REJOHN

Søndagstur med Bestyrerinnen. Det hender Storm og YR er litt uenige. Denne søndagen ville YR ha det til at skyene skulle dekke himmelen – hele dagen. Storm var mye mer raus med blå himmel og sol. Heldigvis fikk Storm rett. Vi sto opp til flott turvær. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Det ble likevel sent før vi var i gang. Noe kommer alltid i mellom. Bestyrerinnen ville ta tur langs sjøen. En kjapp biltur, og så kunne vi være i gang. Jeg mente at det fikk vi gjøre nok så mange ganger i vinter, og kunne «spare» disse turene en stund til. Jeg syntes det kunne passe med en tur mer i høyden og i områder som i hvert fall minner om hei. En tur til en av toppene på høgjæren ville passe. Hva med Karten og Brusaknuten? Forslaget ble enstemmig vedtatt, og vi kjørte mot parkeringsplassen på Mellomstrand. Alt for en del år siden var denne parkeringsplassen full på en flott søndag, og denne gangen var det bare så vidt vi fant en plass. I alt var det 20-30 biler, og så mange har jeg aldri sett der før. Bestyrerinnen og jeg pleier å ta opp om Karten på turen mot Brusaknuten. En «omvei» på et par kilometer, men en flott tur opp til en skikkelig fin utsikt over høgjæren. Det går god traktorveie opp til Karten. Vi har funnet ut at det er mulig å gå slik at det blir en rundtur. Det betyr fortsatt omtrent 100 høydemeter opp og ned. Det var andre som også hadde funnet stien opp mot toppen. Vi kunne se en mann gå samme vei som oss. Oppe på toppen kom vi i snakk med vedkommende. En sauebonde, og da hadde vi nok å snakke om. Han var 78 åt og på sin tur nummer 45 til Karten dette året. Vi skulle videre mot Brusaknuten og han ned mot bilen. Det var andre på tur denne dagen. Vi var ikke alene på toppen av Karten, og vi kunne se folk nede ved Kartavannet. På turen mot Brusaknuten traff vi også en del som gikk runden motsatt vei. Stien går gjennom en liten skog i enden av vannet. Her er det vanligvis ganske vått og mye myrhull. Denne gangen var det tørt og fint. Oppe i høyden igjen, mot Brusaknuten, over skogen, er det fri sikt mot horisonten – og en masse vindmøller. Høgjæren er omtrent dekket av vindmøller. Det hadde vært varmt så langt. Vi gikk uten jakke, men da vi kom opp i høyden og den lille brisen fikk tak, ble det adskillig kaldere. Det ble bare en kort stopp på toppen for å notere navn i boka. Det var en masse folk på toppen. En gjeng som gikk sammen, og samme vei som oss, nedover. Vi klarte å gå litt feil og fikk en liten tur over heie utenom sti. Det tok litt tid. Tilbake på traktorveien mot parkeringsplassen fikk vi følge av sauer. De sprang nedover veien fortere enn vi gikk. Jeg var ikke sikker på hva som fikk sauene til å ta ut, men tenkte på hund. Det viste seg å være mat. De sprang for å få sin del av foret bonden hadde kjørt ut. Turen er på omtrent 10 kilometer, og går på god sti og en del på traktorvei. Det er noen myrer som kan være våte, men stien går normalt rundt de verste myrene. Etter to-tre timer var vi igjen ved bilen, godt fornøyd med turen.

Etter å ha slitt med en forkjølelse i nesten en uke, var jeg på «prøvetur» med Bestyrerinnen på torsdag. Holdt helsa, eller burde jeg holde meg i ro en stund til? Torsdagsturen gikk greit. Da lå det ann til en tur innover mot Blåfjellenden. Lørdag burde være greit. Da var det en uke siden jeg ble forkjølet, og slike ting tar da 7 dager? Fredag morgen sjekket jeg værmeldingen på YR. De lovet bra vær både fredag, lørdag og delvis søndag. Jeg sjekket også hvor mange som hadde bestilt plass på hytta. Fullt hus på lørdag, var beskjeden. Vanligvis er det bare kjekt med folk, men i disse Koronatider, er det ennå kjekkere med litt mindre folk – for oss som har levd noen flotte somrer – og noen harde vintrer. Det ville muligens være like greit å ta innover på fredag. Var helsa på plass, slik at det ville være greit. Jeg bestemte meg for å forsøke. Det var snakk om tåke øverst ut over kvelden. Ikke nedbør, og forholdvis varmt. Gode forhold med andre ord. Koronaåret har gjort at mange har tatt på tur. Med begrenset mulighet til å ta inn på hyttene, har mange benyttet anledningen til å ta en telt-tur. Med flott værmelding var det ikke for sent å teste teltlivet. Jeg traff en del med stor sekk og liggeunderlag utenpå. Nå kom det noen dråper på kvelden, men ikke nok til at de som hadde slått opp teltene i nærheten av hytta, ville i hus. De fikk en bra natt. Mildt, men mørkt. Turen innover heia var helt grei. Det var tørt i bakken og selv med tåkeskyer som hang nedpå toppene, var det uten problemer. Siden jeg hadde vært på tur dagen før, regnet jeg med å kjenne det i beina etter hvert. Formen må være bedre enn jeg tror, for turen gikk uten at jeg ble stiv. Helt nede ved Blåfjellenden tok jeg igjen en gammel kjenning. Hun skulle være hyttevakt på Blåfjellenden denne helga. Opp gjennom årene har vi truffet hverandre en del ganger, og har alltid noe å snakke om. Denne gangen var det flere «gamlinger» på tur. En voksen herre fra østlandet hadde startet på Tonstad, og var nå kommet til Blåfjellenden fra Tomannsbu. Vi, sammen med to brødre – som jobbet i «oljå» . Fikk en skikkelig hyggelig kveld. Først klokka ti kom de siste gjestene til hytta. En gjeng speidere, som hadde startet sent og gått en del med hodelykt. De kom fram da vi andre var klar for senga. Det har blitt mange flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Lørdag morgen føyde seg flott inn i rekken av fantastiske morgener. Vindstille, varmt og blå himmel. Høstfargene var kommet, og jeg tilbrakte en god stund uten for hytta i sola. Det var kjekt å være på hytta i slikt vær, og jeg hadde ikke lyst å ta ut og opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde lovet å komme hjem lørdag. Etter hvert ble sekken pakket og jeg fikk gjort meg klar til baken opp. Det kom en del folk i mot. De fleste på dagstur, men også noen som skulle ligge i telt. Helt nede ved Hunnedalen kom det en hel gjeng. De ville til hytta. Det ble en skikkelig fin tur tilbake, som turen inn, og oppholdet på hytte. Det er ikke alle turene inn som er like kjekke, men detter var virkelig en flott tur.

