REJOHN

Hvor kraftig mener du vinden var (m/sek) (ikke i kastene.)

De siste årene er det blitt mer aure både i Rundevann og i Langavatn, men den er dessverre liten. Fidjavannet og elva oppover er det stor sett bare aure - av og til stor spesielt i Fidjavannet. (Mellom Hunnedalen og Blåfjellenden:Det er fisk i Djupavatn og den har spredd seg til tjernet rett ved stien på vei innover. Det er også nylig satt ut fisk noen av de andre vannene innover, men det vil ta noen år før disse blir "fiskbare")

Medlemskap i turistforeningen vil gjelde som fiskekort. (men ingen vil spørre....). Det er fisk i elva nedenfor Blåfjellenden og i Fidjavannet, det er også fisk i vannene nordover fra hytta.

Den 21. juni er en onsdag, og da er jeg også antakelig i stand til en tur - frem og tilbake til Sandvatn... Det skal nok gå å få til transporten, men jeg vil førts høre med STF om ikke de har en transport.

Det er problemet - om turistbussen går, så går den på morgenen...

Skikkelig hyggelig at noen vil til Sandvatn på dugnad. Jeg antar det er i forbindelse med bygging av den nye sikringshytta. Det er ikke enkelt å komme med buss fra flyplassen til Hunnedalen/Lortabu, der stien inn til Sandvatn starter. (3 timer, ganske enkel tur.) Fra flyplassen til Stavanger er grei skuring, der går det flybuss en del ganger i timen. Stavanger Turistforenings kontor ligger like i nærheten av buss og tog. Problemet er buss fra byen til Hunnedalen - det går en turistbuss gjennom Hunnedalen på vei til Lysebotn, med start om morgenen (for 2017 er ikke ruta fastsatt, om den blir i det hele tatt.) og retur på kvelden. Jeg er nesten helt sikker på at Stavanger Turistforening vil hjelpe til med transport på en eller annen måte, om de får greie på at dette er nødvendig. (Sannsynligvis noen andre ildsjeler som også skal på dugnad - og du skal ikke se bort fra at jeg hiver meg på.) Ta kontakt med Stavanger Turistforening (du må jo uansett mede deg på dugnad via nettet) - og sjekk dugnadssiden til Stavanger Turistforening på Facebook. Det finnes også en gruppe på Facebook som heter "Sandvatnhyttas venner". Jeg har "tilsyn" (er vaktmester på dugnad) på nabohytta - Blåfjellenden, så det er bare å spørre om du ønsker mer informasjon (mer om Blåfjellenden på Blogg)

Med godt følge og vekslende vær. For tredjeuke på rad ble bestyrerinnen med på søndagsturen. Jeg har en mistanke om at hun tenker på turene vi skal gå i Puerto Rico området om ikke lenge. Å trene til dette, vil selvsagt gjøre det lettere når vi går i gang. En tur til dagen, og helt mer enn to timer… Det er selvsagt bare kjekt å ha med bestyrerinnen på tur. Og denne gangen hadde Øystein med sin kone. Vi ble 4. Ikke hele turen, men deler. Broderen og jeg startet fra Tovdal og gikk over Synesvarden, før vi møtte resten av følget ved Holmavaten. Det var ikke uten videre klart at det skulle bli en tur på høgjæren denne søndagen. Været spiller en rolle her. Lørdagen var været bra. Ville det bli like godt på søndagen? Broderen var skeptisk. Det var kaldt, ville det være frost? Det var overskyet med yr. Ville det være mer nedbør? Og hva med vind? Frosten hold seg vekk, men det var fuktig, og en trekk fra sør. Avgjort ikke dårlige forhold, men heller ikke optimale. Vi møtte damene ved Holmavatn og satte kursen mot Steinkjerringå. Litt over den første kanten, fikk vi været imot. Yr, trekk og ned mot null. Egentlig dårlig vær med tanke på nedkjøling. Nå tar ikke turen mellom Holmavatn og Steinkjerringå så lang tid at nedkjøling blir et problem, men det var surt over kantene – en stund. Det eneste som er sikkert når det gjelder vær, er at det skifter. Ikke lenge etter at jeg overveide å ta på mer klær, kom sola fram et lite øyeblikk – og gjorde det hele mye triveligere…. Den første delen av turen kunne broderen og jeg ta det med ro. Vi hadde avtalt møtetidspunkt slik at vi ikke trengte å jogge nedover – heller ta det med ro. Bestyrerinnen og Bjørg hadde en del å snakke om, og det går – selvsagt – ut over tempo. Nå var vi på «søndagstur» og ikke treningstur, så det ble prating og sjekk va utsikt. En rolig tur, med andre ord. Ved Steinkjerringå, ble det besluttet (av den kvinnelige del av følget) at vi, det vil si broderen og jeg skulle ta snarveien direkte mot Synesvarden og tilbake til bilen. For å kunne spise middag sammen. Det betød at kånene måtte gå «alene» tilbake til Holmavatn, noe som selvsagt er helt greit. For vår del var det å sette opp farten og komme oss oppover til Synesvarden. Vi hadde slått frempå at vi ville være først til spisestedet. Vi holdt godt tempo oppover, men hadde kontroll på pulsen opp de lengste bakkene. Det gikk fort, men ikke fort nok. Jentene kom først…. Les hele artikkelen

