REJOHN

Heldig med været. Vær? Mye Vær – på lørdagsmorgen. Jeg kikket ut vinduet. Jeg kikket på YR. Jeg så fram til dagens tur med en viss skepsis. Det har vært fint vær så lenge at det virker lite kjekt å ta en tur i regn og vind. Og nettopp regn og vind var det som Yr meldte, og som jeg kunne se fra vinduet. Det regnet – og det blåste… Nå var heldigvis temperaturen godt over null, 5 grader på termometret utenfor kjøkkenvinduet. En liten trøst i alt det trøstesløse. Med dårlig vær var det ikke snakk om noen «langtur». Det var frost og i på onsdag, og det hadde ikke vært så mye tin-vær at snøen og isen i høyden hadde forsvunnet. Det måtte bli en treningstur rundt Li. Der går i hvert fall store deler av turen i skog, og i le for nettopp vind fra sør. Det kunne heller ikke være mer is enn på onsdagen, heller mindre. Vindusviskerne gikk store deler av turen inn til Sandnes og videre til Dale. På parkeringsplassen diskuterte jeg med meg selv om det var nødvendig å ha på jakken. Det så virkelig ikke så galt ut. Det var bare så vidt litt yr – og det lysnet i sør… Jeg startet uten jakken, men utover langs sjøen lurte jeg på når regnet ville komme. Det hadde jo regnet i sør der jeg kom fra, og vinden kom fra samme retning. Ute på Einerneste kikket jeg meg tilbake. Det var blåsvart himmel bak Dalsnuten. OK, jeg hadde hatt 1/3 av turen uten regn. Det er ikke ofte jeg har så mye flaks. På andre siden av fjorden, over Stavanger, regnet det… Videre mot Bymarka, kunne jeg ikke se himmelen i sør, men det fortsatte med opphold. Kunne det virkelig holde til Bymarka? Kanskje halvveis? Et stykke oppe i bakken mot toppen fikk jeg på ny et glimt av himmelen i sør. Hvite skyer og så avgjort ikke regn. Over toppen hvor det ikke er mye som tar av for vinden, hev jeg på jakken for å holde varmen. Det kom ikke en dråpe… Godværet holdt helt ned. Det kom riktignok noen dråper på vei ned mot Dale. Ikke så mye at jeg tok på jakken, men så pass at bakken ble våt. På vei tilbake gjennom Sandnes, regnet det. Hvor mange som går til Dalsnuten har jeg ikke grei på, men det er mange. En del andre topper i samme område er også godt besøkt. Det går nok flere til Prekestolen – opp mot 300.000. Men det burde liksom være flere rund Li. Denne turen er jo mulig å ta omtrent året rundt, og nesten uansett hvordan været er. Både onsdag og lørdag var jeg omtrent alene. Hyggelig det, men andre burde liksom også innse hvor fin turen virkelig er. Litt under en mil – med tre kilometer i timen blir det litt over tre timer – overkommelig for de fleste. (Bortsett fra at det lett går lengre tid enn tre timer for mange…) Sprettraubakken, fra fjorden og rett mot toppen, har etter hvert fått status som en utfordring. Det kunne muligens også rundturen få?Les hele artikkelen

Først, jeg synes det virkelig kjekt at du mener bildene kan være gode nok til å henge på veggen - det er hyggelig å høre, selv om bildene ble tatt for 45 år siden. Så: når det gjelder støv og riper og "Photoshop" - det ligger litt utenfor hva jeg får til, både tidsmessig og teknisk. Jeg h ar nesten nok med å scanne de gamle bildene. Det ville ta lang tid å ta ut bildene av rammene, rengjøre og scanne...

I en fjern fortid, så lenge siden at mye er glemt, var bestyrerinnen, Arild og jeg på fjelltur i Jotunheimen. Turen gikk fra (Gjendesheim) Memurubu til Glitterheim videre til Spiterstulen, og sist – Leirvassbu. Helt ordinært, og med både bra og dårlig vær. Vi så reinsdyr ved Russvann, og var temmelig alene mellom Spiterstulen og Leirvassbu, i sludd og regn. Midt i juli, så vidt jeg husker. Sekkene vi hadde var Bergans 40-50 liter med ramme. En stor forbedring frem for de gamle sekkene med A-meis. Regntøy og nikkers var den gang det vanlige. Skotøyet kan jeg ikke huske hva var, men mener det var noen billige greier… Uansett en fin tur. (Grunn til minnene er at jeg skanner gamle bilder, og det dukket opp bilder fra turen. Og muligens har andre også interesse av å se bilder fra en tur som gikk for 45 år siden.)

Den eneste plassen jeg har vært var ved Laugarvatnet, og jeg kjente meg ikke igjen..... (Det er noen år siden.) Takk for oppdateringen.

Jeg kjenner meg ikke igjen på noen av bildene,kan jeg spørre hvor de er tatt?

