REJOHN

Jeg ser flere legger ut sine blogginnlegg på facebook. Det samme gjør jeg, men jeg bruker Twitterfeed, slik at dette går automatisk. (Dette er sikker noe "alle" gjør, men jeg tenkte jeg skulle nevne det...)

Med broderen på tur. Helt siden vi fikk bru – hengebru, har broderen og jeg normalt hatt en tur inn til Blåfjellenden på høst. Mens den gamle brua var i bruk, måtte den tas inn for vinteren og dette ble vanligvis gjort helga rundt 10. oktober. Noen år kunne det gå en måned før vinteren la sin klamme hånd over landskapet. Andre ganger skjedde dette rundt 20. oktober. Normalt vil jeg si at snøen kommer 1. november. Det måtte jo bli en tur denne høsten også. Fint og tørt vær, gir gode forhold, og vi ville antakelig ikke bli alene på stien innover. Nå trenger vi jo ikke være inne i hytta så veldig tidlig. På denne tiden av året, blir det mørkt rundt halv åtte. Drar vi oppover rundt to, har vi et par timer på hytta før mørket kommer. Og slik ble det denne fredagen, vi kom oss av gårde rundt 2, men var ikke på parkeringsplassen før nesten halv fire. På parkeringsplassen møtte vi kjente. To jenter som ville til Sandvatn over Stutaheia. En av jentene har vi truffet så mange ganger at vi er blitt «kjent». Og det er alltid kjekt å treffe denne blide og hyggelige jenta. Og jentene gikk rett fra oss opp bakken. Med store sekker. Det eneste vi har å skylde på er alderen…. De hadde det travelt, selv med den farten de satte opp, ville de antakelig måtte ta i bruk hodelyktene det siste stykket. Ellers var det ikke mange andre. Egentlig ingen andre, selv om vi så spor. På hytta var det et par som hadde kommet den lange veien fra Mån. Det kom flere utover kvelden, men vi ble ikke mange på hytta den natten. Med kaldt og klart vær så sent på året, blir det ofte frost utover natten. Det var ikke frost nede ved hytta, selv om termometeret viste 3 grader på morgenen. I skyggen, hvor solen ikke når ned i løpet av dagen, var det is. Ikke mye, men nok til å minne oss på at vinteren ikke er langt vekk. Det blåste litt, og vi hadde på vindfleece fra start, men ikke langt oppe i bekken måtte vi hive jakken, og fortsatte i ullbluse. Det er ikke helt vanlig i midten av oktober. Og det gode været gjorde det også mulig å sitte ute på terrassen en stund – til sola gikk ned. Vi var de eneste som skulle tilbake til Hunnedalen via den vanlige stien på lørdagsmorgen. Med skikkelig god værmelding for både lørdag og søndag ville det i hvert fall være folk på vei inn. De første traff vi omtrent halvveis. To damer på dagstur. Ellers traff vi først folk, masse folk, i Oleskaret ned mot parkeringsplassen. Blant disse var det 3 stykk med tre turledere. Det var en gjeng svaksynte på tur mot Blåfjellenden. De regnet med å bruke 6 timer innover. Det er godt gjort. Den siste tiden har været vært fantastisk. Tørt og sol, helt uten en sky på himmelen. Det var omtrent ikke vann i Fossebekken, og de fleste myrsøkkene var tørre. Det er mulig å gå rimelig fort. Både turen inn og turen ut, gikk greit unna. Det er også kjekt, men at regn og vind holder seg vekk er enda bedre.Les hele artikkelen

@Prebb sa Når man skal gå langt trenger man mye energi. Trekker man pulk bør man i alle fall satse på 3500Kcal per døgn, mer om en er en stor mann. Det er normalt å fete seg opp før ekspedisjoner fordi matbudsjettet ikke nødvendigvis holder til aktiviteten. Samtidig veier jo mat noe, og energimessig spiller det ikke så stor rolle for kroppen om energien kommer fra fett eller karbohydrater. Sistnevnte veier bare vesentlig mer per kcal. Om man stadig skal være i høyintensiv aktivitet er det nok mer fornuftig å spise en større andel karbohydrater. Er man ikke tilpasset til å leve på en høy andel fett så vil dette også gi ubehag. Fett inneholder heller ikke fiber som er viktig for å opprettholde en god fordøyelse også på tur. (Jeg aner ikke hvorfor det ikke går å få "sitert"?) 3500 Kcl pr døgn på langtur med tung sekk er i følge min erfaring alt for lite.Jeg bruker omtrent så pass selv, på vanlig uker. Med kulde, tyngre sekk og lengre avstander vil kaloribehovet fort overstige 3500kcl pr dag. I følge "internett" skal den engelske hæren ha regnet med mer enn 7000 kcl pr døgn for soldater på marsj. (15 miles pr dag med 30 kilo på ryggen...)

