REJOHN

Jeg jobbet i fotobutikk i omtrent ti år på 70 tallet, og har aldri holdt i Woigtlanderen. Det skulle jeg gjerne ha gjort. Brukte Leica selv. Og i dag Olympus....

Søndagstur med Bestyrerinnen. Yr hadde problemer med å bestemme seg for hva slags vær som skulle serveres på søndagen. Det begynte med regn, gikk over til overskyet og endte ut med begge deler. Bestyrerinnen var sent i gang. Selskap på lørdagskvelden, gjorde også at vi ikke snakket om søndagsturen. tidlig - i 10 tiden - ble det klart at søndagstur skulle vi ha. Våren er på gang. snøen og isen som omtrent har ligget siden jul er nesetn forsvunnet - i lavlandet. Det gikk helt greit å komme rundt Lifjellet på lørdag, og da må det være mulig å finne en tur som ikke er langs sjøen. Den turen jeg først tenker på, er Høgjæren. Der pleier det å være mulig med en tur, stort sett hele året. Om bare den globale oppvarmingen er på plass. Den har vært sørgelig fraværende denne vinteren, og det har faktisk vært skiføre rundt Synesvarden. Selv med ti grader på termometeret utenfor kjøkkenvinduet, så forsvinner ikke snøen og isen i en fart. Jeg var redd for at det ville bli mye vassing i fenner om vi satset på en tur til Steinkjerringa og Synesvarden. Hvor andre plasser kunne det være mulig med en tur. De fleste "toppturene" på høgjæren ville være vanskelig ut fra samme situasjon. Urådalen og Bjødnali var i hvert fall en mulighet, selv om det muligens fortsatt ville være mer vinter en ønskelig øverst. en av de fine tingene med å skrive blogg, er muligeten til å sjekke hvor turen har gått tidligere. Deter enkelt å søke, og informasjonen dukker fort opp. Vi gikk samme turen i november. Da er det på høy tid med en ny tur. Som nevnt kom vi litt sent avgårde. Det var helt greit. Det hadde regnet tidligere på dagen, og det så ut til å tørke opp ut over ettermiddagen. Vi var ikke alene på parkeringsplassen i Sælandsskoggen, men det var svært god plass. Oppover Urdalen gikk det denne gangen greit. Det var tørt på steinene og lite vann i elva. Vi holdt god fart oppover, men ble likevel forbigått av flere følger. Oppe på Bjødnali var det fortsatt nesten vinter. det lå snøflekker på jordene, og elva var full av is. vannet var fortsatt frosset. I følge arkiet omtrent som i tidlig februar i fjor. Vi stoppet som vanlig for en liten pause. Og forstyrret en liten røyskatt i sitt arbeid. (Det kan være en snømus, men vi sier Røyskatt for ikke å forvirre...) Den for fra sted til sted mens den nyskjerrig sjekket hva vi hold på med. Som var å forsøke å få tatt bilde av krabaten - uten å lykkes. Det ble bare en kort pause. Himmelen i øst ble blytung og mørk. Det kunne se ut som regnet var på vei. Etter en stund - et stykke oppe i bakken - mot Sjelset, lysnet det i horisonten. Vi fikk noen ganske få dråper på oss, men ikke egentlig regn. Det kom en del mennesker i mot oss, men helt nede ved elva ble det riktig folksomt. Det kom hopevis med unger og freldre som antakelig skulle ha en eller annen hendelse sammen. Vi var ferdig med nok en fin søndagstur. Det blir alltid greit på tur. Det er å komme seg ut som er problemet. Les hele artikkelen

Det var et godt spørsmål. Jeg har tenkt... Men er telt-tur en ting når fødselsåret er i første halvpart av forrige århundre? (Jeg er egentlig ikke i tvil, ordner det seg med været, blir det en tur innover dalen. Det ser jeg fram til.)

Tur rundt Lifjellet -omsider. Det var med en viss engstelse jeg så fram til lørdagens tur. Værmeldingen ble studert. Det ble meldt om overskyet (som ble endret til litt sol) vind opp mot 9 m/sek og høy temperatur - i forhold til hva vi har hatt i det siste. Med andre ord, det så riktig bra ut. Det måtte bli en lørdagstur. Og aller helst en "fjelltur". Med fortsatt vinter de fleste plassene, betyr det rundt Lifjell i Sandnes. Bakfoten - kneet - var grunn til engstelsen. Forrige gang jeg gikk i det området, ble det skikkelig vondt på slutten. Skulle jeg måtte snu denne gangen også? Denne gangen var det i hvert fall ikke is og snø som eventuelt var årsaken, men helsa... Det pleier å være folk med redningshunder på Dale. De var på plass, men det var lenge siden jeg hadde sett disse folka. Et dypdykk iarkivet avslørte at jeg ikke hadde gått rundt Dale-Li siden i slutten av januar. Dårlige knær er ikke å spøke med.... Denne turen har i mange år vært selve vinterturen. Selv med frost og litt is har jeg mange ganger tatt turen. Det tar da litt lengre tid, men det er som regel helt greit å komme rundt. Det nå riktig nok lengre tid i 2018, selv uten is og snø. Alderen gjør merkbare innhogg i tids-skjemaet... Det var skikkelig kjekt å igjen være på en tur i "terreng". Selv om også denne turen delvis går langs sjøkanten, er det lite som minner om strand og sand. Det går opp og ned, og det er både stein, røtter og trær. Og et og annet myrsøkk. Utover langs sjøen gikk det greit. Det var tørt. Steinene var helt greie å tråkke på. Ingen ubehagelige overraskelser der, denne gangen. Svabergene var tørre det var bare å vandre over, uten å ta hensyn til at det av og til er litt bratt. Skikkelig kjekt, og det skal det jo være - på tur. Jeg går fortsatt med stokk. Den er grei å bruke spesielt nedover. Det tar tid å sette stokken riktig, og følge opp med bakfoten. Det er likevel bedre enn å kjenne at det stikker og gjør vondt. Jeg ble i godt humør. Det gikk jo bedre enn forventet. Det var andre på tur. Jeg gikk forbi to stykker helt i starten, og det kom en i mot. ellers var jeg mye alene. Ingen andre før opp mot toppen av Li. Det er lett å se at stien blir mer brukt nå en tidligere. Nå kan nok ikke slitasjen sammenliknes med stien opp mot Bjørndalsfjellet, men det går folk her. Noen har også ryddet skikkelig opp i stien under henget. Her lyser det hvitt bortetter av alle stubbene som står igjen. Noen har brukt en motorsag. Det gikk rolig for seg på nordsiden av Lifjell. Bakken opp mot toppen er dryg. Jeg startet rolig, og holdt jevn fart oppover - sakte, men jevn. Et stykke oppe, traff jeg på kjentfolk, og det bleen liten stopp. På toppen var det folk. Det sto en barnevogn ved huset. Noen hadde kommet opp veien. Broderen ringte. Han lurte på hvor langt jeg hadde kommet. Han hadde tatt turen til Dale og gått oppover i motsatt retning aavmeg. Noenlunde skråsikker på at jeg var på vei rundt - uten av vi hadde snakket om det på forhånd. Han stoppet i bunn av "den fordømte bakken" og vi tok følge fra der og ned. Det var en stund siden vi hadde gått her sammen. Det ble en mer enn hyggelig avslutning på en kjekk "fjelltur". Fint vær, godt følge, og aller best, foten holdt - hele turen. Det kan vanskelig bli bedre enn det. 10 kilometer, ca 400 høydemeter og det på omtrent 3 timer. Det burde gå kvikkere, i gamle dager - for fire fem år siden - gikk samme tur under samme forhold på 2 og en halv time. Les hele artikkelen

