REJOHN

På tur - uten å bli svett. Fredag og flott vær. Vinterferie og ikke vinter. Det er ikke like lett for alle å ta ut på tur. For noen stenger helsa for et aktivt turliv. Dette gjelder dessverre for min datter og hennes familie. De tar gjerne ut, men ikke på langtur. Det blir helst korte turer i nærmiljøet. Mine barnebarn setter pris på å være med ute. Både min svigersønn og datter er flinke til å finne på spennende og kjekke ting som ikke krever jernkondis. De tar ut for å fyre bål, steke mat – fiskepinner til minstemann og ostesmørbrød til jenta på 12. Det har blitt noen turer med barnebarna inn til Blåfjellenden. Vi har også vært på andre av STFs hytter. Jeg husker spesielt et par besøk på Nilsebu med glede. Denne fredagen ville gjengen igjen på tur. Det var snakk om å ta til Sele og ut til en plass min datter og svigersønn har tatt med ungene en del ganger. Bestyrerinnen hadde sin siste dag på jobben torsdag, og var innstilt på å bruke sin første fridag på best mulig måte. Hun ville bli med til Sele. Det var ikke spesielt mange andre på tur fra Sele denne dagen, selv om været var det aller beste. Nesten vindstille, sol og en god del varmegrader. Minst 8-9.... Det er ikke lange turen, en liten kilometer, delvis på vei og bare det siste stykket i sand-dynene. Det er ikke sandstrand der vi slo oss ned. Her er det stein og mye stein. For ungene, som jo har vært her før, så fant de fort fram til steiner og planker som de kunne bruke. For oss andre, var det å få fyr på spritbrenner og gassbluss. Jeg hadde med en gassbrenner som jeg har fått, nå har jeg et par stykker gassbrennere i tillegg, men denne hadde jeg aldri prøvd. Det var en god anledning til å teste denne. Jeg hadde ikke mye vann i kjelen, men med en brenner som skulle gi 3500watt, så kokte vannet omtrent med en gang. Det tok litt lengre tid å få kokt opp søtpotet suppe med nudler, som min svigersønn disket opp med. Det var jo ganske fint å kunne sitte i sola, ute i havkanten og nyte varm te. Denne dagen kunne vi også nyte utsikten. Det var virkelig klart, og jeg er nesten sikker på at vi kunne se over fjorden til Skudesnes. Det var likevel ikke lett å finne ut av hvilke øyer vi så ute i fjorden. Jeg er ikke helt sikker på hvor lang tid vi tilbrakte på stranden. Tiden fløy. Jeg tenker det egentlig ikke gjorde så mye om jeg ikke brukte tiden til å gå. Det ble antakelig noe andre kaller «kvalitetstid» sammen med min datter, svigersønn og mine barnebarn. Rolig og avslappende tid mellom sand og strand, uten å bruke tid på så mye annet enn å kokke vann.... Jeg håper det blir anledning til noe tilsvarende i fremtiden også. Les hele artikkelen

Tåke hjemme, sol i Sandnes. Onsdag, og sola skinner fra blå himmel på morgenen. Det innbyr til en tur. Broderen er på fjellet og Bestyrerinnen er på jobb. Hun har bare et par dager igjen før hun også blir pensjonist. Jeg titter ut vinduet og lurer på hva jeg skal gjøre. Og det holder jeg på med en stund..... Litt over 10 ser jeg at tåka kommer sigende fra sør. Det blir tettere og tettere. Skal det bli tur, å må jeg få opp farten. Halv elleve sitter jeg i bilen og lurer fortsatt på hva jeg skal gjøre. Det kunne jo bli en tur langs stranden. I fint vårvær er det en kjekk tur. Med sol i ansiktet og lite vind er det skikkelig flott. Det var bare tettere ute ved sjøkanten. Det måtte bli en tur litt lengre nord. Det så ut som om det fortsatt var sol i Sandnes. Kunne jeg muligens klare å gå inn fra Gramstad og opp til Mattisrudlå og så få med Bjørndalsfjellet, før jeg satte kursen mot bilen? På Gramstad var det flere enn meg som ville på tur. Det var flere biler på parkeringsplassen enn på søndag. Og det var sol... Jeg startet mot Paradis-skaret og bakken opp mot Mattisrudlå. Den bakken er en utfordring. Denne gangen både på grunn av bakfoten, og på grunn av mitt problem med høyde. Bakken er så pass bratt og åpen at jeg gruer meg for å ta fatt oppover. I tillegg så blir jeg selvsagt andpusten.... De siste gangene har jeg gått opp bakken uten noe særlig problem. Denne gangen var det ikke helt lett å komme opp. Jeg kom til topps, men delvis på grunn av at jeg synes det er verre å gå ned bratte bakker. Det var en del mennesker på tur mellom Mattisrudlå og den siste bakken opp mot Bjørndalsfjellet, men det var folksomt i bakken opp mot toppen og på toppen. Denne dagen, i finværet, tok jeg det med ro og snakket med en del av de jeg traff. Selvsagt bare hyggelige folk. Noen for første gang mot Bjørndalsfjellet og andre som går det flere ganger i uka. Nedover går greit, selv om jeg brukte tid på grunn av foten. Nede ved veien var det på tide å vurdere turen videre. Egentlig så kunne jeg godt tenke meg å fortsette de 3 kilometerne mot Fjogstadfjellet og Revholstjørn og tilbake til Gramstad. Det ville gi en brukbar tur – på en onsdag. Jeg burde muligens ha gått direkte til bilen. Fysioterapeuten mente i hvert fall at jeg kunne ta det litt med og heller trene opp hælen hjemme. Han sa også at han mente problemene med akkilesn nå var på bedringens vei, og da kan det vel ikke skadde med... Jeg satset på Fjogstadnuten. Rett etter selve nuten møtte jeg en som jeg tidligere hadde truffet på Nilsebu. Hun er også opptatt av STF og stiller gjerne opp der. Vi fikk en hyggelig prat. Jeg sto i bare i en svett ulbluse, men ble ikke kald. Det var virkelig flott vær... Siste del av turen er litt nedtur – det første stykket ned mot Revholstjørn. En del myr og sorpe i hvert fall. Fra Revholstjørn og inn er det vei, noe som ikke er spesielt kjekt å gå på. Les hele artikkelen

Fortsatt spor av vinter i høyden. Det var tåke utenfor stuevinduet på søndagsmorgenen. Noe vi egentlig ikke er vandt med på flate Jæren. Der blåser det som oftest, vind og tåke henger ikke helt sammen. Yr og Storm var heller ikke enige om hvordan været ville utvikle seg utover dagen. Storm Meldte sol og flotte forhold. Yr varslet tåke, med noen små solgløtt. Det er muligens rettferdig at både Yr og Storm fikk rett halve dagen. Yr på morgenen og Storm ut over ettermiddagen. Dagseddelen var klar. Bestyrerinnen ville også denne søndagen på tur. Det eneste hun ikke helt hadde fått klarlagt var hvor turen skulle gå. For egen del, med en litt lang tur på lørdagen, så mente jeg at bakfoten ville være tjent med en kort tur. Langs stranden en eller annen plass, kom ikke på tale. Der har vi gått litt for mange ganger. Det ble snakk om en tur på høgjæren. Det var helt tilbake i november sist jeg hadde en tur i det området. Den vanligste turen var fra Tovdal til Steinkjerringå via Holmavatn og retur. En tur på over 15 kilometer og som normalt tok over tre timer. I disse trange tider, er jeg fornøyd med en tur på to timer og bare opp mot 8 kilometer. Broderen er heller ikke helt i toppform og syntes det ville passe med en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Dette er en tur vi har klart å komme rundt på 1 time 15 minutter – en gang i verden.... Det er ikke lett å si hvilen årstid vi egentlig er inne i. Hjemme var det 5-6 grader, men tåke og lite vind. Vår eller vinter? Det er lenge siden vi har sett noe til is og snø – hjemme. På høgjæren lå det fortsatt fenner med snø nede i søkkene. Det var ikke snakk om frost. Det var ikke tele i jorda, og fargen på mark og myr minnet om vår. Det var ikke så lenge siden det hadde vært frost. Det viste tydelig på stien der steinene hadde arbeidet seg opp og gjorde at vi måtte følge med på hvor vi satte foten. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Vi så ikke folk før vi kom opp mot Synesvarden. Det var antakelig været som holdt folk tilbake, men jeg har da truffet andre på tur her oppe, i kuling og sludd. Litt tåke burde ikke hindre folk i å ta ut på tur. Tåka var ikke veldig tett, det var mulig å se ganske langt. Tett tåke for meg er når det ikke er mer enn 20 30 meter sikt. Denne dagen kom og gikk tåka, og etterhvert forsvant den nesten helt. Det endte opp med dis. Ellers var det helt greie forhold denne dagen. Ikke helt tørt i myrene, men bra i stien. Vi kunne holde grei fart, men det tok likevel opp mot to timer før vi igjen så parkeringsplassen ved Holmavatn. Der var det mer biler enn da vi startet, men langt fra noen trengsel. Vi har sett flere biler på en flott onsdag. Vi var alle godt fornøyd med søndagsturen. Les hele artikkelen

