REJOHN

Mandag kom med virkelig flott turvær. Sol og blå himmel og nesten ikke vind. Selv om det hadde blitt ganske mange turer den siste uka, var det umulig å sitte hjemme – å se på det kjempefine været. Broderen ble kontaktet, og han var kjapt klar for en tur. Fortsatt er det slik at han ikke helt er innstilt på langturer. Bakker, både opp og ned er en annen sak. Det går greit. Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen på Gramstad. Det var snakk om Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – og muligens Dalsnuten, om alt stemte. Det viste seg at vi ikke var enige i tidspunktet for når vi skulle møtes på Gramstad. Jeg ventet en stund på broderen, men fant ut at jeg fikk bare ta oppover mot Bjørndalsfjellet. Skulle broderen komme senere, siden han ikke hadde møtt opp på «riktig» tidspunkt, ville vi i hvert fall møtes. Like under toppen av Bjørndalsfjellet dukket broderen opp. Det ble til at vi tok mot Fjogstadnuten og Dalsnuten. Broderen mente at det ville gå helt greit å ta opp om denne toppen også. Broderen var langt fra den eneste som kom i mot. Det var nesten fullt på parkeringsplassen og mange folk overalt. Det var mer folk på tur denne mandagen enn på en «dårlig» søndag. Det hender ofte at jeg, eller vi, treffer folk vi kjenner på stiene rundt Gramstad. Denne gangen var det mye folk, men ingen kjente. Selv på stien mot Fjorgstadnuten og videre mot Revholen, var det masse mennesker. Her treffer vi som oftest bare noen ganske få andre tur-gåere. Dette var så avgjort dagen for en litt lengre tur enn bare den kjappe to-nuts turen. Her måtte vi legge til Dalsnuten. Det er noen høydemeter fra Revholen, opp mot 150. Den «gamle» stien var forholdsvis bratt, og med noen vanskelige trinne her og der. Det er mulig å gå noen flotte trapper opp over fra Revholen og mot toppen. Der trappene slutte går det en sti – rimelig flatt – over til stien som kommer fra Gramstad direkte over myra. Videre oppover mot toppen er det nye trapper og god sti til selve blanke berget under toppen. Det er helt greit å komme opp denne veien. Nedover går mye fortere enn oppover – for oss. Vi valgte denne gangen å gå tilbake samme vei vi var kommet opp – mot Revholtjørn. Videre er det god sti med flate steiner å gå på til veien. Denne ruta mot Gramstad er muligens 100 meter lengre, men det går antakelig like fort, da det er letere å holde fart på god sti. Det ble noen stopp underveis denne dagen. Med flott vær og nesten vindstille, var det mange muligheter for å ta gode bilder. Etter omtrent to og en halv time var vi tilbake på parkeringsplassen. Der var det mindre biler enn da jeg startet. Det var likevel folk som begynte på sin tur da vi kom tilbake. En flott dag gjorde at mange ville på tur. Både broderen og jeg var fornøyd med dagen. En kjekk tur i flott vær.