Fint vær og fint følge Torsdag er egentlig en dag for styrketreining, - onsdagen er turdag… Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med til Brekkenuten på torsdag. Min svoger er ofte på tur, i det siste sammen med en gjeng andre pensjonister. Det er jo pensjonistene som har tid og anledning til å ta ut på tur. De går på tirsdager, og da har jeg andre ting på tapetet. Denne torsdagen ville noen stykker opp på Brekkenuten over Gloppedalen (nei ikke den kjente…) som har en høyde på over 600 moh. Turen er bare på 5-6 km – en vei til sammen 11-12 km, og beregnet til 3-4 timer. Det har aldri blitt til at jeg har gått denne turen. Antakelig fordi jeg trodde den var mye kortere. Nuten er bare tett over veien omtrent. Og fordi det er lysløype et stykke. Jeg har ofte gått lysløypa på ski. Dette er liksom et vintersted. For mange år siden var jeg i området sammen med klassen – på treplanting. Nå står trærne store…. Men denne gangen var det Gloppenuten det gjaldt. Turen var lengre enn det jeg trodde. Det var fire pensjonister som skulle på tur. Alle god turvant og været var jo strålende. Her ble det ikke spart på kreftene. Helt fra start satte vi opp et høyt tempo. Det gikk greit på flatene og pusten kom fort opp i bakkene. Det var jo en hel del bakker fra parkeringsplassen og oppover. Vi hadde frost fra morgenen av, litt is og en kald trekk. Det ville bli varmere utover dagen. Sola sørger fortsatt for en god temperatur midt på dagen. Et stykke oppe, ble det for egen del «lettelse» i antrekket, og turen fortsatte i ullbluse. Det er kjekt å gå med i oktober… De første bakkene endte opp i en dal, og vi gikk langt innover før vi tok opp lia og tilbake mot toppen. Det var ingen store utfordringer. Ingen bratte kneiker og ikke noe klatring. Det var god sikt ovenfor småskogen, og stien gikk slik at vi hadde utsikt mot Madlandsheia – hvor jeg gikk onsdag. Jeg har ikke sett Madlandsheia fra denne siden før – i hvert fall ikke uten snø. Det var lett å orientere seg, og kjekt å se kjente plasser. Fra denne siden var selvsagt Tverromdalen godt synlig, og det var lett å finne nutene helt øverst. Det var tid til en god pause på toppen – i solskinn og varme. Det er kjekt å få anledning til en drøs mens maten går ned. Vi startet nedover. I god fart. Holdt tempoet helt ned til parkeringsplassen. Det var greit å gå, tørre steiner og berg. Men en plass var det en issvull, og både på opp og nedtur kom den i veien for noen. Nede på parkeringsplassen, kunne vi se på klokka at det hadde gått fort – og vi var alle pensjonister… Les hele artikkelen

Når det gjelder klær og utstyr til bruk i heia eller på fjellet, har jeg ingen begrensinger. For de aller fleste i Norge, er det prioritering som gjelder... Og jeg bruker mye på utstyr og klær... (men bruker bukser fra Dressmann til vanlig.)

Dette er en "varslet" utvikling. Kronekursen har nok ansvaret for det meste av prisstigningen. Jeg er nok, i følge det du skriver, ikke "folk flest". Jeg mener å ha behov for slike plagg, og har forbrukt mange Norrøna jakker og bukser opp gjennom årene. Men jeg kjøpte inn både Norrøna jakke og bukser til lave priser - jeg har fortsatt en jakke og to bukser liggende ubrukt...

Flott høstvær. Det er selvsagt andre som har benyttet finværet til tur i heia. Vi pensjonister har selvsagt bedre mulighet til å ta ut en vanlig onsdag enn de «stakkarene» som må jobbe. Nå var ikke denne onsdagen vanlig. Høytrykk over hele sørnorge, har gitt et fantastisk høstvær. Det gjelder også for sørvestlandet – heldigvis. Det har blitt noen onsdagsturer i det siste, mye nettopp på grunn av været. Som pensjonist kan jeg jo ta ut når det passer. Og de siste ukene har det passet. Spørsmålet var egentlig hvor turen skulle gå. Jeg kunne ta turen opp i Hunnedalen, og Sandvatn eller Tomannsbu, men der var jeg i forrige uke. Tidlig i sesongen gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, som jeg gjerne skulle ha tatt en gang til før vinteren. Og helst i bra vær… Og denne dagen var bra, virkelig bra. Sol - selvsagt, men også litt varmere enn dagen før, slik at frosten holdt seg vekk. Og det var tørt etter mange fine dager. Bedre forhold enn det, er ikke mulig. Kunne det være andre i heia på en onsdag i oktober? Jeg tok igjen en bobil på vei oppover. Det så ikke ut som om folkene helt visste hvor de skulle. Jeg snakket derfor med paret i bilen. De var i Madlandsheia for første gang siden omtrent 50 tallet. De hadde likevel ikke bruk for hjelp. Dagens teknologi med gps på telefonen ga nok svar på eventuelle spørsmål. På parkeringsplassen var det også andre biler, en god del faktisk. Det gikk greit oppover bakkene. Ved det midterste Fisketjønnet tok jeg igjen et par, og nesten helt opp, gikk jeg på en kar med stor sekk. Det viste seg at han hadde ligget ute den natta, rett over toppene. Vi snakket litt, og fant ut at vi bodde ikke så langt fra hverandre, og at vi nok hadde felles kjente. Det er kjekt å treffe andre som også synes at det å være i heia er virkelig kjekt. På toppen var det en lei trekk, med våt bluse var det bare å komme seg videre ned Rolighetsdalen. Over ura nede på flaten, begynner det som jeg synes er et av de fineste heiestrekkene i området. Flatt og fint. Gule, røde og brune myrer. Sol over småvann og mørke skygger under skarpe topper. Og etter en stund går stien på gammel driftevei. Nesten en motorvei enkelte steder. Det er ingen tvil om at her har det gått dyr og folk i mange år. Jeg synes det er skikkelig kjekt å gå på gamle stier. De er i seg selv kulturminner, og bør egentlig holdes i hevd. Og selv om mange synes det «tagging» med røde Tè`er, er det ikke tvil om de må til for at folk skal finne fram og holde stien åpen. Siden min forrige tur, var det også tydelig at mange andre hadde funnet fram til området. Stien var vesentlig mer markert, og det var enkelt å finne fram. Her traff jeg også en dame, på tur alene. Hun oppfordret meg til å gå sakte, og virkelig nyte dagen. Et godt råd, for dagen var virkelig flott. Men akkurat det å gå rolig har jeg problemer med – selv om det går saktere med årene. Det gikk kjapt over flyene, og ned stølsveien mot bilen. Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre… Les hele artikkelen

