REJOHN

En tur til Blåfjellenden. Den siste tiden har det blitt til at jeg tar ut på tur midt i uken. Det er jo ikke noen grunn til å holde på gamle tradisjoner med tur lørdag og søndag. Som pensjonist styrer jeg jo tiden selv. Så denne uken – med lite å ta seg til – ble det en tur til Blåfjellenden. Det burde ikke være mange andre på tur, men det er fellesferie og greier. Alt i starten kunne jeg seg spor innover, jeg var ikke alene mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover gikk jeg forbi et følge på fem. Fire voksne og en jente på 12. Jenta sprang først. Etter to turer med en masse regn, var det avgjort greit å gå uten å få vann i håret. Det var ikke nettopp solskinn, men overskyet og lite vind er helt greit. Det hang noen tåkedotter langs fjellsidene og det var litt yr i lufta av og til. Aldri så dårlig at det var nødvendig å hive på jakken. Ullblusen blir våt uansett. Enten av yr/regn, eller av svette. Denne gangen var jeg ikke på jobbtur. Jeg var på ferie – til Blåfjellenden. Det ble god tid til å prate med andre gjester. Blåfjellenden er egentlig helt greit å komme til. Spesielt for meg som har tilbrakt 20-30 netter på hytta hvert år de siste 20-25 årene. («Hekkan», det blir en del overnattinger totalt det…) Jeg er «hjemme» på hytta. Finner roen og blir sjelden utålmodig og stresset. Det er helt greit at det er andre på hytta – selv om det er kjekt å være alene. Denne gangen var det en belgisk familie. Faren arbeidet med statistikk i det belgiske kreftregisteret. Interessant å høre om hans jobb. Etter en hyggelig kveld, og en rolig morgen, hvor det likevel tok litt tid å få vasket og ryddet, var det tid for bakken opp. Fra Blåfjellenden og til toppen av bakken er det ca 250 høydemeter. Jeg kommer ikke opp uten å ønske at bakken var kortere. Nå er vel erfaringen den at det er bakker uansett. Det som kjennes som helt greit innover viser seg å være bakker på tilbaketuren. Etter å ha gått bakken opp noen ganger, blir det mer og mer rolig og jevnt oppover. Ingen kjappe tak, og pulsen jevnt under 85%. Det merkelige er at forskjellen i tid på å streve seg opp med hivende pust og bankende hjerte, mot rolig jevn gange, ikke er stor. Bare noen minutter. Og så travelt har jeg det da ikke. Vel oppe begynner den greie og kjekke delen av tuen. Ikke for mye opp, noe ned, men en god del flatt berg. Greit å gå. God utsikt, både fjell og vann. En og annen liten fonn øverst. Over «haugen» og nedover mot Hunnedalen blir det mer og mer «transportetappe». Selv om det går kjapt og greit unna, er det mindre hei og fjell. Siste bakken ned mot veien blir det også en del sorpe – på tide å gå forsiktig. Nede på veien, er det bare å konstatere at turen er over, og at det har gått greit – og se fram til neste tur… Les hele artikkelen

Nå ligger vel membranen innenfor læret, og kommer ikke i kontakt med skokrem og greier. Jeg tror det er greit å bruke nesten hva som helst. skokremen hindrer vann inn i læret og beskytter skoene.... Nå er egen erfaring at skoene, med eller uten behandling varer omtrent like lenge, og gore-texen lekker en liten stund før skosålen er utslitt. Jeg har med andre ord sluttet å behandle skoene overhodet - kjøper nye etter hvert. (Det eneste problemet er at skoene blir tyngre med masse vann i læret...)

