REJOHN

Rundt Lifjell – igjen. I mange år har jeg brukt turen rundt Li som vintertur. Det må etterhvert ha blitt noen hundre runder her. Fortsatt så er det en kjekk runde, med smak av fjell og hei. Når det ikke er mulig å gå i den «riktige» heia – mot Blåfjellenden, så er Lifjell et godt alternativ. Spesielt siden det som oftest er bart - uten snø og is. Denne lørdagen var det ikke snakk om snø eller is. Det var 7-8 grader hjemme, men dis og litt yr. Meldingen lød på tåke og opphold. Det var andre som hadde tenkt seg på tur denne lørdagen, og det kunne se ut som en hel gjeng hadde gått utover mot Bymarka før meg. Nå pleier det ikke å være mange som går hele runden, og denne dagen så jeg ikke et menneske før jeg kom helt opp på toppen. Den T-merkede stien langs sjøen utover mot Einerneset går oppe i et heng. Her liker jeg meg ikke, og broderen unngår denne stien. Det går en sti nede langs sjøen som er mye mindre «utsatt», men muligens et par minutter lengre. Det må ha blåst litt, for denne gangen lå det et tre rett over stien. Det er ikke lenge siden noen ryddet denne stien, men nå er det alt kommet nye hindringer. Det finnes andre hindringer som ikke trengs å ryddes. En plass må jeg ta et steg over en grein som stikker over stien. Her regner jeg det som 1/3 av veien mot Bymarka. Litt lengre ute, et stykke før Eienerneset er det en tilsvarende grein, som også må tråkkes over, og et stykke etter Einerneset, en tredje grein som står i veien. Begge stiene utover, møtes i Revesdal. Det er ofte folk i «Sprettraubakken», men denne gangen var det ikke en kjeft. Stien rett opp Sprettraubakken tar av like før et lite heng med kjetting. Det er både skilt og merker, men likevel hender det at folk tar feil her. Utover langs sjøen er det god sikt over mot byen. Denne gangen hang skyene langt nede, men det var lysning i nordvest. Bedre vær i vente? Det ble ikke bedre med en gange. Oppover lia mot toppen ble det mer og mer tåke. Tåka var fuktig, og det ble litt surt. På toppen satt det folk, og det var spor etter andre. Det var nesten blå himmel rett opp. Det tok ikke lang tid nedover, før jeg igjen kom under skylaget og tåka forsvant. Det ble tørrere på bakken. I Øksendalen er det mulig å se over mot byen igjen og den lå i sol. «Den fordømte bakken» opp mot skaret før Dalevann, var som vanlig ikke helt grei. Den krever en rolig start, og ikke for mye «rykk» underveis. Selv med mange års trening i denne bakken, kommer jeg nesten aldri opp uten høy puls. Fra toppen av skaret går det stort sett bare nedover. Det tar litt tid om det er vått, men selv i regn går det geit å komme seg ned den første bratte bakken. Det var en del folk på vei oppover. Jeg traff en familie med to små jenter. Begge hadde gått opp selv, og var klar for resten av turen mot toppen. En kjekk og grei tur tidlig i januar. Les hele artikkelen

Langs sjøkanten med sand og strand. Søndagstur med Bestyrerinnen har blitt det vanlige – ikke akkurat en vane, men vanlig. Denne søndagen ville også broderen med på tur. Siden både Bestyrerinnen og broderen gjerne tar turer på omtrent to timer, ville det passe greit å gå fra Sele til Hellestø. En tur vi har gått noen ganger i det siste. Denne turen er ganske ny. Jeg gikk den for første gang i fjor. Vi har alltid møtt en del folk på denne turen. Det er tydelig en tur som er svært populær. Stien er mange plasser rene landeveien – utenom der det er landevei. Det er parkeringsplass på både Hellestø siden og ved Sele havn. Og det har alltid vært biler ved Sele de gangene jeg har vært der. Denne dagen var det ganske få biler ved Sele. Det var mange folk ellers. Fullt av folk. Folk alle veier.... For egen del liker jeg meg best litt bortgjemt. Det er ikke helt min stil å gå i kø, selv om jeg ofte møter folk både på Høgjæren og andre plasser. Som oftest blir det ikke så alt for mange, og jeg (i hvert fall) hilser på de fleste når vi passerer. På denne turen fra Sele til Hellestø og tilbake, var det mange grunne til at vi ikke hilste på alle. Langt fra alle, helt bare noen får. Og det var kjentfolk. For det første var det så pass mange som passerte oss at det ikke føltes naturlig å hilse – nesten hele veien. For det andre er stien og stranden så pass bred at mange gikk ganske langt fra oss. Kjentfolk må vi likevel hilse på, og denne dagen traff vi folk som vi ofte er på tur sammen med. Det er kjekt å treffe kjente. Vi fikk en liten stopp og prat før vi gikk videre mot Hellestø, mens de andre fortsatte mot Sele. Vi hadde så vidt begynt på turen og de var snart ferdig. Nå er dette ingen lang tur. Med et skikkelig tempo og ved ikke å gå helt til endes av Hellestøstranden, kan turen frem og tilbake gjøres unna på en time – mener Sigbjørn. Jeg har aldri gått så fort, men det kan skyldes at jeg ikke har gått turen med kne eller Akilles i orden. Turen er også flat – paddeflat. Det er ikke en skikkelig bakke. Noen steg opp og ned i sanden er det eneste. Men utsikten er bra. Her er det storhavet rett ut og lite mellom strand og synsrand. Det eneste som følger hele turen, er Feistein fyr ute i sjøen. Fyret er lett synlig fra fjellene inne i landet. Det er noen dager mulig å se fyret ute i sjøen fra Vådlandsnuten. Været var bra. Veien sanden og stranden var flat. I bra selskap, blir det grunnlag for en flott tur. Vi fikk en søndagstur litt utenom det vanlig med alle folkene rundt, men en fin tur for det. Jeg burde egentlig klage på lengden. En søndagstur bør være over to timer. Det kjentes likevel ganske gått i akilleshælen det siste stykket mot bilene,så en kort tur var muligens riktig. Les hele artikkelen

