REJOHN

En kort søndagstur langs stranden. Det går ikke alltid som planlagt. Naturen bestemmer fortsatt en del. Søndagens tur skulle gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Det var egentlig en fortsettelse av å gå i sporene til bestyrerinnen og Anne Lise. De gikk fra Tungenes til Egersund i etapper i fjor. En del av ruta hadde jeg ikke gått, og det måtte jo ordnes. Turen mellom Varhaug gamle kirkegård og sør - helt til Sirevåg var ukjent turterreng for meg.Vi, det vil si Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen gått deler av turen sammen, men fortsatt mangler altså et stykke. Denne søndagen kunne det på mange måter passe greit å gå langs sjøen. Det var snø i lufta på lørdagen, og temperaturen søndagsmorgen var vinter, bare 2-3 grader. Hvor var det greit å gå? Værmeldingen var optimistisk - sol og lite vind utover dagen. Selv om vindusviskerne gikk hele veien nedover Jæren, mente vi at regnet ville gi seg og sola titte frem. Værmeldingen tar jo ikke så feil. Flere forslag kom opp, men vi ble enige om en tur langs sjøkanten. Vi hadde egentlig ikke satt noe mål for turen da vi kom til Varhaug Gamle Kirkegård, men fikk se hvor langt vi kom, før vi snudde. Det gjorde den.... Vi fikk småregn hele turen. Selv om det var litt lysere skyer inne i mellom, dominerte de grå og mørke stor sett hele turen. Værmelderne kan med andre ord ta feil, selv med en tidshorisont på bare noen timer. På tross av regnet - vi har da gode klær - og det var jo ikke tåke - så labbet vi avgårde. I første omgang mot Madland havn. som bare var 3 kilometer lengre sør. Ytterligere 3 kilometer ligger Haar, og 12 kilometer er en grei tur i godt vær.... Den første delen gikk på god vei, og da er det ikke vanskelig å holde tempoet. Vi nådde Madland havn uten å brukt for lang tid. Vi diskuterte om Haar virkelig var dagens mål, men fortsatte nedover - sørover - i godt tempo. Videre ble det vanlig sti med sorpe og vann. De s iste dagene hadde det regnet så pass at bekkene gikk store. Det var bru over den første bekken. Her hadde vi - for lenge siden - snudd på grunn av vannmengdene. Vi dere bar det over marker og myrer nedover langs kysten, men ikke lenge etter kom vi til bekk nummer to - uten bru.... Her var bekken lagt i en renne, med bratte vegger og lite stein i vannløpet. Stien gikk over en plass der det burde være mulig å gå på steiner. Disse lå nær delvis under rennende vann. Og vannet var ikke helt rent, noen hadde nok spredd "hevd" på maka lengre oppe. Vi forsøkte å komme over, men steinen var glatte og sleipe. Jeg så ikke syn på å vasse i bekken. Vi ble fort enige om å ta turen en annen dag. Og det passer på mange måter greit. Da kan vi gå fra Madland Havn til Sirevåg. En passende dagsmarsj. Og med tog tilbake til Varhaug, helt greit transportmessig. Men, som sagt, en annen dag... Tilbaketoget ble unnagjort i en fart. Det ble ikke mange stoppen for å beundre utsikten, og selv om det hadde vært mulig å ta turen mot Bodle og Obrestad, bestemte vi oss kjapt for å avslutte da vi sto ved bilen. Regn og dårlig vær avgjorde saken... Les hele artikkelen

Det er en onsdag, og om verden ikke er for urettferdig, så vil det være mulig å ta turen innover mot Sandvatnhytta sammen. Det kan bli en fin tur...

Jeg holder til på sørvestlandet. Noe mer opp og ned enn Finnmarksvidda?

Jeg håper det lar seg gjøre, men er i alpene fra 25 juni og en uke utover.

Den tradisjonelle skjærtorsdags komlemiddagen brakte 33 mennesker til Blåfjellenden.

Takk Det er fisk i elva nedenfor hytta - og i vannene nede i Fidjadalen....

Mange takk for det. Misunner deg vinterturene med telt - har aldri våget meg ut.

