REJOHN

På "min" turistforening hytte er skohorn en del av utstyret......

Innlegg nummer 1000. I løpet av nesten ti år med Johnsens turlogg har det altså blitt 1000 innlegg. Litt over 100 innlegg pr. år, og det vil si mer en 100 dager på tur i året. Noen av innleggene gjelder tur både fram og tilbake til Blåfjellenden. Årene har gått fort. Det er kjekt å kunne gå tilbake til gamle turer og friske opp minnet, både om gode og dårlige turopplevelser. Helst gode, men noen dager samarbeider ikke naturen helt. I tillegg er det greit å kunne «søke» på sted, dato og liknende. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene, og bloggen gjør det mulig å finne frem i alle turene.Innlegg nummer 1000 burde være om en litt spesiell turopplevelser og ikke en av de vanlige onsdagsturene i nærområdet. Turen jeg tenkte på er inn til turistforeningshytta Taumevatn. Dette er ingen lang tur – om du har mulighet til å kjøre gjennom bommen i Flatstøldalen. Det har jeg.... Fra veien ved Holmavatn er det omtrent 5 kilometer inn. Terrenget er nok så ulikt det jeg er vant med fra turene til Blåfjellenden. Mot Taumevatn er det busker, kratt og bjørk. Stien går litt opp og ned. Det er ingen lange og tunge bakker, men det er god anledning til å få opp pulsen. Tidligere kunne Anlaugbekken by på utfordringer ved stor vannføring, men her er det nå bru. Stien gå langs mange småvann og over myrer. Det er lagt ut mange planker, sviller og plastplater til å gå på, og det er etterhvert mulig å komme innover uten å tråkke i for mye sorpe og søle. Noen har brukt mange timer og dager på å få en grei sti innover. Det er aldri mange folk på stien mot Taumevatn, men jeg pleier alltid å treffe noen. Denne gang møtte jeg 6 karer i godt trav mot veien. Far og 5 sønner, to par tvillinger. En flott gjeng. De var hyttevakter på hytta, men ville en tur til sivilisasjonen for å kjøpe utstyr til lading av mobilene. Det var også andre på vei innover. Jeg tok igjen et par som også var på dagstur. De hadde hytte inne i Flatstøldalen, og hadde gått turen over Finnvedelen. En litt lengre tur enn min. Jeg kjører bil... Inne på hytta møtte jeg flere av hyttevaktene. Mor og datter. Det var en stor familie som hadde vakt å hytta denne uka. Tiden på hytta, med godt selskap, gikk fort. Mens jeg var på hytta trakk det over med mørke skyer. YR hadde lovet skyet oppholdsvær, men da jeg snørte skoene, fikk jeg noen dråper på meg. Slik fortsatte det egentlig til bilen. Det kom litt regn, slik at steinene ble omtrent våte, så tørket det, før det igjen kom mer nedbør. Det kom aldri så mye regn at jeg tok på jakken, selv om jeg tenkte på det et par ganger. Det ble heller aldri så vått at steiner og gangplanker ble glatte. På tilbaketuren møtte jeg to jenter som ville til hytta. De kom fra Grautheller og hadde gått mot den hytta fra Lysebotn. En nitimers tur, og dagen etter ville de videre mot Håheller, en 6 timers tur – som godt kan ta lengre tid. Jentene var på langtur. For meg var turen på under to timer hver vei, og ikke spesielt lang, og det tok omtrent like lenge å kjøre. Det var likevel en virkelig flott tur. Les hele artikkelen

Almost everyone in Norway speaks English, but not everyone writes in this language. It can therefore be difficult to answer in part. You will survive 15 days on the Hardangervidda. You will be lonely. You will get wet and cold. You will find some experiences for life. The Hardangervidda is higher than most mountain peaks in Scotland. Bring winter gear, wool, and longjohns. Always have a cap and mittens in the jacket. 15 days with 15 kilometers per day is doable. It is possible to go on 15 long day marches, but probably not without a couple of rest days in between. It is possible to buy food at the self-catering tourist cabins. The selection is not like in a store, but you will find something to eat. (The food must "survive" for a year at the cabin…) Check Ut.no or dnt.no for routes and cabins

Flott vær inn, regn tilbake. Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen. Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte... Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde. En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur. Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake. Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter. Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær. Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort. På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015. Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn. Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet. På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner. Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien. Les hele artikkelen