Rundt Li med vår og tåke. Hva er bra vær i januar. Uansett så var det bedre enn bra denne dagen. Skikkelig vårstemning nede langs sjøen. Og det var underlig å se Stavanger i sol, med tåke over og blå sjø rundt. Det er ikke ofte januar oppfører seg slik. Seks-syv grader i januar er ikke uvanlig. Uten vind, er straks mer sjeldent. Og om sola kommer frem, blir det jo vårlig. Det var nettopp det som skjedde denne lørdagen. Bortsett fra at sola skinte på Stavanger og ikke der jeg gikk. Fjorden lå blikk stille, og båtene laget lange bølger. Småfuglene sang, og oppe på toppen skremte en orrfugl omtrent livet av meg. Den lå dønn stille til jeg nesten tråkket på den, og så for den opp. Kraftige vingeslag, stor sort fugl, og et annet flymønster enn ryper. Det må være orrfugl. Det var kjekt å gå langs sjøen utover mot Einernestet. Det var skikkelig sleipt enkelte plasser, så det ble litt forsiktig tråkking, men med ønskevær, varme og uten vind, hvem kan klage. Selvsagt var ikke jakken på. Jeg gikk i skjortearmene, og ble gjennomvåt av svette. Nå var det ikke bare været som var bra denne dagen. Dagsformen var også bra. Det kjentes greit å gi litt ekstra i småbakkene. Til en forandring var det pulsen som hindret og ikke pusten. Det er ofte et tegn på at dagsformen er inne. Jeg traff en kar som ville opp Sprettraubakken. Det ble i så fall opp i tåkehavet, for toppen lå gjemt i skyene. Ellers var det dårlig oppslutning. Ikke et menneske på tur. Jeg traff en familie helt nede ved Dale, det var det hele – utenom to jeg gikk forbi på toppen. Lengre ute, mot nord, og noe lengre oppe i bakken, skiftet forholdene. Jeg kom opp i tåka og det ble vått. Ikke nedbør, men masse dråper på busker og trær. Og mange havnet i hode på meg. D, et ble vått. Heldigvis er det ikke lange biten, selv om det går sakte i de bratteste kneikene. Med god dagsform gikk det jo greit i bakkene. Det ble liksom ikke tungt. Utsikten manglet. Tåka var forholdsvis tett, jeg kunne ikke se mer enn 30-40 meter. Og under slike forhold kan jeg jo ha gått forbi folk. Jeg så i hvert fall ikke mange. Etter å ha kommet meg opp «den fordømte bakken» var det bare nedturen igjen. Det er jo ikke helt vanlig at både vær og form slår til på en gang. Denne gangen ble det virkelig en fin tur. Skodda kunne ikke legge en demper på denne turen. Les hele artikkelen

Ikke Bergen, men midt i Sandnes. På dagens tur rundt Lifjell som ligger mellom Sandnes og Stavanger, skremte jeg opp en orrfugl. eller mer korrekt - den skremte meg.... Hekkans fugl.....

