REJOHN

Jeg har ikke helt kontroll på når du egentlig skulle oppover, og noen dager hadde så avgjort vært mulig for meg å ta turen oppover. Noe jeg faktisk gjorde på onsdag - men da var det ingen som jobbet, og det så ikke ut som om noen skulle opp før til helgen. (Og da er jeg på ferie...)

For å sjekke nybygget. Det er helt greit å være pensjonist. Da er det mulig å ta ut på tur når været er bra. Denne onsdagen var værmeldingen usedvanlig god. Det skulle bli sol og varmere. Lite vind og bra forhold. Nå har vel aldri værmeldingen kunnet varsle helt korrekt, men denne gangen var det omtrent innertier. Det blåste nok noe mer i mot enn det var varslet, og finværet kom et par timer senere enn annonsert. Jeg ville bli alene. Jeg hadde forstått det slik at det ville være folk på hytta, i forbindelse med nybygget. Jeg hadde i hvert fall et mål for turen. Det ville være kjekt å få sett hvor og hvordan Stavanger Turistforening hadde tenkt når de bygger nytt anneks på Sandvatn. Jeg handlet inn litt "kaffemat" og en avis til de som jobbet... Det tar tid å komme til Lortabu. Spesielt om jeg mister "ferja" med et par minutter og må vente en halv time ekstra. Jeg kom ikke til Lortabu før godt over 11. På parkeringsplassen var det bare en bil utenom min, og rett oppe i bakken traff jeg et dansk par på dagstur. Med andre ord ingen på hytta? Stien mellom Lortabu og Sandvatn går høyere i terrenget enn stien inn til Blåfjellenden. Det ville bli artig å se hvor mye snø som ler igjen i høyden. Jeg måtte et godt stykke opp i bakken før jeg tråkket på snø. Det var betydelig mindre snø enn "vanlig" på denne tiden. For ikke å snakke om i forhold til 2015. Det var like mys nø rundt 15. august som nå - 22. juni. Tørre forhold, lite snø gjorde at det gikk greit innover. På hytta var det ikke en kjeft. Ingen som jobbet, og ingen vanlige gjester. Det hadde vært folk den natten, De må ha dratt mot Blåfjellenden for jeg så spor til stidelet. Uten folk og uten en dråpe vann i bøttene, ble det en kort stopp på hytta. Jeg satt og kikket en stund, tok noen bilder av den nye hytta under bygging og satte kursen tilbake mot bilen. Med vind bakfra og sol i ansiktet, ble det fort varmt. Det tok ikke lang tid før jeg stoppet og hev av jakken og fortsatte i bare ullblusen. Ved brua over elva fra Øyarvannet, stoppet jeg for å drikke. Årgang 2017 ved Mangædne smakte godt. Turen mellom Lortabu og hytta er grei, omtrent 8 kilometer. Det er en drøy stigning opp bakken fra veien, men vel oppe er det flatt og fint omtrent til hytta. Et stykke fra toppen av bakken og innover kaller vi fir "kjerkegadå". Flatt, omtrent som i "kjerkegadå" og stien gå på bare fjellet. Fram og tilbake på dagen er altså dobbelt så langt som bare en vei. Det kjentes etter hvert. Det har ikke blitt så mange langturer i år. Dette var egentlig den første tilsvarende en "normal" 6 timers tur. Det henger en stor klokke på veien inne på Sandvatnhytta. Jeg kunne se at det hadde gått fort innover. På tilbakeveien kikket jeg på klokke da jeg stoppet ved brua på Mangædne. Det gikk fortsatt fort. Helt greit å gå fort på en fin dag med tørr sti og gode forhold, men jeg ble skikkelig stiv i beina nedover bakken mot bilen. Og selvsagt så kom jeg ned slik at jeg igjen måtte vente omtrent en halv time i kø for å komme gjennom Gloppedalen. 4 timer på beina og tre timer kjøring. Les hele artikkelen

Få folk på fredag - mange på lørdag. Å dra til Blåfjellenden er alltid kjekt. Det er en av de turene jeg aldri blir lei av. Ikke fordi utsikt og terreng er spesielt fint, men fordi det å komme inn til hytta er toppen. Nå har jeg vel gått denne turen opp mot 1000 ganger opp gjennom årene, og fortsatt ser jeg fram til en ny tur. Denne uka var det tidlig klart at vi ville bli flere innover. Broderen var temmelig bestemt på at i hvert fall han skulle til Blåfjellenden denne uka. Det ville passe best med en fredag til lørdag tur. Best både med tanke på været og fordi andre plikter ville kreve tilstedeværelse. Bestyrerinnen var ikke helt sikker på om hun ville bli med. Da kjøleskapet plutselig ble varmeskap, ble hun hjemme for å få kontroll på dette. (På lørdagen hadde hun ordnet opp - avrimet fryseboksen og fått gang på kjølingen. Skikkelig godt gjort...) Vi ble altså bare broderen og meg. Det var broderens første tur til hytta, og egentlig første tur i heia for året. Denne sesongen tar kjøreturen til parkeringsplassen i Hunnedalen noe lengre tid enn vanlig. Veiarbeid gjør at vi må kjøre rundt - til kolonnekjøring på bestemte tider. Vi var ikke i Hunnedalen før rundt halv fire. Noen dråper på vindusruta oppover Øvstebødalen, gjorde oss skeptiske til hva vær vi ville få innover heia. I tillegg blåste ganske bra fra nord - midt i mot. På parkeringsplassen var det bare velstand. Ikke regn og vi var i le av vinden. Jeg dro fram jakken, men bestemte meg fort for å prøve bakken uten jakken på. Vi fikk godt vær hele turen innover heia. Helt fra start, kunne vi se at det var sauer på vei innover. Det er jo på denne tida at sauene tas opp i heia. Jeg var temmelig sikker på at det var folk fra Blåfjellenden som var på vei med sauene, og i Ølbakken så vi sauesporen ta av fra stien og mot Leite. De var på vei mot Blåfjellenden. snøen var ingen hindring. Den var stort sett vekk, og det lå bare noen få fenner på plasser der det ofte ligger snø til august. En liten fonn lå fortsatt igjen i bakken etter Saftbekken. Den bredde seg så vidt over stien, men det var helt greit å gå rundt. Vi holdt et greit tempo innover. Ikke fort, men slik at det gikk unna uten å ta ut for mye krefter. Vi gikk fortere i "gamle" dager, men det passer seg mer for to pensjonister å ta det med ro.... Et stykke oppe i bakken kunne lukte at noen alt hadde fått fyr i ovnen på hytta. Vi hadde fulgt to spor innover - små sko, antakelig to jenter. Det stemte. Jentene var på tur og skulle mot Flørli dagen etter. Med telt og store sekker. De hadde brukt tid innover heia, men var helt klar til å ta ut på turen mot Flørli dagen etter. Kvelden på Blåfjellenden ble ikke helt som vanlig. Utsikten den samme, fyr i ovnen som vanlig, og mat - fjordland, som vanlig. Og radioen på - som vanlig, men for siste gang. FM nettet slukkes 22. juni, og da blir det ikke mulig å høre værmelding på Blåfjellenden. Normalt ikke et problem, men i påsken komme vi nok til å savne værmeldingen. Vi tok det med ro på morgenen. Med to til å dele på oppgavene, vask, rydding, oppvask og matlaging, gikk det greit. Vi var klar til å ta ut i ti-tiden. Nok en gang - for andre gang alt dette året, var det sol og lite vind fra morgenen av. Det var ingen grunn til å haste over heia. Her v ar det bare å glede seg over en fin dag, fint vær og gode forhold. Vi diskuterte når vi ville møte folk i mot. Ville det være familien med unger, eller ville det være han med sekk og travel holdning. Vi møtte gutten først. Han ville ned Fidjadalen, og hadde med telt og utstyr. I "porten" - øverst i den første lange bakken, var det trafikk-kaos. en hel klasse fra Våland skole, med mange voksne var på vei mot hytta. Det ville bli liv og morro på hytta den dagen. Les hele artikkelen