Ingen selger paraplyer på tilbud i regnvær. Når "alle" skal på tur på grunn av Korona, er det ikke grunn for å gi rabatt. Sportsbutikkene har solgt Real som "hakka møkk".

I disse korona-tider er det ikke like greit å bli forkjølet som før. Er det forkjølelse, eller? Og skal jeg teste meg, eller? Dette var gode spørsmål litt ut i uka.Tidligere gikk dagene med å synes synd på meg selv – i følge Bestyrerinnen. For egen del var jeg opptatt av feber og vondt i halsen, - og altså om det kunne være Korona. Tur var det uansett ikke snakk om. Og slik gikk nå den uka. Det ble koronatest, men ikke svar. Med flott høstvær var det så avgjort ikke kjekt å sitte inne. Torsdag var jeg så pass bra, at det måtte bli en tur. Den første på 6-7 dager.I følge min forståelse av karantenebestemmelsene, er det lov å gå tur. Selvsagt, spesielt om været lager seg - og det har det jo gjort de siste dagene. Vi skulle jo ikke være i kontakt med andre på turen.Bestyrerinnen går vanligvis tur med andre på torsdagene. Denne gangen ville hun gjerne være med meg, om jeg ville ta turen rundt Bjødnali. Den turen er ikke lang eller «tung», men krever litt, på grunn av mye stein i stien oppover mot garden. En del av turen går på god gardsvei, opp og ned bakken mot Sjelset. Det er en grei vintertur, og vanligvis ville jeg ha tatt en tur en eller annen plass oppe i heia i så flott høstvær. Med feber og sykdom bare timer bak meg, var det antakelig helt greit å ta en litt lett – og kort tur. Ikke mange andre hadde valgt å ta ut denne dagen. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen. Bestyrerinnen hadde valgt høye sko. Det kunne være litt bløtt enkelte plasser. For min del valgte jeg lave fjelljoggesko. Det holdt i masse vis – med noen lange steg inne i mellom. Turen rundt Bjødnali, har vi gått så pass mange ganger at det sjeldent opp noe nytt. Denne gangen var det en god del telt og lavoer nede ved Tengesdalsvannet – men ingen folk. Det er antakelig en eller annen skole som er på tur. Med mye vann i Urdånå, kan det bli mye balansering på sleipe steiner oppover Urdådalen. Denne gangen var det lite vann og tørr stein. Det går likevel ikke fort å tråkke oppover mot Bjødnali. I det flotte været var det bare greit å bruke tid. Der sola kom igjennom ble det varmt. Jeg gikk i bare ullblusen. Lengre opp i dalen hadde noen fjernet alle grantrærne. Der det før var skog, var det nå åpent, med god sikt videre oppover. Urdådalen vil bli flottere med bare løvtrær, men det vil ta noen år før de kommer på plass i stede for den gamle granskogen. Denne gangen ble det ingen pause ved garden. Vi fortsatte videre og tok bare en liten drikke stopp et stykke oppe i bakken mot Sjelset. Nede ved ånå fra Sjelsetvannet gikk vi først over nyslåtte marker. Det må være 3. slåtten – i flott vær. Litt lengre mot Sælandsskogen var veien opptråkket av ungdyr. Mange ungdyr, så det ut som. Bestyrerinnen er litt skeptisk til å gå gjennom en flokk med store dyr, for selv ungdyr er store.... Nå viste det seg at dyra holdt til på andre siden av ånå, og vi gikk som vanlig mot parkeringsplassen. En helt ordinær tur, men for meg var det første turen etter en litt lei forkjølelse, så jeg var helt fornøyd med «bare» en grei runde til Bjødnali. I flott høstvær.

Recon er en veldig grei jakke, men koster jo en arm + hele banken. Den er mye "stivere" enn Finnskogen, og lager litt lyd. Hetta er stivere og er beregnet for å ha noe under. Jeg bruker Recon fordi den har en del fordeler i dårlig vær - noe lengre, lengre armer (begge deler bra i regn) Finnskogen har klaff foran glidelåsen. Recon har vanntett glidelås. Jeg mener klaff er en fordel. Recon tåler nok noe med hard bruk. (Greiner og steiner og slitasje)

Jeg bruker selv Norrøna Recon jakke i fjellet (I heia) stor sett hele året. (Været på mine kanter av landet er ikke til å stole på...) Jeg har kjøpt ny Norrøna Finnskogen til bruk i "i byen". Den gamle Finnskogen jakken bruke til korte turer i nærområdet. Jeg vil forslå en Finnskogen jakke. Jakka har Gore-Tex, tynt for, og er mye mykere og mer bekvem enn Recon jakken.