@Adrgha skrev: Goretex-sko er aldri vanntette spesielt lenge. (Har fortsatt problemer med å få "sitert") Dette stemmer ikke med mine erfaringer med forskjellige sko. (Mange par Walk king + en del andre.) Tidligere røk gore-tex`en raskt, nå holder den omtrent like lenge som skoene. Det kunne derfor være greit å få greie på hvilke sko du mener gore-texen ikke holder, (og hvor mange par du egentlig har prøvd.)

Jeg har noen netter i et slik telt selv. Gode minner, men heldigvis tok vi ut i finvær....

Hva med en tur til både whisky og fjell. Lochnagar er både en topp (over 1100 moh) og et brenneri - rett bak Balmoral.

Kjekk langtur i høyden. Lørdagskveld på Blåfjellenden, og jeg så bare fram til en tur over heia til Hunnedalen på søndagen. Det kom kjentfolk. Og i løpet av kvelden nevnte han at han ville over Stutaheia til Lortabu på søndagen. Og at det var dugnadsfolk på Sandvatn, som han kunne ta følge med til Lortabu og videre til Høgaleitet og bilen. Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke tenkt på det. Det er selvsagt et problem å komme fra Lortabu til bilen – en mil på vei etter en 6-7 timers tur er ikke kjekt. Men her var jo opplegget klart. En kjapp runde med meg selv og et kjapt spørsmål, var det mulig å slå følge? Det var selvsagt greit med følge over Stutaheia. Dette passet på mange måter bra. Værmeldingen for søndagen var god – sol, men kaldt. Lite vind, og temperaturen ville stige… Jeg hadde jo klaget på at det ble lite langturer. Her ble det mulig med en langtur. Og over Sutaheia, kjempebra. Oppe i heia er det god utsikt. Selv om det ikke egentlig er noen «topp» så ligger mesteparten av landet under og det er mulig å se langt – i alle retninger. Og det er høy himmel, i godt vær. Ikke mye mellom meg og Skaperen. Denne dagen, med kaldt klart vær var sikten formidabel. Det var mulig å se «alt». I denne forbindelse var «alt» også snøhvite topper lengre inne i heia. Et klart varsel om at vinteren er på vei. Vi sto opp mens det ennå var nesten mørkt – rundt syv – halv åtte. Skikkelig frokost og litt rengjøring. Vi kom oss avgårde litt før ni. Nede ved hytta – på 600 moh var det så vidt litt frost enkelte steder. Vi skulle opp til godt over 1000 moh. Det er noen drøye bakker opp mot Svartdalen og fossen. Men da er vi bare halv-veis oppe bakkene. I skyggen var det is og frost. Det ble glatt…. Normalt vil myrene ha frosset forholdsvis fort, siden dette var første frostnatten og med bare så vidt under null, var de fortsatt bunnløse… Det gikk litt sakte i bakken. Et stykke oppover går den merkede stien på venstre siden av et vann, den gamle stien på høyre siden – vi som er eldre, fulgte det gamle tråkk. Oppe over Svartehåla, med god utsikt tilbake, ble vi enige om at Norge er et fint land. Øverst er det mye berg. Det er ikke alltid like lett å se hvor stien går. Det er selvsagt ikke mulig å gå seg vil, i hvert fall ikke så lenge sola skinner. Men i tåke, er det på den annen side enkelt å komme på villstrå. Den dagen var det sol, så det holdt. Heldigvis tørket sola berget. Det var lett å gå, men for egen del var jeg litt usikker på is i de våte skyggepartiene. Jeg gikk forsiktig. Det ble likevel en kjekk tur over heia. Bakken gled lett og vi kom opp til stidelet (omtrent på toppen 1067 moh) i god form. Her kunne vi se ned til Sandvatnhytta. Mitt følge ville inn til hytta, for å hilse på kjente. Jeg tok peiling direkte på Lortabu. Det er en tur på velkjent sti. Her vet jeg hvor tunge bakkene er, og hvor det er mulig å sette beina for å komme enklest fram. Jeg tok igjen et par, og spurte om det var mulig å få skyss til bile. Det var det selvsagt. Nede ved Lortabu skiftet jeg klær, satte meg med litt mat og ventet. Atle kom først. En av folkene som gjør en god innsats på Sandvatnhytta. Jeg kunne kjenne igjen karen fra langt hold. Vi fikk en god drøs i bilen ned mot parkeringsplassen. Les hele artikkelen