Den vanlige vinterturen. Lørdag er turdag, selv om det den siste tiden helst har blitt korte turer. Denne lørdagen var jeg i utgangspunktet klar for en litt lengre tur. Værmeldingen var ikke helt patent, men det skulle bli sånn noenlunde vær. Litt regn, litt vind, litt sol. Det var på fredag.... Lørdagsmorgen hadde Yr ombestemt seg og stillet med regn og lite sol. På fredag var planen en tur rundt Lifjellet. Sist jeg tok denne turen gikk det nesten galt. Med noenlunde bra vær var jeg sikker på å komme rundt i god form. Med regn var jeg skeptisk. Avgjørelsen på lørdags morgen var vanskelig. Prokastinering på fint. Hvilke alternativer fantes, eller skulle jeg hive meg på den planlagte turen. Et uhell forrige gang gir ikke automatisk uhell neste gang. Turen rundt Lifjell er 9 kilometer og en god del høydemeter. På en god dag i ungdommen, da jeg var rundt 60, kom jeg rundt på to timer. De siste turene, med vond fot, har jeg brukt mer enn tre timer. Med den formen jeg har nå, så er dette nesten en «langtur». Skulle jeg på tross av været ta turen? Regn og nedbør har jeg hatt å¨denne turen mange ganger. Det blir sleit og glatt, men det har det også vært noen ganger tidligere. På Dale var det en del biler. Det kom en kar som også ville på tur. Han ville opp mot Resasteinen på grunn av «henget» langs fjorden. Der kunne det være glatt. Det var det siste jeg så av andre turgjengere før jeg sto på toppen. For egen del unngår jeg «henget» ved å gå stien nede langs sjøen til Revesdal. Det var ikke så glatt på berg og stein som det av og til pleier å være. Det kan henge sammen med alger eller planter som forsvinner om vinteren. I alle fall så gikk det greit, selv om jeg fortsatt var forsiktig med hvor jeg satte foten. Selv om det gikk rolig – i forhold til «gamle dager», så kunne jeg kjenne at bakken opp mot toppen var blitt brattere. Det ble syre i beina. Som vanlig forsvant syra etter en stund og det var bare «tungt». Helt som normalt. Folkene på toppen satt i le og tok en pause. De hadde kommet opp fra Dale og ville antakelig tilbake samme veien. En dårlig rygg gjorde langturer vanskelig. Det var en stund siden jeg hadde tatt turen i regnvær. Siden jeg kan velge turdagene, prøver jeg å unngå regn. Det er selvsagt helt greit å gå tur i regn. Det blir, etter et par timer, vått – fra innerst til ytterst. Normalt vil gore-texen holde meg tørr på beina, men med gamle sko, blir jeg våt der også. Regnet stoppet etter en stund. Inne i skogen gjør ikke det store forskjellen. Det drypper fra greiner og buskene er fulle av vann. Som alltid, glemmer jeg det ubehagelige, og kjenner bare gleden ved å være på tur. Av en eller annen grunn pleier jeg å få det verste været på toppen, uten noen form for ly bar busker eller stein. Denne gangen oppførte været seg mot normalt, og jeg hadde fint vær øverst. Jeg kunne til og med hive av jakken. Nesten ned ved bilen, kom det på ny regn. Jeg burde ha tatt på jakken, men var så pass våt at det ikke gjorde store forskjellen. Jeg kom til bilen og kunne vri klærene. Les hele artikkelen

Med Bestyrerinnen langs sjøen. Andre juledag var Bestyrerinnen klar for tur. Vi hadde ingen avtaler og kunne bestemme selv hva vi skulle gjøre denne dagen. Det passer godt med en litt mer aktiv dag etter noen dager med STORE måltider og mye kalorier – hele de lange dagene. Med et par dager uten trening og andre fysiske utskeielser, var jeg også klar for tur, men helst på i hvert fall over to timer. En langtur etter «nytt» oppsett. Hvor turen skulle gå var vi ikke helt enige om. Været avgjør jo ofte hvor vi legger turene, og denne dagen var det både tåke og nedbør hjemme. Ikke mye, men nok til at det var litt «surt». Siden det var varmegrader og omtrent vindstille, passet det ikke helt med en tur i skog. Det er til å bli gjennomvåt av.... Åpent landskap med andre ord. Vi satte kursen mot høgjæren. Og tåkehavet. Det ble mer og mer regn i tillegg til tåka jo lengre opp vi kom. Ikke noe trivelig turvær i det hele tatt. Skulle vi heller sette kursen mot kysten? Den nærmeste parkeringsplassen var Varhaug gamle kirke. Den ligger ved «Kongeveien». Den gamle veien langs sjøen. Nå hadde jeg gått fra Hå til kirkegården på lørdager, og var ikke helt tent på en gjentakelse, og turen frem og tilbake er lang – for Bestyrerinnen. For meg går det jo greit – av og til.... Bestyrerinnen har i etapper tatt turen fra Tungenes til Egersund. Et år senere forsøkte vi oss på å gå fra kirkegården og sørover. Den gangen ble vi stoppet av en bekk etter ca 3,5 kilometer. Det kunne være greit å prøve seg på den turen en gang til. Det var ingen biler ved kirkegården, men en god del mennesker på veien bare et stykke lengre sør. De første 1,5 kilometrene er det gårdsvei og fine forhold . Videre mot Madland havn går stien over marker og bekker mellom markene.. Rett før Madland havn ligger det rester av en båt som gikk på grunn i 1967. MS Norfrost, restene av baugen er godt synlig, men det er også lett å se at sjø og vind har ødelagt mye. Vi fortsatte sørover. Heldigvis var det en ny bru der vi snudde forrige gang. Vi kom greit videre. Fortsatt ute i marka og over noen myrsøkk. Det var heldigvis forholdsvis tørt.Det siste stykket mot Hårr, gikk på tydelige rester av den gamle veien. Rett før sjøhuset på Stavnheim, gikk stien over en høy og bred steingard. En tanksperring fra krigen. Nå er det mange slike minner fra krigen langs sjøen, men det er imponerende å se hva som ble gjort av helt unødvendige tiltak. På vei sørover hadde vi været i mot oss, selv om det omtrent var vindstille. Det var yr i lufta og buksa og jakken ble våte gjennom i fronten. Jeg gikk uten gore-tex`en, men hadde blitt like våt om jeg hadde holdt svetten inne i jakken. Tilbaketuren gikk rasker, og med yr og skodde «bakfra» fikk vi en grei tur nordover. Det ble litt over en mil tilsammen. En god del av turen etter Madland havn gikk uten skikkelig sti og selv om det er flatt, så måtte vi konsentrere oss om hvor vi satte føttene inne i mellom steiner og tuer. Det ble mye sorpe opp over buksebeina etter hvert, men en fin tur for det. Les hele artikkelen

Med Bestyrerinnen rundt Gruda. Søndagsturene skal være av en viss lengde. To- tre timer pleier å være det vanlige. Lille Juleaften var det noe pynt til hjemmet som måtte på plass og Bestyrerinnen vill absolutt rundt Gruda. Nå ville det være feil å si at jeg var klar for langtur. Lørdagens tur frem og tilbake fra Hå gamle prestegård hadde godt greit, men den hadde likevel tatt så pass på akillesen at jeg nok helst burde ta en kort tur. Turen rundt Gruda bestyr null kjøring og går stort sett på vei. Ingen store utfordringer og ikke mer enn rundt halv annen time. Vi startet i morgenlys, selv om klokka nærmet seg 11. Det var litt julestemning, det vil si snø, på bakken. Ikke så mye at det dekket, men litt hvitt enkelte plasser. Været var det riktige for en søndagstur – både sol og lite vind. Temperaturen som vanlig på vinteren – litt over null. Nå ja, «vanlig» er ikke helt dekkende. Vi kan ha alt fra 10 kuldegrader til 10 varmegrader rundt Jul – uten at noe av dette er «uvanlig». Vi må et stykke på vei før vi tar fatt på selve turen. Den første delen går på vei og nedover mot Bore. For meg var det helt greit å gå rolig nedover en vei. Akkilesen hadde bare godt av en grei start. Fra Bore er det gårdsvei mot Gruda. Det er flott utsikt over Hole mot Ølberg og havet. I tillegg er det også lett å se over Grudavannet og inn mot fjellene. I nord ligger Lifjell og Dalsnuten og lengre mot øst dukker Bynuten og Vådlandsnutene opp. De siste er det mulig å få øye på fra mange steder på flate Jæren. Det ble noen små stopp langs Grudavannet. Sekken til Bestyrerinnen ble etterhvert fylt med greiner og strå. Det var biler og folk da vi kom over på Grudasiden. Dette hadde vi opplevd før. Da var det jaktfolk som var opptatt med å flå dyr, og denne gangen havnet vi opp i det samme. Rådyr er flotte dyr, men det er alt for mange. Jakt er nødvendig for å holde antallet på et fornuftig nivå. Det var en god del jegere som hadde vært med i jakten denne morgenen. Det sto 4 rifler opp langs noen stammer, og det var jegere som lastet opp våpen i biler. Ikke alle som deltok i jakten fikk antakelig anledning til å skyte dyr. Vi har i de siste årene lagt turen opp mot Grudavarden. Det betyr en god bakke opp, med anledning til å bli litt andpusten. Oppe i høyden er det skikkelig flott utsikt. I sol og kaldt vær er det mulig å se skikkelig langt. Denne dagen savnet jeg en kikkert for selv om det var mulig å se mange av de vanlige toppene, så var det en del langt vekk – mot horisonten – jeg ikke kjente igjen. Det skulle ikke forundre meg mye om det ikke var Fidjanutene opp av Fidjadalen jeg kunne se. Med snø. Det ble også anledning til å få tatt noen bilder. Kvernbekken og dammen gir mulighet for flotte motiver med sol og speilblankt vann. Sola sto lavt på hjemturen og det kunne minne om kveldslys – midt på dagen. Les hele artikkelen

