gandsfjorden til endes av veien) har du mange turmuligheter. Den lengste turen er rundt Li fjell - ca 5 timer i følge lister, men bør kunne gjøres på mindre enn det. (normaltid er ca 3 timer) Det står skilter og avstander en del plasser rundt i terrenget. Alle turene er merket med røde Ter. Jeg bruker turen rundt Li som treningstur, da den går mye i terreng og har en del oppoverbakker. (og like mye ned - selvsagt.) Dalsnuten er "familietur" og ikke over en god time. Bjørndalsnuten er litt lengre ca 1 time og et kvarter. Det er mulig å kombinere rundturer og ¨få til en tur på 6-7 "normal"timer - i fjell og hei og skog... http://godturen.net/tur/rogaland/sandnes

En strålende morgen. Turen på torsdag var en vårtur. Lørdagen ble tilbrakt i bilen… Søndag var det sommer. Varme, sol og skyfri himmel, men litt vind. Temperaturen krøp opp mot 20 grader alt fra morgenen av. Det ville bli varmere. Jeg fant fram kortbuksa. Det er år da jeg ikke omtrent har hatt på kortbukse på tur – utenom i «syden». Dette året kom sommeren brått på, og den kom godt. Det er ikke mer enn dager siden jeg brukte «lang under». Og det har omtrent ikke vært turer der jeg har gått i bare ullskjorten. Denne dagen så «Alt» ut til å stemme. En slik dag burde brukes i heia, men broderen var redd for at det fortsatt ligger snø over huller og groper. Det er ikke kjekt med ødelagte bein. Vi ble enige om nok en tur til Bynuten. Det var ikke like mange folk og biler på parkeringsplassen da vi kom denne dagen. Nå var det noen stor gjenger som viste godt igjen de forrige gangene. Det var tross alt bile – og folk på gang. Vi startet i rolig tempo. Og etter min mening fortsatte vi i rolig tempo, men for broderen som den siste tiden (nesten et år…) har trent vesentlig mindre enn meg, ble det litt for «brutalt». Et stykke oppe i bakkene måtte vi ta det med ro. Og vi kunne godt ta det med ro. Været var som sagt bra, og våren er en kjekk tid. Her fikk vi våren i flere omganger. Nederst var bjørka grønn, lengre opp, bare med museører, og øverst nesten bar. Det var grønt på marka, med blomster. Øverst lå det fortsatt noen små fenner i sørhellingene, og det var fortsatt «vinter». Det blåste adskillig med opp på bare fjellet, ut mot selve toppen. Vi var ikke alene på toppen, men de andre tok en bra pause, vi drakk og kom oss avgårde nedover. Det går lettere i nedoverbakke. Oppe i høyden måtte vi krype i le av vinden for å ha det behagelig - uten jakke. Lengre nede, fortsatt i le av vinden ble det – nesten – ubehagelig i sola. Det var varmt. Det var andre på tur til Bynuten denne dagen. Vi møtte en god del jenter på tur. Lengre nede ungdom i gjenger. Det er, etter min mening, tydelig at det å ta på søndagstur er blitt populært blant ungdommen. Muligens ikke alle, men for mange. Og i hvert fall for flere enn før. Sommer og sol, tør sti og korte bukser, gir gode forhold og mulighet for å komme noe kjappere ned enn til vanlig. Jeg tok ikke tiden, men det gikk greit nedover og bortover, og selv om vi tok det litt rolig i bakkene, så gikk det nok hurtigere enn til vanlig. Det er kjekt det og. Vi syntes ikke at vi traff mange folk – det burde liksom ha vært mange flere en så fin dag. Nede på parkeringsplassen var det likevel omtrent like mange biler som de tidligere gangene. Vi var enige om at det hadde vært en fin tur, og vi håper det blir slike forhold flere ganger ut over sommeren. Les hele artikkelen

Dale - Li området er i sentrum....