Søndag var det strålende vær. Blå himmel, lav sol, nesten vindstille og fortsatt ganske varmer – for årstiden. I slikt vær ville «alle» på tur. Bestyrerinnen var en av disse «alle», og broderen, og Bjørg. Vi ble ganske fort enige om at denne dagen ville det passe med en tur langs sjøkanten. Muligens ville det være lurt å dra til Friluftshuset på Orre. Der er det i hvert fall en stor parkeringsplass. Vi avtalte å treffes, og vi kjørte hver vår bil. Smittesituasjonen er usikker, selv i Klepp. Nedover mot Orre kjørte vi forbi Bore og Reve. Begge plasser var det fullt opp av bil og folk. Denne søndagen ville det bli folksomt på alle turstier. Heldigvis er parkeringsplassen ved Friluftshuset, dimensjonert for mye bil. Det var ikke fullt da vi kom, men det rant inn med biler. Vi valgte å gå mot Orre-elva først. En god kilometer lengre mot sør. Stien går inne i landet, mellom sand-dyner dekket av marehalm og annet. Et litt spesielt landskap. Ved munningen av Orre-elva tok vi fatt på sandstranden. Orresanden er «bare» 2 1/2 kilometer lang. Etter et lite mellomspill er det en god kilometer videre, før Jærens rev. Og så ut på ny strand. Den også godt over et par kilometer. I alt ble det nesten en mil på sand. Nå kan sandstranden være virkelig god å gå på. Hard, omtrent som asfalt, og selvsagt padde flatt. Denne gangen var det ikke så godt underlag, men for broderen som fortsatt trener opp foten var det helt «riktig». Det ble en kjekk tur. Vi har jo alle gått en del turer sammen, og tempo blir derfor det rette alt fra start. Det er ikke alle av oss som er klar for et høyt tempo. Broderen sliter med foten, og jentene er ikke like «galne» som meg når det gjelder trening. Bestyrerinnen har etter hvert lagt opp til et temmelig travelt program, med tur omtrent hver dag. En av dagene i uka er avsatt til nettopp en tur til Orre-elva fra parkeringsplassen, men da sammen med en gjeng fra «Frivillighetssentralen» i Klepp. Med så mange biler på parkeringsplassen var vi langt fra alene på tur på Orrestranden. Det var mye folk. Voksne og unger. For noen av ungene var badesesongen ikke slutt. Nå var det så pass varmt i sola at jeg valgte å gå i bare ullblusen, men det var langt fra så varmt at jeg vurderte å bade. Ungene hoppet i vannet som om det holdt sommertemperatur. De så ut som om de hadde det aldeles storartet. Men antakelig kaldt.... Etter en stund ville Bestyrerinnen og Bjørg ha en kaffe-stopp. Vi, broderen og jeg, fortsatte videre mot Reve og Revestranden. I full fart. Det ble anledning til å ta avgårde i et litt høyere tempo enn når vi går sammen. Andre på stranden kikket litt rart på oss som for over strandflaten i høyt tempo. Med sekk og for min del i bare «sommertøy». Broderen holdt tempo oppe til vi kom et stykke ut på Revestranden. Der snudde vi, og vandret nok så glade og fornøyd tilbake til Bestyrerinnen og Bjørg, for en litt «roligere» tur mot bilene. En mil omtrent for vår del. En grei søndagstur i november. I sol.

Når er fem grader, tåke, yr og liten bris, perfekt turvær? Svaret er enkelt. Dette er det beste turværet som kan tenkes i heia, i starten av november. Sol betyr frost og regn er ikke noe bedre. Tåke og fem grader og lite vind, var hva jeg hadde på hjemturen fra Blåfjellenden denne uka. Skikkelig bra vær, selv om det var fuktig og mye sorpe. Det er ingen selvfølge med en tur til Blåfjellenden i november. I fjor gikk siste turen i midten av oktober, men det var litt spesielt. I år har det vært lite frost og bare en dag med skikkelig snø. Den forsvant kjapt. Det blir likevel en del sjekking av YR. Vind og frost kan fort sette stopp for turene inn til hytta. Jeg synes ikke noe om å vandre alene innover i dårlig vær. Denne uka ble det en bonustur, og en tur i bra vær – for årstiden. Det var meldt om lite vind og helst noe sol for fredagen. Det var det motsatte av sol jeg hadde på bilturen mot Hunnedalen. Jeg gjorde meg klar for dårlig vær, og fant fram vinterutrustningen. Vanter og vinterlokk og ekstra lag under Gore-tex`en. Det ble ikke noe av regnet, og det ble i tillegg noen glimt av sola. Skikkelig bra – til å være i november. Likevel stoppet jeg opp li le av den siste bakken opp mot åpne heia og lukket jakken opp til halsen, tok på vantene (som kjapt hadde kommet av i starten av turen.) og klasket lua godt ned på hode. Hetta lot jeg være «nede». Hvorfor jeg gjorde disse «forberedelsene» var jeg ikke helt sikker på. Været var jo ganske bra. Svaret kom da jeg stakk hode over kanten. Vinden oppe i høyden var betydelig sterkere