Uten snø og nesten ikke frost. Bittelille juleaften og lørdag. Det måtte bli tur. Av en eller annen grunn hadde ikke bestyrerinnen anledning til å bli med. Vi skal bare ha 10-12 gjester på juleaften. Det kan da ikke hindre tur. Det er jo tross alt hele to dager igjen til gjestene kommer og pinnekjøttet skal stå på bordet. Det hindrer i hvert fall ikke min tur, selv om Bestyrerinnen nok syntes jeg burde føle meg «skyldig» i ett eller annet. Jeg skjønner jo selvsagt ikke hva det kan være. Den siste tiden har det blitt lite «langturer». Det har helst blitt turer på under to timer. Denne lørdagen hadde jeg tenkt å prøve meg på en litt lengre tur. Kunne akilleshælen tåle nesten et par mil og tre-fire timer på beina? Jeg tenkte på turen mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Dette er den faste vinterturen når andre steder er dekket av is og frost. Det ville antakelig være mulig å komme rundt Li-fjellet, men forrige gang jeg tok den turen, tok bakfoten «kvelden». Nå var det jo en stund siden jeg hadde gått denne spesielle turen. Og det er en kjekk langtur, uten noen form for utfordringer – utenom lengden. Lite bakker og god sti eller gårdsvei. Jeg har i mange år forsøkt å unngå å ta denne turen før jul. Det har i alle år kommet en helg der andre turer syntes vanskelige, og denne turen best. I år kunne jeg muligens ha klart det. Det er snart jul. Lørdagsmorgen våknet jeg til hvit plen og julestemning. Ikke mye snø, men litt melishvitt. Det var så vidt et par varmegrader. Snøen som sakte dalte ned, ville antakelig forsvinne i løpet av morgenen. Så lenge det varte, var det flott med julestemning... Det var ingen ting som hastet på morgenen – utenom å handle inn matvarer til jul for et betydelig beløp... Jeg kom meg avgårde en time senere enn vanlig. På Hå gamle prestegård var det en bil, og et par som startet mot Obrestad rett før meg. Jeg så ingen andre før jeg kom til Bodle. Ute i sjøkanten var det ikke spor av snø. Det var varmegrader i lufte og det hadde bare så vidt vært frost om natta. Bakken var tørr og det var helt greit å gå. Det er slike forhold som gjør at jeg velger å gå denne turen når forholdene ellers er vanskelige. Akilleshælen gjør at jeg ikke får beveget foten skikkelig. Jeg halter mer enn jeg går... Det går ikke like fort som til vanlig. Denne dagen var det helt greit. Selv om det var overskyet og bare et par varmegrader, så var det nesten vindstille til å begynne med. Tørr bakke gode klær og rolig tempo, gir normalt en flott tur. Jeg var langt fra sikker på om jeg kom helt til Varhaug gamle kirkegård, før jeg måtte snu. Det ble til at jeg satte delmål. Kunne jeg komme meg halvveis før jeg måtte snu? Eller hva med Bodle?. På Bodle kunne jeg se til Varhaug, og kirkegården. Jeg kunne jo fortsette og se om det ikke holdt.... Det ble ingen stopp på kirkegården. Jeg snudde med en gang og fortsatte mot nord. Det hadde blåst opp litt, og jeg tenkte å ta en pause etter en stund på tilbakeveien. Litt drikke ville antakelig bare gjøre turen bedre. Det ble aldri noen pause. Tilbakeveien ble en tur i jevnt og greit tempo. Med vinden i ryggen ble det i hvert fall varmere. Det ble til at jeg måtte lufte ut, og i tillegg hive av både topplokk og vanter. Det gikk ikke fort, men greit på tilbaketuren. Det ble en skikkelig fin «langtur». En tur til å bli i godt humør av. Les hele artikkelen

Bjødnali og Sælandsskogen. Bestyrerinnen var med på lørdagsturen. Hva med tur på søndag? Skulle hun være med, og var det andre som også kunne spørres? Det tok en stund før vi fikk søndagens turdeltakere på plass. Broderen ville være med. Ok, men hva med Bjørg? Og var hun med, så ble bestyrerinnen også med. Vi ble 4 som ville på tur denne desembersøndagen. Hvor turen skulle gå, var det egentlig ikke så mye diskusjon rundt. Natt til søndag hadde det blåst stikker og strå. På søndagsmorgen var det avgjort fortsatt vind. Hjemme blåste det sikkert liten kuling – rundt huset... Når det blåser skikkelig har vi de siste årene brukt turen rundt Bjødnali – Sælandsskogen som turområdet. Stien opp Urådalen går i skog og her kjennes nesten ikke vinden. Oppe ved Bjødnali er det åpent, men selv der, går stien nede i dalen og er beskyttet mot det meste. På rundturen følger vi gardsveien ned mot Sjelset. Øverst i skaret her, med god utsikt over Bryne og høyhuset, kan det blåse friskt. Eller helst mer en friskt. Det hender vi må ta støttesteg her, eller bare la vinden føre oss nedover veien. Da blåser det nok storm – i kastene. På flate veien er det ikke noe problem. Selv om det blåste friskt, mente vi at det ville være folk på tur. Været, utenom vinden var bra. Det var snakk om opphold og muligheter for litt sol. På parkeringsplassen var det noen biler . Men på langt nær så mange som vi forventet. Litt etter start på turen, kom det en hel gjeng mot oss. Det var bestefar, far og unger – og juletre. De hadde brukt søndagsformiddagen til å hugge årets juletre. Vi vekslet noen hyggelige ord før vi fortsatte. Nede ved parkeringsplassen var det tørt og bart. Etter som vi kom oppi «høyden» - ikke mer enn 100-120 høydemeter, så ble det mer og mer hvitt. Ikke slik at det dekket, men det ble hvitt der hvor vinden ikke feide vekk snøen.. Vi tok en pause ved gården. Det var sol et øyeblikk, men sola ble fort avløst av lett snødryss, som fulgte oss omtrent til vi igjen var nede i "lavlandet". Det er et litt annerledes landskap om vinteren både opp Urådalen og videre rundt. Bladene på eika er vekk, og det er mulig å få litt overblikk over terrenget. I tillegg står sola så pass lavt at det blir mye spasering i skygge, om ikke sola står rett inn i ansiktet. Det blir liksom heller ikke skikkelig lyst når sola er vekk. Det blir morgenlys som kjapt blir avløst av kveldslys. Det går aldri fort opp Urådalen. Det er for mange steiner og huller i stien, og når det er litt is i tillegg, krever det god konsentrasjon. Likevel gikk det greit for oss denne søndagen. Vi holdt et respektabelt tempo. Det er kjekt å være på tur med andre. Nå har vi gått sammen en del ganger opp gjennom årene, men likevel finner vi alltid noe å snakke om. Det kan være å dele opplevelsen ute i naturen. En spesiell stein eller utsikten, fargen på himmelen, eller lyder. Slike små opplevelser blir husket bedre om de deles. Det ble sol og flott vær på slutten av en skikkelig fin søndagstur. Vinden klarte bare å gjøre turen «morsom» der den tok som verst. Snøen som kom, gjorde bare turen til en skikkelig vintertur. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur da vi spiste julemat på Ålgård. Les hele artikkelen