Rundt Gruda i tåke. I det siste har det blitt til at jeg, ofte sammen med andre, tar en kjapp tur på onsdagene. Væravhengig, selvsagt, men oftest er det greit vær for en tur i nærområdet. Selv om det ble tur på mandag, ganske kort den og, trening på tirsdag, ble det vanskelig å holde seg inne onsdag. Været ordnet seg ut over dagen. Og rundt ett var det opphold og lite vind. Ingen grunn for å sitte inne og se ut. Og jeg satset på en rundtur, omtrent halvannen time totalt. Turen går heldigvis for en stor del i «utmark» og på grusveier. Dagens tur ga anledning til å tenke gjennom kommende turår. Jeg har så langt ikke lagt noen planer, men har alt avtalt to turer til utlandet, nettopp for å gå. Først kommer en tur til Puerto Rico – Grand Cannari. Der skal vi være sammen med en hel gjeng, og det vil bli mye tur innover øya. Norskeplassen vil være første mål for mange turer, men det blir også turer til andre stedet og plasser. Påsken skal vi som vanlig tilbringe på Blåfjellenden. Som i fjor planlegger min datter med familie og glede oss med å stille opp. Det skal bli kjekt å være sammen med barnebarn i nesten en uke. Skjærtorsdag planlegger vi – om ikke været slår seg helt vrangt – å servere komler til gjestene som kommer til hytta. Dette har vi gjort i 7-8 år, og fortsatt venter vi på det store innrykket. Om det blir en tidlig sommer, vil det bli mange besøk på Blåfjellenden i starten av sesongen. Det er heldigvis alltid noe som må gjøres på hytta. Gode unnskyldninger for en tur innover. Tidlig på sommeren, har vi også bestilt tur til Østeriket. Også den for å gå tur. Denne gangen i alpene. Det skal bli spennende å se andre steder og land. Selvsagt er det førsteklasses hotell og god turleder. Jeg har også lagt inn en telt-tur på våren noen år. Kan det bli noe slik? I tillegg må det i hvert fall bli den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli. Hva med Fidjadalen dette året. Jeg har lenge trodd at dette er en årlig begivenhet, men kontroll viser at det faktisk går år imellom denne turen. I fjor ble det en tur til Stranddalen – kan den gjentas? Om ikke lenge må jeg også bestemme meg for om jeg skal vare en uke som «tilsyn» på Nilsebu. Utenom alt dette må Sandvatn, Tomannsbu, Taumevatn, Kvitlen og Skåpet besøkes. Jeg håper det er nok fine dager til alt dette, men det er jo mulig å ta noen av turene i regnværLes hele artikkelen

Jeg lurte et øyeblikk på hvem denne Tove Kartanker var....

Ny søndagstur med bestyrerinnen. Det kan virke som om vi – sammen – har begynt på et nytt prosjekt. Og det er jo hyggelig. Bestyrerinnen er jo så avgjort grei å ha med på tur. Vi får se hvordan dette går. Prosjektet må være å gå fra Tungenes i nord til Egersund i sør. Dette gjorde bestyrerinnen og svigerinne i fjor – i noen etapper. Og nå har vi, bestyrerinnen og jeg, gjort unna to av disse etappene. Januar er selvsagt måneden for «å ta seg sammen», for bestyrerinnen betyr det å ta opp treningen og også å gå tur. Det ble alt på lørdagen nevnt at hun godt kunne være med på søndagsturen… Nå er det broderen og jeg som oftest går sammen på søndagene, men broderen har selvsagt ikke noe imot at andre henger seg på. Da broderen ringte på søndagsmorgen, og fikk greie på at vi planla en tur fra Orre til Hå, ble det også til at hans kone ble med. I tillegg ringte svigerinne og svoger og meldte sin interesse for turen. Vi ble et helt følge. 6 stykker og bare plass til 5 i bilene lager litt utfordring, men heldigvis er ikke avstandene så store at det bød på problemer. En bil på Hå, og vi møttes på Orre. Startpunktet var ved den gamle kirken på Orre. Den skal være verdt et besøk, men for vår del bar det over brua og ut i terrenget. Bortsett fra at terrenget var dyrket mark. Det er noen virkelig stor marker mellom veien og sanden, og det er kanaler. Vi måtte et stykke lengre over markene enn vi trodde for å komme rundt kanalen. Heldigvis var det et spor vi kunne følge. Sørover gikk vi for det meste inne i landet og ikke på stranden. Det var sandstrand stykkevis, men også lange stykker med rullestein. Som ikke er spesielt god å gå på. Det var satt opp gjerdeklyvere over gjerdene, men det var ikke merket sti. Eller mer korrekt det manglet sti store deler av turen. Dette stykket av Jærkysten var mye mindre tilrettelagt enn der jeg til vanlig går, mellom Hå og Varhaug. Det var mange båtstøer med gamle rustne spill. Det var tydelig at sjøen ikke har den samme betydning for folk i dag som den hadde tidligere. Vi gikk forbi en og annen båt, men det var ikke «arbeidsbåter». I gamle dager med sandflukt og bare hest til hjelp, betød ofte sjøen og fisken forskjellen på å være mett eller å gå sulten. Mot Skeiesanden og Refsnes ble det mer folk. Forbausende mange egentlig. For oss som har gått fra Hå til Varhaug, så var dette uventet. Hele turen fra Orre til Hå var ikke på mer enn litt under en mil. Det samme som fra Hå til Varhaug, men selv om avstanden er den samme, brukte vi vesentlig lengre tid. Det kan skyldes at vi ikke helt kjente veien og at det manglet sti. I hvert fall ble det litt vandring over marker og rundt kanaler. Med sola i øynene – den står fortsatt lavt, og trekken bakfra, hadde vi likevel en skikkelig fin tur. Det ble en vandring gjennom et landskap annerledes enn det jeg vanligvis går i. Og kjekt å se. Det kan ikke være mange årene før også dette strekket av Jærkysten blir tilrettelagt med merker og skikkelig sti. Det fortjener den virkelig.Les hele artikkelen

Nå kan det jo tenkes at disse karene egentlig har råd til det meste, og at det er en slik sykkel de ønsker seg.... Jeg kan ikke se noe galt i at vettuge folk (svært få som tjener mye penger kan være "dumme") bruker penger på det de ønsker seg. (Jeg gjør det samme.) Og jeg tror bare et fåtall kjøper slik sykkel for å "brese" seg.