Bra turvær og en smak av vår. Vinter eller vår? Det var spørsmålet da jeg skulle kle meg til lørdagens tur. Været avgjør også ofte hvor turen skal gå. Ute var det 6-7 grader og det blåste en del. Nok til at døra smalt igjen bak meg. Bestyrerinnen skulle også på tur, men hun ville kjøre til Tysvær for å sjekke hvordan det går med oppgraderingen av hytta. Det er alltid noen dager i mellom vår og vinter, der det er vanskelig å finne den beste turen for dagen. Snø og is betyr sjøkanten. Med varmere vær er det mulig å ta en tur både på høgjæren og i Dale/Li området. Da døra smalt igjen bak meg, forsvant alternativet Høgjæren fra mine planer, og da måtte det bli en rundtur fra Dale eller Gramstad. Det er ikke helt greit å gå oppe på høgjæren i vind. Det kan bli både strevsomt – mye oppoverbakke selv på flatene, og kaldt. Vinden gjør det kaldere enn gradestokken viser. Usikkerheten rundt være og forhold gjorde seg også gjeldende på klesfronten. Skulle jeg ta «lang under» - som er skikkelig greit ved lav temperatur og regn, eller skulle jeg kjøre «sommerbekledning»? Jeg valgte vinterklær. Noe som viste seg å være helt feil, da jeg valgte å ta den vanlige turen rundt Lifjellet. Det ble varmt. Selv med lufteglidelåsene i buksa helt oppe. Jeg kunne kjenne vinden på parkeringsplassen da jeg startet, og det var passe kaldt inne i skogen – til jeg fikk opp dampen. Etter å ha gått ut langs sjøen, ble det lettelse i antrekket, og resten av turen gikk i bare ullblusen. Litt kaldt helt øverst, men helt greit. Det er vinterferie. Det kunne jeg se alt på parkeringsplassen. Selv om det var lørdag, så var det en masse biler da jeg kom. Utover langs sjøen gikk det et par i omtrent samme fart som meg. Jeg gikk forbi i Bjorhamn der de hadde en liten pause, og siden kunne jeg høre at de var bak meg. En stund etter kom det stor følge i mot. Det var unger og voksne, og de hadde startet på Li og ville ta rundturen, men opp Revesdal. På toppen satt det flere følger, og det røykte god fra et bål. Jeg kunne ikke akkurat lukte stekte pølser, men det så ut som det var mat på gang. Jeg snakket også med en gjeng nede ved Dalevannet, og ved demningen var det vafler – og pølser på gang. Nede på Dale, var det flere biler enn da jeg startet. Det var nesten fullt på parkeringsplassen, og det var fler enn jeg som var ferdig med turen rundt klokka to. Jeg mente det gikk litt fortere denne ganen enn forrige tur. Nå skyldes det sikkert føret, det var antakelig noe tørrere denne gangen. Likevel var jeg fornøyd med at jeg en del av turen kunne holde farten oppe uten å kjenne for mye i akilleshælen. Hvordan det går i morgen få vis seg. Jeg håper å komme tilbake i god gammel form i løpet av våren, selv om det egentlig ser mørkt ut. Det er ikke helt greit å plutselig bli «gammel» - som han sa, gutten jeg traff i henget ned fra toppen: «Er det greit å gå slik når du er så ga....» Han fullførte ikke helt spørsmålet. Dagens ungdom er i det minste høflige. Les hele artikkelen

Jeg kjenner ikke til hvordan andre turistforeininger "oppfører" seg, men når det gjelder mye av det du nevner i det første avsnittet, så er min lokalforeningen med sine lokallag (turlag) (STF) mye "sterkere", har mer tyngde og kan dra på flere "ressurspersoner" enn det DNT kan. (DNT er der hvor foreningene sammarbeider, lager fellesordninger, drar i samme retning og liknende i store saker). Overfor "myndighetene" teller kjøttvekta og DNT har 300.000 medlemmer, og det betyr at DNT som fellesorganisasjon står lang fremme i køen når det gjelder midler. Om dette er "rimelig" og rettferdig får andre vurdere. For egen del er jeg glad for at STF får tippemidler til bygging av hytter. - Jeg mener tippemidlene er den eneste stor posten som kommer fra "sentrale myndigheter" - i tillegg kommer det av og til midler til spesielle tiltak - ofte penge til tiltak som går ut over den enkelte foreningen grenser/område. Det er bare i STF jeg kan påvirke og velge styre. Det er STF som organisajon, som stiller i DNT.

Det er ikke så veldig rart, da DNT sentralt ikke har noe som helst med ruter, hytter, stier og turer/turledelse å gjøre. Alt dette (og mange andre ting) er det lokalforeningen som tar seg av. Og lokalforeningen er en egne organisasjoner med eget styre og eget årsmøte og egen økonomi.....

Fin rapport. De blå linjene i kartet er vinterløypene som blir kvistet og ofte kjørt opp med sporkall.