Torsdagstur rund Resasteinen og Li. Mai er måneden for konfirmasjoner. Vi er invitert inn til Sauda, og da går stort sett hele dagen. Så det ble en kort tur på onsdag – opp til Bjørndalsnuten, og hva så? Torsdag er kristi himmelfarts dag og fridag for de fleste. For meg som er pensjonist, er det en dag som alle andre. Det fikk meg i hvert fall til å tenke litt «utenfor boksen». Hva om jeg tok en langtur på torsdag, Og tok styrketrening på fredag (og konfirmasjon på lørdag). En grei plan, men hvor skulle turen gå? Det er en tur jeg burde ha gått for lengst. Fra Dale til Resasteinen ned til Dalevann og så Lifjell, Bymaka og tilbake til Dale. Sist jeg tok den turen – i fjor vår, kom jeg hjem med en ødelagt achilles. Og den har jeg slitt med i et år nå. Skulle jeg virkelig prøve meg på den turen en gang til. Jeg er ikke spesielt overtroisk, og turen rund Resasteinen og Li er vel ikke lengre og tyngre enn andre, f. eks til Bynuten. Den er nok litt lengre, men jeg trenger noen langturer før sesongen. Jeg kjørte innover mot Dale på morgenen. Og jeg var ikke alene. Det var alt kommet en del bil, og jeg så folk som startet samme vei som meg, mot Resasteinen. Det var helst voksne folk på tur første delen. Alt fra Dalevannet, ble det klart at det var dagen for familier. Nå var været det aller beste, så slik sett passet det bra. Det satt en del voksne og unger ved steinen, men alt bortover mot bakken traff jeg på små turmennesker. Hun må ha vært 6-7 år og var helt sikker på at hun skulle opp på toppen for å se mot byen. Over toppen gikk jeg på en hel familie, også her var de minste ungene ikke mer enn 6-7 år, og ril topps skulle de. Guttene jeg traff på toppen skulle rundt. For egen del ble det bare en kjapp stopp for å drikke. Det ble varmt utover dagen. Gutten ville ha matpause før de tok fatt på bakken nedover mot Bymarka. Med tanke på hva som skjedde forrige gang jeg tok samme turen, gikk bakken nedover i gå tempo – i stedet for full fart. Helt nederst kunne jeg høre – først, og så se 5 jenter komme seg over bekken. I bra tempo, syntes jeg. Jeg kom først opp tauet, men kunne høre jentene bak. Jeg tenkte ikke mer på det, men ved Bjorhabn kikket jeg meg tilbake og så at jentene hang fint med. I bakken opp av Revesdal, tok de meg igjen og vi holdt følge til bilen. Det er ikke så ofte jeg har opplevd at jenter holder følge i slikt terreng. Det kan selvsagt skyldes at jeg går senere enn før, men uansett så er terrenget så pass «rølpet» at mange har problemer med på holde tempo oppe. Godt gjort. Og hvordan gikk det med achillesen? Jo takk, jeg kunne kjenne at jeg hadde gått, men ikke noen egentlige smerter. Det gir håp for sommeren… Les hele artikkelen

Skulle en kjapp (og det ble virkelig en kjapp tur) tur til Bjørndalsnuten. På Gramstad var det folk omtrent i tusentall. Ungdom på opptur.. STF med mange medhjelpere var på plass. Det må være et alle tiders tiltak.

@MorildDet var et greit innlegg å lese. (Ikke kjekt, men greit...) din beskrivelse er godt dekkende for egne opplevelser, men jeg er antakeligmlitt mindre plaget enn du. migrene er noe herk og jeg kunne godt klart meg uten. Relpax påvirker vel oss forskjellig, og for egen del klarer jeg å ta ut på tur dagen etter et anfall. Men da sitter medisinen litt i kroppen. Pulsen fyker i været, og det gjør at jeg må ta det rolig. At pulsen går opp er ikke så rart, medisinen påvirker jo antakelig blodtrykket. Her er jeg bare "amatør" og "tror".

Bestyrerinnen er i gang med et prosjekt der hun vil gå fra Tungenes til Egersund langs sjøen. Jeg tror de regner med 6 dagsmarsjer, men de tar hele turen i etapper.