Fra Reve havn til Orre. Det var lørdag. Det var slutt på sol og flott vær. Det var på tide med en ny tur. Forrige lørdag satt jeg hjemme og kikket ut vinduet. Jeg ønsket ingen gjentakelse.... Det var kjekt å igjen finne fram klær og sekk. Forberedelsene til turen denne lørdagen tok litt tid. Det er ikke mange gode grunner for å komme tidlig ut på tur. Det blir ikke dagslys før langt ut på formiddagen. På sommeren er jeg ofte på vei tidligere enn 10, på vinteren utsettes starten til omtrent 11. Bestyrerinnen var usikker på hva hun skulle finne på denne lørdagen – et par uker før jul. For bestyrerinnen er det jo en del som skal ordnes før høytiden. Småkaker og annet snadder er helt nødvendig til jul, selv om ikke mange akkurat har bruk for kaloriene. Selv med mange ting som burde ordnes, så ville hun være med på tur en lørdag. Det er ikke ofte Bestyrerinnen har vært med på lørdagsturene. De har jeg som oftest gått alene. Jeg trodde at denne lørdagsturen også ville bli uten følge. Vinterforhold, lørdag midt i desember, da er det uansett ikke snakk om en heiatur. Det må bli en tur i «nærområdet». Jeg var heller ikke helt innstilt på langtur, som for eksempel fra Hå til Varhaug – nesten to mil frem og tilbake. Mindre krevende (eller noe kortere) er turen fra Reve havn til Orre – Friluftshuset – og tilbake. Den turen er en tradisjonell juletur, men det er selvsagt ikke noe i veien for å gå der utenom høytiden. Det er bare en kort kjøretur til Reve havn. Vi var ikke helt alene. Det gikk en gjeng sørover et stykke før oss. Selv om det er mye sandstrender rundt Reve, er det likevel noen plasser det er rullestein. Det kunne høres da vi startet turen. Vind og bølger får rullesteinen til å bevege seg, og det kan høres – helt hjem enkelte stille netter. Etter en stund kom vi ut på Revesanden. På onsdag var sanden fast og fin, nærmest asfalt. Denne lørdagen var det helst løs sand. Bare et lite stykke helt inne ved sand-dynene var det fortsatt frost og hard sand, men her var det til gjengjeld mye tare og sanden var langt fra slett. Det tok litt tid og krefter å komme til Orrestranden. Den var helt forlatt, ikke et menneske. Om sommeren kan det være et yrende liv her, og stranden er mye brukt som turområde utenom. Borte ved friluftshuset var det en del biler, og folk som gjorde seg klar for tur. Ikke mange, men stranden vil i hvert fall ikke ligge helt øde. Tilbaketuren gikk noe raskere enn turen sørover. Vi holdt oss inne i sandynene og markene innenfor. Her var det helt greit å gå. Yr hadde lovet oppholdvær – nesten. Og det var hva vi fikk. Det var varmegrader i lufta. Ikke mange, og ikke nok til at isen på vannpyttene tinte, men varmegrader. To antakelig. Mot Reve havn kom det flygende noe hvitt. Ikke nok til at det la seg, men nok til at snøen blåste sammen og gjorde det hvitt rundt steiner og i dumper. Vi brukt to timer på turen. Omtrent det samme som broderen og jeg brukte sist vi gikk her. En mils tur får være godt nok på en lørdag. Les hele artikkelen

En test-tur. Det har gått en stund – uten tur. Lenge – uten tur. Det var på tide og teste hvordan foten ville takle det å gå – på tur. En onsdags tur. Været har jo vært det aller beste. Jeg har sittet hjemme og sett ut – uten tur. Hvor lurt det var å ta ut på tur får vise seg, men det ville uansett ikke bli den lengste turen vi har tatt ut på. På forrige tur ble det et steg for langt, og det sa «spjong» i foten. I tillegg til å ha problemer med akillessenen, fikk jeg den dagen også andre idrettsskader. Idrettsskader i en alder av 70? Det viste seg at jeg hadde fått en skikkelig smell i leggmuskelen. Foten hovnet opp til det doble. Og jeg så ikke for meg å belaste muskelen på en stund. Etter to uker bør det ha ordnet seg sånn noenlunde i leggmuskelen og det var på tide og utfordre akillessenen. Hvor vi skulle gå var en annen sak. Med flott vintervær – frost og sol, så var broderen som vanlig ikke interessert i å ta mot noen topp. Det fikk klare seg med en tur på flate Jæren, eller langs en eller annen strand. Et annet spørsmål var jo hvor langt vi skulle gå. Onsdagsturene pleie ikke å være de lengste. Vi gå normalt 7-8 kilometer og bruker 80-90 minutter. Med en fot i ulage, både for broderen og meg, ønsket ingen av oss noen lengre tur enn normalt. Vi ble fort enige om å ta til Sele og gå mot Hellestø. Helt flatt og alt på enten strand eller god sti – og litt på vei.... En av fordelene med en strand tur er kjøreturen. Det er ikke mange kilometerne og vi sparer jo litt tid. Det nærmer seg vintersolverv. Den 21. desember «snur» sola, og det går igjen mot lysere tider. Endringen i daglengden og solhøyden midt på dagen, er liten fram mot 21. desember. Det kunne vi merke da vi sto ved bilen på Sele. Sola sto lavt, selv om klokka var tolv. Vi fikk sola bakfra på vei nordover, men til gjengjeld midt i fleisen på vei tilbake. Med så lav sol, er det vanskelig å ta bilder uten at det blir «solnedgangbilder». Kontrasten mellom lys og skygge er også stor. I tillegg kaster «fotografen» så pass lange skygger at de lett viser på bildene. Det er ikke lett å ta gode bilder under slike forhold. Turen mot Hellestø gikk greit. Sol og flotte forhold, lite is og hard strand (nesten som asfalt) gjorde at vi kunne holde grei fart. Med akillessene i ulage, blir det halting, men øvelse gjør også her mester. Det var vinter. Selv om sola skinte, så bet den lille trekken vi fikk fra nord. Vi hadde begge vinter klær – lang under og sikkerlig vinterlue. Med sola så pass lavt, kom også skyggen på lua til nytte. Det siste stykket mot bilen kunne jeg kjenne at bakfoten fortsatt ikke var helt på plass. Likevel var turen så pass lang at jeg ikke tror på noen videre «utsettelse» av å komme på plass. Nå håper jeg det snart er tid for en tur ut i terrenget etter hvert. Jeg tror likevel det vil bli noen strandturer først... Les hele artikkelen

Juletur på sørvestlandet. Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen. Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader.... Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold. Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i. Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer. Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig. Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det. Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser. For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda. Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag. Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett. Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer. Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve». Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører. Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover. Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år.... Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker. Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen. Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid.... Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager. Les hele artikkelen

Flott rapport. Den minner meg om egne skiturer som turleder for barnas turlag, men det er lenge siden....

