REJOHN

Jeg vet ikke det, det gikk opp for meg - etter at jeg hadde skrevet innlegget, -at @REs og jeg umulig kunne ha vært på Langavatn samme dag...

Når var du på dammen? Sto bilen vår (Turistforeningens) der da? Jeg så spor , og mente det hadde gått folk mot dammen mens vi var på hytta.

Det er problemet - slikt vær er direkte farlig (hypotermi) og det bli ikke jeg vant med i hvert fall...

Børsteinen var fin og ryddig da vi kom - så her skal andre ha "skrøyden". (Hytta blir fort full, så her gjelder det å ta ut ikke for sent...) Medbrakt kokk og ambulerende bevilling. Rette ting for en fin tur. Det kan være et greit valg å gå til Lortabu på søndagen - ruta mellom Sandvatn og Høgaleitet er tung-gått. Det tar ofte en god del mer tid enn de oppsatte timene å komme over Stutaheia, ned mot Øyarvannet og videre til Høgaleitet. God tur.

Skal du fra Flørli til Røde kors hytta i Hunnedalen, så er det noen timer til Skåpet og tilbake til stien mellom Flørli og Blåfjellenden (ca 4 timer hver vei...) Det er 6-7 timer mellom Flørli og Blåfjellenden og 3 timer til Høgaleitet - 2-3 kilometer ovenfor røde-korshytta..(Opp trappen i Flørli er omtrent en time ekstra i forhold til å ta stien - om du skal mot Blåfjellenden. Den som viste når snøen kommer. - Normalt er det ikke problemer å komme over heia helt i slutten av oktober - eller noen ganger også i november Det går folk fra Hunnedalen til Blåfjellenden omtrent til jul... Men ofte med snø under beina... Snøen dekker merkene og stien, og lager derfor problemer om du ikke er kjent i terrenget....Dagslyset forsvinner fort så sent på året - det kan lett bli mørkt i 4-5 tiden om været er dårlig. Er du ikke vant med tur i regn, vind og temperaturer ned mot null, vil jeg anbefale og vente om været blir slik. (Ingen blir egentlig vant med slikt vær...)

Med Egil på tur igjen. Nå er en biltur, selv om den er lang, ikke noe å skrive om i en turlogg, men i tillegg til å kjøre over haug og hammer, måtte vi gå. Ikke for langt, men sånn opp mot en time hver vei til Langavatn og noe (mye) kortere til Børsteinen. Ådneram ligger til vei… Vi startet hjemme rundt 9 på morgenen, og måtte først innom og handle forskjellige ting vi skulle ha med oss til Langavatn. Det tar tid å kjøre inn til dammen ved Akslaråtjørn. Det ble et lite lass innover. Nå var en av grunnen til at jeg tok turen – en kort tur, at været fortsatt var strålende. Det var sol fra skyfrihimmel og lite vind. Selv her oppe på omtrent 1000moh var det god temperatur – opp mot 20 grader. Det hadde vært synd og skam å sitte hjemme en slik dag. Det var sjeldent tørt i marka. Det var omtrent ikke bløt sorpe, og det var mulig å holde god fart innover langs Langavatn. Vi kunne se spor, så det hadde nok vært folk på hytta den dagen, og framme på hytta møtte vi en mann som ennå ikke hadde tatt ut. For egen del ble det en god del jobbing med renhold – vask og rydding. Vi tømte også safen, og jeg fikk på den måten også litt vekt i sekken på tilbaketuren. Nå gikk jo tilbaketuren på samme sti som turen inn. Selv i finværet ble det jo litt kjedelig, eller kan det være at turen på tross av kort avstand tok litt på? Det var i hvert fall ikke så mye prating på tilbaketuren som inn. Vi kjørte Lyseveien hjemover, men stoppet der stien inn til Børsteinen starter. Inn til denne hytta gikk vi uten sekk. Det er ikke mange kilometrene inn, og siden været var flott, kunne vi klare oss uten sekk. Det lå noen ganglemmer ved veien, og i mangel av noe annet, tok vi med et par stykker innover. Det ble litt tyngde ut av det. På hytta ble det bare et kort opphold for å få med engangsfullmaktene og boss. I sekker som vi måtte bære på ryggen ut… Som nevnt er det ikke lange turen, men jeg ble litt stiv i fingrene av å hilde på sekken… Det var greit å komme fram til bilen og kunne hive fra seg bossekken. På hjemveien ble det også en kjapp tur innom Ådneramhyttene. 3 hytter på en dag. En lang dag. Klokka var omtrent 8 på kvelden da jeg kom hjem – 11 timer med kjøring, gåing og jobbing. Les hele artikkelen