For første gang denne sesongen. Så var det onsdag. Det var fint vær, fortsatt kaldt og klart, og fortsatt lite vind. Glimrende forhold for en tur. Som måtte utnyttes. Is og frost gjør at det – fortsatt – ikke er mulig med tur i heia. Hvor skal da turen gå. Forrige uke var jeg på Bjørndalsnuten. Denne uka kunne jeg tenke meg Lifjellet. Broderen ringte, men ville heller satse på en ordinær tur på høgjæren. Det var likevel ingen vanlig onsdag. På kalenderen, og på telefonen, lå det en innkalling til tannlegen. Tannlege er ingen god opplevelse uansett. Jeg foretrekker å gå med brukket for frem for å gå til tannlegen…. Et besøk hos tannlegen er dårlige nyheter og krever «ressurser». Jeg fikk likevel pakket sekk og funnet fram turklærene. Jeg kunne ikke stille hos tannlegen i turklærene. De lukter – ille… Svette og møkk er ingen god blanding. Jeg pakket ned klærne i poser, og skiftet på toalettet hos tannlegen. På Dale var det en del biler, men jeg kunne ikke se spor utover langs sjøen, og det så ikke ut som om noen hadde gått stien på en stund. Det ble en fin tur mot Bymarka. Mesteparten av stien var tørr og fin, men enkelte plasser var det is. Jeg går svært forsiktig under slike forhold, og det tar tid. Nå hadde jeg det ikke travelt, og var egentlig på tur… Ikke trening. Opp bakken fra Bymarka til toppen gikk det i et rolig tempo – eller kan det være at det bare kjentes «rolig», at jeg er i god form? Nå gikk turen i omtrent 3 kilometer i timen, noe som er en del roligere enn de 5 kilometer i timen vi hadde på søndag. - Noe av forklaringen på det lavere tempoet, er selvsagt at terrenget rundt Li ikke kan sammenliknes med høgjæren. På toppen var det ikke en kjeft, ikke et menneske. Det er litt uvanlig, men muligens ikke på en onsdag i november, selv med bra vær. Forrige onsdag var det fullt av folk på Gramstad og Dalsnuten. Det ble noe mer folksomt nedover, men ikke av folk som kom imot. En kar sprang forbi i den «fordømte bakken» og like etter kom det en jente i fin fart forbi. Ingen respekt for gamle folk som strever seg fram…. Det var is på Dalevannet, og issvuller i stien langs vannet. Det var nødvendig å gå litt ute i terrenget for å komme fram. Til å være første turen rundt Lifjellet denne sesongen, var det litt tidlig. Jeg har som regel vært på tur til Blåfjellenden den første uka av november. Dette året ser det ikke ut som det skal bli flere turer. Og den første turen rundt Li pleier å gå i høstvær med regn og vind. Denne gangen var det frost og sol. Selv om det ble en vintertur, så var turen fin den. Til å være på en onsdag. Les hele artikkelen

En kald søndagstur. Endelig var det tid for en søndagstur med bare broderen og jeg. Det var en stund siden vi sist var på søndagstur sammen. Vi hadde en tur til Blåfjellenden på høsten, og vi har gått sammen med andre, men nå, altså – denne gangen oss sammen. Broderen er skeptisk til is og snø. Allergisk er vel nærmere sannheten. Det ville med andre ord ikke bli noen tur i «høyden». Han var til og med negativt innstilt til en tur rundt Li. Og der kunne det egentlig ikke være særlig med is… Det måtte bli en tur på høgjæren. Li i Sandnes er 5-6 kilometer og tar to-tre timer. Fra Toppdal til Steinkjerringå over Synesvarden og forbi Holmavatn og tilbake, er 15 – 16 kilometer. Og det tar tre timer. Selv om det er 700 høydemeter på turen – i «flatt» terreng, og det er god sti, eller nesten vei, så er 5 kilometer i timen bra fart. Denne turen over høgjæren gir god trening. I følge Aftenbladet, skal det være bra med langintervaller, og det blir det en del av på denne ture, om vi går på i bakkene. Det spesielle denne dagen var været. Heldigvis uten nedbør, men med vind – i kulden. Temperaturen var under null da vi startet, og den var ikke mye over null da vi sluttet. Med vinden i ryggen nedover var det greit å gå selv om det blåste opp mot en stiv bris. Vind og kulde er ingen god kombinasjon, og gjengen fra Turistforeningen som kom imot oss, var godt innpakket. Det var bare så vidt vi kunne se øynene. Nå hadde værmeldingen spådd mindre vind og mer sol utover dagen. Og denne gangen fikk de rett. Da vi snudde nede ved Steinkjerringå blåste det alt mye mindre – selv over toppene, og sola hadde meldt sin ankomst. Nå fikk vi vinden i ansiktet og sola bakfra det første stykket på tilbakeveien, men det gjorde ikke så mye. Det ble en fin tur i godt tempo likevel. Utenom gjengen fra Turistforeningen var det ikke mange ute på tur tidlig på søndagen. Mange hadde nok sjekket værmeldingen og lagt turen til litt senere på dagen. Vi møtte likevel en familie på tur. Alle godt innpakket, men også i godt humør. Det er kjekt å møte blide folk på tur.Siste halvpart avturen ble det heller folksomt. Det kom masse folk imot mellom Steinkjerringå og Holmavaten. Og det var også en god del på tur til Synesvarden. Det hadde også en eller annen vært tidligere i uka. På traktor. Med store hjul. Det var skikkelige merker oppover stien mot kommunegrensen. Vi antok at vedkommende fraktet utstyr for nytt gjerde – det lå i hvert fall en del gjerdepåler langs grensen. Broderen mente det hadde gått sent denne gangen, jeg trodde vi hadde holdt «normalt» tempo. Nede på parkeringsplassen viste klokka at vi hadde brukt 3 timer, helt som vanlig. En fin tur med tør sti – men kaldt fra start. Les hele artikkelen

