REJOHN

Det har alltid vært slik at jeg har måttet starte med et par strømper(Ulvang Spesial) i mine Walk King, for å ta på ragger (devold) etter en tid. Slik var det også med Impact støvlene, men jeg syntes de ble fortere "store" enn Walk King. Det har muligens noe med at overlæret er mer "smidig" (bedre kvalitet?) Jeg kan ikke si at jeg har kjent noen forskjell på størrelsen i forfoten enn Walk King.

En skikkelig tung tur på slutten For bare et år siden, tiden går fort, fant jeg på å gå fra Gramstad til Resasteinen og Dale og tilbake. En kjekk rundtur. Siden turen starter ved Gramstad, er det ikke nødvendig å tråkke opp fra omtrent havnivå til Resasteinen. Det betyr adskillige høydemeter spart. Det var muligens tid for å forsøke denne turen på ny. Det er i hvert fall en tur som tar over to timer og er da etter hvert blitt en «langtur». Jeg mente at den tok mellom to og tre timer sist. Værmeldingen var god, det var Kristi himmelfartsdag og jeg var forholdsvis tidlig ute. Hvor mye folk ville det være på Gramstad. Det viste seg å være adskillige. Nesten hele parkeringsplassen var full, og det rullet stadig inn nye biler. Heldigvis er flere av turene fra Gramstad forholdsvis korte. Opp og ned Dalsnuten kan gjøres kjapt, og selv med små barn trenger det ikke gå mer enn et par timer. Det betyr en god del utskifting av bilene, og som regel plass til en bil til. Jeg fulgte veien mot Revholstjørn, for så å ta mot Resasteinen istede for mot toppen av Dalsnuten. Det er litt over en kilometer fra der stien ta av mot Resasteinen og opp til selve steinen. Og omtrent 100 høydemeter. Det virker som om det er en del mer enn 100... En ny kilometer til myra mellom Skjørestadfjellet og Jødestadfjellet, og jeg tar som vanlig av stien og setter kursen over myra og mot stien rundt mot Li. Der går det en «traktorvei» mot venstre og nedover mot Dalevannet. Det er en sti fra der «veien» slutter, men den finner jeg bare sånn en gang i blant. Denne dagen var stien søkk borte.... Vel tilbake på STFstien, valgte jeg å følge denne helt ned til Dale. Det var masse folk på vei både opp og ned mellom Dalevann og Dale. På Dale var det omtrent ikke en parkeringsplass å oppdrive. Det kom fortsatt biler. Jeg hadde jo ikke bilen der, så turen gikk videre tilbake mot Revholstjørn - og eventuelt Dalsnuten? Et stykke oppover, sto det et skilt som viste vei, men også nedover og rundt Dalsnuten. 3,1 kilometer til Gramstad? Jeg hadde aldri gått den veien før. Det var muligens på tide å gjøre seg kjent med den rundturen. Jeg hadde hørt at det var en bratt bakke opp fra veien. Mye av turen ville gå langs veien mot Holmavika. Det kunne ikke være lange avstanden å komme seg opp til topp. Det kunne stemme med at det var en bratt bakke opp. Den første delen av turen langs veien – litt oppe i lia, var helt grei. Nesten opparbeidet vei. Så ble det opp og ned, rundt steiner og til dels over steiner. Hva jeg kaller en «tung» sti. Det ville, trodde jeg, ta minst en time å komme til bilen fra Dale, 3 kilometer i timen er ikke fort, når sekken er lett. Jeg brukte 20 minutter på de første 800 meterene. Uten oppoverbakke. Det ble ikke lettere da jeg tok fatt på bakken. 200 høydemeter på under 500 meter. Det høres muligens greit ut med en vinkel på omtrent 45 grader, men for alle som har prøvd, så vet de at det ikke går uten svette og høy puls. Jeg kom opp, men ikke verdens beste form. Det var heldigvis helt greit å gå tilbake til bilen fra toppen. Grei nedoverbakke og god sti den siste kilometeren. Det tok mer en en time å gå fra Dale til Gramstad under Dalsnuten. Turen er en flott «utfordring» for de som liker bratte bakker. Jeg tror det kommer til å bli få ganger jeg går der. Det blir ikke lettere med bratte bakker med årene. Les hele artikkelen

Et flott turområde. En dag med bra vær bør utnyttes. En tur bør stå på programmet, men hvor. Det er alltid et spørsmål. Siden treningssenteret er stengt, så hard det blitt to dager i uka til som må fylles med ett eller annet. Tur for eksempel. Det er vanskelig å finne nye turer. Jeg er ikke noe spesielt glad i nye ting. Ikke en gang turer i nytt terreng. Det blir som regel til at jeg går på gamle stier og tar turer som jeg kjenner godt. Spesielt om jeg er alene. Bestyrerinnen er ikke helt sikker på om jeg bør ta ut alene i det hele tatt, men etter mer enn 30 år på tur, så er det også en vane. Hun ber i hvert fall om å bli orientert om hvor turen går, og ser helst at jeg holder meg på merket sti. Det blir liksom lettere å finne meg om jeg skulle brekke et bein.... Området rundt Synesvarden er et greit sted å gå tur. Der er det lite fare for å gå seg vill. Det er egentlig vanskelig å finne en plass for å «tre av på naturens vegne». En rød jakke kan sees flere kilometer. Ingen andre stillet opp for tur denne dagen. Det passet ikke for Bestyrerinnen, og broderen sliter med et kne – når han ikke også har problemer med podagra. Det er så pass vondt at han velger å stå over noen dager. Jeg hadde bare tenkt en litt kort tur. Et par timer muligens. Den vanlige runden fra Holmavatn er på omtrent 7-8 kilometer og tar rundt en og en halv time. Egentlig ikke nok til å bli tatt med i loggen. En annen mulighet er å ta fra parkeringsplassen ved Topdalsveien. Det gir mulighet for turer av forskjellig lengde. Direkte fra bilen til Steinkjerringå over Synesvarden er ca to timer og 8-9 kilometer tur-retur. Fra bilen til Holmavatn over Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur samme vei er 11-12 kilometer, og nærmere tre timer. Fra Topdalsveien er det mulig å velge det som passer den dagen. Denne dagen passet det med noe midt i mellom. Jeg gikk mot Synesvarden, hvor det var et par andre, og fortsatte mot Steinkjerringå. Det er adskillig flere som går mellom Steinkjerringå og Holmavatn enn de andre turene. Jeg gikk videre mot Holmavatn, og møtte en del. Fra Holmavatn er det en del oppoverbakker mot Synesvarden, og det blir litt trening ut av det. Siden det var tørt i bakken og ikke nedbør, ble det en grei tur. Mellom Holmavatn og Synesvarden er det ofte ungdyr på beite. Jeg har med stav, og det har hendt at jeg har måttet gå gjennom flokken av dyr. Dyrene var alt på beite. Det er forholdsvis tidlig på året, men de holdt seg på god avstand fra stien. Ulempen med dyra, er at de tråkker opp stien slik at den blir et sammenhengende sorpehull. Ikke slik denne dagen. Det var tørt. I øst var det kommet opp flere vindmøller. Nå er det snart vindmøller rundt hele horisonten. Det begynner å bli litt for mange etter min smak. Det er omtrent ikke mulig å ta bilder uten at det er vindmøller i bakgrunnen. Det er heldigvis fortsatt høy himmel og god sikt både til hav og hei fra store deler av stien der jeg gikk. Det er noe eget med å gå sånn i marka, å kunne se langt. En flott tur uansett. Les hele artikkelen

Da må du ha vært skikkelig uheldig, selv harskt smør er ikke "dårlig" men fy for en smak. Jeg har oppbevart smøret omtrent i flytende form i flere dager uten å blir dårlig. (Jeg sjekket eventuelle hva som skjer med "gammelt" smør (utgått på dato) i forbindelse med at det kun er 3 måneders holdbarhet, og STF hyttene får smør en gang i året. Ingen fare var svaret, men harskt er ikke bra. Du kjenner både smak og lukt.)

