REJOHN

Brødrene på tur. Mandag er blitt turdag. For tredje uke på rad ble det ikke noe av søndagsturen. YR får ta mye av skylda. Meldingen for søndagene har vært dårlig. Nå har været blitt bedre enn meldt, men det er en annen sak. Bestyrerinnen var innstilt på en kort og enkel tur. Hun mente det ville være for bløtt i marka til en av de «vanlige» turene. For egen del var jeg ikke sikker på hvor turen burde gå. Jeg sendte en sms til broderen. Han kom tilbake med ønske om en tur til Bynuten. - Det overrasket meg litt. Både fordi jeg ikke hadde tenkt på den turen og fordi en tur til Bynuten etter hvert er blitt en langtur. Broderen har ikke hatt noen langtur på en stund, og har slitt både med knær og helsa forøvrig. Når forslaget var på bordet, hadde jeg lite valg uten om å godta dette. Jeg må innrømme at jeg ikke helt så fram til å gå opp og ned Bynuten. Bare opp hadde egentlig vært nok, men det mangler litt på at det er mulig.... Værmeldingen for mandagen var god. Det var sol og nesten blå himmel hjemme. I nordøst tårnet det seg opp med mørke skyer. Innover mot Høle fikk vi noen ganske få dråper på ruta. Jeg ble enig med meg selv om at vi fikk gå til regnet kom og så vurdere videre tur. Det ble aldri noe nedbør. Pinsen er ofte en god tid for tur. Om været er bra kan det være mye folk i løypa mot Bynuten. Det var alt en god del biler da vi kom til parkeringsplassen og vi kunne se en god del folk oppover i bakken. To ungdommer startet samtidig med oss, og vi holdt følge et stykke oppover «Lyseveien», men de dro kjapt fra i de bratteste bakkene. Vi har ikke kondisjon som 20-30 åringer lengre. Likevel ble det til at vi gikk forbi en del folk oppover. Det er heller ikke å legge skjul på at noen gikk forbi oss også. Det hadde regnet på søndagen, og det var fortsatt vått i stien. Med en mengde folk på tur, ble det opptråkket og glatt. På tilbakeveien skled jeg ut og havnet på rompa. Heldigvis uten andre skader enn på mitt eget selvbilde. Vi forsøkte å ta det med ro denne gangen. Forrige gang brødrene var på tur mot Bynuten – pinsen 2017, ble det bare en av oss som kom til toppen. Denne turen ville vi begge opp. Det ble til at vi stoppet noen ganger og snakket med folk. Det er alltid hyggelig å treffe folk i heia. Denne dagen var det – som vanlig – bare hyggelige og kjekke folk vi traff. Som vanlig snakket vi med noen som var på sin første tur oppover, og noen blir litt overrasket over hvor «tøff» turen egentlig er. Nesten på toppen var det en kar som tilbød seg å ta bilder av oss begge. Det er ikke så ofte vi opptrer på samme bilde. Nedturen ble helt grei. Totalt nesten 12 kilometer og 650 høydemeter på 4 timer. Godkjent for oss gamlinger... Les hele artikkelen

en helt vanlig to-dagers tur i Frafjordheien (mellom Hunnedalen og Lysefjorden) er overnattinger på Sandvatn og Blåfjellenden. Begge hyttene med hunderom (som kan bestilles på nettet.) Ulempen er at to av "dagsmarsjene" bare er på 3 timer. Startsted og sluttsted på samme plass - Høgaleitet i Hunnedalen. Mellom Blåfjellenden og Sandvatn går stien over toppen på Stutaheia - over 1000moh. Det er også mulig å ta en avstikker til Blåfjellenden (fjelltoppen) som har flott utsikt nedover Fidjadalen og utover Frafjordheia.

Det er avhengig av den enkelte Turistforening hvordan de løser "problemet" med hund på hyttene. (Ikke et DNT spørsmål....) I STF forsøker foreningen å lage hunderom på hyttene. Eget rom, noen ganger med utstyr som en egen hytta (protokoll og safe og kjøkken), men alltid med dyner og puter i sengene. Det er med andre ord forskjell, selv innenfor samme forening. Det er i ALLE hytter forbud mot å ha hund inne andre soverom og stuer.

for egen del har jeg god nytte av stablebare bokser fra IKEA. eller har jeg på ingen måte like ordentlig på utstyrsrommet som andre.....

Regn og torden. Det hender Bestyrerinnen mener jeg bør være til stede ved enkelte anledninger. Barnebarns 8 års dag er nok en slik anledning. Det betød at jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden på fredag som vanlig. Det måtte bli en torsdagstur i stede. Normalt jobber jeg hjemme før jeg drar oppover mot Hunnedalen. På torsdag tok jeg det med ro. Jeg hadde god tid. Værmeldingen for torsdag var litt blandet, men helt til rundt 11 på torsdag, ville det være greit turvær. Plutselig hadde YR ombestemt seg. Det var nå snakk om store nedbørsmengder og torden. I tillegg skulle det blåse opp mot stiv kuling. Nå høres stiv kuling alvorlig ut, men det er ikke mer enn 14 m/sek på det laveste, og det er egentlig greit å gå i 14-15 m/ sek vind. Det bråker fælt rundt ørene, men eller nesten greit. Det ble litt hektisk etter at jeg hadde lest det nye værvarselet. Uværet, det vil si regn og torden skulle komme mot Blåfjellenden fra 4 tiden på ettermiddagen. Med en times kjøring og 2-3 timer tur, ville klokka bli godt over fire – om jeg ikke rasket på. Jeg kom avgårde litt over 12. Jeg hadde noen dråper på ruta på turen oppover, og lurte på om Yr – muligens – hadde tatt feil av tidspunktet. Da jeg parkerte var det opphold, men det var mørke skyer rundt om. Det er bedre med vinden i ryggen enn motvind. Jeg blåste innover heia. Likevel ble det en stopp av og til, med en kikk over skuldrene for å se på skyen som raste over himmelen. Det ble mer og mer mørke skyer. Jeg gikk og lurte på når regnet – og lyn og torden vill komme. Nede ved Blåfjellenden kunne jeg se nedover Fidjadalen, og ble glad for at jeg ikke var der. Der var det ikke mørke skyer, men svart himmel. Og det begynte og tordne mellom fjellsidene. Jeg kom meg i hus, fikk hentet vann og gjorde klar til en vanlig kveld på hytta. Klokka var ikke mye over 4, og jeg hadde antakelig vært på hytta en halv time da uværet slo til. Det lynte og tordnet – ikke litt, men mye.... Mellom fjellveggene lød det som dommedag en liten stund. Så kom regnet. Ikke vanlig regn, men styrtregn. Jeg har sett slik regn før, etter tordenvær – i syden. Det fosset bokstavelig ned. Regnvann er brukenes til alt. Jeg satte bøtta under takskjegget og det tok ikke lang tid før den var full. Jeg slapp å hente vann på morgenen. Morgenen var eller fullstendig annerledes. Sol, blå himmel og mye mindre vind. Det var en slik morgen jeg ønsker meg, men sjeldent får oppleve. Denne forsommeren har det vært mange slike morgener på Blåfjellenden. Av og til er det meste på plass. Sol i ansiktet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Trekken bakfra, og det er ikke for mye vann rundt om. På returen mot Hunnedalen fikk jeg oppleve en slik dag, Når det i tillegg er mer sommer enn vår med blomstrende grepplyng og klokkelyng som lyser opp, og i tillegg multeblomster, fioler, og andre blomster, må det bli en flott tur. Jeg var forberedt på å få rypemor mellom beina denne gangen også. Hun lå bare stille på reiret og kikket engstelig opp på meg. Jeg viste jo godt hvor rypereiret lå. Jeg kikket likevel 10 cm feil, og lurte på om jeg husket feil. Først da rypa beveget hode ble jeg klar over at reiret var der, men med rypemor på plass. Denne turen over heia ble en av de bedre. Det er slike turer som er kjekke og tenke tilbake på. En flott tur i flott vær. Les hele artikkelen