Endelig tilbake på Stranddalen. Det kom litt plutselig, både godværet og planen om en tur til Stranddalen. Stranddalen lokket med både komler og fint vær. Det var snakk om 27 grader og sol. Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde vært på denne hytta. Tidligere ble det at vi – bestyrerinnen var som oftest med – besøkte hytta en gang i året. En kjapp sjekk i arkivet vist at det faktisk var mange år siden – 2012… Så avgjort på tide med en ny tur. Men denne gangen alene. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen som er startstedet for turen. Øvre Moen er langt inne i heia. Veien fortsetter faktisk videre og ender omtrent midt inne på heia. Så langt inne at det omtrent er like langt fra Setesdalbygdene som Ryfylkebygdene. Årsaken til at veien i det hele tatt eksisterer er kraftutbyggingen, i dette tilfellet Blåsjø – et nytt «hav» på 1000 moh. Bra eller dårlig, det gjør det i hvert fall mulig å nå Stranddalen etter bare et par timers tur. Terrenget her ved Strandalsvannet, er temmelig annerledes enn det jeg vanligvis går i. Her er det fyllitt som dominerer. Den eroderer raskere, og inneholder mer kalk enn granitt og gneis, som jeg er vant med. Det er derfor mer skarpe kanter og mer blomster og vekster. Ved stranddale finnes en av Norges spesielle og litt uvanlige planter – Bergjunkeren, (Saxifraga Paniculata) et litt mer beskjedent, men mer sjeldent søskenbarn av Bergfruen. Planten vokser bare et par hundre meter fra hytta – fredet, heia er plantevernområde, og den er enkel å finne. Turen starter med en drøy bakke opp. Både bratt og lang. Det står et par høyspentmaster og skjemmer ut, men de står også slik til at de blir et mål. Det passer med en liten pause ved masten. Siden selve hytta ligger på andre siden av vannet i forhold til Øvre Moen, kommer den til syne lenge før du er i nærheten. Det er både opp og ned og over myrer og bekker, før hytta nås. På vei innover mot hytta, gikk jeg på en kar. En svenske på vei fra Lindesnes til øverst i Norge - NPL. Med telt og greier - 20 kilo. Nå er vel Stranddalen en del ute av lei i forhold til den vanlige ruta, men karen ville til bygds for å proviantere. Det blir en god omvei. Denne gangen var jeg ikke alene. Det satt tre karer utenfor. Alle på alder med meg eller eldre, med andre ord pensjonister. Alle fire – meg inkludert, var på alenetur med Stranddalen og komler som mål. Det viste seg, nesten selvsagt, at det også var kjentfolk. Alle var medlem av Turistforeningen, og hadde deltatt på dugnader og liknende. Og hvor vi hadde møtt. Det ble selvsagt en del drøs rundt erfaringer både med hei og folk. Det ble en hyggelig stund i sola, mens vi ventet på middagen. Stranddalen er betjent. Her blir maten tilberedt for en, det er ikke nødvendig å tenke på å bære omtrent noe som helst – litt klær, og det som trengs på turen inn. Komlene er verdensberømt i Rogaland. Her kommer det en god del folk på dagstur bare for å spise komler. Vi forsynte oss grovt i matfatene. Etter middag ble det igjen en tur ute i sola, før vi flyttet inn og fortsatte drøsen. Tiden gikk fort i godt selskap. Frokosten ble også en god opplevelse. Det er kjekt å spise frokost i godt selskap. Det ble rolig snakk om hei og folk. For egen del tok jeg en tur bort i lia og sjekket Bergjunkeren, Jeg fant planten, men dessverre med visne blomster og lite imponerende. Tilbaketuren gikk jeg sammen med en av karene. Vi fikk en grei og hyggelig tur tilbake til bilen. Det kom litt regn, som på ingen måte var meldt på YR. Det ødela selvsagt ikke turen, men gjorde at jeg for egen del tok det litt forsiktig ned bakken. En fin tur i midten av september. Les hele artikkelen

Det er merlet sti fra Funningsland til Meleands Grønahei, menden går en lang runde om Grasdalen - 8 timer tror jeg. Vi tok rett over heia.