enn bare litt lenge nede. Temperaturen kjentes lavere, det henger ofte sammen med vind, men denne gangen virket det som om temperaturen virkelig sank noen grader. Det ble utrivelig med været i mot, men det varte ikke lenge før det igjen ble «levelig», og greit å være på tur. Det var bare dårlig vær en liten stund, og selvsagt helt øverst, men hva som gjorde at jeg «pakket» meg inn før jeg kom opp, er jeg ikke helt sikker på. Ellers ble det flott nedover mot Blåfjellenden. Vinden løyet og termometeret nede på hytta viste fem grader. Sola YR hadde nevnt forble skult bak skyene, men ut over kvelden forsvant skyene og det ble stjerneklart. Da sank selvsagt temperatur til nesten null – en stund. Om morgenen var det tåke, litt yr, nesten vindstille og termometeret hadde igjen krøpet opp mot femtallet. Fantastisk flotte forhold for en tur over heia mot Hunnedalen – i november. Hvor mye klær er nødvendig å ha på opp bakken mot heia. En stigning, av og til bratt, på omtrent 200 høydemeter. Det er litt over en kilometer til toppen, og det tar meg omtrent en halv time. Jeg er normalt gjennomsvett før toppen, og med mye klær blir det skikkelig vått. Jeg valgte å starte uten jakke – i november, - i heia. Selv med yr som la seg på fleecen, var det tørrere enn å gå med jakke. Det var kjekt å gå med nesten sommerutrustning i november. Selv om jakken måtte på oppe i høyden, ble det en tur der lua lå godt plantet i sekken, og hetta var nede. Av og til blir selv den vanligste turen en opplevelse. Slik var det denne gangen. En virkelig flott heietur i november.

Broderen ville en tur til Høgjæren. Han mente foten var blitt bedre, og ville utfordre den litte granne. Ikke for mye, men sånn passe, hva nå det måtte være. Nå er det mange turmuligheter på Høgjæren. Den vanligste er rundturen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden. En kort tur, som vi ofte bruker til trening på onsdager. Det ville passe bra å starte fra parkeringsplassen og gå mot Synesvarden, til Steinkjerringå og samme vei tilbake. En tur på litt over ni kilometer. På en god dag bruker vi omtrent to timer på denne turen. Værmeldingen var bra, bare regnbøyene på morgenen ville forsvinne. På vei oppover hadde vi regn på ruta, men det var vel bygene som var på vei vekk? Det regnet ikke da vi parkerte, men vinden var nok opp mot liten bris, og med under 5 varmegrader, så ble det litt surt – til vi hadde fått opp dampen. Vi blir fort varme oppover de første bakkene. Hjemme, fortsatt på Jæren, er det bare høst. Markene er stort sett fortsatt grønne, og en god del trær har blader. Gule, brunrøde, og delvis nedblåste, men fortsatt noen som henger igjen. Bare noen hundre meter opp i høyden, er det senhøst, eller helst vinter. Det er ikke blader på trærne, fordi det ikke er løvtrær, og markene er brune og sorte. Det er nesten ikke noe grønt å se. Delvis fordi det ikke er spesielt mange åkrer så pass høyt. November er ikke en god måned for tur. Det er ofte vått, og det er som regel kaldt. Termometeret hjemme viser ofte over ti grader midt på dagen, men igjen blir det kjapt kaldere bare vi kommer litt høyere. Det spesielle med høsten, er at det ikke tørker opp. Selv etter noen dager uten regn vil markene vare sørpe bløte og det vil være sope og søle i søkkene. Søla er svinglatt, og det blir derfor til at vi beveger oss forsiktig nedover bakkene. Selv om værmeldingen var gavemild med godværet, fulgte ikke værgudene like godt opp. Vi startet i bra vær, men det var mørke og sinte skyer både foran og bak. Vi fikk en tur i varierende vær. Både regn og sol. I regnet var det surt. Det ble kjølig og jeg var glad for vinterklærne. I sola ble det nesten varmt. Noe av årsaken kan nok være at vi hadde det beste været nedi søkkene og det dårlige været over høydene. Mange klager på alle vindmøllene. Det er vanskelig å la være å bli litt overveldet av vindmøllene på en tur over Høgjæren. Fra toppen av Synesvarden er det mulig å telle langt over 200 vindmøller. Det er lett å bli vindmølle motstander med så mange møller rundt seg... For broderen var det meningen at turen skulle være en «treningstur». Nå var det ikke forhold til å gå spesielt fort, men oppover bakkene ble det likevel høy puls – både for broderen og for meg. Vi brukte omtrent 2 timer og femten minutter på den 9 kilometer lange turen. Det er noen minuttet lengre enn «vanlig». Vi skylder selvsagt på været. Broderen var godt fornøyd med turen. Den hadde vært akkurat passe lang og i et greit tempo. En flott tur i begynnelsen av november.