Innlegget var på distriktsnyheter 7. april - søk eventuelt på "fjellkomler" Nesten samme program ble vist på Norge Rundt i går

Etter en innepåske, kom dagen med godt vær. Fusk og fanteri - og det for andre gang... Det ble snøscooter til Blåfjellenden på søndag. Vi, bestyrerinnen og jeg, arrangerer komlemiddag for overnattingsgjester på skjærtorsdag. I den anledning må det transporteres inn masse matvarer. Og ga oss anledning til å komme inn pr motor... Nå har jeg antakelig ikke vondt av å ta det med ro en dag eller to - eller tre, og det er unektelig ganske lettvint med transport. Men tanken slo meg at det kan bli en vane og at forrige gang lett kan bli siste gang på ski - innover. Det er jo en del ting som skal på plass på Blåfjellenden, både forberedelser til sommersesongen og forberedelser til komlemiddag på skjærtorsdag. Sengetøy skal legges på 45 senger. Det skal ryddes og rengjøres på begge hyttene. Dassen/uthuset må tas en omgang. Og det må bæres vann - i bøtter og spann, bokstavlig talt.... Det er utrolig så mye vann som går med for å servere mat til noen og tretti personer. Bare til oppvasken går det med noen bøtte. Og alt må hentes i elva nedforbi hytta. For noen helt enkelt, men i snø og uten sommersti, en liten jobb som gjør meg svett - for hver bøtte... Nå gikk komlemiddagen helt greit. Alle fikk mat og det var to komler til overs. Vi ble fort enige om å ta tilbake til Hunnedalen fredags ettermiddag. Fredagsmorgen ble som vanlig tilbrakt med soduko og te mens bestyrerinnen lå frampå. Værmeldingen i nitimen var klar på at fredagen ville bli strålende, men meldte nedbør og vind senere. Det er en del ting som skal gjøres før avgang etter 5-6 dager på en ubetjent turistforeningshytte. Alt kom på plass i god tid før avgang. Natt til fredag var første natta med skikkelig frost. Den lille snøen som lå igjen rundt hytta var knall hard. Sol og plussgrader ut over morgenen burde gjøre snøen litt mer myk. Nå var morgenen helt spesiell. Sol og blå himmel og ikke vind. En drømmemorgen. Den første dagen denne påsken med bra vær, og dagen etter skulle bli dårlig. Vi startet opp bakken - som ikke er blitt lettere med årene... I fint vær og godt føre var det likevel helt greit å være på skitur. Kontrasten mot forrige gang var stor. Det var sol over hvite vidder oppe på Leitetvannet. Noen enkle skispor utenom den løypa vi fulgte, og nesten ikke et menneske. Nå møtte vi en del folk, men ikke spesielt mange. Og selvsagt var det kjentfolk på vei mot hytta. Greit føre, og godt vær, er en kjempefin kombinasjon. Denne turen over fjellet tilbake til bilen blir en av de turen som vil bli husket på grunn av godværet. Og muligens at jeg ble solbrent... Da vi kom over kanten mot Kringlekveven, kunne vi se en masse folk på rundløypa. Vel nede på Kringlekvevs-tjernet, var vi helt alene. Det kom et par gående - uten ski - i mot. eller ikke en kjeft. Litt underlig det der. Det var andre på tur denne dagen. Det kom en hel gjeng susene ned fra Fossenuten. For oss med begrenset skiteknikk, var det ganske imponerende. Slush ned mot veien gjorde det enkelt å styre skiene det siste stykket. Antakelig ikke like imponerende teknikk som andre, men kjekt å føle at vi tross alt behersker skiene bittelitt. Som vanlig var det med blandete følelser vi spente av oss skiene nede ved veien. En påske og en skikkelig fin tilbaketur, var over. Og det er lenge til neste påske.Les hele artikkelen

Nettopp kommet ned etter en uke på fjellet. Jeg har gjort to erfaringer med en enkel dabradio - batteriene holder en dag... Dab funker ikke.... Det blir vanskelig å få inn værmelding når FM slukker.