Alle, og jeg mener virkelig "alle" bruker penger (og ressurser) på ting som andre synes er fullstendig unødvendig. For egen del synes jeg store biler, flotte hus, overveldende hager og liknende er fullstendig unødvendig og i noen tilfeller latterlig. Jeg bruker en god del penger på friluftsutstyr med meget god samvittighet. Når det gjelder klimautslipp, så er jeg mer enn skeptisk til det som blir fremstilt som "sannheter".

Jeg har alltid ansett Sandvatnet som fisketomt, sammen med "litla Sandvatn" - "900 vannet" rett ved hytta. Men.... Jeg tror en eller annen fortalte meg at det faktisk var fisk i vannet. Jeg må i så fall ha snakket med vedkommende på Blåfjellenden, og det må ha vært i fjor eller tidligere. (Beklager dårlig hukommelse.) Langavatn og Rundevaten har fisk, men det er du muligens klar over. Du kan legge inn spørsmål på facebooksiden til Sandvatnhyttas venner. Atle vi antakelig svare ganske kjapt. https://www.facebook.com/profile.php?id=264035787064691&ref=br_rs

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. De siste ukene har det ikke blitt den tradisjonelle søndagsturen. Delvis fordi Bestyrerinnen har vært opptatt på annet hold, men også fordi mine ankler og bein, ikke helt er innstilt på tur tre dager etter hverandre. Nå har værmeldingen også gjort at mandagen har blitt foretrukket frem for søndagen. Det er kjekkere å gå tur i solskinn enn i regn. Yr har meldt om dårlig vær på søndag og bedre på mandag. Og fått delvis rett. Det har ikke blitt bedre vær på mandagen, bare omtrent det samme. Denne mandagen var det også meldt om opphold og litt sol ut over dagen. Det vi fikk var overskyet og vind. Heldigvis har temperaturen steget til «nesten» sommer. Det var 14-15 grader hjemme og 16 da vi kom ned til bilen. Det hadde regnet noen dager før helgen. Vi regnet med at det ville være både sorpet og bløtt de fleste plasser. Turen rundt på Høgjærern var et alternativ, men der hadde vi gått på torsdag. Bestyrerinnen foreslo en tur langs stranden. Hjemme lå buskene i hagen omtrent flate, og trærne svaiet i vinden. Det ville være bedre med en «topptur» fra Gramstad. Det var ikke mange biler på Gramstad i forhold til i helger eller skikkelig flotte dager, men det var avgjort en god del folk på tur. De fleste mot Dalsnuten, men vi så også noen som tok mot Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot da vi startet på bakken oppover. Stien mot Bjørndalsfjellet er bred og oppgått. Det er lagt ut lemmer i myrene, så selv om det er bløtt, er det mulig å komme tørrskodd fram. Vi tok det med ro oppover bakkene. Det er både mange høydemeter og bratt for å komme opp til topps. Etter som vi begge har lang erfaring med bakker, blir det til at vi går i jevnt (og sakte) tempo. Det er det jevne tempoet som bringer oss kjappest til topps. Selv om vi hadde møtte en del folk oppover var det tomt på toppen. Det ble et kort opphold. Vinden blåste oss kjapt nedover bakkene mot veien igjen. Det ble til at vi satte kursen mot Fjogstadnuten og nok en drøy bakke. Det er ikke mer enn 2,5 kilometer fra veien og rundt Fjogstadnuten til parkeringsplassen på Gramstad.. noe av dette på god vei. Likevel tok det oss nesten en time. Med den «ekstraturen» ble det en grei mandagstur, Uten rundturen hadde det bare blitt en liten utflukt – ikke en skikkelig tur. Jeg fant fram et nytt par med ALFA Walk King til turen. De gamle er ikke slitt men lekk. Selv om jeg kom tørrskodd ned på siste turen fra Blåfjellenden, så blir jeg våt om det regner. Nå hadde jeg hatt de «nye» skoene liggende en god stund. Jeg har begynt å bruke lave Salomonsko. De er vesentlig lettere enn Walk King og har vært behagelige å gå med. Problemet var at jeg mistet styrken i beina med lette sko. Det ble tungt å gå med gamle våte Walk King. Les hele artikkelen

Jeg mener å ha snakket med noen (for lenge siden) som hadde kommet ned til sjøen, men på grunn av ras, vil terrenget ganske kjapt endre seg.

Da fikk jeg anledning til å handle inn en ny Norrøna Recon bukse..... Alltid greit å ha en ny liggende om den gamle skulle ta kvelden.

Et nytt par Walk King - innkjøpt 05.08.18 tatt i bruk i dag.

Eggene og plassering av rede kan minne om rype.