Det blir noen mil i uka, og for en stor del på stein og grus oppe i heia. (Men egentlig har du rett. Jeg går ikke så langt som jeg tidligere pleide å gjøre. Alderen gjør et utslag, og jeg har nok ikke tatt hensyn til det ved beregning av levetid på skoene. Er jeg heldig vil Impact skoene vare to år, og det skal bli spennende å se hva ALFA vil gjøre når jeg sender de inn - på bakgrunn av "garantiene"...

Jeg har nå brukt mine ALFA Impact i omtrent 11 måneder. Jeg har ikke brukt de like mye som jeg vanligvis brukte mine ALFA Walk King. De holdt normalt omtrent 15 måneder før de ble skiftet ut med et nytt par. Med mindre bruk (jeg har kjøpt noen par lette og lave sko i tillegg.), burde Impact holde minst 18 måneder. Impact skoene ser fortsatt uforskammet nye ut. De er tydelig slitt i kanten av sålen og litt i tuppen av skoen. De er fortsatt helt tette. (Testet i helga.) og det eneste jeg kan klage på er skosnorene som begynner å bli slitt i tuppen. Jeg har - selvsagt - ikke behandlet skoen så "pent" som beskrevet over. Hadde jeg det, ville jeg ha brukt like mye tid på puss og stell som på tur. (Og min erfaring fra 12-15 par med Walk King, er at vedlikehold IKKE gir utslag i lengre bruk. Såle og Gore-Tex blir like fort utslitt med puss og stell som uten... Likevel har det blitt mer skopussing av Impact enn "vanlig". Skoene er så pass flotte og gode, at de fortjener å se ut som "nye" en stund til.)

Det skulle ha vært en mørk og stormfull aften på Blåfjellenden, etter en våt og forblåst tur inn, men heldigvis tok YR litt feil. Så sent som i slutten av oktober betyr været en god del. Med frost og snø i heia, så blir det, for min del, heller turer nede i lavlandet. Alene i heia i dårlig vær er ikke helt min stil. Denne fredagen ville YR ha det til at det skulle regne, og blåse. Det ble nevnt vindstyrke opp mot stiv kuling – 15 m/sek. Med regn i tillegg, og lav temperatur, er slikt vær så avgjort ingen spøk. Vinden og været skulle komme fra sørøst. Det betyr rett bakfra på turen inn til Blåfjellenden. Selv lav temperatur, regn og vind er omtrent greit, så lenge det kommer bakfra. Jeg tenkte det skulle gå greit å komme inn. Været ville være litt bedre midt på dagen, og derfor startet jeg tidlig fra Hunnedalen. I lett regn, men som ble lettere og omtrent forsvant inne i mellom. Vinden var i hvert fall ikke noe problem. Den kom aldri opp mot frisk bris en gang. Selv Leitevannet var omtrent uten bølger da jeg kom inn der. Det ble en helt grei tur innover. Selvsagt uten spor i sorpa, og uten at jeg traff andre. Så sent på året er det ikke mange andre som tar på tur. Egentlig var det en helt ordinær tur innover. Det kunne omtrent ha vært mye tidligere på året. Det var mer forventningene om dårlig vær som var forskjellen. Etter en stund kom det gode turhumøret og det ble en flott opplevelse. Selv om det var sent på året. Nå er det ikke mulig å ta feil av årstiden, for myrene er brune og brunrøde. Det er ikke mye grønt å se. Det er ikke sauer, og småfuglene er dratt for lenge siden. Det er stille i heia. Det er bare lyden av bekker og fosser som kan høres. Det er litt underlig at lyden av bekken ofte kan høres ut som snakking. Nå var det andre på vei mot hytta. Det var bestilt et par senger. Da jeg kom ned til hyttene, var det alt folk der. Det var to karer som hadde tatt turen fra Flørli til Blåfjellenden på torsdag – i dårlig vær. Og skulle, etter to netter på hytta, videre mot en støl opp av Frafjord. Guttene hadde fyrt i hovedhytta. Der var det 25 grader inne. Jeg trakk bort til annekset og mitt eget rom. Inne på annekset