Jeg er normalt aldri tvil å mine Walk king begynner å lekke - Da er (oftest) den ene foten kald og våt, mens den andre kan være varm og våt... (Dette s kjer som regel etter ca 13-15 måneders bruk)

Takk for gode ønsker. Det ble et par timer inne på treningsstudio i dag....

Skader tar tid. Jeg mente det hadde gått fremover – bokstavelig talt – med akillesen den siste uka. Det var nesten slik at jeg nesten ikke haltet.... Kunne det bli en lørdagstur av vanlig merke på lørdagen? Det var i hvert fall det jeg planla på fredagskvelden. Jeg snakket med broderen, men han var fortsatt ikke klar for en litt lengre tur. Selv planla jeg – som vanlig på vinteren – en tur rundt Lifjellet. Det måtte kunne gå greit. Jeg hadde jo kommet rundt Sælandsfjellet uten problemer på onsdag. Helt uten tanke for at det kunne gå galt var jeg ikke på fredag, og lørdagsmorgen. Nå pleier jeg å se mørkt på det meste, så jeg pakket sekken og gjorde meg klar. Værmeldingen var en viktig grunn til at jeg så for meg den vanlige vinterturen. Det var snakk om bare litt regn, og helst opphold til ut på ettermiddagen. Det ble litt senere enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Besøk av eldste barnebarn og forskjellige ting som skulle ordnes i den forbindelse. Klokka var nærmere 11 før jeg tok ut, og på Dale var det en del biler. Dette er plassen for trening av redningshunder, og jeg så noen som holdt på med dette. Stien nede langs sjøen er ikke like mye brukt som den oppe i henget, men for meg er dette blitt standardveien utover mot Bymarka. Om sommeren er stien sjult av langt gress, og det kan være vanskelig å finne fram. På vinteren er graset gult og tørt og stien viser helt greit. I Revesdal kom det en kar ned bakken bare noen meter før jeg nådde stien. Han tok av mot Sprettraubakken og oppover. Jeg treffer ofte folk akkurat på denne plassen, og de fleste tar rett opp fjellsiden – Sprettraubakken. Videre ut over mot Einerneset møtte jeg et par stykker og selvsagt en gjeng som sprang. Jeg blir som oftest tatt igjen av noen som løper, denne gangen kom de i mot.. Rett før Bymarka, i en liten dal fylt med kratt og kristtorn har stien nesten blitt vasket vekk og det er vanskelig å tråkke tørrskodd over. Her ble det et langt steg – som jeg ikke burde ha tatt. Det sa skikkelig spjong i bakfoten, og det gjorde virkelig vondt.... Det ble en liten stopp for å tenke meg om. Jeg var ikke langt fra Li, og det burde være mulig å ta seg ut til vei og få tak i en drosje. Eller?.... Jeg beveget meg sakt mot bymarka og bakken opp mot toppen. Ville det ikke være mulig å ta seg opp i bakken og ta stien ut mot veien? Eller helt til topps? Bare for å gjøre en tur av det på tross av foten. Det ble til at jeg tok mot toppen og – selvsagt – fortsatte mot Dale. Det gikk ikke for, men forsiktig. Nedover mot Dalevann ble roen forstyrret at et helikopter. Det hang over Dalevann med en person under. Nå har jeg opplevd dette før, og jeg gikk ut fra at dette også var øvelse. Helikopteret landet, og tok så fatt på en ny runde over vannet. Helt sikkert øvelse. Jeg må innrømme at jeg tenkte på om det ikke ville være mulig å få en liten tur med helikopteret ned til bilen, men siden jeg nå var godt i gang så... Det ble sent før jeg kom til bilen. Jeg hadde brukt mye lengre tid enn vanlig, men jeg kom meg rundt. Les hele artikkelen

Onsdagstur med broderen. Forrige onsdag ble det en tur langs stranden, det var det ikke snakk om denne onsdagen. Årsaken til det var været. Etter flott vintervær i ukevis, fikk vi et væromslag på onsdagen. Et væromslag som virkelig kjentes. Det blåste.... En vanlig tur når det blåser som verst, er fra Sælandsskogen opp Urdådalen til Bjødnali og rundt Sælandsfjellet til Sjelset og så tilbake til bilen. Denne turen går for en stor del i skog og selv om det kan blåse skikkelig på det høyeste punktet, er det ikke lange stykket som er «eksponert». Broderen skulle på jobb. Selv om han er over 70, så har han behold en del gamle klienter. Det hender derfor at han fortsatt «går på jobb». Vi kunne derfor ikke møtes før i 11 tiden. To biler og dobbelt kjøring, men.... Vi var ikke alene på parkeringsplassen, men utenom oss var det bare 3-4 biler. Ikke samme trengselen som ved Gramstad. Noen hadde likevel tatt en titt på værmeldingen og tenkt at denne dagen var det greit å ta ut. Det kunne bli en stund til det igjen ble oppholdsvær. Værmeldingen var rimelig grei for formiddagen, men det skulle blåse opp etter hvert. Her var det noen som tok litt feil. Det blåste alt stikker og strå da vi startet. Etter mange dager uten regn var det rimelig tørt. Det var helt greit å gå på steinene oppover . Inne i skogen kjente vi heller ingen ting til vinden, selv om vi kunne høre den i toppene av trærne. Litt oppe i dalen lø det rim på bakken. Den gjorde det glatt enkelte plasser, og da sank farten. Oppe ved Bjødnali var myrene frosset og det var enkelt å ta seg fram. Det var is på vannet og skikkelig vinter. Opp de bare bakkene mot Bjødnali kunne vi igjen kjenne vinden. Østavind, og den ville vi få bakfra senere over kanten. Det tok litt tid før vi kom opp i høyden og uten le for vinden. Den var først ikke stort sterkere enn en liten kuling – 10-14 m/sek. som i seg selv ikke er «vanlig» vind, selv på våre kanter. Med liten kuling imot. Kjennes det godt, og det bråker skikkelig rundt ørene. Litt lengre oppe bakken fikk vinden en helt annen styrke. Den var minst oppe i sterk kuling og muligens liten storm – rundt 20 m/sek. Med så sterk vind er det vanskelig å holde balansen. Og nødvendig med støtte steg inne i mellom. Med vinden bakfra ble det bare ekstra fart nedover bakken mor Sjelset. Tilbake i skogen roet det hele seg ganske fort. Vi fikk en grei avslutning på turen. Tilsammen ble det ikke mer en 7-8 kilometer, men overraskende nok nesten 400 høydemeter, og alt dette på godt under to timer. En grei tur. Les hele artikkelen

