REJOHN

Topptur i flott aprilvær. Det er kjekt med gode turvenner. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer sammen med Bestyrerinnen og meg. Det er i tillegg med i en turgruppe som har gått plasser der jeg aldri har vært. De har for eksempel vært på Gloppenuten i Brekkå. Nå var jeg med til denne toppen den gangen ansvarlig for turen skulle «gå opp» denne turen. Så Gloppenuten er ikke ny for meg, men det er tilbake i 2016 jeg var der. Forslaget var i hvert fall, at vi skulle ta denne turen fredag. Det er selvsagt været som gjør at vi ville ut på tur, og helst litt utenom de vanlige turene. Sol og blå himmel og lite vind. Da får det heller være at det ikke er mange varmegradene. I finværet var vi ikke alene om å ha på turklær og ta ut. Det var mange biler da vi kom til Brekkå. Ikke så mange som sist vi var der, men mange til å være en «vanlig» fredag. Korona får folk på tur. Det var bare musikk-korpset som manglet for at det skulle minne om et 17. mai tog. - mot Gloppenuten. Vi tok det med ro oppover de første bakkene. Her går turen på «vei» hvor det er skiløype om vinteren. Det er ingen problemer med å komme opp bakkene, eller å finne fram. Gloppenuten synes veldig godt der den ligger bare et – langt – steinkast fra veien. Etter litt over en kilometer bærer det inn, eller rettere opp i terrenget. Stien går først inn mot et lite vann (på høyre side oppover) før den går opp til Storavatnet. Her går stien oppe i lia (på venstre side oppover). Nesten i enden av Storavatn er det et bratt og kronglet stykke sti, før den kommer ut av skogen og opp på snaue heia. Da ligger Gloppenuten en kilometer «bak» og 130 høydemeter lengre oppe. Det er antakelig ikke ofte det er omtrent vindstille og bra temperatur i april så pass oppe i høyden. Denne dagen var det et skikkelig flott vær, og fra toppen var det mulig å se langt, både til sjøen og innover heia. Det lå fortsatt snø fra omtrent 700 moh. Her ute mot kysten, er det ikke snødekke, men fortsatt en del fenner. Vi tråkket ikke på snø i det hele tatt, selv om det antakelig ikke er mer en en dag siden den siste fonna i stien forsvant. Det ble en lang og behagelig pause på toppen. Vi var ikke alene om det med ro på toppen. En del andre hadde også slått seg ned på toppen i finværet. Det er enklere å gå nedover enn opp. I hvert fall kjentes det slik denne dagen. Det tok ikke så veldig lang tid før vi var nede ved Storavatnet, og kunne ta fatt på det litt «vanskelige» stykket oppe i lia og med en del stein og ur. Siste kilometeren var det igjen vei. Her var det bare å tråkke på. Det var litt underlig å følge veien, som jeg helst har brukt om vinteren med ski på beina. Denne dagen var det ikke nødvendig å ploge ned bakkene for å ha kontrollen i svingene. Nesten en mil (9 kilometer omtrent) og vi brukte 3 1/2 time inklusive en god pause. En skikkelig fin tur – en fantastisk dag i april. Les hele artikkelen

Flott vær og flott tur. Endelig kom finværet YR hadde meldt. Fredag var det sol og blå himmel, både på framsiden av huset og på baksiden. Det var ikke mulig å sitte inne i slikt vær. Jeg måtte på tur. Nå hadde Sigbjørn og Anne Lise nevnt noe om en litt lengre tur på lørdag. Jeg kunne godt begrense meg litt på turen fredag. Hvor finnes det en «begrenset» tur? Høgjæren selvsagt. Med flott vær og mange på tur, kunne jeg finne en rute uten trengsel mon tro. Fra Holmavatn var det antakelig omtrent 17. mai tog. Det pleier ikke være fullt så mye folk fra parkeringsplassen i Tovdal. Bilturen opp mot Høgjæren gikk gjennom et landskap i full vår. Det er vårblomster langs veien, og lam på markene. Noen marker er grønne, mens andre er nypløyde og svarte. Det lukter også vår – hevdalukt. På parkeringsplassen i Tovdal var det ikke trengsel. En bil utenom min, men det kom en kar fra Karten og satte kursen mot Synesvarden. Selv med sol og blå himmel fra morgenen av, så hadde det ikke tørket opp mye i stien. Enkelte plasser er det sorpe og spesielt en plass måtte jeg ta noen lange steg. Synesvarden er et flott utsiktssted, men det er etterhvert blitt en skog av vindmøller omtrent hele horisonten rundt. Til å begynne med var det greit med møllene på Hellandsmyrane, men så mange som det nå er mulig å se fra toppen, blir det vel mye. Fra parkeringsplassen til Synesvarden hadde jeg ikke møtt et eneste menneske. Fra toppen kunne jeg se folk på vei fra Holmavatn, men ingen på stien mot Steinkjerringå. I det fine været var det fristende å ta mot Holmavatn for å gjøre en litt lengre tur ut av det. Jeg kom heldigvis på det gamle ordtaket: "hold deg til planen"... Det var flere folk enn jeg hadde ventet på vei mot Synesvarden fra Steinkjerringå. Siden det omtrent er mulig å se nedover til statuen hele veien, virket det ikke som det var mange folk der fra Synesvarde. Selv da jeg startet på det siste stykket utover mot «Mor Norge» så jeg ikke folk. Plutselig dukket det opp en hel familie. Antakelig hadde de sittet bak en stein i le for trekken og mot sola. Som så mange ganger før, hadde jeg sagt til meg selv at denne gangen – denne gangen – skulle jeg ta det med ro. Oppover bakkene mot Synesvarden gikk det greit. Jevnt bra tempo, med pust og puls under kontroll. Nedover mot Steinkjerringå gikk det i høyt tempo. Her er det så pass flatt og såpass god sti at det er mulig å presse litt. Hjemveien ble på samme måten. Det gikk i et bra tempo, ikke full fart, men i det tempoet jeg kan holde et par timer. Høgjæren er en hyggelig plass i godt vær. Denne dagen var det strålende, med nesten ikke vind og temperatur over null. Det var kjekt å gå tur denne dagen. Når sikten i tillegg er god blir det til at jeg ser meg rund også. Og får øye på vindmøllene.... To timer og omtrent en mil, begynner etter hvert å bli det vanlige, slik var det også denne gangen. Les hele artikkelen

Jeg var på Gloppenuten opp av Brekko i dag og kunne se innover i heia. Det er fortsatt snø opp mot 700-800moh. Men det er ikke snødekke ute ved kysten, og antakelig oppover mot Frafjordhatten /stien ligger mot sør.) Det er nok plass til et telt over Murtedalen, men den plassen kan bli vanskelig å finne. Murtedalen er mye myr....