Treningstur før påske. Lørdag er turdag. Deter fastslått for mange år siden. Selv om det blir tur til Blåfjellenden i påsken, må dagene før utnyttes til trening. Og en tur rundt Li er god trening. Det skulle bli artig å se hvor mange andre som tar en tur rett før påske. Mange har muligens alt dratt til fjells, men noen blir jo i byen da... Og det er alltid snakk om vær. Denne lørdagen skulle det være oppholdsvær, men overskyet. for såvidt stemte det. Bortsett f ra at det må ha regnet godt om natten for alt var vått og det var sorpe i stien stort sett hele veien. Og sorpa er svinglatt. Opphold, men søkk våt. Skogen er ikke plassen om det å holde seg tørr er målet. I hvert fall ikke denne dagen. Trærne, og eineren spesielt, spredde vann over skyldige og uskyldige denne dagen. Jeg var våt. Noe av årsaken var for mye klær, det ble godt og varmt i oppoverbakkene og svetten drev. Våt, både innenfra og utenfra. Det lå en kano litt oppe på land et stykke ute langs fjorden. Uten padleåre. Noen må ha lagt den der med vilje, og siden jeg ikke så en kjeft, eller luktet bål, så får det bli et mysterie. Forklaringen på slike ting dukker som regel opp, bare det får gå litt tid. Jeg tok igjen to jenter et stykke etter toppen. De ble litt overrasket da jeg ropte og pekte til venstre. De sto av stien ett stykke og kikket til høyre... Et nederlandsk par hadde slått seg ned i strandkanten ved dalevann i selskap med en svane. Nå pleier svaner ofte å være noe agresive. Denne vandret fredelig rundt bare en meter fra folkene. Utenom disse jentene, traff jeg ikke folk før nede ved Dalevann. Og her må jeg skrive folk og en svane. April er en kjekk måned. Det kan lett være vinter tidlig i måneden, men våren kommer stort sett i løpet av denne måneden. Etter mange år med tur, er våren en årstid jeg ser fram til. Vinteren tar slutt det blir lysere og grønnere. Spesielt det at dagene blir lengre er greit. Midt på vinteren er dagene så pass korte at det liksom tar hele dagen å gå en tur på to tre timer. På våren er det fortsatt litt igjen av dagen etter turen. Ikke minst er det kjekt å sjekke hvor langt våren er kommet. På dagens tur kunne jeg se forskjell fra forrige uke. Skogbunnen var grønn. Stien lå som et brunt belt i de grønne. Forrige uke var det vanskelig å se hvor stien var. Og ute langs fjorden, var de tidlige bjørkene omtrent grønne. Jeg har opplevd år der det har vært vanskelig å finne utsprungen bjørk til 17. mai. Den globale oppvarmingen har heldigvis ordnet lengre somre. Nå er det tilbake til vinteren. Påsken skal som sedvanlig tilbringes på fjellet. Med snø og vinter - forhåpentligvis.....Les hele artikkelen

Kjekt å få greie på hvem som hadde laget Seterjentene, bra gjort @Fjellfilmeren

Med all den reklamen vi har fått i år, så tror jeg vi må sikre med noen komler ekstra....

TV fra Blåfjellenden Det er ikke ofte Blåfjellenden får besøk av NRK. De var innover tidligere for å lage et innslag i Norge Rundt - som vil bli vist langfredag. Litt overraskende kom det også et innslag i lokalen i dag. Selv om bestyrerinnen og jeg er med i innslaget, og for så vidt viser godt igjen, er det likevel en såpass uvanlig hendelse at det fortjener en egen post i bloggen. Innslaget er egentlig om komlemiddagen på skjærtorsdag, men viser både hytta utenfra og innvendig. Og ikke minst utsikten nedover Fidjadalen. Nå drar vi innover på søndag for å gjøre hytta klar for sesongen. Vi vil legge på nytt sengetøy, ta en grundig omgang med kost og klut, og ikke minst sørge for at komlene kommer på bordet i femtiden på torsdag. https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-rogaland 9 min ute i denne sendinga er det innslag fra Blåfjellenden. NRK TV - Se Distriktsnyheter Rogaland Distriktsnyheter fra Rogaland. tv.nrk.no

Diskusjonen rundt bruk av skallplagg eller regntøy er ikke ny. Denne dukker opp med jevne mellomrom, og har pågått stort sett hele dette århundre.... Grunnlaget for hva folk mener er riktig, kan ofte være bostedet. Vestlandet og mye regn - for skallplagg. Østlandet og lite regn: softshell. (Nordnorge er for "oppdelt" til at jeg kan si noe om hva som foretrekkes hvor.) For egen del husker jeg godt tiden før Gore-Tex. Regntøy av forskjellig kvalitet var "valget". Og det var et skikkelig strev å få på regnbukse - av og på med sko. Jeg valgte ofte å gå våt i stede for å skifte. Selv om skallklær blir klamme (våte), så er det bedre å være varm og våt enn kald og våt. Jeg bruker Gore-Tex stor sett hele året.