Godt vær på vei inn – dårlig vær på vei tilbake. Stien innover mot Blåfjellenden er ikke plassen om du ønsker å være alene i naturen. Det er langt fra trengsel, men det er folk på vei mot hytta eller på dagstur. Det blir likevel ganske ensomt lange strekk. Det er egentlig langt mellom folk. Denne uka var det en del bil på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før et god stykke innover heia. Det var folk på dagstur. Like etter traff jeg kjentfolk. Nå er jeg ikke helt hengt opp i å være alene i heia. Muligens mer det stikk motsatte. Heia er en kjekk plass å treffe folk. De aller fleste er grei og kjekke, og har som regel en god historie på lur. Denne gang var det heiasjefen i Fidjadalen som kom imot. Med hund – og stav, selvfølgelig. Det var en god stund vi hadde truffet hverandre, og det var hyggelig å få en prat om både hei og sau. Han hadde vært oppe på heia for å se til sauene. Bare en tur på 4-5 timer. Nytt av året var at han hadde GPS på 20 sauer. Ikke på sauer som hadde vært i heia i noen år, men på «nye» dyr. Han kunne vise hvor sauene befant seg på et kart på telefonen. Han hadde også bilder fra terrenget rundt Fidjanutane (1118 moh), og det var en god del snø der oppe i høyden. Nedover mot Stølsro, var det bart. På vei innover heia hadde jeg et greit vær. Vinden litt i ryggen, sol og skyet, selv om det ble mer og mer skyer etter som jeg kom inn mot Blåfjellenden. Fortsatt godt turvær, men ikke sol og sommer. Det ble noe helt annet på tilbaketuren dagen etter. YR hadde meldt om oppholdsvær og lite vind. Det var ikke helt hva vi fikk servert. Antakelig utsolgt for oppholdsvær, og vi fikk erstatningsvaren tåke og yr – lett regn og litt vind. Opp bakken fra hytta måtte jeg beholde jakken på og opp i høyden var det bare å dra glidelåsen helt opp og ta opp hetta å jakken. Det er ikke første gang jeg går i slikt vær. Det fukter ganske bra, selv om det ikke er mye nedbør. Etter en time og litt var jakken helt fuktig i fronten og det rant vann nedover buksa. Det var så pass varmt – nede ved hytta, at jeg bare hadde på ullbluse og bare boxeren under Gore-Tex`en. Det ble vått, og kaldt. En litt sur tur helt øverst med yr-regn og vind rett i fleisen. Heldigvis ble det mye bedre så snart jeg kom nedover mot Fossebekken. I stidelet mot Sandvatn gikk jeg på to karer med store sekker med telt og greier, og blide smil. De hadde startet på Mån og gått til Blåfjellenden første dagen. Så om Langavatn til Sandvatn. Fra der hadde de nå gått over Stutaheia mot Kringlekveven og Fossebekken. De så for seg en tur ned Brådlandsdalen og tilbake til bilene. Etter å ha gått i tøft terreng 10-12 kilometer, så satset de på å gå til Brådland og finne bilene før kvelden. De var bare omtrent halvveis da jeg traff de. Fortsatt 12-13 kilometer igjen, og fortsatt i et tøft terreng. For meg var det bare et par-tre kilometer igjen til bilene. Uten tung sekk med telt og greier. I forhold til turen de to karene, er turen over haugen fra Blåfjellenden, bare en kjapp utflukt. Men det var likevel, som vanlig, en fin tur. Les hele artikkelen

De hyttene som oftest brukes til slike turer ligger i Frafjordheiene - for eksempel Blåfjellenden - Sandvatn, med start i Hunnedalen. (Kjør i så fall en bil til Lortabu om dere velger å gå først til Blåfjellenden, eller la en bil stå ved Høgalietet om dere velger å starte fra Lortabu.) Det er også mulig å ta turen til Lysebotn, og så til Langavatn, for så å gå til Blåfjellenden, for å gå til Flørli på søndagen. Her må det bestilles båtplass for retur til Lauvik på søndagskvelden. Det er også mulig å gå til Stakken fra dammen ved Nilsebudammen og videre til Viglesdalen, og så ned til NES. Her er problemet å komme seg opp til dammen, - og komme seg hjem fra Nes (i Årdal). (Og innover til Lysebotn på fredagskvelden - hurtigbåten blir for full. Bestill i god tid.) Taumevatn-Grautheller er også en mulighet, og krever ikke så veldig mye, bortsett fra at Flatstøldalen er laaang... (Veien innover er sperret med bom). (Det er mange flere muligheter, men da er dagsetappene lengre, og turen krever mer enn de turene jeg har nevnt.) Alle turene krever at dere bestiller plass på hyttene, og det kan være "problematisk".

Med broderen på onsdagstur. Det har blitt få turer i det siste. Noe skyldes at det igjen er blitt mulig å trene på senteret. Etter 3 måneder uten styrketrening, var det en opplevelse å igjen kjempe med vekter og apparater. Ingen helt god opplevelse, men en opplevelse Styrketrening burde ikke ha noen innvirkning på beina, men overskuddet forsvant. Det ble behagelig å ta horisontalen hjemme – en stund. Broderen hadde invitert på tur i helga, jeg tok tilflukt på treningsenteret. Onsdag var det på tide å overvinne dørstokkmila. Jeg kontaktet broderen. Han hadde noen gode unnskyldninger for ikke å bli med, men etter en runde, ble det til at vi skulle ta en runde om Bjødnali. En litt kort, men grei tur som starter fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. De siste turen her har gått opp bakken til toppen av Blåfjell før vi har satt kursen mot Bjødnali. Denne gangen ble vi enige pm å gå den tradisjonelle runden opp Urdådalen. Runden rundt Bjødnali er ikke lang bare så vidt over 7 kilometer, om vi tar turen opp om selve gården. Egentlig burde turen gå unna på godt under to timer, siden det ikke er spesielt mye bakker, men det går fort opp mot to timer likevel. Det er ikke lenger tørt i bakken, og det hadde regnet om natten. Oppover Urdådalen er det stein i stien, mye stein i stien. Det går sent å komme fram nåe steinene er glatte. Både broderen og jeg går forsiktig, og da tar ting litt tid. Likevel er turen oppover mot Bjødnali en virkelig flott opplevelse. Det er lagt «vei» oppover. Det betyr at det er stein lagt noenlunde jevnt, og at selve stien ikke er på skrå ned mot elva. Noen har lagt ned et stort arbeid her. Eikeskogen i Urdådalen er litt spesiell. Det er snakk om at den har «overlevd» fra før Jæren ble treløs. Noen tusen år? Det er uansett litt kjekt å kunne gå i eikeskog. Vi kunne se spor av folk oppover, og ved Bjødnali var det spor både opp og ned. Det var antakelig folk som var ute på samme tur som oss. Vi fikk aldri øye på folkene, vi så bare sporene. Værmeldingen for onsdag var delvis grunnen til at vi tok opp til Sælandskogen. YR melde om opphold og sol inne i mellom. Det var langt fra hva vi fikk. Da vi startet på veien mot Sjelsett, fikk vi yr på oss, og det gikk etter en stund over til skikkelig regn. Så avgjort ikke hva vi hadde ventet. Nå hadde vi heldigvis kledd oss for «vær», og med hetta oppe gjorde det ikke så mye om det ble litt fuktig. Regnet ga seg ganske fort, og det ble igjen en grei tur. Denne gangen gikk det «rolig» for seg oppover Urdådalen. Mye på grunn av glatte steiner. Vi gikk forholdsvis fort opp bakkene mot Sjelsett ,men videre mot Sælandskogen, holdt vi et turtempo og ikke treningstempo. Vi trenger nok treningen, men det var virkelig kjekt å gå i et tempo der det ikke bare var mulig å snakke, men også tid til å se seg rundt. Vi fikk en fin tur innover mot parkeringsplassen. Siden vi ikke hadde tatt at jakken da regnet stoppet, var vi begge temmelig våte, og det ble for en gang skyld skifte av bluse før hjemturen. En flott tur. Les hele artikkelen