Hjem til regn. S å vidt hjemme før kursen settes mot Blåfjellenden. Sent lørdag, hjem fra «syden», tidlig søndagsmorgen, opp i heia. Og noe skar seg selvsagt. Å komme hjem på kvelden en lørdag, betyr stengte butikker og lite i skuffer og skap. Planen var å stikke innom bensinstasjonen, siden jeg uansett måtte fylle tanken. Bensintanken ble full, men jeg glemte å handle mat…. Værmeldingen var heller pessimistisk – regn og atter regn. Nå var ikke starten så aller verst – bare litt yr de første 15-20 minuttene. Etter det – regn. Heldigvis ikke mye vind, og temperaturen heller ikke så gal – rundt 10 grader. Som sagt regn og mer regn. Det er noe eget med det å gå i silregn. Den første halve timen er alt greit – jakke og bukse holder unna regnet, og svetten har ennå ikke gjort resten vått. Etter dette begynner vannet å trekke oppover armene, svetten gjør at det meste blir våtere og våtere. Etter en stund kan det ikke bli verre, og da er det på tide å finne fram det gode humøret – selv om regnet slår i hetta. Det var ikke lett å komme i godt turhumør denne gangen. I hvert fall ikke på vei inn. Siden det var søndag, burde jeg møte noen på vei tilbake til sivilisasjonen etter en natt i «villmarken». Ikke en kjeft å se før ved brinken ned mot Blåfjellenden. Da møtte jeg et Dansk par. Det ble ikke lange stoppen for prat, regnet slo i bakken der og da, og på brinken tok vinden litt. Nedover bakken kom det flere imot. Ikke så mange som jeg hadde forventet. Det var ikke veldig mange som hadde overnattet på hytte denne gangen. På hytta traff jeg to karer som ventet på bedre vær – forgjeves. For egen del, litt flaks at de ventet. Det var kjentfolk, og ikke påholdne med maten. Jeg fikk det jeg trengte. Det rant av jakken og buksa da jeg kom ned til hytta. Jeg hengte opp klærne til «tørk» - i det minste litt tørrere. Men det betydde å gå rundt i bare boxeren – nå har jeg alltid litt ekstra klær i sekken , og denne ganen kom det vel med. Lang under vinter…. Det er faktisk sånn at jeg ofte bruker lang under når det regner. Og denne gangen regnet det skikkelig… Regnet gjør at huden konstant blir avkjølt når det ikke er isolerende lag mellom kropp og gore-tex. Lang under i regnvær er derfor tingen. Hjemturen ble derfor noe mer behagelig, om enn noe varmere. Jeg tok følge med de to karene et stykke. Hjemveien burde være mer ubehagelig enn turen inn. Hjemover fikk vi vinden rett imot, og det regnet ikke mindre enn på veien inn. Likevel ble det etter hvert en helt grei tur. Det regnet, ja vel, jeg kunne vanskelig bli våtere. Det var jo ikke kaldt. Helst i godt humør og med lette ben ble det mer enn en kjekk tur. Noe av årsaken var at karene satte opp god fart fra start, og bortover flyene ble det «godt gammelt» tempo. Og det er noe vi som har levd noen år ikke opplever hver dag. Karene jeg gikk sammen med stoppet for litt vann, ved saft bekken, mens jeg fortsatte – i godt tempo. Og det holdt helt ned. Nå må jeg innrømme at jeg nok kjente meg temmelig stiv dagen etter og holdt meg helst i ro, men… Les hele artikkelen

Om trådstarter har vond på samme måte som @Prebb så vil jeg - ut fra noen års erfaring - ha anbefalt et ekstra par med sokker og stram snøring. Det har løst noen tilsvarende problemer tidligere.