Ingenting. Mine Walk King holdt (har kjøpt Alfa Impact - sko for livet....) omtrent 15 måneder, da var Gore-Tex¨en utslitt enten jeg hadde behandlet skoene eller ei. Så etter 7-8 par sluttet jeg å behandle skoene. Det er Gore-Texen som holder meg tørr på beina. Voks og pussing gjør skoene lettere i vått vær, da skinnet ikke blir gjennomfuktet. Uansett "behandling" vil sko lekke etter et par timer i vann om membranen lekker.

Hvorfor ikke se på Bergans Helium 55l vekt 1 kilo og mine sekker holder da noen år...

Det er alltid kjekt å få en tilbakemelding.

Sammen med Jo og Per. Jeg hadde egentlig ingen planer for denne uka. Det ble noen skikkelig fine turer i forrige uke, og denne uka var YR virkelig raus med regn og nedbør. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle finne på. Onsdag ettermiddag ringte Per. Om jeg kunne tenke meg å stille på dugnad. I morgen klokka 11 på Nilsebudammen. Båten går klokka «tidlig» før fuglene har stått opp, eller jeg kunne kjøre rundt – 2-3 timers kjøring. Begge Turistforenings hyttene måtte ha forsyninger med ved, og da ville Per (som er drifts-sjef i Stavanger Turistforening) også ta med proviant og forsyninger i samme slengen. Noen måtte sørge for å få tingen i hus. Vedsjau og å få varene i hus og inn i hyllene er tungt arbeid. I tillegg var det snakk om bytting av sengetøy – på to hytter med omtrent 50 senger totalt. Bare det siste tar mye av en hel dag for Bestyrerinnen om meg på Blåfjellenden. Med gode pauser og da ikke en for lang dag... En stund før elleve var jeg på Nilsebudammen – ved Holmane, og ble med på å gjøre klar til helikoptertransport. Vi skulle først til Stakken. Turen inn med helikopter tar antakelig 3 minutter. Vi skulle både ta ut all gammel boss og ta av gammelt sengetøy for helikoptertransport tilbake til bilene. Det betyr et vist tidspress og en del svette. Det var mye boss som skulle ut. Antakelig mer en to års oppsamlede bokser, flasker og annet. Det ble i hvert fall noen storsekker. Vi var så lang fra ferdige, etter dette. Alt helikopteret hadde med seg inn, skulle også i hus. Ved, proviant og forsyninger. Veden er tyngst, og det tar tid å få vedsekkene ut av storsekkene og på plass. Per, som monterte nye skilt ved stidelene i nærheten var ferdig med sin jobb, men vi ble ikke ferdige med alt som burde hvert gjort på Stakken. Det var likevel så pass sent på dagen at vi måtte ta avgårde mot Nilsebu. Det betød en spasertur opp og ned gjennom juvet mellom Stakkavannet og Storhidlervannet. Det er laget ny bru og merket ny sti fra dammen mot Grasdalen og Melands-Grønahei, slik at det ikke er nødvendig å gå om Stakken og Kannekleiv. Det betyr omtrent en time spart, men skiltene oppgir nå avstanden i kilometer i stede for timer. En liten båt-tur mot Nilsebu var neste del av programmet. Det er alltid kjekt å se Nilsebu fra båten. Dette har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene. Som oftest for å være hyttevakt for en uke. Denne gangen skulle vi bare være en natt. Proviant og utstyr for et år sto i storsekker utenfor hytta. Vi fant det best å får dette i hus før natta. Det ble litt jobbing, og mer svette, men alt kom i hus. Det ble en sen middag. Vi tre fikk likevel en hyggelig kveld med prat om hytter og stier og fjell og gamle dager. De gode historiene fra Nilsebu ble også tatt med. Litt over ti var det kveld og natt. En lang dag med hard jobbing var endelig over. Morgenen ga mer jobbing. Mer en tre ganger så mye ved som på Stakken skulle i hus. To års forbruk. Heldigvis, er her snakker vi virkelig om flaks, så kom det fire karer fra Årdalshytta og var med på jobben. Arbeidet gikk unna på vesentlig kortere tid enn det hadde tatt oss. Jeg kan bare si «takk for hjelpen». Det gjorde ikke at vi kunne ta ut mot bilene. Provianten skulle på plass og det var noen skilter som måtte opp her også. Og det er alltid nok å gjøre utenom. Vask og rydding som et eksempel. Som vanlig var det litt trist å forlate Nilsebu. På båten over vannet ligger hytta pent plassert ved utløpet av Gråfolånå og Storånå og blir mindre og mindre etter som båten nærmer seg dammen. Jeg håper det blir flere turer til denne hytta i fremtiden. Det er virkelig en kjekk hytte å komme til. Den har i hvert fall sjel.

Det er avhengig av hvor du ønsker å gå. Snakker du med folk fra østlandet, vil jakka antakelig være god nok til det meste. For oss som bor - og går tur - på vestlandet, MÅ det være vanntett. 2 grader, vind og regn er en mulighet omtrent hele året - uavhengig av værmeldingen. Da holder det ikke med bomull. (om du ikke ønsker moen skikkelig ubehagelige og muligens farlige, timer.)