Uavhengig av bruk, så må sekken passe.... Når det er sagt, kan jeg anbefale å ta en titt på Bergans Helium. Den innfrir vel det meste av dine ønsker, og i tillegg det jeg muligens vil legge mest vekt på (etter passformen) VEKT på sekken...

Bestyrerinnen, broderen og jeg i tåka. For tredje gang? Skulle vi igjen bli møtt av tåke og regn på tur til Karten og Brusaknuten. Det var i hvert fall det jeg mente vi kunne få da bestyrerinnen kom med forslaget til søndagens tur. Bestyrerinnen var ikke like engstelig som meg. Det går jo helst bra. Nå er det min oppgave å ta meg av været. Denne gangen også.. Da broderen ringte på søndagsmorgen, ble planen lagt fram. Han hadde egentlig ikke noe bedre forslag, og ville gjerne bli med. Alt oppover mot Bueveien fikk vi tåke. Ikke så tett som det vi har hatt tidligere, men - tåke. Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen. Oppe ved leet kunne vi se en hel flokk dyr. Kyr med kalver for det meste. Da vi kom opp, slapp vi å gå igjennom flokken. De gikk foran oppover. Både bestyrerinnen og jeg gikk denne dagen med stokk. Ikke så mye for støtte, selv om det også er greit, men for å kunne ha litt kontroll med dyra. Kuer er store dyr... Omsider kom vi oss forbi og kunne ta fatt på bakken oppover mot Karten. Øverst var det - selvsagt - tåke. Og det var faktisk en forbedring i forhold til de to tidligere gangene vi har vært der. Da regnet det i tillegg. Mye av turen til både Karten og Brusaknuten går på traktorvei. I hvert fall opp til Karten og halvveis rundt Kartavannet. Her ender veien i en skog, og en liten bekk som minimalt aldri gir problemer. Med regn blir bekken en liten hindring, men vi kom oss alle over uten problem. Det er omtrent 100 meter stigning opp til toppen av Brusaknuten fra Kartavannet. På toppen skal det altså være en fin utsikt over store deler av Jæren - har jeg hørt. Vi så ikke stort. På vei tilbake mot bilen møtte vi et par, og vi kom inn på tåka. De gikk ofte til Brusaknuten ,men hadd nesten aldri opplevd tåke. Og vi som har hatt tåke alle gangene vi har vært på stedet. Turen rundt Karten og Brusaknuten er ikke spesielt utfordrende. Omtrent ti kilometer og 4-5 hundre høydemeter. Helt passe for en søndagstur, mener både broderen og bestyrerinnen. Det tar for oss omtrent 2 1/2 time omtrent uten pauser. Denne gangen, som de foregående gangene, ble det bare til at vi stoppet for å drikke, og for å ta på eller av yttertøy. Selvsagt ble det også denne gangen bedre vær ut over dagen, og på vei nedover fikk vi glimtvis se deler av utsikten vi ville hatt fra toppen. Tåka gjorde igjen denne turen til mye av en treningstur. Nå er det det vi trenger, bestyrerinnen og jeg. Alpene vil bety lange dager og mye opp og ned. Det skal bli spennende å se hvordan en tur der nede arter seg. Om altså vi kommer i form...Les hele artikkelen