Kjekt møte med "den eldre garde" Ferie på sydligere breddegrader betyr tidlig avgang fra Sola, tidlig betyr i denne forbindelse opp klokka 5…. Noe som igjen betyr at det ikke er snakk om tur fredag til lørdag. Men torsdag til fredag går greit… Jeg måtte til byen før turen til Hunnedalen kunne starte. Det betød at jeg ikke kom i gang innover før rundt to. Noe som igjen ville medføre at jobben jeg planla å utføre ikke ville bli ferdig før litt ut på kvelden. Turen innover mot Blåfjellenden gikk som «vanlig». Et lite stykke innover er det mulig å se bakover mot stien et stykke. Jeg stopper som regel her for å sjekke om det kommer noen etter – om jeg vil få selskap på hytta. En torsdag helt i starten av juli, er ikke den mest travle tiden her, og jeg så ikke folk. Jeg møtte tre stykker som dessverre måtte snu – utenom disse var det ikke et menneske i heia. Nå har jeg gått denne turen noen hundre ganger. Det er ikke så mye nytt å se, men jeg finner stadig noe å kikke på. Det er alltid litt å få med seg. Denne gangen var det snøen jeg sjekket. Det lå fortsatt noen fenner rundt om. De er mindre enn de pleier så tidlig på sommeren. Det er spesielt en fonn som pleier å ligge en stund. Her var det nå bare en liten meter igjen over fonna, og når denne lille snøflekken er borte, så vil det være bart hele veien. Litt uvanlig, og kontrast til fjoråret da denne fonna lå over stien mye lengre. Inne på hytta, var det folk. Tre karer, som hadde kommet fra Langavatn. Det kom også en jente opp fra Mån. Hun var på langtur. Jeg fikk gjort det jeg planla å gjøre på annekset, og litt ut på kvelden gikk jeg bort i «gamle»hytta. Det runde bordet i stua, med utsikt nedover dalen, var stort nok til at alle fikk plass. Det ble som vanlig en hyggelig kveld med drøs og raddel. Den kvinnelige del av selskapet, var på alenetur. Fra Frafjord til Oslo, med overnatting i turistforeningshytter. Det bare forsterker mitt inntrykk av at jenten tar ut – alene. Morgenen gikk kjappere enn normalt, alle tok i et tak, og hytta kom greit på stell. Det manglet litt på at været var like medgjørlig. Nå hadde jeg sjekket værmeldingen og var klar over at det kunne komme nedbør, men det kom litt i overkant. Det regnet…. Med vind og regn imot ble det en litt sur tur over heia. Karene fra gårdagens hyggelige kveld, gikk først opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde med andre ord noen foran meg, og jeg burde kunne ta igjen disse. De var tross alt 225 år - til sammen… Bortover flyene mot Leitevann, så jeg gjengen, og tok ikke innpå, men tok bilder. Det er ikke så ofte jeg har anledning til å ta bilder av folk og natur – utenom broderen da. Jeg måtte ta i for å ta igjen gjengen. Siden jeg var i gang, gikk jeg etter en stund forbi, men hele gjengen – på 225 år var ikke mange metrene bak meg da jeg sto på parkeringsplassen. Les hele artikkelen

Nå må jeg ta meg sammen og komme meg opp der... Det er alt for lenge siden. Takk for fin rapport.

Ohoy - det var et uventet spørsmål... Uten å kunne garantere for plasser jeg aldri har vært - Trolltunga, så vil jeg mene at omtrent alt av vann kan drikkes. Jeg holder meg vekk fra de minste lille bekkene nær folk, eller stillestående små vann/pytter, men ellers - kjør på.... (Utlendinger lurer ofte på dette med vann... og jeg har noen ganske morsomme historier om dette...)

Bare en liten korreksjon - Prekestolen er en spasertur, og minner lite om å bestige noe.... Det er mulig å gjøre turen litt mindre "stressende" ved å ta en overnatting på Langavatn hytta. Denne nås ved å kjøre fra Lyseveien og ett stykke innover til bom. Deretter gå en time++. Hytta er selvbetjent, mao det finnes mat, men ellers må du gjøre det meste selv. Om været er bra, får du da en fin tur over heia, og "slipper" selskap av mange andre - det første stykket. Dagen etter kan du så gå over varmkroheia til Kjerrag. Og så videre til Øygardsstølen - enten Haike opp til veiskillet eller gå - ca 1 time... Så videre etter din timeplan

Det er selvsagt avhengig av hvilket område du tenker på. Det er litt forskjell på Nordnorge og Frafjordheiene i Ryfylke/agderheia. Men utstyr til innebruk, kan uansett være lett. Hyttene er utstyrt med det meste - noen til og med mat... Ute-utstyret må være tilpasset skikkelig vinter der du går. For meg, i Frafjordheiene, vil det si ull innerst og Gore-tex eller liknende som "skall", smørefrie ski, passende til tur utenfor oppkjørt løype. Det blir normalt kvistet mellom hyttene (ikke alle), utenfor såkalt skredområde, men kart og kompass/GPS er greit å ha med, og ikke stol på at telefonen har dekning...