var det 6 grader. Hytta sto som jeg hadde forlatt den forrige lørdag. Vannbøtta var ikke rørt. Stolene sto som før og ovnen var kald.... Det tok litt tid å få opp varmen i stua. Det var helt greit å ta en tur bort til de to andre for en liten prat mens ovnen - og rommet, ble varmt. Så var det tid for de vanlige skolebollene og varm drikke. Jeg valgte kakao denne gangen. Det virker «varmere» enn te, antakelig på grunn av sukkeret. Yr hadde mye bedre vær på lur for lørdagen, og denne gangen fikk de nesten rett. Temperaturen ute kom omtrent ned til null på morgenen. Det var så vidt snerk på de minste pyttene, og gangplankene var spinnglatte. Der var det is. Det var blå himmel og sol – bak Grønanuten. Blåfjellenden ligger litt utsatt til for østavind. Det kan blåse ganske hardt rundt hyttene. Denne dagen var det blå himmel og vind. Det var kaldt utenfor hytta. Det var bare å hive på seg vinterutrustningen. Selvsagt ble det likevel alt for varmt opp bakken i le for vinden. Det hadde vært frost øverst, men der sola hadde kommet til, var det ikke spor av is. En enslig liten hvit flekk lå fortsatt igjen fra forrige ukes snøfall. Lørdag var det vind rett i mot for meg som skulle mot bilen. For å ta litt igjen for den manglende vinden dagen før, blåste det mer denne dagen. Opp mot 10-11 m/sek, frisk bris. Det var en kald fornøyelse øverst, men ble straks mye mer behagelig nedover mot Hunnedalen. En tur i sol og vind over heia fra Blåfjellenden til Hunnedalen, er vel verdt å få med seg så sent i sesongen.

Det er plasser hvor jeg pleier å gå hvor du ikke en gang kommer ut med Iridiumen.

Det ble en flott start på ukas tur innover til Blåfjellenden. Været var bedre enn det YR hadde meldt, og jeg så lyst på situasjonen. Det kunne lett bli en tur uten regn. Så sent på året er ikke det noen selvfølge. Nå hadde Blåfjellenden vært nevnt i Stavanger Aftenblad. Et par hadde gått fra Mån mot Blåfjellenden og Sandvatn og var ikke kommet tilbake på avtalt tid. Letemannskapene traff paret da de var på vei mot Lortabu fra Sandvatn. I både godt humør og i god form. De hadde antakelig bare tatt en dag ekstra på hytta – i dårlig vær muligens, og så ble det satt i gang en leteaksjon. Nå ja, ingen ble skadet og alt endte godt, heldigvis. Jeg tenkte litt på dette da jeg gikk innover heia. Temmelig alene – uten spor verken mot eller med. Og det hadde antakelig ikke vært folk i stien på noen dager. Det skal lite til. Det er lett å få en ødelagt fot og bli liggende. Det gikk selvsagt bra denne gangen også. Høsten er ensfarget brunrød. Det er lite andre farger å se. Litt grønn einer lyser opp og helt nede mot Høgaleitet er det fortsatt noen gule blader på bjørka. Oppe i høyden var det hvite flekker i kontrast til alt det brune og grå. Snø, som lå igjen fra tidligere i uka. Nesten alt var forsvunnet på sørsiden, men mot nord var det fortsatt hvite flekker. Heldigvis var det ikke antydning til frost. Det var egentlig en helt grei tur innover. Nå forsvant sola etter hvert, og det kom noen dråper, men siden trekken kom bakfra, var det ikke et problem. Selvsagt kom det verste været øverst. Hadde det stått på fra nord, og jeg hadde fått det i fleisen, ville det blitt en sur halvtime. Temperaturen kan ikke ha vært mer en et par grader over null, og med vind og regn i mot, så hadde det blitt skikkelig ubehagelig. Og farlig. Det var i slikt vær jeg og broderen en gang ble litt for kalde. Helt opplagt hypotermia, men det forsto vi ikke før etterpå . Da fant vi ut at vi hadde oppført oss litt «merkelig». Det ble som vanlig varmere nedover mot hytta. Det var