Da tro jeg det må være REs, Jeg har ALDRI med honning...

Kvitseidsmør - i plastboks, Har aldri hatt problemer med smør utover i sekken. (Boks med øl derimot....)

Nesten alene, og en virkelig kjekk tur. Av og til stemmer ikke varselet til YR. Av og til blir det til og med bedre enn YR varsler. Av og til er bakken tørr og fin, selv om det har regnet noe. Av og til velger jeg å gå på tur på tross av at det blåser, sludder og er bare 4 grader. Av og til er jeg heldig.... Det hender jeg får en skikkelig flott tur, selv om jeg i utgangspunktet lurte på om jeg i det hele tatt burde begi meg ut i terrenget det. Denne lørdagen var en slik dag. Værmeldingen var ikke god. Det skulle regne omtrent hele dagen. Vinden skulle bli opp mot kuling og temperaturen skulle være lav. På vei innover mot Dale, blåste det. I starten var det bare regn som kom, men etter hvert ble det sludd. Termometeret i bilen viste 4 grader. Slikt er egentlig ikke turvær. Jeg hadde planlagt den vanlige turen rundt Lifjellet. Det har vært den vanligste lørdagsturen i mange år. Her an jeg i hvert fall ikke gå feil. Burde jeg ta den vanlige runden, eller skulle jeg bare gå opp mot toppen og se hvor langt jeg kom. Av erfaring vet jeg jo at om jeg kommer opp, blir det som oftest til at jeg fortsetter og plutselig så er jeg mer enn halvveis på runden. Skulle jeg heller snu og holde meg inne en lørdag? Det ble til at jeg kjørte till Dale for å sjekke forholdene, og så fikk jeg se. Jeg hadde sekken på ryggen, staven i hånden og var langt nedover veien mot Dalsvågen da jeg kom på at jeg jo skulle vurdere hvor turen skulle gå. På Dale var det bra vær da jeg kom. Sol, og vinden kjentes jo ikke inne i skogen. Tingene gikk automatisk. Med værmeldingen i friskt minne, kikket jeg meg tilbake, og kunne se mørke skyer mot sør. Over Stavanger i nordvest var det også tunge regnskyer. Jeg var omringet av regn så det ut til, men i sørvest, der vinden kom fra, var det lyst og med blå himmel. Det ville i hvert fall ikke komme regn på en stund.... Jeg håpet at regnet ville holde seg vekk til jeg var kommet over det meste av svabergene bortover mot Bymarka. Det kom ikke en dråpe. Kunne det virkelig være opphold helt til jeg km til Bymarka. Regnet kom ikke, og jeg fikk en tur opp bakken uten nedbør. Nå pleier jeg å få det dårligste været på toppen. Det var svarte skyer omtrent hele horisonten rundt, men på Lifjellet var det tørt og opphold. Det ble en kjekk tur, ikke bare fordi regnet hold seg vekk, men også på grunn av at bakken var tørr og det var lett å gå. Selv bakkene var ikke spesielt tunge. Det var en dag da det meste stemt. Det ble en av de turene hvor jeg kunne løfte hånden og gi et lite gledesutbrudd da jeg kom ned til bilen. Det hadde vært en av de turene som burde huskes. Selv noen ganske få dråper helt på slutten kunne ikke ta fra meg gleden ved en spesielt flott tur. Les hele artikkelen

Ikke en skikkelig langtur, men med mange høydemeter. Etter å ha skulket unna den lange turen, var jeg klar for ny prøve på onsdag. Værmeldingen var adskillig bedre. Det kunne til og med bli sol. Det var forhold for en lengre tur. Siden jeg hadde planlagt en riktig langtur, og ikke klart å gjennomføre, tok jeg til vettet og tenkte bare på en litt lengre tur. Hva med å starte på Gramstad, gå mot Paradisskaret og så opp Rinda til Mattisrudlå og videre til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, for så å ta en kjapp tur opp på Dalsnuten. Ikke så lang som den jeg hadde planlagt tidligere, men lengre enn den jeg virkelig gjennomførte. Denne dagen var YR og værgudene nok så enige. Det var sol og noen lyse skyer. Ikke mye vind og forholdsvis tørt fortsatt. Bra forhold for en tur. Her var det bare å komme i gang. Andre hadde også sjekket YR eller muligens sett ut vinduet. Det var en god del biler på Gramstad. Ikke så mye som på en god søndag, men det var mye folk og bil. Jeg var ikke alene om å gå mot Paradisskaret. Jeg møtte til og med et par som kom i mot. Der bakken oppover Rinda starter, øverst i Paradisskaret sto det en jente og lurte hvor hun burde gå. Hun hadde kommet opp fra Vatne og tok sikte på Bjørndalsfjellet. Det ble antakelig en rundtur mot Gramstad. Jeg kunne høre andre oppe i bakken, og tok igjen en gjeng. Vi kom alle omtrent samtidig opp til toppen. Bortover mot Bjørndalsfjellet var det en hel gjeng. Jeg tok forbi og kom til toppen av Bjørndalsfjellet alene. Det var ikke noen grunn for å stoppe opp, så jeg fortsatte mot Fjogstadveien.. Det kom mye folk i mot i bakken ned fra toppen. Først jenta jeg hadde snakket med i bakken, dernest den gjengen jeg hadde gått forbi. Det var hjertelaget på tur. Det virket ikke som om disse folkene hadde vært på tur i området før. De var glade for litt informasjon om hvor de burde gå for å komme nedover mot parkeringsplassen. Jeg hadde ikke problemer med å finne fram. Det ble likevel til at jeg stoppet opp et par plasser bare for å se meg rundt. Våren er kommet for fullt. Bjørka står lyse grønn markene har fått grønt gras, blåbærlyngen stå med blomst. Det er en like stor opplevelse hvert å å se vinteren forsvinne og våren komme. Det er som oftest ikke mange folk som går til Fjogstadnuten. Her hender det jeg går alene, og dette er også en grei plass å stoppe opp for å se litt utover. Denne dagen hadde jeg tenkt meg til topps på Dalsnuten, og der er det enda bedre utsikt enn fra Fjogstadnuten. Jeg kan ikke si det går fort opp fra Revholstjørn til toppen av Dalsnuten, selv om jeg tok den «nye» stien opp rundt utsiden av Dalsnuten. Det hadde blitt noen høydemeter alt, og bakken opp krever sitt uansett. Nedover går mye greiere. For meg med stive bein etter mange høydemeter, ble det ikke noen kjapp tur ned bakken, selv om det er «trapp» for det meste. Bortover flyene mot Gramstad, fikk jeg mer opp farten, men ble likevel tatt igjen av en gjeng ungdommer. De var antakelig rundt 50 år yngre enn meg.... En flott tur i godt vær. Kunne jeg ha klart den lange Turen? Les hele artikkelen