I godt selskap, i godt vær, i godt humør. Søndag og 1. påskedag. Det må likevel bli en søndagstur. Været gjør en tur nødvendig. sol og lite vind. Selv om det er litt vind, så ødelegger ikke det en tur. Ikke i forhold til vindenvi hadde på Blåfjellenden. Den var opp mot liten storm. Det er vind det.... Det ble tidlig tatt kontakt med svoger og svigerinne. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer etter hvert, og det er skikkelig hyggelig med følge. Et godt spørsmål var selvsagt hvor vi skulle ta turen. Jeg hadde sett for meg en liten "fjelltur" i Daleområdet. Sigbjørn hadde vært på tur til Vårlivarden tirsdag, og advarte mot is og snø. Han foreslo å ta en av etappene til Bestyrerinnen og Anne Lise, fra det store prosjektet "å gå mellom Tungenes og Egersund". Vi - det vil si Bestyrerinnen og Anne Lise, ble enige om å gjenta turen fra Solastranden til Sele havn. Vi har tatt den turen en eller annen gang i fjor. Med strålende væremelding som ble til regn. Jeg sa da at den turen ville jeg ikke ta uten i bra vær. Det var rett og slett for mange sleipe steiner i regnvær. Denne dagen var det sol og tørt. Turen krever to biler. Vi møttes på Reve havn og kjørte i en bil til Solasttranden. Med å ta turen fra nord mot sør, fikk vi sola i ansiktet hele dagen. Det er viktig, spesielt i forbindelse med påske. Solastranden er flat - men lang. Det virket langt til enden da vi startet, men som vanlig gikk det greit. Vi var ikke alene på Solastranden denne dagen, men det var ikke så mange andre at det laget trafikkaos. Det er egentlig et nydelig landskap her ute mot nordsjøen. Det er likevel en god del etterlatenskaper fra krigen som av og til dominerer. Det er ikke så underlig at tyskerene bygget en mengde bunkerser og kanonstillinger her, med en av de viktigste flyplassen i Norge rett bak. Stien går over sandstrand, svaberg, myr fjell og grassbakker. Det går en del opp og ned, men ingen plass er mer enn 10-20 meter over havflaten. Hele tiden ligger nordsjøen der med noen øyer i nordvest og båter i vest og Feistein i sør. Det er ikke en kjedelig tur. Til det endrer terrenget seg for mye. Det er ikke lange strekk med bare stein, gras eller svaberg, men noen gode strekk med sandstrand. Mye myr, som heldigvis ofte er gjort farbar med ganglemmer. På sandstranden kunne vi holde farten oppe, men ellers var det ikke helt lett terreng. Det tok tid. Ved Ølberg har "steinansiktet" etter hvert blitt et populært turmål. Det ligger ikke så veldig langt fra vei, og da vi kom dit, var det tjukt med folk. Jeg talt opp mot 30 personer. For noen kan det være vanskelig å finne selve "steinansiktet". Du må opp i bergveggen og se tilbake og ned for å få øye på det. Med så mange mennesker på plasse var det likevel lett å finne rett plass. Spesielt siden det var godt merket... Det ble en god pause ved steinansiktet, før vi fortsatte mot Sele. Ikke lenge etter var vi på Hellestø sanden og på kjente stier. Her gikk det fort bort til Sele havn . Paddeflatt. Totalt ble det 13 kilometer på nesten 4 timer, men da med to gode pauser. Les hele artikkelen

Uten tur - uten å være sur. På Blåfjellenden er det fint å være. Verdens fineste plass - etter min mening. Og vi- det vil si - bestyrerinnen og jeg har holdt til her i mer enn 20 påsker. Det er mange påsker det... De siste 8-1o påskene har vi også servert komler til overnattingsgjester på Blåfjellenden på skjærtorsdag. Besøkt har vært noe "vekslende", men stort sett 8-9 personer. Et minneverdig år, med stjernevær og godt skiføre (og med litt "hjelp" fra Stavanger turistforening") serverte vi mer enn 40 gjester. Det er mange det... Planen var å gjøre et tilsvarende "stunt" dette året også. Værmeldingen på palmesøndag var fantastisk. Sol og lite vind. Vi regnet med godt besøk. Og handlet inn i hauger og lass. Og lass var det som vi fikk med oss på scooteren mandagsmorgen. Med andre ord ingen skitur innover. Og de første dagene av påskeuka ble jobbedager. Det er alltid noe som skal gjøres når jeg er på Blåfjellenden. I påsken pleier vi å skifte sengtøy , 40 sengesett og 50 madrasser. Slikt tar tid. I tillegg tar bestyrerinnen en grundig vask av det meste. Det tar også tid. Og torsdagen går med til å lage mat og servere dem, og - ikke minst - oppvask og rydding etter middag. Det ble ingen tur disse dagene. Nå hadde det ikke blitt tur tirsdag og onsdag uansett. Det blåste stikker og strå, eller rette sagt stiv kuling til liten storm. Vinden tok med seg all nysnøen som lå oppe på et lag med betongskare. Det ble hard føre etter hvert. Vi hadde bestemt oss for å gå hjem på lørdagen, og vi gikk - bokstavlig talt. Folk som kom til hytta fortalte om betongføret. De hadde gått store deler av turen innover mot hytta. Andre som kom ned, fortalte om alle fotsporene i løypa. Med minus 10 grader på morgenen og 3-4 minus midt på dagen, selv om sola skinte, ga ikke noe særlig bedre forhold. Det var fortrsatt steinhardt. Det var helt greit å ta i vei. Etter 5 dager på hytta var det på tide med en dusj... Vi vandret nedover fra hytta og spente på skia. Mine smørefrie var helt uten tak. Det gikk like greit fremover som bakover. Over sletta og i bunn av bakken ble det stopp og skia på sekken. Med stavene i hendene vandret vi oppover, og satte nye fotspor blandt alle fra dagen før. Normalt er det greit å gå på ski over Leitevannet. Vi vandret med skia på sekken. Og det gikk helt greit i scootersporet. Det var som å gå på asfalt. På toppen - før vi tok fatt på bakken ned mot Kringlekveven, stoppet vi og kikket på klokka. Det hadde gått litt over en time - noen få minutter. Normalt tar det en time... Nede ved Kringlekvevsvannet spente vi igjen på skiene. Her var sporene kjørt opp og det var brukbare forhold. Siden det stort sett går nedover gikk det fortere enn å gå. Nedover Oleskaret ble det igjen gåing, uten ski. Vi kom ned til veien i helt grei form. I motsetning til en tur i fjor, hvor vi gikk hele turen på ski. Med 20 cm nysnø og dårlige forhold tok det lengre tid og kostet mye mer krefter. Det ble en litt spesiell skitur denne påsken, men helt greit. Les hele artikkelen