Blåfjellenden, - som vanlig. Selv med mulighet til å ta ut på tur når jeg vil, passer det som regel å ta ut på fredag, med retur på lørdag. Selvsagt blir YR sjekket opp og jeg prøver å tilpasse meg finværet – om mulig. Denne uka var det tidlig klart at fredag ville bli en god dag, og lørdag ikke fullt så bra. Varselet for lørdag endret seg ganske mye i løpet av uka. Det var snakk om stor nedbørsmengder midt på dagen. Og ble etterhvert til «vanlig» regn på natten og på morgenen. Nå er været ikke en hindring for å komme seg på tur, selv om dårlig vær er ubehagelig. Ikke så kaldt og vått at turen ble utsatt. Jeg satset på å komme meg både fram og tilbake.... Fredagens tur innover heia mot Blåfjellenden ble en av de flotte turene i vår. Nå vil en tur til Blåfjellenden i mai uansett vare skikkelig fin. I år har vår og sommersesongen kommet godt i gang før den normalt så vidt starter. Det er nesten ikke snøfenner igjen, og bilder fra 2015 viser omtrent samme snømengde i slutten av juli. Om det er den globale oppvarming som endelig slår til, så har den i hvert fall en positiv effekt i «min» hei. Det var ikke helt sommertemperatur på vei innover, men selv med bare 10-12 grader i lufta, var det noen unger som ville bade og vannet var sikkert kaldere enn lufttemperaturen. Det ble en tur over heia i bare ullblusen. Omtrent sommertur. Det var tørt i bakken, stein og berg var greie å tråkke på. Det var ikke noen grunn for å sitte hjemme. Det var spor innover, men de så ut til å være fra dagen før. Noen hadde bestilt plass på hytta, så jeg ville antakelig ikke bli alene. Det viste seg å være 4 jenter som hadde gått fra Mån på torsdag. Planen var Sandvatn – samme dag. Det ble litt i overkant, og jentene tok heller to netter på Blåfjellenden. Det kom ingen flere denne kvelden. Det ble selvsagt en kveld som mange andre på Blåfjellenden. Det er alltid hyggelig å sitte på hytta og lese eller løse sudoku. Det er ekstra kjekt om det i tillegg er noen å snakke med. Det var det denne kvelden. Regnet YR snakket om, kom på kvelden. Jeg kunne høre regnet utenfor om natten og lyden av bekken med den lille fossen ble høyere og høyere. Det båste og regnet, samtidig med at tåka la seg nedover fjellsidene da jeg sto opp. Temperaturen sank utover natten. Og det var ikke mer enn 5-6 grader på morgenen. Litt trøstesløst vær å ta ut – eller? Det tok litt tid før jeg fikk summet meg og var klar til turen tilbake den morgenen. Jeg fikk på omtrent vinterklær, med lang under. Opp bakken ble det alt for varmt. Regnet hadde gått over til yr. Jeg fikk både regnet og vinden bakfra. Det ble egentlig ikke spesielt ubehagelig. Det ble en fin tur, Oppe ved «vaet» gikk vannet høyt over gangsteinene. Jeg snørte buksa tett rundt fjellstøvlene og vasset uti. Jeg var tørr i skoene da jeg kom over. Gore-tex`en holdt tett. Tåka la seg nedpå, men den ble aldr spesielt tett. Det var alltid minst 50-60 meter sikt. Med tåke og regn og snøfenner ble det likevel litt «trolsk». Oppe i høyden, går stien på begge sider av en liten stein. Da jeg var rett på siden av steinen, flagret rypa opp. Jeg fant 4 egg i et reir på sørsiden av steinen. Jeg lurer på hvor høyt jeg hoppet da rypa kom omtrent mellom beina på meg? Nedover mot Hunnedalen ble det en grei tur. Egentlig mer enn grei, det ble en skikkelig flott tur, selv i det dårlige været. Nesten nede, hørte jeg sauebjeller. Det var en ganske stor drift som var på vei mot gjeterhytta ved Blåfjellenden. Og selvsagt traff jeg kjentfolk. En hyggelig avslutning på en kjekk tur. Les hele artikkelen

Det er flere flotte turer i området. Time kommune har laget en oversikt. "Ti tureri Time"

Tur på Kristi himmelfarts dag. Det var en stund siden Bestyrerinnen hadde vært med på tur. Selvsagt hadde det blitt turer, både for henne og for meg, bare ikke vi i sammen. Jeg har forsøkt å ta lengre turer – ikke langturer, men heller ikke korte... Selv om vi begge nå er pensjonister, og kan egentlig gå tur når det passer, blir det til at vi følger gamle vaner med tur i helgene. Bortsett fra at vi ikke har hatt en søndagstur sammen på en stund. Kristi Himmelfartsdag er ikke søndag, men helligdag. Dagen har likevel ofte blitt brukt til tur. Dette året hadde jeg «glemt» hele greia, og ble litt overrasket da torsdagen plutselig viste seg å være en helligdag. Værmeldingen var litt «ymse». Det regnet på morgenen av. (Etter et skikkelig tordenvær i 12-tiden, kvelden før, hvor det virkelig smalt i bakken av regnet.) Det kunne være bløtt og vått og mye vann på enkelte av de «vanlige» turområdene. Nå hadde Hå kommune laget nye gangveier på Høgjæren, så de verste sorpehullene er greie å komme over. Det kunne Vi ventet en stund med å ta ut. Det skulle bli bedre vær utover dagen. Muligens med litt sol... Det tar en halv time å komme opp ved Holmavatn. Der var det alt en masse bil. Litt senere kom vi på at det muligens var «preik» ved Synesvarden denne dagen. I følge min dårlige hukommelse, var det en gudstjeneste der opp hvert år på Kristi Himmelfartsdag. Det kom i hvert fall en god del folk i mot som også hadde kommet via Synesvarden. Det tydet på et eller annet arrangement en eller annen plass. En del av de som kom i mot hadde med hund. Noen, til og med to. Nå hadde vi passert gjennom en flokk med ungdyr på veien. De flyttet seg da vi nærmet oss, og jeg er ikke spesielt skeptisk til slike ungdyr – så lenge staven er med. De som kom i mot hadde ikke stav, men hund. Det er ikke alltid helt greit å gå forbi – eller gjennom – en flokk med ungdyr når bikkja er med. Dyra er nysgjerrige og kommer bort mot hunden. Hunden blir skeptisk til de stor dyra og trekker mot folkene. Det kan lett ende med at folk – og bikkjer springer vekk fra ungdyra. Som selvsagt synes dette er kjekt og følger på.... Det går helst godt, og det så ikke ut som om noen hadde problemer. Det er jo alltid mulig å gå rundt... Vi gikk rundt, ikke ungdyra, men runden fra Holmavatn til Steinkjerringå videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. En flott tur på omtrent en og en halv time. Vi brukte litt lengre med en pause på toppen av Synesvarden. Selv om det var fuktig da vi kom, var det tørt i bakken. Det kan umulig ha regnet så mye som hjemme. Det ble helst en flott tur i bra vær. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme denne dagen. Selv om det var regn på morgenen... Bestyrerinnen mente vi hadde fått en fin tur. Vi hadde begge blitt skikkelig «sure» av å sitte hjemme på en «turdag». Les hele artikkelen