Bynuten – igjen. Værmeldingen hjemme var optimistisk. Det var snakk om bare lite regn, men vind. Jeg sjekket ikke temperaturen. I heia er det snø, og helst vinterlig. Den første snøen pleier normalt aldri å bli liggende. Det kommer ofte noen varme dager etter en kuldeperiode - sånn på førvinteren. Det kunne ikke bli en heiatur denne lørdagen. Da er jo Bynuten et godt alternativ som treningstur. På vei inn mot Sandnes, fikk jeg et glimt av Vådlandsnutane. De var hvite…. Hva med forholdene til Bynuten da? Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre om det også var snø på Seldalheia. Dale – Li? Det var grønt og fint innover langs riksvei 13. Det var ikke antydning til frost på parkeringsplassen. Jeg fikk ta turen oppover og skulle det bli for galt, kunne jeg jo snu. Helt alene ville jeg heller ikke bli. Det sto 3-4 biler på parkeringsplassen, og det var spor oppover mot Bynuten. Likevel møtte jeg bare en jente som kom i mot. Hun hadde snudd da hun så mørke skyer i øst. Og vinden kom fra øst. Jeg fortsatte likevel oppover. I solskinn og uten nedbør. Det var tørre forhold, og egentlig ikke noen grunn til å snu. Oppe i høyden blåste det rimelig sterkt. Det var sikkert opp mot stiv kuling i kastene. På snaufjellet var det vinter. I de siste bakkene oppover ble det is, frost og snø. Og vind. Jeg gikk med vinden i ryggen, og først helt ute ved varden snudde jeg meg for å sjekke været. Kullsorte skyer og snø. Det ble ikke lange pausen ute på toppen. Jeg kjempet mot vinden mot de første bakkene nedover, og kikket mot himmelen. Som ble mørkere, og det begynte å snø. Jeg så for meg «whiteout» forhold, med sterk vind og, mye snø. Nå ble det aldri så ille som jeg fryktet. Men vinden var likevel så pass sterk at jeg festet lua ned stroppene under haken. Jeg var redd hele lokket skulle flagre av. Det hadde ikke vært bra – i sterk vind og rundt null… Jeg var nede på alle fire over de mest utsatte stedene. Med stup til høyre, tok jeg for sjanser. Som vanlig ble det adskillig bedre, og varmere nede under fossen i skogen. Det var likevel en ensom tur. Det er ikke ofte jeg går denne turen uten å treffe folk. Nå er det normalt færre folk på en lørdag i november enn eller på året, men ingen (utenom jenta nokså tidlig) er ikke vanlig. Nedenfor snaufjellet var det for så vidt greie forhold. Ikke snø, lite vind. Og forholdsvis tørt. Nedbøren kom som snø. Noe som er helt greit. Jeg trengte ikke å ha på regnklær, og på den måten fordampet noe av svetten gjennom vindfleecen. Frost oppe og bare 3 grader på parkeringsplassen, det er vinter. Jeg trodde egentlig det var varmere nede. Forskjellen fra snaufjellet med minusgrader kjentes stor. Det var helt uproblematisk å skifte til tørr trøye nede bak bilen. Les hele artikkelen

Det er også mitt poeng, det er bokstavlig talt tusenvis av plasser uten en kjeft.

Jeg ser det - igjen – blir diskutert slitasje på sti (denne gang av sykkel) og - igjen - blir det hevdet at stier blir ødelagt. At noen stier er utsatt for svært stor slitasje, er uomtvistelig. (Prekestolen, Besseggen, Trolltunga for å nevne noen. Det er like vel flere stier som gror igjen på grunn av for liten bruk. I mitt område, er 9 av 10 stier ikke lenger i bruk. (eller meget sjelden i bruk). De stier som blir holdt i hevd, er så godt som alle T-merket. Det er et langt større problem (i antall) at stier forsvinner, enn at noen blir utsatt for stor slitasje.