Mange mot samme mål. Forrige uke gikk, uten at det ble noen skikkelig tur. Fredag var været ikke så veldig bra, og jeg holdt meg hjemme. Kan jeg ha blitt litt «gammel» slik at regn og vind ikke virker like morsomt som før? Eller kan det bare være en god pause etter mye tur i en periode. Jeg var i hvert fall ikke helt «sugen» på tur i uka som var. Og hva med helga? Bestyrerinnen hadde egne planer. Hun ville til Haukås med folk fra jobben. Det kom liksom ikke noen gode turforslag seilende på ei fjøl. Da er det greit å kunne ty til Blåfjelenden. Og jeg hadde jo ikke har den ukentlige turen. Jeg fikk ta en tur innover på lørdag. Og tok med mat og utstyr for en natt. Planen var å gå tilbake til Hunnedalen søndag. Det ble endringer i planene – heldigvis. Men innover… Det regnet da jeg kjøret gjennom Oltedal. Det regnet da jeg passerte Byrkjedalstunet. Det var truende skyer i Øvstebødalen. Og det var fortsatt mørke skyer og litt yr i Hunnedalen. Men da jeg startet oppover lia gjennom hyttebyen, var det opphold. Og det ble ikke noe mer regn. Men sorpet var det - selvsagt. Jeg var skitten til knærne alt fra starten av. Nede i Hunnedalen er det tydelige tegn på at vinteren nærmer seg. Brøytestikkene er oppe og det finnes ikke en sau. Bjørka står uten blader, selv om det fortsatt er blader på trærne lengre nede. Bakken er dekket av brunt og rødbrunt gras. Og det er sorpe – som sakt… Det er mulig å se om andre er på vei innover, og det var en del spor. Litt oppe i bakken møtte jeg en hel gjeng på vei ned. De var bare på dagstur. Det tok en stund før jeg fikk se folk foran i stien Og det tok selvsagt enda lengre før jeg tok disse igjen. Denne dagen var det fedre med unger som var på tur. Små mennesker med små bein og små sekker, men store smil og godt humør. En herlig gjeng. Det er kjekt å treffe småunger på tur. Positive og blide – som regel. Det er aldri kreftene som svikter, kun motivasjonen. Denne dagen var motivasjonen på topp og ungene så ut til å storkose seg på turen innover mot hytta. Noen hadde bestilt, og ville sove i seng, andre så fram til en madrass på hemsen. Alt like spennende og nytt – sammen med pappa. Men det går selvsagt ikke så fort. Fedrene hadde vært på tur før og stresset ikke for å komme fort fram. Selvsagt var det noen av gutten som syntes det ville være greit å kunne ta følge med karen som kom bakfra og gikk fort. Det ble likevel til at de tok følge med de andre…. Det er merkbart senere på året. Sola tår lavt og dagne blir kortere. Mørket kommer alt rundt åtte. Og kveldslyset – lange skygger og rødt lys merkes alt fra tidlig ettermiddag. Alle ungene kom i hus i god tid før mørket. Til nå har det omtrent ikke vært frost, men om værmeldingen holder hva den lover, så vil det bli skyfri himmel ut over kvelden – og muligheter for frost. To jenter jeg gikk forbi, satt ute på terrassen og så på utsikten i selskap med kaffe og… Det ble kveld før de kom inn, men da var det kaldt. Les hele artikkelen

Jeg er ikke "overbevist" om at Gore-Tex lekker. før jakken er prøvd i dusjen. Blir den våt på innsiden i dusjen, så er det grunn til å klage. Alle jakker Gore-Tex jeg har hatt, og det har blitt noen stykker etter hvert, har holdt regnet ute. Men ikke holdt meg tørr... Jeg blir gjennomvåt av svette, nesten uansett. Og jeg kan svært godt kjenne forskjellen på en tett og en hullet jakke.... Jeg er aldri i tvil om når regnet kommer gjennom - det kjennes mye kaldere enn fuktigheten som kommer innen fra. Dette er diskutert så det holder opp gjennom årene, og mange av oss holder vel på at Gore-Tex er bedre en helt tett regntøy (i vestlandsvær.)

@whistler av en eller annen grunn får jeg ikke "sitert", men din "oppskrift" er helt lik min. (Det hender jeg bruker en skjorte med mye ull på de kaldeste dagene i stede for fleece.) Og det har da fungert i både regn, vind og 2 grader, eller alle tre på en gang.... @Lompa Det er nok riktig at membranen ikke er optimal i minusgrader, men på mine kanter av verden, endrer været seg rimelig raskt, så for sikkerhets skyld - membranjakke...