En «topptur» Det ble ingen søndagstur. Det ble en mandagstur i stede. Ingen ville bli med på søndag, og YR var mer velvillig på mandagen. Bare unnskyldninger – selvsagt. Sannheten var at beina kjentes tunge og stive på søndagsmorgen. Jeg tok en hviledag. Det var snakk om mye bedre vær på mandag, og da ville solen ha tørket opp noe av regnet fra tidligere. Det ble anledning til å «planlegge» en tur litt utenom det jeg har gått den siste tiden. Vådlandnuten er et turmål, jeg pleier å ta mot et par ganger i året. Det har ofte vært en vårtur, med snø og fenner i høyden. Selv om det fortsatt er mai, mente jeg at all snø og spor av vinter ville være vekk, selv om toppen ligger på over 800 moh. Jeg tok kontakt med broderen, og denne mandagen var han klar for tur. Og han kunne tenke seg en tur til Vådlandsnuten. Bare det ikke ble for fort oppover bakkene. I «gamle dager» for bare noen få år siden, var en tur på en mil, og 5-600 høydemeter, ikke noe å skrive hjem om. Det var bare en helt alminnelig tur. Etter å ha blitt over 70, er ikke form og kondisjon helt den samme som den en gang var... Vi var alene på parkeringsplassen, og regnet ikke med at det ville være særlig mange andre på tur i Madlandsheia denne dagen. Det har skjedd store endringer her oppe, siden første gang vi var på tur i området. Det var en gang på 50 tallet, sammen med våre foreldre, og senere ble det skiturer på vinteren. Nå er terrenget overgrodd med bjørk, og vanskelig fremkommelig på ski. Det er først et godt stykke oppe i Høylandsskaret ar terrenget åpner seg. Det var kjekt å være på tur i Madlandsheia denne mandagen. Vi klarte å holde jevn fart opp bakkene, og det ga overskudd til den siste bratte kneika mot toppen. Broderen var i utgangspunktet ikke sikker på om han ville komme opp til topps. Det har gått trått noen ganger her. Med overskyet vær og trekken bakfra, var det også mulig å gå i bare blusen nesten til toppen. Bare det siste stykket ble det nødvendig å ta på jakke. For egen del tredde jeg også på vanter. Det var ikke mange gradene over null helt øverst. I begynnelsen av Høylandsskaret går stien rett ved siden av bekken. Her er det offisiell drikkeplass. Også årgang 2019 ble testet og funnet i orden. Broderen ville også teste vannkvaliteten, men han klarte på ett eller annet forunderlig vis å miste snyltekoppen i bekken. Og så den blå koppene seile nedover mot indre Fisketjønn. Siden det var den eneste koppen vi hadde med, fikk vi klare oss uten resten av turen.... Det går greiere nedover bakken enn opp. Selv med en ankel fortsatt i uorden etter et overtråkk for mer enn 3 måneder siden, gikk det greit. Broderen var litt overrasket over at han var den som holdt farten opp nedover. Det pleier å være han som er mest forsiktig i nedoverbakker. Vi kom til bilen etter vel tre timers tur. Det vil si omtrent 3 kilometer i timen, men med noen hundre meters stigning på oppturen, mener jeg vi holdt en grei fart. Det var uansett en fin tur. Les hele artikkelen

Blåfjellenden i mai. Det har alt blitt en del turer i heia denne sesongen. For første gang skulle jeg ta ut en fredag. Det har blitt lørdag-søndagstur de siste ukene. Denne uka var det tilbake til den tradisjonelle fredagsturen til Blåfjellenden. Med retur på lørdag. Til nå har værgudene oppført seg eksemplarisk. Lite nedbør, mye sol, noe vind, selv om det har blitt kaldere etterhvert. Flott turvær uansett. Det har vært en vår som bør huskes. Tidlig start og flott vær, er ikke noe jeg har opplevd så veldig mange år – om noen, uten om dette, i det hele tatt. Denne fredagen var værgudene utsolgt for finvær, og sendte skyer og litt vind som erstatning. Det hadde regnet skikkelig tidligere i uka, så bekkene gikk ganske strie. Likevel var det fortsatt helst «tørt». Egentlig gode forhold, men med vinden rett i fleisen, ble det kaldt innover heia. Jeg fikk på tynne votter, og beholdt disse på hendene til jeg kom ned i dalen ved Blåfjellenden. Det er alltid snakk om snø i mai. Hvor mye er det igjen og når vil det være mulig å komme på tur. For bøndene som gjerne vil ha sauer til heis, er det også et spørsmål når det blir grønt på marka. Dette året er omtrent tingen snudd på hodet. Det var lite snø i vinter og mye forsvant raskt. Det kom varme tidlig, selv om det utover i mai ble betydelig kaldere – mer som normalt. På ukas tur innover heia var snøen knapt et problem. Fenne var faste og helt greie å gå over. Det var bare et par plasser der snøen gjorde det «vanskeligere» enn vanlig, og det betød å gå gå rundt. Utenom stien. Det tar bare litt lengre tid. Det går likevel senere enn tidligere. Nå er ikke det noen sensasjon at det går senere for folk over 70, men en ødelagt ankel og problemer med achillesen har også gjort at jeg har mistet mye av «futten». Det går senere.... Det kan jo fortsatt være at det er mulig å komme tilbake i god gammel form - «gammel» er ordet... Med kald vind i mot og overskyet, kunne det blitt en litt «trist» tur over heia. Det ble ikke helt slik. Så tidlig i sesongen er det fortsatt kjekt å komme på tur. Det er virkelig en opplevelse å se naturen forberede seg på en ny sommer. Rypene farer rundt, sannsynligvis med reir i nærheten av stien. Grepplyngen blomstrer selv om selve blomsten er «likket» i overskyet vær. Det renner og surkler fra alle snøfennene, og bakken begynner å bli grønn selv høyt i heia. Bjørkene – og rognbærtreet utenfor hytta, står grønne. Gjøk og linerle er på plass. Det er egentlig sommer – i mai. Også denne gangen ble det merkbart varmere nede i dalen ved Blåfjellenden. Inne på hytta var det 10 grader, og det tok tid å få opp varmen. Det gikk med noe ved. Jeg ble ikke alene på hytta. Det kom andre etterhvert – de fleste kom omtrent klokka 11 på kvelden. Rett før det ble mørkt... Lørdagsmorgen ble ikke som de siste morgenene. Det var overskyet og litt kald vind. Det ble frokost ved det runde bordet, med utsikt nedover Fidjadalen. Vel verdt å ta med seg. Jeg kom ikke avgårde før rundt tolv. Jakken var på de første metrene oppover bakken, men kom av og det ble en tur over heia i bare blusen. Det var egentlig ikke forhold for dette, men med vinden i ryggen og sekk på, så ble det bare kaldt over kantene der vinden fikk tak. Det var folk på vei innover heia. Familier med små unger og «gutta på tur». Sesongen er i gang. Les hele artikkelen