Fint vær men mye sorpe. Det må ha blitt for mye av det gode. Torsdag var kneet ømt og vondt. Fredag var det noe bedre. Kne-eksperten mente det mått være senefeste. Hadde jeg skadet meg? - Svaret var at jeg hadde brukt beina mye de siste dagene. Det går over, eller blir verre, var beskjeden. Med et kne i ulage burde jeg ikke ta ut på langtur, selv om jeg hadde god lyst En tur i nærområdet, med mulighet for å forlenge eller korte inn, burde passe bra. Nå har jeg brukt Bjørndalsfjellet opp av Gramstad, når føttene streiker, så hvorfor ikke prøve der denne lørdagen også. Planen var å gå fra Gramstad opp veien, til topps på Bjørndalsfjellet, og ned til veien igjen. Her ville det være mulig å utvide turen over Fjogstadfjellet og ned til Revholen. Skulle humøret, foten og været ikke by på problemer, ville det også være mulig å ta med Dalsnuten med nok en drøy oppstigning - og bakke ned... På Gramstad var det ikke veldig mange biler. Været var sånn passe bra. Bra nok til at jeg heiv av vinterhabitt og trakk i kortarmet ullbluse. Dette ble antrekket for hele turen, og da kan jeg vel egentlig ikke klage - på været. Sorpe derimot, det kan jeg klage på. Det hadde regnet de siste dagene, og det viste i stien. Sorpe over alt. Og glatt var den også. Jeg gikk og sikret nedover. Det tar noe lengre tid, men jeg har ikke lyst å ta spagaten. Det gir i så fall, antakelig turfri i noen dager. Selv om Bjørndalsfjellet er et populært tur mål, så jeg ikke mange folk hverken på vei opp eller ned. Det var en hel gjeng øverst. Utenom de, var jeg helt alene i stien til jeg kom ned mot Dalsnuten/Revholen. Jeg valgte med andre ord å ta turen over Fjogstadnuten, Nå er ikke dette en spesielt lang "omvei", men bare opp og ned Bjørndalsfjellet blir skikkelig kort. Og været var jo bra, forholden greie, og foten laget ikke opprør, om jeg altså holdt meg på beina i sorpa. Da jeg kom ned mot Revholen, kikket jeg opp på Dalsnuten. Skulle jeg ta en tur opp på toppen, bare for å gjøre turen litt lengre. (Så pass lang at den burde komme med på bloggen...). Beina kjentes greie, og pusten ville bare ha godt av en tur opp i høyden, - sa jeg til meg selv. I tillegg hadde jeg en diskusjon med meg selv om bakken opp. Her går det all slagt folk - helt uten problemer i bratte, utsatte bakker, Selv to - tre åringer kommer opp. Skulle jeg stå av, fordi jeg synes bakken ikke er særlig "behagelig"? OK. jeg fikk ta meg sammen og kravle meg opp. For min del tar jeg i bruk hendene i slike bakker, så det blir litt kravling. Og jeg går forsiktig nedover. Jeg kom både opp og ned i brukbar stil - (6,5 - uten fall). Det var selvsagt en god del folk både på vei mot Dalsnuten og på vei tilbake. På Gramstad var kjentfolk i gang med dugnad på Turistforeningens eiendom. Gresset må klippes. Det var hyggelig å treffe gamle kjente, og få en liten prat. Nå vet ikke jeg hvor mange biler det er på en lørdag i bra vær på parkeringsplassen, men for meg virket det som det var "mange" denne dagen. Nesten fullt. Hvordan er det da en søndag i med bra vær? En grei tur på omtrent to en halv time, og foten ble i hvet fall ikke verre. Les hele artikkelen

Egil og meg på tur - igjen. Det har etter hvert blitt en del turer sammen med Egil. For å ordne forskjellige ting - på forskjellige hytter. Det har blitt en del skikkelig hyggelige turer inn til Blåfjellenden de siste årene. Det har aldri vært vanskelig å spørre Egil om hjelp, og denne gangen var det helt nødvendige ting som måtte på plass. Vi, det vil si Egil mente vi burde komme oss avgårde på tirsdag og ned igjen på onsdagen. En kjapp kontoll mot YR viste at dette lett kunne bli tørreste løsningen den uka. Det ble meldt om regn. Mye regn. Jeg kunne godt ha tenkt meg en hviledag, etter å ha vært på tur fredag, lørdag, søndag og mandag. Yr hadde overbevisende argumenter for å ta ut på tirsdagen, og Egil var også klar på at vi måtte opp... Kjøreturen opp til Hunnedalen tar nå noe mer tid enn vanlig. Vi må om Gloppedalen, og med kolonnekjøring kan det lett ta en time ekstra. Vi nådde køen bare et par minutter før de kjørte. Egil bærer utstyr, og jeg maten. Det betyr for meg, litt tyngre sekk enn det jeg til vanlig har med. Vi var enige om å ta det med ro oppover. Tirsdagen var rette dagen. Det var tørt og vi fikk ikke regn i det hele tatt. Vinden var derimot sterk, bakfra. Vi blåste innover heia. Over kantene var nok vindstyrken opp mot 14-15 msek. På grunn av regn og snøsmelting var elver og bekker store. Vi kom tørrskodd over Fossebekken, men bar ved hjelp av noen lange hopp. Vaet øverst - rett før bakken ned til hytta, bød på utfordringer. For egen del gikk det greit. Egil ville finne en bedre plass og endte ut med å vasse til over knærene. Han var søkk bløt i skoa ned bakken. På hytta kom vi fort i gang med jobbingen. Egil ordnet brannalarm og jeg gjorde rent - som vanlig. Det begynte å regne litt ute på ettermiddagen. Det var antakelig opphold en liten stund i løpet av natten, men det kan ikke ha vært lenge... Det var vått på morgenen. Jeg kan ikke huske å ha sett Leiteånå så stor noen gang, og det dundret godt i elva - nærmest som en foss - nedover mot Fidjadalen. Det var meldt om litt bedre være en kort periode midt på dagen onsdag. Jeg tror vi traff "den gode perioden", men hadde ikke opphold i det hele tatt. Ikke spesielt mye regn heller, men et jevnt drypp. Hele turen tilbake. Uten vind, glemte vi etterhvert regnet og var på tur - som vanlig. På vei tilbake brukte vi begge samme vaet øverst. Jeg klarte fortsatt å komme tørr over ved å stramme gore-texbuksa rundt anklene. Egil heiv av seg støvlene og vadet over. Vannet gikk til midt på leggen. Snøen minket synlig fra turen inn til vi gikk tilbake. Med både snøsmelting (selv om den nok er mindre etter hvert) og regn, så var Fossebekken steget merkbart. Jeg måtte tråkke gjennom vannet. Det gikk så fort at jeg ikke tørde hoppe uti strømmen. Her gjorde Egil noen kjempebyks, og kom tørrskodd over. Helt nede var det en tysk familie som gjorde seg klar til dagstur innover heia. Jeg tror ikke de kom lengre enn til Fossebekken - med småunger.Les hele artikkelen