Med broderen på "treningstur". Etter noen spennende og litt utfordrende turer i det siste, så var det tilbake til mer kjente trakter. Med kjente trakter mener jeg den vanlige turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Den er nok litt mindre utfordrende enn ruta bratt opp til Vårlivarden, og mindre spennende en å gå på totalt ukjente trakter – uten kart, og i yr/tåke på Høgjæren. Eller opp og ned haug og hammer i Brekkå. Yr var raus med finvær, både for torsdagen og fremover. Ganske langt fremover faktisk, så det blir antakelig en del turer den kommende uken. For Torsdag var det snakk om blå himmel og sol, selv om det ville blåse litt. Broderen var selvsagt villig til å bli med på denne standard turen. Vi har fortsatt til gode å ta oppom Dalsnuten på disse turene. Det får utstå denne gangen også. Det blir litt for mange andre mot og på Dalsnuten – for tett med folk – for oss over 70 i risikogruppen for korona. Det ville likevel bli en god treningstur. Det er en del bakker opp og ned på denne turen. En vanlig torsdag. Hvor mange biler ville det være denne dagen? En hel del viste det seg. Det kom noen i mot i det vi steg over gjerdeklyveren, men det var ikke mange spor oppover. Kunne det tenkes at det ville være greit med folk? Det var et jevnt sig av folk. De fleste goldt god avstand. Vi på en side av stien og de andre på andre siden, men noen brydde seg ikke i det hele tatt. Eller hadde glemt hele koronagreia. Tidligere i uka mente YR at vi ville få bra vær. Godværet kom ikke onsdag, men torsdags morgen var det blå himmel i sør. Jeg trodde – som yr hadde meldt – at været vill endre seg ut over dagen. Det ble endring i været- til mindre bra en stund. Oppover bakken fikk vi regn i hodet, heldigvis bare et kort øyeblikk. Det ble ikke nødvendig å ta på gore-tex`en. Når jeg planla turen, trodde jeg på yr og at det skulle bli en tørr uke. Det slo ikke til, og oppover bakkene var det mye sorpe. Og det skal ikke mye til for å skli – nedover – eller ut i «Spagat». Heldigvis ble det ikke stort sorpe over knærne på buksa, men nedenfor knærne var det vanskelig å se den opprinnelige grønnfargen. Det og ble ikke lange oppholdet på toppen. Noen bilder, og så bar det nedover. En skikkelig kald vind, gjorde det utrivelig. Det var ikke snakk om å gå direkte mot bilen da vi var nede på veien. Vi satte kursen mot Fjogstadnuten og videre mot Kvitemyra og Revholen. Det lille stykket med «hei» går fort å komme over. Nedover mot Kvitemyr, kom det en gjeng jenter. De prøvde nok å unngå sorpehullen, men akkurat i den bakken er det vanskelig. Heldigvis er det mulig å skylle av det verste i Gramstadtjørnet, slik at jeg kunne sette meg i bilen uten ett lass med myr og sand på buksa. Vi har gått denne turen kjappere, men med sleipt underlag går det alltid noe lengre tid. To timer på turen rundt for oss. Les hele artikkelen

Jeg hadde også en våt opplevelse i den myra første gangen jeg gikk der. Det er lett å se hvor stien går - på kartet.

Søndagstur over stokk og stein, over haug og hammer. Det ble søndagstur – en litt utenom det vanlige søndagstur. Bestyrerinnen var klar på at hun gjerne ville være med denne dagen. Det var ikke helt lett å bestemme hvor turen burde gå. Værmeldingen var egentlig ganske bra, men det skulle blåse en del. Helt opp mot kuling. Da faller en tur langs stranden kjapt vekk. En topptur er heller ikke noe riktig sjakktrekk. Sigbjørn og Anne Lise – svoger og svigerinne – skulle også på tur, og ville til Ulvarudlå. Om vi ville være med? Det ble fort avtalt at vi skulle møtes på Tjåland. Det gikk ikke lang tid før Anne Lise ringte. Hun hadde sett ut vinduet og oppdaget svarte, sinte skyer med regn over Ulvarudlå i øst. Det var langt fra hva YR hadde meldt, men det var uansett litt sent å klage.... Hvor skulle vi da ta ut. Jeg foreslo Høgjæren, og ingen andre kom med noe bedre forslag. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved Tovdal. Da vi kom dit og parkerte, ristet bilene i vinden. Temperaturen var heller ingen ting å skyte av. Jeg var glad jeg hadde på – og med – vinterklær. Det kjentes ut som det ville bli nødvendig med både «lang under» og vinterlokk. I det vi gjorde oss klar til å ta ut, kom Sigbjørn med forslaget om å ta mot Karten i stede for mot Synesvarden. Det ville i hvert fall være mindre folk den veien. Det syntes vi andre var et godt forslag. Det ble likevel litt diskusjon rundt hvor vi skulle etter Karten. Det er tross alt ikke stort mer enn en kilometer opp til toppen. Nå hadde vi ikke kart med, men vi hadde tidligere gått til Karten noen ganger før, og opp dit ville det ikke være problem å finne fram. Vi satte kursen mot toppen – 421 moh - 60-70 høydemeter over Synesvarden. Etter bare en hundre meter over myra støtte vi på en traktorvei. Den gikk riktignok i «feil» retning. Rett nord, mens vi skulle omtrent rett øst. Etter bare noen nye hundre meter, gikk det en vei østover – sånn noenlunde. Vi fulgte veien til den begynte å gå nedover igjen, og satte så kursen mot toppen. Det er ikke mulig å ta feil her, for toppen er godt synlig. I dårlig vær er det bare å holde mot nordøst og da treffer du uansett veien mot toppen. Etter å ha skrevet oss inn i protokollen, valgte vi å følge veien tilbake og ned mot Kartavannet. Her er det nok en traktorvei som leder til sti mot Brusanuten. Vi fulgte stien gjennom skogen, opp bakkene til østsiden av Bruraberget. Der ble det tatt en sjefsbeslutning om å gå mot sør for så å svinge mot vest tilbake mot Karten. Det var et lite problem. Vi måtte enten rundt eller gjennom den samme granskogen vi hadde gått i, nede ved Kartavannet. Det var jo selvsagt også en bakke ned først. Og det var fint lite sti å finne rundt toppen av Bruraberget. Vi gikk mot «kanten» og kikket nedover. Nederst i bakken begynte skogen, men det så – tilsynelatende – ut til å bare være noen få meter med skog.... Et stykke nede i bakken dukket det opp et tråkk. Her hadde det gått folk før oss. Nede i skogbrynet var det et mer tydelig tråkk. Det var mulig å følge dette tråkket gjennom skogen og ut i kanten av en liten pytt. Vi valgte å følge et utydelig tråkk videre inn i skogen – i retning Karten. Dette tråkket snirklet seg gjennom skogen rundt trær over bekken og grøfte og over steiner. Det krevde litt konsentrasjon å holde seg på stien - «tråkket», men vi kom greit gjennom skogen. Under en liten pause inne i skogen, kom det regn og yr og tåke. Vi var vel helst inne i skydekket og nedbøren var dråpene inne i skyen. Det ble riktig surt da vi kom ut av skogen og fikk været rett i ansiktet. Vi var ikke i tvil om hvor vi var. Gjerdet til høyre var det samme som vi hadde krysset på veien opp mot Karten. Det var bare å følge dette til «toppen» og så ta til venstre mot veien vi fant på veien oppover. Da jeg kom hjem, kunne jeg se på kartet at vi hadde gått parallelt med veien oppover og bare omtrent hundre meter til venstre for oss. Øverst oppe var det vind og nedbør. Nede ved bilen var det omtrent tørt. En flott tur på 9 kilometer, selv om det ble litt surt på slutten. Et spesielt terreng, med store flytteblokker og enkelte bautasteiner. Nokså ulikt terrenget rundt Synesvarden. Les hele artikkelen