Vind, sol og sommer - i september. Vel nede fra Blåfjellenden og etter en god natts søvn, var det på tide å tenke på søndagsturen. Eller skulle det bli søndagstur? Mange dager på tur, burde kreve en liten pause. Gamle kropper krever lang restitusjonstid. Broderen var opptatt på annet hold – hytta krever mye… Litt ut på dagen var jeg lei av å sitte inne. Det blåste stikker og strå – i det minste 10-12 msek. Frisk bris, opp mot liten kuling. Temperaturen derimot… Det var sommer og sol og 20 grader – fra morgenen av. Ikke en dag å sitte inne. Bestyrerinnen truet med å fortsette malingen i gangen. Som om den trengte oppussing. Vi gjorde jo det for 12-15 år siden… Denne gangen måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Den siste sommerdagen i 2016 skulle ikke brukes til å male gang. Det ble lite diskusjon om hvor vi skulle ta turen. Høgjæren var første valget. Og det selv om det som sagt blåste. Det ville antakelig blåse bare enda mer oppe på bare heia. En dagstur på et par timer, krever ikke lange forberedelser. Vi kom oss avgårde før 11. La os si det slik: det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn ble fort full. Vi tok mot Synesvarden. I motvinden. Jeg startet med jakke på, men måtte fort hive denne, og resten av turen gikk i kortarmet bluse. Det er ikke vanlig så sent på året, og i hvert fall ikke i en liten kuling. Ikke alle andre turgjengere fulgte mitt eksempel. Det kom noen med godt kneppet jakke og hendene i lommene. Vi var antakelig litt tidlige, i forhold til mange på søndagstur. Det var likevel andre ute og gikk. På Synesvarden traff bestyrerinnen kjente, og vi måtte ta en liten stopp. I le av varde, for her opp på toppen blåste det – antakelig kuling. Det var i hvert fall vanskelig å stå stille i vinden. Nedover mot Steinkjerringå, i le for den verste vinden ble det sommer. Godt og varmt. Med vinden litt fra siden, tørre forhold og god sti, gikk det lett og greit nedover mot Kjerringå. Det var også andre på tur og vi gikk i hvert fall ikke senere enn de. Ute ved statuen, dukket det opp mer kjentfolk. Det var dagen for å treffe på andre. Og for å gjøre det helt godt, kom min svoger susende bakfra. Han hadde gått samme rute som oss, men startet en halv time senere. Han tok turen ut til Steinkjerringå før han satte kursen mot Holmavatn. Hvor han tok oss igjen en gang til. På enkelte steder var vinden kraftig. På toppene og enkelte kanter blåste det mer enn en vanlig kuling. Det gjorde ikke oss noe særlig, vinden kom inn fra siden, og det var bare greit å gå. Les hele artikkelen

Til Blåfjellenden fredag til lørdag. Etter mange turer i det siste var det vel på tide å ta det litt rolig. Det gjøres best på Blåfjellenden. Det passet jo også bra å ta turen innover, slik at jeg får den ukentlige oppdateringen der inne. Fredag til lørdag på Blåfjellenden pleier også å være helt greit. Ikke for mange folk, og ofte både kjente og folk som har vært på tur før. Som alltid betyr været mye for hvor grei turen innover ville bli. Og forholdene denne gangen var mer en bra. Tørt, varmt, litt sol og ikke mye vind. Stort bedre kan det ikke bli. Jeg hadde tatt med kortbuksa, men som vanlig var det litt kaldt ved start, så jeg beholdt gore-tex`en på. Det var 12-13 grader i Hunnedalen, og noe mindre lengre oppe. Vi har alt lagt bak oss høstjevndøgn. Dagene er kortere enn natten og det er tre måneder etter St. Hans og bare tre måneder til jul. tiden har gått alt for fort. Det er så mange turer jeg skulle ønske jeg kunne få til. Selv om det har blitt uvanlig mange turer i godværet i det siste. Men altså fredag til lørdag på Blåfjellenden. I dårlig vær ville jeg muligens ha vært alene innover. I fint vær og med god værmelding vil det være andre på tur. Alt fra start kunne jeg se at det var spor innover. Det tok litt tid før jeg så folk, men halvveis innover tok jeg igjen 4 jenter på tur. Jeg ville i hvert fall ikke bli alene. Det er litt underlig. For bare en måned siden ville turen innover være sommertur med solen høyt på himmelen. I slutten av september er det mye mer skygge og alt i fem-sekstiden begynner det å bli kveldslys. Skyggene blir lange. Selv om det ikke egentlig blir kald – 10 grader er jo behagelig… - så virker det kaldere enn 10 grader midt på sommeren. Det er fortsatt blader på bjørka nede i dalen. Og fortsatt er det en og annen småfugl som flyr forbi. Rognen utenfor vinduet har mistet bladene, men står full av røde bær. Vanligvis miste rogna bladene etter bjørka. Dette året er det motsatt. Det kan ikke ha vært frost så langt. Fargene er i hvert fall ikke så kraftige som de av og til kan være, det må en frostnatt eller to til. Normalt med god værmelding er det folk som vil ned Fidjadalen. Denne gang skulle de fleste videre til Sandvatn. Jeg hadde håpet på å få transport fra Eikeskog til Hunnedalen for å hente bilen. Det blir vist ikke noen tur ned Fidjadalen i år. Det er en av de turene jeg virkelig ønsker å få gjennomført. Temperaturen om natta krøp ned mot 5 grader, men på morgenen var det 10, og overskyet. Det fløy noe vått i lufta, men det ble aldri regn av det, og utover dagen ble det igjen godvær. Bakken opp er aldri noe jeg ser fram til. En halv time i oppoverbakke. Nå vet jeg at det egentlig bare er de første kneikene som er tunge. Etter noen minutter oppover, venner kroppen seg til tempoet, og det blir greit Denne gangen ble det mer en greit. Det ble en fin tur i godt tempo, nesten som i gamle dager. Nede mot Hunnedalen møtte jeg et par gjenger som alle ville til hytta. Til sammen måtte jeg 25 stk så de fleste madrassene ville antakelig komme i bruk natt til søndag. Les hele artikkelen