Søndagstur og treningstur. Det er fortsatt kaldt, det er også snø oppe i heia. Når det kommer sludd på høgjæren vil det snø på alvor lengre inne og høyere opp. Det er grunn til å spørre hvor våren blir av – oppe i høyden. Skal våren bli som i fjor – totalt fraværende til langt ute i juni? En sniktitt på langtidsvarselet gir håp om sommer og varme. De lokker med sol og 20 grader nede i lavlandet. Det blir noe å se fram til…. Det var ikke forholdene på søndagsmorgen, men det hindret ikke brødrene fra å ta ut. Det måtte bli en gjentakelse av forrige ukes tur. Bynuten på 1. mai er en tradisjon. Bynuten er en tur som passer på våren. Den er så pass lang at den gir god trening. Den er så pass høy at de siste årene ikke har blitt gått på vinteren. Og en fin dag, er det god utsikt. Det er mulig å sjekke snøforholdene lengre inne i heia. Og Vådlandsnutane – som er 100 meter høyere, kan sjekkes for turmuligheter. Det vil bli en stund før Vådlandsnuten står for tur. Fortsatt mye snø der borte. Denne gangen var det broderen som sto for treningen. Hyttebygging tar tid – og mer tid. Og for broderen har dette gått ut over turlivet. Det har ikke blitt så mange turer som før. I hvert fall ikke så mange lange turer som før. Bynuten er etter hvert blitt en «lang» tur. Jeg har nesten alltid brukt opp mot tre timer frem og tilbake. De siste årene har det klart gått langsommere og nå bruker vi opp mot tre og en halv time om alt går greit… Det er jo ikke konkurranse vi holder på med, men det blir likevel til at vi kikker litt på klokka sånn inne i mellom. Spesielt etter at broderen fikk en app på telefonen som viser rute og forbrukt tid. Denne gangen ble det ikke noe utskrift til FB – «greiene» må skrus på for å virke. Det var andre på tur denne søndagen. Vi holdt grei fart, men ble likevel forbigått av et par – på vår alder (mer riktig den alderen vi «tror» vi er i.) Oppover bakkene kunne vi se andre foran oss i sporet. Ute på toppen var det ingen andre. Vi fikk nyte utsikten i fred. Ikke lenge etter at vi hadde snudd nesa nedover, møtte vi nok så mange andre – det ville bli mer folksomt enn da vi var der. Det er litt merkelig, men turen ned tar omtrent like lang tid som opp. Det kan nok være at vi tar det ekstra med ro. Denne gangen hadde nok sorpa skylden. Regnet dagen før hadde gjort forholdene slik at vi «sikret» mye nedover bakkene. Selv med «sikring» hadde både broderen og jeg noen utslag. Balansetreningen ga godt utbytte for egen del. På vei nedover Lyseveien og med bilen i sikte, fikk vi en liten oppsummering av dagens tur. Broderen mente det hadde vært en grei treningstur, men han mente det var behov for flere slike turer før han var klar for heia. Det skal vi få til. Les hele artikkelen

aldri prøvd

@awesomevicc og @REs er det ingen av dere som bruker medisin under anfall? selv bruker jeg Relpax som ikke stopper anfall, men tar vekk smerte og mye ubehag. Og det er denne medisinen jeg mener påvirker prestasjonen dagen etter...

2 timer siden, @Miamaria skrev: Sist helg forbannet jeg meg på at jeg skulle på tur, uansett migrenefaenskap og greier. Litt usikker på hvorvidt levra er enig, den måtte ta imot en del medisin, men jeg kom meg av gårde! Det skulle jeg ikke angre på, det er tross alt sykt bedre å ligge med hauverk på en strand med bølgebrus, enn på sofaen med durende kjøleskap og diverse, hjemme. @REsskrev Tøft gjort å gjennomføre en sånn tur sammen med en så uønsket turdeltager. Min erfaring med migrene er at uansett hvor du er eller hva som skjer så er både lys og lyd uønsket. Typisk at slike ting kommer og ødelegger helga. Du får trøste deg med at mange damer blir kvitt denne "helgegjesten" når de får barn, eller ved ca. 35 års alderen. Jeg prøver å skille dette ut som en egen post... Både broderen og jeg har problemer med migrene. Dette har jeg hatt lenge, men er mindre plaget etter som årene går. Broderen derimot får migrene om han tar i for mye på tur - får for høy puls. Vi har begge merket av migrenemedisin og tung tur ikke helt henger sammen. Kroppen vil liksom ikke helt, etter en omgang migrene og medisin. Det er "selvsagt" ikke noe som er opplyst på vedlegget til medisinen, det er ikke så mange "galninger" som tar ut på tur etter en omgang migrene. Er dette noe dere har merket?