Fra Reve havn til Orre. Selv dagen før påsketuren til Blåfjellenden måtte det bli en søndagstur. Nå var selvsagt de vanlige spørsmålene ikke helt avgjort. Hvor skal turen gå, og hvem skal bli med? Svoger og svigerinne meldte avbud. De har vært med på en del turer i det siste, og det er kjekt med selskap. Broderen svikter søndagsturen til fordem for hytte på fjellet. Det ble vist bare bestyrerinnen og jeg som skulle på tur denne søndagen. Været er alltid en ting å ta hensyn til. Denne søndagen var det overskyet og nesten ikke vind. Egentlig perfekt turvær. Nå er Bestyrerinnen ikke innstilt på lange søndagsturer. Et par timer eller rundt det, er passe. Og siden vi hadde sosiale forpliktelser overfor gamle mødre, - og skulle pakke for en uke på fjellet, måtte det bli en "nærtur". Den vanlige "nærturen" er rundt Gruda eller fra Reve til Orre. Denne gangen valgte vi den siste. Skyene hang egentlig lavt - det kom noen dråper på bilruta i det vi tok ut. Det så i det hele tatt ikke helt bra ut. Det var fra bilen. Det hele blir som vanlig helt annerledes etter bare noen minutter på tur. Det kan muligens virke litt kjedelig å gå samme strand gang etter gang. Stranden er likevel aldri den samme. Bølger, vind og vær endrer hele tiden hvordan det ser ut. Det kommer opp rullestein, de forsvinner under sand. Bølgene river ned sandyner og sent men sikkert vygger marehalmen opp nye sanddyner. Litt innenfor sanddynene er det flygesand som endrer landskapet. Det skal ikke mye vind til før gamle stier blir dekket av sand. Over år er det også mulig å se endringer. Det har ligget et skipsvrak ved Orresanden. Det må nå være minst 50-60 år siden båten ble kjørt opp på stranden. Gjennom årene har vraket blitt mindre og mindre, og det vil ikke vare lenge før alle spor av den gamle båten er forsvunnet. Søndagens tur gikk fort. Jeg og bestyrerinnen holdt god fart mot Orre. Opp og ned dynene. Det er god trening. Vi var enige om å ta det litt mer med ro på tilbaketuren. Denne gangen var det mulig å få en kaffekopp på Frilufthuset, og det ble en grei pause - innendørs. I det vi startet på returen, gikk vi rett på Sigbjørn. Han hadde gått fort fra Reve til Friluftshuset. Vi tok følge tilbake et stykke. I full fart. På parkeringsplassen viste klokka at det ikke hadde gått speielt mye mer enn 50 minutter på tilbaketuren. Det vil si 10 minutter på kilometeren. Bra gjort for oss gamle. Les hele artikkelen

Og vibå var på plass. Lørdag er turdag. Men med en lang vinter og ødelagt kne er det ingen selvfølge at det blir langtur. Fredagskvelden gikk med til å tenke på hvor jeg skulle ta ut. Og om jeg i det hele tatt burde ta en tur. Og skulle det jeg virkelig på langtur? Det var ikke lett å bestemme seg for hva jeg skulle gjøre lørdagsmorgen. Nå har værmeldingen mye med turlivet å gjøre. Og værmeldingen sa "langtur" - det vil si en tur på minst tre timer og gjerne +. Den enste turmuligheten som oppfyller disse kriteriene for tiden er den vanlige turen langs sjøkanten fra Hå til Varhaug. Og den turen kunne passe bra på så mange måter. Etter en ubehagelig opplevelse under Lifjell for et par uker siden, på en to timers tur, ser jeg mørkt på å gå i terreng og bratte bakker. Flatt og lite bakker passe bedre. Langs sjøen er i så måte det rette. Nevnte jeg værmeldingen? Det var varslet sol og bra vær. Det ble bedre. Vår.... Frosten var fraværende for første gang på riktig lenge. Ikke is eller snø, selv om det er skiføre ikke mange høydemetrene fra sjøkanten. Vinden kom fra vest. Det var lavtrykk i nordsjøen. Varme og vind fra vest gir, på våre kanter, et av de sikreste vårtegnene: vibå. Nå hadde fuglen alt blitt observert og rapportert i forrige uke men det ville være kjekt å sjekke ut selv. Det er liksom vårtegnet i hvert fall jeg venter på. Vibå var på plass. Da jeg passerte Grødaland kunne jeg høre fløytingen, og rett etter Bodle fikk jeg også øye på fuglen ute på jordet. Det er virkelig endelig vår. Forrige uke var det mye folk på tur i samme område. Denne uka var jeg omtrent alene. Litt underlig, men like greit. Jeg startet med både noe på hodet, vanter og vindfleece. Hodeplagg og vanter forsvant fort. Jakken behold jeg på, selv om det ble skikkelig varmt i bakkene der sola tok. På tilbakeveien gikk det ikke lang tid før også vindfleecen måtte av, og jeg fortsatte i bare ullblusen. Det føles virkelig mye bedre å gå i sommerklær. Det hadde regnet dagen før. Det var fuktig i deler at stien. Likevel var det greit å gå. Myrene var fortsatt frosset litt under overflaten, slik at det var greit å gå over "dinså". Rett under Kvilesteinen kan myra være brådyp. Det store spørsmålet før turen, var hvordan kneet ville oppføre seg. Jeg gikk jo å kjente etter, omtrent som forrige gang. Og det ble ingen endring i forhold til det. Det ble ikke mer "galt" etter som jeg kom mot Varhaug, og på hjemveien var det helt greit. Det kan virke som om flat mark er greit, mens bakker og terreng vil gi problemer. Lørdagsturen var en av de kjekke turene. Fint vær, vår og gode forhold. Det er greit å være på tur.Les hele artikkelen

mandag drar jeg til Blåfjellenden, med retur antakelig lørdag. Og i alle de 20 årene jeg har dratt til Stavanger turistforeinings hytte Blåfjellenden i påsken, så har jeg ikke hatt bedre værmelding. sol, sol og mer sol. Selvsagt vil det endre seg til i morgen, men....

Krag i regn ga stort avvik - slik jeghusker det fra 10 til ener i øverste venstre hjørne.