Hvor vanntett Gore-tex er, har blitt diskutert opp ad vegger og ned staur på forumet. De fleste av oss er overbevist om at Gore-tex er "vanntett", noen harde sjeler holder på at det er humburg og løgn hele greia.

Jeg har opp gjennom årene brukt og kastet antakelig opp mot 15 par Norrøna Dovre bukser (Gore-Tex). I vår sendte jeg 3 bukser til Norrøna for å få reparert forskjellige ting (lomme, hull i søm ved kne og hull nede på buksa), og fikk en skikkelig overhaling fordi jeg ikke hadde vedlikeholdt buksene. (De var vasket 2 ganger før innsending...) Jeg har aldri svart Norrøna på dette, men min erfaring (og broderens, som også har brukt noen par Norrøna Dovre) er at buksene holder lengre om de IKKE vaskes. (Jeg bruker lunket vann og en kost for å få av sorpe) Jeg har i hvert fall aldri klart å få ytterstoffet til bli slik som det er nytt. Etter vask mettes stoffet med vann. Ved vask har jeg alltid passet på å følge "oppskriften" til punkt og prikke.

Hjemtur i bra vær. Søndag var det et ganske annerledes vær enn på lørdagen. Det hadde regnet mye av natten og bekker og elver var store. På Blåfjellenden var det en del folk som ville ned Fidjadalen. Turistforeningen advarer mot å ta turen om det er mye vann i elva. Det er et par plasser nedover dalen hvor det faktisk er vanskelig og umulig å passere om det er mye vann. Først og fremst gjelder dette ved Fidjafossen, hvor stien går ved elveløpet under en berghammer - i elva om det er mye vann. Og fossekanten med et fossefall på nesten 40 meter bare noen meter unna. Blir noen tatt av vannet her er det ikke mulig å hindre at de går i fossen. Halvveis nedover mot Mån - Eikeskog, ved Grønatjødnå, krysser også stien elva. Normalt er det helt uproblematisk å gå over steinene til andre siden, Ved stor vannføring går elva over steine, og for å komme over må det klyves i ura, eller bli gjennomvåt – eller både klyve og bli gjennomvåt… Jeg fikk ikke mye gehør for advarsler om at det var for mye vann i elva. De som hadde planlagt tur ned dalen, ville forsøke. Nå ligger Fidjafossen bare halvannen time fra hytta, så det blir ikke spesielt lang «omvei» om de må snu. Problemet er om turen starter ved Mån, da er det lang tilbake… Og for egen del vet jeg at det ofte blir forsøkt å passere vanskelige plasser om «omveien» er lang. Det kan gi farlige situasjoner. Og spørsmålet blir da, når skal det gis «sterke advarsler»? Når risikoen er at noen går i fossen med 1/100 sikkerhet eller 1/1.000 eller 1/10.000? Det blir en vurderingssak, men for egen del kan jeg bare fortelle om situasjonen slik jeg ser den og så overlate valget til de som vil, eller ikke vil, gå. For egen del skulle jeg bare hjem – over til Hunnedalen. Nå ville det også være andre folk i stien denne søndagsmorgenen. En del folk på hytta skulle over heia til bil og hjemtur. Noen speidere – unge folk på 13 til 15 år – så fram til dusj og tørre klær… Det er høst i heia. Bjørka er gul og mister bladene. Rogna er rød og henger tungt. Et tegn på mye – eller lite - snø… Sola kom igjennom enkelte ganger og det fikk det til å blinke i alt vannet på fjellsidene. Vannet i vaet øverst i bakken, hadde steget godt i løpet av natten. Det gikk bare så vidt uten å få vann i skoene. Nede ved Fossebekken, der jeg passerte uten problemer på lørdagen, måtte jeg ta noen skikkelige hopp for å komme tørrskodd over. (Tørrskodd betydde i denne sammenheng «ikke nytt vann i skoene» - de var alt gjennomvåte.) Turen over heia til Hunnedalen har jeg gått så mange ganger at det ikke burde dukke opp mye nytt, likevel finner jeg nesten alltid noe å glede meg over. Det var fin natur med sol over våte fjell denne gangen. Det var sol og varme i bakken. Det er greit å få en smak av sommer i september. Nede ved Tangane kom det en kar springende imot. Han skulle på tur innover mot Blåfjellenden og hadde tenkt seg videre til Sandvatn før kursen skulle settes hjemover. Jeg tror ham la om på planene da jeg fortalte at det ville være omtrent 200 høydemeter ned til hytta ved Sandvatn og samme vei opp. Les hele artikkelen

