REJOHN

Siste tur på Gran Canaria dette året. Da er 14dager i «Syden» nesten over. Sammen med gode venner, en flott gjeng, har det vært mange kjekke turer. Vi har sammen fått en flott ferie. Om pensjonister som oss, kan ha ferie. Det diskuteres fortsatt... Det er selvsagt turene som huskes best. Spesielt de litt lengre turene å opp mot 20 kilometer. Som rundturen til «Våres plass», «Dusjen», «Hjarmands plass» og «Eivinds plass». Nå må turen fra Kooperativet til hotellet også tas med. En skikkelig flott tur gjennom pinjeskogen. De kjekkeste og de turene med virkelig bra utsikt, gikk fra «Mannen med stave» og til Mogan. En kort tur, men med flott natur og kjekk stopp i Veneguera. 10 turer, så langt, og nå var vi klar for den siste turen. Flesteparten av gjengen ville ta ned mot Arguineguin og kirka. Noen ville deretter ta innom Norskeklubben, og så ta «Miljøstien» hjem. For egen del så jeg for meg å gå først mot Norskeplassen – som vanlig – og så ta Lavendelstien mot korset over Arguineguin, for så å møte de andre for vafler med syltetøy. Bestyrerinnen ville bli med meg rundt. Det er alltid kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur, og selv om det er skikkelig hyggelig å gå tur med gjengen her nede, er det også litt greit å kunne få en tur med bare Bestyrerinnen. Vi måtte avgårde litt tidlig for å kunne treffe gjengen nede i Arguineguin, og alt halv ti, var vi vi gang oppover den bratte bakken fra Natural Park – for siste gang denne turen. Med bare to i følge, og som har gått sammen noen ganger opp gjennom årene, så blir det ofte litt høyere tempo enn med menge i følge. Vi nådde Norskeplassen, i god stil – for siste gang denne turen... Lavendelstien starter like under Norskeplassen. En bratt bakke ned, og så går stien på en hylle oppover lia. Med et lite stykke på grusvei, så fortsetter denne smale stien oppe i siden, til den når grusveien som fører direkte mot «Korset». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det enkelte plasser langs «den smale sti» som er litt utfordrende. Det er egentlig aldri farlig, for stien er bred nok, og det er sjeldent langt ned, men av og til må jeg konsentrere meg for å tråkke riktig, Litt utfordrende, men helt greit. Stien slynger seg rund den ene kanten etter den andre. For egen del så virker det som om det blir lengre opp til veiene hele tiden. Det er alltid nok en kant å gå rundt. Oppe på veien mot «korset» er det ingen tvil om hvor kursen skal settes. Rett fram, litt opp og ned, men stor sett på grusvei. Det siste stykket går på sti ut til selve «toppen» og korset. Så er det å velge sti for å komme ned. Her er valget enten bratt rett ned eller litt mindre bratt og nesten rett ned. (Denne stien starter litt tilbake fra korset.). Det er også mulig å gå ned på «andre» siden, ned mot den norske skolen. Her er det også bratt... Jeg mener det er mulig å følge veien helt ned til Arguineguin, men jeg har aldri gått der. Vi valgte den litt mindre bratte stien, og tok det forsiktig nedover. Nede på veien satte vi opp farten for å nå de andre ved kirka – og vaflene. De hadde kommet noe før oss. Vi slo oss ned ute under et tre, og kjøpte vafler og drikke. Mens vi satt der, kom sjømannspresten Arne O. Øystese og satte seg ved bordet. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund sammen med sjømannspresten. Vi skulle jo også tilbake til hotellet. Skulle vi gå eller ta buss – eller muligens drosje? Det ble selvsagt til at vi gikk. Etter to uker med mye spasering, var det en grei tur å gå til Balito og ta bakken opp til Natural park. Totalt ble det 14 kilometer denne dagen også. Alt i alt har det blitt mange kilometer på beina de siste ukene. Denne gangen uten andre problemer enn en ødelagt tå. I dusjen av alle ting... Nye sko,har reddet beina fra gnagsår og greier. De skal spares til neste år. Det blir forhåpentlig nye turer på Gran Canaria også neste år. Les hele artikkelen

Nesten hele gjengen på tur. Det var alt lenge før vi reiste nedover til Gran Canaria avtalt at vi alle skulle gå turen fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan, etter en god lunch. Nå hadde tre av oss alt tatt denne turen, men det hindret ikke at vi ønsket en ny tur. Så kom været, med støv og vind – og varme. En utsettelse var nødvendig. Onsdag var alle klar for tur til Veneguera, med start fra «Mannen med staven» eller Degollada de Veneguera. Dessverre var ikke alle i gjengen klar for tur denne dagen. Både turleder Edvin og nest-turleder Anne Margrete, måtte denne gangen stå over. De valgte å tilbringe dagen på hotellet. Helsa er viktigere enn tur, - selv om det gjelder denne spesielle turen. Vi valgte å ta drosje fra hotellet. Det betød en kjøretur på tre kvarter, først mot Mogan og så videre mot Tasarte. Termometeret i bilen viste 27 grader nede i dalen, og det var 26 grader da vi stoppet oppe i passet ved «mannen med staven». Turen ned til Veneguera er ikke spesielt lang bare omtrent 4 kilometer. Startpunktet er på 668 meter over havet, og i løpet av de første to kilometeren synker stien med omtrent 200 høydemeter. Med andre ord forholdsvis bratt. Selv om det kan virke bratt, er det helt uten problemer å komme seg nedover. Stien slynger seg greit fra side til side nedover lia og det er bare noen få «høye» steg i blant. Hele veien nedover er det fantastisk utsikt nedover, og oppover om du snur deg, Stien er omkranset av spisse tagger og bratte sider. Det er ikke mye busker og trær, men litt blomster å se på likevel. Siden jeg gikk her første gang for tre år siden, er stien blitt vesentlig med «slitt». Det går tydelig adskillig flere mennesker her enn for bare noen år siden. Siden stien er bygget opp, en gammel «camino» betyr ikke slitasjen noe for sikkerheten. Det er aldri noe problem å komme fram. Et stykke nede i dalen er det tydelige spor av tidligere bosetninger. Rester av hus, og det er mulig å se at de flateste partiene en gang har vær dyrket. Stien går over til vei, og det blir mye mer busker og det dukker opp palmer. Lengre innover mot Veneguera går veien forbi frukt trær, som ikke trives på våre breddegrader. Det er i hvert fall sitron, lime og avokado. Denne dagen var det fortsatt støv i lufte, så sikten mot Mogandalen var ikke den beste. Vi hadde likevel en god del stopp for å beundre utsikten og naturen. Veneguera ligger lagelig til på denne turen. Omtrent halv-veis. Det passer på mange måter bra. En pause med lunch på Plazaen er et av turens høydepunkt. Det tar tid å nyte stedet – og lunchen. Vi ble mottatt som gamle kjente. Driveren av stedet hilste på hver enkelt og fikk oss på plass ved bordene. Denne gangen var det ikke bare greit å få noe å drikke, det var nødvendig. Enkelte plasser nedover, der sola fikk ta uhindret av trekk, var det langt over 30 grader. Det er kjekt å gå gjennom Veneguera på vei mot bakken opp. Det er enda mer frodig her enn opp mot skaret. Bananer, appelsiner og sitroner henger modne langs veien. Det er en lang bakke opp og en litt lengre bakke ned mot Mogan. Denne gangen tok vi det hele med ro, og brukte tid oppover. Nedover gikk det fortere enn tidligere. Det var blitt mye bedre sti nedover mot Mogan enn det vi hadde første gang vi gikk her. Turen mellom «Mannen med staven» og Mogan er på omtrent 8 kilometer. Det er en god del meter nedover – og noen oppover. Likevel bør ikke dette hindre mange fra å ta turen. Det er greit å finne fram. Det er mye å se på, og det er en flott plass å ha en pause halvveis. Mange gode grunner for å ta turen. Få grunner for å la være. Les hele artikkelen