Søndagstur i Sandnes. Det er ikke en stor hemmelighet at jeg har hatt problemer med akillessenen den siste tiden. I tillegg klarte jeg å tråkke over på en tur i «syden». Foten hovnet opp, og selv nå 14. dager etter, kan jeg godt kjenne at det ikke er helt i orden. Fredagens tur rundt Li, med mye forsiktig tråkking, kjentes fortsatt på søndagen. Jeg var likevel klar for tur. Broderen ringte og vi avtalte å møtes – litt senere enn vanlig. Det hastet ikke med å komme ut. Bestyrerinnen ville også på tur, men var ikke interessert i en langtur. Hun tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. I utgangspunktet 5 stykker som ville på tur. Vi kjørte til broderen for å plukke opp ham. Det viste seg at Bjørg også kunne tenke seg en tur. Ganske greit at vi da hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise, å treffes på Gramstad. Vi ble med andre ord 6 som møttes på parkeringsplassen på Gramstad. Tanken var å gå opp til Bjørndalsfjellet og ned, pluss ta runden om Fjogstadfjellet om det passet. Dessverre viste det seg at Bjørg ikke var helt i form og måtte snu et stykke oppe i bakken. Fortsatt like heldig at vi hadde to biler. Broderen fikk låne min og Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise og jeg fortsatte oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet. Bestyrerinnen mente hun bare hadde gått ned denne bakken, aldri opp. Vi gikk turen fra parkeringsplassen og mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og videre rundt Fjorgstadnuten en gang i sommer. (April – jeg sjekket...) Det er noen ugreie bakker fra veien og til topps på Bjørndalsfjellet, men denne gangen gikk det greit opp. For min del gikk det sakte. Ankelen er fortsatt et problem. Det ble ikke lange pausen på toppen. Sola var godt gjemt bak skyer og det blåste ganske bra – opp mot 10-12 m/sek. Jeg startet nedover omtrent med en gang. Det tok ikke lang tid før Sigbjørn for forbi og måtte vente nede på flaten. Det var egentlig hyggelig å ta det forsiktig nedover bakkene. Det ble tid til å prate, og vi stoppet til og med opp et par ganger. Skikkelig søndagstur. Nede på veien ble det en liten diskusjon. Alle var egentlig for å fortsette mot Fjogstadfjellet og videre. Turen opp og ned Bjørndalsfjellet hadde, selv med forsiktig gåing, gått unna på omtrent en time. Det er ikke mange høydemeter opp mot denne toppen, som nesten ikke kan kalles en «topp» og jeg pleier bare å gå forbi. Siden både Bestyrerinnen og de andre ikke så ofte er på disse kanter, gikk de opp. Videre over flyene og mot Revholstjørn, er en flott liten tur i «heia». Ikke et tre og det er mulig å se både Sandens og Stavanger og havet. Det er adskillig flere folk som tar turen til Dalsnuten enn rundt Fjogstadfjellet. Likevel møtte vi en del, men det siste stykket inn mot parkeringsplassen var tettpakket. Det var ikke mange parkeringsplassene ledige da vi kom tilbake til bilen, selv om det parkeringsplassen er mye utvidet. Les hele artikkelen

Fredagstur i flott vær. Snø? Hvem snakker om snø? Helt unødvendig, når det er mulig å gå tur i skikkelig flott turvær – i midten av februar. Fredag er normalt ikke turdag på vinteren. Likevel ble det til at jeg pakket sekken og tok fram turklærene. Sola skinte. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet krøp over 10 varmegrader, og det var tørt. Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær – i midten av februar. For mange er det flott og fint med snø og ski, for meg handler det bare om fjellstøvler, hele året – om mulig. Jeg må på ski noen ganger i løpet av vinteren. Den årlige turen til Blåfjellenden er ikke mulig uten å bruke ski. I hvert fall den ene veien. Det blir likevel mindre og mindre morsomt å ta seg fram med planker under beina på betongføre eller i løssnø. Jeg holder meg til turer på beina. Det var over en måned siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjell i Sandnes. Fra Dale mot Bymarka, til topps på Lifjell med senderen og tilbake til Dale via Dalevann. Jeg burde kanskje være leie denne spesielle turen - mulig burde jeg være dyktig lei den alt for 20-30 år siden, for turen har stått på programmet siden 1990 omtrent. Hver vinter blir det noen turer her. Ofte en gang i uka. Det er, på tross av alle gangene jeg har gått her, stadig noe å se, og i hvert fall så blir turen ikke direkte lettere med årene. Jeg trenger jo all den trening jeg kan få til. Det er noen kjappe ganske bratte bakker. Stien må kalles «uryddig», det er ikke lett å holde god fart. Det er alltid noen hindringer, som bratte kneiker, kjettinger, myrer og glatte svaberg. Og det er før den lange bakken opp mot toppen. Stigningen her er opp mot 200 høydemeter, uten noen skikkelig «pause». Den bakken tas (av meg) i rolig jevnt tempo. Jevnere og roligere etter som årene går.... Etter toppen gjenstår like mange meter nedover, og noen av hengene er bratte. Det tar tid, i hvert fall for meg som må ta hensyn til en bakfot i uorden. Denne fredagen var det helt greit å bruke tid rundt. Været innbød til å virkelig nyte turen. Ikke mange andre var på tur denne dagen. Jeg møtte en mann som hadde startet på Li. Og siden det var få folk ute å gikk, var det bare kjekt å møte samme mann en gang til rett etter toppen. Det er for tidlig til å finne skikkelige vårtegn, som bjørk med knopper og liknende. Likevel er det kjekt å se grønn tyttebærlyng – og vite at det er mange måneder til det er mulig å finne røde bær. Det kan bli en del turer før tyttebærene er modne, om jeg er heldig. Det er jo litt underlig å omtrent ikke treffe folk på turen rundt Li i slikt flott vær. Nå kan nok forklaringen være at folk ikke er på tur på fredager. Det er bare oss pensjonister som har tid til slikt. Klokka var omtrent to da jeg kom ned til Dalevann. Her møtte jeg folk, og nede på parkeringsplassen var det andre biler enn min, og det kom en del mens jeg gjorde meg klar til å dra. Folk er på kveldstur på fredagene, ser det ut til. Les hele artikkelen

Nesten vår og flott vær. Med en bakfot i ustand – akillesen, så har det blitt få og korte turer. Onsdag, som var en turdag i fjor, har mer og mer blitt en innedag. Denne onsdagen var det sol. Og 9 grader. Og nesten vindstille.... Det ble helt umulig å sitte inne og se ut. Det måtte bli en tur. Broderen var enig. Vi avtalte å møtes klokka 11, og fikk da se hvor turen ville gå. Det har blitt noen runder på høgjæren og noen runder rundt Gruda på onsdagene. Denne onsdagen fikk det bli stranden – nok en gang. Broderen hadde besøkt tannlegen på morgenen, og var ikke i form for en lengre tur mente han. Det var noe med en rotfylling... Det kunne på mange måter passe bra med en tur fra Sele mot Hellestø. Denne turen har vi tatt noen ganger, og spesielt på søndagene har det vært mye folk på vei. Denne onsdagen var det bare en bil på Sele, men det var likevel noen andre som også var på tur. Nærmere Hellestø var det mye folk – og hunder. Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Akillesen var ikke så god etter søndagens tur og tirsdagens trening, at jeg så for meg en tur i fullt trav bortover stranden. Broderen var enig. Vi skulle ta det med ro. På vei nordover, fra parkeringsplassen ved Sele havn, hadde vi sola i ryggen. Selv uten sola til hjelp, ble det så pass varmt at jekken måtte opp. Nå tok vi det selvsagt ikke rolig. Det ble god fart nordover. Med litt fart på beina og 9 grader i lufta, så ble det varmt. Svetten rant i ansiktet.... Stien mellom Sele og Hellstø går først noen hundre meter på grusvei, før det bærer ut i sandhaugen. Denne gangen var sanden tørr og løs. Av en eller annen merkelig grunn, klarer akillesen seg bra her. Selv om vi holdt tempoet oppe, så gikk det greit. Etter et par kilometer er det mulig å ta ut på flate stranden. Hellestøstranden er litt spesiell. Den er nesten alltid hard og fin å gå på. Omtrent som å gå på god vei. Denne gangen var det bare å holde tempoet oppe og det ble litt sånn i «full fart». På selve stranden var vi ikke alene. Det var en del folk på tur – en vanlig onsdag, men med fint og flott vær. Etter 3-4 kilometer fant vi det best å snu. Vi var nesten ved enden av stranden, det manglet bare et par hundre meter. Det var antakelig litt trekk fra sør, for det ble ikke vesentlig varmere fordi om vi fikk sola i ansiktet. Selvsagt kunne vi ikke slakke av på tempoet på returen. Hva ville folkene som kom i mot si til det? Det er jo egentlig ingen som bryr seg, men det må jo være en grunn til at vi presser på selv om det jo ikke er nødvendig. Det er uansett god trening, og det trenger vi. Med sola i ansiktet og god temperatur, ble det nesten en vår tur. Vi var i hvert fall enige om at det var rett plass for tur denne flotte onsdagen. Nå ble det jo ikke en lang tur, en time og femten minutter, men 7-8 kilometer i godt tempo er bra på en vanlig onsdag – midt i februar. Les hele artikkelen

Det var en bok vel verdt å lese, lett gjennkjennelige situasjoner og folk. Selv om forfatteren forsøker å fremstille "fjelltur" som noe herk, så er dette likevel en kjempefin beskrivelse av noe flott og kjekt....