Frem og tilbake- til erstatning for søndagsturen. Det ble ikke tur på søndag. Flere gode grunner – det regnet hele dagen. Og når værmeldingen er raus med godværet på tirsdag hvorfor ikke flytte turdagen? Det er slik vi pensjonister kan gjøre… Nå ble ikke været så bra som de meldte. Det var sol – inne i mellom, men også regn inne i mellom. Og det var litt vind. Med temperatur på rundt ti grader ble det egentlig litt kaldt uten jakke, men det er jo sommer for søren. Jeg hadde valgt langbukse, og takk for det, men blusen fikk være kortarmet. Jeg gikk en tur innover for et par uker siden. Den gang uten å tenke på å nå hytta. Denne ganger var det ikke tvil. Jeg skulle selvsagt inn. Nå var det smeltet mye snø på 14 dager eller så, men fortsatt var det en del fenner som måtte forseres. Det er egentlig små fenner som lettest lager problemer. Og jeg gikk gjennom et par ganger. Stort sett er det nå snøfritt. Jeg sjekket mot tidligere år. I fjor var det vesentlig mer snø 25 juli, altså en måned senere. I 2013 lå det fortsatt fenner i august. Det var nok også mer snø i månedsskiftet juni – juli det året også. Jeg var innover i begynnelsen av oktober i fjor, og fikk da hilse på en gammel kjenning – fjelltjæreblom. Og samme plante dukket opp på dagens tur. Omtrent på samme stedet. Det er kjekt å se at blomstene kommer frem. Og da andre enn myrull, multeblom, og tettegras, som finnes overalt. Lengst inne og høyets opp var det ikke lenge siden vinteren hold favntaket på naturen. Det ble mer fenner, og nær hytta var det klart at det bare var dager siden snøen hadde forsvunnet på flaten. Men nå er sommersesongen også kommet her oppe på 900moh. Det var selvsagt ikke en kjeft på hytta. Hvem skulle være ute og gå en helt ordinær tirsdag? Lærere og andre med lang sommerferie? Jeg har alltid hevdet at hyttene i Frafjordheia er Norges best bevarte hemmelighet når det gjelder hytter i juni-juli. Ubetjente og selvbetjente hytter med bare noen timers avstand. Alle godt utstyrt. Jeg kan ikke skryte av været, men regner og blåser gjør det da andre plasser også. Natt til mandag hadde hytta to gjester, Til min store overraskelse møtte jeg et par som var på vei til hytta. Det vil med andre ord være folk også denne natta. Her er det ikke snakk om lange avstander og turer mellom hyttene. En del av stiene går helt opp på 1100 moh, og med en helt unik utsikt. Turene i høyden går på det som blir betegnet som «det subkambriske peneplan» - granitt, mer enn 600 millioner år gammelt. Ødslig og uten mye vegetasjon. – det heter ikke «Strålaus» for ingen ting… Denne dagen skulle ikke jeg opp i høyden, men ned til bilen. Mørke skyer i sørvest (Sydvest..) betyr regn. Og jeg fikk litt over meg, men stort sett var det opphold og greie forhold. Jeg kunne kjenne at dette ikke var rette dagen for spurt og høy fart. Mange dager med tur og trening kjentes, selv om det ble hviledag på søndagen. Men kjekt var det med en søndagstur på en tirsdag. Les hele artikkelen

Ja...

Hæ????