En både spennende og flott tur sammen med Bestyrerinnen. I fjor, omtrent på denne tida, gikk jeg samme tur og lovet meg selv at det var en av de turen jeg burde ta hvert år. Det som kunne hindret meg i å ta denne flotte turen en gang til, var været og den spennende delen av opplevelsen. Været var den enkleste delen å sjekke. En liten titt på YR – og Storm, bekreftet tidligere varsel at været både mandag og tirsdag ville være nesten perfekt for denne turen. Det bør være tørt – denne turen går over en god del myrområder, og det kan bli vassing over myrene ved Øyestøl om det er vått. Nå hadde det ikke regnet på en stund, så myrene burde være greie å komme over. Med kontroll på været, var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Bestyrerinnen har fast tur på mandag, bare noen få kilometer i nærområdet. Hun regnet med å være tilbake etter at jeg hadde tatt ut, og ønsket meg god tur i det hun gikk.Jeg kom meg ikke avgårde så snart, og da hun kom tilbake foreslo jeg at hun jo kunne bli med. På en halv time hadde Bestyrerinnen alt klart og vi satt i bilene på vei mot Skreå. Ingen lange forberedelser, men vi fikk med oss det meste. Godt gjort av Bestyrerinnen. (Hun glemte hodelykten, men det var alt.) Det var bra vær på Skreå. Noen skyer, men helst sol. Det var en kald vind, men etter en stund kom vi inn i skogen, og det ble nesten sommer i liene oppover. De første kilometeren går nå på vei. Det gjør turen noe enklere, men det er litt «trist» å gå på en grusveie innover mot heia. Etter veien går det god sti opp mot Grundetjørn, over myrer og gjennom skog. Et flott stykke natur. Oppe ved brua blir terrenget helt annerledes. Det blir mye mer åpent, og selv om det fortsatt er myr, så er det mer mark og eng. Etter et stykke med stein og fjell og svaberg, der stien slynger seg fram og det av og til er vanskelig å se hvor stien egentlig er, så kommer den spennende delen. Stien ned Trongane er ikke så veldig bratt, men det går litt opp opp ned. Et godt stykke er det juv på den ene siden og fjellvegg på den andre. Stien er oppbygget og det er stort sett greit å gå, men for min del er det vanskelig å glemme stupet ned på den ene siden. Det blir til at jeg tar et godt grep på slette veggen et par plasser.... Nede ved Øyestøl er det et helt annet terreng. Paddeflatt omtrent i et par kilometer. Det tar litt på viljen å gå mot en horisont som føles omtrent uendelig langt vekke. En trøst er at det går fort. Forrige gang jeg gikk her var det mye mer vann, og da vasset jeg bokstavelig over et par myrer. Nå kom vi over uten å bli våte, med lave sko. Bestyrerinnen holdt god fart omtrent til vi kunne se hytta. Da var det slutt på kreftene og det siste, litt vanskelige, stykket var en utfordring. Vi var alene på hytta, og fikk en virkelig fin kveld. Helt klar himmel og det ble helt stille utover natten. Tjernet utenfor lå speilblankt. Himmelen i sør var lys og fin, og sola forsvant sakte fra fjelltoppene i øst. Morgenen ble nesten magisk. Tåka, eller damp fra vann og myrer, la seg. Det ble et nesten eventyrlig landskap. Fra tåke og grått gikk det over til at det ble noen blå flekker. Etter en stund kom sola gjennom enkelt plasser, og disen forsvant sakte og åpenbarte et landskap i sol og med blå himmel og uten et vindpust. Det var dugg i gresset da vi startet på hjemvei. Det var mindre vind og bedre temperatur på vei tilbake. Sol og tørt, og litt lettere sekk ga en flott retur. Vi brukte omtrent samme tid tilbake som innover. Litt under firetimer på de tolv-tretten kilometeren. Bestyrerinnen var veldig fornøyd med turen, Både fordi hun hadde kommet greit frem og tilbake, og fordi det hadde blitt to fantastiske dager i heia.

Jeg har samme erfaring, men merkelig nok ikke med alle nye Walk King opp gjennom årene. De nye Alfa Impact henger i hvert fall skikkelig bra på vått fjell og stein.