Fra Sele til Hellestø og retur i fin fart. Søndagstur betyr tur med Bestyrerinnen - etterhvert. Denne søndagen var det på nære nippen at bestyrerinnen ikke kunne bli med. Hun er, i tillegg til jobb, også opptatt med barn og barnebarn. Denne gangen var det en kake som måtte være ferdig... Kaka kom ut av ovnen - litt tidlig, og vi kom oss ut på tur - litt sent. Siden vi alt var på overtid, kunne det ikke bli en for lang tur, og heller ikke med for lang kjøring. Broderen meldte at han og Bjørg godt kunne tenke seg en tur. Andre, mer eller mindre faste tur følger, skulle på en lengre tur. For broderen og Bjørg er det for tiden korte turer som gjelder. Helseproblemer har hindret trening og de holder derfor på med litt "oppkjøring" til lengre turer senere. Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg, snakket om å gå fra Sele til Steinansiktet og tilbake. Det ville antakelig bety en tur på mellom to og tre timer. Nok så passe. For broderen og Bjørg ville det muligens bli i lengste laget. Vi ble uansett enige om å ta til Sele og starte turen mot Hellestø. Deter fortsatt fint vintervær. Fortsatt ligger det snø i hagen, og fortsatt får småfuglene mat. Fortsatt frost i bakken... Sol, lite vind og rundt null grader får folk på tur. Ikke bare vi, men et helt 17. mai tog... Det var alt nok så fullt på parkeringsplassen da vi kom. Og bortover veien mot Hellestøstranden var det folk. Mye folk. Jeg er fortsatt forundret over at det er så mye folk som går her. og at jeg ikke var klar over det. Det blir så mange at det å si "hei" til folk, faller bort. Det er ikke ofte for meg. Med så mye tråkk, blir sanden løs på innsiden av sanddynene. Det var helt greit å gå, men det tar litt lengre tid enn på "fast" underlag. Vi kom oss mot nord i grei fart. Det er lett å forstå hvorfor mange velger å gå på Hellestø. Sanden er flat fast. Det er omtrent som å gå på grusvei. Og det er mulig å holde god fart. Det gikk kvikt mot nordenden av sanden. Her ble det til at jentene, Bjørg og bestyrerinnen fortsatt nordover, mens vi, det vil si broderen og jeg, tok tilbake til bilen. Det er antakelig ingen hemmelighet at vi, fortsatt broderen og jeg, går noe fortere enn mange andre - på vår alder. Vi satte i hvert fall opp tempoet og fløy i lav høyde bortover stranden. Nå skal ingen normalt bli anpusten av å gå på stranden. Den er flat.... Selv ikke med noen kilo på ryggen skal ikke en slik spasertur får pulsen opp i 80%. Det klarete vi denne dagen. Det er kjekt å ta seg ut litt. Spesielt en skikkelig fin dag, med sola i ansiktet. Vi hadde ikke for stor fart. Det var anledning til å beundre utsikten. Som stort sett består av strand og sjø. Men her ved Sele, er Feistein fyr et landemerke i sjøen, som drar oppmerksomheten mot seg. Det ble noen små stopp for å ta bilder. Det som virkelig satte preg på tilbaketoget, var farten. Vi, broderen og jeg, gikk rask. Hva andre på en fredelig søndagstur, tenkte om de to "gamlingene" som for bortover stranden, er ikke godt å si. For oss var det kjekt å kunne gå litt fortere enn "familietempo". Les hele artikkelen

Det kan være du spør litt for "åpent". Det er vanskelig å svare på så omfattende spørsmål - uten å bruke mye tid. I tillegg har jeg, for egen del, en liten mistanke om du muligens mangler erfaring - i hvert fall på tur med pakning og telt. Det vanligste rådet i slike tilfeller pleier å være - ta en prøvetur. Du får svaret på mange spørsmål da.

Endelig en vanlig lørdagstur uten krøll. Forunderlige greier. Forrige uke punkterte kneet etter mindre enn to timer, og det har vært "ubehagelig" siden. Denne lørdagen ble det 3-4 timer langs sjøen, uten at kneet hindret mye. Vel kunne jeg kjenne det, men det var ikke "vondt".... Etter forrige ukes tur, virket det som om neste stopp var "full overhaling" med kjøreforbud... Slike ting påvirker humøret - som da ikke har vært det beste. Selvsagt har det også vært fint vær med sol. Kulde og vind i tillegg, men altså - sol. Uten tur. Det var så avgjort ikke klart at det ville bli tur i det hele tatt denne lørdagen. Skulle jeg virkelig utfordre naturen og ta ut på tur med et kne som skaper seg? Sol og lite vind, null grader og tørt. Det er ikke mulig å holde seg inne i slikt vær. Det måtte bli tur. Det er fortsatt snø og is i hagen. Forrige ukes tur i Dale traktene frister ikke til gjentakelse. Det virker som om kneet ikke liker nedoverbakker. og nedoverbakker betyr nødvendigvis også oppoverbakker.... Det måtte bli nok en tur i havkanten. Jeg bestemte meg for å ta til Hå og gå mot Varhaug. Dette er den "vanlige" vinterturen om naturen stiller opp med sø og is andre plasser. I tillegg er dette en rimelig flat tur, og det kan være ok. Jeg startet litt sener enn vanlig. Det var lite som hastet, og jeg hadde hele dagen. De første 2-3 hundre metrene gikk greit, selv om jeg kjente etter. Planen var å snu om smertene kom. Det gikk et par et stykke før meg. Jeg tok de igjen under fyret. Jeg kunne ikke snu da. Det gikk greit videre, selv om jeg tok tid rundt issvullene rett etter fyret. Videre var det bare å gi på. Foten ble ikke verre. Halvveis kom og gikk. Forbi Gødaland i god fart og i god stil. Bodle virket langt vekk i førstningen, men jeg gikk på og passerte også dette "hinderet", Da var det ikke langt til Varhaug gamle kirkegård. Etter en liten pause i trappa på kapellet, bar det tilbake. Nå med medvind og sola bakfra. Merkelig nok ble det ikke noe krøll med undersåttene. Apostlenes hester fungerete utmerket. Det gikk nok ikke like fort som i "gamle dager" - i fjor på denne tiden, men greit nok. Jeg har gått denne turen i mange år, og mange ganger på lørdager. Ofte går turen uten omtrent å se folk. Denne gangen var det mye folk ute og gikk, mer enn det jeg vanligvis treffer på en søndag. Nå var været virkelig bra. Sol lite vind og rundt null ut på dagen. Det var jo ikke noen grunn til å sitte inne og se ut. Ikke så veldig mange gikk hele turen frem og tilbake. Jeg var litt tilfreds med det, denne gangen. Endelig en helt vanlig tur uten avkortning eller annet krøll. Hele turen var så normal at jeg gikk og gledet meg over å kjenne varmen fra sola. Jeg fikk tid til å se på "utsikten". Det var lite bølger og det lå en del båter ett stykke ut på. Selv om det ikke var vår, så var det kommet en del fugler og et lite grønnskjær i bakkene. Våren kan ikke være langt unna. Det er slike turer som gir den gode turfølelsen. Sikkelig bra. Les hele artikkelen

Jeg har inntil juli i fjor brukt en mengde Norrøna Dovre bukser. Fra Juli til nå har jeg brukt en Norrøna Recon bukse. Overgangen fra Dovre til Recon gikk i grunnen greit. Litt forskjell på stoffet, litt forskjell på lommene, men det meste er en tilvenningssak. Til nå kan jeg si at Recon tåler en del mer enn Dovre. Dovrebuksene holdt i 8 måneder (med mitt bruk), mens Recon fortsatt ikke har sagt "takk for seg". Spesielt nede ved anklene er det stor forskjell på de to buksene. Ved innsending av Dovrebuksene for rep (nede ved anklene og slitasje på innsiden av kneet, har jeg fått beskjed om rengjøre klærne før innsending (etter to vask og bruk av skrubb...). Fortsatt er Reconbuksa "ren". Alt i alt er jeg godt fornøyd med skiftet, selv om prisen for Recon er stiv.