Vårtur til Vårlivarden. Det er flott vårvær enkelte dager. Yr meldte om bra vær for lørdag, og siden lørdag er turdag, måtte jeg planlegge en utflukt. Hvor, var spørsmålet. De siste årene har det blitt en vårtur til Vårlivarden. Turen ble «gjenoppdaget» for et par år siden. Den er ganske kort (den veien jeg vanligvis går) og den er bratt. Folk flest synes nok turen er helt grei. Ikke mer klyving og bratte og luftige partier enn hva som er helt i orden. For meg, som ikke liker bratte og luftige partier – en utfordring. Siden det hadde blitt en del turer den siste tide, kunne det passe bra med en litt kort tur. Forhåpentlig var det heller ikke så mange andre på tur der oppe, denne søndagen. I disse korona- tider gjelder det jo å holde avstand til folk. Bestyrerinnen mente det vill være mye folk, og hun hadde – som vanlig – nokså rett. Det var fullt på parkeringsplassen da jeg om, men jeg fant en plass langs veien. Rett borte i veien er det et «stidele». Skiltene viste vei direkte mot Myrland – gården direkte under Vårlivarden. Det gikk også en sti mot Lundekvam og videre til Myrland. I tillegg kunne jeg jo velde den smale sti, direkte mot toppen. For tredve år siden gikk jeg stien over Lundekvam. Kunne det være greit å ta den turen igjen? Det blir ikke mer enn et par kilometer ekstra, og turen rett opp og ned, er jo i korteste laget.... Jeg satte kursen mot Lundekvam og Myrland. «Stien» var åpenbart en gammel ferdselsvei. Litt vått enkelte steder, men det var ingen problemer med å finne fram. Dette var «den brede sti». På Lundekvam var det folk som hadde overnattet i telt. Det hadde visst hvert en litt kald natt. Mot Myrland gikk jeg innpå en familiegruppe som hadde kommet fra Maudland skole. Vi gikk samme vei mot stidelet tilbake til Øvre Hetland/Vårlivarden. Det gikk en gjeng oppover stien som går direkte mot toppen. En gang i fjern fortid, var dette den «vanlige»veien for meg også. Da jeg fant den andre veien – fra Øvre Hetland, ble det for til at jeg la om turen. Den bratte veien er - bratt. Her stiger det 200 høydemeter på bare 400 meter. Enkelte plasser er det mer klatring enn tur. Og for meg er det bratt og eksponert. Jeg hadde egentlig sagt til meg selv «at her skulle jeg ikke opp flere ganger». Kunne det være at jeg har fått mindre høydeskrekk med årene. Jeg tok følge med gjengen foran oppover lia. Det første stykket var bare bratt.... Det gikk egentlig greit et godt stykke, men etter hvert dukket det opp partier der det ble bruk for å holde godt fast. - og ikke se seg tilbake. Jeg kom opp, med høy puls. Ikke bare på grunn av bakken. Så lenge det er tørr stein vil jeg - muligens – kunne komme meg fram denne veien. Jeg tror ikke jeg kommer til å gå ned denne stien. Det har jeg antakelig gjort for siste gang – for over 30 år siden. Det var folk på toppen. Masse folk. Jeg for forbi, og fortsatte nedover mot Øvre Hetland. Den vanlige veien. Det kom mange oppover. Så pass mange at jeg lurte på hvor alle bilene fant plass. Parkeringsplassen var full da jeg kom. Nede ved stidelet traff jeg igjen gjengen fra Myrland. De lurte på hvordan de skulle komme tilbake til bilen – som sto ved Maudland skole. Nå var det lenge siden jeg gikk der, men det står et skilt ved Lundekvam som viser vei. Jeg håper de fant fram. Det ble ikke en spesielt lang tur, men bratt. Enkelte steder. Jeg brukte noe over to timer på de omtrent 7-8 kilometerne. En flott tur i flott vær. Les hele artikkelen

Jeg har brukt mange norrøna dovre og i det siste Norrøna Recon. De har igrunnen bare to feil - alt for dyre - koster skjorta og en arm , og at de ikke holder spesielt lenge før Gore- texen blir slitt.