Fiskekort i det området er egentlig ikke noe problem - medlemskap i turistforeningen er stor sett nok (Dette gjelder for vann i tilknytning til merket sti.) Det er fiskevann vest for veien mellom Sirdal og Lysebotn. Langavatn (nær STF hytte med samme navn) og lengre nede Rundevann er kjent for godt fiske. Mest kanadisk bekkerøye som formerer seg i dette området og etter hvert aure, som langsomt kommer tilbake. Jeg har selv spist aure tatt i bekken(ånå) nedenfor Blåfjellenden lengre nede i dalen. Fortsetter du turen videre nedover finner du både Fidjavannet og Månvannet med fisk... På andre siden, så ligger Nilsebuvannet og Stakkavannet og Storhidlervannet (med Dyrgrovtjønn og Sandvaten like i nærheten) Alle kjent for godt fiske, og faktisk med stor fisk. Og når det gjelder fiskekort: om en eier skulle spørre "Får du fisk" så er det fordi han er ønsker å vite om du virkelig får fisk - om fisken du tar er hans, betyr vesentlig mindre....

Jeg skjønner bekymringen, men lurer likevel på om ikke dette skyldes mer frykt enn fakta?. At enkelt områder - spesielt nær våre store byer - har blitt tett belagt med "inngrep" av forskjellig art, stemmer nok. Men er dette representativt for de enorme områdene som ligger langt fra storbyene? I mitt område er det ikke merket mange nye stier (en del rundt Lysefjorden,) Det er snakk om å ta vekk enkelte hytter lengst vekk fra folk - på grunn av rein, men dette argumentet kan "godtas" av turistforeningen fordi hytten omtrent ikke blir brukt. Det er fortsatt slik at mange stier (uten merking, men som var godt synlig i terrenget) gror igjen - langt flere enn det som blir merket opp. (satt litt på spissen - uten merking forsvinner stien) Og det er ikke mange som beveger seg utenfor merket sti - det viser flere undersøkelse. Frykt eller fakta?

En litt uvanlig morgen - nesten perfekt. Denne gangen handlet det om været. På turen innover mot Blåfjellenden, om det ville bli mer regn og om værgudene ville hive torden og lyn i hodene på oss. På vei tilbake – ganske annerledes. Da var det mer spørsmål om «Hvor varmt blir det? At det skulle bli tur, og at broderen skulle være med ble tidlig klart. Broderen er fortsatt delvis i arbeid, og kunne derfor ikke dra oppover før litt ut på ettermiddagen fredag. Vi planla og bli til lørdag. Vi ville neppe bli alene denne fredagskvelden. Det var egentlig mer et spørsmål om hvor sent kommer de siste? - De kom sent… Vi måtte først komme oss inn til Blåfjellenden. Og det tar jo tid. To-tre timer for de aller fleste. Det regnet på vei opp mot Hunnedalen. Det rant lystig i bekkene nedover liene. Og der det normalt er noen sildrebekker var det nå fosser. Det kunne bli en våt affære innover. På parkeringsplassen var det litt yr. Og det var små flekker av blå himmel. Kanskje det ikke ble så ille likevel. Det ble riktig greit. Ikke opphold, men det lille av nedbør vi fikk over oss, kom bakfra og plaget oss ikke noe særlig. Torden og lyn – ikke så mye som et lite smell. Nå er det likevel ikke den helt store opplevelsen å gå innover med våte bukser og svett bluse. Det blir både klamt og vått, med gore-tex`en på. På hytta var det alt kommet en del folk, og flere meldte sin ankomst etter hvert. Vi ble 20 stykker totalt. Fra mange land – 3 irer, 2 fra Canada en amerikaner og en fra Indonesia. En broget forsamling. Kvelden ble kjekk – som vanlig. Sent om kvelden - natt, kom de siste inn til hytta. Med lykt 25. juni. En av disse er på Fjellforum, og hadde lest bloggen... Nå er det alltid noe som må ordnes. Denne gangen måtte broderen ta de vanlige jobbene, som å lage frokost vaske opp, koste og vaske hytta. Han gjorde en skikkelig innsats, mens jeg gjorde andre nødvendige ting. Det spesielle denne morgenen – det som skilte den fra så mange andre, var været. Det var temmelig annerledes enn fredagens. Noen få små skyer, nesten vindstilt, god temperatur, med andre ord, sol og sommer. En skikkelig fantastisk morgen. Slik de beste morgenene bare kan være. Det var liksom ingen ting å klage over. Det tok ikke lang tid før vi likevel syntes det ble vel varmt. Jeg hadde ikke med kortbukse. Det ble varmt med lange gore-tex bukser. Jeg var fristet til å gjenta et stunt fra noen år tilbake – å gå i bare bokseren tilbake til Hunnedalen. Men med et slik vær ville det ganske sikkert være mange folk i heia. Det ble til at jeg gikk i langbuksa. Det tok ikke lang tid før vi møtte de første dagsturistene. Akkurat ved vadet, der vi gik på steinene over – uten problemer. En av de som kom imot, vasset over med skoa i hånden. Lengre nede kom det også kjentfolk, og det ble selvsagt en liten drøs. Helt nede møtte vi fire på dagstur. Selv om vi ikke traff mange som skulle til hytta, vil den ikke stå tom – alle sengene som kan bestilles var opptatt. Les hele artikkelen