Alt går ikke alltid som planlagt. Broderen har litt respekt for turen til Bynuten. Det er en god treningstur, med mye stigning, og etter hvert tar turen tid... Vi var likevel enige om at vi burde forsøke på en tur. Værmeldingen for mandag 2. pinsedag var god. Det ble meldt om delvis sol og ikke regn. God værmelding for en tur i høyden. Bynuten er det høyeste punktet i Sandnes med 671 moh. Starten var helt grei, men ikke langt oppe i bakken ble det klart at vi nok hadde tatt i litt for mye til å begynne med. Broderen mangler trening med langturer og ble litt skeptisk med tanke på at vi jo også måtte tilbake... Vi kom oss greit opp til Svartedalen, men her fikk broderen migrene. Og denne sykdommen er noe av grunne til at broderen ikke helt kommer på plass når det gjelder formen. Han mener, og det har etter hvert vist seg, at for høy puls gir migreneanfall. Og denne gangen hadde vi startet litt for hardt. For egen del var det ingen ting som hindret meg å ta til topps. Det var selvsagt et litt annet vær oppe på toppen enn nede i dalen. Det ble bare en kort stopp før jeg tok fatt på turen ned til broderen som satt og ventet. Det ble en grei tur nedover. Og tempoet ble omtrent som normalt. Litt senere i de bratteste kneikene hvor broderen tok det med ro. Vi var så avgjort ikke alene denne dagen. Det var alt svært mange biler på parkeringsplassen da vi kom. Mange hadde nok lest Aftenbladet og ville mot Selvigstakken. En god del, svært mange etter hvert, går også rundturen om Selvikstakken. Det er ikke mange som går opp og ned samme vei - som vi har gjort i mange år. Det kom folk i mot stort sett hele tiden. Det var jo så avgjort et greit turvær, og mange benyttet anledningen. Selv da vi kom nedover Lyseveien på vei mot bilen, kom det folk i mot. Nå er det jo lyst omtrent hele døgnet, så de som starter sent kommer bare sent ned. Mørket kommer ikke som en overraskelse. Noe det ofte gjør for mange, sent på høsten. Da vi kunne se ned på veien og parkeringsplassen, var det lett å skjønne hvor alle folkene kom fra. Det var stort sett biler over alt. Parkeringsplassene var fulle, og det sto biler langs veien langt nedover bakken. Til sammen var det antakelig omtrent nitti biler. Og det tror jeg er det meste jeg noen gang har sett her. Det kom fortsatt folk da vi kjørte. Les hele artikkelen

Ikke greit å trykke liker på den... Finnes knapp for god bedring?

Tur i tåke. Den siste tiden har jeg gått våt på beina omtrent hele tiden. Gore-Tex`en på mine Alfa Walk King har tatt kvelden etter bare noen måneder. Jeg tok skoene i bruk i slutten av oktober i fjor. Egentlig hadde jeg da to par. Det ene, som jeg har brukt til nå, er akkurat litt for korte. Storetåa tar borti nedover bakker, og jeg har kjent det godt noen ganger. Broderen mente at den nye modellen av Walk King var den lille biten større, så jeg kjøpte et par. Det er jo litt tris å ha et par sko som ikke blir brukt. Jeg har i vinter likevel gått med det paret som altså er litt for små. Til nå. Små sko er greit, men lekk sko er pyton. I hvert fall mener bestyrerinnen at våte sokker og ragger lukter pyton. Det er nedlagt forbud mot å ha våte sokker på varmt baderomsgulv - uten gassmaske tilgjengelig.... Med to dager i heia, og tur planlagt for mandag 2. pinsedag, hvor burde jeg gå søndagen? Med nye sko, synes jeg det muligens var best å holde seg ikke for langt fra dørstokken. Det hender at nye sko gir problemer. Av det jeg kunne se, så ville det være tåke og vått lengre oppe, men muligens ikke mye regn. Det var også omtrent det været YR melte for Synesvarden. Perfekte forhold for å gå inn nye sko. Vått uten regn. Det var tåke. Mye tåke. Tett tåke. Enkelte plasser kunne jeg ikke se mer enn omtrent ti meter. Det må være svært lenge siden jeg har gått i tettere tåke, om noen gang. Og jeg trengte jo ikke å gå hele turen fra Toppdal til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 14-15 kilometer, og som normalt tar rundt tre timer. Skulle skoene ikke helt passe, kan jeg jo snu. Nå laget ikke tåka noe problem, utenom at den også inneholdt vann. Det kom litt regn av og til. Nok til at jeg beholdt jakken på, men i de tørre periodene ble det varmt og klamt med jakke på. Hva med de nye skoa. Å ta på et par nye sko, kan være en litt "trang" opplevelse. Disse var trange, men satt som støpt. Det er slik jeg husker nye Walk King. De passer nesten perfekt på mine føtter. Jeg har prøvd andre sko, sist fikk jeg et slemt tilfelle av Achilleshel. Noe jeg helst vil slippe. Men som sagt, disse passet bra. Nå er den ene foten noe bredere enn den andre. Jeg brakk stortåa en gang, og resultatet er en knoke på venstre foten. Med de nye skoa, ble det en "knekk" i lilletåa for hvert skitt. Ikke vondt direkte, men ubehagelig. Skulle jeg ikke kunne ta i bruk skoa på grunn av denne knekken? Jeg fikk prøve. På Synesvarden var det ikke et menneske, og bare et spor i sorpa. "Knekken" ga seg ikke, men ble den litt bedre? Ved Holmavatn, var det spor, men fortsatt ikke noen andre på tur. Litt lengre mot Steinkjerringå, gikk jeg på et helt følge. Store og små, fedre og mødre. "knekken"? Den hadde forsvunnet før Holmavatn og jeg hadde glemt hele greia... Det gikk greit utover mot Kjerringå, og på tilbakeveien ble det "tempo". Ingen ting i veien for å gå fort med disse skoa, selv om de var nye. Det var skikkelig få folk ute denne dagen. Kan det være tåka som skremmer? Jeg har truffet flere folk i "storm" og regn enn denne dagen. Tilbake på parkeringsplassen kunne jeg se på klokka at det egentlig hadde gått kjapt. De nye skoa er inngått.... Les hele artikkelen