Broderen og jeg på tur - igjen. Vi har noen faste vinterturer. Med plussgrader, og ofte regn kan det bli en tur i Dale/Li området. Om det er is og snø, legger vi ofte turen til sjøkanten. Høgjæren er også et turområde som kan brukes selv om det er vinter. De siste turene har gått langs sjøen. Denne gangen burde vi kunne ta en annerledes tur. Nå har det ikke blitt de lengste turene. Det skyldes først og fremt skader. Treningsskader i en alder av 70.... Det kunne uansett ikke bli en lang søndagstur. «Skaden» gir klar beskjed om at det nok er best å fortsatt ta det litt med ro. Hvor skal da turen gå. Broderen ville gjerne være med. Bestyrerinnen var på besøk hos legevakten med en forkjølelse som ikke ville gi seg. Hun skulle i hvert fall ikke på tur. Siden broderen er svært skeptisk til is og snø, og gjerne ville ha en kort tur, snakket vi om en tur på høgjæren. Her er det flere muligheter, fra turer på en og en halv time til en god tre timers tur. Vi ble enige om å ta en mellomting – rundt to – to en halv time. Det betydde at vi parkerte på toppen av bakken i Tovdal og satte kursen mot Steinkjerringå. Med flott turvær i ukevis,er det lett å glemme at det tross alt ikke er det vanlige været på denne tiden av året. Så vidt frost om nettene og litt over null på dagtid. Tørt så det holder. Nesten ikke en sky på himmelen. I slutten av november stikker ikke sola høyt over horisonten. Den står så pass lavt at det stikker i øynene – uten solbriller. Det er helt greit å få anledning til å bruke solbrillene jeg gikk til anskaffelse av i sommer... Det flotte været hadde lokket andre enn oss på tur. Det var alt en god del biler på parkeringsplassen – hvor vi ofte er de eneste. Nå tar nok ikke alle mot Synesvarden og for turvante videre til Steinkjeringå, men også mot andre turmål i nærheten. Vi så bare et par stykker på veien oppover mot Synesvarden. For selv om dette er flate Jæren, så er det bakker. Ikke bratte bakker, men seige bakker som krever litt kondisjon for å kunne holde et greit tempo. Nettopp bakkene var det vi gjerne ville ha. Etter to dager på paddeflate strender. Det gikk helt greit nedover bakkene – og oppover. Vi fikk for en gang skyld opp «dampen» og holdt et brukbart tempo. Uten pause underveis, og helt uten stopp nede ved Steinkjerringå, gikk det ikke så veldig mye over en time på «nedturen». «Oppover» møtte vi mye folk Det var også en grei dag for tur. Mange av de vi møtte hadde jakken godt lukket og glidelåsen trukket helt opp. For egen del gikk vi i skjortearmene. Det var egentlig litt på kanten til å være kaldt over kantene, men i le av trekken var det helt greit. Det var ingen sommertur, men det var kjekt å kunne hive jakken for en gangs skyld. Det var fortsatt en god del biler på parkeringsplassen. Det kunne se ut som om folk valgte å kjøre til Tovdal i stede for til Holmavatn. Jeg tror parkeringsplassen ved Holmavatn må ha vært mer enn full. Vi fikk en tur på to timer og ti minutter. Nesten en mil og med nesten 400 høydemeter. Det var både broderen og jeg godt fornøyd med. En skikkelig søndagstur og en skikkelig treningstur i slutten av november. Les hele artikkelen

Kan det være at noen (det gjelder i hvert fall meg) synes det er vanskelig å finne ut av "bruksanvisningen", og derfor velger å ikke bidra?

Broderen og jeg på tur en lørdag. Det er ikke morsomt med en bakfot i ulage. Enda mindre morsomt er det å sitte hjemme å se ut på et skikkelig fint vintervær. Likevel må det bli en lørdagstur. Det kunne bare ikke bli en av de lange turene. Broderen har et kne han ikke er helt fornøyd med. Han mente også at vi burde begrense turen til ca to timer. Med frost i mange dager, er det begrenset hvor broderen liker å gå. Han er skeptisk til is og snø. Det henger sammen med et rundkast.... Vi var enige om å snakke sammen på lørdags morgen. På onsdagen hadde vi snakket om tur på lørdagen, og diskutert forskjellige alternativer. Vi var stor sett enige om å gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre og tilbake. Denne turen er en gammel traver. De siste årene har det blitt en vanlig vintertur. Den globale oppvarmingen sørger for kalde og lange vintrer. De har ligget is og snø i ukevis. Det blir også vanskeligere og opprettholde treningsmengden som jeg var komfortabel med for bare noen år siden. Noe skyldes skader som gjør at jeg må begrense turene, men alderen har vel også noe med saken å gjøre. Det var ingen andre biler på moloen ved Reve havn da vi kom. Vi kunne se spor utover, men stien her er mye mindre brukt enn den som starter fra Sele. Nå vil Orreånå sperre i enden av Orre stranden, mens på Sele er det fritt fram til Sola – og videre. Vi skulle bare til Friluftshuset. Det første stykket går stien et lite stykke ovenfor stranden. Det kan være dyr på beite, men på vinteren er det helt greit. Det pleier å være surfere i sjøen her når bølgene er store nok. Denne dagen så vi ingen. Etter en kilometer eller vel så det, måtte vi velge enten å gå på stranden eller ta opp i sanddynen. Denne gangen valgte vi stranden. Det første stykke endrer seg hele tiden. Det kan være sand, rullestein eller blanding. Denne gangen var det mest sand. Det kan være tungt å gå i løs sand. Normalt er det et hardt område ytterst mot sjøen, men da må det ofte ta noen stor steg for å unngå å bli våt. Vi valgte å gå inne på stranden der frosten hadde gjort sanden hard som asfalt. Her var det lett å komme fram. Og det gikk rimelig fort, selv om jeg fortsatt halter på venstrefoten. Sola gjorde det varmt, men i skyggen med trekken i mot ble det iskaldt. Vi beholdt vindfleecen på. Denne dagen var også solbrillene fra «syden» med. Sola står nå så lavt at den skinner rett i øynene. Det var andre ute og gikk. Vi treffer ofte en del som er ute for å fotografere fugler. Lange og dyre objektiver i hvert fall.... Sånn gikk nå litt over to timer og nesten en mil. Farten ble lavere enn på onsdagen. Selv om sola skinte fra like klar himmel som på forrige tur, så varmet den ikke like bra. Vi beholdt både vindfleecen og vanter på hele turen. En flott vintertur. Les hele artikkelen

Langs sjøkanten en onsdag. Det er et skikkelig høytrykk over landet, med klart og fint vintervær. På våre kanter vil det si temperaturer rundt null. Med så vidt frost om nettene og varmegrader på dagtid. Perfekt turvær, om det er mulig å unngå issvullene. Broderen har litt respekt for nettopp is. Han trillet skikkelig rundt en gang for noen år siden, det sitter i. Det er heller ikke til å legge skjul på at balansen ikke er hva den en gang var... Onsdag har blitt turdag. Ikke de lengste turene, men godt og vel en time på beina – med sekk på ryggen har det som oftest blitt. Bortsett fra den siste tiden – bakfoten har gitt meg en god unnskyldning for å slite på sofaen. Med finvær på gang, ble det umulig å bruke den unnskyldningen. Det måtte bli en tur denne dagen. Broderen er fast turdeltaker på onsdagene. Det blir en del prat og ikke så mye full fres, men det passer bra. Med styrketrening både tirsdag og torsdag, ville det ikke gå helt greit med høy puls og stive bein på onsdagen. Vi var ikke helt enige om hvor turen burde gå. Ofte har vi tatt en runde på høgjæren. I følge værmeldingen skulle det blåse 7-8 m/sek der oppe, og med to tre kuldegrader, så blir det lett utrivelig. Da var det bedre nede langs kysten. Her hang i hvert fall flaggene rett ned. Sol ville det være begge plassene.... Vi valgte å ta en tur langs kysten. Fra Sele til Hellestø er flate veien og ikke mer enn 3-4 kilometer hver vei. Både broderen og jeg sliter med skader. Det ville passe helt flott. Naturen her ute ved nordsjøen er litt spesiell. Selvsagt er det sandstrender, men også rullesteins-strender. Det som «mangler» er bakker. Flatt som en fjøl. Det som overrasker, er alle andre som er ute på tur. Ved havnen på Sele var det en hel del folk, og mange av disse hadde med både bord og stol. I det flotte været var det sikkert bra å ha en stille stund ved sjøen. Det var også mange på vei. En del gikk nok – som oss – fra Sele mot Hellestø, men vi traff også en god del som gikk motsatt vei. Og det på en onsdag. Stien her viser at det går mye folk, det er ikke vanskelig å finne fram i hvert fall. Broderen var virkelig fornøyd med turen. Han mente det hadde vært like greit som å sitte på terrassen på Blåfjellenden med sigar og en liten.... Det var virkelig greit å gå her langs kysten. Været var jo det aller beste. Selv om det nok var litt frost i skyggene, så varmet sola. For egen del fikk jeg endelig bruk for solbrillene jeg kjøpte i sommer. Det ble ikke mer enn litt over 7 kilometer på 1 time og 20 minutter. Det gir nesten 6 kilometer i timen, noe vi normalt ikke klarer utenom vei. Det forteller vel litt hvor flatt det er. Les hele artikkelen