Du slette... Det var ikke lite. Slitasjen vil bli stor, og klærne vil ikke holde lenge. Jakken muligens 2-.3 år. Og så var det svettelukta.. Mye vask reduserer holdbarheten og den ytre vannavstøteligheten. Jeg har kjøpt egen Gore-tex jakke for "daglig"bruk.

Sårbar natur? Det gror igjen så det holder. I starten på klmadebatten (tidlig 90 tall) foreslo jeg at vi bare skulle puste inn, nå foreslår jeg at vi sitter stille og kun puster inn... Jeg kan være enig i at enkelte fugler, dyr eller planter er "truet", men naturen? Det er ikke bruk som truer naturen, men forbruk i form av veier, dyrking og annet "fremskritt" Personlig mener jeg at "krav om spreieareal i landbruket" er det enkeltvedtaket som har "kostet" mest natur. (I form av veier og oppdyrking av myrer og liknende.) Dette kan vanskelig reverseres. Stier og spor gror igjen i løpet av få år, selv på høyfjellet. Det er faktisk mer stier som er "tapt" enn som er laget nye de siste årene. I gamle dager var det spor over alt....

En tur litt utenom det vanlige. Selv pensjonister jobber – inne i mellom. Etter noen timer på jobb og med godt vær hjemme, kom spørsmålet om tur. Bestyrerinnen har vært med på noen onsdagsturer. Jeg foreslo en tur på høgjæren – en gjeng ledet av en gammel kjenning Kjell Arild Nummedal og «Fjell-vandring.net» skulle ta en runde. I første omgang ble forslaget nedstemt. Like etter «avstemmingen» kom meldingen: vi blir med gjengen på tur… En kjapp tur til Holmavatn og der ventet en ganske stor gjeng, om ikke på oss -så i hvert fall på å komme i gang. Været var det rette for en tur. Litt vind, ikke for kaldt, sol og skyer. Høy himmel og god sikt. Det var bare å nyte det – på en onsdag. Gjengen la ut i et hurtig tempo. Her ble det ikke spart på krefter. Eller er det oss som begynner å kjenne årene tynge? Retningen var mot «Kjerringå». Det var visst noen som ikke hadde sett statuen inne på heia før. Det ble en liten stopp ved «steinkjerringå» for å skrive seg inn i boka. Bestyrerinnen mente vi fikk ta ut i rolig tempo, for å komme litt på forkant. Gjengen fulgte raskt på. Ingen lange pauser her. Bortover flyene mot Synesvarden fikk jeg anledning til å bli nærmere kjent med andre i turfølge. Hyggelig med følge, og det er alltid anledning til å lære noe nytt. Noen sitter alltid på kunnskap om fugler eller blomster som jeg ikke har. Fortsatt i rask gange nådde vi opp til topps på Synesvarden. Der ble det en ny liten pause og det ble tatt det obligatoriske fellesbildet. Det ble litt kaldt i vinden øverst, men stoppen ble ikke så lang at det gjorde noe. Fra Synesvarden går det stort sett nedover. Enkelt og greit. Det gir ennå bedre anledning til å bli kjent med andre. Nedover mot Holmavatn ble det en raddel rundt Madland og Madlandheia. Skikkelig hyggelig – tiden og bestyrerinnen gikk fort. Jeg måtte gi gass for igjen å kunne ta følge med «sjefen». Det viste seg selvsagt å være unødvendig, hun hadde funnet kjekt følge og praten gikk livlig. Turen gikk fort. Det var skikkelig hyggelig å treffe gjengen fra Fjell-Vandring.net. En gjeng både av unge og gamle – alle i godt turhumør. Takk for turen. Les hele artikkelen

Hurtigbåten tar noen få biler, og det må bestilles på forhånd.