Blåfjellenden fredag til lørdag. I begynelsen av juni er det en ting som opptar oss gamle heietravere. Snøsmeltingen. Hvor mye snø er det igjen i heia, og hvor langt har snøsmelingen kommet. Denne ukes tur til Blåfjellenden, ga i hvert fall svar på snøspørsmålet for Frafjordheia. Det har smeltet mye, og under 800 moh, er det så godt som sommerforhold. I forhold til tidligere år er det like mye snø nå, som midten av juli - i 2015. Om ikke snømengden er nok å tenke på, så kan jeg for egen del alltid bekymre meg for været. Jeg pleier å si at om det ikke nettopp har regnet, så kommer det til å regne ganske snart... Fredag var det meldt regn. På turen innover fikk jeg noe regn i hodet, men for det meste var det bare snakk om yr. Buksa var omtrent tørr forran hele turen. (Jeg hadde vinden bak fra...) Det ble helst en mye bedre tur innovver i heia enn hva jeg hadde ventet. Nå har jeg gått i regn fra Hunnedalen til Blåfjellenden noen ganger, men jeg ser aldri fram til en slik tur. Denne gangen var det greit å komme seg inn. Værmeldingen for lørdagen var heller ikke helt god. Det ble meldt om regn, men midt på dagen ville det være en periode uten nedbør. Hva om YR for en gangs skyld fikk rett? Jeg skal ikke si at tanken på været holdt meg våken, og selv om det faktisk var tørt på plattingen på morgenen, så tok jeg det med ro. Kom det regn, så fikk jeg ta det som kom... Regnet kom ikke. Det ble en skikkelig fin tur over heia. Selv om det blåste litt over kantene, så var det like vel en tur i skjorta. Og etter en stund måtte lua av. Det ble godt og varmt i bakkene. En slik tur hadde jeg ikke ventet. Og jeg gikk og småsang over flyene. Det var virkelig kjekt å være i heia igjen, med sommerforhold. Nå var det ikke mange andre denne dagen. Jeg møtte en kar som hadde kjørt ganske langt for å gå til Blåfjellenden. Jeg er ikke sikker på om han helt var klar over at det faktisk var knallbra forhold, til å være så tidlig i sesongen. Selv med dårlig vær, trodde jeg jo at det ville komme andre enn meg innover, men ikke et menneske dukket opp. Jeg var ganske alene på hytta natt til lørdag. Nå gjør ikke det så mye. Jeg har vært alene på hytta noen ganger, og synes egentlig at det er helt greit. Nå har vi jo fortsatt FM i vårt område, og for en av de siste gangene kunne jeg sitte å høre på P1 mens jeg løste sodukoen i VG. Polly og Pepsi Max er fast følge... Det vil bli litt mer ensomt på hytta når FMnettet slukkes. Ingen underholdning, bare det jeg gjør selv. Og selvsagt ingen værmelding. Det vil bli et savn i påsken. Været kan skifte ganske fort på vinteren, og det har vært greit å kunne følge med. Den fine turen tilbake til Hunnedalen denne gangen, gjør at jeg virkelig ser fram til sommeren og flere turer innover i heia. Les hele artikkelen

Jeg holder til i Frafjordheien, og kom nettopp ned fra en tur der. Når du spør om snømengder i Sirdalsheiene, så vi den helt sikkert variere mye. Sirdalsheien går over store områder. Ut fra hva jeg kan se, så er det fortsatt en god del snø over 800 moh. Det smelter godt, og snøen har forsvunnet i store mengder, men altså fortsatt en del "øverst". I forhold til forrige uke, har enkelte fenner minket med omtrent en meter, og selv om fennene er både to og tre meter, så smelter de. (Smeltevannet og regn er nok det som er den største utfordringen. Det er vanskelig å komme over bekker og elver mens snøen smelter, og det regner i tillegg....) Det er mindre snø i dag 3.juni enn 15 juli i 2015.

Vi vanlige pensjonister er i heia minst et par ganger i løpet av uka, og er ellers på tur noen ganger til - når vi altså ikke trener styrke... Det er våre foreldre på over 90 som er på gamlehjem eller sitter hjemme.... Fordelen med å være pensjonist er også at vi (jeg) ikke trenger å tenke på fremtiden... Det betyr igjen at vi (jeg) kjøper og forbruker alt jeg har lyst på - omtrent som alle andre....