Kan jeg få bestemme hva som er greit forbruk eller ikke?

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen. Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen. Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen. Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor? Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?. Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden. Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur. Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt. Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden. Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet. For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken. Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før. Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig... Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men.... Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes. Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten. Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur. Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten. Les hele artikkelen

En flott opplevelse, også denne gang. Yr var ganske sikker på at en tur til Blåfjellenden burde gå fra onsdag til torsdag. Onsdag skulle det komme litt regn tidlig på dagen, men ellers skulle det være opphold. Torsdag derimot, skulle det være sol fra blå himmel, og flott vær. Resten av uka – for det meste drittvær. Det var ikke vanskelig å velge å gå oppover på onsdag. Jeg hadde nevnt turen for broderen. Han var ikke helt sikker på om han hadde anledning til å bli med. Om han pakket sekken og tok på fjellskoene, så var det i så fall for første turen til Blåfjellenden i 2020. Det er alltid noe spesielt med den første turen innover for året. For min del var det i midten av juni. Så sen start på året for første turen har jeg aldri hatt tidligere. Broderen sliter med et kne som er lite samarbeidsvillig, både i opp og nedoverbakker, og han var litt usikker på om han burde ta turen. Både broderen og jeg vet at det minker på årene vi kan gå innover. Alderen sier sitt, og begge kjenner at det ikke er like lett som bare for noen år siden. Første mål er å holde ut til vi er 75... Dette året var det første gang for broderen, av forhåpentlig flere utover sommeren og høsten. Det er flott om forholdene – og kneet, blir slik at vi får turer sammen. Det tok tid å komme opp til parkeringsplassen på Høgaleitet. Ved Lomeland er det veiarbeid, og oppover Øvstebødalen (Hunnedalen starter ved Øvstebøstølene) er det asfaltarbeid. Det ble venting begge plasser. Vi hadde regn på ruta på turen oppover. På parkeringsplassen var det vått, men vi fikk opphold oppover de første bakkene. Det er alltid greit å kunne gå uten gore-tex`en. Det blir som regel en våt opplevelse når jakken er på. Gore-tex klarer ikke å transportere all svetten ut... Oppe i høyden ble vi litt usikre på årstiden. Det kom litt regn, og det blåste opp mot kuling over toppene. Temperaturen var ikke mer enn 5-6 grader. Så avgjort ikke sommer. Siden vi hadde vinden i ryggen og tok opp hetta, ble det hele likevel en grei tur. Ikke langt nedover bakkene mot Blåfjellenden, steg temperaturen og det ble igjen levelige forhold – uten å ha opp hetta på jakken. Været onsdag, var en ting, torsdagværet noe helt annet. Vi sto opp til blå himmel og sol. Heia var på sitt aller fineste. Det er virkelig en opplevelse å få en slik morgen på heia. Sol, stille og selv om temperaturen fortsatt var lav, så i hvert fall, sommertemperatur. Drillen, som etterhvert har fått fast plass i sekken, kom endelig i bruk. Nå var det ikke flere ting som kunne hindre oss i å forsøke å få på plass gardinene i hovedhytta. Heldigvis var det utsendte ungdom fra Stavanger Turistforening, som overtok arbeidet, slik at vi kunne komme os avgårde rimelig tidlig. For min del, uten drillen i sekken. Den hadde ungdommen overtatt for å få på plass flere gardiner. Med sol over heia, blir turen tilbake til Hunnedalen en helt annen. Vi hadde ikke noe hastverk, og kunne virkelig nyte tilbaketuren. Det var sol, blå sjø og blå himmel, noen flotte hvite flekker lå fortsatt oppe i bakkene – bare for å gjøre bildene bedre. Dessverre gikk det ikke like greit med Broderen etter hvert. Han fikk problemer med kneet de bratteste bakkene nedover mot Hunnedalen. Men vi kom ned. Også denne gangen. Torsdagsmorgen gjorde denne turen til en skikkelig flott opplevelse for min del. En tur som bør huskes. Så er det bare å håpe at broderen kan bli med flere ganger.... Les hele artikkelen