@REs Den la jeg ikke merke til. Historien setter unektelig årets fine vår i et annet lys. Det kunne lett ha vært annerledes...

Broderen og jeg. Det burde jo egentlig komme med en advarsel. Nevn aldri manglende skilt for Per…. Jeg traff Per – driftssjef i Stavanger Turistforening utenfor kontoret. Og av alle ting nevnte jeg at det manglet skilt ved stidelet fra Vådlandnuten og ned til Rolighetsdalen. Stien er heller ikke skikkelig «markert», slik at en del har problemer med å finne frem. Ikke særlig smart… Per dro meg in på lageret, fant fram skilt og stolpe med skruer og greier. Med beskjed om at «dette ordner vel du?» Ok, hvor vanskelig kan det være? («Og hvor tung blir sekken med alt dette oppe i?») Jeg satte stolpen i carporten og forsøkte å glemme hele greia. Dårlig hukommelse kan av og til være en velsignelse. Samvittigheten vant. Søndag, etter tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdagen, kunne det egentlig passe med en «kort» tur. Broderen stilte lojalt opp. Det måtte noen forberedelser til. Bore opp skruehull og sage av stolpen noen centimeter. Søndagsmorgen – tidlig – bestyrerinnen krevde tilstedeværelse i min eldste sønns 40 års dag senere på dagen, var «greiene» lastet inn i bilen, sekken pakket, og jeg var klar for tur – med stolpe og skilt. I motsetning til andre turer i juni, valgte jeg langbukse og tok med vindfleece. Om natten hadde det blåst stikker og strå, det var fortsatt vind på morgenen, og det var kaldt – rundt ti grader hjemme. Det var så avgjort ikke varmere på parkeringsplassen i Madland. Varmen kom et stykke oppe i bakken. Broderen startet uten Flecce, og satte fart i bakken for å få opp varmen. Jeg kom etter. Skiltene var godt plassert i sekken, sammen med verktøy og skruer. Stolpen tok broderen i hånden et stykke. Tett skog gjorde det vanskelig å ha den i sekken. Den ville liksom heller ikke stå rolig i sekken heller. Men opp kom både skilt og stolpe, på rette plass. Det tok selvsagt tid, men siden vi hadde startet tidlig, ble det også en tur oppom toppen. Som vanlig var utsikten fra Vådlandsnuten upåklagelig. Det var mulig å se at snøen omtrent var forsvunnet innover heia. Selv om det ikke akkurat var sommer temperatur – nærmere naglebitt da vi holdt på med skiltet – ble det varmt i sola og i le for vinden. Det er adskillig greiere å komme seg ned fra toppen og til parkeringsplassen enn å kjempe seg opp med stolpe og skilt i sekken. Det ble en grei tur nedover. Det manglet folk. Ikke en kjeft. Og været var da ikke så dårlig? Helt nede kom det en kar i godt tempo imot oss. Nå fikk vi en hyggelig prat med en annen kar på vei opp. Han var sterkt interessert i Vindmøller, eller helst kampen mot. Og jeg har i grunnen litt forståelse for noen av argumentene som motstanderne kommer med. Les hele artikkelen

Jeg håper det går greit på sykehuset og at jeg igjen får anledning til å møte deg i heia.