Vann i fosser og bekker. Fredag var det en litt tung tur, hvorav noe uten for sti. Lørdag ville det passe med en litt kort tur, og siden bestyrerinnen er bortreist – til London, kunne det og passe å bli over til søndag. Å pakke sekken for en tur til Blåfjellenden, er etter hvert enkle greier. For det meste er det å hive opp i sekken det jeg handler inn – uten handleliste. Denne gangen fikk jeg med alt….. I tillegg til de «vanlige tingene» tok jeg med en haug med nyvaskede tørkehåndklær. En nyttig ting å ha med, og som det alltid er behov for. Bortsett fra at de kom med tilbake. Nå ja, tørkehåndklærne trengte muligens en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Men jeg trengte ikke vekta, jeg skulle også ha med andre ting tilbake. Lørdag var våt. Det regnet – hele tiden. Nå manglet det ikke på advarsler. Yr var tidlig klar på at det ville bli en våt tur lørdag, på den andre siden lovet de adskillig bedre vær på søndagen. Slik går det litt opp i opp. Opp første bakken fra Hunnedalen går det egentlig greit. Selv om det regner, så er alt innenfor jakke og bukse tørt, og kroppen blir fort varm. Etter en stund danner svetten vann på innsiden av Gore-Texen og blusen begynner å bli våt. Først på armene, hvor fuktigheten også drar seg opp over blusearmene. Det hjelper ofte med et lite lag – en tynn fleece – i tillegg til ullblusen. Problemet var at temperaturen ikke var helt som normal i regnvær i september. Hjemme var det sommertemperatur, og oppe i heia var det godt over 10 grader. Mer klær betyr mer svette. Over Fossebekken og opp mot Ølbakken, drar det seg til med mer og mer fuktighet innenfor jakke og bukse. Jeg gikk og lurte på om det muligens er tid for å bytte ut både jakken og buksa. Buksa er egentlig brukt lengre tid enn det som er vanlig. Den er opp mot året. Jakken har jeg brukt en god del lengre, men nå syntes jeg det kom fuktighet – regn – inn på skuldrene der sekken tar. Det er ofte her det først blir slitt hull på membranen, så det kan nok hende at jeg virkelig kjente at regnet trengte inn. Opp bakkene var det enkelt å holde varmen – selv om jeg etter hvert ble ganske våt. På flatene bortover mot Blåfjellenden, ble det kaldere. Jeg måtte gi på for ikke å bli skikkelig kald – jeg skulle muligens ha tatt på mer klær, men det står ikke på så veldig lenge. Nedover bakken mot hytta, eg jeg kliss klass våt – som vanlig i vedvarende regnvær. Men når alt er vått, er det mulig å glemme ubehaget og nyte turen. Denne dagen var det en del å se på. Skodde og regnskyer over Leitevannet, tåkebanker rundt toppene og fin utsikt over slettene nede ved Blåfjellenden. Nede på hytta var det folk og våte klær, mest våte klær. Og ovnen durte i kroken mens vinduene sto på vidt gap. Det var egentlig ikke nødvendig å fyre, men folk ønsket å tørke klærne. Ikke alt ble tørt til dagen etter. Les hele artikkelen

Jeg har vært på tur, og kom hjem fredags kveld, og ikke sett ditt innlegg. Du er antakelig alt på tur, men likevel. Jeg har ikke gått hele turen fra Børsteinen til Sandvatn langs merket sti. Men det jeg har hørt fra folk som kommer denne veien nå, er at det er minst to timer kortere enn mot Langavatn (Det stemmer med tiden over Strålaus.). Det tar likevel opp mot 7 timer Så din gjeng som brukte 9 timer til Langavatn var "omtrent" på "normaltid". Det har kommet folk til Langavatn som har brukt 11 timer på denne turen.

Dugnadstur til Melands Grønahei. Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur. Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske. For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta. Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse. Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp, kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur. Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei. Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland. En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti. Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng. Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper. Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne… Vi rotet oss vekk. Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der. Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var. Å gå til stølen tok bare tid. Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet… Jeg sjekket ikke hvor vi skulle. Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten. Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning. Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra… Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien… Og noen bratte lier som måtte forseres. Vi kom – velberget – ned. Les hele artikkelen

Du har helt rett i at Gore-Tex ikke fungerer godt i kaldt vær. Problemet er at det ikke finnes så mye som er bedre... Og diskusjonen rundt hvor god eller dårlig Gore-tex er, kan gjøre at noen muligens "tror de kan klare seg med bomull" i 3 grader, vind og sludd. Det er farlig det.... I vestlandsklima, vil jeg påstå, at membranklær er mest tjenlig, nesten uansett, rett og slett pga "sikkerhet". Det er bedre å være varm og våt med membran enn kald og våt uten.