Mange takk for vennlige ord. Et år og tilbake til start.... en ny sesong, og det må uansett bli noen turer...

Skikkelig bra til å begynne med - dårlig slutt. Et sorgens kapittel. Enkelte dager burde tilbringes i senga, og ikke på tur. Men lørdag er turdag, og denne dagen var det meldt finvær. Ingen grunn - tilsynelatende - til å slurve unna. Det var selvsagt kneet som igjen lager krøll. Det hele begynte godt. det var fortsatt snø i hagen. Temperaturen var rundt null, og det var meldt sol og lite vind. Jeg var klar for tur. Det skulle bli kjekt, og jeg bare kunne velge hvor turen skulle gå. Etter en titt på føremeldingen for Brekkå, fant jeg fram ski og utstyr - som skismøring. Jeg ville til Brekkå og planla minst 4 runder - en god tur på minst to - tre timer. Med en pause i midten skulle det la seg gjøre. Forrige gang var føret skikkelig bra, og det var selvsagt ikke snakk om annet enn at det vil bli helt greit føre også denne gangen. Det var mange andre med planer om skitur i Brekkå - det var fullt på øverste parkeringsplass, og det kom mye folk mens jeg gjorde meg klar. Det vil si at jeg smurte skiene. For varmegrader og null føre.... Selv universalklister hang ikke i sporene. Det var omtrent ikke tak i det hele tatt. Ikke noe morsomt. Det ble en kort runde... Jeg tok en rask sjefsavgjørelse og satte avgårde mot Dale. oppe i høyden hadde det vært skyet og med noen få fjoner i lufta. Nede ved kysten var det sol. Det var varmegrader, men fortsatt hvitt øverst. Jeg tenkte det i hvert fall v ille være mulig å komme seg et stykke utover langs kysten. Skulle det være for mye is ig glatte, fikk jeg snu og se på andre muligheter - mot toppen for eksempel. Det var tørt og fint inne i skogen, og jeg håpet på en skikkelig tur i godt terreng. Det var riktig lenge siden jeg hadde vært her på Dale, og selv om akkuratt denne turen en jeg går ofte, var det kjekt å være på en "skikkelig" tur igjen. Ut langs sjøen, inne i skogen, med sola i nakken, ble det vårlig. Varmt.... Det var riktig lenge siden jeg hadde hatt en slik tur. Et stykke utover gikk jeg på en hel igjen med folk, og ble møtt med et hei. Det var Sigmund med en turgjeng. De hadde hatt en skikkelig topptur og var nå på vei mot bilene. Jeg blir litt misunnelig på slik, men vet egentlig at det ikke er noe for "pensjonister" som er lite glad for høyder og glatte forhold. Likevel - det hadde vært kjekt... Det var noen is-svuller utover, men ikke mye, og helt uproblematiske. Til jeg kom forbi Einernestet og inn i skyggen på nordsiden. Her var det fortsatt vinteer, og i et heng med mye is, bestemte jeg meg for å snu. Det var ikke meningen å gå rundt denne gangen. Tilbaketuren ble etter hvert et antiklimaks... Men først traff jeg folk. Et par som var på geocashing. Han hadde en tent røyk , og jeg kunne kjenne lukta på hundre meter. (Trekken kom i mot.) Vi fikk en liten prat, og jeg vandret - etter hvert - hinket videre. Bakfoten skapte seg skikkelig. Omtrent som da jeg gikk ned fra Prekestolen. Skulle det igjen bli vanskelig med turer? Jeg så ikke lyst på livet i sin alminnelighet og turlivet spesielt, der og da. Det gikk forsiktig ned bakkene, men jeg nådde bilen. Etter to timer. På vei hjem kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. De har bruk for mer trening ikke mindre.... Les hele artikkelen

En ny tur for broderen - Sele til Ølberg. Broderen og jeg pleier å ta en onsdagstur. Rundt Gruda for det meste, og det er en tur på omtrent 1 time 15 minutter. Ikke noe å skrive om, synes jeg. God trening og det får jo onsdagen til å gå.... Denne onsdagen mente broderen vi fikk finne en annen plass å gå tur. Egentlig så liker han ikke snøen og isen langs Grudavannet og heller ikke glatte bakkes, som det kunne være opp mot Grudavarden. Foto Øystein Bloch Johnsen Det er ikke vanskelig å godkjenne en annen tur, men hvor? Hadde vinteren vært normal, kunne vi ha tatt en tur på høgjæren. Runden fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden og tilbake, er omtrent like lang (i tid) som rundt Gruda. Og det er den turen vi ofte tar på en onsdag uten vinter. Det har blitt mange turer lans sjøkanten i det siste. Heldigvis er det mange og lange strender på Jærkysten. Mange av strendene blir brukt som utfartssted på søndager, men da helst i godt vær. Vi er ikke så nøye på været, det trenger ikke å være "bra" for at vi tar en tur. Det måtte bli en strandtur denne onsdagen. Men hvor? Foto Øystein Bloch Johnsen Bestyrerinnen hadde dratt meg til Solastranden og vi gikk tilbake til Sele en gang i tiden - januar 2017. Vi hadde brukt ganske lang tid på den turen , men det var i regn, og det tar alltid lengre tid første gang. Hvor lang tid det ville ta å gå frra Sele havn til Ølberg, var derfor et godt spørsmål. Broderen hadde aldri vært på de kanter av kommunen. Han kjente god folk som bodde bare noen hundre meter fra stranden, men hadde aldri vært nede ved sjøen her. Foto Øystein Bloch Johnsen Vi ble fort enige om at det ville passe å ta turen fra Sele og mot Ølberg, og så fikk vi se når vi snudde. Broderen sliter fortsatt med achillesproblemer, og det blir varmt og vondt etter en tid. Jeg kjenner ikke etter om kneet er bra... Vi tok ned mot stranden. Også for onsdagen mente værmeldingen det ville være overskyet men opphol, og også denne gangen fikk fi noen snøfnugg i hodet. Ikke mange, men slik at vi kunnekjenne det. Det som overrasker på Sele, er hvor velbrukt stien er. Det må gå ganske mye folk denne turen. Mye mer enn det jeg var klar over, og vi som ikke har denne på vårt program i det hele tatt. Det var bare en bil på parkeringsplassen da vi kom. Det var jo tross alt en helt vanlig onsdag. Et stykke bortetter stien fikk vi øye på en hel gjeng. De hadde startet på Ølberg og var på vei tilbake. Det er etterhvert blitt mange turgruppeer i vårt distrikt. Det er mange på tur nesten hver dag. Dette var sikkert en slik gruppe. Foto Øystein Bloch Johnsen For vår del nådde vi enden av Ølbergstranden etter noe under en time. Da hadde vi gått inne i landet og ikke på stranden. Opp og ned, rundt om kring, tar lengre tid en bent fram. Til bake tok vi langs standen. Den var har og fin. Ikke noe priblem med å holde farten oppe med slikt underlag. Det gikk nesten 10 minutter fortere tilbake. Les hele artikkelen