En tur i vind og støv. Det var en mørk og stormfull aften. Ikke helt. Det var dag. Det var varmt. Men det var stormfullt. Været var denne dagen et samtale-emne. Vinden sto fra øst – Sahara, og brakte med seg store mengder støv. Det blåste i tillegg ganske godt, opp mot stiv kuling der vinden virkelig fikk tak. Gjengen hadde tenkt på en ny tur til Veneguera, men med «dårlig» vær (mye vind og støv) ble det til at vi la om planene. Det ville ikke være spesielt kjekt å gå den fine turen i sterk vind og med omtrent null utsikt. Vi fikk innover mot Norskeplassen, og så se hvor vi ville ende ut. Samling klokka 10 – som vanlig. Både Anne Margrete og Edvin ville ikke være med denne dagen. De ble på hotellet, sammen med Ingrid. Det var derfor bare 5 stykker som stillet til start. I vinden. Det blåste stikker og strå over passet ved hotellet. Støvskyen sto mot oss enkelte ganger. Vi bestemte fort å ta innover «Dalen» i stede for rett opp bakken. «Dalen» er en kilometer lengre enn rett opp, og vi bruker omtrent 15 minutter ekstra. Turen innover «dalen» er egentlig en flott tur i seg selv. Det er en helt grei sti, omtrent en kjerrevei, Selvsagt er det like mye stigning uansett hvilken vei som velges, men denne turen mot Norskeplassen er mye mindre bratt en de andre. Vi tok en liten pause på Norskeplassen og satte kursen mot «sukkertoppen» - omtrent en kilometer og 100 høydemeter lengre inne. De to jentene som hadde fulgt oss så langt, hadde fått nok av sandblåsingen, og ville tilbake til hotellet. Det ble bare Sigbjørn, Kjell og meg som fortsatte. Sigbjørn hadde tidligere foreslått et besøk til «Karpedammen». Vi gikk mot «Våres plass» for å ta stien oppover. Veien ville være litt støvet – mente vi. Det ble mer støv enn bare «litt». På vei innover fikk vi en skikkelig vindkule. Den sopte med seg mye støv og sand, og vi fikk alt i ansiktet. Det ble heldigvis bedre noe lengre inne. Karpedammen hadde mye vann, og mye fisk. Vi fortsatte opp på andre siden og gikk mot veien. Etter en stund fant Sigbjørn ut at han ville sjekke om han kunne finne igjen et tau som hang nedover et skar. Vi hadde sett dette stedet – uten ta – da vi gikk mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Vi fant stedet, men sjekket ikke helt om tauet var på plass. Fra veien over «Karpedammen» var det bare omtrent 100 meter bort til veien som tar av ved stidelet til Våres plass og Eivinds plass. Og bare noen hundre meter til vi sto på stien mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Den turen rundturen får bli en annen gang. Vi gikk mot Norskeplassen og hotellet. Denne gang ble det korteste vei. Det er likevel nesten 3 kilometer mellom Norskeplassen og Natural Park. Det var ikke meningen at dagens tur skulle bli en langtur, men ved å ta «Dalen» og den lille avstikkeren mot Stien til Eivinds plass, ble det likevel 14 kilometer – i vinden. Les hele artikkelen

Alene i vinden. Gjengen hadde bestemt en tur langs stranden. Mye buss, mye flatt og mye folk – med og uten.. Bestyrerinnen var også innkalt til strandturen, og ville bli med. Jeg kunne tenke meg noe annet. Siden det bare ble meg på tur, kunne jeg jo gjøre som i fjor å bare ta innover fra Norskeplassen. Sukkertoppen? - selvsagt. Og videre?. Det har vært lite snakk om vær og forhold. Det er ikke så rart. Været i den perioden vi har vært her, har stort sett vært sol, sommer, og lite vind. Skikkelig bra tur-vær. Det blåste opp. Om natte pep det i dører og palmene utenfor svaiet skikkelig. Det blåste. For mandag vartet YR opp med vind opp mot kuling. Det ville med andre ord blåse skikkelig. Nå var egentlig ikke litt vind noe problem. Med 25-26 grader og sol, var det helt greit å ta ut – mente jeg. Jeg ble litt mer skeptisk da jeg kom bort til porten og fikk se sand og støv i tette skyer. Nå tok resten av gjengen avgårde, og der sto jeg igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Som vanlig ble det til at jeg fikk forsøke. Det ville jo alltid være mulig å snu – selv om det ikke har skjedd så mange gangene. Jeg tok opp den vanlige bakken mot Norskeplassen. Normalt ville det være en god del folk på vei innover. Denne dagen var det mindre folk enn normalt på vei inn mot Norskeplassen og andre «plasser» lengre inne. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg nede i lavlandet. Det var ingen grunn til å spare på kruttet. Siden jeg hadde hatt en hviledag på søndag, var jeg klar for litt fart. Jeg for forbi en annen som også var på vei innover. Jeg har som vane å prøve å unngå å «skremme» jenter og damer jeg passerer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at hun hadde observert meg tidlig. Det var en del folk på Norskeplassen, og jeg ble spurt om vei og tid og avstand – helt som vanlig. Etter en liten stund hev jeg på sekken og tok av gårde mot sukkertoppen. På vei passerte jeg somme dame som på veien innover. Med samme kommentar, Fra Sukkertoppen gikk jeg veien innover mot Cortadores, men tok av mot venstre og Eivinds plass. Det er ikke lange stykket bort mot «plassen», men opp første kanten tok jeg mot venstre og ned mot selve «Øyvinds plass» - trodde jeg.... der jeg gikk, minnet mye om stien inn mot Eivinds plass da vi kom fra Hjermands plass. Så feil kan man ta... Et par hundre meter til høyre sto varden i klar profil. Det var bare å ta ut i terrenget og komme seg bort dit. På «Eivinds plass» var det andre enn meg. Det kom også et par, og vi kom kjapt i prat. Det viste seg – nesten selvfølgelig – at vi hadde felles kjente, og jeg fikk med meg navnet for å kunne si hvem jeg hadde snakket med. De andre gikk samme vei tilbake som de hadde kommet. Jeg så stien nedover og opp mot sukkertoppen. En helt grei sti nedover, men bakken opp? Det er i hvert fall ikke mulig å gå den bakken i fullt tempo. Det ble en bakke opp med høy puls og pust og pes. Med litt roligere puls kom jeg meg nedover mot Norskeplassen. De slake bakkene gikk unna med småspringing. Fra Norskeplassen valgte jeg å ta «dalen» mot hotellet. Her er det også noen slake bakke. De gikk også unna i godt tempo, og dalen mot Natural Park gikk i hurtig gange. Det var kjekt å holde farten oppe. Det var kjekt å kjenne at beina fortsatt har litt fart inne, og at jeg fortsatt er i stand til å «ta ut». En kjekk og grei tur alene. Les hele artikkelen

Jeg har vært i den situasjon å ha hatt bruk for min satellitt -telefon i en "nøds-situasjon. En litt "artig" opplevelse. Jeg har laget et innlegg om "saken". Kort: Det er ikke en selvfølge at Hovedredningssentralen stiller med "resurser". De vurderer hvert enkelt oppdrag for seg, i forhold til tilgjengelighet og behov. Eller er det viktig å presentere ser. Gi en kort fremstilling av skaden og behovet. Og ting tar tid. For vår del løste situasjonen seg da vi "presenterte" oss som "offisielle" personer (tilsyn på turistforeningshytta) og fikk forklart at vi umulig kunne hjelpe den skadde til vei.

Bakke opp og bakke ned for en slurk champanje. Det er selvsagt en tradisjon når vi har gjennomført samme turen 2 år på rad. Da må det bli et tredje år med champanje i sekken. Selvsagt er det champanjestien det gjelder. Og den turen har vi med champanje. Sigbjørn tok med en flaske i sekken – godt innpakket i aviser for å holde på kjølen. Denne dagen var nesten hele gjengen samlet for å delta i denne årlige utflukten. Vi savnet Anne Margrete, som ble hindret av en smertefull rygg. Vi var 7 stykker som friskt satte opp farten i bakken opp fra Natural Park, Den bakken er bratt, og det er noen plasser som krever litt konsentrasjon for å komme opp. Noen går friskt og freidig oppover, og legger ikke merke til at det er et stidele, og havner innover «dalen». En omvei på omtrent en kilometer. Etter å ha gått opp (og ned) denne bakken noen ganger, begynner den å bli noe enklere. Det er blitt lettere å beregne farten, slik at vi ikke får pulsen på topp. Og, kan hende, har kondisjonen forbedret seg litt. Første mål er som vanlig Norskeplassen. Nesten 3 kilometer innover og vi bruker som regel rundt tre kvarter. Det var en god del folk, og vi kunne se andre på vei innover eller tilbake. For noen er det en grei tur å gå inn til Norskeplassen og så snu. Vi, for vår del, skulle litt lengre innover. For å komme til Champanjestien tar vi mot «geitefarmen» og Miljøstien. Opp siste bakken går det et tråkk mot venstre og forbi en trafo eller noe. En hvit kloss rett ved veien. Vi skal ned til en pumpestasjon og forbi. Stien er tydelig opp bakken. Her går også sykkelstien i samme spor, så opp den første bakken er det en del løs sand. Vi fikk sykler i mot oss – det ser helst litt farlig ut, når de omtrent detter ned bakken. Første bakke opp er grei. Bakken ned på andre side er både lang og bratt. Edvin mener dette er den bratteste bakken av de «vanlige» rundt Norskeplassen. Nede i bunnen pleide det å stå et skilt, - og ligge en tom champanjeflaske. Vi så ingen av disse denne gangen. Neste bakke opp er lang og det er en og annen bratt kneik, men egentlig enkel å komme opp. Endelig oppe, er det bare å spasere bort til «Våres plass». Hvor det denne gangen var fullt av folk. Vi fant en plass og det smalt, i det champanjekorken for over kanten og ned mot Arquinequin-dalen. Det var ikke meningen at det skulle bli en langtur denne dagen. Hele gjengen fortsatte derfor den enkle og korte veien mot sukkertoppen og Norskeplassen. Turen langs champanjestien til «Våres plass» er nok en kilometer lengre enn den vanlige veien. I tillegg er det noen drøye bakker både opp og ned. På «Våres plass» hadde vi gått nesten 7 kilometer. Det er et stykke å gå fra «Våres plass» til Norskeplassen, noe over to kilometer. Tilsammen ble det nesten 12 kilometer denne dagen. Turen var ingen langtur, så for å få den betegnelsen, må vi med andre ord gå omtrent 14 kilometer. Det gjenstår noen dager på Gran Canaria, vi får se hvor mange turer, og langturer det blir. Les hele artikkelen