En helt vanlig heiatur. Igjen var det været som avgjorde når ukas tur til Blåfjellenden skulle gå av stabel. Vi har hatt en virkelig fin og varm juni, men omsider slo været om, og det ble regn og vind. Tirsdag og onsdag så ut til å bli to gode dager for tur i heia. Nå var planene å bli over en dag – til torsdag. Da skulle det til gjengjeld bli mye regn. Det har jo blitt noen turer over «haugen» mot Blåfjellenden etter hvert, og ganske mange i dårlig vær. En ny tur ville være greit, men våt. Det er asfaltarbeid på veien. Nesten helt oppe mot Øvstabø ble det full stopp – mens det plasket ned. Det ble opphold da jeg holdt på å sale opp, og jeg fikk ikke en dråpe på meg. Uten stoppen hadde det blitt en våt opplevelse opp den første bakken. Jeg hadde planer om å «jobbe», som «tilsyn» er det alltid noe som kunne vært gjort. For eksempel å tømme doen..... Denne gangen var det noen gardiner som burde henges opp. De kom ned i forbindelse med at vinduene ble skiftet. Stuen i hytta virket «nakent» uten gardiner, og på soverommene er det solskinn omtrent hele natta, i hvert fall dagslys. Jeg hadde kjøpt inn nye stenger til å henge opp gardinene på. Uten å sjekke lengde. Det viste seg å ikke være spesielt lurt. Jeg mente de gamle muligens kunne bruks om de nye ikke passet. Det viste seg at opphenget var forskjellig, Voksenopplæring er dyrt. Med andre ord dro jeg på en del verktøy helt forgjeves, og den ekstra tunge sekken kunne ha vært mye lettere. Det tok tid å komme innover mot hytta denne gangen. Nå kan det henge sammen med at jeg jo blir eldre, men jeg skylder selvsagt på sekken – som var tyngre enn vanlig. Den andre treningsrunden etter koronastengningen av treningssenteret tidligere på dagen, hadde muligens også noe å si. Armen virket i hvert fall mye lengre enn normalt. Nå gjorde det ikke noe, om turen tok litt lengre tid. Det var en flott dag for en heia-tur. Litt vind bakfra, langt fra så høye temperaturer som tidligere, bare omtrent 14 grader. Noe som er omtrent perfekt. Det var fortsatt ganske mye vann i Fossebekken. Ikke så mye som tidligere. Mesteparten av snøen er antakelig tint, og mye av det som rant, var regn. Det hadde regnet ganske bra på veien oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen. Jeg kunne se folk oppe i bakken – røde jakker viser virkelig godt på avstand. Litt opp mot Ølbakken tok jeg igjen et følge med voksne og barn. Den minste jenta var 4 år. De spurte «hvor langt det var igjen. Jeg svarte at de var kommet 1/3 del innover. Jeg ble da spurt om det var en 1/3 del igjen. Og hadde litt problemer med å overbevise folkene om at de så avgjort ikke var komme halvveis engang. Nedover mot hytta lurte jeg på når denne gjengen ville komme fram. Jeg tenkte de ville være ved hytta i halv-ni tiden. Klokka var 21.30 da de sto på trammen. Noe må jeg ha fått med meg alle de årene jeg har gått her. Snøen, som lå i bra fenner forrige gang jeg gikk innover, er for det meste helt borte. Det ligger fortsatt et par fenner, men det er på plasser hvor det ofte ligger snø til ut i august. Det er egentlig sommer forhold på denne turen. Turen tilbake fra hytta, gikk som vanlig. Bakken opp er fortsatt tung. Det tar tid, svette og krefter å komme opp de bratteste kneikene. Bortover mot det høyeste punktet går litt lettere, og nedover mot Hunnedalen er det ofte mulig å gå forholdsvis fort. Siden det var flott vær og gode forhold, gikk turen greit, men heller ikke denne dagen var det rekordtempo. Nok en flott tur til Blåfjellenden. En helt grei og kjekk tur, nå er det bare å se fram til neste tur. Les hele artikkelen

3 på rad en nesten vanlig lørdag. Selv om sommersesongen så smått er kommet i gang, er det alltid litt vanskelig å komme seg opp i heia. Det kan lett bli for meget av slike turer også... Denne lørdagen måtte det bli tur. Selv om det har regnet litt de siste dagene, er det fortsatt forholdsvis tørt i bakken, og forholdene er fortsatt gode for tur. Lørdag var det litt vanskelig med en langtur. Broderen har fødselsdag denne dagen. Ikke det at jeg må feire hans dag, men... Bestyrerinnen var bestemt på at jeg måtte være hjemme tidlig, for å kunne ta i et tak. Det vil si at jeg måtte ta en av de «vanlige» turene. Muligens fra Gramstad? Det var en stund siden jeg hadde tatt den bratte stien opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Det er en tur jeg ikke helt synes er grei. Bakken opp fra Paradis-skaret er ikke blitt mindre bratt med årene. Nå har jeg klart å komme opp den bakken en god del ganger alt, da burde det være mulig å gå en gang til. Det er jo bare å forsøke. Jeg kjørte til Gramstad og tok veien bortover mot «Rindå». Det underlige er at bakken opp mot Mattirudlå ikke alltid er like «bratt». Noen ganger går det ganske greit å komme opp – uten å få pulsen opp. Og det er ikke bare at det er tungt som gir høy puls. Denne gangen var det omtrent «greit». Jeg kom opp uten å få for høy puls, og kunne fortsette mot Bjørndalsfjellet med en gang. Det kan jo hende at kondisjonen har blitt bedre. Lørdag og noen lunde bra vær, gjør ofte at mange er på tur. Jeg pleier å treffe en del folk på turen mot Bjørndalsfjellet. Denne gangen var det bare to andre ute og gikk. På Bjørndalsfjellet er det alltid folk. Jeg kunne se folk på vei ned bakken og noen på toppen da jeg ruslet bortover småtoppene mot Bjørndalsfjellet. Jeg traff noen som kom i mot, og som hadde vært på toppen, men øverst var det ikke et menneske. Helt alene – på en lørdag. Ikke var det mye folk nedover mot veien heller. Der ble det ikke noen pause for å vurdere om jeg skulle gå mot Fjogstadnuten, jeg fortsatte rett over veien og tok fatt på bakkene oppover. Det er i disse bakkene formen merkes. De er så pass bratte at det er mulig å holde grei fart, men jeg klarer ikke på «presse» på. Det gjorde jenta som kom bakfra og dro lett forbi. Vi holdt omtrent samme fart videre inn mot Gramstad. Det var selvsagt en del folk på vei mot eller fra, Dalsnuten, men de fleste går stien direkte, og ikke veien mot Revholen. Selv her, inn mot Gramstad, var det lite folk. Selv på en god dag tar turen omtrent to og en halv time. Denne dagen var det en passe tur, og jeg kom fram til bilen i grei form, uten å ha tatt meg for mye ut. Det var en helt grei treningstur. Les hele artikkelen