Tidlig start på sommeren. En fantastisk start på sommersesongen 2019. Også denne uka ble det et besøk på Blåfjellenden. Selv om det regnet på veien innover heia, ble det et virkelig kjekt opphold og en flott tur tilbake. Den 17. mai var jo helt flott. Bra vær og god temperatur. I heia var det mye mer vind, helt opp mot stiv kuling. Jeg så ikke syn på å vandre innover heia alene i snøhaugen, med sterk vind bakfra. Det vil helst gå godt, men jeg er så ofte på tur – alene – at sannsynligheten for at noe skjer nok er høyere for meg enn for mange andre. Jeg går forsiktig.... Jeg ventet til lørdagsmorgen før jeg tok ut. Selvsagt til Blåfjellenden. Det var en del biler på parkeringsplassen. Det kunne se ut som om sauefolkene på Blåfjellenden også var på vei innover med noen sauer. Det må være rekord-tidlig. Jeg fikk ganske kjapt øye på andre i stien lengre oppe i Oleskaret. Det var mor og datter. De brukte dagen innover heia og kom fram til hytta i 7 tiden. Litt lengre inne gikk jeg på kjentfolk. Det var hyttefolk fra Hunnedalen, og de hadde tatt en dagstur innover. Det er alltid hyggelig å få en liten prat med kjente i heia. Det var tydelig mer vann i Fossebekken enn tidligere, og selv om det er lite snø igjen, så smelter det lille som er, fort. Det lå litt snø igjen inn av «Samholdtjørnet»,. Jeg nevnte for kjentfolkene at den snøen antakelig var borte på returen – dagen etter. Og fikk nesten rett. Snøen smelter fort i varmen. Varme var det som manglet på veien innover. YR hadde egentlig meldt om brukbart vær, men da jeg kom opp i høyden fikk jeg regn på meg. Det ble jakkevær til jeg begynte på bakken ned mot Blåfjellenden. I forhold til forrige uke, var snøfennene harde og det var helt greit å gå over. Det gikk likevel ikke spesielt fort. Rett før bakken ned tok jeg igjen to hyggelige jenter. Fortsatt vardet mange spor i snøen nedover. Det var mange på tur denne lørdagen. Da jeg kom ned til hytta, var det alt fullt av støvler i gangen og utenfor hytta. Og mer folk kom det ut over ettermiddagen og kvelden. I begynnelsen av sesongen kommer folk som oftest enten opp dalen fra Mån eller fra Hunnedalen. Denne lørdagen kom det to karer opp fra Mån, men også to jenter fra Flørli, og i tillegg et helt følge – to par – fra Sandvatn. Det er mer som midt på sommeren, og ikke omtrent midt i mai. Jeg har ikke opplevd så lite snø så tidlig noen gang før. Inklusive påsken, har jeg til nå hatt 7 overnattinger på Blåfjellenden hittil i år. Og 7 morgener. Alle disse morgenene har vært slik jeg ønsker en flott morgen i heia skal være. Det har vært sol, blå himmel og varme. Det har vært mulig å sitte ute og beundre naturen, med tekoppen i nærheten. Det har vært morgener jeg vil huske fremover. Slik var det også denne søndagsmorgenen, bare med mer varme og med sola høyere på himmelen. Det er ikke så mange gangene at det er mulig å la være å fyre opp i ovnen for å få opp varmen i stua. Det er ikke alltid sola skinner og det lille tjernet utenfor ligger speilblankt. Og det er bare en kort periode hvert år at bjørka har den lyse sarte vårfargen. Det er vår. Grepplyngen blomstrer i lia. Snøen smelter, bekkene og elvene er store. Sola skinner (i hvert fall på søndagen) og naturen gjør seg klar for sommer. Det er en fantastisk tid. Les hele artikkelen

Sammen med Bestyrerinnen. Det er alltid kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er alltid en opplevelse å dra til Blåfjellenden for første gang i sesongen. Det er alltid virkelig hyggelig å ha med Bestyrerinnen på tur. Alt dette på en gang? Det er ikke bare mulig, men allerede gjennomført. Bestyrerinnen ville gjerne være med på sesongåpning til Blåfjellenden. Forskjellige ting hindret oss i å dra på lørdagen. Barnebarns 13 års fødselsdag, er en så stor begivenhet at det så avgjort krever vår tilstedeværelse. Nå var også YR med på planleggingen. De meldte om flott vårvær både søndag og mandag. Nå snek det seg inn noe nedbør i varselet på et tidspunkt, men det overså vi glatt.... Planen var altså å dra til Blåfjellenden på søndagen og bli til mandagsmorgen. Dette er et opplegg vi har gjennomført noen ganger opp gjennom årene. Ofte med andre, naboer, familie eller venner i følge, Denne gangen ble det bare oss to. Det var meldt vind opp mot kuling, og den fikk vi rett i fjeset. Det var likevel greit å komme oppover i heia. Uten om snøfennene var det tørt i marka og gode forhold. Siden sola skinte fra blå himmel, var det ikke noen grunn til å holde seg hjemme. Det gikk smått oppover. Vi brukte tid. Enkelte plasser måtte vi gå rundt snø, og det tar tid. Gjennom mange år har jeg lært at tidlig på året kan det lønne seg å gå litt uten om stien. Og det var nettopp det vi gjorde. Det hadde ikke minket mye på snøen siden onsdag. Øverst var det fortsatt godt med fenner. Ikke mer enn det pleier å være på første turen innover, helst mindre. Nå ligger snøen forskjellig fra år til år. Dette året var «som normalt» - slik fenne oftest pleier å være. Vi hadde ikke trodd at det ville være andre i heie en søndag tidlig i mai, men vi traff en kar som hadde vært på Fidjastølen i helga. Det er likevel en stund til sauefolkene på stølen kommer innover. Øverst ble det litt surt. Vinden gjorde sitt, men også snøen. Den var bløt og vi tråkket nedi en del. Den bløte snøen gjorde også at jeg i hvert fall gled ut i skråningene og da gikk det enda senere. På hele turen over heia gikk jeg med vindfleecen på og glidelåsen omtrent ved haka. Nedover siste bakken mot Blåfjellenden ble det påtakelig varmere. Det var virkelig stor forskjell å komme ned i dalen, i forhold opp i høyden. Bestyrerinnen og jeg fikk en hyggelig kveld. Det var ingen andre på hytta og vi fikk hygge oss i vårt eget selskap. Det blåste så pass at vi fyrte i ovnen, men det var ingen grunn til å tenne stearinlysene. Det ble mørkt inne i hytta rundt halv elleve, men ute var det omtrent gå-lys. Det er noe spesielt med en virkelig flott morgen på fjellet. Egentlig er det noe jeg ikke opplever for ofte, men de gangen været lager seg, gir det skikkelig fine naturopplevelser. Denne gangen var det vindstille, sol og blå himmel. Nysnø på toppene, grønne bjørker og vårlyd i bekken. En ønskemorgen, men med en kald grunntone. Det hadde ikke vært frost, men likevel lå det nysnø nesten ned til hytta. Vi kom oss ikke avgårde før ved 11 tiden. Da hadde nysnøen smeltet forsvunnet et stykke oppover, men det lå fortsatt nysnø på fennene. Jeg hadde håpet på hard snø. Selv helt øverst tråkket vi ned i snøen. Det gikk likevel kjappere på tilbaketuren. Været var skikkelig fint, og turen over heia ble mye finere enn «vanlig». Sol og lite vind gjorde det til en kjempe tur. En flott åpning av sommersesongen 2019. I selskap med Bestyrerinnen, ble det en ekstra kjekk tur. Les hele artikkelen