Jeg ser at mange mener "de som tjener på trafikken" bør betale. Problemet er at det så avgjort ikke er lett å finne disse, og enda verre å finne de som tjener på det. De som har inntekter (ikke overskudd) er småbutikker, ferjeselskaper, busselskaper, hoteller, campingplasser og lignende. Mange av disse "tjener ikke penger", men lever på subsidier... Og hotelleiere, butikkeier, eiere av campingplasser, har gode argumenter, når de vil hevde at det bare er en brøkdel av et minimalt overskudd som stammer fra Prekestolen, og Kjerrag for eksempel.

Garden eide også området rundt Prekestolen - så grunneier , men som du sier vi er lengt fra tema...

En høstdag av de sjeldne. Etter to dager i regn, mens YR snakket om sol og noen få byger, måtte jo YR til slutt få rett. Søndagen ble helt annerledes enn fredag og lørdag. Helt fra morgenen av skinte sola. Tjernet utenfor døren var speilblankt. Det ble en av disse morgenen i heia som jeg bare drømmer om. Og jeg skulle over heia til Flørli. Det er en tur jeg har tatt mange ganger. Men selv om det etter hvert har blitt noen ganger totalt, har jeg ikke tatt turen før i år. Det var jo meningen at Broderen og Ådne skulle være med. Av forskjellige årsaker valgte de å ta over haugen til Hunnedalen og hjem. Jeg ville bli alene over heia. Her har jeg gått alene i 30 år, og tatt denne turen et titalls ganger uten følge. Likevel er det med en viss engstelse jeg ser fram til å starte. Det merkelige er, at så snart jeg kommer meg avgårde, er det helt greit. Selvsagt går jeg forsiktig, og sikrer der det er mulig, men jeg er ikke «engstelig». Det er bare kjekt å være på tur. Og denne dagen var så bra som det gå å få det. Sol og litt sommertemperatur. Helst ikke så varmt at det ble et problem oppover – med sola i nakken. Helt øverst, i starten var vinden kald. Som nevnt har jeg gått opp bakken mot Jomfruvannet noen ganger, likevel klarte jeg å rote meg vekk fra stien. Mangel på konsentrasjon får jeg kalle det. Jeg fulgte sauetråkket til jeg plutselig var uten sti og merker. Det ble tungt rett opp lia i lyngen – til stien, som jeg selvsagt viste hvor var…. Det er fint oppe ved Jomfruvannet. Blå himmel, blått vann og høstfarger i marka. Bekker og myrer, som fortsatt var bløte og tunge å gå. Stien blir jo fort full av gjørmehull, så det ble litt hopping og vandring utenfor sti. Det siste stykket opp mot vannet, er stien lagt om slik at elva krysses lengre nede. Gammel og sta som jeg, følger jeg selvsagt den gamle stien. Og til de som mener merker og sti vil vise lenge i terrenget, kan jeg opplyse at den gamle stien ikke var lett å følge. Den var for det meste bare et utydelig tråkk i terrenget. For folk som ikke har gått der tidligere, vil det være vanskelig å finn fram. Her oppe i høyden åpner terrenget seg opp og det er mulig å se langt ut over heia. Jeg stoppet opp og tok inn utsikten – for å spare minnene til de mørke og triste vinterdagene. Dette var en dag å huske. Det er litt trist å komme ut på den gamle anleggsveien over Flørlivannet. I gamle dager, for 3-4 år siden, var dette bare en kjerrevei overgrodd og lite i bruk. En kjekk vei å følge nedover mot demningen og Flødalen. Nå er veien oppgradert til anleggsvei. Det er ikke lange biten ned, før stien igjen tar ut i terrenget heldivis. (Veien fører mot en stengt tunell.) Over flyen ned mot Flørli går det kjapt – slak nedoverbakke og god sti – bortsett fra at sorpa var dyp og sleip enkelte plasser. Jeg krysset ånå på den vanlig plassen, og kunne godt ha stoppet for en liten dukkert i elva, men kleggen var for innpåsliten… Bakken ned mot sjøen er lang og bratt. Det er fortsatt rester av den gamle stølsveien, men mye av stien er i dag rasert og det er grus og stein som dominerer. Det er nok et resultat av alle de som går dagstur i trappene og ned stien. Å komme til Flørli er helt greit. Det er vask og do tilgjengelig, sammen med brus og is. Kafe`en holdt heldigvis fortsatt åpent. Det tar fortsatt en god time ned hurtigbåten før Lauvik er i sikte. Men den timen sitter jeg i en god stol, temmelig mør i beina etter noen timer over heia. Les hele artikkelen