Flott vær og greie forhold - i midten av november. Det har i det siste ikke blitt noe særlig med turer. Det har helst blitt korte turer i nærområdet. En ødelagt bakfot får ta meste parten av skylda, men november er normalt en måned der jeg skifter fra sommerturer til vinterturer. Vinterturene blir ofte kortere – og uten lang kjøring. Og enkelte dager med skikkelig dårlig vær kan det hende jeg velger sofaen. Av gammel vane kikket jeg på værmeldingen for Blåfjellenden midt i uka. Det ga meg en overraskelse. Sol og fint vær og best av alt helst varmegrader. Jeg kan ikke huske å ha hatt sol og varmegrader på Blåfjellenden i midten av november noen gang. Sol og kulde – greit, varmegrader og regn – det også, men bra turvær? Torsdagstreningen var ikke helt bra for foten. Jeg mistet taket og falt, og den galne foten tok støyten. Fredag var det ikke snakk om å gå tur.... Lørdagsmorgen avtalte jeg med bestyrerinnen at jeg tok oppover mot heia og inn mot Blåfjellenden. Skulle foten oppføre seg som forrige gang, fikk jeg snu og ta tilbake. Med stokk går det sent men greit å komme seg innover. Spesielt oppoverbakker er greie å gå. De belaster ikke akillesen spesielt. Jeg var ikke sikker på om det ville være andre i heia denne lørdagen i midten av november. Jeg trodde helst at jeg ville bli alene, eller at det høyst ville komme noen ungdommer som så en tur i november som en «ekspedisjon». Alt på parkeringsplassen i Hunnedalen var det klart at det ville bli rimelig folksomt på hytta. Det var en masse bil, og folk som gjorde seg klar til å ta innover. Og det var andre i heia. Jeg snakket med Sigmund, sauegjeter – på parkeringsplassen. Han kunne fortelle at de disse flotte dagene brukte helikopter til å lete etter sau som fortsatt befant seg opp i heia. De manglet ganske mange fortsatt. Fant de sau, måtte de ned på bakken for å få de til vei. Det siste stykket opp mot Hunnedalen var veien rimbelagt. Det var is og frost. Sola står så lavt at jeg måtte et stykke opp i høyden før den kunne varme. Det gikk litt smått. Steinene var glasert. Det hadde sikkert vært tåke som hadde lagt seg som is på steinene. Der hvor sola hadde fått tak var det greit, men i skyggen ble det å gå forsiktig – svært forsiktig. Oppe i høyden – ovenfor Hunnedalen, ble det bra forhold. Det var fortsatt isfloer, hvor det normalt renner vann, men helt greit på steiner, selv i skyggen. Da jeg startet i Hunnedalen var det helt opplagt kuldegrader. I sola opp i høyden var det varmegrader, men innover mot Blåfjellenden og nedover mot hytta manglet frosten. Det lå litt gammel is enkelte plasser, og plankene var fortsatt spinnglatte, men det var varmegrader i lufta. Det var en markert forskjell på Hunnedalen og Blåfjellenden, selv om de ligger i samme høyde. Øverst var det helst skikkelig bra forhold, med sol og nesten vindstille, tørre steiner og tørt i marka. Sorpa var stor sett fraværende. Det ble en skikkelig fin tur innover. Natt til søndag var omtrent frostfri. Med blå himmel, så burde det liksom være kaldt. Til gjengjeld blåste det bra i Fidjadalen. Da jeg kom tilbake til Hunnedalen var det nesten vindstille. Det ble to dager med flott vær. Turen innover heia så sent på året er ren bonus. Jeg hadde det ikke travelt på hjemveien, og stoppet opp mange ganger bare for å få med den flotte naturen en søndag midt i november. Det er bare 6-7 måneder til neste sesong.... Les hele artikkelen

Thor, Egil og meg. Det har blitt lite turer med Egil den siste tiden. Med begrensinger på hvor langt jeg ønsker å gå, passet det derfor ganske bra da han spurte om jeg ville være med til Flørli. Egil har jobbet omtrent full dag der inne, den siste tiden. Mye er gjort. Hovedhuset begynner å komme i orden. Selv anbefalte jeg en fyrstikk, da det ble snakk om å gjøre noe med hovedhuset. Huset har fått ny kledning, nye vinduer og nytt tak. Kjeller er fikset. Innvendig er det skjedd store ting, med nytt kjøkken, og nytt gulv i stua. Nye toaletter er også på plass. Alt i alt en neste hel renovering av den gamle bygningen. Og vedhuset var i bare dårligere forfatning enn hovehuset. Her var det snakk om å skifte taket. Og min oppgave tror jeg, var å ordne det praktiske – handle inn maten, stå for matlagingen og også rydde og vaske. Alle ting som tar tid og som på en eller annen måte må ordnes. Egil hadde fått med seg en til. En tømmermann med mange års erfaring i byggebransjen. Nettopp hva som trengtes til å skifte tak. Thor hadde ymtet frempå om komler. Egil har erfaring med mine komler fra før. De har han fått smake både på Nilsebu og Melands-Grønahei. Han ville derfor gjerne at jeg ble med og ordnet det praktiske.... Vi ble tre stykker som tok innover på mandags ettermiddagen. Alle tre med noen år på baken – alle født i første halvpart av forrige århundre. Det blir fort mørkt i midten av november. Selv om vi kom inn til Flørli et par timer før mørket, så ble det bare jobbet noen få timer. Jeg ordnet middag og – ikke minst – fikk vasket opp og ryddet. Tirsdagen var det full fart. Det vil si frokosten varte til det ble lyst.. Det tar tid å rive gamle tak. Det tar enda lengre tid å få på plass nytt. Spesielt siden tingene på undersiden av taket helst ikke skulle bli vått. Og selvsagt regnet det. Ikke mye, men litt, store deler av dagen. Vi brukte både tirsdag og onsdag fot å få på plass nye sperr. Nå var halve tirsdagen omtrent avsatt til komlene. Selv om det meste koker seg selv, tar det tid å får gulerøtter, kålrabistuing, bacon og ikke minst komlene ferdige. Kjøttet (pinnekjøtt som må ligge i vann minst et døgn.) må koke i to timer før selve komlene kommer i vannet. Litt arbeidskrevende, og det tar også tid å rydde og vaske. Middagen skulle være klar til fem. Da var arbeidslyset borte, og det var tid for å spise. Det ble en liten utsettelse. Ukjente komfyrer får ta skylda. Å skru på feil plate er ikke lurt. Komlene – og tilbehøret – ble bra. Vi spiste godt, men likevel var det nok til overs for flere personer. Nå var det ikke bare jobbing disse dagene. Thor – tømmermannen, var et nytt hyggelig bekjentskap. Det viste seg selvsagt at vi hadde felles kjente utenom Egil. Han eide Månastølen i Fidjadalen, og kjente folkene på Fidjastølen. I tillegg kjente han godt far til min arbeidskollega, som jeg traff for første gang på tilbakeveien fra Blåfjellenden i slutten av oktober. Verden – og Frafjordheiene med Fidjalalen er ikke stor... Jeg reiste fra Flørli på onsdag. De andre ville bli til torsdag. Egil skal tilbake på mandag som kommer og fortsette. Flott innsats av begge. Les hele artikkelen