Turorientering med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn Det var snakk om å «ta noen poster i Brekko». Bestyrerinnen har investert i kart og utstyr for turorientering. I Brekko friluftsområdet. Sigbjørn og Anne Lise har «tatt noen poster» i mange år, og ville gjerne ha med seg flere – Bestyrerinnen og jeg. Nå har Harry gjort en jobb med å få på plass disse postene. Han vil sikkert sette pris på at vi bruker postene han har satt ut. Det kunne jo også være artig å se hva dette egentlig går ut på. Jeg kunne så avgjort ha bruk for litt oppfrisking i bruk av kart. Kartbruk hjemme, enten på PC eller papir, er greit. Det er vanskelig å gå seg vill der. Å stå med kartet ute i terrenget for å finne vei – eller retning, eller muligens hvor jeg befinner meg, er en helt annen øvelse. Jeg har gjort noen tabber opp gjennom årene. De hopper vi stille over, og går inn for å friske opp kunnskapen. Det er antakelig en del ting som har gått i glemmeboken. Det var snakk om å ta turen på skjærtorsdag. Værmeldingen var ganske god, selv om det skulle blåse litt og temperaturen ville ikke være mange gradene over null. Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Det holdt på å gå i vasken. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom. Det var en masse andre som også ville på tur denne dagen. Værmeldingen hadde nok noe av skylda for oppmøtet. Nå kom finværet ned i form av snø, og vinden var virkelig kald der den fikk tak. Det var litt surt i vinden og snøen en stund. Heldigvis var vi for det meste inne i skogen, og der merket vi ikke noe til vinden. Første post lå et stykke opp av en vei – bak en stein. Første lærdom: sjekk målet på kartet. Bestyrerinnen hadde feil kart men det var 1:5000. Det riktige kartet – som Sigbjørn hadde med, var 1:10.000. Det gir litt «avvik» på avstandene. Etter litt fomling fant vi nå posten. Neste post skulle ligge på en kolle et stykke vekk fra stien. Hvor høy skulle kollen være? Neste gang sjekket jeg høydekotene.... Erfaring er en kjekk ting. Det er stor sett å kunne gjenkjenne en feil jeg har gjort før. Det å se kjapt på kartet og så innbille seg at «dette vet jeg hvor er», har jeg gjort noen ganger. Denne gangen også... Det var ikke den første veien vi skulle ta til venstre. Det var nummer to. De andre hadde selvsagt kontroll på dette. Den tabben gjorde jeg ikke bare en gang men to. Egentlig godt gjort. Anne Lise hadde heldigvis full kontroll. Det tok litt tid å sjekke kartet for å sjekke – helt unødvendig selvsagt. De siste postene lå ute i terrenget. Det er ganske tungt å klyve opp og ned over haug og hammer utenfor sti, men postene fant vi. Ned mot siste post var det bratt. Det hadde gått folk eller dyr før. Jeg så spor av hjort lengre opp i bakken, men den nesten usynlige stien kan ha vært laget av folk. Det var bra sti ned til skytebanen og vei til parkeringsplassen. Turen hadde tatt nesten 4 timer (med pause) men vi hadde ikke beveget oss mer en nesten 9 kilometer. Likevel hadde det vært en flott dag. Les hele artikkelen

Med Bestyrerinnen og broderen. En blåsende dag i april, men med sol og eller bra tur-vær, hvor bør turen gå? Det er mange flotte plasser i nærheten. Det er også et spørsmål hvor lang turen skal være – og om det skal være med en høydemeter eller 100. Det er mulig å gå tur langs sjøen, men i vind blir det ofte oppoverbakke den ene veien. Det er også ganske vindhardt på Høgjæren. En tur i skog, gjerne med litt bakker. Det kunne på mange måter passe bra. Turen som inneholder alt dette, går fra Blandingsskogen, over Blåfjell/Vestlandsfjellet, videre til Bjørndal og ned til Hjelset og tilbake til bilen. Siden turen inneholder alt det jeg ville ha, denne gangen, så var det ikke vanskelig å bli enig – med meg selv. Bestyrerinnen kunne tenke seg å bli med. Turen er ikke for lang, og selv om det er en del bakker, så går det egentlig greit. En telefon til broderen, gjorde det også klart at vi ville bli tre på denne turen. Vi møttes på parkeringsplassen i Blandingsskogen. Nå for tiden er det ikke snakk om å kjøre sammen. Hver for oss, selv om det koster noen kroner i bensin. Broderen hadde aldri gått opp bakken mot toppene. Han hadde selvsagt sett skiltet som viser vei. Det er omtrent 150 høydemeter opp til toppene, og det er egentlig ganske bra sti. Et par plasser er det litt bratt, men helt greit å komme fram. For å få utsikt, er det nødvendig å gå opp på enten Vestlandsfjellet eller Blåfjellet. De ligger på hver sin side av stien, og det er bare et par hundre meter til toppene. Nedover på andre siden, er det et stykke kjekt stykke. Grasbakker, myrer, tuer og bekker. I sola, og i le for vinden var det en flott tur ned mot skogen. Selv om Ur dalen er kjent for eikeskog, så er det planteskog – granskog over eikeskogen. Det vokser ikke mye annet en gran i slik skog, så bakken er grei å gå. Nede ved stien mot Bjørndal, traff vi kjentfolk. Det ble en hyggelig stopp med snakk om turer. En av de vi traff, hadde kommet fra Snorstad og Lauv lia. Nesten samme turen som vi gikk for en stund siden. Det er mange på tur for tiden. Vi traff en del på veien over toppene, men oppe ved Bjørndal var det mye folk. Både familiegrupper og «voksne» folk. Alle er på tur for tiden. Bestyrerinnen mente det ville passe med en pause, så vi slo oss ned i sola en stund. Det blir fort kaldt med svette klær. Det tok ikke lang tid før vi satte kursen mot veien og videre mot Hjelset. De fleste går nok opp og ned til Bjødnali, om de ikke stopper ved Taksdalsvannet. Ikke mange tar turen helt rundt. Vi traff en god del folk da vi kom ned mot «ånå». Turen over toppene og opp til Bjødnali, og videre rundt Sjelset er på omtrent 9 kilometer. Vi brukte litt over to timer, men da med en liten pause. Vi fikk litt vind på oss akkurat over toppen, og i skaret ned mot Sjelset, men den var neppe over kuling. Det ble en helt grei tur. Les hele artikkelen