En grei treningstur. Det er enkelt å planlegge lange flott og kjekke turer. Å gå de samme turene er langt fra like enkelt, og av og til blir det litt mye planlegging. Spesielt om været ikke samarbeider. YR ville ha det til at mandag skulle det bli greit vær. Omtrent som det vi har hatt en god stund alt. Lite nedbør og mye sol, men litt vind. Med slikt vær burde det være mulig å gjennomføre de storslagne planene. Jeg hadde tenkt en tur fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og så ta over Resasteinen og Skjørestadfjellet og tilbake via Dalevann og Dale. En rundtur på opp mot 5-6 timer – minst, mente jeg. Og det burde jo være gjennomførbart – minst, mente jeg..... Det så ikke like lyst ut for turen på morgenen. Mørke skyer og kaldt. Det lå hagel i hagen, og det hadde vært ned mot null på natten. Ikke optimale forhold for en langtur. Jeg tok likevel mot Gramstad for å sjekke forholdene. Det var andre på tur denne dagen. Det sto en del biler ved stien mot Paradis-skaret. Skulle jeg ta den veien opp mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet? Bakken opp mot Mattisrudlå er bratt. Ikke en bakke jeg liker å ta om det er vått og glatt. Jeg valgte å satse på «normalveien» mot Bjørndalsfjellet. Oppe i bakken var det hvitt i søkkene. Ikke snø – heldigvis, men hagel. Det var likevel en kald start på turen. Det har regnet så pass lite den siste tiden at det likevel var tørt i bakken og enkelt å gå. Stien opp mot Bjørndalsfjellet kan være skikkelig sleip i regn og vått vær. Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen. Ikke så veldig mange, men jeg var ikke alene. På toppen var det ingen andre, og riktig surt i vinden, Intet blivende sted. Det var bare å komme seg ned over igjen. Selv om det ikke var «bra» vær, var det likevel vår. Bjørkene sto med den spesielle vårfargen, det var småfugler som kvitret og gjøken gol borte i lia. Nedoverbakkene gikk greit, og jeg begynte å komme i det rette turhumøret. Nede på veien vurderte jeg et lite øyeblikk om jeg bare skulle slutte av hele turen og ta mot bilen. Det ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten. Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot Bjørndalsfjellet, heller ikke like lange, men de gir muligheter for å få pulsen høyt opp uansett. Etter hvert kjenner jeg jo bakkene, og kan tilpasse farten. Det ble en grei tur oppover. Neste spørsmål var om jeg skulle ta mot Dalsnuten. Det ville blitt nok en drøy bakke opp, og en lang tur over slettene tilbake til bilen. Det ble til at jeg satte kursen direkte mot parkeringsplassen uten noe videre oppover og nedover. En kort tur på 8-9 kilometer og denne dagen brukte jeg omtrent to timer. En standard tur som gir god trening. Les hele artikkelen

Jeg går med sekk tre, fire gjerne 5 ganger i uka (ikke mer enn 8-10 kilo, men) og kan opplyse at det er skikkelig tungt med 20 kilo. Det gir skikkelig ubehag etter noen timer.

Bestyrerinnen og jeg på fredagstur. Det var Bestyrerinnen som foreslo å ta turen til høgjæren for å besøke Karten og Brusanuten. Denne toppen har vi ikke besøkt så veldig mange ganger. De første gangene i dårlig vær. Denne dagen var værmeldingen grei. Det var snakk om vind, men sol og lite skyer, og ikke nedbør. Selv om det har regnet litt de siste dagene, så er det fortsatt tørt i marka. Turen til Karten og Brusanuten passer beste om det er tørt. Stien går gjennom noen gode myrer og det kan være vått.... Det er bare tre år siden første gang vi var på denne toppen, og det har ikke blitt mer en 5 besøk til nå. Det var så avgjort tid for et nytt besøk. Været var jo også på vår side, det har ikke alltid vært tilfelle på våre tidligere turer til Brusanuten. Det er ikke helt lett å finne parkeringsplassen for turen. Den er heller ikke spesielt stor 8-10 biler og det er fullt. Vi fant en plass blant 4-5 andre biler. «Parkeringsplassene» ligger et par hundre meter fra Buevegen – riksvei 504 mellom Varhaug og Bue på E 39. Fra Kartavollkrysset, rett ved Karlsbua, er det litt under 2 kilometer til en avkjørsel, og 200 meter inn fra veien er det plass til bilene. Det er en driftsbygning der, som er synlig fra veien. Den enkleste måten å finne avkjørselen på, er å kikke etter en stikkvei til høyre (sør) rett etter Husavannet, men før Mellomstrandvannet. Altså mellom de to vannene. Fra «parkeringsplassen» går det en grusvei oppover og rundt det store jordet ved parkeringsplassen. Veien skal følges et godt stykke oppover, og helt till toppen av Karten om den skal besøkes på turen. Veien mot Brusanuten tar av til venstre ved Kartavannet, og fortsetter langs vannet. Om Karten inngår i turplanene, blir det å gå fra dette krysset og opp, og så samme vei tilbake, Fra krysset går veien mot andre enden av Kartavannet. Derfra og til toppen er det bare å følge stien. Den går gjennom skogen over bekken og opp til heia over skogen. Så bærer det opp noen bakker og over en gjerdeklyver. Derfra er det lett å se varden på toppen, Stien fortsetter videre over toppen og ned. Så blir det myr og steinet sti til en ny traktorvei. Et stykke nedover står det veiviser tilbake til Kartavannet og veien som ble brukt opp. Rundturen er på 9-10 kilometer og det kan lett gå 3 timer. For vår del, som er kjent i terrenget, ble det en litt annen vei mot toppen av Karten. Det ble ikke lange stoppen der. Vinden blåste oss kjapt nedover mot Kartavannet. Det ble heller ingen stopp på toppen av Brusanuten. Det var vinter forhold. Kald vind og lite sol. Nede i bakkene ble det straks mye bedre, og det ble helt greit å ta en pause bak en stein. Det var skikkelig tørt i bakken. Det var bare å spasere over myrene, men selv med lang «tørke» var det plasser der det var mulig å bli våt på beina. Vi fikk en kjekk og flott tur, selv om det blåste skikkelig enkelte plasser. Det ble helst til at vi ikke kikket på utsikten men ned i stien. Utsikten, både fra Karten og Brusanuten er ellers verdt å få med seg. Selv om det er mange vindmøller rundt i horisonten. Les hele artikkelen

En tur med bakker og utsikt. Siden forrige tur til Vårlivarden hadde jeg lurt på hvor langt det ville være å gå mot toppen, men med en rundtur om Myrland. Det har bare blitt en tur fra Øvre Hetland til toppen og tilbake siden jeg sluttet å gå den bratte veien mot toppen. Sist ble det en test opp direkte mot toppen. Det fristet ikke til gjentakelse. Stien mellom Myrland og opp til der «klatringen» mot toppen begynner, kan jeg heller ikke huske. Jeg tror jeg gikk ned denne veien en gang i fjern fortid, men jeg husker ikke noe av hvordan stien er. Det kunne kanskje passe å sjekke ut denne stien. Det ville også gi meg en peiling på hvor lang tid rundtur ville ta. I motsetning til turen opp og ned, som er litt kort, håpet jeg denne omveien ville gi en tur på over to timer. En torsdag, med bra vær, hvor mange andre ville jeg møte på denne dagen? Det viste seg å ikke være mange. Det var andre biler på parkeringsplassen ved Øvre Hetland, og en del biler på Myrland, men folk? Jeg traff bare 4 stykke på tur, og merkelig nok traff jeg alle fire samtidig. Ikke folksomt akkurat. Værmeldingen var bra, men YR fulgte ikke opp. Inne i skogen var det helt greit. Stor sett tørt og fint, og litt sol inne i mellom. Flott turvær i flott terreng. Jeg visste jo det var mange høydemeter mellom Myrland og den vanlige stien fra Øvre Hetland, men ble overrasket over hvor bratte bakkene var. Det gikk rett opp et par plasser. Selv om det var bratt, hadde jeg ikke noe problem med høydeskrekk. Ingen plass var bakken «eksponert» mot stup, det var busker og trær langs stien. Det er litt merkelig, men turen opp til Vårlivarden, var engang ganske grei. Det var en tur jeg ofte gikk, og hadde ikke problemer med å komme opp. En tur med regn og is, gjorde meg skeptisk til de bratteste partiene, og jeg gikk heller andre plasser. (Og turen er jo ikke spesielt lang.) De siste årene har det blitt noen turer mot denne toppen. Jeg er aldri «sikker» oppover bakkene, - eller nedover. Det henger nok litt sammen med at balansen etter hvert ikke er som den en gang var. Alderen gjør nok sitt. Denne gangen gikk det forsiktig oppover. Jeg gikk egentlig og kikket etter en unnskyldning for å snu. Skyene over toppen så svarte og stygge ut. Kunne det bli regn? Jeg kom opp – og ned. Denne gangen var det helt greit å klatre nedover det bratteste stykket. Selvsagt tok jeg det med ro og sikret enkelte plasser. (Det viser ikke på buksebake....) Det gikk greiere ned enn opp. Nå er ikke turen rundt på mer enn 8-9 kilometer. Det er en god del høydemeter opp (og ned). Det tok meg rundt to timer. En skikkelig kjekk tur, og godt turvær. Selvsagt ble det ikke noe av regnet jeg gikk og kikket etter. Les hele artikkelen