Ungdom på langtur – alle rundt 70. Det er ingen selvfølge at ungdom med over 70 somrer bak seg, hiver seg på en skikkelig langtur. På Grand Canaria er det så avgjort ikke uvanlig. Vår gjeng – bare spreke folk, klarer slike braser enkelt. Vi var fire mannfolk som stilte til start denne dagen. For å gå en langtur – en tøff tur – 24 kilometer fra starten ved cooperativet til Natural Park i Puerto Rico, 1000 høydemeter opp og de samme 1000 høydemetrene ned. Det finnes noen slike turer på Grand Canaria. Flere av disse starter i Mogan-dalen og går mot Arquinequin, Puerto Rico eller Tauro. De mest vanlige startpunktene er Cooperativet eller Mølla - El Molino de Viento. Begge steder betyr en bratt og brutal bakke opp mot sletta oppe i høyden. For egen del har jeg gått fra mølla to ganger, og er usikker på om det blir en tredje gang. Den turen er ikke noe for folk med respekt for høyder og stup. Ved starten ser det ut som om det er helt umulig å komme opp. Bergveggen er loddrett øverst. Her går stien på en hylle, med stuuuup til venstre. Edvin har en gang gått fra Cooperativet (Cooperativa Agricola Mogan) og forsikret meg om at det ville være greit å komme opp denne stien. Det ville ikke være noen spesielt utsatt plass – men det er fortsatt 1000 høydemeter opp.... Vi startet rolig. Likevel ble det både pust og pes før vi var oppe. Bakken er lang. Det ser ut som om det er en brink et stykke opp, men bakken fortsetter. Et par plasser var det litt luftig, men for min del gikk det helt grei oppover. Stien slynger seg flott rundt den ene knausen etter den andre, og det er greit å komme fram, selv om det ser nesten umulig ut enkelte plasser. Det som gjorde det enkelt var at noen hadde spandert ganske mye hvitmalingoppover – og videre. Selv om det kunne være mulig å gå feil enkelte plasser, viste hvitmalingen rett sti ,og merkene satt rimelig tett. Etter nesten tre kilometer og mange høydemeter, kom vi til stidelet mot Mogan (ned «hylla» og bakke.) Vi skulle videre til «to rom og kjøkken». Denne delen av stien var i meget god stand. Her har noen gjort en skikkelig innsats. Det var ryddet og laget kanter, I bakkene var det lagt opp nye trappetrinn. Her var det nå mulig å holde noe høyere fart enn før, nettopp fordi stien var så grei å gå. Ved «to rom og kjøkken» begynte den flotte og virkelig kjekke delen av turen. At vi var nesten ferdig med oppoverbakker, var en ting. Her går stien langs brinken med en fantastisk utsikt ut over dalen. I tilleg er det skog, kaldt «pinjeskogen», selv om jeg mener det ikke er pinjer. Stien slynger seg rundt det ene «neset» etter det andre. Det går helst nedoverbakke. Noen plasser ganske bratt., men helst slakt. Det er mulig å se stien lengre framme, men på grunn av slyngene, tar det tid å komme til der stien viste. Neste stoppested var Cortadore. Da hadde vi gått omtrent 15 kilometer, og hadde fortsatt en mil å gå før vi kunne løfte beina opp på en stol og løfte et krus mot leppene. Vi valgte å gå stien i stede for å følge veien mot Norskeplassen. Det brakte oss nær «Karpedammen» og «Våres plass». Fra «Våres plass» til Norskeplassen ble det likevel trasking på vei. Norskeplassen lå øde og forlatt da vi trillet inn. Her ble det en liten stopp for å fylle på med vann, og for å ta en liten oppsummering før vi tok fatt de siste to-tre kilometrene ned til Natural Park. Det var en stund litt diskusjon om vi ville nå «happy hour» i baren ved svømmebassenget. Det klarte vi med god margin. Les hele artikkelen

En tur med noen små overraskelser. Alle var enige om at det skulle bli en lett tur på onsdag. Bare noen kilometer. En lett tur inn til Norskeplassen og muligens en tur innom sukkertoppen, og om alt klaffet, en tur litt innover. Etter hvert ble det il at noen ville holde seg hjemme, mens andre bare skulle inn til Norskeplassen. Bestyrerinnen og Anne Margrete gjorde alvor av bare å ta en kort tur. De ville til Norskeplassen, ta Lavendelstien et lite stykke, og så gå opp til stien mot «Dalen» og så tilbake til Natural Park. De fulgte planen, men med en forlengelse ned til Balito og så opp bakken. Bare en liten kilometer ekstra. De fikk en tur på omtrent 8 kilometer. Likevel en grei tur mente både Bestyrerinnen og Anne Margrete. Vi tre – Sigbjørn, Edvin og jeg, tok ut litt etter Bestyrerinnen og Anne Margrete. De hadde antakelig 8-10 minutters forsprang på oss (mente vi....) Og vi ville jo ta de igjen før Norskeplassen? Det gikk med et nødskrik. Bare en iherdig innsats de siste minuttene, og en liten snarvei, gjorde at vi kom først inn til Norskeplassen og fikk satt oss nede. Og prøvde å se ut som om vi hadde vært der en god stund. Ingen lot seg lure, ikke en gang tilsynelatende... Jentene tok ut, og vi diskuterte hvor turen skulle gå. Sukkertoppen ligger nå der, en kilometer og 100 høydemeter over Norskeplassen. Vi nådde opp, etter en litt hektisk jobbing. Det ble litt diskusjon om hvem som skulle komme først opp. Vi var klar for «Eivinds plass». F ra Sukkertoppen er det mulig å se bort til der stien trar av fra veien mot Cortadores. Vi hadde startet tidlig, og selv om det var flott vær, var det få folk ute. Vi kunne se noen på veien, men ikke mange. Da vi tok til venstre fra veien (og litt sørover – ikke kjerreveien nordover) ble vi fort alene. Det gikk i et greit tempo i den slake nedoverbakken mot Eivinds plass. Vi nådde Eivindsplass etter nok en kilometer. Fra Natural Park og til «Eivinds plass» er det 8 kilometer. Etter å ha notert navnet vårt i protokollen, og kikket oss rund, kom Edvin med forslaget om å ta mot demningen som vi så vidt kunne skimte lengre nede mot Puerto Rico. Avstander er vanskelig å bedømme, spesielt om det er en fordypning i terrenget mellom der du står og stedet du skal til. Det så langt ut – ned til demningen. Stien nedover var i hvertfall tydelig å se – det første stykket. Fra demningen var planen å gå oppover og tilbake til Norskeplassen for så å ta mot hotellet. Edvin, som hadde gått her før en gang, kunne forsikre oss, to forsiktige sjeler, om at det var greit å komme fram denne veien. Ingen bratte partier – uten om en knaus vi måtte rundt. Vi sette kursen nedover. Det var grei sti det første stykket. Etter en stund går lett nedoverbakke over i mer småbakker og løs grus. Helt greit å komme fram, men det går litt senere. Nede ved elveleiet er det grønt og flott, men her blir stien vanskeligere. Da vi nærmet oss demningen, ble det «ikke lett», det vil si at stien gikk over knauser og kanter med piggtrådgjedet nedenfor. Her var det nærmest litt klatring, og jeg slet buksebaken en plass. Det ble ganske greit da vi sto på veien ved siden av demningen. Nå skulle vi bare opp til Norskeplassen.... Opp, var ordet. Det var jo «vei», men bratt likevel. Det ble noen meter oppover før vi nådde stien (og veien) fra Moto Grande. Vi fulgte denne til stien til Norskeplassen. Det er mange stier fra Norskeplassen til Natural Park. Denne gangen gikk vi «dalen» det er muligens den «enkleste» stien og gå for å komme til Norskeplassen fra Natural Park. Den er likevel omtrent en kilometer lengre en stien som går rett opp fra hotellet. Rundturen med «Eivinds plass» som vendepunkt, var på omtrent 12 kilometer. En grei tur, men ikke den lette og korte turen jeg hadde planlagt. Knausene nede ved demningen var en utfordring for meg, men jeg kom da fram... Les hele artikkelen