Ganske alene - ut mot havet. Snø. Hvitt over det hele – i hagen, i gårdsrommet og ikke minst veien. Lørdagsmorgen bød på overraskelser. Det var ikke frost, en enslig grad jemte seg nederst på den røde skalaen. Hvor går turen når verden er hvit? Det kunne jo egentlig passe med en skitur – den første for vinteren eventuelt, men nå hadde min yngste stukket av med skiene jeg vanligvis bruker ned i lavlandet, og værmelding antydet betongføre. Våt nysnø på fredagen og kuldegrader på lørdagen. Betongføre er ikke noe for meg. Det måtte bli en tur langs sjøen. Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Reserveturen, når alt annet er vanskelig. Det blir sjeldent mye snø helt ute mot Nordsjøen. Selv om det ikke var frost da jeg tok ut, var det klunk is og svinglatt på veien. Enkelte plasser var det saltet, men utover mot Hå var det vintervei. Sykkelstien, derimot…. Jeg kjører alltid forsiktig første dagen på glatte veier. Jeg kommer jo egentlig tids nok fram uansett, og denne lørdagen hadde jeg ingen andre planer for dagen. Jeg så fram til en grei tur sørover til Varhaug. Det blåste. Langt mer enn værmeldingen hadde varslet. Sjøen gikk hvit og hadde rullet opp skjortearmene langs land. Jeg tror vinden var omtrent stiv bris, liten kuling da jeg startet. Heldigvis med vinden bakfra og sola imot – om den hadde vært framme som lovet. Det blåste så pass at jeg måtte ta «støttesteg» til og begynne med. Det fikk meg til å lure på hvordan det ville gå hjemover, med vinden i fleisen. Jeg er flink til å se problemer, så det ble en del fundering på returen… Snølaget var ikke tykt, bare et par centimeter. Det ville bli tynnere på tilbakeveien – antakelig. Nysnø gir mulighet for å sjekke spor. Det var ingen andre spor en mine mot Obrestad. Og jeg var like ensom over Komedelen. Ikke et menneske. Nede ved Reimebukta var det folk. Jeg gikk forbi to jenter. Et stykke utover så jeg flere spor. Og da jeg så meg tilbake var de to blitt til fire. Nedover mot Varhaug kom sola fram. Det ble helt greit å gå, selv om returen lå og spøkte i bakhodet. En kjapp pause ved kirkegården, og så mot Hå. Det blåste adskillig mindre alt nede ved Obrestad, og tilbaketuren ble aldri så tung som jeg fryktet. Selv om vinden tok seg opp, så ble det aldri over en bris på vei hjem. Snøen forsvant ikke, selv om det nok var noen få varmegrader. Ulempen med snøen er at det tross alt blir «vassing» og det krever litt krefter. Med andre ord, en litt tung tur denne lørdagen. Fra Reime og til Obrestad, var det bare mine spor, fram og tilbake. Ikke mange andre enn meg som var på langtur langs sjøkanten denne lørdagen. Les hele artikkelen

Det er enkelte fordeler med å bli gammel - hukommelsen er ikke hva den en gang var, (men det har den da heller aldri .......) Jeg vet normalt hva jeg har, men ikke hvor. Det har gitt som resultat flere hyggelige turer til sportsbutikken for å kjøpe telt, sovepose, ski og diverse ting. (Spesielt husker jeg innkjøp av ski til en lite planlagt dagstur (på dårlig føre, hvor jeg ikke ville bruke fjellskiene). Da jeg satt de nye skiene inn i boden etter turen, fant jeg et annet - helt nytt - par. Kjøpt på tilbud etter forrige vinter og glemt....) Så jeg ser fram til flere hyggelige turer til sportsbutikken fremover. Om jeg bare husker hvor den er.