Gramstad, Resasteinen, til Dalevann og retur. Bestyrerinnen og jeg har planlagt tur i helga. En litt lengre, og derfor syntes jeg at det muligens kunne passe med en litt kort tur på lørdagen. Problemet er at jeg har gått de fleste «korte» (2-3 timer) turen noen ganger alt. Rundt Li har jeg travet både titt og ofte. Bynuten var et alternativ, men sist jeg tok den turen kunne jeg kjenne at dette ikke er en to – tre timers tur – det er en stund siden. Bestyrerinnen hadde oppdrag for gode naboer på lørdag, og lurte på hva jeg ville foreta meg. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe, men tenkte på en tur rundt Li eller til Bynuten eller.... En gang før i verden, hadde jeg tenkt å en tur fra Gramstad til Resasteinen, mot Dalevann og videre rundt Li. Det var en av disse helt greie turene – å planlegge. Å gå denne runden ville antakelig ta omtrent 6-7 timer. Alt for langt for meg denne lørdagen. Tanken slo meg at det måtte være mulig å korte inn en slik rundtur. For eksempel ta ned til Dale direkte fra Dalevann, og så tilbake til Gramstad. Det måtte bli en tur på 2-3 timer mente jeg. Sekken ble pakket og jeg tok mot Gramstad. Det var andre enn meg som skulle på tur denne dagen. Det var langt fra fullt på parkeringsplassen, men godt med bil. Det trillet også inn noen biler mens jeg gjorde meg klar. De aller fleste ville mot Dalsnuten eller Bjørnestadfjellet. Jeg tok mot Revholen og Dalsnuten, og tok videre mot Resasteinen. Det står skilt som viser vei, rett over gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten. Det var sol og litt vind, egentlig ikke varmt, rundt 10 grader. Jeg hadde valgt lave sko, det var nesten feil. Regnet den siste tiden gjorde stien bløt og sorpa glatt. Det ble litt hopping fram og tilbake for å unngå pyttene. På vei opp mot Resasteinen hørte jeg årets første gjøk. Den gol tydelig borte mot Fjogstad. Jeg kan ikke huske å ha hørt gjøken så tidlig, men her kan jeg lett ta feil. På vei over Skjørestadfjellet traff jeg folk. Først en gjeng voksne og unger. De lurte på hvor langt det var ned til Dale. Gjengen – med små unger – hadde brukt litt tid opp. Litt lengre nede gikk jeg på gjengen fra «Fjells venner og turkompani» - i full fart opp bakken jeg kravlet nedover... Det var selvsagt kjente turfolk med her. Litt lengre nede, på den lille myra mellom Skjørestadfjellet og Jødestadfjellet gikk jeg ut av stien og mot Li. Det er mulig å finne rester av en skogsvei som fører øst, og ned. Og som treffer enn ny «vei» som fører mot Dalevann. Jeg mister som regel stien i ei myr, og må tråkke nedover bratte bakken. Det går ganske sakte, men det er ikke mer enn 400-500 meter. Det er ikke vanskelig å finne stien igjen nede ved vannet. Nede ved vannet var det folk som fisket og de påsto at folk hadde fått fisk her. Fin fisk, Det ble til at jeg tok «veien» ned fra Dalevann og mot Daleholen. Det var kjekt å se markene nypløyde og i bruk. Fra Dale brukte jeg den vanlige stien mot Gramstad og Resasteinen. Her må det være en stund siden jeg har gått. Det var nye skilter og det så ut som om det var merket sti rundt Dalsnuten. Oppe ved Revholstjørn var det bare å lange ut den siste biten mot parkeringsplassen ved Gramstad. Totalt hadde turen tatt nesten tre timer, men den var antakelig på ikke mer en 9-10 kilometer. En kjekk ny tur. Les hele artikkelen