Fire jenter og meg på tur. Vi ble invitert med på en topp-tur. Både Sigbjørn og Kjell tente strakt på ideen. De syntes det ville være kjekt å komme på en ny tur. Med 14 dager på tur blir det ofte at vi tar samme turen flere ganger. Jentene var ikke like begeistret for planene om en topp-tur. Det var snakk om å reise grytidlig, og først komme tilbake til hotellet ut på kvelden. Det kolliderte ganske ettertrykkelig med et ønske om noen timer på solsenga ved bassenget. Edvin sliter fortsatt med halsen, og søvnen har omtrent manglet de siste dagene. Hostekuler hvert minutt. Han var ikke siker på om han skulle på tur i det hele tatt. Jeg var heller lunken til prosjektet «topp-tur». Etter fire turer her nede, hadde jeg fortsatt ønske om en «rolig» tur. Selvsagt er ønske om en rolig tur, bare et skalkeskjul for å slippe en luftig og utsatt tur. Det ble til at Sigbjørn, Kjell og Edvin, tok ut tidlig. De så fram til en 5 timers tur, og med ganske lang transport-tid, ville de ikke være tilbake før sent. Jentene ville til Norskeplassen og videre til krossen over Arquinquin. Fra Natural Park er det omtrent 3 kilometer og tre kvarter inn til Norskeplassen. Og litt avhengig av veivalget, omtrent en kilometer lengre til Krossen over Arquinequin. Det var også snakk om Sjømannskirka, vafler med sylt, og smørbrød. Nå er det et stykke tilbake til hotellet fra Arquinequin, men det finnes både buss og drosje. Det var en plan jeg greit kunne hive meg på. Og om jeg tok følge med jentene til Norskeplassen, så kunne jeg jo eventuelt vurdere en annen tur der. Som vanlig var det samling klokka 10. Som vanlig ble det bakken rett opp fra Natural Park og stien direkte mot Norskeplassen. Det ble også de vanlige stoppene på veien innover. På Norskeplassen var det som vanlig en del folk. Jentene hadde holdt god fart innover mot Norskeplassen. Det ble diskutert hvordan vi skulle komme oss til «Krossen» over Arquinequin. Det er – minst – 4 stier å velge mellom. Rett under Norskeplassen – en bratt bakke nedover omtrent fra porten til Norskeplassen går Lavendelstien. Neste avstikker nedover mot kysten er neste stidele mot sør. Og så er det to muligheter oppe mot «geitefarmen» Her er det mulig å følge «veien» omtrent til «Krossen» Siste mulighet er å følge «miljøstien» som vi gikk på søndag. Vi valgte å ta stien til høyre et stykke fra Norskeplassen. Denne stien var tydelig brukt av syklister, men også av folk med joggesko. Etter en stund kom vi ut på en grov vei, og fulgte denne til vi igjen møtte Lavendelstien. Da var det bratt ned mot venstre og i bunn av bakken, ut i terrenget. Her følger stien, som er ganske smal enkelte plasser, et vannrør opp til veien på toppen av bakken som ender ut ved Krossen. Stien slynger seg rundt bakkene bortover. En sving etter den andre, og etter en stund ble det til av jeg kikket etter veien som vi skulle opp på. Jentene holdt farten opp langs den smale stien, litt avbrutt av en og annen hindring som vi måtte rundt. Å gå veien er litt kjedelig, men det går stedvis en sti litt ute i terrenget, Vi fulgte den. Egentlig er dette en lang brink der det er bratt ned på begge sider. Siden det går vei stor sett nesten helt ut mot krossen, er det ikke problem, men noen finner nok det siste stykket ut mot Krossen litt «spennende». Vi skulle inn til Arquinequin, og tok derfor ned siden mot byen. Det er en bratt sti, med løs grus. Vi tok det med ro, og kom ned uten å få hull i buksebaken. Det er noen kilometer til Sjømannskirka, som gikk greit da vi så fram til smørbrødene og vaflene. En grei pause. Så var det spørsmål om hvordan vi skulle komme oss tilbake til hotellet. Noen valgte buss, og andre valgte å gå. For de som gikk tilbake, først mot Balito og så bakken opp til hotellet, ble det en tur på omtrent 15 kilometer. Noe som må være en grei tur. Les hele artikkelen

Bare tre på en kjekk tur. Yr var full av lovord for været på tirsdag. Temperaturen skulle stige her nede på Gran Canaria, og vinden ville omtrent være borte. Selvsagt er det tørt. Skikkelig tørt, selv om det har kommet noe nedbør i de siste. Med sol og sommer, måtte det bli tur. På tross av lange turer både søndag og ikke minst mandag. Det har blitt så mange turer hjemme i både regn og vind til at en flott dag kan kastes vekk på bassengkanten. Det var noen forslag til hva tirsdagen skulle inneholde, For den kvinnelige delen av følget, sto butikkbesøk på planen. For Edvin ble det en helt rolig dag. Han har vært plaget med en skikkelig lei hoste. For Sigbjørn, Kjell og meg, kunne det passe med en lett tur. Det er noen lette turer å velge mellom, men den kjekkeste og flotteste lette turen er nok å gå til Veneguera. Det er mulig å gå til Veneguera fra Mogan. Bussen stopper i midten av stedet, og bare 100 meter tilbake mot Puerto de Mogan står det et skilt som viser vei. Fra Mogan er det omtrent 3 1/2 kilometer, men med 150 høydemeter og nesen det samme ned. Utsikten, både tilbake mot Mogan og ned mot Veneguera og landskapet rundt, er verdt slitet med å komme opp bakken. Vi ville høyere. Og starte fra topp-punktet på veien mellom Mogan og Tasarte. Rett bak figuren «mannen med staven» Stien Tasarte og Venegura går her, et lite stykke ut på veien. Det går buss, men for vår del valgte vi drosje, og fra Puerto Rico kostet det oss 35 euro. Vi gikk ut av bilen i omtrent 700 meter over havet. Likevel var temperaturen 17 grader og sola skinte fra blå himmel. Omtrent fullklaff når det gjelder turvær. Fra toppen er det fantastisk utsikt nedover dalen med husene i Veneguera som små hvite flekker. Fjellene rundt er svært ulike fjellene hjemme. Skarpe tinder og flotte fjellsider med «palisader» og stein i helt andre farger enn det vi er vandt med. Stien faller raskt, men uten at det blir bratt eller vanskelig noen gang. Stien er en gammel «camino» - sti - som var transportveien i gamle dager. Det er vesentlig mer busker, planter og palmer enn det som finnes i området rundt Norskeplassen. Nede ved Veneguera, blir det omtrent «frodig», med bananplanter, sitrontrær og appelsinbusker. Det er også mye blomster med flotte farger. Vi hører selvsagt haner som galer, bikkjer som bjeffer, og ser katter som sniker seg rundt hushjørnene. Med temperatur godt over 20 grade og sol fra blå himmel, blir sommerfølelsen fremtredende. Det er omtrent 4 kilometer ned til Veneguera. Høydeforskjellen er 400 høydemeter, og vi brukte alt for lang tid. Det var så mye å se på. Dette var en skikkelig sommertur. Og da hører det selvsagt med en stopp på Venegueras serveringssted midt i byen. Det er kjekt å kunne ta en pause, med servering av drikkevarer. Etter en god pause fortsatte vi mot Mogan. En drøy bakke opp, men «bare» litt under 150 høydemeter, før vi var på høyeste punkt. Fra skaret er det lett å få øye på Mogan, 150-160 høydemeter lengre nede. Hele turen er på omtrent 8 kilometer og mye av dette er nedoverbakke, Det kan være tungt nok å gå i nedoverbakke, men det bør være greit for de aller fleste. Spesielt når det er mulig med en lang og kjekk lunchpause i midten. Vi måtte vente 20 minutter på bussen til Puerto de Mogan. Vi kunne godt ha planlagt dette bedre. Vi var godt klar over at den bussen går et minutt over hel time. En kjekk tur. Les hele artikkelen

Hele gjengen på tur. Søndagsturen ble på tilsammen 14 kilometer. Etter min mening lang nok til å få betegnelsen langtur. Lengre enn en vanlig søndagstur. Hva med mandag? Søndagkveld ble det lagt planer. Det er jo helt greit å snakke om neste tur under middagen på kvelden. Hvor neste tur skal gå er alltid et greit snakke om.. Sigbjørn slo frampå om å gå til «Hjermandsplass», et stykke etter «Dusjen». Dette er en tur på opp mot 17 kilometer i følge Sigbjørn. Helt grei tur for alle mente han. Nå var nok noen av den kvinnelige delen av selskapet litt skeptisk til en så pass lang tur. Det ble i hvert fall klart at skulle det bli denne turen, måtte vi ha med både mat og ekstra vann. Det ble ikke tatt noen opptelling av stemmer, men start-tidspunktet ble ikke diskutert. Vanlig oppmøte – obligatorisk – klokka 10 på plassen utenfor resepsjonen. Været er vanligvis noe som blir tatt med i all turplanlegging – hjemme. Her nede er det nesten litt kjedelig å se på YR. Det er en rund sol (utenom på onsdag) og over tyve grader, og nesten ikke vind i hele langtidsperioden. Flott turvær. Det så litt skummelt ut for de første par dagene, men i går ble det riktig fint vær, selv om det var en og annen sky, og ikke 20 grader i skyggen. For mandag er varselet sol, 22 grader og svak vind. For de av familien som befinner seg i Bodø traktene, med -4 grader, liten kuling og skyet, må vårt vær være noe å tenke på. Bakken opp fra Natural Park er bratt og en brutal start på dagen. Etter omtrent 3 kvarter er hele gjengen likevel på Norskeplassen og klar for dagen tur. For å komme inn til «Dusjen» og starten på stien mot «Hjermandsplass», er det mulig å følge veien mot Cortadores. Vi valgte å stikke bort mot «Våres plass» og så ta stien oppover mot «Karpedammen» Vi klarte selvsagt å ta til høyre litt for tidlig og holdt omtrent på å bli våte på beina før vi fant ut at vi skulle ha holdt rett nord en stund til. Ved «Dusjen» var det andre enn oss. Selvsagt ble det en liten pause, før vi fortsatte mot «Hjermandsplass». Fra «dusjen» går stien bratt ned mot det tørre elveleiet som skimtes nede i bunnen. Mot «Hjermandsplass» følger stien en gammel Camino – opparbeidet sti, som går opp og ned og litt rundt åser for å komme opp på platået ved «Hjermandsplass». En flott og kjekk del av turen, ute i terrenget, med flott utsikt over terrenget rundt. Det var første gang jeg gikk denne turen. I forhold til turen direkte mot «Våres plass» og «Eivinds plass» er dette en tur som går ute i terrenget mer enn på vei, og den går gjennom mye mer uberørt natur. En flott tur. Fra «Hjermandsplass» gikk stien gjennom et mer krevende terreng. Det var både bratte bakker og litt klyving over steiner. Et par kilometer gikk lang s elveløpet, litt oppe i siden. Stien var smal og smøg seg rundt stein og kaktus. Ikke spesielt vanskelig, eller «eksponert», men litt krevende. Vel oppe på brinken (det var litt utfordrende å finne stien som tok oppover mot kanten.) var det enkelt og greit å komme ned til «Eivinds plass». Bortsett fra at «plassen» tilsynelatende «hoppet» lengre nedover, etter hvert som vi nærmet oss.Derfra bar det mot «Sukkertoppen» og «Norskeplassen», hvor vi hadde en liten pause før vi satte kursen tilbake mot hotellet. Alt i alt ble det en tur på 18 kilometer, og vi brukte omtrent 5 timer, pluss pauser. Det ble en skikkelig flott tur i perfekt turvær – og fortsatt er det vinter hjemme... Les hele artikkelen