Kyststien fra Sola til Sele. Bestyrerinnen fikk en klokke til jul, som teller steg og avstand og måler puls (og kalorier – tror jeg..) Dette ga som resultat ny interesse for tur på søndagene. Så lørdagskveld ble det spørsmål om hvor vi skulle gå på søndagen. Det er ikke lett å forbi gå ordre fra overkommandoen i stillhet. (Det er egentlig kjekt og greit å være med bestyrerinnen på tur, men la nå det være en hemmelighet.) Søndagsmorgen ble det derfor en liten runde med forslag til hvor turen burde gå. Det første forslaget var å gå langs sjøen fra Reve til Orre. En tur vi har tatt noen ganger. Etter en liten diskusjon ble det til at vi skulle ta turen fra Sola til Sele. En helt ny rute for meg. Men ikke for Bestyrerinnen. I 2016 gjennomførte hun og svigerinnen en tur fra Tungenes til Egersund i etapper. En av disse dagsturene var nettopp fra Sola til Sele. Og nå hadde jeg mulighet til å bli kjent med en av disse etappene. Vi satte en bil på Sele og kjørte til Sola. Det første stykket gikk på sandstrand og bød ikke på overraskelser eller problemer. Det varte ikke lenge før det ble mer problematisk. Sandstranden sluttet og det ble stein og skrenter og opp og ned. Steinene var superglatte, og jeg gikk svært forsiktig. Jeg måtte sette foten nede mellom steinene for ikke å gli ut. Unger med støvler kom fortere fram enn meg. Det gikk ikke fort. Nå var jo ikke farten et problem. Vi hadde god tid, og bestyrerinnen syntes det var virkelig kjekt å være tilbake på denne stien. Nå var været ikke så ille – til å begynne med. Landskapet rund oss var spesielt og interessant. Det var hav, strand og grønne marker. Opp og ned mellom stein og skrenter, over glatte og våte rullesteiner. En plass var det satt opp advarselsskilt, om at det ikke var mulig å passere om vannet sto høyt og det blåste. (her kunne stien vært lagt over «plenen» til noen hytter, men antakelig så ville beboerne ha plassen for seg selv.) Stykket mellom Sola og Hellestø tok tid. Noe av årsaken til dette var at jeg tok mange bilder. Landskapet var så pass spesielt og det dukket opp så pass mange fine motiver at jeg måtte stoppe noen ganger. Turen fra Hellestø til Sele, ble en overraskelse. Ikke fordi landskapet og terrenget var spesielt. Det var ikke mye forskjellig fra det rundt Orre. Men på grunn av folk. På Hellestøstranden var det mye folk. På stien og i sanddynene mellom stranden og Sele var det mye folk. Et stykke var stien, som her gikk mellom rullesteinstranden og markene bak, over 20 meter bred og godt oppgått. Her har det vært mye folk – og bikkjer. Og det var mye folk. Vi møtte mer mennesker enn det jeg er vant med. Det var tydelig at dette strandstykket var populært. Ved bilen, viste klokka til bestyrerinnen at vi hadde brukt omtrent 3 ½ time, og gått omtrent 13 kilometer. Det vil antakelig si at vi hadde brukt 2 ½ time på de første 7-8 kilometrene. I tørt vær, vil det antakelig gå adskillig fortere – uten glatte steiner. Les hele artikkelen

Et heldig valg - finvær i januar. Vinter? Med 4-5 grader sol og nesten ikke vind. På Jæren. Lite minnet om vinter denne lørdagen, bortsett fra at det fortsatt ikke er skikkelig lyst før etter ni – på morgenen. Likevel ble jeg litt overrasket, da det dukket opp snerk på pyttene etter som vi nærmet oss det vi hadde sett ut som dagens turmål. «Vi» i denne sammenhengen var broderen og jeg. Til vanlig blir det søndagstur på brødrene. Med bakgrunn i værmeldingen, ble det kjapt bestemt en lørdagstur. Vi tenkte på en tur på Høgjæren. Planen ble lagt om. Vi besluttet å ta en tur langs sjøkanten – fra Hå til Varhaug. Vinterturen…. Det viste seg ganske fort å være et heldig valg. Lite vind, som kom bakfra. Sol i ansiktet, og stigende temperatur, ga skikkelig gode forhold «nedover» mot Varhaug gamle kirke. Det er langt fra sikkert at forholdene oppe på høgjæren hadde vært like gode. Antakelig frost og is, i hvert fall fra morgenen av. Nede ved sjøen var det kun lav sol som «plaget» oss. Selv om dagene er blitt merkbart lengre, så står sola fortsatt lavt hele dagen. Vi hadde litt og snakke om. Tiden gikk fort. Det er ikke uvanlig å virkelig se fram til en liten pause ved kirkegården. Denne gangen var det også greit med en pause, men ikke helt «nødvendig». Det ble selvsagt ikke like behagelig på hjemveien – nordover. Sola var bak, vinden kom imot, og turen ned hadde jo tross alt tatt halvannen time. Det gikk likevel greit. Vi kom halvveis før broderen, litt overraskende måtte be om at vi satte ned tempoet. Det gjorde vi – en liten stund. Litt lengre nordover, kom ønsket igjen, og denne gangen ble det litt roligere videre. Det var ikke mange andre ute. På tross av fint vær og gode forhold. Noen var på tur, men ikke mange. Jeg gikk og funderte på dette, til det gikk opp for meg at det var lørdag og ikke søndag. En god forklaring på manglende oppmøte… Turen er til sammen nesten to mil. Vi bruker litt over tre timer. Det er omtrent tempoet som kreves for å ta marsjmerket. For vanlige rekrutter… Pensjonister kan bruke lengre tid og likevel klare merket. Nå er det bare å finne ut hvor vi kan melde oss på. Senere i vinter vil turen gå til Puerto Rico og Norskeplassen – 14. dager i syden, og hensikten er å gå tur. En slik utflukt vi hadde denne lørdagen var antakelig god trening for denne turen. Det eneste som skiller vesentlig, er at der nede bruker jeg joggesko og ikke fjellstøvler. Les hele artikkelen