Supertidlig og nesten ikke snø. Både Bestyrerinnen og broderen var opptatt denne onsdagen. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg på tur denne dagen. Det var liksom ikke helt «overskudd» til tur. Det hadde blitt mye tur og trening den siste tiden. Det vil si «mye» i forhold til de siste månedene. Det er egentlig tid for en viss oppkjøring. Mer trening, ikke mindre... På onsdagsmorgen var jeg langt fra sikker på hvor jeg burde ta ut. Det kunne ikke bli en ny tur rundt Li. Høgjæren fristet heller ikke. En eller annen topp fra Gramstad?. Etter litt tenking kom ideen. Hva med en tur i heia for å sjekke forholdene? Innover mot Blåfjellenden? Det hadde vært fint med en heiatur. Nå var værmeldingen for torsdagen begredelig – regn og vind, så en overnattingstur kom ikke på tale. Liten kuling og regn satte stopper for det. Halv ti var planen på plass. Før ti var jeg i bilen på vei mot Hunnedalen. Det tar en time å kjøre opp. En litt lang kjøretur, for en kort spasertur. Dette har jeg gjort noen ganger, så det burde være greit. På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk, og fikk en liten prat. Det gjorde starten helt grei. Det er snøforholdene jeg gjerne skulle ha litt kontroll på. Det er fortsatt snø oppe i høyden, men de siste årene har jeg tråkket på snø nesten nede i Hunnedalen, på første turen. I år måtte jeg over Oleskaret før det ble nødvendig å gå rundt en fonn. Nå ligger snøen forskjellig fra år til lår, men så lite snø som i år har jeg omtrent ikke opplevd de 25-30 årene jeg har vandret på denne stien. Det ble til at jeg gikk å sjekket hvor mye snø jeg kunne forvente meg bak «den» bakken ellet den kanten. Selv et godt stykke oppe i høyden var det mindre snø enn det jeg vanligvis opplever på første turen. Øverst opp – på omtrent 900moh var det snødekke. Snøen var forholdsvis grei å gå på, men i sørhellingene var det sørpeføre. Nå var jeg ikke de første innover på beina etter påske. (Vi fikk besøk av to dansker uten ski eller truger i påsken.) Jeg kunne se spor av andre, både i fennene og i sorpa. Det var antakelig noen som hadde tatt turen i helga. Jeg hadde ikke planer om gå helt inn til hytta. Slik været var, kunne jeg antakelig har gjort det, men det ble tungt nok på tilbakeveien. Halvveis ble det stopp og retur. På vei oppover fikk jeg se og høre et par ryper. Nesen øverst gikk det to ryper til og trippet i stien. Selv om jeg både ropte og beveget meg mot fuglene, vandret de bare forsiktig vekk. Mest sannsynlig hadde rypene reir med egg like i nærheten. Jeg sjekket ikke, men lot fuglene være i fred. Det gikk ikke fort. Jeg brukte godt over en time til der jeg snudde, og det er noe mer enn «vanlig». Noe av tidsbruken skyldes nok at jeg måtte gå litt rundt fenner enkelte plasser, likevel var bakkene «tunge». Det var likevel virkelig kjekt med en heiatur så pass tidlig i mai. Jeg har nesten lyst til å erklære sesongen for åpnet – 8. mai.... Les hele artikkelen

Alene Jeg mener Yr har skylda. De melder til stadighet dårlig vær på søndager og mye bedre vær på mandager. Slikt er ødeleggende for søndagsturen. Det blir mandagstur i stede. Nå hadde forrige uke gitt en god del turtrening. Til og med med tung sekk, noe jeg ikke er helt vant med. Jeg trenger antakelig slik trening, men det fikk meg til å tenke på hva andre klarer. Noen drar på sekker på 30 kilo og mer i timevis... Det ble søndagstur på mandag denne uka også. Nå måtte det bli en ensom tur. Både broderen og Bestyrerinnen var opptatt, og ingen av disse så syn på en «treningstur» rundt Lifjellet. Jeg kunne godt tenke meg denne turen igjen. Den går i relativt «grovt» terreng – opp og ned til og begynne med, og så går det opp, og mer opp. På toppen er det et flatt parti, men så bærer det bratt ned før «den fordømte bakken» opp. Siste tredjedelen er stor sett bare ned. Noen plasser ganske bratt ned. Med andre ord en god «treningstur». Været var selvsagt bra, jeg hadde jo ventet en dag med å gå. Sol og litt skyer en stiv bris fra nord, gjorde det kaldt. Bortsett fra at jeg fikk vinden bakfra på toppen, den enste plassen med vind denne dagen. Jeg startet i vindfleece, men hev fort av jakken og fortsatte i bare ullblusen til bilen. Om ikke været var helt sommerlig, så var trær og blomster og småfuglene på plass. Det var blader og grønt over alt. Fortsatt har trærne den lyse vårfargen, men det er ikke lenge til alt får sommerfarge. Det er virkelig kjekt å se både hvitveis og skogsfiol. Flotte vårblomster, og på høgjæren fant jeg multeblomst. De pleier ikke blomstre i april, men dette året er alt tidlig. På Gramstad er det nesten alltid masse folk. På Dale ofte nesten ingen, spesielt om været er dårlig. Denne mandagen var det nesten perfekt tur-vær. Det var noen biler å¨Dale, men jeg så ikke folk. I Dalsvågen sto det et telt. Uten folk utforbi, men et telt. Det ble en ensom tur i det flotte tur-været. I Sprettraubakken var det heller ikke folk, men de jeg så i toppen av bakken forrige gang og trodde var busker, må ha vært folk. Det var i hvert fall forsvunnet. Selv øverst var det tomt. Jeg kunne se spor av folk, det hadde vært noen tidligere, men selv helt nede ved bilen var jeg alene. Jeg planla denne turen som en treningstur, og forsøkte å holde jevn fart. Det ble litt pusting og pesing opp bakkene, men selv i de siste bakkene mot toppen gled det greit. Jeg brukte fortsatt et kvarter lengre enn i forhold til «gamle dager» for et halvt år siden, men mener jeg har bedre form inne nå en tidligere i år. Det var ikke akkurat «kom mai du skjønne milde», men det ble uansett en skikkelig flott tur i vårværet. Les hele artikkelen