Store deler av Norge er tomt... uten en kjeft, og det er langt mellom de merkede stiene. Selv på de merkede stiene er det ofte lite folk, bare du holder deg vekke fra de mest populære plassene. For eksempel vil det være mulig å starte i Frafjord (Rogaland) gå "kjærlighetsstien" mot Espedalen (Gjerne en tur opp på Frafjordhatten.) og fortsette fra Øvre Espedalsstølane mot Skoraheia langs Indradalen. Mot Ernstnuten. Ta ned til Fidjadalen i Høgestøldalen og Stakkvik. Og så mot Mån og tilbake til Eikeskog - 4 kilometer langs vei til bilen. (Det siste stykket i Fidjadalen er på T`merket sti, og på Mån/Månafossen vil det være masse folk.) Treffer du mer enn et menneske på denne turen vil du være heldig. Det er stort sett sti hele veien, uten om stykket ned mot Fidjadalen, men dette er vilt og vanskelig terreng. ikke regn med mer enn 2-3 kilometer i timen.

Sammen med Bestyrerinnen. Det blir ingen «Syden-tur» i sommer. Ferie i Norge er det lenge siden vi har planlagt, og hvordan gjør man det? Jeg har heldigvis en uke på Nilsebu å se fram til. Nå har vi likevel vært så heldige å ha hatt «syden-temperaturer» her hjemme i man ge dager. Det har gitt mulighet for mange virkelig flotte turer i nærområdet, og endelig i heia. Det er ikke mange milene til snø og vinterlige forhold, selv med over 30 grader på termometeret hjemme. Etter 3-4 dager med gode turer, kunne det muligens passe med en hviledag. Bestyrerinnen ville det annerledes. Hun kikket på værmeldingen. Den var mindre positiv for dagene fremover. Sommerværet må jo ta slutt en gang. Det blåste likevel både stikker og strå. Det vil si mer en stiv bris – opp mot en liten kuling. Værskifte pleier ofte å komme i forbindelse med sterk vind. Kunne værmeldingen og jeg for en gang skyld være enige. Her var det uansett bare å finne en måte å utnytte dagene på. Bestyrerinnen og jeg pleier å gå tur i «syden» Nå er det ikke lange sandstrender, men stien og veien vi normalt følger går langs sjøen, med utsikt utover mot Brac og Hvar. Langs våre lokale strender er det fri «sikt» til England – om jorda var flat. Forslaget var å ta en strandtur i varmen. Det ville antakelig være bedre enn å ligge strekk ut. Turen kunne jo gjøres så kort som vi trengte, det er enkelt å snu hvor som helst. Vår lokale strand er Boresanden. 3,5 kilometer fra Figgen og til enden av sandstranden. Sand-dyner på den ene siden og blått hav på den andre. Vi startet fra Sele havn og fikk en liten kilometer langs både rullestein og bak sand-dyner før vi kom over brua og ned på selve Borestranden. Med en parkeringsplass like i nærheten var det en del folk ved utløpet av «Figgen». Vi gikk ikke langt før vi var omtrent alene. Vi kunne se folk både lengre framme og og bak oss ved elvemunningen. Men få folk i mellom. Av en eller merkelig grunn blåste det sterkes der folkene lå, ved parkeringsplassen for Boresanden. Da vi stoppet ved «Fuglingane» var det mer stille, og helt greit i sola. Vi slo oss ned og solte oss en god stund. Det var ren «sydenstemning». Det var ikke nødvendig å reise langt for å oppleve sol, sommer, strand og varme. Det var bare å ta bilen et par kilometer. Den store forskjellen, var at det manglet folk. Både de som soler seg og de som forsøker å prakke verdiløse ting på folk var vekk. Her var vi omtrent alene. Det ble nesten 5 kilometer før vi stoppe, og selvsagt samme avstand tilbake. Vi går ofte tur langs havet. Spesielt i vinterhalvåret. Da er sandstand et greit sted – med automatisk strøing... Denne gangen gikk vi uten sko, og vasset et lite stykke ute i sjøen. Litt kaldt til å begynne med, men helt greit etter hvert. En flott tur i godt turvær, med våte bein et godt stykke. Uten at det gjorde noe som helst. Les hele artikkelen