Vinterbilde fra Jæren - tatt 3. januar 2017.....

Sol og fint vær. Pensjonister har god tid – til å gjøre hva de vil. Det blir tid til overs. Slik er det i hvert fall for meg på onsdagene. Da har jeg ikke alltid gode planer for dagen, selv om det etter hvert er blitt til at jeg må ut en tur. For å gå, minst godt og vel en time. Denne onsdagen var det sol. Jeg lurte på hvor kaldt det var. Vinden var merkbart svakere enn kvelden før. Det blåste likevel så pass at jeg mente det var behov for vinterhabitt. Lang under og både skjorte og ull bluse. Gore-Tex dress – selvfølgelig… Det fine været lokket, men selv om jeg egentlig hadde god tid, så burde jeg helst ta en kort tur. Hekkans achillesen trøbler igjen. Jeg har gått rundt Gruda og opp om Grudavarden noen ganger – uten å ha skrevet en rapport fra turen. Denne gangen var været så bra at jeg syntes turen fortjente å nevnes, i godt selskap. Nede på flate Jæren er markene grønne og det er mer høst enn vinter – i forhold til andre plasser i landet. Men ikke langt unna ligger heia med hvitt på toppene. Godt synlig fra Grudavarden. Det er ikke ofte sikten er så god som denne dagen. Det var mulig å se toppene innover ganske klart. Litt spesielt er det jo å se Bynuten, Vådlandsnutne og Fidjanutene fra «sjøsiden». Det er jo vanlig å se mot sjøen fra disse plassene. Litt lengre opp og over på andre siden kommer Synesvarden og vindmøllene på høgjæren til syne. Alle plassene er topper og steder jeg ofte besøker høst og vinter, og litt på våren.... Sommeren tilbringes så ofte som mulig i heia, mye lengre inne. Turen burde nok a gått opp mot en av de snødekte toppene, men ikke på glattå – alene. I det fine været var det kjekt å kunne sjekke forholdene innover, og drømme om turer til våren. Les hele artikkelen

På grunn av kranglete bein, har jeg opp gjennom årene kjøpt og prøvd noen par billige støvler. (Jeg bruker - og har brukt i mange år - Alfa Walk King.) For å starte med det viktigste - skoen billig eller dyr, må passe på foten. Dette er viktigere enn merke, pris, med eller uten Gore-Tex. Jeg har ikke prøvd Sparkjøp sine sko. Forskjellen mellom en dyr og billig sko er noen ganger svært liten i praktisk bruk. De billige skoene er mykere og mer "løse" enn dyre sko. Tynnere stoff/lær og færre lag i såle. Dette er ting jeg for min del blir vant med, og "godtar". De er uten Gore-Tex og slipper inn vann - brukes skoene våte, virker det som om de slites fortere. I hvert fall billige sko. Og den store forskjellen jeg har lagt merke til, er slitestyrke. De holder jevnt over bare halve tiden i forhold til de "gode" skoene (men koster fra 1/4 del til 1/3 del.)