Vi som blir pensjonister, starter for fullt, og siden gir vi bare på...🙂

Vårtur med regn og tåke på toppen. Etter to fantastiske dager i heia, var værmeldingen for søndagen mye mer "normal". Det var snakk om regn og mye lavere temperatur - helt nede i 12-14 grader. Broderen mente vi kunne velge når vi gikk tur. Vi kunne velge en annen dag. Nå har vi gått søndagstur i noen år, og været kunne da ikke plutselig bli en hindring? Noen langtur på 5-6 timer var heller ikke det broderen helst ville ut på. Han sliter litt med helsa om han kommer for høyt i puls, og det tar tid å komme opp bakker... Vi har sammen tatt en vårtur til Vådlandsnuten i noen år. Det har liksom blitt en tradisjon. Og slike ting bør følges opp. Derfor ble planen å ta til Vådlandsnuten. Egentlig ingen dum ide`. Vårtur i Madlandheia er kjekt og greit. Nå er det en del drøye bakker opp før toppen, men til gjengjeld de samme bakkene ned. Det var yr i lufta på veien oppover mot Madland. Det kom noen mørke skyer innover, og Madland er egentlig kjent som et nedbørrikt område... Opphold nesten halve turen... Det betyr til gjenngjeld regn den andre halvpartetn. Og regnet fikk vi selvsagt øverst. Det var ikke snøflekken å se, og med det gode været vi har hatt de siste dagene, var det også tørt i bakken. Regnet fikk det til å bli sleipt, så nedover gikk det forsiktig. Øverst gikk vi inn i tåka. Det var regn og lite å se helt oppe. Vi tok ikke lange pausen. Det var litt utrivelig på toppen, for det blåste også en del. På vei oppover den lengste bakken kom det kjentfolk i mot. Nå var det lenge siden vi hadde sett hverandre, så det ble en liten stopp. Vi måtte ganske langt ned før vi traff de neste som ville mot toppen. Da kom det et helt følge. Litt lengre nede i bakken kom det to par imot. Jeg mente å dra kjensel på en av disse. Nå er det nesten umulig for meg å kjenne igjen folk. Jeg kan ta feil av folk som jeg egentlig burde kjenne god. Denne gangen viste det seg at vi nok hadde truffet hverandre før. Til og med lagt inn bilde på bloggen... så det måtte jo bli et nytt bilde. Det er hyggelig å treffe folk i heia. Det er helt greit å bruke tid på en liten prat, og spesielt kjekt er det når det viser seg at vi møttes tidligere. Regnet vi hadde fryktet kom jo, men på tross av dette ble det en skikkelig hyggelig tur. Det var vår, med gjøk som gol, blomster, grønne bjørker og lukt av einer. Selv om vi manglet utsikten på toppen, ble det en tur som både broderen og jeg vil huske. Les hele artikkelen

Jeg måtte sjekke - rundt 80 turer fra oktober (sist jeg tok i bruk nye sko) til nå, betyr antakelig omtrent 900 kilometer før skoene (egentlig Gore-tex`en) tar kvelden, Dagens tur i snø og gjennom bekker, ga våte sokker....

Endelig til Blåfjellenden på beina - i noe snø. Og sesongen startet i et strålende vær. Bedre enn det går det knapt å få det. En overnatting på Blåfjellenden. Den første på beina i 2017. Det blir en større og større opplevelser for hvert år som går. Det igjen, å få lov til å komme inn til hytta nok et år..... Værmeldingen var veldig god for fredag og lørdag, likevel hadde jeg lyst å prøve meg innover tidligere i uka. Heldigvis ventet jeg. Med temperaturer godt over 20 grader smelter snøen fort. Det må ha forsvunnet en del snæ de siste dagene. Og det var så avgjort nok igjen. Det er like spennende hvert år. Hvor mye snø ligger det igjen? I år var det som normalt for første gangen innover, men nå varierer det litt når jeg går for første gang. Rundt 1. juni pleier jeg å si, om noen spør. Oppe i høyden, over 750 moh, var det adskillig mer snø enn lengre nede. Her var det store felter med snø som måtte krysses. Nå kan Fosse bekken være vanskelig å omme over i snøsmeltingen, men denne gangen var det en liten fillebekk rett før bakken ned som laget problemer. Her var den vanlige stien sperret av en loddrett fonn som det ikke var muklig å komme opp. For å komme over måtte jeg bruke de gamle vaet, som er litt dypere. Her gikk vannet over støvlene, men jeg hadde strammet Gore-Tex buksa godt rundt anklene, og selv om jeg var nede i vannet, ble jeg ikke skikkelig bløt. Nede på hytta var det ikke et menneske. Jeg hadde hele herligheten for meg selv. Det ble noen timer på terrassen i sola, med drikke i "litervis". Det hadde vært varmt over heia. Det kom folk - utlendinger - sent, Nesten 12, men det var fortsatt lyst nok til å gå. De kom fra Røssdalen, og hadde problemer med elva nedenfor hytta. Morgenen ble en disse skjeldne på heia. Blikk stille, varmt, blå himmel, grønne bjørker og brus i fra bekker og fosser. Jeg brukte lengre tid enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Det var så pass fantastisk, at jeg ville nyte det mens det var mulig. Hjemturen med sola i ansiktet ble også bra. Jeg burde ha lært å ta med en lett kort bukse når forholdene er slik som denne gangen. Nå duger jo boxeren, så lenge ingen er i nærheten og denne gangen gikk jeg helt alene over heia. Ikke et menneske. På returen viste jeg hvor mye snø det var, og hvor den lå. Det var bare å ta det med ro og virkelig nyte opplevelsen. Denne gangen traff jeg på to ryper. Deter noen år siden jeg har sett ryper på våren. Kan det igjen bli fugel til høsten? Les hele artikkelen

Det kan være Ognedalstølen du mener. Den er et stykke opp fra veien, men veien opp er sperret med (ulåst) bom.

Denne gang parkerte vi der du har merket med et kryss. Det v ar et grønt stiskilt ved parkeringsplassen. Helt greit å finne fram (når det ikke er tåke). Vi tok rundt og opp til Karten, men kunne se andre som tok en mer direkte rute, (Ned samme vei og tilbake til Kartavannet.) Litt langt mellom merkene enkelte plasser, men skilter flere plasser. (En hel flokk ungdyr under Brusaknuten, jeg har med stokk, men det tok ikke mye notis av oss.)