Nesten vinter i mai. Onsdag har jo etter hvert blitt fast tur dag. Nå er det nok slik at nesten hver dag er fast tur dag i disse koronatider, men onsdagen var blitt turdag før pandemien. Som oftest blir det en kort tur. Rundt Gruda eller nede å stranden, på høgjæren eller en annen plass. Ikke mer enn godt og vel en times tur, eller 6-8 kilometer. Uten sekk, men om broderen er med, blir det vanligvis full fart. God trening. Det blir sjeldent jeg går alene, enten blir Bestyrerinnen med, eller så er det broderen som stiller opp. Nå i pandemiens tid, har det blitt litt andre turer, også på onsdagene. Som oftest en noe lengre tur. Denne onsdagen passet det for broderen. Bestyrerinnen var opptatt på annet hold. Hagen må holdes i orden. Broderen og jeg ble fort enige om at det ville passe med en tur på høgjæren. Den vanlige turen er «trekanten», hvor vi starter ved Holmavatn (godt merket avkjørsel opp av Varhaug – på riksvei 504 – Bueveien.) Turen går normalt først til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. 7 kilometer og for oss omtrent 1 1/2 time. Litt kort mente broderen denne dagen. Hva om vi startet ved parkeringsplassen i Tovdal og gikk til Steinkjerringå, og så samme vei tilbake? Dette er en tur på omtrent en mil, og den tar oss nok så nøyaktig to timer. Lang nok til å bli notert i loggen, som en grei tur... Nå vil «noen» muligens mene det er alt for flatt, og for kort, til å være «tur». Det er ikke bakker nok, og midt på Jæren kan vel en tur ikke være spesielt utfordrende. Dette er nok korrekt – om været og naturen ikke blir for ekstrem. Det er ikke mer enn 100 år siden dette var villmark så godt som noe. Med rovdyr og skikkelige utfordringer i dårlig vær. Nesten en dagsmarsj fra folk. Synet på bakkene oppe på høgjæren har muligens endret seg opp gjennom årene. Tidligere var det «flatt», etter hvert har det blitt bakker og kneiker – av en eller annen merkelig grunn. Der det går oppover – tidligere bare en liten åsrygg, kan det være en utfordring å holde pust og puls i sjakk. «Bakkene» er seige. For oss pensjonister er det god trening med langintervaller. Vi startet fra parkeringsplassen og tok fatt på bakken opp mot Kartakalven. Nesten 80 høydemeter lengre oppe. Bare for å gå de samme høydemeterne nedover. Så er det de samme høydemeterne opp til Synesvarden. Og sånn går jo turen... Nede i Anisdalsheia står statuen av «Mor Norge». - stein-kjerringå, som et greit turmål. Jeg kan ennå huske hvor øde jeg synes det var ved Steinkjerringå første gang jeg var der. Nå er det godt opparbeidet sti fra Holmavatn, og stedet blir besøkt av mange. Det viser på marka rundt statuen. Det ble ikke lange stoppen for oss, denne gangen. Selv om det er mai, så hadde vi på vinterklær. Vinden var så pass kraftig at det ble kaldt. Selv hetta måtte opp en stund, og det uten at det var nedbør. Med vinden bakfra på vei tilbake, ble alt så meget bedre. Det ble en grei tur og bakken gikk kjapt. Vi var tilbake ved bilen litt i underkant av to timer etter vi startet. (1 minutt under...) En helt grei tur, og ikke bare når det gjelder trening, Området er kjekt å gå i. Les hele artikkelen

Mandagstur med Bestyrerinnen. Etter å ha «oppdaget» turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Blåfjell, har det blitt til at vi velger denne ruten fram for å gå Urdådale. Fordi det er mer høydemeter – og bedre utsikt fra toppen. Urdådalen er flott på sin måte. Det er rene trollskogen, og det er ikke vanskelig å se for seg tusser og troll her, men det er mye stein. Det blir tråkking i stede for gåing over lange strekk, og i regn er mange av steinene svinglatte. Bakken opp til Blåfjell, eller mer rett til skaret mellom Blåfjell og Sælandsfjellet, er godt opparbeidet sti/gammel vei. Det er ikke problemer med å komme opp, men enkelte plasser er den gode stien vasket vekk og ny sti lagt utenom. Fra toppen av Blåfjell er det mulig å se ned til Bjødnali. Det er et stykke ned og første delen er helt grei. I det stien kommer inn i granskogen, er det ikke like bra. Her er det mye stein og det blir litt hopping og frem og tilbake. Bratt er det også. Nede på stien i Urdådalen er det å ta fatt på et steinet stykke før markene ved Bjødnali dukker opp. Resten av turen fra Bjødnali til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen er ren plankekjøring. Nå er det mulig å forlenge turen ute i terrenget. Både ved å ta en gammel sti nordover mot «Skogen» direkte fra Bjødnali, eller følge veien rundt Engjavatnet til «Skogen» og videre rundt til veien mot Sjelset. Eller ta over fjellet til Ristøl og videre til Lauvlia og tilbake til «Skogen». Det en bratt og ganske dryg bakke opp til skaret mellom Ristøl og Bjødnali, men det er ikke stort mer en en kilometer. Fra Ristøl og nordover til Lauvlia er det under en kilometer direkte. Fra Lauvlia til «Skogen»er det omtrent 2 kilometer. Denne dagen var vi – Bestyrerinnen og jeg, på tur. Vi hadde god tid, men det gikk likevel i et greit tempo. Pausen på Bjødnali ble kort. Det blåste kaldt, og vi tok ganske snart fatt på veien mot Sjelset. Det er litt trist å gå på vei, selv om den er uten asfalt. Nå er det faktisk en liten kilometer med asfalt mellom Sjelset og Kleiva. Det går greit, for det leder til den siste delen av turen langs ånå. Etter et gjorde kommer stien inn på traktorvei mot parkeringsplass. Den bringer oss ganske greit tilbake til bilen. For Bestyrerinnen er dette en kjekk og grei tur, passe lang og med passe utfordringer. Siden den ikke er mer enn 7-8 kilometer, og tar under to timer, blir det en grei tur for meg også – inne i mellom de noe lengre turene. Denne dagen var vi velsignet med mye sol og blå himmel, selv om det for noen skyer forbi. Vinden var det som gjorde det kalt. Jeg var glad for «vinterklær» da vi fikk vinden rett i fleisen. Les hele artikkelen