På en onsdag. Så var finværet tilbake – for en dag, ifølge værmeldingen. Denne gangen hadde værfolkene faktisk rett. Det var ikke en sky på himmelen om morgenen denne onsdagen. Det er ikke så mange fine dager i november normalt. Dagen måtte utnyttes til en tur. Finvær så sent på året gir ofte kuldegrader. Det var is på bilrutene, og oppe i heia var det frost og is. Broderen som var på hytta mente det ikke var forhold for en spasertur. Onsdag går jeg bare korte turer. Været denne dagen innbød til en lengre tur, men hvor? Siden jeg ikke helt har hatt «overskudd» den siste tiden, burde jeg ta en kort tur. Kunne jeg likevel strekke det til over to timer? I dette nydelige været. Jeg vurderte forskjellige steder, men endte opp med å kjøre til Dale, og ta peiling på Bjørndalsnuten. I bakhodet lå det en reserveplan om å utvide turen til Fjogstadfjellet og rundt mot Dalsnuten om alt gikk rette veien. En grunn til turvalget var også at jeg besøkte tannlegen, som også går mye i terreng. Han kunne fortelle om flere kjente som gikk mer enn meg. Er det mulig? I alle fall, han vandret mye ut fra parkeringsplassen på Gramstad, og anbefalte at jeg burde bli mer kjent med området. På Dale var det både biler og folk. Hva i alle dager får folk ut på tur en kald dag i november? Været selvsagt. Og det var virkelig mange som hadde funnet veien til parkeringsplassen på Gramstad denne dagen. Jeg tok veien oppover mot gjerdeklyveren – og sorpa. For selv om det var sol og tørt denne dagen, var det sorpe over alt. Jeg hadde på de nye skoene. Så selv om jeg tråkket nedi til langt opp på skaftet, ville jeg være tørr. Slik er det greit med Gore-Tex. Det kom en del folk imot. Opp mot toppen så jeg en kar. Jeg snakket med ham, og han var - selvsagt – pensjonist som meg. Sikten på toppen var virkelig god denne dagen. Det var mulig å se langt og se detaljer klart. Kaldt klart vær er greit sånn. Jeg forsøkte å orientere meg, og det var greit å finne fram til Vådlandsnutane, Bynuten og Selvikstakken. Og fra den kunne jeg finne Lysefjorden og Røssdalen, som var midt i mot. Jeg mente også å kunne se Fidjanutane over Fidjadalen – med snø. Nå er disse toppene over 1100moh, så snø burde ikke overraske. Det kom to jenter opp til toppen. Den ene med en 8 måneders unge på magen. Den ungen hadde antakelig vært på tur før…. Nede ved veien bestemte jeg meg for å ta «omveien» rundt Fjogstadfjellet tilbake til bilen. Omtrent 3 kilometer ekstra. I det fine været var det så avgjort en riktig beslutning. Det ble en fin tur tilbake. Jeg kunne se masse folk på Dalsnuten. Det var også mange på vei, både til og fra. «Omveien ga meg anledning til å ta bilde av Revholstjønn, som lå speilblank….Les hele artikkelen

Det blir kaldt hidler eller også lega - "Håndsteinslegå" "Urdalslegå" (Jeg mener hidler ofte blir brukt nåe det ikke er et spesifikt navn.)

Det må en frostnatt eller to til, for at fargene skal komme fram, så jeg tror ikke det hadde vært bedre tidligere. (Men vet ikke sikkert - vi var i hvert fall heldige med lys og farger.)

Sammen med bestyrerinnen og broderen. Bestyrerinnen antydet alt på lørdagskvelden at hun kunne tenke seg å være med på tur søndag. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Det kunne lett blitt nok en runde på Høgjæren, men både broderen og jeg har gått her så pass mye at det kunne være greit med en annen plass. Selv foreslo jeg en tur i Dale-Li området. Bestyrerinnen foreslo Sælandskogen. Nå har forslag fra den kanten vært vellykket tidligere, så vi ble fort enige om at Sælandskogen. Det var snakk om bra vær – til og med sol ut over dagen. Den så vi lite av, men ellers var været godt. Overskyet og lite, helst uten, vind. Perfekte forhold for å få tatt noen høstbilder… Stien, eller aller helst «veien», oppover i skogen er normalt et sted hvor det er mulig å ta bra bilder. Det ble tatt bilder, men opp mot Bjødnali ble naturen mer oversiktlig, og vi fant det ene fine motivet etter det andre. Her var det bare å klikke i vei. Med mange flotte motiver, tok det tid å komme oppover lia mot Bjødnali. Nå var det ikke bare foto som tok tid. Vi hadde ikke regn, men det var vått og sleipt. Stien er bare stein, og vi måtte tråkke i mellom og sikre hvert steg. Det tok tid. Vi var ikke alene. Nede ved Taksdalsvannet var det flere som sto og fisket. Og ut fra en del gamle bålplasser, kunne det se ut som en populær plass å grille pølser. Et stykke oppover, gikk vi også forbi en familie mor og far med to småjenter. Jenten trengte så visst ikke mye oppmuntring. De for foran og holdt farten oppe. Vi stoppet ved garden på Bjødnali, mens familien fortsatte rundt. Og vi tok de igjen etter en stund. Det tok tid å ta bilder. Uten en varm anbefaling fra bestyrerinnen, hadde vi gått glipp av naturens oppvisning av høstfarger. Og det var virkelig noe å se på. Blikk stille vann, bare noen vak med ringer rundt. Skogen med dype røde farger, mens Sibirlerken stor gul og lyste opp. Vi fikk virkelige en fin tur, selv om den ikke var forferdelig lang… For en gangs skyld var det riktig med en kort tur. Nok en gang hadde bestyrerinnen rett – Bjødnalia/Sælanskogen var virkelig rette plassen for søndagsturen denne gangen. Les hele artikkelen