Første turen med gjengen i 2020. Puerto Rico i januar, har etter hvert blitt fast tradisjon. Gjengen bestiller omtrent ny tur i det de forlater Natural Park. Lørdag er reisedag, men søndagsmorgen var gjengen klar for den første turen i 2020. Vi får alle lønn av Nav, og siden det da må være en form for firmareise, blir det en liten diskusjon om oppholdet er ferie eller avspasering. Det blir uansett antakelig mange turer de neste to ukene. Noen av gjengen vil/ønsker å gå hver dag, så får vi se om det blir noe av disse planene. Det blir ikke bare korte turer – om Sigbjørn og Edvin får det som de vil. Alle vil gå turer, men helst ikke for lange, men med enkelte lange turer inne i mellom. Gjengen som samles er: Sigbjørn og Anne Lise, Edvin og Anne Margrete, Kjell og Ingrid, og selvsagt Bestyrerinnen – og meg. 8 stykker med planer om å være på tur flere timer enn på solsenga. «Norskeklubben» har fast søndagstur. Det går folk med turleder fra Arguineguin og fra Puerto Rico, som samles på Norskeplassen og så går alle ned mot vekselvis Puerto Rico og Arguineguin Denne søndagen var det en tur mot Arguineguin som sto på programmet. Opp til Norskeplassen fra Natural Park er det omtrent 3 kilometer eller godt i underkant av en time. Denne gangen, korteste vei. Rett opp fra «huleplassen». Selvsagt ble dette for kort tur for Edvin og Anne Margrete. De gikk først ned til senteret for så å følge Norskeklubben opp til Norskeplassen via «tauet». Hele følget, litt over 40 tilsammen, startet fra Norskeplassen mot Arguineguin noe før halv tolv. Denne gangen gikk vi «miljøløype» - på nordsiden av gjeitefarmen og langs brinken ned mot Arquinequindalen. Etter omtrent en time hadde vi lagt bak oss det flate partiet, og begynt på nedstigningen mot Arguineguin Her går stien i høyden over motorveien, Det er lett å høre bilene ned under, men så snart turen er over veien – over en tunnel, så forsvinner motorlydene, men dag er byen bare et lite stykke unna. Hele følget tar sikte på et serveringssted i byen, og der er det – i tillegg til billig øl – også «medlemsmøte» i Norskeklubben, med allsang... Fra Norskeplassen og til stoppen midt i byen, er det omtrent 9 kilometer. Denne gangen gikk turen unna i bra jevnt tempo, og vi brukte litt over 1 1/2 time. For vår gjeng gjensto det å komme seg tilbake til hotellet. Vi pleier å gå langs sjøkanten til Balito og så opp bakken mot Huleplassen. Slik ble det denne gangen også. Det ble også tid til lunch underveis. Selvsagt på samme plass som vi har spist de siste tre årene når vi har fulgt Norskeklubben på tur. Tradisjoner må tas vare på. Edvin og jeg var innom Sparbutikken, og kom litt på etterkant av resten. Vi fikk en grei tur opp bakken fra Balito. Skikkelig god trening – og vi nådde «nesten» igjen de andre i gjengen. Bakken er omtrent en kilometer, men ikke for bratt. Totalt ble det 14 kilometer på oss. En helt grei søndagstur. I korte bukser og bare bluse, midt på vinteren. Les hele artikkelen

Flott vintervær. Det har vært en underlig vinter. Normalt vintervær stor sett hele tiden, og det skulle vel gi en normal vinter? Vanlig vintervær er noen pluss grader, gjerne opp mot 10, og overskyet med nedbør inne i mellom. Det er ofte vind i sammenheng med nedbør og regn. Selv om + 6 grader og regn og vind, er vanlig på vinteren, så pleier det være perioder med frost, sol og stille og gjerne med litt snø på bakken. Eller frost med vind og snø, såkalt «rennedrev». Snøen hoper seg opp mellom steingardene og nesten all trafikk stopper opp. Det er også vanlig med solrike dager og frost. Flotte vinterdager, med mulighet for skikkelige turer langs sjøkanten. Ikke slik i år, virker det som. Det har vært enkelte flotte dager, men som oftest grått og trist. Asfalten har omtrent ikke vært tørr siden nyttår. Det har blitt mange våte turer, uten egentlig mye regn. Det var tidlig i uka klart at onsdag ville det bli en inneklemt dag med bra vær. Sol og lite vind og over null. Slike dager må utnyttes. Jeg kunne tenke meg en litt lengre tur, men Broderen sjekker også værmeldingen, og ville på tur. Nå kunne jeg selvsagt ha tatt ut på egenhånd, men det er kjekt med følge på tur. Broderen og jeg har da også hatt noen turer sammen opp gjennom årene. Her var det bare å finne en tur vi begge kunne like å gå. Det lå ann til en repetisjon av vår tur søndag. Turen til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og tilbake til bilen rundt Revholstjørn, er passe lang og tar passe lang tid. Det er ikke mer enn rundt 8 kilometer, men det er en god del høydemeter. Turen tar, for oss – to gamle gubber, rundt to timer. Den kan forlenges ved å ta mot Dalsnuten og over flyene på andre siden av Revholstjørn. På parkeringsplassen var det en god del bil. Vi møtte også en del folk på vei oppover. Nesten oppe ved toppen på flaten før den siste stigningen, kom det mange i mot. En hel barnehage med unger på 4 år. De hadde vært på toppen og var nå på vei ned. Det ble en del spørring om navn og hvem vi var... Denne dagen var det bra vær på toppen. Vi kunne se langt og det var omtrent vindstille. Det var lett å se at det fortsatt ikke ligger snø på Vådlandsnutane, og at det hadde minket på snøen inne i heia. Vi tok igjen ungeflokken på vår vei nedover bakken. Igjen kom det mange spørsmål fra de små. Det ble en kjekk liten pause. Godt gjort å gå opp og ned de bakkene, når beina bare er halvparten så lange som mine... Det gikk lettere opp bakkene enn på søndag. Opp mot Fjogstadnuten gikk det i et jevnt tempo, og vi kom opp til topps uten store problemer – eller høy puls. Fra toppen og ned mot Revholstjørn og videre mot Gramstad var det rene parademarsjen. Enkelt å gå og sola midt i mot. Det kom noen i mot, og vi kunne se folk på toppen av Dalsnuten. Revholstjørn lå omtrent speilblankt. En flott dag for tur. Vi får håpe på flere slike dager. Les hele artikkelen