Søndagstur i flott turvær. Etter fredagens vintertur, virket det lite sannsynlig at været skulle bli annerledes på lørdag. Værgudene her i sørvest, tar ingen smålige hensyn, og leverte nærmest sommer dagen etter full vinter. Temperaturen steg raskt på morgenen. Etter å ha vært nær null på natten var den nesten 10 grader da jeg tok ut. Værmeldingen for resten av dagen var oppholdsvær, mye sol og varmt. Det vil si over ti grader. Med vår i luften, ble det fort et spørsmål om hvordan det sto til med bjørka i sjøkanten. Denne spesielle bjørka får blader veldig tidlig. Den står lunt og godt til langs stien fra Dale og rundt Lifjellet. Jeg har hatt en vårtur her i mange år, og det var muligens på tide å sjekke om bjørka var grønn. Tenk om jeg dette året ville være for sen. Tradisjoner må tas vare på... Med andre ord ville det bli en søndagstur rundt Lifjellet. Det var en stund siden sist. Nesten tre uker. Og med sol og varme, kunne det bli en kjekk tur. Bortsett fra at det er koronatider, og jeg liker helst å holde meg på en viss avstand fra andre. Vi over 70 skal muligens være i «risikogruppen». «Andre» hadde ikke helt fått med seg dette ønske om minst mulig folk. Det var biler over alt da jeg kom til parkeringsplassen. Heldigvis ikke mye folk, så det gikk helt greit å komme seg avgårde på turen. Det første stykket så jeg en familie et stykke borte. Etter det var det ikke folk før jeg kom opp til toppen. Helt alene på 2/3 deler av turen. Til gjengjeld var det folk på toppen og videre nedover mot Revesdal og Dalevann. Fra Dalevann og ned til parkeringsplassen var det å holde ute i terrenget. Det var stor sett folk hele tiden. Jeg klarte ikke helt å unngå folk, men om avstanden kom under to meter, så var det bare for noen sekunder. Det var våren jeg skulle sjekke. Bjørka hadde alt fått «museører». Nede ved bakken var det grønt. Våren er tydelig på gang, og det gir håp om noen fine turer fremover. Om bare korona hadde gitt seg... Det nærmer seg påske. Normalt ville jeg i dagene frem mot palmesøndag har fartet rundt for å få med alt som skulle inn til Blåfjellenden. Denne gangen ble det en haste jobb tidligere. Det bli ikke det normale oppholdet på Blåfjellenden i påsken. Det blir heller ikke servert komler skjærtorsdag. Alle flotte og kjekke «tradisjoner» får utstå til neste år. Gramstad og Dale må være et av de store utfartområdene i distriktet. Da jeg kom ned til Dale var det masse biler. Det var nesten ikke en parkeringsplass å oppdrive. Det norske folk må komme i mye bedre form denne våren enn tidligere. «Alle» skal på tur. Ikke mange går likevel hele runden rundt Li. Det kan være at denne turen er litt for lang for de fleste. For meg tok turen litt lengre enn vanlig. Det ble en del av og på med jakke, og stopp for å ta bilder. Nesten tre timer på omtrent en mil. En kjekk vårtur uansett. Les hele artikkelen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i snøvær. Værmeldingen var bra for lørdagen. Etter en trist fredag, så det endelig ut til å være muligheter for en «ordentlig» tur. En tur i høyden . Litt topper og litt hei. Broderen var med på det, og vi ville avtale nærmere på morgenen. Yr hadde ikke helt rett. Det var snø i hagen, og bare så vidt over null. Nå mente de at det ville bli overskyet og over null, men uten nedbør... Broderen var skeptisk, men jeg håpet det ville være mulig å få til en vanlig tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, - og muligens Dalsnuten? Broderen mente det ville være for mye snø, og foreslo en tur i sjøkanten. Jeg holdt på mitt, og vi avtalte å møtes på Gramstad. For å si det sånn: broderen hadde rett.... Det var 5 grader nede ved sjøen, men bare 3 grader oppe på parkeringsplassen, og det lå snø på bakken. I nordhellingene var det full vinter. Broderen er skeptisk til snø og is... Det var likevel en god del folk og biler. Mange som ville mot Dalsnuten, men også en del som tok oppover bakken mot Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Vi tok oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Ikke langt oppe gikk vi forbi en gjeng voksne med unger. De minste nokså små. Vinterforholdene og bakkene tok ikke motet fra disse. Vi traff den samme gjengen på vår vei nedover. De hadde fortsatt en god bakke igjen før toppen. Oppholdsværet Yr mente vi ville få, kom ned i fast form. Det kom som sludd. Broderen nevnte noe om at det kunne legge seg, og dekke stien. Jeg mente at det ikke var nok snø til det, og at det snart ville bli opphold. Vi fikk delvis rett begge. Det la seg, men smeltet omtrent med en gang. Det ble et kort opphold på toppen. Vinden var kald og nedbøren gjorde det ikke videre varmere. Vi travet nedover bakkene i greit tempo. Det kom en del oppover. Det ville bli en kald og våt opplevelse for disse også. Nede ved veien mente broderen det hadde blitt nok bakker, han valgte å gå mot bilen. Jeg tok opp bakkene mot Fjogstadnuten. Og – selvsagt – så fikk jeg vind og regn/sludd i mot over det åpne strekket før bakken ned mot Kvitemyra. Nede i bunn av bakken dukket broderen opp. Han hadde tatt turen innover. Det ble liksom ikke nok med bare opp til Bjørndalsfjellet og rett ned. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen. Nok en koronatur unnagjort. Den første oppe i høyden. Det har blitt mange korte turer i det siste, og det var virkelig kjekt å kunne ta en tur med litt utsikt over hav og hei. Nå var egentlig ikke snøen det største problemet. Sorpa var mye glattere, og vi var begge ute og skled i sorpa et par ganger. Broderen er likevel mer skeptisk til snø... Ikke mange kilometerne tilsammen, men en del høydemeter og vi brukte opp mot to timer. Les hele artikkelen

Litt lengre nede i listen over emner, finner du dette (fra i går....)