Der har du meg.... Klimafornekter, kjører stor bensinbil. drar på utenlandstur så ofte økonomien tillater det, kjøper nytt - mer enn jeg trenger og synes en del av miljøtiltakene er like hykleriske...

Sjø, snø og sand. Snø, ingen hadde sagt et ord om snø... Det var likevel det jeg fikk i hodet da jeg startet på turen, og det snødde faktisk hele tiden mens jeg gikk. Nå skulle det ikke ha vært tur i det hele tatt - en mandag. Lørdag ble tilbrakt i byen å handletur med bestyrerinnen. Søndag ble det en litt amputert tur, også sammen med bestyrerinnen. Mandag pleier å være hviledag. Jeg gjør normalt ingen ting. Denne gangen ville det passe med en tur. Og værmeldingen var ikke helt gal - overskyet, men lite vind. Og det stemte, hjemme.... Det ble ingen lang diskusjon med meg selv hvor turen skulle gå. Jeg kunne tenke meg å gå et par timer, og de fleste plassene er det fortsatt snø og is. Det måtte bli langs sjøkanten - igjen. Reve til friluftshuset og tilbake er en tur på omtrent to timer. I gamle dager mellom halvannen og to. For andre kan det muligens virke litt kjedelig å gå tur langs stranden hele tiden. Nå er det egentlig stor forskjell på å gå, for eksempel fra Hå til Varhaug og på Orre stranden. Det er ikke mye sand og strand mellom prestegården og kirkegården og ikke mye annet enn strand og sand på Orre. Strendene fra Reve til Orre forandres seg også hele tiden. Dynene vaskes ut og bygges opp. Sanden flytter seg slik at det er rullestein en stund og sand til andre tider. Og det er alltid ett eller annet som er vasket opp fra havet. Det var ikke mange andre ute og gikk en mandag. Jeg var alene på hele strekket mot Orre. Det sto en enslig bil - med motoren i gang . på parkeringsplassen, men ingen folk. Jeg så spor ute ved revet på vei tilbake, og det satt en kar oppe i sanddynene med kamera og lang linse på stativ, og ventet på trekkfuglene. Det var det hele. En grei tur alene, og i eget tempo. Når jeg sier det var snø i lufta, så viste det ikke mye på bakken. Selv etter et par timer, så var det bare så vidt kommet et tynt hvitt lag. Det var fortsatt frost i bakken, selv om det var så vidt over null. Frosten gjorde at det var enkelt å gå i sanden. Det var mulig å holde god fart. Etter mange turer uten skikkelig "terreng" og bakker, er jeg vant med lange strekk i god fart, og det ble slik denne dagen også. Det er likevel helt greit å komme fram til bilen og kunne sitte ned - etter to timer. Avstandene nede ved sjøen er litt annerledes enn opp i heia. Det er langt til horisonten ute i havet, og nesten like langt til enden av stranden. Selv om det bare tar 15-20 minutter å gå fra den ene enden til den andre, såvirker det lengre. Sjøen var rolig. Det var bare noen dovne dønninger som kom innover. Snøen dalte sakte og rolig ned mot bakken. Det var tomt for andre mennesker. Det var langt til horisonten. Skyene lå lavt over landet. Det er spesielt å gå tur langs stranden under slike forhold. Ikke ensomt, men spesielt. Det ble en kjekk tur. Les hele artikkelen

Bare halv vintertur, men en grei søndagstur likevel. Det må være alderen. Denne vinteren har det liksom ikke blitt skikkelige turer. Selv turen rundt Li-fjell har blitt en sjeldenhet. Det ble da en tur i "syden" på 5-6 timer. Det har også blitt noen "vanlige" vinterturer her hjemme. Men søndagsturene har vært kortere enn vanlig de siste årene. Heldigvis..... Alderen er en forklaring, men når det gjelder søndagsturene. så er Bestyrerinnen også en del av årsaken. Hun har etter hvert blitt fast turfølge på søndagen. Til god erstatning for broderen som i det siste har sviktet. Og siden han er nøyaktig like gammel som meg (15 minutter yngre...), så kan jeg altså skylde på alderen... Broderen sliter (også) med noen plager, og denne søndagen ville han forsøke å begrense turen til 6-6000 skritt i nærområdet. Bestyrerinnen og jeg så for oss en litt lengre tur. En annen forklaring er vinteren. Den har vært en usedvanlig kald og lang vinter og med min - og broderens respekt for is og glatte forhold, så har det forhindret oss i å gå de "vanlige" turene. Nå kan jeg jo også forsiktig nevne at kneet som en gang i verden hjalp meg over stokk og stein i mange timer om gangen, etter hvert protesterer på det heftigste om turen blir over et par timer. Jeg hadde på tirsdag overlevd 14-15 kalde grader i sterk kuling. Skulle en temperatur på rundt null og nesten ikke vind hindre søndagsturen? Det lød ikke riktig.... Bestyrerinnen var bestemt på at vi måtte komme oss ut. Jeg foreslo Hå til Varhaug - og tilbake. Det mente bestyrerinnen ville være i lengste laget. Det ble til at vi kjørte to biler til Hå og videre i en til Varhaug gamle kirkegård. Bestyrerinnen ville gå tilbake til Hå gamle prestegård, så kunne jeg bestemme selv om jeg ville ta til Hå, eller både frem og tilbake. Forholdene var bra, selv om bakken var steinhard. Det var omtrent ikke snø, og bare is enkelte plasser. Sola manglet. Den var godt gjemt bak skydekket, og selv om den hadde tittet igjennom, så ville vi ha den i nakken. Det blåste en liten trekk fra øst - bakfra mot Hå. Helt perfekt for oss. Det var likevel kaldt da vi startet. Rett i fra en varm bil og ut i null grader og en liten trekk - langt fra tirsdagens vær. Det gjorde likevel til at jeg satte opp farten. Helt normalt, men ofte litt for brutalt for andre. Bestyrerinen hang på. Det er kjekt å kunne gå i mitt tempo, og ikke føle at det går akkuratt litt for fort for andre. Det viser at bestyrerinnen også er kommet i god form. Treningsoppholdet i syden gir resultat. Og i det kjappe tempoet forsvant kilmetrene ganske fort bak oss. Det gikk greit mot Bodle og helt greit mot Reimebukta. Rett før Reimebukta, under "Kvilesteinen" ligger det ei myr, som av og til kan være vanskelig å komme over. Her hadde det vært gravemaskin i arbeid. Det så ut som om det var grøftet og gjort "fremkommelig". Det skal bli spennende å se om "dinså" er grei å krysse etter dette. Når det en gang i framtiden igjen blir varmt og "klaken" forsvinner. Det ble ingen pause halvveis. Selv om jeg hadde varm kaffe i sekken. Bestyrerinnen hadde ikke behov for pause etter bare en liten time. Vi fortsatte i god fart til Obrestad. Under fyret var det is. Vi klatret opp mot selve fyret. og tok veien mot Hå gamle prestegård. Dette har jeg gjort en gang tidligere. Under omtrent samme forhold. Bestyrerinnen hadde ikke sett alle bunkerene tyskerene hadde laget rundt fyret. Det må ha vært et skikkelig stort anlegg. Jeg så ikke syn på å klatre over issvullene ved fyret, og det blåste mer enn da vi startet. foten hadde også fått nok. Det ble en kort tur - også denne søndagen. Nå får jeg snart ta meg sammen å få til noen skikkelige søndagsturer - om det bare blir vår. Les hele artikkelen