Jeg bruker stort sett Norrøna Dovre bukse hele året, men med god værmelding for turdagene, har jeg på kortbukse, mens en tynn Gore-Tex ligger i sekken. jeg har opplevd å angre at jeg ikke har med de "tyngre" klærne.....

Mandagstur. Det var overhodet ikke planen. Å dra på tur mandag. Ikke i det hele tatt. Etter to dager på tur, pleier jeg å ha en hviledag før treningen på tirsdagene. Denne mandagen bestemte været. Det var sol og blå himmel, og selv om det hadde vært kaldt om natten steg temperaturen ganske fort på morgenen. Sol og varme - da kunne jeg ikke sitte hjemme? Det kunne passe fint på mange måter. Det var ens stund siden jeg hadde vært rundt Li, og i det fine været ville det muligens være grønt på noen tidlige bjørker ute langs fjorden. Jeg pleier å ta en vårtur eller to rundt Li for å sjekke hvor langt disse bjørkene er kommet. Med påsken for døren kunne det jo også være at jeg rett og slett ikke fikk med meg dette vårtegnet i år. Om jeg altså ikke benyttet det fine været mandag. Det er fordelen med å være pensjonist. Turer blir plutselig mulig når det passer, eller når det ikke passer.... Det kunne jo også være artig å sjekke hvor mange andre pensjonister som er på tur en vanlig mandag - i finvær. Det var faktisk en hel del biler på Dale da jeg kom rundt 11. Om alle tilhører pensjonister på tur er vanskelig å si, men de jeg traff, tror jeg , hørte til rasen. Det er ikke så ofte jeg treffer folk på "baksiden" av Li. De fleste går kortere turer enn den "lange" på omtrent en mil. Denne gangen traff jeg to stykker, og det er mer enn det jeg pleier å treffe på lørdager - i litt dårligere vær. Ti kilometer er normalt ikke noe problem, det tar i ordinært terreng omtrent tre timer, men rundt Li er det ikke helt vanlige terrenget. Det går opp og ned, og det er skikkelig kronglet enkelte plasser. Det som oftest er en tre timers tur, kan lett bli en tur på fem timer. Denne mandagen var det kjekt å være på tur. Det fine været var hovedårsaken. Med nedbør på søndagen var stien langt fra tørr, og jeg måtte gå forsiktig enkelte plasser. Det var litt overraskende at jeg så pass fort fant den gode turfølelsen. Med to dager på tur i beina, hadde jeg trodd det skulle bli litt "tungt". Nå var ikke beina akkurat myke, og knærne kjents godt i bratte heng, men stor sett.... Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å tilpasse farten etter pusten, og det skjer oftest når jeg har dagsformen inne. Jeg sjekket selvsagt de vanlige bjørkene langs fjorde. Der står de i le for det meste, og er det sol, fær de lys og varme både direkte og fra sjøen. Og sannelig, det var grønt på bjørka. Ikke helt utsprunget, men knopper som var grønne, og det ville ikke ta mange timene med sol og varme før de hadde sprunget ut til blader. Våren er på vei, og den kan være over skikkelig tidlig - om været altså er i godlunet. Over toppen og nedover mot Dale så jeg en god del mennsker. Det var andre som også ville benytte det fine været til tur. Selv om det altså var mandag. Les hele artikkelen

Sko som passer deg. "Året rundt" forteller ikke mye om hvor og hvordan du skal bruke skoene....

På dagens tur rundt Lifjell i Sandnes, holdt jeg på å tråkke på en slange som lå og solte seg. jeg er ikke sikker på om det var en hoggorm, for meg så det ut som en Slettsnok. ( uten synlig mønster og tilsynelatende jevn brun, lignet heller ikke helt på hoggorm slik jeg kjenner disse. Men her er jeg så avgjort ikke ekspert.)