Søndagstur med broderen. Bestyrerinnen ville ikke på søndagstur. Hun hadde oppgaver hjemme, og ville bare ta en kort tur. Broderen stillet som vanlig velvillig opp. Det ble selvsagt litt frem og tilbake før vi ble enige om hvor turen skulle gå. Broderen er ikke helt klar for de lange turene for tiden. Et kne i ulage gjør det vondt å gå nedoverbakker. Oppover går greit, men her sliter vi begge med kondisjonen.... Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har lenge vært en fast tur. Dette er ikke en lang tur bare rundt 8 kilometer. Den har likevel en del høydemeter - opp og ned. Ikke minst er det et stykke rundt Fjogstadnuten med «hei» Bart fjellområde uten trær og busker, men med myr og svaberg. Nettopp slik vi liker det. Her er det høy himmel og god utsikt. Eneste ulempen er at dette lille stykket «hei» ikke er mer enn en liten kilometer, og «heia» går unna på omtrent 10 minutter. Søndag og korona vil si mange på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassen ved Gramstad da vi kom. Det var det også da vi igjen sto ved bilene, men i mellomtiden hadde nok mange både kommet og kjørt. De fleste som går tur fra Gramstad er ikke ute mer en en time og litt. Den mest populære turen – til Dalsnuten – er ikke mer enn 4-5 kilometer – og 150 høydemeter. Det er nok for mange. Det er heldigvis ikke så mange som tar mot Bjørndalsfjellet. En del starter på Gramstad og går mot Paradis-skaret og opp Rinda mot Mattisrudlå før de stikker bortom Bjørndalsfjellet. Det var ikke trengsel opp over bakkene mot toppen. Det er tydelig populært å gå tur. Det var mange familier med små unger på vei. Oppe på toppen var det få folk. Mangel på folk skyldes nok været. Det var kaldt og det blåste. YR hadde lovet bra vær. Både sol og blå himmel. Den blå himmelen så vi lite til, og sola var for det meste godt gjemt bak skyene. Yr hadde ikke nevnt nedbør med et ord. Det var hva vi fikk servert et lite stykke oppe i bakken. Ikke mye, men det fløy noen dråper gjennom lufta. Det var så pass lite at vi ikke stoppet for å ta på jakke. Det ble heller ikke den kjekke ti-minutters turen over en åpen hei, vi hadde sett fram til. Overskyet og vind, tok seg av det. Det ble mye folk etter hvert. Vi kunne se at det var folksomt på toppen av Dalsnuten. Det var også mye folk på vei mot Revholen og antakelig Dalsnuten. Heldigvis er turveien så pass bred at det var mulig å holde avstand fra folk flest. Noen unger klarte selvsagt ikke å huske å holde seg vekk fra oss gamlinger, men jeg tror ikke det egentlig er spesielt farlig. Det var en helt grei tur, for meg litt kort, men for broderen var det akkurat nok. Han kunne kjenne det i kneet, men det var ikke spesielt vondt. En grei tur, selv om været ble dårligere enn meldt. Les hele artikkelen

En vår-tur i godt vær og med godt humør. Lørdag morgen var det flott vårvær. Værmeldingen for resten av dagen var ikke like god, men det var ikke snakk om dårlig vær, bare mindre bra enn «flott». Jeg kunne tenke meg en litt lengre tur enn «vanlig». Ingen andre hadde lyst på en lenge tur denne dagen, så jeg fikk planlegge en solotur. Hvor skulle turen gå. Ingen av de vanlige turen fristet. For noen år siden var Bynuten et vanlig turmål. Det ble ofte en tur til topps Sandnes en gang i uka. Det ble til at jeg gikk til Blåfjellenden for en overnattingstur og så en søndagstur med Bestyrerinnen. Turen til Bynuten er litt lang – for bestyrerinnen tidligere, men også for meg etter hvert. Det ville altså bli en tur til Bynuten denne lørdagen. Tidligere var dette det høyeste fjellet i Sandnes med 672 meter. Etter sammenslåingen med Forsand er det vel Lysekammen med litt over 1300 meter som er høyest. Det høyeste fjellet i byen Sandnes ligger langt inne i heia -langt fra folk. Det ble litt sent før jeg kom meg avgårde, og jeg lurte på om det ville være mange andre på tur denne dagen. Været var jo bra, og det er andre turmål som har samme parkeringsplass. Det var andre biler enn min. Mer enn det jeg var vandt med på en vanlig lørdag. Det var tydeligvis en stund siden jeg hadde gått mot Bynuten. En ny parkeringsplass var under bygging et stykke oppe i Lyseveien. Nå har jeg gått opp den bakken i mer enn 30 år, og så bygger de parkeringsplass der oppe... Stien var tørr og fin. Det var lett å gå. Jeg klarte å holde tempoet på et nivå som gjorde at jeg hadde «overskudd» omtrent til topps. Det var kjekt å være på tur. Enkelte år har jeg klart en tur til toppen hver uke gjennom hele året. Etter hvert har det blitt en vår og høst tur. Det har nesten alltid vært snø i stien den første turen i året. Denne gang lå det bare en liten klatt et stykke oppe i lia. Jeg var sent i gang med Bynut-turene dette året. Det var en hel del andre folk på toppen. For egen del ble det bare et kort opphold før jeg startet nedover igjen. Jeg hadde ikke møtt så mange på vei nedover, men det kom en hel del folk i mot på vei mot bilen. Mange av de jeg møtte var ikke født med ski på beina. Og noen var nok litt uvant med fjelltur. I det flotte været kunne det ikke bli de store utfordringene, og jeg håper de fleste fikk en flott tur. Det ble moro å være på tur denne gangen, skikkelig moro. Etter et par timer blir jeg som regel både trøtt i beina, og det gjør ofte litt vont både her og der. Denne gangen var det bare greit. En fin tur i flott vår vær burde da også gi godt humør. Det var ikke blitt mindre biler på parkeringsplassen da jeg kom ned. Det var omtrent så mange som på en god søndag. Det er tydelig at folk tar ut, selv til Bynuten. Turen opp og ned tar omtrent 4 timer, og rundturen mot Selvikstakken omtrent en halv time ekstra. Les hele artikkelen

1. mai tur. Det er ikke så veldig mange år siden terrenget inn av Synesvarden, på østsiden av Tovdalsveien, var fullstendig ukjent område. Slik er det ikke lenger. De siste årene har det blitt flere og flere turer nettopp i dette området. Og det er skikkelig kjekke turer. Det er ikke de høyeste toppene, men de blir over 400moh og alle gir storslagen utsikt over Jæren og inn i heia. Det er et lite minus med en del av disse turene. De er litt korte. For Bestyrerinnen og broderen er dette ikke et problem, snarere tvert i mot. De synes det er helt greit om turen er på i underkant av en mil og ikke mer enn to timer. Denne fredagen var det ikke Bestyrerinnen eller broderen som foreslo en tur på høgjæren. Denne gang var det Sigbjørn som sammen med Anne Lise spurte om vi var interessert i en tur til Ulvarudlå. Bestyrerinnen hadde alt bestemt at vi skulle på tur denne dagen. Været var bra, og værmeldingen for dagen var sol og blå himmel, selv om det nok ikke ville være sommer temperaturer. Forslaget var å gå til Ulvarudlå fra Tjåland og rundt til Aurenes og tilbake til bilene. Dette er en tur det passer å ta når det har vært tørke og fint vær en stund. Nå hadde det kommet litt nedbør de siste dagene, men fortsatt var det virkelig tørt i maka. Det ville passe bra å ta en vårtur til Ulvarudlå. Det er faktisk blitt litt av en tradisjon å gå denne turen på våren, og tradisjoner må følges opp. Årsaken til at denne turen passer best når det er tørt, er noen myrer hist og her i stien. Spesielt i fjellsiden ned mot Aurenes er det et par eller fire, plasser der stien krysser myrsøkk. Her passer det best med høye sko selv midt på sommeren. Det er god vei et stykke oppover. Her gikk det greit unna, men Bestyrerinnen og Anne Lise godt i front. Den første myra var skikkelig tør, her var det bare å spasere over. Litt lengre opp, og noen av bakken er ganske bratte, passer det med en stopp for å beundre utsikten. Det er langt til sjøkanten og enda lengre til horisonten, men ikke spesielt langt til vindmøllene på Hellandsmyrane, Det viser godt. En kald trekk på toppen gjorde det litt utrivelig, så oppholdet øverst ble kort. Vi tok en skikkelig pause litt lenge nede i lia. I le av en mur, fast plass for pause på denne turen. Så var det de små myrsøkkene nedover lia mot Aurenes. Selv om det egentlig var svært tørt, så var myrsøkkene fortsatt dype - og våte. Vi gikk utenom. Det er kjekt med vår. Jeg kikker alltid etter vårtegn. Denne gangen var det sauer på beite oppe i heia, med lam. Og de var ikke mange dagene gamle. Det er kjekt å se dette sikre vårtegnet. Fra Aurenes til Tjåland går stien langs vannet. En godt opparbeidet sti, som sikkert er brukt i mange år – før motorisert ferdsel. Turen brakte oss også gjennom tunet, og vi fikk en liten drøs med bonden. I det flotte været, var det kjekt å være på tur. Slike vårturer kan det aldri bli nok av. Det gjelder bare å finne plasser å gå som ikke er «overbefolket». Det er ikke turen rundt Ulvarudlå. Les hele artikkelen