En helt vanlig søndagstur. Bestyrerinnen hadde ikke vært med på tur i det siste. Søndag var både hun og jeg klar for en vanlig søndagstur. Det var ikke helt lett å bli enige om hvor vi skulle ta turen. Som vanlig ville bestyrerinnen helst gå langs sjøen. Jeg hadde sett for meg en tur oppe på Høgjæren. Det var en stund siden vi hadde tråkket opp stiene på den kanten. Bestyrerinnen var skeptisk. Det hadde regnet en god del den siste tiden, og hun mente det ville være mye sorpe og søle. Hun hadde rett... Det ble altså en tur på Høgjæren. Fra Holmavatn mot Synesvarden og videre mot steinkjerringå før vi satte kursen tilbake mot Holmavatn. For en gangs skyld var det blå himmel og sol – på morgenen. Sola forsvant ganske fort bak skydekket, og på vei oppover mot Høgjæren fikk vi regn på ruta. Det så ut til å bli en vanlig dag med regn og greier. At det ville være en del på tur denne dagen. Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det en del bil, men langt fra så mange som det burde – på en fin søndag. Ikke mange meterne fra bilen var stien et langt sorpehull. Vi måtte ut i terrenget for å komme fram. Heldigvis var det bedre sti for det meste. Det var tørt på steinene. Det regnet vi fikk på ruta, hadde heldigvis ikke gått over vårt turområde. Bestyrerinnen tar mot Synesvarden. Jeg og Broderen velger alltid å gå først mot Steinkjerringå. Hvorfor vi velger denne veien er jeg ikke sikker på, men vi får noen greie bakker ned fra Synesvarden mot Holmavatn på slutten. Bestyrerinnen og jeg fikk bakken i mot oss. Nå er ikke bakkene spesielt bratte – helst ganske slake, men det er likevel noen drøye høydemeter oppover før vi kan finne fram boka inne i steinhaugen på Synesvarden. Bestyrerinnen er nøye på å føre oss inn i protokollene rundt om. Selvsagt er det bare en unnskyldning for å sjekke om det har vært kjente på tur. Det ville være litt feil å ikke få med seg hvem som har vært hvor – mener Bestyrerinnen. Denne dagen var vi alene på toppen, men det var folk foran oss mot Steinkjerringå, og det kom folk oppover fra parkeringsplassen ved Toppdal. Vi hadde holdt en grei fart opp mot Synesvarden. Bestyrerinnen hang godt med i bakkene oppover. Det lover greit for vårt opphold i «syden» med tur nesten hver dag i 14 dager. Treningen gir grunnlag for noen flotte turer. Og forhåpentlig hindrer det også gnagsår under «syden»oppholdet. Nede ved Steinkjerringå var det folk. En god del folk. Bestyrerinnen sto omtrent i kø for å få låne protokollen. I «køen» kom vi i snakk med et annet par. De var også på tur rundt, som oss. Det ble til at vi holdt følge tilbake til bilen. Skikkelig kjekke folk å bli kjent med. Omtrent som vi ofte blir kjent med, og snakker med, kjekke folk på Blåfjellenden. Det ble en hyggelig halvtime i godt «drøs» mot bilen. En flott avslutning på en grei tur. Les hele artikkelen

En litt kort lørdagstur. Det har vært mye vått vær i det siste. Sånn inne i mellom har det av og til vært en dag med bra – og tørt – turvær. Slik vi hadde det på fredag. Bestyrerinnen og jeg. Sand og strand er greit, selv i regnvær. Det blir lite søle og vann langs sjøkanten. Det kan bli for mange korte turer langs stranden. Det burde være mulig å gå tur i høyden. YR meldte om rimelig bra vær lørdag. Til og med sol en stund midt på dagen. På morgenen hadde de ombestemt seg. Utsolgt på sol, erstatningsvaren var overskyet... Den planlagte turen rundt Li, ble plutselig ikke så kjekk å se fram til. Det var så vidt noenlunde vær på morgenen, men med grått og trist vær i vente, ble dørstokkmila ganske drøy. Litt ut på dagen, fant jeg ut at det ikke kunne bli nok en lørdag uten tur. Og været var jo ikke så alt for dårlig. Jeg kunne jo ta en litt kortere tur enn rundt Li. Hva med en tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Den turen er et par kilometer kortere enn rundturen rundt Li. I tillegg til å være kortere, er den også mindre «grov». Det er lite klatring og små opp-og-ned bakker. Det tar tid å komme rundt Li etterhvert. Det ble ikke bedre vær på turen innover mot Sandnes. Det var en lysning i vest, men den ble ganske fort avløst av noen mørke skyer. Siden jeg alt var på vei, og hadde pakket for en tur, så fikk jeg heller starte. Skulle det bli for galt, var det mulig å snu, eller korte inn turen. Jakken måtte på da jeg startet turen. Det blåste en sur vind, og det var så vidt litt regn i lufta. Selv opp de bratte bakken beholdt jeg jakken på. Helt opp mot toppen var jeg glad for vinterklærne. Da måtte hetta opp og lua godt ned over ørene. Det blåste, og hagel slo i jakken og hetta. Heldigvis kom været litt fra siden, men det som traff ansiktet sved i huden. Hvorfor er det slik at det dårlige været kommer på toppen... Litt nedenfor toppen traff jeg en jente som også var på tur. Hun kom fra Mattisrudlå og hadde hatt været rett i mot. Skikkelig surt. Selvsagt ble det bedre jo lengre ned jeg kom. Jeg tok det likevel litt rolig nedover bakkene. Det var mye sorpe og søle, og jeg skled enkelte plasser. Med nye sko, gikk det greit å holde seg tørr, selv om vann og søle enkelte ganger gikk langt opp på støvlene. Nede på veien ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten. Uten denne rundturen mot parkeringsplassen blir det litt lite. Det blir et par eller opp mot tre kilometer ekstra. Jeg fikk været bakfra, og det var ganske greit å komme rundt. Nede i skogen ble det en skikkelig grei tur, og ved bilene, etter omtrent 8-9 kilometer og omtrent to timer, kunne jeg si til meg selv at denne gangen kunne turen godt ha vært lengre. Lett å si, men det var greit å sette seg i bilen å få varmen i kroppen. Les hele artikkelen

Ikke ny tur men en ny kombinasjon av gamle turer. Fredag var jeg klar for tur. Jeg hadde egentlig sett for meg en litt lengre tur. Alene. Det er ikke mange som tar seg tid til en skikkelig tur på en fredag. Det har blitt ganske vanlig for meg. Gjennom sommerhalvåret blir det som oftest inn til Blåfjellenden på fredag med retur på lørdag. Nå er det ikke mer enn omtrent 8 kilometer inn til hytta, men med begge dagene, blir det likevel noen greie turdager. På vinteren er det mer «blanda drops». Noen ganger blir det en litt lengre tur, andre ganger bare en kjapp utflukt, og i dårlig vær blir det divanen... Været, det har alltid en innvirkning på hvor turen skal gå. Denne fredagen var det meldt litt av hvert, både litt regn (som vi ikke fikk) og litt vind. Fortsatt er det vintertemperatur, det vil si godt over null ute ved kysten. Denne dagen var det 7-8 grader. Vært var med andre ord litt «grått». Ikke dårlig, men heller ikke bra. Hvor skal turen gå da? Jeg hadde sett for meg en tur på Høgjæren eller en tur fra Gramstad. Bestyrerinnen ville det annerledes. Til en forandring ville hun ut på tur denne dagen. Etter en liten diskusjon, kom hun med forslag om å starte på Borestranden og gå nordover til Hellestø. En grei ide. Jeg er jo ikke spesielt glad i nye ting. Det skal helst være de samme «gamle» turene. Denne turen var jo ikke «ny». Vi har gått mellom Sele havn og Hellestø en god del ganger i det siste. Det er heller ikke lenge siden Broderen og jeg gikk fra Hellestø til Orre, og da gikk vi deler av denne turen. Hele turen fra Bore til Hellestø, med retur var en ny tur. Lite kjøring, grei avstand og litt flatt. Turen burde være en god oppkjøring til vårt «syden» besøk med tur hver dag. Og siden bestyrerinnen hadde kommet med forslaget.... Vi kjørte til Bore. Her kunne vi ha forstatt til til parkeringsplassen ved Elvenes, Parkeringsplassen ved Figgen. Det ville spart oss en god kilometer, men siden vi ikke var ute for å korte ned turen, parkerte vi på Bore. Derfra bar det ut på stranden, og mot nord. Borestranden er laaang. Vi kom ut omtrent midt på stranden og hadde 1 1/2 kilometer å gå før elva. Padde flat, lang sandstrand... Den virker lengre enn den er. Nå var sanden fast og fin denne dagen, så det gikk i grei fart mot elva og brua. Vi hadde stranden for oss selv denne dagen. Ikke et menneske å se etter en stund. 3 kilometer med sandstrand. Og bare oss. Etter 2 1/2 kilometer var vi ved sjøhusene på Sele, og tok fatt på den kjente veien mellom Sele og Hellestø. Denne stien går delvis på vei, noe inne i dynenen, på vanlig sti for å ende ut på ny strand. Bare halve lengden av Borestranden. 6 kilometer fra startstedet snudde vi og tok fatt på tilbaketuren – i samme spor som på veien nordover. Turen gikk i en fart av omtrent 5 kilometer i timen. Tilsammen 12 kilometer. En helt grei tur en litt grå fredag midt i januar. Les hele artikkelen