Sleipt og glatt med nye sko. Yr var svært gavemild med vind til helgen. På lørdag var snakk om sterk kuling oppe i heia. Det var varseltrekanter og advarsler. Ikke noe for meg. Å tråkke alene oppe i heia i sterk vind - og regn er ikke det morsomste jeg vet. Det ble selvsagt ikke så galt som yr meldte, men det tok jeg ikke sjansen på – sterk kuling er ikke å spøke med. Det måtte derfor bli en tur nærmere sivilisasjonen. Og helst en litt lengre tur enn rundt Li. Jeg hadde dårlig samvittighet. Det ble ikke skikkelig tur på onsdagen, og fredagen ble tilbrakt hjemme. En ny tur til Bynuten var svaret. Dagslyset kom sent lørdagsmorgen Lørdags kveld skulle vi stille klokka. Jeg hadde ikke hastverk med å komme meg avgårde. Klokka ble godt over ti før alt var klar. Og selv da viste det seg at jeg hadde glemt å ta med klær til å skifte i, etter turen. Det var fortsatt morgenlys, selv om sola kom igjennom. Vinden Yr hadde varslet, viste seg knapt som hvite bølger på vannet. Selv på parkeringsplassen blåste det bare så vidt. Værmeldingen nevnte ikke noe om regn, men det kom noen dråper ut over dagen. Ikke mye, men så pass at jekken måtte på. Det har hent at jeg har vært alene opp mot Bynuten. Det har gjerne skjedd sent på høsten og i dårlig vær. Denne morgenen var det en del andre biler – 5 stykker. Og ut fra sporene å dømme var de fleste på vei mot samme mål som meg. Oppover bakken langs Lyseveien, var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde ikke gått tur på fredag, og burde ha overskudd i bøtter og spann. I stedet for overskudd var jeg «trøtt», hadde liksom ikke fart i beina. Jeg tok det med ro. Det var liksom dagen for å gå sakte. Jeg hadde tatt på meg et par nye Walk King. De gamle er ikke helt tette, etter mange turer. Som vanlig med nye sko, er de superglatte på våte steiner. Her var det ikke mye hold… Det er også et problem at det nesten ikke er mulig å se hvilke steiner som er glatte og hvilke som «holder». Jeg hadde noen utglidinger, selv om jeg gikk så forsiktig som mulig. Det tar tid å gå forsiktig. Jeg kom likevel greit oppover mot Svartedalen. Over fossen fikk jeg øye på en kar, og kunne ikke helt se hva han holdt på med. Da jeg kom bort, kunne jeg se at han holdt på å sette opp nye skilt og merker for stien. Det var en kar som hadde jobbet i Sandnes kommune, men som pensjonist påtok seg oppgaver som det eller aldri ville ha blitt tid til. Sekken var full av utstyr og slikt. Den veide adskillige kilo, og opp de bratteste brekkene tok jeg et lite tak med å få opp stolpen han bar på. Det minnet om min egen tur i Madlandsheia med stolpe og skilt. Skiltene er med kilometerangivelse, etter ny standard. Jeg er ikke sikker på om det er like klart for alle at det lett kan ta 2-3 timer med5 kilometer i terrenget. Den gamle standarden hadde også noen små utilstrekkeligheter. Den angav turen bare i hele timer, og mye kan skjule seg i løpet av en halv timer… Jeg hadde ventet at det skulle blåse hardt på toppen, men det var bare så vidt over liten bris. Temperaturen var selvsagt lavere, men ikke langt under toppen ble det igjen varmere. Nedover mot bilen traff jeg noen som var på vei opp. Nesten nede gikk jeg på en hel gjeng utlendinger. Jeg spurte om de ville til topps, og – med litt forsiktighet – om de viste når det ble mørkt. De dro fram hodelyktene. Gjengen var godt forberedt.Les hele artikkelen

To kvinner hentet ned fra Steinkjerringa Publisert: 27.10.2016 kl 22:17 Politiet melder på Twitter rett etter halv ti torsdag kveld at to kvinner måtte hentes ned fra Steinkjerringa i Hå. Kvinnene på henholdvis 25 og 26 år var blitt overrasket av mørket. Kvinnene ble hentet ned av Norsk folkehjelp avdeling Jæren. Sakset fra Jærbladet..... Folk kan komme i trøbbel selv på steder der jeg personlig ville anse det som umulig....