Godt nytt år. Eller muligens ikke? Bakfoten skapte seg etter siste tur. Lørdag – nyttårsaften – ble det ingen tur. Kunne det muligens hjelpe å holde foten i ro? Med pisseregn og dårlig vær, var det en enkel beslutning. Ingen lørdagstur. Søndag – 1. nyttårsdag, var været bedre. I hvert fall til jeg kom ut – temperaturen på morgenen var så vidt under null. Litt is på pyttene, men fortsatt ikke glatt på veien. Likevel brukte jeg tiden innover mot Dale til å tenke på forholdene. Ville det være is i stien, ville det være glatt? Jeg hadde tatt ut tidlig. Bestyrerinnen hadde kalt inn til familieselskap på ettermiddagen, og det var noen småting jeg burde utrette. Jeg måtte være hjemme før 3… Det var fortsatt godvær da jeg parkerte. Sola var framme, selv om den var skjult bak Dalsnuten. Inne i skogen var det kaldt, men ikke frost. Det tok litt tid før jeg fikk opp varmen. Dette var ikke dagen for å gå i jakke, da fikk jeg helle fryse litt før jeg ble varm. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Utenom min var det en bil. I fint vær og gode forhold på en søndag, er det ofte mange flere. Kan feiring av nyttår ha noe med saken å gjøre? Jeg traff ikke noen andre før oppe på toppen. Turen utover langs sjøen, var som vanlig «bløt». Det er fuktig på bakken og fortsatt mye vann rundt om. Men sol inne i Stavanger og skikkelig dagslys, gjorde turen kjekkere enn til vanlig. Det går lettere i bra vær. Det var litt is enkelte plasser. Et tynt lag med is, men steiner og berg var bare, kun normalt glatte av fuktighet. Selv på nordsiden, var det egentlig gode forhold – til å være i månedskiftet desember/januar. Nytt år gir også muligheten til å filosofere over tidens gang – hva vil det nye året innebære. Alt står og faller på helsa, men foreløpig ser det ut som om det vil bli et kjekt turår. På planen står først tur til «syden» i slutten av januar. 14. dager i Puerto Rico med tur innover øya omtrent hver dag. I slutten av juni har vi alt bestilt tur til Østeriket – med tur hver dag. Det skal bli kjekt å prøve et nytt land. Og om alle gode makter slår til, vil det igjen bli en tur til Lochnagar, sammen med broderen og arvinger. Rett under toppen hilste jeg på Ingrid. Det satt en familie og hadde matpause. De manglet bare bålet. Jeg vekslet noen ord, og jenta på 4-5 år spurte hva jeg het. Det fortalte jeg, og spurte samtidig om hennes navn – Ingrid var svaret. Skikkelig hyggelig å hilse på unger på den måten. Værmeldingen hadde meldt bra vær hele dagen, men med 0.1 mm nedbør rundt 12. Og de fikk rett. Midt i blinken - helt korrekt… Da jeg startet på nedturen, kom det seilende en svart sky, og under skyen hang noen små og få dråper. Jeg måtte kikke på en pytt for å være sikker på at det virkelig kom nedbør, regn var det ikke. På slutten av turen ble det folksomt. Ikke mye ensomhet igjen. Mange familier som skulle på tur sammen. Og parkeringsplassen var full.Les hele artikkelen

Noen tar to runder. Det måtte bli en lengre tur onsdag enn de jeg hadde gått til nå i jula. Det hadde liksom ikke blitt noen «skikkelig» tur, bare korte turer og i nærområdet. Nå er en tur rundt Li ikke lang, nesten en mil og den går omtrent midt i Sandnes. Den gir likevel en smak av fjell. Og det er en god treningstur. Det har vi slått fast gjennom mange år og etter å ha tatt turen svært mange ganger. Fjelltur og treningstur i romjulen er helt greit, i hvert fall så lenge været oppfører seg. Denne dagen var det bra – til å være i slutten av desember. 6-7 grader, overskyet uten regn, og lite vind. Bedre enn det er vanskelig å huske – i desember. Klarvær betyr oftest kuldegrader, og onsdagen skulle, ifølge værmeldingen, bare være en liten kunstpause mellom lavtrykkene. Hvor mange ville det være på tur rundt Li en onsdag i romjulen. Jeg trodde ikke jeg ville være alene. Det sto en del biler på Dale, og ved kjettingene ute langs fjorden, møtte jeg to karer. Her er det enveiskjøring, så jeg måtte vente på at de kom forbi. Og vi vekslet noen ord – i forbifarten. For karene hadde det travelt. De var på sin andre runde rundt Lifjellet – omtrent 19 kilometer i tøft terreng. Jeg har av og til – på en god dag – lurt på å ta runde nummer to. Det har det aldri blitt noe av. To runder vil si omtrent 6 timer på beina. Opp og ned mange korte og en lang bakke. Til sammen ganske mange høydemeter. På en god dag – kanskje, en gang i framtiden? Det er uansett godt gjort av disse to karene. Det er en tøff tur å ta to ganger. Det som er litt spesielt om vinteren, er at det ikke «tørker» selv om det er opphold. Stien er våt, og steiner og svaberg er glatte. Nå virker det som om de nye skoene blir bedre og bedre på glatt berg, slik at jeg ikke så ofte glir ut, men fortsatt er det skikkelig hålkeføre enkelte plasser. Og våte røtter er alltid glatte, og gir noen overraskelser. Det var likevel en kjekk tur utover langs sjøen og rundt til Bymarka. Helt greit, faktisk. Opp bakken blir det selvsagt høy puls og pusting (og stønning…). Som alltid blir det «letter» etter hvert. Antakelig fordi jeg ikke tar i så mye, og fordi jeg etter hvert kjenner bakkene ganske godt. Det blir ikke noen pause på toppen lengre – det er liksom ikke behov for å stoppe opp. Selv saftflaska i sekken får ligge i fred. Turen tar to - tre timer, og den er ikke så lang at jeg kjenner behov for å hive innpå drikke. Det blir til gjengjeld drukket mye senere – Pepsi Max om noen lurte på det. Jeg møtte en god del folk nedover mot Dale. Det var ikke bare jeg som hadde funnet ut at en onsdag i romjulen kunne passe for en fjelltur. Hvor mange som gikk hele veien rundt vet jeg ikke, men de to karene som gikk to runder veier opp for mange som bare gikk opp og ned. Les hele artikkelen