Kort og grei tur. Selv med en bakfot i ulage, måtte det bli en søndagstur. Bestyrerinnen var klar for tur og været ga ingen unnskyldning for å holde seg inne. Det er alltid bra å gå tur.... Nå ga fredagens tur klar beskjed om at lange turer ikke kom på tale. Det måtte bli en kort tur, og slike kan like godt tas i nærområdet som å ta ut på en lengre kjøretur, før turen. Det er flere slike turer like i nærheten, og det er mulig å gå ut døra hjemme og ta en runde på en time og to. Det blir ikke mye tråkking i terrenget på disse turene, men denne gangen ville det passe bra. Det var sol og flott vær fra morgenen av på søndagen. Yr mente det ville komme regn senere på dagen. Selv om vi ble enige om å ta en tur sent på formiddagen, tar det jo ikke lang tid å få på turklær og sko. Vi kom oss avgårde i 11 tiden. Det ble en tur rundt Gruda. Dette er egentlig en tur jeg og broderen ofte går på onsdager. Og den er så pass kort og uten utfordringer av noen art, at den ikke «normalt» kommer med i loggen. Nå er det jo greit å dokumentere turene som bestyrerinnen er med på. Jeg kan - muligens – trenge goodwill fra den kanten en eller annen gang...... Vi startet greit nedover bakken mot «ånå» - elva og Bore. Som oftest har akillessenen gått seg til etter en stund. Denne gangen var det ikke bra fra start, og det ble ikke mye bedre etter hvert. Med stiv ankel (så lite bevegelse som mulig) går det likevel greit å komme seg fram. Det tar bare tid. Flate Jæren er et underlig landskap. Ved Bore har elva gjennom tidene laget landskapet ekstra flatt. Her er det ikke mye høydeforskjell. Nå går turen opp mot Grudavarden og på veien er det mulig å se langt. Først ut mot havet som ligger noen kilometer mot vest. Det er helt greit å se Feistein fyr, men det er egentlig ingen stor sak. Feistein fyr er også mulig å få øye på fra topper, som Vådlandsnuten, vesentlig lengre inne i landet. Nettopp Vådlansnuten er også lett å få øye på fra Grudavarden. Den – eller rettere – Vådlandsnutene, stikker opp ganske karakteristisk, og er lett synlig fra mange plasser på Jæren. Selv det er omtrent 35 kilometer i luftlinje. Det var bra turvær, til å være i november. God temperatur med over ti grader. Ikke nedbør og helst litt sol. Nå står sola så pass lavt at en god del av turen gikk i skygge. Over kanten mot øst, med utsikt over Klepp og videre østover, fikk vi se sorte skyer. De dekket hele himmelen på den kanten og vinden, og skyene, kom mot oss. Det ble beine veien hjem, både på grunn av været og også på grunn av bakfoten, som gjorde vondt etter hvert. Det kom ikke en dråpe før vi var hjemme. Les hele artikkelen

Akilles og tur. Fredag kom med sol og blå himmel. Det var ikke mulig å sitte hjemme, med så bra vær. November bringer normalt bare nedbør og vind. Selv med en fot i ulage – og som helt sikkert burde holdes i ro – så måtte jeg ut. I det minste en liten luftetur. Ekspertene er langt fra enige om hva som er bra for en Akilles i uorden. Det virker å ta medisin mot betennelse. Senere er det kommet fram at dette bare demper symptomene, og ikke gjør noe med selve problemet. Det er andre som mener det er operasjon som er tingen. Åpne opp og få vekk «problemet». I følge undersøkelser, gir ikke dette bedre resultat enn å ikke gjøre noe. Det minner litt om hikke – bare du prøver nok «kjerringråd» så er det plutselig et som virker, men ikke det samme hver gang.... Selv har jeg holdt på med eksentrisk trening (som mange mener har en virkning), uten at det hindret den siste skaden. Uansett så har jeg bestemt meg for å prøve å holde foten mest mulig i ro. En perfekt turdag i november viste det seg å være vanskelig å gjennomføre. Det kunne ikke bli en lang tur. Det var planen. Helst burde det være litt oppoverbakker. Av to årsaker. Det er lettere å gå i bakker med den vonde foten, og jeg trenger all den kondisjonstreningen jeg kan får. Med eller uten vond fot. Broderen ringte. Han kunne tenke seg en tur. Også han hadde kastet et blikk ut vinduet og sjekket været. Vi diskuterte alternativer, men ble enige om at en tur til toppen av Bjørndalsfjellet ville være greit. Dette er ingen lang tur, men turen gir en del høydemeter – både opp og ned... Som på siste tur, var det faktisk vanskelig å finne parkeringsplass på Gramstad. Det arbeides fortsatt med å utvide parkeringsplassen, og det gir midlertidig parkeringsproblemer. Det er et lite stykke å gå på vei opp mot turområdet. Vi var ikke alene. Det viste alle bilene, men vi møtte faktisk en god del folk. Både på vei opp og på vei tilbake. Mer folk en det vi vanligvis treffer rundt Lifjellet på en skikkelig fin søndag. Stien opp mot toppen viser også at det er mange på tur i dette området. For vår del tråkket vi forsiktig oppover. Broderen er skeptisk til høyde og eksponerte steder, som meg. Jeg har gått her så pass mange ganger at jeg er vant med stien – og høyden. Broderen er fortsatt litt tilbakeholden. Med tørre steiner og rolig fart, gikk det helt greit å komme til topps. Selvsagt.... Det var en kar på toppen. Vi vekslet noen ord, før vi tok peiling på bakken ned. Bort sett fra karen fra toppen. Han gikk bakken rett ned – utenom stien. Det ble litt forsiktig gåing nedover bakkene, men det var ikke der jeg fikk problemer. En liten myr må krysses på steiner. Disse var fortsatt glatte, og jeg skled ned av en. Det gjorde hekkans vondt. Heldigvis gir jo smertene seg etter hvert, men fra myra og ned gikk det smått. Små forsiktige skritt med full kontroll... Vanligvis er dette en times tur. Vi brukte nok lengre tid enn det, men på en fin dag som denne, er det vanskelig å sitte inne. Da får det heller bli litt vondt av og til. Les hele artikkelen

Jeg hadde en mistanke om at det ville bli feil - dette året også. Jeg sletter hele grreia . takk for hjelpen.

Da har jeg forsøkt å legge til et lite innlegg på den 11. Jeg er langt fra sikker på om det er helt riktig gjort, men håper... (forrige gang gikk det galt.)