Været bestemmer mye. I en periode mellom høst og vinter kommer det som regel en eller flere dager med dårlig turvær. Ikke regn, men det kan være regn sammen med sterk vind. Eller litt snø og frost. Med glasert tursti. Det er ikke slike forhold jeg ønsker meg. Det er også normalt en frostperiode i måneddkiftet oktober/november. Det medfører at heia «stenger» og jeg må ta til takke med en tur i nærområdet. Planen for søndag var egentlig en siste – for året – tur til Sandvatn. Med 4 grader og regn på morgenen, ble planen fort skrinlagt. Det ville være snø og is oppe i heia. Å suse rundt i heia alene under slike forhold, er ikke noe for meg. Jeg er blitt skikkelig forsiktig de siste årene. Hvor skulle jeg ta turen? Madlandsheia, eller mot Bynuten, kunne være et alternativ. Men 4 grader ved sjøen kan lett bli til frost oppe i høyden. Det var muligens best å holde seg i lavlandet…. Høgjæren har noen fine turstier. Og det er mulig å gå langt – om det er ønsket. Det var nettopp noe slik som ville passe denne dagen. Et par mil i god fart, ville være bra. Det ble til at jeg kjørte til parkeringsplassen i Tovdalsveien. Jeg fulgte med på temperaturen oppover mot Undheim og videre. Det ble kaldere, og øverst var det bare to grader. To grader og fuktig luft. Det tok en stund før jeg ble varm, selv om det er en bakke fra start. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og ikke spor i stien oppover. Jeg var temmelig alene – til å begynne med. Øverst mot Synesvarden var det noe hvitt enkelte plasser. Det hadde sluddet om morgenen, og fortsatt lø det noen flekker igjen. På toppen sjekket jeg fjellene innover heia, og kunne se at de hadde et lag med melis øverst. Med andre ord snøen og isen var ikke langt vekke. Nedover mot Holmavatn kunne jeg høre en flokk sauer som sprang fra et eller annet. Kunne det vare hunder, eller var det noen som drev sauene? Det viste seg å være bøndene som skulle ha sauene til en annen plass i heia. Vi vekslet noen ord før de fortsatte. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det folk og bil. Det ble helst folksomt. For egen del gikk jeg fort og tok igjen noen. Jeg kunne se et par lengre framme, og ved steinkjerringå viste det seg å være kjentfolk. De ville mot Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Jeg tok motsatte vei. Vi ville antakelig møtes, og jeg regnet med å treffe det rett under Synesvarden. Det var andre på tur mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Mange andre. Det manglet egentlig bare et hornorkester for at det skulle være et 17.mai tog… Det var adskillig mindre folk mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg møtte selvsagt de jeg kjente. De hadde gått fortere enn jeg trodde de ville gjøre. Bra fart med andre ord. Alle spor av snø var vekk på toppen av Synesvarden, og det var blitt adskillig varmere, opp mot fem grader… Det siste stykket opp en bakke over en masse gjerdeklyvere, var tungt. Men som alltid, jeg kom omsider til bilen. Etter tre timer i bra fart – noe som gir god trening i hvert fall. Les hele artikkelen