Jeg har nettopp lest Are Kalvøs bok «Hyttebok frå helvete». (Det er noen år siden jeg leste en bok på nynorsk, ganske mange faktisk.....) Ikke noe galt med boka. En flott fortelling fra kjente turområder, og Are Kalvø har fått med seg mye av det som er spesielt med fjellturer. Både at det er kjedelig, og at det er skikkelig kjekt. Han møter en del «fjellfolk» og ikke mange av disse kommer fra møtet med æren i behold. Han påpeker at de fleste ikke klarer å fortelle på en objektiv måte om hvilke utfordringer det virkelig er å gå i fjellet, og over Besseggen spesielt. De fleste «fjellfolk» han treffer har også et litt underlig forhold til avstand og tid, mener han. Han beskylder en del av de han møter for å lyve – ikke fortelle sannheten, og jeg tror dessverre han har rett. For noen vil avstand og tid være de de selv mestrer og gir råd på bakgrunn av dette. For andre kan det være hva de håper å kunne prestere – og ønsker å imponere mer en å informere. Jeg har selv opplevd «fjellfolk» som mener en familie med unger fint klarer å holde samme tempo som en godt trent voksen, og at de anbefaler ruter som jeg synes er «på kanten». Are Kalvø har rett i sin kritikk av "fjellfolk", og løsningen kan være å «ikke lytte til erfarne fjellfolk».

Bestyrerinnen, broderen og jeg på søndagstur. Halv fire på morgenen lørdag var det tid for å ta avskjed med Puerto Rico og sommeren. Da begynte hjemturen til vinter, kulde, regn og vind. Som oftest er det kjekt å komme hjem. Denne gangen var det fristende å holde på sommeren – en stund til. Det ble ikke tur på lørdag, men da måtte det bli tur på søndag. Jeg tok kontakt med broderen på søndagsmorgen og avtalte tur. Bestyrerinnen lå litt frempå – etter lite søvn natt til lørdag, men ville likevel være med på en vanlig søndagstur. Hun mente at «nå var det bare å stå på» for å beholde formen som var opparbeidet etter 14 dager med tur hver dag. Det ville altså bli en ordinær søndagstur, med Bestyrerinnen og broderen som følge. For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Det er en stund siden jeg har gått på de traktene. Alternativet kunne være Jærstrendene – som vanlig. Været avgjør ofte turmålet. Værmeldingen hadde endret seg i løpet av natten. Nå var det null regn, og muligheter for litt sol ut over dagen. I tillegg lite vind. En titt ut vinduet på morgenen, viste stygge sorte og sinte skyer i sør – og høgjæren ligger i sør. Mot vest virket det lysere... Bestyrerinnen stemte for en tur fra Reve havn til friluftshuset på Orre. En tur på omtrent en mil, nesten 11 kilometer. Broderen mente det ville være bløtt og vått på høgjæren, og var enig med Bestyrerinnen. Det er kort kjøring til Reve havn. Bare noen kilometer. Sjøen utenfor den lille havnen gikk hvit. Det hadde tydelig blåst både stikker og strå, men denne søndagsmorgenen var det omtrent vindstille. Gradestokken viste 7 grader. Langt fra badetemperatur, men bedre enn været i forrige uke – da vi var i «syden» med sommer.... Det første stykket går langs sjøkanten. Stranden mellom traktorsporet og sjøen er rullestein og sand. Av og til det ene og til andre tider det andre. Det er greit å gå her på vinteren. Om sommeren kan det være ungdyr på beite på markene som passeres. Det er ikke alltid like greit.... Ikke lenge etter start, tittet sola fram. Og det ble en heller flott tur i finværet. Her, helt ute mot nordsjøen, kommer våre tidlig. Hjemme i hagen kan vi plukke snøklokker, men den siste rosen fra høsten henger bedrøvelig med hodet. Nede ved stranden er det nesten grønne enger, og vi fant nye skudd på en del busker. Om våren ikke helt er rundt hjørnet, så er det heldigvis ikke vinter. Det er mye sandstrand mellom Reve og Orre. Denne dagen var sanden hard og fin å gå på. Det gikk greit, og fort – syntes jeg, som halter og bruker stokk. Vi fikk noen ganske få dråper på oss, selv om himmelen over var omtrent blå. Inne i landet, oppe på høgjæren var det grått, og regn.... Det ble kaffepause på Friluftshuset. Tempoet ble ikke dårligere etter pausen. På vei tilbake mot Reve, holdt vi litt inne i landet, rett innenfor sanddynene, selv om vi måtte ut på stranden igjen et stykke. Med sola bakfra og trekken i ansiktet, ble det ikke like varmet, og selv om «lang under» så avgjort var for varmt på vei sørover, så ble det ikke for varmt den andre veien. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Les hele artikkelen

Sol og sommer også siste turen. Det var en gang – nesten. Det er tross alt noen timer til flyet nordover tar av, men siste tur denne gang, er unnagjort. Det er 4. året på rad vi har vinterferie i «syden» for å gå tur. De tre musketerene, Sigbjørn, Edvin og Kjell, har gått hver dag. Og det er ikke snakk om «småturer» disse karene har gjort unna. Ofte både 15 og opp mot 20 kilometer og tur på minst 4-5 timer. Imponerende utholdenhet. For egen del har det gått litt opp og ned. Akillesen har ikke oppført seg i følge planen, og oppholdet ble mer soling enn tur. Flott opphold i finværet, men ikke akkurat som planlagt... Jeg var langt fra sikker på om det ville bli flere turer etter gårsdagens utflukt til Norskeplassen. Det ville vært en skuffelse og ikke komme seg på tur siste dagen. Det fikk bære eller briste – bokstavlig talt. På tur skulle jeg. Jentene ville en tur i byen, muligens til Amadores langs sjøen. De tre musketerer hadde planer om Arguineguin og miljøløypa til Norskeplassen og ned. For egen del hadde jeg sett for meg en tur til «Våres plass». Det har ikke blitt noen tur ut mot Arguineguin dalen i det hele tatt dette året. Da resten av gjengen gikk Champanjedalen til «Våres Plass, sto jeg over. Som vanlig var det samling på gårdsplassen klokka 10. Alle stilte. Jeg var klar for tur. Det ble til at jeg spurte om gutta kunne tenke seg å «snu» på sin tur. Slik at vi fikk følge til Norskeplassen. Det var selvsagt ikke noe i veien for å gjøre litt om på planene, og vi fire satte friskt i gang med bakken opp fra «Natural Park» mot Norskeplassen. Det er nesten 3 kilometer inn, og det gjorde vi unna på «vanlige» 3 kvarter. På Norskeplassen var det selvsagt folk – mange folk. Det var ørlite mindre varmt denne dagen enn dagen før. Det var likevel varmt nok til at de fleste går uten noe på overkroppen. Flaggene på Norskeplassen hang nesten rett ned. En flott dag til å ta ut i terrenget. Etter en liten drikkepause fortsatte vi mot våre mål innover. Etter bare noen hundre meter tok jeg av til venstre mot Sukkertoppen – 100 høydemeter over Norskeplassen, og de tre musketerene satte kursen mot miljøløypa Etter sukkertoppen er det å følge veien til skiltet med «Våres Plass» En liten kilometer fra Sukkertoppen. Det går vei videre mot «Våres Plass», og det er omtrent en drøy kilometer igjen til selve utkikkspunktet. På Våres Plass var jeg ikke alene. En gjeng fra nordnorge satt og skrev seg inn i protokollen. De ville ta Champanjedalen tilbake mot Norskeplassen. For egen del ble det samme vei som jeg kom. Jeg var antakelig ganske tidlig ute, for det kom en god del folk i mot, og på Norskeplassen var det fullt på alle benkene. Så gjensto bare turen tilbake til hotellet. Både for denne turen og ferien. Det måtte bli «dalen» tilbake. Det er en flott tur utover mot kysten, selv om «dalen» egentlig ikke har noen utfordringer. Denne dagen var det sol og varme. Hele bekledning besto av en lett treningsbukse, sko og strømper. Det er lenge til sommeren... En skikkelig flott avslutning på en fin vinterferie. Les hele artikkelen