Alene, og en flott tur. I en ganske lang periode ble det ofte en søndagstur til Sandvatn. Etter først å ha gått til Blåfjellenden fredag/lørdag. Denne uka passet det bra å ta opp gamle rutiner. Det ble dermed en søndagstur inn til Sandvatn. Jeg kom meg opp litt tidlig søndagsmorgen. Bestyrerinnen mente jeg også måtte besøke hytta i Tysvær. Beskjeden var egentlig klar, jeg måtte komme meg innover i løpet av søndag. Tidlig opp og tidlig avgårde. Bortsett fra Blinkfestivalen, som stengte veien ved Ålgård, og gjorde at jeg måtte ta en omvei. Fortsatt tidlig ute, men ikke fullt så tidlig. På parkeringsplassen ved Lortabu var det en del bil. Andre enn meg var innover i heia. Det var antakelig folk på tur til Sandvatn, Langavatn eller Blåfjellenden. Jeg så i hvert fall ikke spor etter folk innover søndagsmorgen. Turen fra Lortabu til Sandvatn starter med en lang og noen steder, bratt bakke fra omtrent 670moh til 900 moh – Lysebrekka. Helt grei å gå, men det kjennes i beina at det har gått oppover når du heia videre innover. Denne dagen var det helt greit å stoppe opp for å se. Det var et skikkelig flott vær med litt dis, men stort sett sol. Temperaturen var bra for tur, så vidt opp mot tyve grader. Omtrent perfekt.. Det gikk veldig greit innover mot Blautevann og videre mot Mangædne. Jeg møtte en del folk som hadde vært på hytta, og nå var på vei mot bilen. Ikke mange, men noen. På Mangædne var det igjen tid for å se seg rundt. Det er et flott sted. Fire elver som samles. Tre inn og en ut mot Degevass. 4 elver gir «Mange», og en «å» blir i flertall ædne. Derav navnet Mangædne. Det var fortsatt folk på hytta da jeg kom. Hyttevaktene – 3 stykker – hadde gjort rent og ryddet, og var klar for å gå ned etter en uke i heia. De frivillige gjør en god innsats for å holde hytten åpne. Jeg hadde planlagt å ta en god pause før jeg tok fatt på tilbaketuren. Etter to dager med tur, var det muligens greit å ta litt hensyn til beina. Det ble te og mat på terrassen i solsteiken. Nedover gikk uten noe på overkroppen. Det ble «merker» av reimene på sekken.... Med sola i ansiktet og tørt på bakken gikk det greit å komme seg opp de første bakken og å ta fatt på det flate stykket over heia. Det ligger fortsatt fenner igjen, men jeg tråkket ikke på snø i det hele tatt. En plass var det fortsatt noen små flekker like ved stien, og i følge hyttevaktene hadde de tråkket på snø bare dagen før. Jeg tror noen av fennene vil ligge til ut i september minst. En av de virkelig bra tingene med turen til Sandvatn, er badekulpen i bunn av Lysebrekka. Med bare noen få hundre meter igjen, ligger det en skikkelig bra badekulp og venter. Nedover den sydvendte lia renner vannet over solblanke berg. Det gir omtrent varmtvann. Her er det i tillegg lunt, med stein og knauser på alle kanter utenom mot sør. Det er helt greit med et bad etter noen timer på beina i heia. Les hele artikkelen

Det er ikke sikkert at værvarselet stemmer. Det er hyggelig å gå til Blåfjellenden. Det er så pass kjekt at jeg velger å ta den turen omtrent en gang i uka. 8-9 kilometer, to-tre timer, for en kveld på hytta. I godt selskap med andre gjester. Som regel skikkelige hyggelige folk. Det er jo ikke slutt på korona ennå. Det trengs fortsatt mer utstyr, og noen må jo bære greiene inn. Denne gangen ble det ikke bare ekstra vekt i sekken på vei inn, men også en stor pose med gniehåndklær og vaskemopper på vei tilbake. Som alltid passer jeg på å gå de dagene været ser ut til å lage seg. Denne gangen var det igjen fredag til lørdag. Det ville ikke være direkte sol og sommer, men i hvert fall ikke surt og kaldt - og ikke nedbør – sa YR. Det ble en kjekk tur innover heia. Jeg hadde tatt det med ro et par dager, og kjente at denne gangen hadde jeg «overskudd». Det gikk lett i både oppoverbakkene fra Hunnedalen og nedover mot Blåfjellenden. Det var alt kommet en del folk på hytta da jeg kom. Terrassen på Blåfjellenden er en virkelig flott plass – i godt vær. Vi fikk en stund med sol og kunne sitte og beundre utsikten nedover Fidjadalen. Det er skikkelig fint å gå nedover mot Mån også, men det er og helt greit å sitte stille og bare se nedover dalen forbi, Fidjastølen og ned mot Litlestølen. Med flott vær, var det tid for årets første bad. Jeg tok med vannbøtta og håndkle, og ruslet ned mot elva. Heldigvis var damene akkurat ferdige. Hadde jeg gått ned bare et par minutter før... Vannet i den lille elva ned forbi hytta blir jo aldri varmt. Det mangler ganske mange grader før det blir opp mot temperaturen jeg er vant med fra «Syden». Denne gangen var den «passe» bra. Jeg vet ikke om svettelukten forsvinner, men jeg føler meg mye bedre etter en kjapp dukkert. Fredagskvelden ble også en av disse stille varme – egentlig fantastiske – kveldene på Blåfjellenden. Der skumringen bare sakte går over i kveldsmørke. Det holder seg fortsatt lyst til nesten 11, og det er fortsatt sommer. De første tegn på kommende høst og vinter er likevel alt til stede. Det er langt mindre småfugler enn tidligere, og noe av gresset har alt fått brune topper. Litt trist at sommeren går så alt for fort. Nå ser det ut som om sommerværet kommer tilbake for en stund. Det gir muligheter for en tur eller to. Eller muligens en litt lengre tur?. Det var en del folk i heia disse dagene. Både fredag og lørdag var det en del som ville ned Fidjadalen fra Hunnedalen på en dag. I tillegg var det ganske mange som kom opp Fidjadalen. Jeg tror ikke det har vært så stor trafikk i Fidjadalen noen gang. Jeg brukte litt tid på å gjøre meg klar for å ta over heia mot Hunnedalen på lørdags morgen. Det var ikke så mye som hastet, og YR hadde jo ikke nevnt regn. På tross av svarte skyer som kom inn fra vest.... Jeg tok fatt på bakken oppover, men kikket på de mørke skyene. Det så avgjort ut som det ville komme regn. Kunne jeg muligens snike meg mellom bøyene? Omtrent halvveis startet det å småregne, og etter bare noen minutter måtte jakken på. Det regnet så det smalt i bakken, og var det et tordenskrall jeg hørte? Heldigvis varte regnet ikke lenge. Nedover mot Hunnedalen ble det lysere og lettere. Og det ble tørt på bakken. Der hadde det ikke kommet en dråpe. En flott tur, som alltid. Les hele artikkelen

Lysebotn er litt spesiell. Det er egentlig den gamle "kantina" til Lyse som STF fikk "overta" rimelig, om Lyse sine folk fikk rom og prioritet. Det er ikke mulig å drive dette som en vanlig turisrforeningshytte. Alt for stor, med mange rom, og uten mulighet for å legge tilrette for selvbetjening. Jeg mener STF tok på seg jobben for å tjene penger. Det var aldri et alternativ å få lov til å drive dette som en vanlig STF hytte. Da hadde noen ande fått overta. Om STF tjener penger på dette, har jeg ikke grei på.