En flott tur i sommervarmen. Det flotte sommerværet vi har vært heldige med den siste tiden har gjort det unødvendig å gjøre annet enn å ta på kortbukse om morgenen. Torsdag var det sommervarme, mange og tyve grader fra morgenen av og det var meldt om nesten 30 grader ut over dagen. Likevel ville broderen på tur. Vi hadde snakket om Vådlandsnuten, og broderen mente det ville være en grei tur for å teste form og om kneet ville tåle bakkene opp mot toppen. Eller aller helst bakkene ned... Vi hadde avtalt å ta avgårde i ti-tiden, men like før vi skulle kjøre, ringte Sigbjørn, min Svoger, og lurte på om jeg hadde tenkt meg på tur. Han var alene for dagen, og hadde tenkt på en tur mot Vådlandsnuten. Transport er et spørsmål i disse Koronatider. Spesielt når Bestyrerinnens bil er på verksted, og hun må ha min. Vi ble enige om å kjøre to biler, broderens og Sigbjørn. Sigbjørn så for seg å ta rundturen til toppen og ned Rolighetsdalen forbi Hanklatjørna og ned Maribakken. Broderen tenkte helst på en tur til toppen og samme vei tilbake. Vi møttes på den nedre parkeringsplassen omtrent klokka 11. Litt hindret av asfaltarbeid på veien oppover. Da var det alt varmt. Og det ble ikke direkte kjølig videre oppover. Heldigvis går stien for en del i skog, hvor det var litt mindre varmt. Med tørr sti og gode forhold gikk det forholdsvis kjapt å komme inn til Høylandsskaret. Det ble stopp ved den faste drikkeplassen nederst i bakken. Videre oppover er det ikke mange plassene å fylle drikkeflasker. Broderen var på test-tur. For å se om kneet hold. Han var innstilt på å gå ned samme vei. På toppen var det en del folk, og det kom flere. Det ble snakk om rundturen. Sigbjørn fikk overtalt broderen til å prøve turen rundt. Det var antakelig bare andre gangen broderen la ut på rundturen, han var noe skeptisk. Turen er nesten 12 kilometer, turen opp og ned er litt under en mil. Det er ikke så veldig stor forskjell på lengden. De to ekstra kilometerne gjør likevel turen totalt sett noe «tyngre». En god halvtime ekstra i terrenget med sekk på ryggen, gir bein og føtter en skikkelig omgang. Det er en flott tur ned fra Vådlandsnuten på 811 moh til Rolighetsvannet på 659 moh og videre langs Hanklatjørna til Maribakken. Her er det myr og stein og vidder. Det er et lettgått stykke og stien slynger seg rundt kauser, myrer og vann. Spesielt flott på en skikkelig varm sommerdag, med blå himmel, og lite vind. Nede i bunn av Maribakken var det på tide med en ny stopp for fylle drikkeflaskene. Sigbjørn mente vi andre drakk for lite, og han er muligens inne på noe. En liter på 3-4 timer kan virke litt lite. Fra Maribakken og bort til Gunnar-veien, er det rimelig flatt. Litt opp og litt ned, uten noen kneiker av betydning. 2 1/2 kilometer på flat mark, og så en bakke ned til parkeringsplassen. Vi kom til parkeringsplassen etter omtrent 4 timer. Broderen kunne kjenne han hadde vært på langtur, og kneet streiket litt i den siste bakken ned mot bilene. Likevel var han godt fornøyd med rundturen i Madlandsheiene. Det var en skikkelig flott torsdagstur. Les hele artikkelen

På en tre-dagers tur i heia, en av de varmeste jeg har vært med på, hadde jeg med Fjordland til siste middagen. Helt greit....

Du vil ALLTID klare å gå en slik tur. Men.... skal du gå oppover, og med telt og utstyr vil det bli "tungt" og vondt uten trening - selv om du er 25 år. Det er 17-18 kilometer er pr dag, noe som på mine kanter av landet er en lang dagsmarsj. Turen er betegnet som krevende, og det igjen betyr at du bør ha litt trening i å gå - med sekk - i minst 6 timer. Prøv en dag før du tar ut. Det vil gi deg en peiling.

Det nærmer seg juli, og det er enklere å si noe om forholdene i neste uke.... Det er fortsatt skiføre øverst: Atle Ommundsen har lagt ut en liten "rapport" fra sin tur mot Vassdalstjørn og Hovatn.

Jeg har pusset sko til den store gul-medalje, uten at de har holdt vannet ute mer en liten stund. (Oppfatningen av dette, tror jeg, har noe med geografi å gjøre....)

Diskusjonen minner litt om hvordan folk oppfatter bilpleie. Det er nødvendig for et langt liv og for å beholde "verdien" lengst mulig. Min personlige erfaring med både sko og biler er at pleie har liten betydning. Når det gjelder bil (jeg skiftet hvert 3. år pga jobb) så opplevde jeg å få beskjed om at årgang og kilometer teller ved innbytte. Vask og støvsuging gir ikke høyere pris. (Det var da jeg sluttet å vaske bilen.)

Jeg hadde en diskusjon med ALFA, og hva som inngår i garantien. Vi ble enige om at slitasje ikke dekkes. (Jeg har kastet de eldste skoene...)