En morsom tur. Denne søndagsturen skulle bli en helt grei tur på omtrent en mil. På grei sti, og med greit vær. Ingen ting av dette fikk vi egentlig. Forrige uke fant vi en brosjyre med ti turer i Time. en av disse hadde jeg ikke vært på og siden Brusaknuden faktisk er den høyeste toppen på høgjæren, var det på tide med et besøk. Vi, i denne sammenheng, var svoger, svigerinne og bestyrerinnen. Nå har jeg og broderen fast avtale på søndagene. Det klarte jeg selvsagt å glemme... Da broderen ringte på søndagsmorgen, var spørsmålet egentlig om han kunne tenke seg å være med på vår oppdagelsesferd på høgjæren. Nå hadde broderen heller ikke vært på Brusaknuden, så han ville gjerne ta følge med oss andre. Været er selvsagt viktig. Værmeldingen lød på litt nedbør. Det fikk vi for så vidt, "om litt" vil si regn så det holdert sånn inne i mellom. Det vi ikke hadde tenkt på, var tåke.... Og det var tåka som gjorde turen morsom. Min svoger hadde en gang i tiden vært på tur i området og han fant fort grinden, og veien opp til parkeringsplassen. Og stien mot Kartavatn. Karten er bare ti meter under Brusaknuden, og det er traktorvei store deler av turen oppover. Vi så omtrent ingen ting på grunn av tåka, men det er vanskelig å gå feil - på vei og oppoverbakke mot toppen. Nede ved Kartavannet fant vi på ny merker og fulgte disse rundt vannet mot Brusaknuden. Hvordan vi kunne finne på å ta feil av Brusaknuden og Bruraberget i tåkehavet, får bli en hemmelighet, men vi var enige om at det burde vært protokoll og tang på Bruraberget... Vi vendte tilbake til gamle "sannheter", i tvil følg merkene.... Vi fikk en liten ekstratur før vi fant den rette toppen. Mest mulig for pengene. Den smale sti, som her fulgte en traktorvei, var befolket av en masse ungdyr. De sprang forran oss på tvers av stien, og lyden av mange dyr på sprang minnet meg om gamle cowboyfilmer. Den merkede stien førte oss selvsagt rett på Brusaknuden. Og det var god merking videre nedover - mot bilen. Et stykke rett under Brusaknuden, fikk vi bra vær og tåka lettet litt , men det var ikke lenge før vi igjen var innhyllet av tåke. Stien nedover var godt merket, både med piler og skilt - mot Brusaknuden. Vi skulle i hvert fall ikke mot Ognedalsstølen, for bilen sto da ved Husavannet. Vi var ikke enige om hvor det ville være enklest å gå for å finne bilene. Det ble litt fram og tilbake, bokstavlig talt. Etter en sjefsbeslutning, ble vi enige om å følge merkene og se hvor vi havnet. Vi havnet på Ognedalsstølen og der sto bilen.... Spesielt når vi trodde bilen sto en annen plass en den egentlig gjorde... Det er ganske artig å se hvor mange forskjellige meninger det kan være om hvor på kartet vi befinner oss. Med manglende sikt og svært mange traktorveier, var det enkelt å gjøre feil, for alle. Her hjalp det gamle jungelordtak: i tvil, følg merkene.... Det skal bli morsomt å komme tilbake til denne turen engang - med fint vær, og virkelig se hvor vi har vært.Les hele artikkelen