En kjapp tur opp og en lang dag på hytta. Etter forrige tur til Skåpet, tok jeg kontakt med turistforeningen. Jeg ble fluksens invitert til å bli med på en dugnad – på Skåpet. Det har jo blitt noen dugnader opp gjennom årene. Det burde ikke være noe i veien med å delta på en ny i 2020. Jeg synes det er greit at det også betyr litt tur når jeg skal på en dugnad. Det blir liksom ikke «fjellfølelse» om det ikke er med noe bakker og litt myr. Nå er ikke turen fra parkeringsplassen i Vinddalen opp til Skåpet, spesielt lang, bare noe under 4 kilometer. En grei spasertur i et variert landskap. Turen starter i skog før den kommer opp i bjørkebeltet. Her står trærne ikke så tett at det er skog, men mer åpent enn det. Åpne marker betyr som regel myr og fuktighet. Heldigvis har STF lagt ned mange ganglemmer i myrene bortover, så det er ganske enkelt å komme over de våteste partiene. Det er et stykke hvor stien går gjennom et pass, med elv på den ene siden og fjell opp på den andre. Her er det mye stein, stor og liten stein. Rund og kantet stein, Sten. Her har også STF fått gjort en del. Det er laget flott opparbeidet «vei» et stykke. Nå var vi, en gjeng fra Turistforeningen og en del frivillige, for å gjøre Skåpet klar for neste sesong. Og for å klargjøre for koronabruk. Slik jeg forsto det, så vil folk kunne bestille halvparten av enkelthytten (3 av 6) med tilsammen 15 personer på anlegget. Det var og snakk om et opphold på 3 dager før neste gruppe kunne ta i bruk hytta. Noe tilsvarende skulle også gjelde for de andre hyttene. Det vil, med andre ord, være gjester på hyttene, men bare inntil 5 samtidig, og med en 3 dagers periode mellom der hytta står tom. Turen opp til hytta gikk kjapt. Vi var tre som startet omtrent samtidig fra bilene, og det ble litt tempo på tingene oppover bakkene. Jeg klarte ikke helt å henge med karen foran, men det var kjekt for en gang skyld å gi litt på. Muligens kulle jeg holdt litt igjen, for på hytta ble det jobbing. Det var jo derfor vi kom. For egen del ble det løfting og bæring, og å få på sengetøy. Pute- og dynetrekk, er etter hvert blitt gamle kjenninger. I 4-5 tiden var det egentlig nok jobbing. De andre ville spise middag før de avsluttet. Jeg tok fatt å turen mot bilene. Og brukte antakelig like lang tid nedover som på turen opp. Det er enklere ned enn opp, men jeg kjente på kroppen av det hadde vært en lang dag med en del jobbing. På vei mot bilen ble det litt bedre tid til å kikke meg rundt. Snøen var nå omtrent forsvunnet. Bare helt oppe mot hytta lå det fortsatt noen små snøfenner. Nederst var bjørkene grønne, og øverst hadde de så vidt fått «museører». Det kan virke som om sommeren alt er på vei. Det er likevel mye snø oppe i høyden, men med flott vær de siste dagene har det smeltet mye snø. Sommersesongen kan komme tidlig, selv med mye snø i vinter. Les hele artikkelen

Alene med våren Fidjadalen er en av mine favorittplasser. Jeg har gått dalen opp og ned en god del ganger. Alle turene har vært skikkelig kjekke. Selv den første, som tok 8 1/2 time. Fra første turen har naturen, de gamle gardsruinene, stølene, hidlerene og steder hatt en spesiell betydning for meg. Dalen inneholder så pass mange «opplevelser» at det alltid er noe å glede seg over. For å starte helt nede, så er en Månafossen et kjent turiststed. Nesten 90 meter fritt fall. Så kommer jo friluftsgården Mån. Her var det drift til ut på 20 tallet. Og selvsagt er det en ulykke knyttet til gården. Det gikk et snøras som tok livet av flere personer. For oss «fotfolk» er ura under Månvannet en utfordring. Her gjelder det å passe på. Det er lett å miste «stien»,som bare så vidt - av og til – kan sees. Her er det T-merkingen som gjelder. Månastølen står fortsatt. I dag er dette en ikke helt vanlig hytte. Litt lengre oppe i dalen – ved elva har jeg min faste teltplass. Over elva ligger «Huldrehaugene». Konte hauger av stein og grus. - ikke rart de fikk navnet «Huldrehaugene». Om de finnes huldre, så bor de her... Rett over Gjertrudjuvet (Det var en hulder som giftet seg med sønnen på Fed som het Gjertrud.) ligger Fidjavannet. Selvsagt er det fisk i vannet. Jeg har sett fisk på over kiloet som er tatt her – for noen år siden. Etter Fidjavannet kommer vi til Fed. Her var det gardsdrift i gamle dager. Garden var sagt å være «rik» De solgte mye fisk fanget på fjellet, og mye sau. Så mye at de lødde sauen som vedskier i slaktingen. At det står «utarmet» i skattelikningen – får ikke ødelegge historiene om garden. Et lite stykke lengre oppe i dalen, går stien bratt opp til Fidjafossen. Som egentlig er mer imponerende enn Månafossen. Her går stien praktisk talt rett ved fossefallet, og om noen snubler her, så bærer det rett ut i fossen. Stien fortsetter forbi noen gamle stølstufter og en fint opplødd mur under en stein ved Litlestølen, før det kommer noen drøye bakker opp – og ned mot Fidjastølen. Her står det fortsatt en bygning som er i bruk av sauegjeterne. Det er også rester av eldre bygninger. Den gamle stølen ble tatt av snøras for noen år siden, og den nye er bygget oppe på kollen. Olav, som har holdt til på Fidjastølen i en mannsalder, sier han aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen. Til det var det for mange ras... Fra Fidjastølen er det lett å få øye på Blåfjellenden, både fjellet som ruver i bakgrunnen og turistforeningshytta som ligger helt ute på kanten av Høgaleitet. I mange år var vårturen til Månastølen/Huldrehaugene fast innslag. Etter som jeg har blitt voksen, blir det mer og mer strevsomt å bære pikk og pakk inn til teltplassen. Med virkelig flott vårvær i dagevis, var det egentlig ingen unnskyldning. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Tradisjoner må holdes vedlike. Det var tungt å komme seg inn. Det gikk senere enn før, men gleden ved igjen å få oppleve våren i Fidjadalen gjør det verdt strevet. Det ble en litt kald natt, med mye lyd fra elva. Morgenen og turen tilbake var - som alltid – kjekk. Nå var det overskyet og litt tåket på morgenen. Teltet var vått, og det var fuktighet på bakken. Likevel var det en flott opplevelse. Det er ekstra hyggelig når folk som kommer i mot, spør hvor jeg har vært og ser ut som om de gjerne skulle gjort det samme – om de kunne. Les hele artikkelen

Nå vet jeg ikke hvor du tenker å gå, om det er med truger elle ski, men ut fra min erfaring er at ulykker i forbindelse med kryssing av elver og bekker i snøsmeltingen vesentlig mer sannsynlig enn å ødelegge bein og ankler så pass at det hindrer å komme seg ut. Jeg nevner selvfølgelig ikke kryssing av vann, for jeg antar du er klar over faren her. (Sjekk nyhetene fra Øyarvannet i Sirdal). Her hjelper det verken med medisinsk utstyr eller tekniske dubeditter.