St. Hans og en lang, lys kveld og natt. Denne uka måtte det også bli en tur inn til Blåfjellenden. Tirsdag til onsdag passet bra. Værmeldingen nevnte varme og noe sol på tirsdagen, og mye sol og mye varme på onsdag. Det kunne avgjort passe med litt varme... Tidlig i sesongen, og i år er det tidlig selv om det er St. Hans, så blir det alltid snakk om snø og snøsmelting. Forrige uke var det ekstremt mye vann i bekker og elver da vi gikk innover. Spørsmålet var, hvor mye snø var det igjen og hvor mye smeltet i løpet av dagen. Nå ligger også fenne litt forskjellig år om annet, så det er også litt spennende hvor snøen blir liggende. Dette året er det omtrent som normalt. Bortsett fra at i lavlandet – under 700 moh, smeltet snøen i en fart. Den ble borte i løpet av noen varme dager. Lengre opp var det skiføre for bare 14 dager siden, og mye snø. Som smeltet i mengder da varmen endelig innfant seg. Det er fortsatt en del fenner igjen øverst, omtrent på 900 moh. Den fonna som gir størst «problemer» ligger i en fjellside og stien ligger godt under bratte fonna. Under fonna ligger ura, og lurer... De første gangen jeg går her på våren/sommeren, så tråkker jeg gjennom ura. Det tar litt lengre tid enn å gå stien (som jo er begravd under snøen), hele 2 hele 3 minutter. Vår/tidlig sommer er en fantastisk flott tid i heia – når været lager seg. Det er grønt og frodig selv i vårt område med mye granitt og gneis. Lange lyse kvelder, og korte netter med soloppgang omtrent midt på natten. Når morgenen kommer med sol og varme og speilblankt tjern, er det vanskelig å tenke seg en bedre plass. Det er skikkelig kjekt å spise frokost med utsikt nedover en solfylt og varm Fidjadal. Jeg hadde litt ekstra i sekken på vei innover på tirsdag. For selvbetjente turistforeningshytter betyr Korona en vis endring i driften. Som igjen krever nye ting. Som igjen krever at noen hiver disse «tingene» i sekken og bærer «tingene» til hytta. Jeg hadde med klorin og engangsoppvask kluter.. Det er ikke så mye vekt i disse «tingene», men selv 3-4 kilo ekstra gjør utslag. Det tok litt lengre tid enn vanlig. Jeg skylder på forholdene... Utenom fennene, var det tørr og fin sti. Det gjør turen enklere og litt greiere enn når alt er søkkbløtt. Så går det også oftest fortere, men altså ikke denne gangen. Jeg var ikke alene som fikk oppleve en flott St. Hansaften på Blåfjellenden. Det var en hyttevakt på jobb, og det kom to kjekke jenter ut på kvelden. Som vanlig ble det en hyggelig kveld med prat og historier. Det var skikkelig sommervarme da jeg hadde pakket sekken og gjort meg klar for å ta mot Hunnedalen. Minst mulig klær på kroppen var nødvendig, og selv bare med en treningshorts, ble det en svett tur opp bakken fra hytta. Oppe i høyden fikk jeg en bris i mot meg og forholdene ble avgjort levelige, men det var helt unødvendig å ta på mer klær. Jeg kom til bilen i god form, og med tydelige merker av ryggsekkstroppene over akslene. Det er bare å håpe at jeg får flere slike fantastisk flotte dager i heia. Les hele artikkelen

St. Hans og en lang, lys kveld og natt. Denne uka måtte det også bli en tur inn til Blåfjellenden. Tirsdag til onsdag passet bra. Værmeldingen nevnte varme og noe sol på tirsdagen, og mye sol og mye varme på onsdag. Det kunne avgjort passe med litt varme... Tidlig i sesongen, og i år er det tidlig selv om det er St. Hans, så blir det alltid snakk om snø og snøsmelting. Forrige uke var det ekstremt mye vann i bekker og elver da vi gikk innover. Spørsmålet var, hvor mye snø var det igjen og hvor mye smeltet i løpet av dagen. Nå ligger også fenne litt forskjellig år om annet, så det er også litt spennende hvor snøen blir liggende. Dette året er det omtrent som normalt. Bortsett fra at i lavlandet – under 700 moh, smeltet snøen i en fart. Den ble borte i løpet av noen varme dager. Lengre opp var det skiføre for bare 14 dager siden, og mye snø. Som smeltet i mengder da varmen endelig innfant seg. Det er fortsatt en del fenner igjen øverst, omtrent på 900 moh. Den fonna som gir størst «problemer» ligger i en fjellside og stien ligger godt under bratte fonna. Under fonna ligger ura, og lurer... De første gangen jeg går her på våren/sommeren, så tråkker jeg gjennom ura. Det tar litt lengre tid enn å gå stien (som jo er begravd under snøen), hele 2 hele 3 minutter. Vår/tidlig sommer er en fantastisk flott tid i heia – når været lager seg. Det er grønt og frodig selv i vårt område med mye granitt og gneis. Lange lyse kvelder, og korte netter med soloppgang omtrent midt på natten. Når morgenen kommer med sol og varme og speilblankt tjern, er det vanskelig å tenke seg en bedre plass. Det er skikkelig kjekt å spise frokost med utsikt nedover en solfylt og varm Fidjadal. Jeg hadde litt ekstra i sekken på vei innover på tirsdag. For selvbetjente turistforeningshytter betyr Korona en vis endring i driften. Som igjen krever nye ting. Som igjen krever at noen hiver disse «tingene» i sekken og bærer «tingene» til hytta. Jeg hadde med klorin og engangsoppvask kluter.. Det er ikke så mye vekt i disse «tingene», men selv 3-4 kilo ekstra gjør utslag. Det tok litt lengre tid enn vanlig. Jeg skylder på forholdene... Utenom fennene, var det tørr og fin sti. Det gjør turen enklere og litt greiere enn når alt er søkkbløtt. Så går det også oftest fortere, men altså ikke denne gangen. Jeg var ikke alene som fikk oppleve en flott St. Hansaften på Blåfjellenden. Det var en hyttevakt på jobb, og det kom to kjekke jenter ut på kvelden. Som vanlig ble det en hyggelig kveld med prat og historier. Det var skikkelig sommervarme da jeg hadde pakket sekken og gjort meg klar for å ta mot Hunnedalen. Minst mulig klær på kroppen var nødvendig, og selv bare med en treningshorts, ble det en svett tur opp bakken fra hytta. Oppe i høyden fikk jeg en bris i mot meg og forholdene ble avgjort levelige, men det var helt unødvendig å ta på mer klær. Jeg kom til bilen i god form, og med tydelige merker av ryggsekkstroppene over akslene. Det er bare å håpe at jeg får flere slike fantastisk flotte dager i heia. Les hele artikkelen