rett før jeg kunne ha tatt av jakken. Også denne gangen ble det et par stopp i bakken nedover mot Blåfjellenden. Panoramaet over dalen og mot Jomfruvannet og fossen nederst og mot Blåstøldalen er skikkelig flott. Selv etter 30 år på samme stien og med samme utsikt, finner jeg dette verdt å ta med videre i livet. Jeg håper å få lov til å oppleve dette noen ganger til. Jeg nådde akkurat inn dørene før regnet kom. Senere på kvelden blåste det også opp. Det er helt geit å ligge i en varm seng å høre regnet plaske utenfor og vinden ta skikkelig i. Spesielt da værmeldingen bestemt mente at uværet ville gi seg ut på morgenen, og det ville igjen bli greit vær. Det er jo en del ting som mår gjøres før kvelden. Først er det vann. Denne gangen var bøtten skål tomme. Så er det å få fyr på ovnen. Det gir ikke varme ut i rommet med en gang, men litt lunk blir det jo etter hvert. Så er det å få på varme tørre klær. Neste post på programmet for min del er varm te, skoleboller og saft. Og finne fram lesestoffet. Det ble denne gang noen rolige timer i eget selskap. Skikkelig hyggelig – for meg. Klokka et ble jeg vekket – av lys fra mange hodelykter. En gjeng fra Turistforeningen på turlederkurs kom sent til Blåfjellenden. Det var litt vind i mot og det kom noe nedbør på vei tilbake til Hunnedalen. Selv været var ikke i stand til å legge noen demper på humøret. Jeg hadde fått nok en flott tur til Blåfjellenden dette året, og det var verdt å feire. Med en stopp på Byrkjedalstunet med te og lappe.

Søndagstur med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen. Det finnes noen turer som både ligger nært, ikke spesielt lange og går over en topp med bra utsikt, og likevel ikke blir besøkt spesielt ofte. En slik topp er Ulvarudlå. Det er mulig å gå til toppen fra både Aurenes og Tjåland. Begge plasser er det en liten parkeringsplass med plass for 8-10 biler. Både Aurenes og Tjåland ligger noen hundre meter inn av fylkesvei 4410 mellom Undheim og Edlandsvannet ved Ålgård. Det er enklest å komme til parkeringsplassene fra Undheim og opp mot Knudaheiå, og videre et 3-4 kilometer. Det står skilt ved veien. De fleste vi har truffet på de siste gangene stopper ved Aurenes. Vi har vært alene på parkeringsplassen ved Tjåland. Det blir likevel samme rundturen fra begge plasser. Fra parkeringsplassen ved Tjåland går den merkede stien et stykke langs traktorvei. (Om turen tas «med klokka»). Etter en kilometer deler veien seg, men vi skal videre rett fram og ikke inn mot venstre. Etter noen hundre meter (500) svinger veien opp mot venstre og et stykke oppe langs traktorveien viser fyrstikker retningen mot Ulvarudlå, som er godt synlig. Det går over en del myrsøkk, og det kan være temmelig vått. Ved Butjønnene går det opp, ganske bratt og det er noen steg som er litt «luftige». Stien er godt synlig, men den deler seg noen plasser og går sammen igjen. Med noen «rolige» partier inne i mellom, er det bratt bakke opp mot toppen. Her er det på tide å trekke pusten, sjekke utsikten og ta en liten pause. Det er bok til å skrive seg inn i, men den var full da vi var der. Stien videre mot Aurenes går fra toppen i retning Ålgård, og kan være litt vanskelig å få øye på. Det står noen «fyrstikker» og viser vei. Et lite stykke nedenfor toppen går stien neste forbi en mur, hvor vi pleier å stoppe for pause. Her er det le for vinden, uansett hvor den kommer fra. En gjenglemt gaffel viser at også andre bruker stedet til å ta en pause. Fra toppen og nesten til Aurenes går stien i flott heie-terreng. Lite busker mye myr og god sikt. Det er ofte skikkelig vått