Brusaknuten - igjen. Regn og tåke - igjen. Forrige gang vi gikk til Brusaknuten fikk vi regn og tåke. Denne gangen hadde YR nevnt noe om sol da jeg sjekket noen dager før turen skulle gå. Lørdag var det fortsatt rimelig greit varsel, men sola var nå visket vekk. Søndags morgen varslet YR regn... Men med mulighet for noe bedre vær utover dagen. Denne gangen fikk YR rett. Det ble bedre. Etter at vi hadde kommet hjem. Det var litt tøft å igjen ta fatt på turen mot Karten og Brusaknuten i dårlig vær. Nå var temperaturen grei, og det blåste lite. Likevel er ikke tur i regnvær det kjekkeste. Vi var de fire vanlige. Det har blitt en del søndagsturer på oss den siste tiden. En tur til Alpene med masse fjell gjør at vi prøver å toppe formen. Og vi hadde noe uoppgjort med turen til Karten og Brusaknuten. Det hadde jo vært kjekt å fått sett utsikten fra disse toppene. Nå er de ikke spesielt høye, men over 400 moh, og rager litt over flate Jæren. Denne gangen var vi sikre på hvor vi parkerte, og var klar over hvor vi skulle gå. Selv om det igjen ble tåke og dårlig sikt, var vi hele tiden sikre på hvor vi befant oss. Det skulle jo bare mangle, etter å ha rotet rundt forrige gang... Nå er det jo likevel greit å være på tur i god selskap. Det var ikke mange sure miner å se, selv om det var surt vær. Vi fikk jo også litt opphold inne i mellom. Omtrent så mye at buksa ble tørr før det igjen begynte å regne. Det hjelper å ha sikt, og ikke minst å ha vært på plassen en gang før. Denne gangen var det egentlig bare på toppene det var skikkelig tåke. ellers kunne vi se oss rundt i blant. Det var vanskelig å forstå at vi hadde rotet rundt forrige gang- selv med kart... Det gikk adskillig bedre denne gangen. Uten hele tiden å måtte sjekke hvor var - og hvor vi skulle, gikk det greit. Vi holdt god fart. Det kan virke som om vi alle begynner å komme i god form. Sigbjørn og jeg prøvde å lokke bestyrerinen og Anne Lise ut på ville veier, men denne gangen var alle klar over hvor vi var og hvor vi skulle... Det ble ingen pause. Det var meningen å ta en stopp på toppen av Brusaknuten, men der var været så pass dårlig at det kun ble et kort opphold. Det dukket et par andre ut av tåka da vi var på toppen. Nedover mot bilen kunne vi se folk på forskjellige stier. Parkeringsplassen opp av Mellomstrandsvannet var full da vi kom ned. Det er et greit terreng å gå i - tror jeg - om bare været er bra. Det vil antakelig bli mer populært område etter hvert. Det vil kreve en større parkeringsplass. Vi får håpe bonden er med på dette og kan ordne mer plass.Les hele artikkelen

Fredagstur med broderen. For oss pensjonister er det været som bestemmer turdagen. Og lørdag skulle det regne - nesten hele dagen. Fredag, derimot, fint vær med sol og godt vær. Jeg har noen timers arbeid å gjøre på fredager - hjemme. Og jeg hadde så vidt fått satt bort kost og klut da broderen ringte. Han mente at vi burde ta søndagsturen på fredag... Nå hadde jeg egentlig planlagt en tur. Muligens ikke så veldig lang tur, men en tur. Broderen ville en langtur. Og en treningstur. Han syntes det ville passe med en tur rund Li. Det er i hvert ffall en treningstur god som noen. Nå v ar det ikke lenge siden jeg hadde tatt denne turen, men siden broderen har hatt litt problemer med denne turen, etter en saltemotale i et heng. Det gjelder å få tatt turen under gode forhold. Nå hadde det regnet ganske godt dagen før, så stien ville antakelig være sorpet og bløt, men det har vi taklet noen ganger. På vei innover mot Dale, nevnte broderen flere ganger at "denne gangen må vi ta det med ro". Det sier vi før hver tur omtrent, men denne gangen burde vi høre på oss selv. Utover langs fjorden gikk det derfor ganske rolig. Ikke så "langsomt" som forrige gang. Den gangen måtte jeg med i "familietempo" for at broderen skulle henge med. Denne gangen gikk det i et helt greit tempo. "Greit tempo" er ikke "full fart", men forskjellen i tid er liten. forskjellen ligger på hvor mye krefter vi må bruke. "Full fart " betyr tung pust og syre i beina i hver bakke. Antakelig så gå mye av det vi tjener i tid i bakkene, tapt ved at vi går litt saktere på flatene, om vi forsøker å holde "full fart". Det var skikkelig kjekt å være på tur en slik fin dag, og når vi også tar det med ro, og får tid til å se oss om og nyte naturen, kan det vanskelig bli bedre. Denne dagen stemte det meste. Været var skikkelig bra. I sola var det nesten sommer. Selv øverst gikk vi i bare ullbolen. Nede i skogen kunne vi godt hatt kortbukse og T-skjorte. Det hele toppet seg da vi for første gang i år hørte gjøken. Ko Ko borte i lia... En god del av turen var stien merket med små flagg. Og noen skilt som viste vei. Riska Trailrun. Vi så ikke noen som sprang, så antakelig er løpet ikke før på lørdagen. Jeg lurer på hvor fort de hadde klart å komme rundt vår rute - antakelig godt under halve tiden. Det siste stykket nedover mot Dale gikk unna i god fart. Etter å ha tatt det med ro hele turen, hadde vi energi og krefter til å holde god fart i bakken nedover. Da vi kikket på klokka nede på parkeringsplassen viste den at vi hadde brukt litt lenggre tid enn på en "god" dag, men vesentlig mindre tid enn på en "dårlig" dag. Det hjelper å ta det med ro.Les hele artikkelen

tur i Madlandsheia? Bilder?? hvor???