hyttene er beregnet til vintenrovernatting, og har ofte enten egne rom med ovn (Taumevatn og Storevatn for eksempel.) eller mindre sikringsbuer som Holmavatn og Blesjestadmoen. (Sikringsbua på Blesjestadmoen er restaurert tilbake til opprinnelig form, men med 2 meter senger og ikke 1,80, vel verdt et besøk.)

Til Blåfjellenden for å jobbe. Dette er egentlig en tur-rapport uten en skikkelig tur. Det skal svettes på tur. Denne turen var uten svette men med både fingrer og tær uten følelse. Om det var hvite flekker i ansiktet er jeg litt usikker på. Turen gikk på snøscooter. De fysiske anstrengelsene ved å ta av 40 sengesett og pakke disse ned var også uten svette. Det var to kuldegrader inne mens jeg holdt på. Det betyr lite svette... Det er to ting som gjør at jeg likevel velger å skrive en rapport. 1. Hvor forskjellig forholdene kan være nede i lavlandet og oppe i heia. 2 Hva må til for en behagelig scootertur i stiv kuling og 14-15 kuldegrader. Turen var avtalt på søndag. Da viste værmeldingen sol, lite vind, men kaldt. Tirsdags morgen hadde værmeldingen fått et annet innhold. Mer vind og kaldere. Mye mer vind. Likevel var det ganske greie forhold hjemme. Et par kuldegrader, så pass med vind at flaggene beveget seg, men helt greit. Oppe i heia var det adskillig kaldere, minus 10-12 grader, og vinden hadde tatt seg opp til en liten kuling. Jeg hadde ikke tatt ut i et slik vær, men Inge Marthon var ikke i tvil om at dette var helt greit. Inge Marthon har lang erfaring... Scooterturen innover var egentlig grei, men kald. Jeg fikk hvite fingertupper og det tok en stund etter turen før følelsen i tærene kom tilbake. På tilbaketuren hadde jeg på ekstra med klær. Dobbelt under og flere lag med vanter under de vindtette. Det holdt, selv om det blåste sterkere og var kaldere. Egil savnet noe foran ansiktet på turen inn, på vei tilbake fant han et tørkehåndkle og brukte det. Det tok vekk den verste kulden fra ansiktet. Vi tok inn på annekset på Blåfjellenden. Der er det en liten vedovn. Den fikk raskt opp temperaturen i stua. Langt under 20 grader, men "levelig". Vi gikk inne med noe på hodet, og egentlig i yttertøy hele dagen. Det tar vesentlig lengre tid å få varmen i hovedhytta. Men når det første er varmt inne, så klarer den større ovnen å holde på varmen. selv i sterk vind. Egil fikk orden på lys og brannalarm på hunde-rommet, så nå er Blåfjellenden klar til å ta i mot gjester med hund. Det vil bli mulig å bestille rommet, og jeg tror det er en god ide å bestille på forhånd. Og det er fine forhold for skitur - når bare vinden løyer. Det er nok snø, selv om det nede ved hytta ikke var stort mer en vanlig. Det er kvistet inn til hytta, og på vei tilbake var været så dårlig at vi et par plasse ikke kunne se neste kvist. Nå var det ikke akkuratt et problem, det var bare å fortsette rett fram. Inge Marthon skal ta en runde med nye kvister. På vei innover fikk vi se en flokk ryper, og i bakkene nedover mot Blåfjellenden var det revespor i fleng. Antakelig var det også en del hundespor nær løypa, men ute i terrenget så det ut som rev. På vei tilbake tirsdagskvelden, var det vesentlig kaldere og mye hardere vind. Likevel ble det ikke så "kaldt" som på turen inn. Jeg hadde på meg tre lag både på beina og på hendene. En fin tur selv om det ble med snøscooter. Vi hadde aldri tatt ut på ski, med den værmeldingen.Les hele artikkelen