Jeg har antakelig kjøpt og brukt 12-15 par med Walk king de siste 20 årene.til å begynne med ble de pusset past på etter hver tur. etter hvert fant jeg ut at dette hadde ingen innvirkning på levetiden for skoene. som var avhengig av når gore-tex`en begynte å lekke. Da var skosålen omtrent halvslitt, og skoene 14-18 måneder gamle.De siste åren har Walk king skoene ikke fått noen som helst form for puss... Det kan godt være at skopuss gjør at skoene holder lengre, men det har ingen innvirkning på Gore-Tex`en. (God skopuss gjør at læret ikke trekker vann, og gjør skoene tyngre, noe som ikke er en fordel, men det hindrer ikke vannet fra å trenge inn - det gjør Gore-Tex`en.)

En flott søndagstur en ny plass for meg. Det har etter hvert blitt ganske ofte søndagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise. Vi fire har gått en del turer, og mange har vært i et, for meg, ukjent terreng. Det er kjekt å gå nye steder, og vi er heldige som har mulighet til dette. Denne søndagen, innbød Sigbjørn på tur i nærheten av Hellvik, med Hellvikbolten som den store tingen på denne turen. En mini Kjerragbolt, i følge de som har vært på stedet. Det har så langt vært en fantastisk juni, med mye sol og høye temperaturer. Selv om det har regnet godt inne i mellom, så er bakken tørr for det meste. Turen vi skulle gå, krever ofte høye sko. Det er en del myr og våte partier. Med mye tørke i det siste, valgte jeg lave sko. Vi parkerte kjørte til Hellvik, og fortsatte et stykke mot Egersund. Rett før Jokeren på Hellvik, går det en vei inn til venstre. Vi fulgte Mjåsundsveien et stykke innover til en stor parkeringsplass. Fra parkeringsplassen bar det langs veien videre innover og over en jernbanebru. Her var det skilt som viste vei mot venstre og langs jernbanelinja. Litt overraskende møtte vi en ny vei – grusvei, med en bom. Vi skulle forbi bommen og videre oppover bakken før skilt og sti tok oss ut i terrenget. Terrenget er litt annerledes enn det jeg er vant med. Typisk for området rundt, er det småkoller med vann og myr inne i mellom. Det ligger steiner på alle hauger. Isen har ikke rensket helt opp. Det kunne se ut som om breene for 8-10.000 år siden «døde» omtrent her. For å nå bolten, gikk vi, opp og ned over haug og hammer, og tilslutt en skikkelig bratt, men ikke lang bakke opp. Vi møtte ikke noen på veien mot bolten, men ved bolten var det flere partier, og ganske mange folk. Selve bolten er på langt nær så spektakulær som Kjerragbolten. Det er en stein kilt mellom to sider, med et godt stykke ned til bakken under. Det er mulig å gå ut på bolten, og det er mulig å ta et ganske flott bilde av bolten med folk på toppen. Fra Krokafjellet og Hellvikbolten gikk vi mot Kongeveien, og fulgte denne videre mot sti tilbake til jernbane brua. Et stykke fra jernbanen stå det skilt til Ole Høyland hålå.. En avstikker på 300 meter opp på en topp. Det var for så vidt greit å ta avstikkeren, det gjorde at turen ble over 8 kilometer totalt. Fra parkeringsplassen til der stien tar ut i terrenget var det litt under 1 1/2 kilometer, Stien ut og opp mot Hellvikbolten var også noe under 1 1/2 kilometer, og til Kongeveien var det i underkant av en kilometer. Vi brukte omtrent 3 timer på hele turen inklusive pauser. Terrenget er ikke vanskelig å gå i, men det er såpass mange våte partier og kneiker både opp og ned, at det tar tid å gå en kilometer. Vi hadde det heller ikke travelt, og stoppet opp og så oss rundt. Det er litt spesielt med knauser og fjell og havet bare et par kilometer borte – for oss fra flate Jæren. Hele turen rundt hadde vi masser av flekkmarihånd. En flott plante, og her vokste den i mengder. Jeg har funnet denne flere plasser, og den er langt fra sjelden, men jeg har aldri sett så mange på en gang. Vi fikk sol omtrent hele turen. Det ble noen kjekke timer i godt selskap. Det er greit å komme nye plasser i selskap med godt følge. Les hele artikkelen