Sele - Hellestø og rundt Gruda. Etter som årene går blir det mindre «lange og tunge» turer. Det er ikke like kjekt å ta ut på en 6-7 timers tur – spesielt i dårlig vær. Og dårlig vær er ikke ukjent på mine kanter. Nå har jo det å bli pensjonist, noen fordeler. Det er mulig å ta på tur når været er bra, og heller ta en hviledag om det blåser stikker og strå og regner så det smeller i bakken. Det er nettopp hva jeg gjør. Noe som også har endret seg den siste tiden, er at Bestyrerinnen kan være med. Hun er enda mindre interessert i lange og tunge turer enn meg. Derfor blir det ofte kjappe og greie turer når hun er med. Så slår pandemien til. Det har i enda større grad endret turmønsteret. Bestyrerinnen og jeg sitte, som mange andre, mye hjemme. Det er sjeldent vi ser eller snakker med andre. Familie og barnebarn holder seg vekk. Vi er i risikogruppen. Vi har behov for frisk luft og å se litt andre ting enn veggene hjemme. Det har blitt en tur til dagen., og da helst nær hjemmet. Det vil si en strandtur eller en rundtur til Gruda. Begge turene på omtrent 7 kilometer og det tar oss godt over en time. Disse turene er for korte, og for «vanlige» til egentlig å skrive noe om. Det bør jo være både spektakulært og langt for å virkelig fortjene og bli husket. Nå er mine turer ikke lenger spektakulære eller lange, men det er en annen historie. I uka som gikk var det likevel to turer som til en viss grad bet seg fast i minnet. Jeg tok i hver fall bilder og de bør jo bli brukt til et eller annet. Onsdag var det dårlig vær – inne i mellom godt vær, men det blåste ganske godt. Både Bestyrerinnen og jeg kikket ut vinduene av og til. Oftere og oftere ut over ettermiddagen. Det var sol og blå himmel på sørsiden, og det svarte, mørke skyer på nordsiden. Etter ti minutter var det motsatt. Inne i mellom sluddbøyene var det fint vær.... I sekstiden fant vi ut at vi måtte på tur. Det går tross alt ganske kjapt å få på turklær og å gjøre seg klar til vær og vind. Da vi kledde oss var det sol og vind. Vi hadde bestemt oss for en tur langs sjøen. Sele havn er bare noen minutter unna med bil. Det er greit å parkere der, og det er mer en grei sti nordover mot Hellestø. Vi var ikke alene denne kvelden. Nå hadde vi nettopp snudd klokka så sola sto fortsatt et stykke over horisonten. Vi ville fint greie en tur før mørket kom. Feistein fyr viste godt ute i havet. Fyret er et godt fotomotiv, og jeg fikk tatt noen bilder. Vi hadde sol og litt skyer i begynnelsen, men det var skyer i nord. Mørke skyer. Vi gikk likevel nordover. Etter en stund kom det hagel og sludd. Vinden tok seg opp og det ble utrivelig. Vi snudde. Torsdag var det mye samme været. Bare at nå var det skikkelige snøbøyer inne i mellom perioder med sol. Det måtte bli en tur. Vi satset på den vanlige turen rundt Gruda. Denne dagen var det ennå mer markerte værskiller. Her hang de mørke skyene, og vi kunne se at det var snø under, både i nord og vest. Akkurat der vi gikk var det sol – nesten hele turen rundt. Vi fikk noen få snøflak nedover hodene vår, og et lite stykke på sluttene, var det litt surt. To dager med korte ture. Forhåpentligvis gir det grunnlag for noen lange og flotte turer ut over våren og sommeren. Les hele artikkelen

Som først stopp med telt er Røssdalen et valg, men der kan det være andre. Og det er et godt stykke å kjøre. Ellers er det gode plasser i Fidjadalen, på slettene ved Mån eller lengre inne. Så er det selvsagt mulig å dra inn i Madlandsheia, men da trr jeg du vil treffe på snø. Det gjelder uansett å ha med en varm sovepose og godt underlag.

til alle som ikke har helt orden på utstyrsboden:

Slitestyrken er en ting, men passformen da? Etter å ha kjøpt en masse forskjellige "under lang", (som brukes under Gore-Tex" buksene i regnvær - og når det er kalt), merkeklær, som ikke passer, har jeg endelig funnet et sett på Sport outlet til 150 spenn. Disse er ikke for smale over legger eller lår (som de fleste andre) eller for trang i halsen (lengde for giraff). Det er i grunnen greit om lengde og magemål passe sånn noenlunde. Jeg kan ikke si at jeg helt klarer å følge med på når de lange under, blir utslitt. Jeg har en liten mistanke om at "noen" klarer å kaste disse når de ser "gamle og slitt" ut.

Med Broderen på tur - igjen. Etter noen dager (ganske mange) med litt sykdom, har det igjen blitt mulig å gå tur. Det ville i hvert fall ikke bli noen langtur, eller tung tur. Det måtte bli en tur omtrent fra dørterskelen. Broderen er selvsagt med på en kjapp tur en mandag. Han har heller ikke gått noen langturer i det siste. Kun noen korte «lufteturer» rundt huset. Selvsagt har det vært fælt å sitte inne og se ut på praktisk talt perfekt turvær. Tørt og sol, og over null grader. Nå var det noen lette snøbøyer i går, men den snøen forsvant før den nådde bakken. Broderen og jeg er ikke alene om ta ut på tur for tiden. Svært mange bruker anledningen til å gå. Det er jo ikke så mye annet å gjøre i disse koronatider. Sist Bestyrerinnen og jeg hadde en tur sammen, var det omtrent 17. mai tog. Det manglet bare flagg og faner – og musikk. Vi tok en kjapp runde på høgjæren. Onsdag og greit vær. Det blåste litt, og vinden var skikkelig kald der den fikk tak. Vanligvis er det omtrent tomt på parkeringsplassen ved Holmavatn en vanlig onsdag. Denne dagen var parkeringsplassen full. Det var folk alle veier. Det var faktisk vanskelig å holde avstand fra andre som også var på tur. Spesielt unger, som for opp og ned og frem og tilbake. De hadde selvsagt ikke helt forståelse for koronaregler. Vi holdt oss i lovart... Omtrent slik var det også ved Sele havn da vi – i hver vår bil – ankom. Det var omtrent full parkeringsplass, og mye folk på vei, både mot Hellestø og tilbake til Sele. Nå hadde broderen vært på samme tur for et par dager siden. Han hadde funnet noen «stier» i sand-dynene som han fikk for seg selv. Det var folk, men bare noen ganske få. Vi tok samme vei i dag, og selv om det fikk folk mindre enn ti meter fra oss, så gikk vi stor sett alene på vær sti. Det gikk nok noe langsommere, for stien gikk opp en sand-dyne og ned på andre siden. Ikke mer enn et par meter opp og ned, men selv det gjør noe med farten. Ute på Hellestøstranden (det står Skardasanden på kartet) er det rimelig flatt. Høydeforskjellen måles i centimeter. Her er det mulig å holde full fart, og det var ingen god grunn til å spare på kruttet denne dagen. Vi gikk forbi en del folk, men holdt oss i lovart, og det var ikke så tett med folk at det egentlig bød på problemer. Det er litt kjedelig å gå slik frem og tilbake på en paddeflat strand. Denne gangen var det motvind og sol i ryggen nordover, og medvind og sola i ansiktet på hjemvei. Det blir fort en annen tur når sola skinner og vinden kommer bakfra. Vi fikk en kjekk tur mot sør. Det var ikke så mye folk ute å gikk på vei tilbake. Vi holdt stort sett samme «sti» som på turen mot Hellestø, men holdt også ute i terrenget der folk flest går på veien. Vi klarte å holde farten oppe begge veier. Det gikk unna omtrent 6 kilometer i timen. Nesten 8 kilometer tilsammen. En skikkelig grei tur etter å ha sittet inne så pass lenge. Nå gjelder det bare å komme i form igjen – til sommeren... Les hele artikkelen