Tirsdagstur i stede for onsdag. Endelig en dag med bra vær, mente Yr. Mandag kom også med sol og bra vær, men for egen del, har jeg innført en hviledag i uka, og denne uka altså mandag. Selv om det var bra turvær. Tirsdag skulle det også være bra turvær, men på onsdag skulle det regne hele dagen. Broderen hadde også sjekket værmeldingen. Da jeg ringte tidlig på tirsdagen,var han klar for en tur. Broderen klager fortsatt på kneet, som ikke blir bedre, men heller ikke verre om han går i terreng. Han har fortsatt litt problemer med lengre turer, og foretrekker å bruke mindre enn to timer. Fra Gramstad er det mulig å gå flere turer. Den vanligste for broderen og meg, er Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Dette er etter hvert blitt en helt grei treningstur. Mye bakker, både opp og ned, og en liten smak av «heia» fra Fjogstadnuten til Kvitemyr. Det var andre på tur denne dagen. Heldigvis er parkeringsplassen blitt utvidet i flere omganger, og nå er det i hvert fall plass midt i uka. Det er antakelig trangt opp plassen en flott søndag. En tirsdag, med bare overskyet og lite vind, var det halvfullt. De fleste går nok mot Dalsnuten, men vi kunne se folk på toppen av Bjørndalsfjellet. Heldigvis startet vi i et rimelig tempo oppover bakken. Det er ikke slik lenger at vi kan starte for fullt og siden bare gi på mer. Det lønner seg for oss å ta det med ro til vi er godt og varme. Det hadde antakelig regnet den morgenen. På tross av værmeldingen. Det var i hvert fall temmelig vått, og selv om det hadde vært mulig å komme fram tørrskodd på lave sko, så var det en fordel med vanlige fjellsko. Nå går broderen med Alfa Walk King og jeg med Alfa Impact. Det viste seg at mine sko henger bedre på fjell enn broderen sine. Selv om sålene burde være like gode. Bare en liten forskjell i hvordan skoen henger på vått fjell, er nesten verdt den store prisforskjellen. Opp mot toppen traff vi folk. Det var helst jenter som var på tur denne dagen. Litt underlig at jentene nesten helt har overtatt. Gutta gjør gjerne en langtur – en skikkelig langtur, men ikke en kort og grei tur. YR klarte selvsagt ikke helt å holde hva de lovet. I vest tårnet det opp mørke skyer, og det så en stund ut som om vi skulle få regn. Heldigvis blåste skyene over, og vi fikk sol og greit vær – etter hvert. Turen er ikke så veldig lang. Omtrent 8 kilometer. Det er en god del høydemeter, og broderen var godt fornøyd med treningsturen. Den hadde gått i et greit tempo, og da vi sjekket, hadde vi holdt en snittfart på opp mot 5 kilometer i timen. Egentlig ganske god fart, med tanke på at det er bratte bakker , opp og ned, og at det ikke var helt tørt. Treningsturene midt i uka trenger ikke være lengre. Les hele artikkelen

Stien mellom Børsteineen og Sandvatn er ikke merket men nødlet, fra Børsteinen til stidelet mot Sandvatn og Langavatn. (I flott vær er det en fantastisk tur over strålaus- høy himmel og vidt horisont....)

Det er en helt grei tur nesten uansett. Stien er merket hele veien. Det kan fortsatt være en snøflekk og to igjen over Strålaus (mellom Langavatn og Sandvatn), men det skulle likevel være greit å finne fram. Det har alt gått en del folk her i år. Alle strekkene er på omtrent 3 timer. Har dere bare en bil, så er det en mil fra Lortabu ned til Høgaleitet langs veien. Jeg håper det blir bra vær....