Nok en tur - heldigvis. Etter en test tur for et par dager siden var det muligens tid for en litt lengre tur. Gjengen – inklusive den kvinnelige delen – snakket om Eivindsplass. Det burde være mulig for min bakfot også, men jeg er etterhvert blitt mer forsiktig. Og lytter litt til Bestyrerinnen.... Dette året har vi vært velsignet med et aldeles fantastisk vær. Nærmest perfekt gå-vær hver eneste dag. Over 20 grader, sol og blå himmel, selv om det har kommet støv fra Sahara med en frisk bris noen dager. Det er selvsagt tørt. Ikke antydning til nedbør. Midtvinters er det også kjekt å kunne ta på seg et minimum av turklær – kortbukse og sko, uten å sjekke ut vinduet først. Gjengen var klar for en litt lengre tur enn det jeg hadde tenkt. Vi slo likevel følge mot Norskeplassen. Som vanlig valgte de å gå ut av døra på hotellet og ta rett opp bakken fra skaret øverst i «Nydalen» i Puerto Rico. Bakken er egentlig bratt, men etter å har gått opp noen ganger, så går det så meget bedre. Første gangen jeg gikk her var det ikke så enkelt. En smule høydeskrekk gjorde bakken både bratt og eksponert – for meg. Det går folk opp den bakken som om de ikke har gjort annet i livet. Og da snakker vi om et langt liv. Flesteparten av turfolket er – selvsagt – norske. Flesteparten av de norske er NAV¨ere – pensjonister, og mange har vært pensjonist i mange år. Det er egentlig imponerende og se den folkevandringen av pensjonister som tar innover mot Norskeplassen. Det kan ikke være så veldig mange pensjonister igjen i gamlelandet. Den bratte bakken opp fra skaret, blir avløst av en seig stigning omtrent helt opp til Norskeplassen. Som ligger på 315 moh. Fra norskeplassen skulle gjengen opp til Sukkertoppen før de satte kursen videre innover. Sukker toppen er 100 høydemeter over Norskeplassen, Men så er det slutt på bakker oppover på vei mot Eivindsplass – for en stund. For egen del tok jeg det med ro, og planla returen. Det er jo en del mulige veier for å komme tilbake til «Nydalen». Jeg kunne tenke meg å gå mot «dalen» og så se forholdene ann. «Dalen» er nok den greieste veien mot «Nydalen», men er også over en kilometer lengre. På flatene klarer jeg å holde grei fart, emn det går helt «potlet» nedover bakkene. Nesten nede i «Dalen» hadde jeg valget mellom å gå hylla ut dalen til «Nydalen» eller gå bakken ned mot Balito og så bakken opp mot «Nydalen». Som forrige turen valgte jeg å gå mot Balito. Det er nok mye finere natur nede i dalen enn langs veien som jeg gikk. Likevel syntes jeg det var greit å ta denne turen en gang til. På den måten får jeg bakken opp til toppen av «Nydalen» på slutten av turen. Bakken er akkurat passe bratt til at den kan tas i god fart, og slik blir det god trening av. Det må likevel ha sett litt rart ut. Gammel mann med stokk, haltende i full fart.... Les hele artikkelen

En kort rundtur uten utfordringer. Det har gått over en uke siden sist jeg var på tur. Selv om været er det aller beste, med over 20 grader og blå himmel. Årsaken er selvsagt bakfoten, som fikk seg en skikkelig smell på turen til Veneguera. Nå vil noen muligens si at det å ligge strekk ut på en solseng med godt over 20 varmegrader og sol, ikke er noen plage, men for meg har det vært lange dager. De andre i gjengen har tatt turer – hver dag, lange turer innover i terrenget, til nye og for meg, ukjente stier og plasser. Både den mannlige og den kvinnelige delen av selskapet har vært på tur, men jeg har altså ligget på solsenga. I solvarme og med blå himmel, og har måttet ta på solkrem med faktor 15.... Sånt blir man jo lei av – etter en uke.... Jeg burde jo holde foten i ro en stund til, i følge Bestyrerinnen. Muligens ville det være fornuftig å følge rådet for en gangs skyld. Nå har det være fornuftig og begrense turgåing, ikke vært min sterke side noen gang, så.... Som sagt så er det perfekt turvær i Puerto Rico. Sol litt vind og over 20 grader. Det er vanskelig å sitte stille og ikke gå på tur når alt som kreves av bekledning er en lett treningsbukse, strømper og sko. Jeg satset ikke på noen langtur. Denne vinteren har jeg ikke vært innover «dalen» fra øverst i «Nydalen» i Puerto Rico. Det er antakelig den enkleste veien å komme til Norgesplassen fra Puerto Rico. Ingen bratte bakker, og en god del vandring langs en flat og fin sti innover landet. Jeg satset på å komme inn dalen til der det er mulig å ta av rett opp mot Norskeplassen. En bratt bakke, som jeg ikke har lyst å gå ned. Det ville imidlertid, om foten holder, være mulig å ta opp mot høyre og videre den enkle veien mot Norskeplassen. I stede for å ta nordover går det oppe i høyden en sti tilbake mot Balito. Den ender ut i en vei som igjen ender nesten ved sjøen nede i Balito. Og fra der og tilbake til Puerto Rico er det bare en drøy bakke opp til toppen av «Nydalen» i Puerto Rico. Den turen er antakelig opp mot 5 kilometer, og er egentlig uten noen utfordringer, selv om bakken opp fra Balito kan være både lang og varm. Jeg startetinnover dalen, og etter en stund kunne jeg kjenne at det kanskje var lurest å snu. Dette kjente jeg på, helt inn til enden av «Dalen» og der bakken opp mot Norskeplassen tar av. Å kjenne etter gikk helt greit også videre. Her møtte jeg en gjeng fra Egersund, og fikk konstatert at også disse kjente Leif Sigurd. (Som nesten alle i Egersund...) Jeg kunne jo ikke snu etter å ha passert denne gode gjengen. Det ble til at jeg gikk opp til stien mot Balito og fortsatte videre. Nå gikk jeg på et hyggelig dansk på, og tok følge med de nedover. Vi fikk en hyggelig tur nedover. Jeg glemte hele foten. Tiden går fort i hyggelig selskap. Nede i bunn av bakken – både fra heia og fra «Nydalen» måtte jeg igjen ta en sjefsbeslutning. Det ble bakken oppå, i stede for taxi. En fin – kort – tur, men mye bedre enn å ligge på solseng og bli brun. Det var kjekt å gå tur omtrent uten klær, i februar. Les hele artikkelen