Broderen og jeg i vinden. Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter. Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader.... Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen. Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld... Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen. Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt. Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate. Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården. På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes. Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser. Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt. Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt. Les hele artikkelen

Når det gjelder lokaler som brukes her lokalt, så er det selvsagt den lokale foreningen som leier (og ikke DNT.)

Her er noen ute og "gråter for sin syke mor". DNT eier ikke hytter og annet "utstyr". Hyttene er eid av den lokale foreningen. Jeg kan ikke tenke meg at lokale banker (som jeg tror er de som låner penger til turistforeningene) slår "sin" turistforening konkurs. Det er helt utenkelig...

En flott tur i nytt terreng. Fredag var satt av til tur. Bestyrerinnen hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise at vi skulle ut å gå denne dagen. Vi hadde til og med avtalt hvor vi skulle gå. En helt ny tur for meg – med unntak av et kort stykke som ville gå på kjente stier. Det er alltid spennende å gå nye steder. Det blir, for min del, ganske få nye turer i løpet av et år. Som oftest går jeg i kjente trakter og på godt oppgått sti. Denne gangen hadde vi avtalt å ta til Sikvaland i Time kommune, og inn til Snorestad. Fra parkeringsplassen (med plass for 7-8 biler) er det merket sti mot både Skårlandskulå og til Lauvlia. Vi hadde bestemt oss for en rundtur. Først mot Lauvlia (3,5 kilometer) og så mot Skogen (ved Engjavannet 1, 5 kilometer) og videre til Bjødnali,(en kilometer) før vi ville sette kursen mot Ristøl (også en liten kilometer) og videre tilbake mot Snorestad. (3,5 kilometer) En grunn – en virkelig god grunn – til å ta ut denne fredagen, var selvsagt været. Nesten blå himmel, nesten ikke vind, og bare nesten kuldegrader på natten. Det var litt fuktig fra morgenen av, men det ble «tørrere» etter hvert. Vannet gikk i hvert fall ikke over støvlene.... I disse koronatider, ble det til at vi kjørte hver vår bil. Vi kom omtrent samtidig til parkeringsplassen, hvor de tre bilene som var før oss, hadde tatt alle 7 plassene (omtrent). Vi fant nå en plass både jeg og Sigbjørn. Parkeringsplassen var godt skiltet, og det var lett å finne fram hvor vi skulle gå. Stien var merket med røde «fyrstikker» utenom gårdstunet og opp på en traktorvei vi skulle følge helt inn til Lauvlia. «Vei» er muligens å overdrive, «spor» passer kanskje bedre. Jeg vil i hvert fall ikke anbefale barnevogn innover mot Lauvlia. Vi hadde høye fjellsko, og fikk bruk for disse. Det var tydelig skiltet videre mot Skogen, men her bar det ut i terrenget. Vi skulle først opp en bakke før vi måtte rundt noen myrer. Rett før vi tok fatt på den bratte bakken ned mot Skogen og veien rundt Engjavannet til Bjødnali, sto det et skilt. Det skulle vise vei mot en minneplate som var satt opp til minne om en som hadde omkommet her opp. Skiltet var «løst» og det var ikke helt enkelt å finne denne minneplaten. Sigbjørn gir ikke lett opp. Han tok kontakt med en som hadde vært der før, og vi fant da omsider fram. Jonas Torsen Tjåland ble funnet død 9. januar 1912. Med andre ord var høgjæren for 100 år siden fortsatt en farlig plass i dårlig vær. Bakken ned til Skogen var bratt. Vi fulgte veien et stykke langs Engjavannet, men tok over en gjerdeklyver og ut i terrenget for å gå «snarveien» mot Bjødnali. Det var sti, et stykke, men vi mistet stien inne i mellom, og det tok tid i bakkene. Ved Bjødnali var det folk. De hadde med utstyr, grill og stoler og hadde en flott dag i heia. Vi tok en matpause, og kikket på kartet for å planlegge den videre turen mot Ristøl. I luftlinje er det ikke mer enn en snau kilometer. Og 150-200 høydemeter.. Uten sti. Det ville ta tid. Nå hadde jeg snakket med kjentfolk, og fått greie på hvor vi burde starte oppover lia. Det går et steingjerde oppover, og stien skulle starte der. Vi fant spor, og tok oppover. Et stykke oppe i lia, kom jeg over stien igjen, og jeg mener vi klarte å følge denne helt fram til Ristøl. I hvert fall hadde det gått folk der tidligere. Fra Ristøl fulgte vi et traktorspor tilbake til samme traktorvei som på veien innover. Vi hadde fortsatt mer en et par kilometer før vi var ved bilene. Med sola i øynene og uten vind, ble det en vårlig spasertur tilbake til parkeringsplassen. I alt hadde vi gått 11-12 kilometer. Mye på god sti (traktorvei), men også ute i terrenget. Det gikk litt opp og ned med noen kneiker inne i mellom. Og en skikkelig bakke... Alt i alt en flott tur i et virkelig fint vårvær. Vi var ute i omtrent 4 1/2 time, inklusive et par pauser. Les hele artikkelen