Det har blitt noen turer de siste to ukene. Både dagsturer og overnattingsturer. Ikke spesielt lange og tunge, men flere enn vanlig. Jeg har spist som normalt, og tatt av to kilo - fett... Det stemmer også med min erfaring, jeg klarer egentlig ikke å spise nok på tur. Vel hjemme blir det spising, i store mengder, og jeg har hevet innpå en del iskrem, noe som jeg vanligvis ikke bruker for mye av... (Jeg blir egentlig ikke mett, men lei av å tygge...) Dager på tur går ikke sammen med nudler eller bare en pose nøtter, det må en del kilo ekstra til i tillegg.

Til Tomannsbu med broderen. Det har vært mange dager med fint vær i det siste. Yr melde stadig om sol og sommer. Slike ting må jo ta slutt før eller siden, og «siden» ble etter hvert til torsdag. Onsdag måtte derfor utnyttes – sommerdager i september er jo ikke så vanlig. Dagen før hadde i hvert fall mer enn en smak av sommer utover dagen. Og håpet var selvsagt at onsdagen ville utvikle seg på samme måten. Jeg kom meg ikke avgårde på vanlig tid. Broderen ringte og spurte hva jeg ville finne på, og når jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Tomannsbu, ville han gjerne være med. Nå hadde jeg hatt en god del soloturer i det siste, så selskap ville være helt greit. Broderen og jeg er godt vant med å gå tur sammen, men broderen har i det siste latt andre ting komme høyt på prioriteringslisten, så det ville være kjekt med en tur sammen. Tur til Tomannsbu er litt avhengig av været, synes vi. Det er noen sabla myrer som må krysses, og det er et par plasser der stien går ned temmelig bratte svaberg. Broderen hadde et fall her sist gang han gikk innover – for et par år siden. Å vasse i sorpe er ikke kjekt. Da er det mye bedre å ta turen etter noen dagers tørke slik at de verste myrhullene kan passeres noenlunde greit. I tillegg går turen opp og ned Tveidebrekka, som er bratt og lang og aldri helt tørr i myrsøkkene. Både broderen og jeg går forsiktig slike plasser. Det var faktisk andre på tur midt i uka. Et par som ville til hytta for å overnatte. Heldigvis….. Det viste seg at broderen hadde mistet kniven en eller anen plass langs stien, og fikk den tilbake da paret bak hadde funnet den. Slikt kalles flaks… Den siste 1/3 del innover mot Tomannsbu går opp ned noen småhauger opp forbi myrene. Broderen gikk i myra mens jeg holdt meg i stien. Det gikk greit i myra. På vei tilbake holdt vi oss på flatene i myra, og det gikk skikkelig kjapt. Vi sparte antakelig opp mot 3-4 minutter…. Uten sau, uten folk i heia, det minner mer om senhøstes enn i midten av september. Det var stemmingen og ikke temperaturen som minnet om det. En onsdag midt i september, uten mye folk er jo egentlig ikke overraskende. Det er noen drøye bakker opp fra Olabu, omtrent halvveis tilbake til bilene. Mye gåing og lite hviledager, fikk pulsen kjapt opp. Det ble etter hvert tunge bein. Vi kom opp. Men vi skulle også ned – Tveidebrekka ligger jo der…. Med tunge bein og slitne muskler var det bare å ta det med ro. Vi kom greit ned, uten en gang å bli skitne på buksebaken. Det var kjekt å stå på parkeringsplassen og kunne krysse av for en vel gjennomført tur til Tomannsbu. Les hele artikkelen

Sørrogaland i slutten av april. 5-6 mil på beina. Gjerne tung tur. Da er det ikke mange muligheter. Det vil normalt være mulig å gå langs kysten. Det er en god del som tar turen fra Tungenes til Egersund. En slik tur kan ikke betegnes som "tøff" utenom at den er lang.... Det er ikke merket sti hele veien, og overnatting kan by på problemer. (Og vann...) Det kan også være mulig å ta en tur utenom sti - i terrenget - for. eksempel rundt Sandnes, eller mellom Sandnes og Ålgård og videre. Det vil i hvert fall bli "tøft"..... Det vil uansett være vanskelig å planlegge en slik tur - hvor langt er det mulig å gå, og hvor kan det overnattes? Her bør ikke vann være et problem.

Enkelte av oss har "forbindelser", jeg kjørte inn Flatstøldalen. Jeg er ikke spesielt interessert i fugler, men har nå settt haukugla to ganger. sikkert bare flaks.