Vi har det nok på samme måten - engstelsen forsvinner på tur. Mange med hund tror at hunder skader sau først når den "biter". Det er feil..... Bare ved å jage sauen, kan den bli så skadet at den må avlives. Den blir "sprengt". Dette beklagelige faktum blir glatt oversett av mange hundeiere. "min hund er så liten, søt og snill, at den overhode ikke kan skade sau...." Det vet ikke sauen - så den springe likevel......

Regn og myr. Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt… Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng. Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid. Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten… Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken.. På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut. På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill. Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden. Vi ble bløte. Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg. Vi tok det med ro. Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det… Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der» Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene….. Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre. Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet. Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset. Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet. Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen. At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne. Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder. Et av disse legges ut her, men altså fra i vår. Les hele artikkelen

For å være helt presis. STF (Stavanger Turistforening) ER grunneiere i området. De kjøpte gården hvor Prekestolhytta står, lang tilbake i tid...

Om ikke redd, så i hvert fall skikkelig nervøs foran hver tur. Det gjelder "heldigvis" ikke bare for turer i heia, men også andre turer. Helt uten rasjonell grunn - selvsagt. Og det blir ikke mye bedre med alderen, Det hjelper å gå kjente stier, og derfor blir det for egen del en del gjentakelser. Siden det å være på tur - underveis - kun er positivt, fylt med gode opplevelser, blir det likevel til at jeg tar ut - heldigvis... De siste årene mener jeg det er blitt flere jenter på alenetur. Siden telt ikke er alt for vanlig i mitt området, kan jeg ikke uttale meg om dette, men når det gjelder hytte til hytte, stadig flere jenter på tur alene. Og hvorfor ikke.

Det er dessverre enkelte, som nok sterkt hevder egne mening og ikke er svært mottakelig for motargumenter. Jeg tror du sliter litt med å gjennomslag for dine synspunkter. Som eksempel kan jeg nevne at jeg i lang tid (min kjepphest) har forsøkt å forklare at DNT ikke har noe med drift å gjøre. Det er den enkelte forening som står for. Skulle noen ha inntekter av utlendinger i fjellet måtte det være STF som faktisk eier Prekestolområdet. Stf har i tillegg Kjerrag i sitt område. Det er så avgjort ikke snakk om "inntekter" her. Så langt har alle parkeringspengene (som går til Lysefjorden Utvikling hvor STF er en part.) gått til infrastuktur og vedlikehold. Den nye Prekestolhytta er i hvert fall ingen gullgrube... Jeg tror fortsatt det er fånyttes og gi slike opplysninger....

I diskusjonen om utlendinger og funksjonshemmedes behov for assistanse, glemmer vi muligens at også "vanlige" turgåere også krever hjelp. Og selvsagt er det antakelig mer av disse oppdragene for redningsmannskapene enn andre. (Og jeg tror nok det er en viss form for "krisemaksimering" fra hjelpemannskapenes side når det gjelder Prekestolen - det er snakk om mer penger....) For muligens å sette det litt i perspektiv, så har jeg opplevd svært mange ganger å treffe folk (vanlige norske mennesker - helst yngre menn), med store sekker og vidunderlige planer. Som hiver ut både mat, telt og sovepost ut av sekken, før de tar fatt på returen - etter tre timer i heia. Det går jo helst godt...

Det er svært mange som skriver gode rapporter. Men alle er stort sett forskjellige. Noen bruker mye bilder og lite tekst, andre er mer fortellende. Det finnes ingen "rett" måte å gjøre det på - en hver synger med den stemmen de har fått utdelt... Noen tips (fra en som så avgjort ikke er ekspert.) Ta det gjerne fra start og fortsett der fra. Ikke lange setninger. Helst ikke for mange bilder (det er individuelt....) Jeg bruker å skrive innleggene i "Word", og bruker "rettskrivingsprogrammet" (det blir skrivefeil uansett.) Ikke vær opptatt av mengde - vær opptatt av å fortelle..