Flott vær - et par dager Det er fortsatt YR som bestemmer når den ukentlige turen til Blåfjellenden skal gå.. Denne uka, som i forrige uke, ble det en tur fra fredag til lørdag. Og igjen i flott vær. Selv om det hadde regnet mye, veldig mye, i det siste, var det bare «normalt» mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst mot Blåfjellenden. Jeg hadde ikke problemer med å komme over tørrskodd noen av plassene. Sola skinte og det var blå himmel, uten en sky, da jeg startet oppover bakkene i Oleskaret. Andre hadde også sjekket værmeldingen og bestemt seg for tur. Dette året har jeg møtt mange teltere, og også denne uka var det folk med store sekker på tur. Ikke så underlig at folk må ta telt i bruk, når Blåfjellenden bare «tillater» 8 gjester, og hyttevakten må ha sine to sengeplasser. Heldigvis har Turistforeningen nå utvidet tilbudet til litt over 20 sengeplasser. Da er det i hvert fall mulig å finne en ledig seng på en eller annen hytte om det blir vær for en fjelltur. Det har alltid vært en del som har brukt stien inn mot Blåfjellenden til sin form for fjelltur – stiløping. Denne gangen var det flere som ville fra Hunnedalen til Mån. En tur på 22-23 kilometer og som «normalt» vil ta 8-9 timer, med lett sekk... Jeg tror de som virkelig gir gass i opp- og nedoverbakkene kan klare denne turen en god del kjappere. Antakelig burde det gå på godt under 5 timer, muligens ned mot 3,5 timer for de aller sprekeste. Det er et par timer fortere enn jeg noen gang har klart turen på, men da uten å løpe. For de som ikke liker telt, men fortsatt ønsker de vanlige fjellturene, så er det lange dagsturer som gjelder. Det er mange som tar ut på skikkelige dagsetapper. Jeg møtte en gjeng like ved Hunnedalen, som hadde startet ved Øygardstølen opp av Lysebotn den dagen. En tur på nesten 30 kilometer. Gjengen hadde opprinnelig planer om å gå til Mån/Eikeskog, men la om planene på grunn av litt helseproblemer. Det hadde blitt en tur på opp mot 35 kilometer. Alt for lang for meg på en dag. Det kom også folk i mot på min vei mot Blåfjellenden som hadde startet fra Flørli og tatt trappene opp. Det blir ikke så mange kilometer, men til gjengjeld mange flere høydemeter. Dette er et «Stunt» jeg har tenkt på, men aldri fått anledning til å gjennomføre. Det haster om jeg skal få dette til.... Det flotte været innover holdt seg ut over kvelden. Vinden stilnet, og det ble speilblankt på pytten utenfor. Det var mildt og flott. Uten skyer var det lyst omtrent til 11. Mygg, klegg og knott holdt seg vekk, og det ble virkelig en nydelig kveld. Det blåste opp på morgenen. Selv om det fortsatt var både sol og varme var vinden så pass kraftig at det ble «oppoverbakke» på flatene øverst. Vinden var ikke mer en 13-14 meter i sekundet, selv på det kraftigste, men altså nok til at det kjentes. Vind i mot gir støy. Det bråket godt rundt ørene nesten hele veien mot bilen. Det ble som vanlig en grei tur tilbake. Helt på slutten kom skyene inn fra sør, som meldt av yr. Og da jeg var nesten hjemme ble det regn.. En flott tur. Les hele artikkelen

Dette bør det være grunneieren som holder på med. Det er egentlig ikke spesielt underlig - veden kan enkelt kjøres ut med snøscooter, og grunneieren har (eller vil enkelt kunne få) tillatelse til å kjøre scooteren innover. Den "stående" konstruksjonen er nok en gapahuk når det kommer en presenning over - med stol og bål i åpningen. Egentlig ganske flott....

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har for en stund siden tatt i bruk nye ALFA Impact fjellsko. Jeg sliter selv med en fot der jeg for mange å siden brakk storetåa. Det gir en utvekst omtrent som ved Hallux Valgus (som legen trodde det var...) De nye skoene (svindyre . 5000) er laget med veldig mykt lær, og jeg kjenner betydelig mindre til den ødelagte tåa i disse skoene enn i vanlige Alfa Walk King. Nå har skoene livstidsgaranti, så jeg håper at mine svindyre sko holder lengre en billigere sko - uten "livstidsgaranti". Etter å ha brukt skoen i 6-7 måneder, kan jeg si jeg er godt fornøyd med disse.

Regn, vind og 11-12 grader. En kikk ut vinduet gjorde det klart at en tur denne dagen godt kunne bli en våt historie. Selv om YR meldte bare lite regn de første timene på dagen, så var himmelen blytung og det var duskregn hele tiden. Det så ikke ut som om det skulle bli opphold – som meldt. Skyene hang lavt over åsryggene og det var ikke mye å se innover mot heia. Dårlig turvær med andre ord. Nå hadde det ikke blitt noe særlig med turer i det siste. Broderen og jeg holder kontakten på telefon, men jeg savner turene vi ofte har. Det var så avgjort på tide at broderen fant fram fjellstøvlene og pakket sekken. Heldigvis var broderen enig i at det kunne passe med en tur. Siden det blåste og det kunne komme nedbør ble vi enige om å ta den vanlige runden til Bjødnali. Bortsett fra at Broderen nå ønsker å gå over Blåfjell i stede for opp Urdådalen. Vindusviskerne gikk hele tiden på vei opp mot parkeringsplassen i Sælandsskogen. Så vidt jeg husker tok vi på jakke og sekk uten å få regn på oss, men fra vi startet til vi kom ned igjen var det nedbør i lufta. Det rant godt i alle bekker, og stien oppover mot Blåfjell minnet mer om en bekk enn en sti. For min del gjør ikke dette så mye. Mine «nye» Alfa Impact holder fortsatt stand mot vann. Selv ved vassing, som det faktisk ble litt av, så holdt jeg meg tørr på beina. Det gikk ganske greit å komme opp bakken mot toppen 272 moh. Det var ikke mye å se fra toppen. Regnskodda lå nedover siden og vi så bare noen få meter. Nedover tok vi det ganske rolig. Det skal ikke mye til for å gli ut i sorpa. Nede på stien gjennom Urdådalen måtte vi gå i steinura og ikke ute langs vannet. Stien langs vannet lå nesten en halv meter under vann. Der holdt jeg også på å ende. Selv om jeg prøvde å holde konsentrasjonen oppe, glapp det et lite øyeblikk og jeg havnet på rompa. På en spiss stein. Jeg tror buksa tålte fallet, men er litt usikker på det innafor... Heldigvis var vi nesten oppe ved Bjødnali, og fra gården og ned til Sjelset er det grusvei. Bakken gikk ikke helt i vanlig tempo. Jeg hang litt etter, men nedoverbakker gikk greit. Broderen har nå målt denne runden to ganger, og begge gangene viser appen at turen er på omtrent 9 kilometer. Denne gangen brukte vi litt under to timer. Det gikk nok litt senere denne gangen, men så var det også mer vann og mer regn enn vanlig. Nede langs ånå plumpet jeg uti. Her var det vann, og det ble vassing for å komme opp. Vi måtte ta en liten omvei i forhold til hvor stien vanligvis går. Selv med regn/nedbør hele tiden, og en kald vind i mot noen steder, så ble det en helt grei tur. Broderen var fornøyd med en greit gjennomført treningstur. For meg var det kjekt å være på tur igjen. Les hele artikkelen