Ikke lang, ikke tøff, men en skikkelig koselig og virkelig fin fjelltur. Det er nå 4. året vi,det vil si Bestyrerinnen og jeg sammen «gjengen» er på Kanariøyene for å gå tur. Nesten alle i gjengen er «NAVere», det vil si Bestyrerinnen har kun noen uker igjen til hennes innsats i arbeidslivet er slutt. Jeg tror trykt jeg kan si at alle i «gjengen» inklusive Bestyrerinnen og meg, har en favoritt tur. Og den går ikke innom Norskeplasen. Med fjorten dager her nede blir det som oftest anledning til å ta turen innom Veneguera to ganger. Til nå har vi gått fra Mogan over et skar til Venegura og tilbake, og har syntes at den turen var virkelig fin. I år ble det litt endring på opplegget – i hvert fall for den første turen til Veneguera. Vi startet lengre opp i dalen og gikk ned til landsbyen. Det er litt kronglet å komme til Mogan, og enda mer kronglet (i bokstavlig forstand – veien slår omtrent knute på seg) å nå «mannen med staven». Mannen med staven er en figur som står langs veien mellom Mogan – Veneguera og Ta sarte. Den skal antakelig forestille en gjeter. Her er det mulig å komme inn på den gamle stien mellom Tasarte og Veneguera. Og å gå nedover mot Veneguera. Vi tok buss til Puerto de Mogan og så en stortaxi opp til startpunktet. Det sparte tid og kostet 27 euro – men da var vi 9 i bilen. Bussen går ikke ofte og koster omtrent det samme (med 9 i bilen). Det var tydelig kaldere oppe ved startpunktet enn nede ved sjøen. Antakelig omtrent 700moh... Det ble en helt annen temperatur bare 10 meter lengre ned i bakken – med sola rett i mot og nesten vindstille. Sol, sommer. Tørt og flott sti gir ofte en fin tur. Når det i tillegg kommer en fantastisk utsikt, blomster, sitroner og appelsiner på trærne, blir turen ennå mer fantastisk. Det ble faktisk en del stopp nedover bakkene for å beundre utsikten – og blomstene. Det å få oppleve skikkelig sommer i januar er jo noe vi gleder oss til før turen nedover. Naturen rundt Veneguera er mye mer frodig enn ute ved kysten. Vi får en føles av å være ved en oase. Palmer og frukt og blomster. Veneguera er også litt annerledes enn stedene ved kysten. Det er ingen hoteller få barer og restauranter. Bussen går noen få ganger til dagen. Det lukter av vedfyring og hannen galer i bakgården. En skikkelig perle – men mange har alt oppdaget denne og det kan være vanskelig å få bord til lunch på plaza Veneguera. Vi fikk selvsagt plass og vi fikk også selvsagt god mat – men først drikke..... Det er en spesiell følelse å sitte ute og spise lunch i en landsby et stykke fra turiststedene. Det blir ikke mindre spesielt av at vi har hatt en flott tur på nesten 4 kilometer før lunch. Det tar i hvert fall tid, og det er jo noe vi har nok av. Etter lunch var det bare å ta fatt på turen mot Mogan og buss til Puerto de Mogan, Her blir det både opp og nede. Først en drøy bakke opp, men med fin utsikt tilbake til Veneguera, og så en lang bakke ned mot Mogan. Stien mellom Veneguera og Mogan var i bedre stand dette året. Noen hadde jobbet og laget trinn og ryddet. Det var enklere å komme ned denne gangen. Dette er ikke en tur der vi leggervekt på å gå fort – vi unngikk bussen klokken fire med bare noen minutter – det ble en time venting. Les hele artikkelen

Litt alene, men mange på tur. Mandag er turdag når gjengen har ankommet Kanarieøyene. Ferie? Denne gjengen har kommet til «syden» for å gå tur – hver dag... Det blir alltid litt diskusjon om hvor turen skal gå. Som oftest blir det tatt utgangspunkt i Norskeplassen, og så bestemmes turmål ut fra form og hva de enkelte har lyst å gjøre. Denne dagen var det mange forskjellige ønsker. Med sol og sommer, har den kvinnelig delen av de fremmøtte ønske om å tilbringe deler av dagen – store deler – på solsenga . Men først tur, og som mange ganger før, til Norskeplassen. Det er nesten 3 kilometer fra det stien starter og inn til Norskeplassen. Fra Natural Park er det mulig å ta tre stier innover. Det er inn dalen, den minst bratte stien, men noe lengre enn de andre. Så er det enten bratt eller brattere opp for å komme innover. Denne gangen valgte vi den stien som gå opp til venstre, og som egentlig ikke er så veldig bratt, men hvor mye av høyden tas i en jafs. Vi var 8 stykker som startet fra hotellet, og etter 45 minutter var vi de samme 8 som kom fram til Norskeplassen. Vi var heller ikke alene der. Det er alltid en hel del folk som er innom på denne plassen 3-4 kilometer inn i heia – minst. Det er også mange som er på vei mot, eller kommer fra, et eller annet turmål, som oftest en «plass» med norsk mannsnavn. For vår del ble det en diskusjon om hvor turen skulle gå videre. En del – alle de kvinnelig deltakerne – ønsket en kjapp tur tilbake for å kunne nyte dagen ved bassengkanten. De planla å gå «dalen» tilbake til hotellet. Dalen er vel den lengste turen mot «Nydalen», men også den med minst bratte bakker, Sigbjørn, Kjell med turleder Edvin ville videre innover heia. De så for seg en tur mot «Våres plass», videre forbi «Karpedammen! Og til «Dusjen». Og så ville de ta innover mot «Hermanns plass» for så å gå mot «Eivinds plass», Sukkertoppen, Norskeplassen og ned. Dette mente Edvin ville ta mellom 4 og 5 timer totalt. De planla å være ved hotellet i 3 tiden. I følge offisiell ansvarlig for avstand og tid – Kjell – var turen på 17 kilometer, og de brukte omtrent de planlagte 5 timene. For egen del var jeg skeptisk til en så lang tur. Akilleshælen har ikke blitt helt bra, og etter en time eller to på tur, så blir det halting... Jeg syntes likevel det ville for galt å bare ta tilbake til hotellet. Det vill gi en tur på omtrent halvannen til to timer. Litt lite i solskinn og kjempeflott turvær. Det ville være mulig å ta følge med de tre musketerer og etter en stund ta ut i terrenget på egen hånd. Turen gikk om Sukkertoppen – en liten kilometer fra Norskeplassen og videre innover kjerreveien mot Cortadores Et stykke oppover står det piler og viser vei mor både Våres plass (til høyre) og Eivinds plass (til venstre). Her tok jeg mor venstre mens de tre musketer tok mot høyre og ut i heia på langtur. Det er kjapt gjort å gå feil mot Eivinds plass. Her går det en tydelig sykkelsti oppover, mens stien mot Eivinds plass er mindre tydelig og går nedover – nesten tilbake mot Sukkertoppen. Her ble det en skikkelig grei alene tur. Jeg er jo vandt med å gå for meg selv, og siden jeg her gått her noen ganger er det også enkelt å finne fram. Nå er det ikke lett å gå seg vill – sola står i sør og er et fyrtårn mot Norskeplassen. På Eivinds plass kom det en kar oppover samtidig med at jeg kom fram. Vi fikk en liten prat, og skrev oss inn i protokollen. Jeg fortsatte tilbake til Sukkertoppen – en drøy bakke opp, og ned til Norgesplassen. Det smakte godt med en mandarin.... Tilbaketuren mot hotellet gikk «rett fram» og ned bakken. Det gikk ikke så alt for fort – bakfoten var ikke grei å ha med å gjøre, og som vanlig kjennes vannblørene godt. Les hele artikkelen

Tverromdalen i Madland støtter jeg. Det må være en av de fineste dalene så nær vei. Jeg har alltid tenkt å ta med teltet til Tverromdalstjødnet for en overnatting - så langt har det ikke blit noe av, men håpet er jo der...