For første gang i 2017. I mange år har jeg gått til topps i Sandnes for første gang det året, rundt påske. Dette året er påsken sen, og på bilder har jeg sett at snøen alt er vekk. Derfor måtte det bli en tur oppover når været - eller helst værmeldingen - lover gode forhold. På lørdag var det meldt lite nedbør, muligheter for sol og vinden ville bare være moderat. Nærmest perfekte forhold for en tur i høyden. Og Bynuten er 671 moh. Det er ofte stor forskjell på forholdene nede ved parkeringsplassen og oppe på toppen. Hjemme var det nesten tørt, vindusviskerne gikk av og til - på og av - på turen innover mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det yr. Litt lengre oppe i bakken regnet det. Det var til å bli i dårlig humør av. Skulle det bli en tur i regn og nedbør. Litt lengre oppe i bakken holdt det opp å regne. Humøret ble ikke mye bedre. I sør var det fortsatt mørke skyer, og de kom fort innover. Det ble ikke mer regne, og etter hvert kom humøret seg. Turen til Bynuten var tidligere "bare" en treningstur. Med årene er turen blitt "lengre" og i hvert fall tyngre... Det er en tur med en god del opp og ned. Og bakkene er fulle med glatte steiner, når det regner. Denne dagen gikk det greit oppover bakkene. Det skyldes at jeg ikke tok i for mye. Jeg holdt pulsen på et rimelig nivå. Det var noen biler på parkeringsplassen da jeg kom, og noen ungdommer holdt på å sale opp. Det var spor i stien, så det hadde gått folk før meg denne dagen, men jeg hverken så eller hørte folk før på veien ned. Nedenfra kunne jeg se at toppen var innehyllet i skyer. Da jeg nærmet med toppen, forsvant skyene, og jeg fikk sett litt innover - og mot Vådlandsnutane. Der var det fortsatt snø. Ikke mye men nok til at jeg vil vente med å ta turen opp der i noen uker. Det var heller ikke spor av snø eller is. Jeg kan ikke huske at det noen gang før har vært så bart første turen for året. Det pleier alltid å ligge en fonn oppe i skaret i Svartedalen. I år var det ikke flekken. Fra toppen var det også mulig å se at godværet tross alt ville komme. Det var sol over Stavanger, og skydekket ble lettere. Selv om det var surt vind øverst, så kunne tilbaketuren bli bra. Jeg møtte en del folk nedover. Ikke så mange som på en god søndag, men det var andre på tur utenom meg. Etterhvert ble det virkelig fint vær, og jeg kunne gå i bare ullskjorta. Selv da jeg stoppet for en liten prat, var det varmt. Det gode været fikk fram det gode humøret. Det ble en skikkelig fin avslutning på turen. Jeg kan huske å ha gått veien nedover mot bilen, og kjent turen godt i beina. Denne gangen var det helst så jeg syntes turen godt kunne ha vært lengre. Fint vær og nedoverbakke... Sommertemperatur i sola... Les hele artikkelen

Jeg er i grunnen enig med @pahatlem at det kan bli en rimelig tøff tur, når jeg tenker meg om, men den er ikke spesielt lang - i kilometer, bare litt over 20..... Men det gjemmer seg mye både strev og skikkelig fine opplevelser i Madlandsheia. Det kan muligens nevnes at det er mange fine plasser å telte ved den nevnte ruten. Innerst i Gloppevann, sandstrand og flott. Oppe ved Tverromdalsvannet - rester av gammel løe, og en fin åpen plass. Ved Kvitlabekken/Maribakken og oppe ved Hanklatjønnå. Det er mulig å stoppe omtrent hele tiden, og det er mulig å gå ut til bilene rimelig kjapt.

Det vil nok ligge en og annen fonn rundt om, men normalt er disse harde og enkle og passere. (Vådlandsnutane ligger faktisk på over 800 moh) Det er ingen stor bekker eller elver som må krysses (selvsagt ikke helt riktig, men det bør ikke være noen problemer). Været er den største utfordringen, med regn, blir det fuktig og kulse... Med sol, blir det varmt på dagen, men til gjengjeld kaldt på natten. Jeg ville valgt en pose som kan brukes ned mot null, men underlaget er nesten like viktig som posen. Sjekk Fottur.net hvor det ligger ute en god del turer. På østsiden av indra Fisketjøn er det faktisk en god teltplass.

Du har en liten utfordring, eller et problem - slutten av mai. Det er fortsatt vinter i heia - over 600 moh. Det betyr at å gå fra Røssdalen til Fidjadalen for eksempel, kan være vanskelig. Og det betyr at det kan være vanskelig å gå i heia i det hele tatt. Ikke bare på grunn av snø, men også på grunn av snøsmelting. Med regn og snøsmelting, blir bekkene skikkelige elver.... Så det er mulig å gå inn en av dalene, F.eks Fidjadalen eller Røssdalen (som alt foreslått.), men det kan bli svært vanskelig å komme 10 - 12 kilometer innover. Det måtte eventuelt bli en tur i lågheiene. Som i Madlandsheia.her vil det være mulig å få til en tur på 2-3 mil. (Vær klar over at 10 kilometer i terreng med tung sekk ikke er en ordinær søndagstur - det kan lett ta 5-6 timer avhengig av stigning og vær.) F. eks inn forbi Madlansvannet mot Tverromdalen og opp til Vådlandnutane, ned til Fisketjøn og rundt Maribakken og Rolighetdalen tilbake til Tverromdalen og ned til Madlansvannet og bilen.

Det er som regel ikke vanskelig å finne hoggorm på våren. I steinur på solsiden. Senere på året er de mer vanskelige å få øye på. De trekker seg fort vekk fra folk. Jeg har et par ganger omtrent tatt på hoggorm på vei opp bratte urer på vårparten.