To på søndagstur i nærområdet. Søndag er blitt turdag med bestyrerinnen. Det har noen bestemt - ser det ut som. Nå er jeg ikke direkte ueningi denne beslutningen, og det er kjekt å ha med bestyrerinnen. Bortsett ffra at hun etter treningsoppholdet i syden, insisterer på å gå fort og langt. Det setter i hvert fall min kondisjon på prøve - heldigvis. Denne søndagen var værmelding og naturen enige om at sol og lite vind ville være greit. Siden jeg hadde valgt tur forige søndag, ble det inggen diskusjon da bestyrerinnen foreslo å gå fra Borestranda til Reve havn. Dette er en tur som starter bare minutter fra dørstokken. Vi bor bar et par kilometer fra Borestranda, og selv om dette er en tur i "nærområdet" var det bestyrerinnen som gikk der først. Hun tok dette strekket som en del av prosjektet "Tungenes til Egersund". Vi, det vil si bestyrerinnen, broderen og jeg, gikk der for vel en måned siden, og for meg var det første gang. Med fortsatt frost og litt snø, passer det å gå langs stranden. Vi var ikke alene om å ta en tur i strandsonen. en hel del mennesker var alt nede i vannkanten da vi kom over kanten og kunne se ut mot Feistenfyret. Ett stykke borte på stranden gikk vi på kjente, som også var ute på søndagstur. Bernt gikk motsatt vei av oss og var på vei tilbake til bilene- om elva. Det passet ikke å snu, slik at vi fikk ikke følge videre. Helt inne ved sand-dynen var fortsatt sanden frosset. Det var omtrent som å gå på asfalt. Med sandstand er det også mulig å gå helt ute ved sjøen. Der er det også normalt hard, og fint å gå. Men risikoen er alltid at det kommer en overraskende bølge og skyller over skoene. Nå er ikke hele denne turen på strand med sand. Deter partier med rullestein og andre palsser er det gress og fin sti. Det tar likevell tid. Målet - halvveis - er Reve havn. Og den er det mulig å få øye på omtrent med det samme. Havna kommer bare langsomt nærmere, og det kan virke som uendelig avstand bort til "målet", og da er vi bare halvveis... Der stranden består av rullestein, er det ofte et traktorspor på innsiden. Bøndene tar fortsatt en tur nede ved havet etter en storm, for å se hva som er skyllet på land. Når har dette muligens ikke helt den samme økonomiske betydningen som i gamle dager, men det er jo greit at noen tar vare på det som har verdi. Selv om det seg ut som turen mot Reve er "uendelig", så kmmer vi jo fram - eytter hvert. Denne gangen ble det ikke lange pausen før vi snudde og satte kursen tilbake til Borestranden. Langt der borte i horisonten. Det gikk fort på tilbakeveien. Bestyrerinnen la seg i front og sparte ikke på kreftene. Hurtig gange er stilen. Vi kom omsider til der vi burde ta av for å gå mot bilen. Fortsatt lå stranden flat og fin en kilometer og mer mot Figgjoelva. Vi hadde sola og vinden i ryggegn. Det var egentlig mange grunne til å ta en litt lengre tur, og følge i Bernt fotspor mot elva. Det ble litt kjedelig å gå slik på flatet stranden helt ute med sjøen - hvor det var hardt. Vi kom likevel, til elevemunningen. Det gikk vi inn i landet og fulgte vei langs elva oppover mot parkeringsplassen. Greit å gå, men også det litt kjedelig, selv om vi gikk på siden av veien på sti. Tilbake ved bilen viste klokka at vi hadde vært på tur i to og en halv time. Hvor langt vi hadde gått, fikk jeg ikke greie på. Bestyrerinnen hadde glemt å aktivere turappen på telefonen. Jeg antar at vi gikk ca 12-14 kilometer. En god søndagstur i godt vær.Les hele artikkelen

Lang vinter betyr skiturer. På ski igjen. Det er greit å ta en skitur, selv om jeg så avgjort ikke er glad i snø og vinter og foretrekker å bruke fjellsko. Det har vært kaldt en lang stund, og snøen som kom, ligger fortsatt i nordhellingene. En lang vinter betyr enten mange turer langs sjøen, eller å ta noen skiturer inne i mellom. Torsdag ville Sigbjørn på ski, sosiale forpliktelser gjør det vanskelig å ta ut nettopp på torsdager. Da fikk det bli en lørdagstur i Brekkå. Værmeldingen nevnte sol. Det var ikke sol fra morgenen av. Tvert om, det lå tunge mørke skyer over fjellene. Det så faktisk ut som om det kunne komme snø. Likevel tok jeg ut, og stolte på at værmeldingen i hvert fall fikk litt rett. Det var andre enn meg med samme ide. Mange med samme ide. Selv om jeg tok ut i ti-tiden, var det alt fullt på øvre parkeringsplass. Jeg fikk plass nede. Så var det skismørning. Det var et par minusgrader, et tynt gammelt snølag oppe på hard snø, og oppkjørte spor. Hva velger man da av smørning? Jeg fant fram en svix lilla, klinte på og brukte korken for å få snørningen utover skia. Det kom en kar og spurte hvilken smurning jeg ville bruke.... Heldigvis var valget omtrent rett. Det hang i hvert fall i oppoverbakkene, og jeg hadde god gli på flaten og alt for god glid nedover bakkene. Nå er det ikke så mange nedover bakker - det første stykket. Det er spesielt en bakke som nok kan oppfattes som bratt. Av meg... Det var greit å ploge et stykke, men jeg samlet beina og satte utfor ett stykke nede i bakken. Det gikk fort. Uten uhell. Jeg gled et langt stykke nede på flaten i bunn av bakken. Lengre enn noen gang før, tror jeg. De andre bakken - nedover - var ikke stort bedre. Selv om jeg hadde litt bedre kontroll. Det ble antakelig en kjapp første runde. Så bra gikk det at jeg vurderte å stoppe mens leken var god... Det kunne jo umulig gå godt videre, eller... Jeg hev av sekken, og det ga den lille fordelen som trengtes til å ha en grad av kontroll i bakkene - nedover. Og det er jo litt stas å stå ned bakker i god fart. Omtrent halvveis satt en gjeng med bål og pølser. Jeg spurte for morro skyld om pølsene snart var ferdig, og fikk straks tilbud om en varm pølse. Da jeg neste gang kom forbi var pølsa spist opp. Også runde nummer to må ha godt raskt. Ikke så raskt som enkelte ungdommer. De var ute på skitrening, og skøytet forbi i god fart, satte utfor bakkene i mye høyere fart enn meg og hadde - selvsagt - full kontroll. Brekkå er et eldorado for unger. Og her var det mange unger. Ikke bare norske, men mange med bakgrunn fra andre land. Ei lita jente, som muligens kunne ha foreldre med bakgrunn fra India/Pakistan, suste fortere enn meg ned bakkene, og falt - uten at det la noen demper på entusiasmen. Og hun takket pent da jeg kommenterte skiferdighetene. Jeg hørte tysk, fransk og mye engelsk. Mange tydeligvis uten særlig erfaring med ski og snø, men like glade og opplagte for det. Det er mye folk nær parkeringsplassen, men ikke veldig langt vekk fra runden rundt vannet, er sporene omtrent tomme og ikke et menneske å se. Det blir en "vanlig" skitur, selv om parkeringsplassen er full. Tre runder, og da var kneet "oppbrukt". Det ble vanskelig og tungt å ploge de siste bakkene. Et par timer og vel det på skitur denne lørdagen. Det er god treningi det minste. Og trening på ski trenger jeg... Les hele artikkelen

For Rogalendinger er turen fra Haukeliseter til Ådneram/Lysebotn den "tradisjonelle påsketuren". I gamle dager var det "stinn brakke" på hyttene nedover- den ene dagen "alle" kom dit. STF provianterer fortsatt hytten for påsketrafikken, så jeg tror ikke du trenger å tenke på at det ikke skal være mat på hyttene. Begrenset i denne sammenheng vil nok si at det ikke er det helt store utvalget. Men havregryn og salt vil det alltid være (+ hermetikk, pålegg, knekkebrød og annet.) Både strekket fra Bleskestadmoen til Krossvatn og Storsteinen til Taumevatn er drøye dagsetapper, men ikke uoverkommelig. (Det har gått folk fra Haukeliseter til Åderam på 28 timer - en gang.) Dette er ikke Hardangervidda, og det er mye opp og ned enkelte dagsetapper. (Gjelder mellom hyttene til STF hvor jeg er kjent.)