Fire på tur langs stranden. Lørdag var det nedbør – i bøtter og spann. Det fristet ikke med tur. Jeg ble sittende inne og kikke ut på det dårlige været, med dårlig samvittighet. Søndag var det klart jeg skulle på tur. Det var mer et spørsmål om hvor turen skulle gå, og hvem som skulle bli med. Bestyrerinnen har en tendens til å ta det med ro på morgenen. En god stund etter det hadde blitt lyst, forsøkte jeg forsiktig å slå frempå om tur. Bestyrerinnen var klar for tur, men ville vite hvor turen skulle gå. Broderen ga også beskjed om at han kunne tenke seg en spasertur. Litt etter kom beskjeden om at Broderen denne gang også ville ha med Bjørg. Vi ville bli 4 på tur. Med Bjørg på laget måtte det bli en litt kortere tur enn det jeg hadde sett for meg. Det kunne ikke bli en lang og tung tur med mange bakker. Det er ikke slike turer vi fire kan gjøre sammen. Nå var jo været ikke så aller verst. Det blåste litt. Det så ut som om det kunne komme noen dråper. Temperaturen var noen få grader over null. Det ville ikke være umulig å ta en tur langs stranden. Det er tross alt greit å få sjøluft i lungene og kjenne vinden i ansiktet. Selv om det skulle regne, så har vi jo regntøy... Den vanlige – korte – turen er fra Sele havn til Hellestø. Turen er normalt mellom 7 og 8 kilometer. Avhengig av hvor vi velger å snu for å ta fatt på tilbaketuren. Det er et par bekker som må forseres om vi skal få med den siste kilometeren... Det var en god del biler på Sele da vi kom. Mer enn vanlig, men det er heller ikke den turen vi velger som søndagstur. Vi kunne se folk, både rundt sjøhusene og på vei sørover. De fleste går likevel mot nord. Etter 4-500 meter på vei, går stien ut i sand-dynene. Her er det mulig å gå flere stier. Noen opp og ned sand-dyner, andre mer flatt inne mot jordene. Vi fulgte den flate sti, og kom ut på åpne stranden etter en stund. Rundt et lite nes, omtrent halvveis, er det tydelig at vi ikke er de eneste som bruker dette som turområde. Stie, eller de mange stiene, er tydelig slitt ned i terrenget. Her går det mye folk. Og mange bikkjer, selv om det heldigvis ikke er mye hundedritt i stien. Det var mange andre ute på tur denne dagen. Med og uten bikkjer. Det var nesten som et 17. mai tog. Vi holdt sammen til «parkeringsplassen» ved Hellestø og der tok Broderen og jeg en ekstra runde til enden av stranden, mens damene snudde og tok fatt på returen. Med bare Broderen og meg på tur,ble det litt mer fart. Vi skulle jo ta igjen de foran, og det betød at vi måtte skritte ut. To gamle gubber i full fart langs sjøkanten. Vi tok igjen de andre etter en liten halvtime. Nok til at både Broderen og jeg ble svette. Alle fire fortsatte mot bilen. Det ble (for Broderen og meg) de vanlige 8 kilometerne, og uansett en skikkelig fin søndagstur med Bestyrerinnen, Bjørg og Broderen. Les hele artikkelen

Tilbaketuren gikk jeg alene. Alle meteorologer i Norge var enige om at det ville være flott vær på mine kanter av landet på fredag. Det var snakk om sol og lite vind, men og om frost – så vidt. Med skikkelig turvær måtte det bli en liten utflukt. Eller muligens en litt lengre? Jeg så for meg den, etter hvert, lange turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Dette er en av mine vanlige vinterturer. Når det er frost og is, eller snø andre plasser, pleier det å være mulig å gå langs sjøkanten. Det er andre turer jeg også pleier å gå på vinteren, som for eksempel fra Reve til Orre. Det er litt vanskelig å finne en tur som både er uten is og frost og som også er passe lang. Slik sett stemmer Den planlagte turen ganske godt. Turen fra Hå til Varhaug er omtrent 9 kilometer en vei – det vil si 18 kilometer tilsammen. Etter å forlatt 60 tallet og begynt på 70 tallet blir alle turer over 14-15 kilometer lange. Selv om turen går på flate stranden. Jeg har gått denne turen noen ganger. En spesiell gang, der jeg virkelig prøvde å holde farten oppe, gikk det unna med en fart høyere enn kravet til marsjmerket. Med en god del år på baken er kravet til merket blitt noe mer medgjørlig, og jeg undret på om jeg fortsatt ville ha klart merket. Det var en god grunn til å ta nettopp denne turen. Nå ble det en liten omlegging av planene. Bestyrerinnen ble oppmerksom på været, og besluttet kjapt at dagen skulle brukes på tur. Vi kunne godt gå langs sjøkanten. Fram og tilbake ville bli litt i meste laget. En vei – helt greit. Det betød to biler, noe som i utgangspunktet ikke er noe problem, skulle vi ta sikte på at Bestyrerinnen gikk en vei og jeg to, kunne Broderen også bli med. Han satser også på litt kortere turer etter hvert. Slik ble det, bortsett fra at Broderen kjørte til Varhaug, og Bestyrerinnen og jeg tok en bil til samme sted. Vi kom først til Hå litt ut på dagen. Det var fortsatt hardt i bakken, og antakelig bare rundt null grader. En kald trekk fra nordøst, gjorde det litt utrivelig, men bare etter noen hundre meter hadde vi fått opp dampen og fått varme i kroppen. «Nedover» -sørover – mot Varhaug gikk i et greit og jevnt tempo. Fortsatt var det is og rim på plankene og på gjerdeklyverene. Det tok litt tid å komme over. I le for trekken, med sola i ansiktet, ble det ganske behagelig. Sola varmet faktisk så det var mulig å kjenne det. Vi har noe å se fram til. Om noen uker blir det turer i «Syden». Da blir det varmt ikke bare i ansiktet. I det flotte været ble det en kjekk tur i selskap med Bestyrerinnen og Broderen. Vi brukte omtrent to timer til Varhaug, noe som vil si over 4 kilometer i timen. En helt grei fart. Nede ved kirkegården sa jeg takk for følget til de to andre turdeltakerne, og snudde på hælen for å ta fatt på veien tilbake. Jeg satte nok opp farten en del, og som så mange ganger før, starter jeg i god fart, holder jeg den videre. Det kom en del folk i mot, og, noe som ikke er like vanlig som før, jeg tok igjen et par andre som også var på tur. De lurte nok på hva jeg drev på med, som «suste» forbi, med et kort «hei». Det ble en grei tur tilbake. Mindre stopp for å ta bilder, men ellers i fin flyt. På parkeringsplassen var jeg godt fornøyd med farten. Det hadde holdt til marsjmerket. Om jeg bare hadde gått en ny tur nedover i samme fart.... Les hele artikkelen

Jeg kjøper ikke en masse dritt jeg ikke trenger. Jeg kjøper kvalitetsting jeg ikke trenger.... Denne gang ble det en ny Norrøna Recon jakke. Det er alltid greit å ha en ny jakke liggende i tilfelle jeg skulle få bruk for den.

Med Broderen på tur. Onsdag har blitt turdag – om været skikker seg sånn noenlunde. Denne onsdagen så det ut som om værgudene ville være rimelig gavemilde. Oppholdsvær og litt sol var værvarselet. Det så ikke fullt så lovende ut på onsdags morgen. Da hadde det sneket seg inn noen regndråper. Vind ville vi ha uansett. Hvor mye vind vi ville få på oss, bestemte turløypa. I skogen, blåste det omtrent ikke. På Høgjæren eller langs stranden, ville det blåse stikker og strå. Jeg hadde tenkt på en tur fra Gramstad. Den «vanlige» onsdagsturen er opp til Bjørndalsfjellet og tilbake til veien, og så om Fjogstadnuten til Revholen og tilbake. Broderen kunne godt tenke seg denne turen. Han mener det er en passe lang tur, og siden det i tillegg er noen bakker – en del bakker – så gir turen også trening. Det var Broderens tur til å kjøre, og litt før 11 var vi igang innover mot Sandnes og Gramstad. Det var en del biler på Gramstad. Langt fler enn hva jeg hadde ventet. Det er tydeligvis en god del mennesker som både har anledning og lyst til å gå tur midt i uka. Turen starter opp veien mot Fjogstad og tar av en halv kilometer oppe. Stien oppover mot Bjørndalsfjellet er «den brede sti». Det er tydelig at svært mange tar turen mot toppen. Nå er det heldigvis lagt ut gangveier over myrene, slik at det er mulig å komme tørrskodd frem, selv i regn. For ikke lenge siden – et par år – betød regn at turgåere måtte vasse i den ene myra. Broderen synes det er et par steg opp mot toppen som er litt «utsatt». Etter å ha tatt turen en del ganger, går det helt greit for meg. Denne gangen kom det folk i mot i det vi tok fatt på det bratte stykket opp mot toppen. De folka gikk rett ned – utenom stien. Det går selvsagt bra, men det ser for bratt ut til at jeg ønsker å gå akkurat der. Det var i det hele tatt en del mennesker på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen, Langt flere enn det jeg hadde sett for meg, med tanke på hvor mange biler det var på Gramstad. Mange hyggelige folk, noen med unger. Ingen med bikkjer. Noe som overrasket litt. Vi ble også overrasket på vei opp mot toppen. Da gikk sivilforsvarets sirener og vi hørte ulingen en god stund. En kikk på klokka, som viste 12:00, ga forklaringen – øvelse. Selvsagt fikk vi det dårlige været helt på toppen. Vi kunne se det kom mørke skyer mot oss. Under skyene hang det nedbør. Endelig oppe, var det bare å snøre igjen. Vinden økte på slik at det ble vanskelig å stå, og så kom det både regn og hagel. Uværet varte heldigvis ikke lenge. Det klaret fort opp og nedover bakkene mot veien merket vi heller ikke vinden. Vi tok over Fjogstadnuten. Der fikk vi igjen noe hagel og vind i mot. Denne gang etter at vi hadde kommet litt nedover lia mot Revholstjørn. To timer og 8 kilometer. En passe onsdagstur i starten av januar. Les hele artikkelen