Lørdagsrundtur. Etter en tung tur på onsdag, føltes det riktig å ta en lang tur på lørdag, Yr snakket om bra vær, selv om de mente temperaturen ville holde seg lav, og det ville blåse opp mot 10 m/sek. Nå hadde det ikke regnet spesielt mye. Det ville antakelig være tørt i marka og frisk bris har aldri hindret en tur. Her var det bare å pakke sekken og komme seg av gårde. Jeg var bare ikke sikker på hvor jeg skulle gå. En tur rundt Li ville selvsagt være mulig. Det var egentlig også tid for å ta mot Resasteinen og videre til Lifjellet og rundt. Det er en 5-6 timers tur. Jeg tror ikke det ville være «tilrådelig», tenk om akillesen igjen sviktet. Det var nettopp på en tur rundt Resasteinen og Lifjellet det gikk «galt» i 2014, og da tok det lang tid før jeg igjen var klar for langtur. I fjor sommer – sensommeren, gikk jeg Paradisskaret, Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det ble en tur på over to og en halv time. Den gang sa jeg til meg selv at denne spesielle turen godt kunne erstatte en og annen tur rundt Lifjellet. Det var på tide å gjennomføre planene fra sommeren 2018. På høy tid, egentlig. Med andre ord ble det en tur til Gramstad. Med stor ny parkeringsplass var det ikke vanskelig å finne plass til bilen. Da jeg kom tilbake, var det så pass mange biler at den gamle parkeringsplassen hadde vært full. Det var med andre ord mange på tur denne lørdagen. Det var ikke så mange som tok mot Paradisskaret. Jeg traff bare en kar som kom i mot i den bratte bakken opp mot Mattisrudlå, Først på vei ned fra Bjørndalsfjellet begynte jeg å treffe folk. Nesten som vanlig traff jeg jenter på tur alene. Denne gangen var det tre på tur. Det er virkelig kjekt å se at jentene tar ut, men hvor er gutta?. Treffer jeg «gutter» på tur alene, er det som regel gamle travere som meg – godt opp i årene. Tørt i bakken lite vind uten om på toppene og gode forhold gjorde det lett å komme til Revholstjørn med fortatt lyst på en bakke – opp til Dalsnuten 150 høydemeter over meg. Jeg startet raskt oppover mot toppen. Det kom en del folk imot – de yngste bare 2-3 år... Jevn fart gjør susen i bratte bakker, og her er det laget skikkelige trappetrinn et stykke oppover. Jeg kunne se en masse folk på vei mot toppen over Lundamyra, på vei fra Gramstad. De tok peiling på den «nye» stien mot toppen. Jeg hadde aldri gått den veien mot Dalsnuten, og lurte på hvordan stien opp egentlig var. Den gamle stien går over bratte fjellet og krever noen lange steg og helst en tur på buksebaken et par plasser. Ikke helt noe for oss over 70.... Jeg gikk ned et stykke og mot den «nye» stien. Her var det masse folk, mye unger av alle aldre. Alle på vei mot toppen. Denne stien gikk mot fjorden og rundt toppen og opp. Ingen plass var det bratt eller vanskelig. Noen lange steg, selvsagt, men egentlig helt uten problemer. Jeg forstår bedre nå hvordan så mange tar turen mot Dalsnuten. Det ble ikke noe langt opphold på toppen. Jeg tok tilbake samme vei som jeg kom opp, og det gikk kjapt ned til flaten, og det tok ikke lange tiden før jeg igjen sto på parkeringsplassen. Jeg mente det hadde tatt noe under tre timer, og må være en tur på i underkant av en mil, men med en god del opp og ned. En fin gjennomkjøring før sesongen. Nå mangler bare en langtur eller to. Les hele artikkelen

Det var egentlig en uventet kommentar. Takk.

Nye gangveier på Høgjæren. Mine forelder (og besteforeldre) var «arbeidere» og for de var 1. mai en dag av betydning. For den oppvoksende slekt, er vel 1. mai ført og fremst en fridag. For egen del har jeg (selvsagt) latt være å jobbe denne dagen. (Jeg bruker alle unnskyldninger som finnes for å slippe å jobbe, men det er en annen historie...) Jæren Turlag ville gjennomføre en dugnad på 1. mai. Dugnad er selvsagt ikke jobbing, det er jo frivillig. Det var «vanskelig» å si ja til å bli med på dugnaden. (Det minner om «arbeid»...) Hva ville «folk» si om jeg jobbet denne dagen? Nå ville jeg antakelig ikke treffe mange «folk» på høgjæren en 1. mai. Jeg var ikke helt sikker på hva som skulle gjøres, men det var antakelig noen gangveier som skulle på plass. De har holdt på med å legge ut «bruer» over de verste sorpehullene en stund. Jeg, sammen med broderen og bestyrerinnen har ofte turer i dette terrenget. Gjennom vinteren blir det til at vi tar opp til Steinkjerringå og Synesvarden ganske ofte. Turen rundt er 7-8 kilometer og KAN gås på 75-80 minutter. Med medvind og godt vær. (Siden dette er en rundtur vil det bli både med og motvind, men avhengig av vindretningen kan vinden påvirke farten ganske mye.) Bestyrerinnen var nokså bestemt på at jeg burde bli med på denne dugnaden. Jeg bruker området så pass mye at jeg burde ta min del av jobben – mente hun... Onsdag har jo etter hvert også blitt en turdag, men da helst kortere turer. I kjapt tempo. Men kortere. Både broderen og jeg trenger mer kondisjonstrening og en bakke i full fart i ny og ne, gjør susen. Jeg tok ut tidlig og var på plass klokka 10 sammen med en gjeng andre som også ville gjøre en innsats for samfunnet og Hå kommune. Det lå en stabel med «lemmer» uten planker over. Kan de ha vært 2X8 og tre meter. I tillegg var det en del planker som skulle brukes på toppen av bjelkene. Mange slike... Her var det bare å ta det du klarte og få med deg, å begynne å gå – oppover mot Synesvarden. Målet var ei myr på stien mellom Synesvarden og Steinkjerringå. Jeg hadde tatt med en av storsekkene, og fikk en av «lemmene» på plass på ryggen. Den var så avgjort ikke lett. Etter hva jeg kunne kjenne var «børa» på over 25 kilo (+ ryggsekk.). Oppover mot Synesvarden er det noen bakker. Disse var helt greie å komme opp. Det gikk så avgjort ikke fort, men jeg klarte fint å holde tempoet på et nivå som gjorde det mulig å komme opp – og videre. Det var ikke pusten som var hindringen etter hvert, det var heller ikke musklene i beina. De klarte fint transporten. Det som gjorde vondt, var akslene. Jeg er rett og slett ikke vandt med å gå med så pass tung bær på ryggen. Jeg kom opp. Med litt hjelp for å få dekk og gangvei på ryggen, og å få «greiene» over gjerdeklyvere. Nå tok sekken kvelden etterhvert, og konstruksjonen tok i bakken. Det gjorde det vanskelig de siste meterne. Som sagt så var jeg ikke alene om å børe plank denne dagen. Jeg hadde følge med andre oppover, og fikk drahjelp nedover av en av se som sto for dugnaden. Han imponerte flere enn meg, og gikk flere ganger med et slikt lass som meg hver gang. Han fikk også andre turgåere til å ta med planker oppover. Alle stillet villig opp og alt hjelper. Tre jenter tok villig med seg planker opp til byggeplassen, selv om de egentlig bare skulle på tur. Jeg og flere tok to turer opp med lass. Det ble lagt ned noen svette timer med bæring denne dagen. Det er imponerende hva folk er villig til å gjøre på frivillig basis. Tilsammen ble det en 12 kilometers tur denne onsdagen, og oppover med lass, den ene gangen med tungt lass. En skikkelig økt på en onsdag. Les hele artikkelen