Jeg bruker hovedsaklig å gå "korte" turer med lett (8-10 kilo) sekk. I mange år har jeg brukt ALFA Walk King, og har mye erfaring med disse. Walk King holder ikke spesielt lenge før de lekker, og de lekker før sålen er utslitt. Impact er jo ikke høye, men for meg har det gått greit selv med full opp-pakning. Det vi si 20 kilo. Impact skoen har samme lest som Walk King, og passer meg bra. (det er først og fremt grunnen til at jeg brukte Walk King og nå bruker Impact.). De "virker" noe "bløtere" i læret (overdelen). Det tror jeg henger sammen med at læret har høyere kvalitet. (det har noe med prisen å gjøre.) Skoen virker med "solid" enn Walk King. På grunn av kvaliteten på læret, var det ikke nødvendig å "gå" skoene inn. De ble brukt på vanlig måte fra første gang jeg tok de i bruk. Det som har overrasket positivt, er sålen (ikke slitestyrken, det gjenstår å se.), men hvor bra den henger på vått fjell. Sålen er etter min mening vesentlig bedre enn den på Walk King når det gjelder dette. En liten detalj, som ofte er ganske irriterende på andre sko, er at snorene går opp. For omtrent første gang, har jeg ikke problemer med dette på Impact skoene. Jeg skulle mene at skoene er solide nok til å tåle temmelig hardt bruk med lange dager og tung sekk. Mange mener at høye støvler er bedre, fordi de gir støtte til anklene. Disse gir god nok støtte der, men kan være for korte til å vade dype elver tørrskodd. (Jeg bruker Gore-Tex bukser,med snøring nederst, og klare som regel å komme over uten å bli våt, selv om vannet egentlig går over støvleskaftet....)

Mandagstur med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Søndag var det som vanlig dårlig vær. Nå hadde det blitt mange turer i det siste. Med stengt treningssenter blir det tur i stedet. Søndag ble likevel en hviledag. Mandag var det bra vær. Det var snakk om sol. I hvert fall lite vind og ikke nedbør. Slikt må benyttes til tur. Spørsmålet blir som vanlig, hvor turen skal gå. Bestyrerinnen kom kjapt med forslag om en strandtur. Det betyr for det første at det ikke blir lange kjøreturen, siden vi bor bare noen kilometer fra Nordsjøen. For det andre, er turene langs sjøen temmelig flate, uten bratte bakker. Jeg lurer på om dette er et poeng, men bestyrerinnen har da kommet i ganske bra form etter hvert. 14 dager i «syden» med tur omtrent hver dag og ikke akkurat en hvileperiode etter at vi igjen kunne ta på ullundertøyet. Det er mulig å gå en lang rekke turer i sjøkanten på Jæren. Noen kort – og populære. Andre ganske lange, og uten direkte trengsel. Snarere tvert i mot. Det er parkeringsplassene som avgjør hvor vi kan starte og eventuelt stoppe, om vi ikke går frem og tilbake. Det er selvsagt mulig å parkere langs veien, ta seg over jorder og gjerder og kanaler og komme seg til stranden, men ikke alltid enkelt. Parkeringsplassene både ved Varhaug gamle Kirkegård og Hå Gamle prestegård er store og har god plass. Ved havnen på Reve er det bare plass til noen få biler. Der er det ofte biler parkert langs veien. Eller er det helt greit å parkere ved Sele havn, Bore stranden og selvsagt ved Friluftshuset på Orre. Bestyrerinne foreslo å ta til Bore og så gå til Reve havn. En tur på rundt 5 kilometer en vei. En mil begge veier. Nok så passe mente Bestyrerinnen. Selv i disse koronatider er det mulig å holde kontakt med venner og familie. Vi inviterte med oss Sigbjørn og Anne Lise. De er også «turmennesker» og ville gjerne være med på en tur i sjøkanten. Parkeringsplassen ved Borestranden var på langt nær full, men det var masse mennesker og biler – en mandag midt i koronavirvaret. Vi tok ut på stranden og mot sør. Stranden er bred og det er masse plass. Det var ikke vanskelig å holde minst en meter fra de andre i følget. Det første stykket var det også andre, men etter en kilometer minket det fort på folk. Vi holdt ute ved sjøen på vei sørover. Det er litt sorpe og sanden kan være «løs», men denne dagen var det greit. Det ble tid til en skikkelig pause ved Reve havn. Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å sitte ned, men denne gangen hadde Bestyrerinnen tatt med kaffe og mat. Tilbaketuren nordover gikk selvsagt også greit. Det er mulig å gå den første delen av denne turen, oppe på «brinken» over stranden. Her er det god sikt ned til stranden og ut over sjøen. Her går stien over beitemark, og det kan være opptråkket, og på sommeren vil det være dyr på marka. I søre enden av Borestranden, omtrent halvveis tilbake, tok vi inn i landet. Bak de første sand-dynene. Her er det fortsatt sand, men den er dekket med gress for det meste. Det går opp og ned, over små hauger og homper, og det er et utall av stier på kryss og tvers. Tydelig et mye benyttet turområde, selv om jeg egentlig ikke hadde vært der før. En kjekk koronatur i flott turvær og i en fantastisk natur, selv om det er mye sand og sjø. Les hele artikkelen

En gang i året leverer jeg utstyr og varer til Inge Marton, som så transporterer "greiene" til Blåfjellenden. Varene må være på plass til påske.... Dette året blir det antakelig ikke noe påskeferie på STF hytta. Stengt på grunn av Koronavirus. Varene må på plass uansett. Det ble også tid til en liten runde opp mot "heia" for å se på forholdene. Nok snø - ikke et skispor, og ikke en bil hverken på parkeringsplassene eller på vei. Men det ble et bilde av Tveidebrekka. Hjemme ble det en kjapp tur i sjøkanten. Kontrasten er stor. Skiføre og vårpløying på en dag.