Meg og mengder av sau. Før i verden, var det vanlig med en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Etter AFP ble det flere overnattinger og mer bare en vei om gangen. Det har liksom også vært en test på form å gå frem og tilbake på dagen. 16 kilometer 6-700 høydemeter er godt nok på en dag. Spesielt om det i tillegg skal gås fort. Det var dagen for å gå. Fint vær, tørt, ikke for varmt og sola gjemte seg bak skyene stort sett hele tiden. En ting skilte denne turen fra mange andre. Sauer – i tusentall. «Alle» skulle ha sauene opp i heia denne lørdagen. Det begynte alt helt nede ved veien. Det var en sauedrift på vei oppover stien. Jeg kom meg foran, men ikke lenge etter gikk jeg på en sauedrift som skulle til Fidjastølen. Og den blir drevet innover av kjentfolk. Det er alltid like hyggelig å treffe sauefolkene. Dette året er det været som blir kommentert. I forhold til fjoråret er det jo nesten ikke snø. I forhold til mange andre år, har våren virkelig vært bra. Og det er ikke alltid slikt vær når sauene skal innover. Jeg har selv vært med og drevet sauene innover i snø og sludd. Olaf, heiasjef på Fidjastølen, en grei kar, som det alltid er hyggelig å møte, var på vei innover heia med sauer for 56 gangen. Og fortsatt synes han det er kjekt. Sommeren kommet liksom ikke i gang før sauene er inne på stølen…. Videre innover heia, gikk i raskt tempo. Det var liksom dagen for å komme seg kjapt innover. Og det var forhold til det. Selv om det var mange sauer, var det få folk utenom. Jeg traff to karer, som var på vei mot Hunnedalen. De hadde kommet opp Fidjadalen dagen før. Og så traff jeg en enslig jente med stor sekk. Hun hadde, forsto jeg, overnattet under en heller i Jervenduken. Ikke bare alene, men uten å overnatte på hyttene. Jentene går snart forbi gutta. Å komme til Blåfjellenden er et høydepunkt. Selv om det bare er for en liten time. Denne gangen var jeg alene på hytta, men de forrige gjestene (guttene jeg traff) hadde gått fra hytta med fulle bøtter. Det ble en skikkelig kvile og hygge-stund ved det runde bordet. Med utsikt nedover Fidjadalen. Selvsagt var det noen småting som måtte gjøres, jeg liker å gå fra hytta i god stand, og det tar ikke lang tid å få tingene på sin rette plass. En times pause gjør underverk på trette muskler. Jeg tok fatt på returen med friskt mot. Bakken opp er drøy, men etter en halv time er det verste unnagjort. Oppe i høyden fikk jeg vinden i ryggen og sola i øyene. En uslåelig kombinasjon på heia. Det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Husket jeg å drikke? Ikke i det hele tatt. Jeg var temmelig tørr i strupen da jeg kom ned til bilen og åpnet en flaske MAX. På vei innover hadde jeg vært i kontakt med tre sauedrifter, på vei tilbake møtte jeg to til. Som sagt – sauer i tusentall….. Men ikke folk. Det burde liksom være noen på vei innover mot hytta. Jeg traff tre blide jenter, men de var bare på dagstur. Helt nede ved veien, kom det endelig en gjeng som skulle til hytta. Les hele artikkelen

Da antar jeg du tenker på å overnatte på Hauane B&B. Da får du et fint opphold... Turen fra Kristiansand til Lysebotn og tilbake til Øygardstølen - fottur frem og tilbake til Kjerrag (og så bil ned til Lysebotn) vil fort ta 10-12 timer avhengig av pausene. Det vil være fornuftig å bestille plass på hurtigbåten om morgenen.O7.20 . Ellers blir det vanskelig å nå langt etter en tur til Prekestolen. Og siden vi er i Norge, går hurtigbåten mer enn dobbelt så fort som turistferja, og koster halvparten.(Du må av på Fossan og kjøre tilbake over Lysefjordbrua...)

Galdhøpiggen fra Juvasshytta er enkle greier, men går over bre. Det går tur med "fører" over breen og til toppen, det er bare å melde seg på. (Du blir ikke alene.) Både Galdhøpiggen og Glittertind kan nås - uten å gå over bre - fra Spiterstulen. Hvordan snøforholdene er nå, (antakelig snø noen plasser) og om 3-4 uker er det vanskelig å uttale seg om. Det avhenger av været...