Lang kjøring og kort tur. Når en er pensjonist og nesten 70, bør en holde seg hjemme – i gyngestolen muligens. I hvert fall ikke springe opp og ned i heia som en springball. Likevel…. Selv med mange dager på tur i forrige uke, lokket heia. Med et aldeles vidunderlig vær – til å være i slutten av september. Hjemme var det ikke så bra – overskyet og bare 13-14 grader på morgenen. Bestyrerinne ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg, alene på en tirsdag. Jeg nevnte Tumevatn. Det er helsikes langt å kjøre – omtrent 120 kilometer, men bare 1 ½ time å gå - en vei. Det betyr omtrent like mye kjøring som gåing, men skal jeg få se hytta ved Taumevatn i år må det til. Oppover mot heia, lurte jeg på om det ikke ville være bedre med en tur litt nærmere. Stick to plan – var svaret. Jeg er blant de heldige som kan komme meg gjennom bommen i Flatstøldalen. 8-9 kilometer spasertur på asfalt, er ikke det jeg ser for meg. Nå viste det seg at bommen sto oppe, både på vei inn og på vei ut. Det var ikke nødvendig å fomle med nøkkel og hengelåsen. Ved bommen var det tre turgåere som holdt på å pakke sekker. Jeg stoppet og spurte om de skulle innover. De skulle til Taumevatn og ville gjerne sitte på inn til stien. Jeg skulle jo samme veien, så det var bare å stable sekker og folk i bilen og kjøre på. Inne i Flatstøldalen var det ikke direkte sommer, jeg dro på langbukse – noe jeg skulle angre en god del av dagen. Det er antakelig ikke mange dagene i året det er så tørt som denne gangen innover mot Taumevatn. Første gang jeg gikk innover, til den gamle hytta, var det en del gamle sviller i de verste sorpehullene. Nå ligger det en mengde lemmer og planker i tillegg. Og noen har brukt mange timer på å legge stein til rette enkelte plasser.Et stykke innover, gikk jeg på et par. De var ute på ettersanking av sau, men skulle også overnatte på hytta. Da jeg kom, satt de og kikket på en fugl opp i et tre. En haukugle, ble jeg fortalt. Nå hadde jeg sett en slik på Blåfjellenden for et par år siden, og i kikkert lignet den veldig på fuglen fra den gag. Jeg mener det var en haukugle – igjen. Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte mot hytta og de gikk for å se etter sau. Det ble en kort pause på hytta, før jeg tok fatt på tilbakeveien. Det ble varmt - i bakkene i le for den vesle trekken, ble det varmt, og da jeg kom ned til bilene viste termometeret 17 grader. Det var kjekt å være i heia denne dagen. Fargene var fine, været var flott. En høstdag av de sjeldne. Det var bra jeg tok ut. Les hele artikkelen

Fint følge på søndagsturen. Alt i løpet av lørdagen, etter en titt på værmeldingen, ble det klart at bestyrerinnen ville på tur. Forslaget om å ta en runde på høgjæren, ble fort erstattet av en tur til Vådlandsnuten. Vår eldste sønn – på 40… ville gjerne også være med. Det er kjekt med fint følge på søndagsturen. Og følget blir ikke finere enn bestyrerinne og sønn. Vår sønn trener, og så ivrig er han at han hadde en tur på treningsstudio før turen. Opp før 7 og en time trening, før søndagsturen. La oss si det slik, han hadde ikke problemer med tempoet. Og siden jeg gikk først, hadde ikke jeg heller problemer med det, men det gikk ikke alt for fort. Mange dager på tur, og gårsdagens hurtige tilbaketog fra Blåfjellenden, satt i beina. Det var flott vær. Ikke en sky på himmelen, og slik ble det hele dagen. Med andre ord en nesten perfekt dag for søndagstur. Temperaturen var likevel noen grader lavere enn det hadde vært de siste dagene. Det var ikke så kaldt at jeg måte bruke langbukse. Kortbukse holdt godt. Og jeg brukte bare kortarmet ullbluse. Det finnes år der jeg omtrent ikke har på kortbukse på tur. I år, og spesielt den siste tiden har vi omtrent bare hatt godvær. På parkeringsplassen var det likevel en kald trekk. Både bestyrerinnen og arvingen hev på seg en jakke. Den kom fort av rett oppe i bakken. Det var biler på parkeringsplassen likevel så vi omtrent ikke en kjeft før vi kom helt opp mot toppen. Der var det en del folk. Jeg hadde skumle planer om å ta ned Rolighetsdalen og videre til Maribakken, men bestyrerinnen ment det fikk holde med en tur opp og ned samme vei. Det var jeg glad for i de siste bakkene ned mot bilen…. Det var likevel tydelig høst. Fargene er brunrøde og mørke. Bjørka er omtrent bar øverst. Og på toppen var det mulig å se til havs. For meg virker det som om høstlufta er klar i hvert fall mye klarere enn på andre årstider. Det ble kaldt på toppen 802 moh. Vi måtte ned noen bakker for å finne en lun plass i sola. Det er kjekt å ha med vår sønn på tur. Vi har mange felles interesser og også felles yrke. Det blir til at vi snakker om ting som opptar oss begge. Som alltid er det også greit å ha med bestyrerinnen. Hun er så pass vant med det å gå på tur at det meget sjeldent oppstår situasjoner som kan være vanskelige. Egentlig er jeg mer «pyse» enn bestyrerinne. Jeg liker meg for eksempel ikke på eksponerte plasser. Der går hun uten å bry seg. Vi traff folk som var på vei oppover. Noen som sprang… Imponerende kondisjon. Og en mann, som var kjent – av bestyrerinnen, jobbkollega. En mann på tur alene, men to jenter på solotur. Jentene er på gang, og på hyttene er det mer jenter enn gutter. De siste bakkene nedover mot parkeringsplassen er ikke bratte, men tar litt tid. Jeg kunne kjenne på knærene at jeg hadde gått mye. Jeg var glad for endelig å være nede ved bilen. Les hele artikkelen