Første tur på Grand Canaria i 2019, Det er etterhvert blitt en tradisjon. Gjengen samles i Puerto Rico i slutten av januar. Ikke for å slite solstoler, men for å slite skosåler. Det er likevel været som gjør at vi velger å gå turer i «syden». Få plasser i Norge med kortbukse og blusevær i januar. I 2018 var vi muligens uheldige, og hadde regn nesten hver dag. Med temperaturer ned mot 10 grader ble det litt surt inne i mellom. Dette året var Yr - så langt – rause med både sol og varme. Termometeret i bussen på vei fra flyplassen rundt klokka ti om kvelden, viste 19-20 grader...... Søndag arrangerer Norskeklubben tur. Det kommer folk fra både Puerto Rico og Arguineguin. Og så går hele gjengen ned til Puerto Rico eller Arguineguin annen hver gang. Nede blir det møte med allsang og noe å drikke til. Denne søndagen ville endepunktet være Arguineguin. Gjengen er fulltallig dette året. Edvin og Anne Margrete kommer fra Tysvær med et tidlig fly, og steller i stand kveldsmat til sultne folk fra Jæren – Sigbjørn, Anne Lise, Kjell, Ingrid og Bestyrerinnen – med meg.... Edvin, valg til turleder mot bare en stemme, sammen med nestleder Anne Margrete startet årets tursesong med å gå ned til Puerto Rico, for så å gå opp bakken mot Norskeplassen. En liten omvei på et par – 4 kilometer. Vi andre valgte å gå fra hotellet direkte til Norskeplassen. Det er bare 3 kilometer. På Norskeplassen var det folk, masse folk, og mange som ville være med Norskeklubben på tur. Turen skulle gå Miljøruta mot Arguineguin. Vi var nesten 60 som startet turen, noen falt av underveis, mens andre kom til. Vi var 56 som kom til Arguineguin. Med så mange sammen på tur er det vanskelig å holde alle samlet. Det ble noen små oppsamlingspauser underveis, men Norskeklubbens folk er flinke til tilpasse farten etter forholdene. I dette tilfellet de som går litt senere enn de sprekeste, Norskeklubben er som regel heldig med været på sine turer. Nå er det som regel flott vær på Kanarieøyene, men likevel må Norskeklubben ha en direkte linje til værgudene, Denne gangen var det ekstra fint vær. Blå himmel og blå sjø. Sol og nesten ikke vind, og best av alt en temperatur rundt 20 grader – i sola. Miljøruta er en fin søndagstur. Den går slik at det er mulig å få tatt noen ganske bra bilder, og naturen er selvsagt ganske annerledes en hjemme. Denne dagen gikk vi og riktig nøt turen nedover mot havet. Nede i Arguineguin nøt vi drikke. Det tok litt tid å synge både den røde grønne og hvite sangen, og vi fikk noen gode vitser inne i bland. For vår del gikk turen videre ned til stranden og mot Balito og opp bakken tilbake til hotellet. Turen med Norskeklubben ble omtrent 9 kilometer, med vårt spesielle tillegg ble det (for noen av oss) en søndagstur på 14 kilometer, En skikkelig søndagstur i kortbukser og bare tynn bluse – i januar. Les hele artikkelen

Mer vinter og mer strand. Søndagens tur måtte bli en ny strandtur. Vinteren har ikke helt sluppet taket, selv om det er 2-3 varmegrader ute. Jeg snakket med broderen på lørdag, og han mente at både han og Bjørg ville på søndagstur. Nå sliter Bjørg med gamle skader og litt sykdom, med hun på laget bør søndagsturen ikke bli for lang. Med både være og forhold og begrensinger i lengde, så er det få muligheter annet enn en ny strandtur. For et år siden gikk jeg for første gang fra Bore til Reve. Omtrent 4-5 kilometer langs sjøkanten en god del på sandstrand og resten på sti. Litt av denne turen går i rullestein. Det store spørsmålet blir om vi skal gå fra nord til sør og tilbake eller stikk motsatt... Vi valgte å starte fra Bore. Jeg måtte slå opp hva Bore betyr – kant, bord, mente eksperten, og det kan jeg ikke være uenig i. Bore ligger på en kant opp av sjøen, og mye av stien går under denne kanten og litt inn av sjøen. Borestranden er laang. Fra parkeringsplassen går stien ut på selve stranden, og da er det sandstrand både nordover og sørover. Vi skulle sørover mot Fuglingane og videre mot Reve. Det er slutt på sanden ved Fuglingane, det blir rullestein og grus. Stien går for det meste litt innen for selve stranden, på gammel ferdselsvei. Her er det fortsatt rester av den gamle tid. Det står spill for å trekke opp båter og det er tydelige «sjøveier» - vei fra garden og ned til sjøen – flere plasser. Slike «rester» av gammel levemåte blir ofte bare pløyd ned. Det er jo bare noe gammelt rusk... For egen del synes jeg slike ting gjør det verdt å gå turen. De gamle veiene, båthus, båtstøer og tarelaer bør tas vare på. De viser hvor viktig havet var for befolkningen på Jæren i gamle dager. For oss som nå bor her betyr strand sol og sommer, og i hvert fall ikke matauk. Det lå en del snø og is i stien da vi nærmet oss Reve havn. Vi hadde gått fort sørover, og det ble ingen pause før vi snudde og tok fatt på turen nordover. På tilbakeveien fikk vi trekken bakfra. Det ble adskillig mer behagelig, nesten varmt. Halve turen gikk uten at vi så et eneste menneske. Tilbake på Boresanden var vi ikke alene. Det var en masse folk, selv om det egentlig var langt i mellom de. Det hadde vært en helt grei søndagstur. Både Bjørg og Bestyrerinnen syntes turen hadde gått greit- For egen del er det også helt i orden å gå steder jeg ikke så ofte har tråkket. Det blir mye de samme turene, spesielt på vinteren når det er is og snø inne i landet. Stranden er god å ty til om vinteren. Vi gikk i ca to timer, og ca 9 kilometer. Selvsagt var det helt flatt, men eller en skikkelig fin tur. Les hele artikkelen

Flott innlegg, har sendt dette videre til min datter.

Vinterforhold og vintervær. Fredagsmorgen var det hvitt utenfor vinduet. Snø. Det hadde ikke Yr nevnt et ord om. Selvsagt passet det dårlig. Med snø på bakken må det bli en lørdagstur langs stranden. Ingen ting hadde endret seg til lørdag. Det var fortsatt kaldt og snøen var ikke forsvunnet. Vinterforhold er noe herk. Med bakfoten i ulage, går det sakte og forsiktig – uten snø og is. Jeg hadde håpet på tørre forhold denne helga. Det ble meldt om vintervær også på lørdag, selv om temperaturen kunne snike seg over nullpunktet. Yr melde sol, delvis skyet og litt vind fra sørøst. Jeg tenkte det ville passe med en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når naturen skaper seg og strør hvitt ut over landskapet. Det pleier å være «framkommelig»helt ute i vannkanten selv med et lett snødekke. Vinter betyr også at jeg normalt tar ut litt senere enn på sommeren. Jeg var ikke avgårde før nærmere 11. En halv times kjøretur til parkeringsplassen ved Hå gamle kirkegård. Det sto noen biler, og det var spor mot Obrestad, men de så ut til å være fra fredag. Stien starter mot sør-øst. Og jeg fikk trekken i mot. Med rundt null og 3-6 m/sek vind, ble det likevel kaldt – det første stykket. I horisonten framfor meg var det blå himmel. Godt – tenkte jeg. Da får jeg sola som ble meldt av yr. Etter en stund stoppet jeg for å ta bilder. Den stålgrå himmelen dekket mer av himmelen bak meg enn da jeg startet. Og det kom noen dråper seilende. Som vi pleier å si: er du misfornøyd med været, vent en liten stund så få du sikkert vær som du liker bedre. Det kom en lysning i vest, og ikke lenge etter var det igjen opphold. Jeg hadde ikke noe bestemt mål for turen, og nådde Obrestad havn i fin form. Da ble neste mål Kommedelen – eller Reimebukta? Det er halvveis mot Varhaug..... Øverst på Kommedelen er det bra utsikt over landskapet. Det er mulig å se både tilbake til Hå og fram mot Varhaug gamle kirkegård. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Da kom ørna opp fra en liten dupp i bakken bare noen meter lengre framme. Selvsagt var ikke kamera-et klar. Nede i dumpa lå restene av måka som ørna hadde spist av. Halvveis er ikke et «mål». Jeg kunne ikke snu der, og fortsatt mot sør. En av fordelene med frost er at myrhullene er harde. Denne dagen var det mulig å spasere rett over – for det meste. Det ble ikke lange stoppen på Varhaug. Jeg drakk litt saft og tok noen bilder, og fortsatte på turen – tilbake. Det er ikke til å komme fra at etter 8-9 kilometer blir det litt «på det jevne». Det handler mer om å komme fram enn å se seg rundt. Likevel stoppet jeg opp noen ganger. Været hadde endret seg. Det var sol inne i mellom og sola varmet. Det ble tinte og mindre snø og is. Selvsagt var jeg omtrent alene. På lørdager er det lite folk. På vei sørover var det ikke spor i det hele fra Reime til Grødaland. Det var noen flere spor på tilbaketuren. Som vanlig var det noen få personer mellom fyret og prestegården. Turen er forholdsvis lang – 17 – 18 kilometer tilsammen. Under gode forhold er det mulig å gjøre den unna på godt under tre timer, selv om jeg nok brukte mer enn det denne gangen. Det er likevel en kjekk og flott tur på vinteren. Og muligens enda flottere litt senere på året, med vår , fugler og blomster mens andre plasser fortsatt sliter med vinter. Les hele artikkelen