Dette var nytt for meg - og stedet er "nabo"stranden fra det jeg gikk. Jeg må innrømme at jeg gikk og kikket etter ting som kunne likne på miner, de dukker opp i ny og ne, men oftest på Sele. 2-3 kilometer i luftlinje fra Reve.

En tradisjonell juletur. Ren nysgjerrighet – jeg måtte ned å se hvilke skader stormen hadde gjort på stranden. For noen år siden ble stort oppstyr da en storm tok omtrent halve dynene nærmest sjøen. De kommer tilbake – og blir vasket vekk – med noen års mellomrom. Denne gangen så det ille ut. Det var virkelig mye sand som var vasket i sjøen enkelte plasser. En oppgave for noen å få sanden på plass? Sjøen og vinden vil antakelig sørge for det, etter hvert. Tirsdag er f ast dag for styrketrening. 3. juledag var treningssenteret stengt, og koden for kortet virket ikke. Jeg kom ikke inn. Det skal ikke mye til før jeg blir i dårlig humør, og bli utestengt fra trening, gjør ikke humøret på topp. På ettermiddagen ble jeg lei av å ikke gjøre noe. Været var ikke dårlig. Vinden hadde løyet. Det var bare så vidt vimplene beveget seg. Etter mye dårlig vær i julen, var det endelig brukbart, og det ville være feil å sitte inne. Det ble sent før jeg tok ut. Det ko selvsagt noe i veien – ting tar tid. Klokka nærmet seg halv tre før jeg var klar til å gå. Problemet var hvor. Det måtte bli en kort tur. Fra Reve havn til friluftshuset på Orre, (og tilbake) ville være sånn akkurat passe. Det manglet sand. En masse rullestein langs sjøkanten gjorde det vanskelig å komme fram det første stykket. På Revestranden var det også rullestein, men her var det mulig å komme seg utover oppe i dynene. Her var det virkelig mulig å se at stormen hadde herjet med dynene. Det var høye kanter og bratte sanddyner mot sjøen. Fordelen var at stranden var flat og fin – lett å gå på. Det gikk greit å komme seg ut til selve Reve. Her var det nå en liten sandstrand der det tidligere bare var rullestein. Det var selvsagt ikke andre ute, utenom en kar som jogget forbi. Orrestranden lå temmelig øde. Det var ikke mennesker på stranden utenom helt borte ved Friluftshuset. Ved Friluftshuset, fikk jeg litt annet å tenke på: klokka. Jeg hadde tatt sent ut. Det blir tidlig mørkt, og jeg hadde et stykke å gå før jeg ville være med bilen. Når blir det egentlig mørkt… Skumringen virket som den alt var på gang. Det var lys på inne, og jeg så tydelig billysene. Og jeg hadde ikke klokke eller telefon. Ut fra start-tidspunkt, anslo jeg klokka til å være tre-tiden, og at jeg ville være tilbake til bilen noe over fire. Det gå ikke store rommet for feil. Det var bare å komme i gang med tilbakeveien – snarest. Og det gikk fort tilbake – lite stopp for å se på utsikten, ingen bilder, og helst full fart. Jeg så for meg å gå over rullesteinene i mørket. Selvsagt holdt lyset til jeg var ved bilen. Det ble mørkere og det var ikke mye dagslys igjen da jeg kom hjem. Les hele artikkelen

De "laveste" hyttene er Kvitlen, Viglesdalene og nye Skåpet. Alle disse hyttene ligger omtrent 3 timer fra vei (Skåpet muligens kortest og enklest.) Men alle ligger slik til at det er snakk om vinterforhold, til i hvert fall mai. Den eneste hytta jeg kommer på er Flørli, men her må det brukes båt (som ikke går på lørdager) og hytta ligger bare noen hundremeter opp og inn av kaien.