Du har helt rett i at de du snakket med burde kunne ta den turen - det jeg forsøkte å si var at de 4 timene som STF har satt opp, ikke helt holder og det er en "tung" tur... Jeg mente ikke å "advare" bare informere - men som så mange ganger før - det er lett å bli litt misforstått. (eller å ikke klare å si det på rette måten...)

En fantastisk helg, det kan jeg godt være med på, men det virker som dere hadde bedre vær enn det jeg hadde innover mot Blåfjellenden på fredag og retur på lørdag. Ikke noe særlig sol, og en litt kald vind - men det var spesielt på fredagen. Vi hadde besøk av en del på fredag, som ville til Sandvatn på lørdagen, og som da var med på fylle opp hytta. Jeg håper ellers at Børsteinen fortsatt var både ryddig og ren, det var i hvert fall hytta da vi forlot den på torsdag.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden. Det har blitt mye tur i det siste, tirsdag – onsdag til Stranddalen, torsdag – Langavatn og hva da med helgen? Det måtte bli en tur, men skulle jeg ta en hviledag på fredagen? Strålende sol hjemme. Sommertemperaturer. Lysten til å ta en heiatur ble for sterk. Selv etter en omgang med styrketrening og litt jobbing hjemme… Og jeg måtte jo en tur til Blåfjellenden denne uka. Det kunne på mange måter passe bra med en fredag-lørdagstur. Denne gangen hadde jeg ikke mye av maten hjemme. Turen var jo egentlig ikke planlagt – jeg trodde det ville bli en hviledag. Det å handle inn for en overnatting går greit. Det tar bare en runde i butikken. Jeg kom meg av gårde før helgetrafikken begynte for alvor. På parkeringsplassen i Hunnedalen var det noen som holdt på å «sale opp» for en tur innover mot Blåfjellenden. Det viste seg å være gamle kjente, så det ble en liten prat før jeg tok oppover lia. Yr hadde ikke kontroll på været. Oppe i heia var det overskyet. På toppene hang skyene nedpå, og det var litt fuktighet i lufta. Men fortsatt var temperaturen bra. Bare et lite stykke oppe i lia, hev jeg av fleecen og gikk i kortbukse og kortrarmet bluse resten av turen. Sommerklær i midten av september, det er velstand det. Naturen ellers var i høststemning. Noen bjørker var bare, andre hadde bare noen få gule og røde blader igjen. Marka var grå eller rødbrun. Det er bare noen ganske får småfugler igjen. Så avgjort høst. I motsetning til i forrige uke, var det tørt. Fossebekken sildret bare. På «gode» dager kan den buldre som et ekspresstog. Nå var det bare å spasere over. Det skulle egentlig blåse ganske bra, opp mot 12-14 msek. Noe som er forholdsvis sterk vind. Nå blåste det aldri så sterkt, og vinden kom bakfra og til i bakkene. Kortbukse, tørr bakke og vinden bakfra, gir gode forhold. Det var virkelig lett å gå. Selv bakkene oppover var ikke tunge. Det ble en kjekk tur over heia. Midtveis traff jeg to partier som ville til hytta. Jeg kom ned til tom hytte, og fikk på kaffekjelen før gjestene kom. Det ble en koselig kveld med prat og drøs. Gamle kjente og prat om gamledager er en god kombinasjon. Selv om Yr også for lørdagen hadde sol og sommer på planen, holder de ikke alltid det de lover. Det var fortsatt overskyet, selv om det var mulig å få øye på noen blå flekker enkelt steder. Det blåste noe fortsatt, men vinden hadde løyet. Jeg ville likevel få vinden i fleisen oppe i høyden. Jeg kunne gå i sommertøy opp bakken, men oppe i høyden måtte vindfleecen på. Det ble kaldt på hender og armer uten. Kontrasten var stor fra øverst til nede i dalen, hvor det var sommertemperatur. Nå var det fortsatt tørt og gode forhold. Jeg hadde noen foran meg i bakken opp. Det gir alltid litt ekstra fart. Og siden jeg passerte disse helt øverst, kunne jeg jo ikke sakke av… Det ble litt kjapp gåing bortover flyene, og jeg holdt farten litt oppe nedover bakkene. Det er ikke så ofte jeg tar ut på den måten lengre, men av og til er det kjekt å gå fort. Selv med stopp for å prate med to partier som var på vei inn mot hytta, ble det en god tid. Det fungerer fortsatt – av og til… Les hele artikkelen