Fortsatt gode forhold. I slutten av oktober er jeg mer en vanlig opptatt av været. Så sent på året kan det komme snø på de mest ubeleilige tidspunkt. For eksempel når jeg vil til Blåfjellenden. Jeg bruker både YE og STORM for å sjekke været mange ganger i løpet av uken. Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er særlig stas å gå innover mot hytta om det er snø og is på bakken. Alene på slikt underlag, er sikkerhetsmarginen ikke stor. Jeg vurderte å gå innover både på onsdag og torsdag, men endte opp med en tradisjonell tur på fredagen. Inn til hytta og tilbake på lørdags morgen. Det kan lett bli siste turen innover. Det gjør at jeg legger litt mer i turen enn til vanlig. Jeg bruker litt mer tid på å se meg rundt. Jeg prøver å legge merke til hvordan naturen tar seg ut, sånn like før snøen kommer. Det kan jo bli en stund til neste gang jeg går her. Det er egentlig ikke så mye å se. Ikke er det sau, og fuglene har stor sett dratt sin kos – for lenge siden. En og annen reveskitt på steinene er det eneste tegn på dyr. Gresset er brunt, og trærne står nakne. Likevel er det kjekt å gå i heia – og litt trist at det snart er siste gang for i år. Det er spennende å se hvor lenge jeg kan fortsette å gå innover. Værmeldingen – eller mer rett, været bestemmer. Denne fredagen var det ikke tvil om at det ville være mulig å komme innover. Været var så bra som det kan være i slutten av oktober. Sol, lite vind og plussgrader. Og det var tørt i bakken. Regnet som kom i uka hadde ikke gjort mye av seg. Fossebekken bare så vidt sildret. Det var helt uproblematisk å komme over. Det var nok sorpe til at jeg kunne se spor av folk foran meg. Nå ville det komme en hel gjeng innover senere på kvelden. Turistforeningen hadde lagt opp til fellestur – i mørket – til Blåfjellenden. Jeg var ved hytta lenge før det. Men jeg var ikke først. En kar fra fellesturen hadde gått inn tidligere, fyrt opp og hentet vann. Det var bare å sette seg ned og nyte det å være på Blåfjellenden. Det gikk noen timer før gjengen kom. Mange timer faktisk, de var ikke på hytta før rundt 10. Da hadde de gått i mørket omtrent fra Hunnedalen. Det å gå i mørket, bruke hodelykt, går sent. Jeg hadde håpet på å få se Oronidene suse over himmelen, men ut over kvelden trakk det over og det blåste opp. Lørdagsmorgen var ikke like fin som fredagen. Det var kaldt, men ikke frost nede ved hytta. Litt oppe i lia var det is enkelte plasser, men det var likevel uproblematisk å komme tilbake til Hunnedalen. Jeg fikk kjekt følge på vei over heia. En av deltakerne på fellesturen, tok tilbake i stedet for å følge resten av gjengen. Nede ved porten til Olav møtte vi en jente på vei inn. Alene. Og hun så selvsagt ikke noe problem ved det. Og det skulle da heller ikke være noe problem?Les hele artikkelen

Ull innerst - på grunn av lukt, men også mest behagelig (Kunstfiber føles kaldere i hvert fall.) Som mellomlag når det er kaldt, er jeg ikke sikker. Jeg har brukt ullskjorter med høyt ullinnhold (sportskjorter...) og syntes det var bra, men de senere årene har jeg også anskaffet noen tynne Norrøna fleece jakker, og syntes de var noe bedre (når temperaturen er ned mot null og det regner.) Men de lukter død grevling etter bare en dag. (Forbud mot å legge disse på varmt baderomsgulv for tørk.)

Jeg er helt sikker på at jeg ikke vil vite akkurat det.

Ikke noe strikkelue nei. God gammel BF nærmest...

Avslutningen – Sirevåg til Egersund. Bestyrerinnen har hatt et tur-prosjekt i 2016 – å gå fra Tungenes til Egersund langs kysten. Ikke på en gang og langt fra på en dag, men sånn litt etter litt. Turen (eller turene) ble planlagt i løpet av vinteren og den første del gikk tidlig på våren. Og bare for å slå det fast. Det er snakk om en jentetur. Det var svigerinne og bestyrerinne som tok på tur etter egne planer. Etter som prosjektet ble avviklet utover sommeren, fikk vi (min svoger og jeg) rapporter fra de forskjellige avsnittene. Ikke overraskende hadde de hatt noen små problemer enkelte steder, men de kom alltid fram – til rett sted. Jeg er ikke helt sikker på om vi hadde vært til hjelp eller bare forkludret det hele, om vi hadde vært med. Noe vi altså ikke var… Enkelte av «strekkene» ble anbefalt som gode turmuligheter ut over vinteren, andre ble vi fortalt at var best å unngå. Helt siden i vår, har det kommet sterke hentydninger om at vi – svoger og jeg, måtte stille opp på innspurten. Hvor lang den siste turen ville bli, var noe usikkert, og når den ville gå, var enda mer i det blå. Men at vi burde stille opp var egentlig ikke åpent for diskusjon… Tiden var inne for siste del av opplegget – det manglet bare å gå fra Sirevåg til Egersund. Kunne søndag passe? Vi avtalte å ta toget fra Klepp til Sirevåg 09:22 på søndagsmorgen. Noe som medførte at vi måtte opp omtrent med dagslyset. Bestyrerinne, svigerinne, svoger, og jeg nådde toget med god margin. La oss si det slik, det var ikke trengsel på toget, og ingen andre, med eller ute sekk og turklær, gikk av toget på Sirevåg. Vi kom oss avgårde langs veien det første stykket. Og inn på småveier mot Sørskog. Det blåste, og endelig kom noe av reserveutstyret i sekken i bruk. Jeg måtte finne fram et par med vanter. Bestyrerinnen fikk reservevantene i buksa, og svigerinne fikk paret i sekken. Vi gikk på god sti mot Vatnamot. Som er en tidligere stasjon på sørlandsbanen – og på Jærbanen i gamle dager. Den store attraksjonen på Vatnamot var doen. Nå til nedfalls, men på femtitallet i bruk – av en trengende kong Haakon, som var på vei til Stavanger. Kongedoen måtte vi selvsagt ta bilde av. Fra doen bar det ut i terrenget, og det uten kart. Jeg tror nok vi hadde unngått litt tråkking i myr om kartet hadde vært med. Vi kom omsider til Hellvik. Her ble det et par kilometer langs riksvei 44 før vi kunne ta fatt på den enkle og litt kjedelige turen langs gamle jærbanens rute. Nå var ikke veien – for det kan ikke kalles sti når den kan brukes med barnevogn – uten noen små utfordringer. Der sørlandsbanen gikk på samme plass som gamle jærbanen, var d et anlagt vei over – og under – dagens jernbane. Strekket mellom Hellvik og Egersund er omtrent 8 kilometer. For oss som er vant til å bruke beina, er det selvsagt ingen stor utfordring. Det tok ikke mye over halv annen time før vi var på jernbanestasjonen i Egersund. Vi hadde omtrent bare tid til å kjøpe billetter før vi måtte gå ut til toget. Og hvor vi møtte samme konduktør som hadde ønsket oss god tur i Sirevåg 4 og en halv time tidligere. Det ble ingen stor feiring da bestyrerinne og svigerinne gikk i mål. En mann til å ta bølgen er liksom ikke nok. Og det ble ingen middag i Egersund. Feiringen av turen får vi ta en annen gang. Men kjekt var det å få være med på siste del. Takk for turen. Les hele artikkelen