En rundtur i Egersund. Etter at vi, det vil si Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise og meg hadde tatt en kjapp tur til Slåpet, ble det snakk om neste tur. Hvor er der få folk og hvilke utfordringer kan vi tenke oss. Min svoger og svigerinne er med i en turgruppe som er på tur en gang i uka. Sammen med turgruppa har det fått oppleve mange steder og stier, som jeg aldri har vært på. Sigbjørn foreslo at vi skulle ta til Egersund. Jeg har jo vært i byen, men aldri på tur i området. Det hadde turgruppa til Sigbjørn og Anne Lise. Vi kunne jo prøve en tur i et ukjent turområde. Egersund har et flott naturområde ved Vannbassengan. Der hadde turen gått til «Trollpikken». En nok så lang tur, men selvsagt gjennomførbar for oss. Når gruppa klarer det, må vel vi også komme rundt. For det var snakk om en rundtur. Starten var fra parkeringsplassen ved Vanbassengan. Og ville være en rundtur med Veshovda, Veshovdavannet, Sandskar og Tvibekken som mellomstasjoner før vi kunne innta lunch ved «Trollpikken». Fra der er det bare et kort stykke ned til Sletteidveien, og videre til Mjølhus. Siste del er langs Slettebøvannet og opp tilbake til Parkeringsplassen. Starten var bratt opp fra parkeringsplassen. Vi fulgte lysløype, og holdt oss til skiltene som viste vei - «Opplev Dalane». Vi gikk på godt opparbeidet grusvei. Her var det fremkommelig med barnevogn, men naturen rundt var avgjort bra nok. Småvann, bjørker som så vidt var grønne, blå himmel og sol. Vi fulgte skiltene til Veshovda, og fra vei (Kjørbar – med asfalt) vist et skilt inn en gårdsvei. Vi fulgte denne gårdveien, som delvis var ny et stykke innover. Landskapet var småbakker, koller, litt bjørkeskog og litt utsikt inne i mellom. Stien gikk opp og ned og var lett å følge. Lite klyving og lite stein. Vi fikk et stykke med granskog, og myr. Det var et stidele innerst i Veshovdavannet, hvor det var mulig å komme ned Mjølhus. Vi fortsatte i godt tempo mot Sandskar. Først måtte vi ned langs en helt rett fjellvegg. Den gikk rett til himmels. Litt spektakulært. Så bar det gjennom lettgått terreng til opparbeidet traktorvei ved Sandskar. Vi fulgte denne til stien som ledet over Tvibekken. Fra vi sa takk for følget til Veshovdavannet og til vi pakket opp lunchen ved «Trollpikken» var det ikke mer enn to kilometer. Fra der og ned til parkeringsplassen for den korte turen til «Trollpikken» er det ikke mer en et par kilometer. Så gjensto en litt kjedelig distanse. Vi skulle helt inn til Mjølhus, godt og vel to kilometer på asfalt. Det er jo greit å gå, men – kjedelig. Vi skulle følge stien på østsiden av Slettebøvannet. Det første stykket var det igjen traktorvei. Så kom turens flotte overraskelse. Det gikk en gammel ferdselsvei langs vannet. God gammel. Det var skikkelig hyggelig gå gå på gamle stier med sola i ansiktet. Flott natur og fine forhold. Siste stykket var en nokså bratt bakke, før vi kom inn på samme vei vi hadde tatt i starten, med en bakke ned til parkeringsplassen. En flott tur i nytt og spennende turterreng. Hele rundturen ble på omtrent 12 kilometer, og vi brukte nesten 4 timer. En kjekk tur, med «Trollpikken» som ekstratilbehør. Les hele artikkelen

Sammen med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn. Det har blitt mange turer den siste tiden. I flott vårvær er det vanskelig å sitte inn å kikke ut på våren. Det er mye kjekkere å være ute og oppleve «naturens under» - våren 2020. Noen av turene har jeg gått alene, andre har vært i godt selskap. Bestyrerinnen har blitt fast turfølge etter at hun også ble «voksen». Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise har også hatt anledning til å bli med på noen turer. Da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg en tur til Stavanger Turistforenings hytte «Skåpet», ville de gjerne være med - alle sammen. Det er en lang kjøretur inn til parkeringsplassen i Vinddalen, men siden hverken de eller vi (Bestyrerinnen og jeg) har kjørt den nye tunnelen til Jørpeland, var det også en anledning til å ta turen under fjorden. Vi ble enige om å kjøre hjemmefra sammen. Starten ble satt temmelig tidlig – til oss å være. Vi skulle starte innover halv ti. Vi var ikke sikre på hvor lang tid det ville ta å kjøre innover. Vi var ikke en gang sikre på hvor langt det var fra Jørpeland til Vinddalen. Det vise seg å vær 40 kilometer. Og veien er ikke helt rett eller uten bakker fra Forsand og inn. Det er både smalt og svinget fra Helle. For oss som startet ute på Jæren tok det omtrent to timer å komme inn til Vinddalen. I ettertid ble jeg oppmerksom på at det faktisk kostet penger å parkere der oppe. Jeg får passe på neste gang jeg kjører innover. Fra parkeringsplassen og opp til turistforeningshytta er det ikke stort mer enn 3-4 kilometer. I tillegg er det stort sett enkel og grei sti. Det er noen stykker med mye stein, og når det er vått, kan nok disse partiene ta noe tid. Det er også en del myr, men Turistforeningen har lagt ut lemmer over de verste plassene. Det er i tillegg ingen bratte bakker, selv om det går jevnt oppover noen dryge stykker. Da vi tok turen, var det snø fra omtrent halvveis oppover. Det tok tid å komme over snøfennene. Vi gikk igjennom og tok det forsiktig. Fra parkeringsplassen og opp brukte vi omtrent 1 1/2 time. Det gikk antakelig nor kjappere nedover. Da hadde vi spor å gå i over fennnene. Og det er jo litt nedover. Et stykke oppe i stien traff vi på omtrent ferske elgspor. Hva elgen hadde å gjøre i STFstien, er ikke greit å vite, men den tok ikke av stien før omtrent ved hytta. Det er litt spesielt å komme fram til en helt tom hytte. Skåpet er den mest besøkte selvbetjenings-hytta til STF, og her gjelder det å være kjapp med bestillingen for å få plass. Det er vanlig å bestille måneder i forveien. Bare tre personer hadde skrevet seg inn i protokollen i mars og april. Vi var alene ved «anlegget», men det kom et par i mot da vi satte kursen nedover mot bilen. Vi brukte adskillig lengre tid på kjøring enn på selve turen. I det fine været vi hadde, var det likevel en flott vår-opplevelse. Les hele artikkelen