Bestyrerinnen og jeg i vinden. Det ble ingen tur på lørdag. To timer på sykkel og med styrketrening i stede. Både akilleshælen og været gjorde at jeg valgte å ta det med ro. Bestyrerinnen var veldig klar på at hun gjerne ville være med til «syden» og der er planen å gå. Mange turer, som i fjor og året før. Det er ikke lenge til vi drar..... Planen var å ta en litt lengre tur på søndagen. Yr var mer velvillig med finvær søndag enn på lørdagen, og det kunne se ut som om det var mulig å få en «tørr» tur rundt Lifjellet. En tur på to – tre timer, som nå er blitt en langtur... Lørdagsmorgen var det regn. Det blåste og skulle blåse mer ut over dagen. Regn og vind var ikke det jeg hadde sett fram til. Bestyrerinnen mente det burde være greit med en kortere tur. Klokke ble nærmere halv elleve. Jeg måtte igjen ta en beslutning. Regn og vind? Og bestyrerinnen ville helt på tur sammen med meg. Det ble til at vi valgte å gå langs sjøen. Det er ikke lange kjøreturen ned til Reve havn. Fra havna er det mulig å gå både sørover og nordover. Den vanligste turen går sørover mot Orre – og Friluftshuset. Som har oppe på søndager og serverer kaffe og lapper. Et godt turmål for en søndagstur. Det tar normalt rundt en time å gå fra havna og til Friluftshuset på Orre. Mesteparten av turen går på strand, men den første delen går over marker. På sommeren er det ungdyr ute. Vi velger normalt andre turer da. Det er mulig å gå nordover på sommeren, selv om jeg ikke har gått her så ofte. Det var fortsatt ikke skikkelig vinter denne søndagen. Mer høst egentlig. På Reve blåste det friskt. Vi fikk vinden bakfra på vei sørover, og etter en stund var det mulig å gå med noen små lettelser i antrekket. Glidelåsen på jakken nesten nede. Det gikk hvitt på sjøen. Vi kunne se store bølger ute i havet. Bestyrerinnen var glad hun ikke var på den enslige båten vi kunne se ute i horisonten. Mye lengre uten enn normalt, antakelig på grunn av bølgene som tårnet opp nærmere land. Uvær og storm har endret Revestranden siden sist vi gikk her. Sjøen gikk mye nærmere sanddynene. Mye av sanden var forsvunnet og stranden var dekket med grus og stein. Alt på bare en måned. Bølgene som ruller over stein og grus lager lyd. Mye lyd. Det er faktisk mulig å høre bruset hjemmefra om natten. Vi fikk en liten pause på Friluftshuset. Hjemover - nordover - ble en blandet fornøyelse. Vinden tok seg opp og det blåste 13-14m/sek rett i mot. Det kom noe regn, men vi fikk også noen små solgløtt inne i mellom. Vind i mot og bløt sand gir ikke de beste forholdene, selv om det er paddeflatt. Det ble liksom litt oppoverbakke en god stund. Det var ikke mange folk mellom Reve havn og Jærens rev. Etter dette kunne vi se en hel del på tur. Noen hadde faktisk tent opp bål og hadde en skikkelig utflukt. Tilbake ved Reve havn gikk vi på kjentfolk. Godt utstyrt med både Leica M 3 og Rolleiflex 6x6. Selv har jeg lagt Leica`en litt på hylla, men det var skikkelig kjekt å få se slike kamera i bruk. Det minnet om de gode gamle dagene. Både Bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur – i vinden. Les hele artikkelen

Søndagstur i følge med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Det ble ikke helt enkelt på søndag. Bestyrerinnen ville gjerne på tur, men så helst for seg en tur rundt Gruda eller en annen tur i uten for mye opp - og ned og gjerne uten særlig kjøring. For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Der var det en stund siden jeg hadde gått. Vi ble enige om å snakke med Sigbjørn og Anne Lise. De skulle på tur i Njåskogen. De hadde planer for ettermiddagen og ville helst være ferdige med turen rundt et... Broderen var ikke klar for tur. Han ville bruke morgenen til andre ting. Jeg ville derfor bli alene om jeg holdt fast på planene om en tur på høgjæren. Klokka nærmet seg 11 da Sigbjørn kom for å plukke opp Bestyrerinne. Jeg hadde ennå ikke klart å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg trodde en tur i Njåskogen ville være 2-3 kilometer på skogsvei – uten bakker. En spasertur. Litt mindre krevende enn det jeg hadde tenkt.... Likevel ble det til at jeg hev meg på turen sammen med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Det er kjekkere å gå sammen med andre. Det blir en hel del turer alene. Det er ikke lange kjøreturen ned til Klepp Stasjon og parkeringsplassen ved Frøylandsvannet. Det var alt en del biler, og folk på tur. I tillegg kom det ganske mange sykler forbi. Ikke helt det jeg ser for meg på en søndagstur.... Nå hadde jeg aldri tatt turen over brua – Midtgardormen, som etter hvert er blitt et landemerke. Jeg hadde sett bilder og brua den var fin den. Helt grei som bru, og det er brukt mye treverk i rekkverket.... Jeg ble litt overrasket over tempoet. Det var ikke noe sinketempo. For meg, med en akilleshæl som ikke helt samarbeider gikk det fort nok – på veien mot brua. Over brua, bar det ut i skogen. Stien fulgte lysløypa og veien, men ute i terrenget. Fortsatt helt greit for min del. Stien i skogen var mye mykere enn veien og passet bedre til en Akilles i uorden. Selv om det gikk unna. Vi holdt en fart på over 5 kilometer i timen. Noe som er ganske bra i terreng. Selv om Jæren er flat fikk vi også noen bakker inne i mellom. Det fikk i hvert fall min puls opp, og pusten ble noe anstrengt. Vi fikk en tur gjennom Njåskogen litt på kryss og tvers. Og hele veien i et bra tempo. Det gikk så pass fort at jeg måtte konsentrere meg om hvor jeg satte den vinde foten, og fikk ikke helt tid til å følge med hvor vi gikk. Det er ikke ofte jeg er usikker på om jeg kunne finne veien tilbake. Det var heldigvis en rundtur, Det siste stykket tilbake mot brua, gikk på vei. Her traff vi kjentfolk, og vi tok følge tilbake til bilen. I et mye roligere tempo. Nesten 9 kilometer i skogsterreng med høy puls gir god trening. Det ble en skikkelig søndagstur. Les hele artikkelen