Flørli til Kjerag er en lang tur uansett hvilken vei du velger. Opp trappene og videre til Låtervikvannet og Kjerrag er minst 9-10 timer om dere bærer med utstyr og telt. Omtrent det samme til Langavatn. Flørli mot Blåfjellenden (Blåstøldalen) til Langavatn opp stien (ikke trappene) er omtrent 6 - 7 timer, og da 2,5 timer til Kjerrag. (Det blir omtrent samme tiden som over Låtervikvannet.) Går dere trappen og så mot Blåfjellenden er det omtrent 1-2 timer lengre. Der går en gammel sti på nordøstsiden av Hogganvannet og mot Langavatn. Opp stien fra Førli og stien langs Hogganvannet til Langavatn er omtrent 6 timer (og 2,5 til Kjerrag.) Stien her ble lagt om fordi Hogganvannet et regulert høyere enn før og det er temmelig bratt der stien gikk. Jeg har ikke vært på de kanter etter at reguleringshøyden ble endret, så jeg vet ikke sikkert om det er mulig å komme fram, men ut fra det jeg har hørt kan det være vanskelig og magasinene er skikkelig fulle. Slik jeg forstår det, så bærer dere på telt og greier. Om dere ikke er spesialsoldater og under trening, så vil dere nesten sikkert få en overnatting før dere når Kjerrag - om dere går opp trappene. Da tror jeg det vil være greit å gå Blåstøldalen. (Jeg vil selvsagt anbefale overnatting på Langavatn og lette sekker, men det er en annen historie.)

Fredag til lørdag med gode opplevelser. Det er selvsagt mange grunner til at jeg går tur til Blåfjellenden omtrent en gang i uka. At turen «bare» er 8 kilometer og at det tar omtrent 2 1/2 timer er en grunn (eller muligens to grunner?). Utsikten nedover Fidjadalen er en annen god grunn. Den er virkelig noe å få med seg, både i flott vær og i regn. Den er også helt forskjellig om sommeren i forhold til vinter. Begge verdt å få med seg. For egen del, synes jeg det er virkelig kjekt å treffe nye folk i heia. Det er alltid noe å få med seg. Alle har noe å fortelle. Enten om fjell og tur, eller erfaringer fra jobb eller fritid. Noe nytt er det alltid. Av og til, når alt klaffer, været er bra, temperaturen rett, og jeg er alene, får jeg anledning til å sitte på terrassen og beundre utsikten, helt for meg selv. Det er langt mellom slike stunder hvor alle problemer er langt vekke og hvor jeg bare tenker på småting. En slik «opplevelse» fikk jeg – ganske gratis på fredagskvelden. Det er bare å ta turen til Blåfjellenden – 2-3 timer, med sekk innholdene mat og utstyr for en overnatting – 10-12 kilo. Helt enkelt og greit, så har alle samme mulighet. Nå er det jo greit å andre «unnskyldninger» for å ta til heis. Som tilsyn på en turistforeningshytte har jeg alltid et ærend innover til hytta. Den siste tiden har oppgaven vært å få på plass smittevern utstyr, som engangshansker, klorin og lignende. Det måtte bli en tur denne uka også. Og YR var rimelig klar på at det var fredag – lørdag som var best. Denne gang fikk yr rett. Det var litt skyer, men for det meste sol innover. Litt kald vind fra nord, men det var helt greit å gå med kortarmet bluse. Jeg fikk noen hyggelige timer for meg selv på hytta. Ikke helt alene forresten. Det kom en kar opp Fidjadalen – springende, og han skulle videre til Hunnedalen. I full fart. Nå var det andre folk i heia også- Et par karer ville prøve å fiske i Djupavatn, og jeg traff en annen kar som var på vei mot Fossebekktjødnet med både slukstang og fluestang. Selv om det ikke var folk på hytta da jeg kom, så ble det etterhvert flere på hytta. Det kom fire jenter. Alle etter åtte på kvelden. Ut over kvelden og natten, stilnet vinden. Det ble klar himmel, og pytten utenfor lå speilblank. En kveld som jeg bare av og til får oppleve. Morgenen kom med kjempeflott vær. Jeg hadde det ikke travelt, men gjorde rent og pakket sekken. Det var folk i heia. Det kom to stykker tidlig. De var på dagstur. Det kom en dansk familie, som også var på vei mot Hunnedalen. Jeg snakket med flere på veien tilbake. De fleste var på dagstur. Likevel var jeg stort sett alene i heia. Selv om stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er populær, er det aldri «trengsel». I det jeg kom over de høyeste bakkene, så jeg skyer og grått vær i sør. Det regnet som YR melde ville komme senere på ettermiddagen. Jeg lapp unna uten en dråpe denne helga. Les hele artikkelen