Høyeste topp i Sandnes 671 moh. Det hører med til høsten å ta noen turer til Bynuten. Oppe i heia kan snøen komme en måned før frost og is gjør det vanskelig å ta turen til topps i Sandnes. Så i november og desember er de månedene jeg går i Seldalsheia. Når værmeldingen varter opp med kuling og liten storm, blir det mindre attraktivt å ta en heiatur, selv om det så langt ikke er snø. Da passer det greit med en tur til Bynuten. En lørdagstur. Jeg trodde ikke det ville være mange andre på tur en lørdag med mye vind. Muligens tre fire biler… Det var 17 biler da jeg kom, og jeg kunne se folk i bakken opp over Lyseveien. Jeg tok igjen to jenter, men etter det var det slutt på folk. For en god stund. Helt opp mot fossen og den siste 1/3 delen traff jeg igjen folk. Både noen som hadde vært på toppen og noen som var på vei opp. Tørr sti, null nedbør, og lite vind i skogen, ga gode forhold. Her var det bare å gå på. Noe var likevel ikke helt i orden. Av en eller annen grunn (Mange og lange turer) var jeg tung i beina. De ville liksom ikke yte mer enn jevnt slit… Og i bakkene oppover fikk jeg kjenne syre i beina. Pulsen kom også fort opp. Det var best bare å holde en jevn fart. Jeg gikk i vinterklær. Til og med «lang-under». Den hadde jeg egentlig på fordi jeg trodde det kunne komme regn, men likevel – «lang under». Og vinterlokk på hodet. Grønn lue med vattert for og klaffer som er foret med teddystoff. Los-lue, om den hadde vært blå. Vindtett fleece og ull under på overkroppen. Fullt vinterutstyr. Kontrasten var stor da jeg møtte to karer som var på vei ned. I korte bukser, og bare med en tynn vindjakke over blusen. Sommerutstyr. Som de selv sa: «så lenge de er i bevegelse, er det greit». Øverst blåste det. Antakelig opp mot 13-14 msek på de mest utsatte plassene. Ikke så mye at det ble vanskelig å gå, men vinden kunne kjennes. Det var litt is i skyggene. Temperaturen på toppen var antakelig ikke iver 3-4 grader, og med vinden rundt ørene, ble det kaldt. Det ble vinterforhold – et lite stykke. Det var i hvert fall så pass utrivelig, at pausen ble kort. Jeg drakk varm saft, og kom meg nedover. Det går heldigvis kjappere ned enn opp, når det er tørt. Det kom folk i mot det første stykket, men så var det slutt. Det virket som om de fleste som ville mot Bynuten denne lørdagen var tidlig på gang. Øverst traff jeg på "jenten i vinden" de kom seg nok ut til toppen... Vinden kom fra øst. Det kom noen skikkelig svarte skyer seilende, men heldigvis ble det ikke noe nedbør i det hele tatt. Fine forhold og fin fart… Selv om jeg kunne kjenne bakkene på oppturen, så gikk hele turen kjapt unna. At det hadde blitt mange og lange turer, kunne jeg kjenne under føttene – det passet liksom ikke helt til skoene det siste stykket ned. Les hele artikkelen

Bernt og meg på tur. Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som - snø? Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe. Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen. Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp. Og vi skulle ned Fidjadalen. Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016. Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring. Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur. Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel. Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen. Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder. Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg. Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker. Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån. Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge. Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer. Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk. For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres. Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram. På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården. Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur. Les hele artikkelen

Med Bernt til Blåfjellenden. Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen. Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste. Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to. På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur. Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt. Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges. Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur. Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken. Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag. Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager. Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden. De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader. Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt… En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg. Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram. Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første. Les hele artikkelen