Det ble – omsider – en strandtur. Fredag var det snakk om ny tur på lørdag. Værmeldingen var sånn passe bra. Det skulle igjen bli litt sol midt på dagen, og temperaturen skulle være over null. Selv på Høgjæren. Nå var det meldt vind, opp mot stiv kuling, så muligens måtte vi finne et alternativ til åpne Høgjæren. Jeg så for meg en to-timers tur fra Topdal til Steinkjerringå og tilbake. En grei tur, etter en litt tung tur på fredagen. Det måtte muligens bli en runde til Bjødnali og Sjelset, på grunn av vinden, men det fikk bli en beslutning for lørdagsmorgen. Broderen hadde tidligere sagt at an kunne tenke seg å bli med på lørdagsturen. Og han var også interessert i en to-timers tur. Det ble ikke sagt noe om hvor vi skulle gå. Tidlig på lørdagsmorgen hadde YR fortsatt tro på sol, og temperaturer over null. På vei for å hente Broderen fikk jeg se innover lågheia. Hvitt.... Det som hadde kommet som regn hos meg, ute ved kysten, var kommet ned som hagel og snø, bare noen kilometer lengre inne. Bilene som kom i mot hadde snø på panseret. Et par biler med ganske mye snø.... Broderen var som vanlig skeptisk til snø og is. Han kunne tenke seg å gå en plass der det ikke var is. Hva med en tur fra Gramstad eller Dale?. Vi satte kursen innover mot Sandnes. På vei innover, kunne vi se at det ikke blåste spesielt mye. Både Broderen og jeg ble fort enige om at en tur langs sjøkanten ville være å fortrekke framfor en tur opp i høyden med både regn og vind. Nå var vi like enige om at det nok ville blåse på standen også, men vi har da gått i vind før. Det ble til at vi satte kursen mot Sele havn og så for oss turen til Hellestø og tilbake, Vi hadde ikke trodd at det ville være spesielt mange andre ute i vinden. Det var andre biler på Sele, og vi så folk på vei mot nord. Vi startet mot sør, med vinden rett i fleisen. Det første stykket gikk greit, og inne i mellom sand-dynene var det helt greit. Det ble litt verre ute på åpne Hellestø-stranden. I det vi kom ut på stranden, kunne det se ut som det var snø. Hvitt skum dekket store deler av sanden. Det ble en tur i slak oppoverbakke på flate stranden. Det blåste nok opp mot 13-14 m/sek – Liten kuling – utenom i råsene. En stund fikk vi noen vindråser på oss, som fikk oss til omtrent å stoppe opp. Da må vinden ha vært oppe i sterk kuling til liten storm. Vi kom oss til sørenden av Hellestø-stranden. Det siste stykket fikk vi sand i ansiktet og hagel i hodet. Yr hadde tro på sol, og den tittet virkelig frem noen øyeblikk. Vi hadde mørke, sinte skyer både foran og bak oss, og det kom regn litt inne i mellom. Det ble en helt annen tur da vi snudde. I motvinden hadde vi strevd oss fram, med høy puls og tung pust. På tilbakeveien, med vinden i ryggen, var det helt greit å gå. Vi kunne til og med kikke opp, og fikk da sola i ansiktet... Da v i var nesten tilbake til sjøhusene på Sele, var i hvert fall jeg litt skuffet over at vi ikke hadde valgt en litt lengre tur. Om vi bare kunne gått i medvind.... Les hele artikkelen

Året startet med den vanlige vinterturen. Det er i hvert fall mye vær på gang. YR stiller opp med gult farevarsel for både regn og vind. Men både for fredag og lørdag dukker det opp smilende sol midt på dagen. Med sol og bra temperatur – i følge værmeldingen, var det bare å gjøre klar for tur. Det var en stund siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet. Siden dette er en tur jeg går omtrent hver uke, var det på tide med en ny runde. Og værmeldingen var jo bra – på torsdagskveld. Selv om det er vinter og jeg starter en time senere enn om sommeren, så gikk morgenen fort. Plutselig var det tid for å ta ut og jeg var ikke helt klar. Nå er det mørkt omtrent til ni, og ikke skikkelig dagslys for 11. Det blir heldigvis lysere for hver dag – med to minutter. Det ble noen hektiske minutter før jeg kunne ta avgårde. Hjemme var det overskyet og det kom noen dråper. Det var en av grunnene til at dagslyset kom sent denne dagen. Langt fra det YR hadde på menyen for fredagen. De mente det skulle klare opp omtrent på den tiden jeg tok ut. Så feil kan YR ta... Det var ikke mange biler på Dale. Nå var det fredag, og det er jo ikke mange andre enn pensjonister som kan bruke fredagen til tur. Et spor utover. Det forsvant ganske kjapt. Jeg kunne høre en hund under meg et stykke ute. Vått var det. Alt regnet den siste tiden hadde ikke nådd fjorden. Det surklet og rant mange plasser. De siste årene har jeg gått forsiktig på vått berg, med de nye skoene, er det bare å spasere over. Det er litt greit. Noe får jeg altså igjen for den høye prisen jeg betalt. Jeg kunne se finværet YR hadde meldt. Det kom inne i mellom. Over Stavanger var det en stund blå himmel. Over meg var det for det meste grått. Det kom til og med regn i en periode. Det gikk merkverdig tungt. Nå gikk pulsen en del fortere enn normalt under treningen på torsdagen, så det kan være en infeksjon eller noe på gang. Uansett var dette ikke dagen for å sette rekord... Opp bakken gikk ikke greit. Puls og pust kom omtrent på topp. Det er sjeldent nå for tiden. God trening antakelig. Det ble en lien pause på toppen for å surre igjen jakken. Det blåste. Ikke over kuling, men slik at det ble kaldt og litt ubehagelig. Bare litt lengre nede i bakkene ble det igjen helt greit, selv om jeg beholdt jakken på hele turen. Det var lite folk ute i stien. Jeg traff en kar i bakken opp mot toppen. Han var antakelig også pensjonist. Uten om det var det en ensom tur. Nede ved Dalevann fant jeg folk. Både noen som hadde pause og noen på vei opp over. Nede ved bilen kunne jeg se at jeg hadde brukt litt lengre tid enn forventet. Ikke mye, men totalt ble det likevel over tre timer. Årets første tur. Ikke helt uten problemer, men likevel en grei og fin tur. Den hadde antakelig vært kjekkere om sola hadde vært framme. Som YR mente den burde. Les hele artikkelen

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Fra Hå til Refsnes. Turen gikk på flate Jæren og langs flate stranden. Etter en langtur dagen før, fra Hå til Varhaug var jeg ikke helt klar for nok en spasertur. Tanken var å ta en tur oppe på Høgjæren, men Bestyrerinnen ville igjen være med på tur. Hun mener heldigvis at helsa igjen er så pass på plass at det er mulig å satse på litt lengre turer enn de i nærheten av garasjen. Siden det heller ikke er så lenge til vi skal på vår årlige utflukt til sydligere breddegrader, bør treningen være på plass. To uker med tur omtrent hver dag, og turen er ofte over ti kilometer, helt opp mot 14-15. Sigbjørn, Kjell og Edvin satser ofte, det vil si, et par ganger i uka, på riktige langturer på omtrent 20 kilometer. Jeg pleier å være i god form når jeg igjen begynner å ta de vanlige turene hjemme fra. Det er fortsatt noen uker til det er mulig å ta på kortbukse og lett bluse for å gå tur, men det skal bli kjekt. Broderen var også interessert i en romjuls-tur. Siden Bestyrerinnen skulle være med, ville også Bjørg slå følge, vi ville bli fire på tur denne dagen. Det var fortsatt flott vær. Ikke så kaldt som dagen før, men mer vind. Det ville blåse opp mot 9-10 m/sek på det meste mente YR. Kaldt, klart og tør bakke, er greie forhold. Vi var ikke helt enige om hvor turen skulle gå. Bestyrerinnen nevnte Orre og sørover. Jeg «hørte» fra Hå og nordover. Slike ting oppstår oftere og oftere etter som årene går – påstår Bestyrerinnen, og anbefaler – sterkt – høreapparat. Etter å ha hentet broderen og Bjørg, satte jeg kursen mot Hå. Bestyrerinnen ble litt forbauset da jeg kjørte forbi avkjørselen mot Orre.... Det var en god del fol og biler på Hå gamle prestegård. Vi gikk denne gang mot nord. Mine turer går mot sør. Det er tydelig hvor det går flest folk. Etter å ha gått på vei et godt stykke og kom ut på stranden, kunne vi se flere andre. Det er jo ikke egentlig sti på stranden, men sporene å dømme var det mange som hadde gått her siden siste storm. Vi gikk til Refsnes, og Bestyrerinnen tok en sjefsbeslutning. Vi snudde. Det er ikke alle i følget som har like gode forutsetninger for å spasere i timevis, selv på flate stranden. Det setter vår egen helse litt i fokus. Både Broderen og jeg har etter hvert innsett at årene setter spor og gir begrensinger. Det blir lett snakk om korte turer – på to timer. Eller lengre turer på tre-fire timer. Den siste sorten blir sjeldnere og sjeldnere etter som tiden flyr... Tilbaketuren gikk inne i landet – bak stranden. Der møtte vi igjen de to karene vi traff på vei nordover. To karer med verktøy og stige. Hva brukes en stige til på flate sandstranden? De skulle montere en måleskala nede i bekken for å kunne se vannstanden. Det ble 8-9 kilometer og omtrent to timer før vi satte oss ned inne i Prestegården for en kopp te. En helt grei avslutning på en romjulstur. Les hele artikkelen

Hunnedalen (RV45) er startpunktet, og det er alltid noen bakker opp for å komme inn i heia...