Det er kjekt med fart. Det er stor forskjell på broderen og meg, når det gjelder trening. Broderen trenger bare noen treningsturer for å komme i form. for meg går det månedsvis... Vi har hatt noen turer, hvor broderen virkelig har hatt det tungt. Det har gått fremover. Søndagsturen skulle være en litt lengre tur. Og helst med litt innlagt fart... Vi diskuterte å gå en runde på Li. Det ville antakelig bare ta et par timer og litt - nesten tre totalt. Skulle vi ta en treningsrunde og det ville passe broderen bra, så fikk det bli på høgjæren. På god sti og i god fart. Broderen ville teste formen. Vi dro til Toppdal. I mai kan været skifte, det er heller ikke sikkert YR får rett. Vi hadde med klær for det meste, Gore-texen er alltid med, men hva vi har utenom kan være litt forskjellig. Denne gangen ble det vindfleece fra start - og til slutt. Ikke det at vindenvar så spesielt sterk, men den vinden som var i kombinasjon med temperaturen gjorde at vi måtte ha mer på enn bare bluse og skjorte. Det var egentlig tørrere i marka enn det vi hade forventet. Det regnet skikkelig om natta, og likevel var bakken tørr. Typisk vårvær, ikke varm, men heller ikke kaldt. Overskyet og noen få dråper i lufta. For egen del hadde det blitt noen turer de siste dagene. Det ble ikke full fart fra start. Sikkert lurt, men ikke langt oppe i bakken mot Synesvarden gikk det i vanlig trav. Som ikke er "full fart". Det blir for tungt i tre timer. Nedover mot Holmavatn gikk det mer enn greit. Hva vi ikke helt kjente, var at vinden kom bakfra og hjalp til. Det kunne vi greit konstatere på veien opp... Denne gangen gikk bakkene i et bra tempo. Broderen hadde ikke problemer med å henge på, og bare helt på slutten måtte jeg ta det litt med ro for ikke å gå fra. Mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det noen "greie" bakker. 4-5 på rad. De er ikke veldig lange, og heller ikke spesielt bratte, men - bakker. Og de ligger slik at det blir skikkelig intervalltrening. Vi hadde ikke helt bestemt oss for om det ville bli den "lange" turen eller en litt kortere. 3 timer eller 2 1/2 time. Vi valgte den lange, det vil si samme vei tilbake som vi kom. Vi traff jo da en del folk vi hadde sett tidligere, og noen kikket litt rart på oss gamle som kom i "full" fart. Bakken opp mot Synesvarden gikk ikke helt i samme tempo som tidligere på dagen. og den siste bakken opp mot "litla Synesvarden" (egentlig Kartakalven) var tung. Selv uten å gi på noe særlig kunne i hvert fall jeg godt kjenne melkesyra i beina. Nedover bakken snakket vi om hvor fort det egentlig hadde gått. Jeg mente det hadde gått unna på 2:55. Klokka nede viste 2:54... Nå er det bare 5-6 minutter raskere enn det vi har gått på tidligere. Og 5-6 minutter på tre timer er da ikke mye?. Det koste for oss mye, å ta inn noen minutter i "full fart". Vi var likevel enige om at vi kunne selvsagt ha gått fortere - et minutt eller to....Les hele artikkelen

Trening og botanikk. Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da? Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet. En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag. På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka. Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min. Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo... I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort? Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls. Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder. Normalt ville jeg ha tatt på et eller annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris. Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol, så var det varmt. Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol. Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer... Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai. Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting... Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.Les hele artikkelen

Fredagstur i fint vær. Fredag og fint vær, og selv om det har blitt et par timers jobbing hjemme lokker været meg på tur. Et kne som ikke helt har bestemt seg for å bli bedre eller dårligere, gjør det litt spennende. Vi det holde for en tur på et par timer eller så? Den siste tiden har det blitt mer tur enn før. Både onsdag og fredag, om været er på plass, i tillegg til lørdag og søndag. Helgeturene har jeg holdt på med i noen år, Det er ikke lett å legge vekk vaner som er så inngrodd. Blir det ikke tur en lørdag eller søndag, blir jeg sur... Med så pass mange turer, kan det bli mange like turer. Området rundt Dale/Li blir ofte brukt. Og ikke bare av meg. På parkeringsplassen ved Gramstad er det biler nesten alltid. Og parkeringsplassen ved Dale er ofte nesten full, spesielt om været er bra. Det er en tur ut fra Gramstad jeg ikke har sett syn på. Stigningen fra Paradis-skaret og opp til Mattisrudlå, synes jeg for bratt. Det er noen år siden jeg har gått - klatret opp her, men husker fortsatt dette som en bratt og luftig bakke. Jeg lurer på om den er blitt mer medgjørlig med årene? Jeg har aldri gått fra parkeringsplassen til Paradis-skaret før. En fin tur. Delvis på opparbeidet vei, men også en del stein og myr. Flatt og greit, men bakken ligger jo der. Jeg ble forbigått av en kar på flaten, og så ikke mer til ham før jeg kom opp mot Bjørndalsfjellet. Da kom han ned... Men hva med bakken. Den var like bratt. Jeg kom opp. Ikke uten å få pulsen på topp. Både på grunn av at bakken er bratt, men også på grunn av noen "luftige" partier. For folk uten problemer med høyder, er dette sikkert helt greit, men det er ikke like enkelt for meg. Det tar noe tid og sikre oppover. Helt greit det, egentlig for bakken er så pass bratt at det tar tid uansett. Det er ikke mer enn omtrent 250 høydemeter. All høyde mellom parkeringsplassen og toppen i en bakke. Litt tungt når en del er "klatring" - jeg må ta hendene til hjelp. Det er noen småbakker opp og ned før den siste bakken opp til Bjørndalsfjellet. Her treffer jeg en kar med en hund, og får en liten pause - og en hyggelig prat. Han er på sin fjerde tur til Bjørndalsfjellet denne uka. Det er godt gjort. Nedover mot veien går jeg og lurer på om jeg skal forlenge turen over Fjogstadfjellet. Det var opprinnelig meningen, men..... Været avgjør. Det er sol og varmt. Selv om det blåser, så går jeg uten jakke. Det ble en tur rundt Fjogstadnuten. Rett oppe i lia over veien, treffer jeg igjen karen fra toppen. Han satt med kaffekoppen. Jeg fortsatte videre over flaten mot Revholstjørn. Her fikk jeg vinden bakfra, og det hadde blåst opp siden jeg var på toppen. Det blåste så pass sterkt at jeg måtte ta støttesteg et par ganger. På tross av mange biler på parkeringsplassen, har jeg ikke truffet mange folk. Bare noen ganske få. Det er heller ingen andre på tur før jeg er nesten til Gramstad, selv om jeg kan se folk i veggen opp mot Dalsnuten. Oppover og nedover hadde jeg glemt kneet som ikke er helt på plass. På veien mot Gramstad kunne jeg igjen kjenne det. Smerten sitter under kneskålen. Det stikker. Det blir enten bedre eller verre. Vi får se. På Gramstad var det nesten like menge biler som da jeg gikk. På en vanlig fredag, men med godt vær...Les hele artikkelen