Med broderen på vårtur i fantastisk vær. En kjapp tur var det jeg tenkte på for onsdagen. Det er etter hvert blitt en fast «greie» at jeg går tur på onsdagene. Den siste tiden har det blitt tur nesten hver dag. Med stengte trenings-sentere og butikker er det jo ikke mye annet å finne på. Bestyrerinnen finner på noe. Hagen må tas. Det er en masse ting som må på plass før hagen kan sies å være i orden. Heldigvis har jeg bare ansvar for plenen. Broderen er mer fleksibel på vårparten. Han går gjerne en onsdagstur. Helst ikke for lang eller tung. Litt opp og ned går greit. Broderen har ikke helt tro på egne krefter, men om han bare tar ut, så går det selvsagt bra... Det er vår. Ingen tvil om det. Det er flott vær. Heller ikke noe spørsmål rund været. Sol og nesten blå himmel i dagevis. Slik var også værmeldingen for onsdagen. Litt kaldere enn det har vært de siste dagene, men i le for trekken og med sola midt i mot, var det fortsatt sommertemperaturer. Det måtte bli en enkel og grei tur til Bjødnali, men broderen var straks med på å gå om Blåfjell. Da blir det noen høydemeter i tillegg. Utsikten fra toppen er også verdt å ta med seg. Jeg mente vi fikk oppleve våren på en fin måte på denne turen. Bjørka står nesten grønn, og nede ved «ånå» er det grønt og frodig. Det er ikke alltid slik.... Vi møttes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Der var det en god del biler, men vi møtte ikke folk før helt oppe ved Bjødnali. Og akkurat i disse tider er det greit med lite folk. Det er en bakke opp til Blåfjell, nesten 200 høydemeter. Vi tok bakken i greit tempo, og kom opp uten spesielle problemer. Fra toppen var sikten denne dagen svært god. Vi kunne se langt til havs, og langt inn over heia. Etter å ha gått bakken ned mot Moldetjørn og Bjødnali, er det helt enkelt å unngå ura nederst i skogen. Det er fortsatt bratt, men ikke kronglet og vanskelig. Det var to andre på Bjødnali. De gikk samme vei som oss mot Sjelset og Sælandsskogen. Vi måtte på litt for å kare å holde følge. Det ble i hvert fall ikke tid for mange bilder. Det var en skikkelig flott dag for tur. Vi gikk begge og virkelig nøt været og turen. Det er ikke alltid denne turen går i så flott vær. Vanligvis er det både vind og kaldt. Det var en hel gjeng med jenter på parkeringsplassen. Antakelig en klasse som hadde overnattet ute. De hadde i hvert fall med masse utstyr, både liggeunderlag og soveposer. Det var antakelig forklaringen på alle bilene som sto der da vi kom. En flott, men litt kort tur. Helt grei en vanlig onsdag, og en virkelig fin tur i slutten av april med skikkelig vårvær. Les hele artikkelen

Vårtur i fantastisk vær. Det flotte vårværet bare fortsetter. Det er helt umulig å holde seg hjemme. Selv om det muligens ville være bra med en hviledag – eller to, så blir det til at jeg tar ut på tur. Antakelig vil det, en eller annen gang inne i fremtiden, gjøre at jeg kommer så pass i form at daglig tur blir helt greit. Det er også et spørsmål hvor turen bør gå. I min alder blir jeg satt i bås med «spesielt utsatte» for korona. Det virker «usannsynlig», men likevel velger jeg å ta hensyn til pandemien, og holder meg mest mulig vekk fra andre mennesker. Hvor er det best å gå under slike forhold. Alle vil jo på tur. Det er ikke mange andre ting å finne på. Gramstad/Dale-området har mange virkelig flotte turmuligheter. På de vanligste – Dalsnuten og Lifjellet, kan det godt være kø. I hvertfall mange folk. Og ingen av turene direkte til toppen på fjellet, er spesielt lange. I en god del år, har jeg hatt en vårtur rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet. Turen har som oftest blitt forlenget til også en runde rundt Lifjellet. Da blir det en 4-5 timers tur. Denne dagen hadde jeg ikke planer om en så lang tur, men det kunne likevel passe bra med en tur til Resasteinen og over Skjørestadfjellet. Etter mange dager med flott vær, slik det også var denne dagen, var det blitt skikkelig vår. Det er noen helt spesielle farger tidlig på våren, Det er helst en «beskjeden» grønnfarg når bjørka bare så vidt har fått blader. Gresset er fortsatt lyst i fargen, under trær med bare så vidt blader. Det var en kjekk opplevelse å gå oppover lia mot Dallsnuten og se skogbunnen dekket med hvitveis. Det er alt for tidlig, men jeg gikk og lyttet etter gjøken. Selv om det ikke hadde regnet på en god stund, så var det fortsatt fuktig og vått enkelte plasser. Det ble litt sorpe oppover buksebeina. På tide med vask av buksa – muligens... Resasteinen er et stor stein hvor det tidligere har vært et «kryp-inn» under. Det er god utsikt mot Dale og Sandnes. Et greit sted for en liten pause. Bakken opp er bratt. For å komme ned til Dalevann går stien temmelig bratt ned fra Jødestadfjellet. Siden jeg ikke er spesielt glad i bratte og eksponerte bakker, går jeg rundt denne toppen. Det går en sti til høyre over myra mellom de to toppene, og den går mot en gammel skogsvei som svinger tilbake mot Li. Nede i bakken går det så en «vei» mot Dalevann. Omveien tar ikke mer enn noen minutter, men for å komme ned til Dalevann, er det en mye som må krysses. Her mister jeg som regel stien og må ta meg ned lia i skogen. Denne gangen fant jeg en sti, som enkelt tok meg ned til turistforenings stien over toppen. Det ble en kjapp tur denne gangen. Vanligvis går jeg gjennom skogen ned till Dale fra Dalevann. Denne gangen valgte jeg å gå ned til Kjerdal og Daleholen. Det er litt lengre, men jeg synes det er flott å gå på gamle drifteveier og gjennom det gamle sykehusområdet til bilen. Det ble ikke en langtur denne gangen, men i det flotte vår-været var det en kjekk opplevelse. Det var en vårdag av de aller beste. Og så fant jeg stien ned mot Dalevann... Les hele artikkelen

Strandtur i sol og vindstille. Det har blitt mye tur i det siste. Selvsagt håper jeg på flere turer i fint vær. Yr er fortsatt sterkt optimistisk når det gjelder de nærmeste dagene. Likevel kan det bli mye, og det skader jo ikke å ta det med ro. En rolig tur var nettopp det broderen foreslo. Den vanlige turen fra Reve til Orre og retur. Den største fordelen i disse koronatider er mangel på folk. Dette er ikke en tur for «folk flest». De kjenner antakelig ikke til muligheten for å gå nettopp her. En annen fordel for oss «lokale», er selvsagt at det ikke langt ned til stranden. Det tar meg bare 6-7 minutter å kjøre til Reve. Noe lengre for broderen, men ikke mer en et kvarter i alt. Vi møttes på moloen, og tok utover mot Revtangen. Det første som vi la merke til, var hvor langt ute sjøen lå. Det var nok lav-vann, men selv med lav-vann var vannstanden besynderlig lav. Jeg har aldri sett stranden så bred. Når det i tillegg omtrent var flatt hav, ble det en tur i strandkanten litt utenom det vanlige. Sola sto høyt på himmelen. Det var ikke en sky å se, og den lille trekken som var, kom bakfra. Det var ikke nødvendig med vinterklær... Vi gikk snart i bare ullblusen, omtrent for første gang dette året. En skikkelig flott våropplevelse. Det er jo ikke så mange blomster blant marehalmen, men enkelte plasser var det et gult dekke av hestehov. Et flott syn. Folk som kom i mot, var fortsatt kledd for kald trekk og vår – ikke som oss, som gikk omtrent i sommerklær. Det var folk på farten denne dagen. På avstand kunne det se ut som om det var tett med folk, men da vi kom litt nærmere så vi at folkene, familier med unger, ungdom og eldre, holdt god avstand. Det var langt fra trangt om plassen. Langt mellom sjøen og sand-dynene, er en ting, men hvor er all rullestein blitt av. Sist jeg gikk her, var mye av stranden mot Revtangen dekket av rullestein. Skikkelig ubehagelig å gå på. Nå var det flat sandstrand. Det endrer seg fort. På Revtangen var det folk utover tangene. I tillegg kunne vi se Kobbasteinene. De kan være synlig ved grov sjø, men som oftest er de gjemt i bølgene. Nå var de lette å se. Det ble en kjapp tur bort til Friluftshuset, som selvsagt er stengt. Det virker heller ikke som om arbeidet med taket har blitt prioritert. Hjemover – nordover – gikk på innsiden av sand-dynene. Det er enkelt å gå på flate marker, men langt fra så kjekt som å gå ute på stranden. Det går i hvertfall kjappere. Vi traff kjentfolk på tilbakeveien. Broderen fikk snakket med datter og svigersønn. De var på vei mot dagmerket på Revtangen. I det flotte været var turen frem og tilbake til Orre, helst i korteste laget. Vi kunne godt ha fortsatt mot Bore. Det ble likevel litt under to timer. En godkjent tur. Les hele artikkelen