noen plasser der stien krysser myrer, og det finnes noen dype myrhull. Gode sko anbefales. Et stykke ovenfor Aurenes treffer stien en god traktorvei. Det står skilt som viser vei mot Aurenes (og tilbake til Tjåland via Fiskelausetjørna) En grei bakke ned, og ved vannet og vei, står bilene for de som har startet fra Aurenes. For oss som har parkert ved Tjåland så er det fortsatt et par kilometer til bilen. Etter et par hundre meter langs veien til garden, og gjennom gårdsrommet, er det godt opparbeidet sti – gardsvei videre langs vannet. Dette er tydelig en gammel ferdselsvei, og det er lagt ned mye arbeid for å gjøre veien fremkommelig. Personlig synes jeg det er kjekt å gå på slike «veier» fra gamle dager. Hele turen rundt kan ikke være på stort mer enn 7-8 kilometer, og den bør kunne gjøres på litt over to timer. For vår del gikk vi litt utenom sti og kom inn på stien nedenfor toppen. Det ble en kjapp tur oppom toppen, og ingen pause i le av muren, men vi fulgte stien nedover. En flott søndagstur i godt vær og selskap. Muligens kunne vi besøke Ulvarudlå litt oftere – men de myrhullene er dype....

Kjekt å høre at noen setter pris på bildene. Takk. Det kan lett bli bedre forhold senere, men da blir det lite dagslys.... Da var det Mars jeg så - jeg er ikke i tvil om at det var en planet, men trodde.... (Takk for korrigeringen.)

Godt vær og ville sauer. Værmeldingen var skikkelig raus med godvær for uka som var. Det var snakk om blå himmel, ingen vind og temperaturer over null. Det er ikke alltid værgudene er så pass gavemilde i slutten av oktober. Når slutten av sesongen nærmer seg, blir det ofte til at jeg teller hvor mange ganger jeg kan komme meg inn til Blåfjellenden. Og det er alltid litt trist å innse at det lett kan bli siste gang – neste gang. Selv om det var meldt godvær med sol og lite vind, spesielt på fredagen, viste YR at temperaturen bare ville være noen få grader over null. Det ville antakelig være litt frost i skyggene. Forrige uke var det hagel. Hvor mye is ville det være? Jeg er ikke glad i is og glatte forhold. Det er lett – for meg – å se mørkt på forholdene, når det er snakk om frost. Denne gangen var jeg skeptisk, men siden det kunne bli siste gang, ville jeg likevel innover. Det var bra vær på parkeringsplassen, og oppover, og hele veien inn til hytta. Ikke en sky på himmelen. Nesten ikke vind, og temperatur et stykke over null. Skikkelig bra forhold. Jeg hadde sjekket bestillingen, og det var andre enn meg som ville mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover, gikk jeg forbi to jenter som også var på vei. Det ble tatt en del bilder innover, både for å ha noe å vise fram på bloggen, men også for å få en grunn til å stoppe opp og se meg rundt. Det ble en flott tur, og det er sjelden heia tar seg bedre ut. På vei nedover kunne jeg se røyk stige opp. Det er ikke noe hus eller annet der røyken kom fra, og jeg kunne ikke helt forstå hva som skulle kunne gi så pass med røk. Nede på hytta kunne jeg se en mann i arbeid med å sette fyr på lyngkollene. Han sammen med to andre tok inn på annekset, og kunne fortelle at de svidde av lyngen for å få fram ny vegetasjon. Dette ble gjort i full forståelse med vernemyndighetene, og kunne gjøres bra når det var helt spesielle forhold. Som denne dagen – tør lyng, men fuktig bakke, og ikke vind. Det ble en stjerneklar kveld med Melkeveien som et lysende belte over himmelen og med Venus lysende i sør. Morgenen kom med tåke og lett yr. Noe nedbør hadde ikke blitt nevnt... Det var ikke spor av is på vei mot Hunnedalen, men en ganske sterk nordavind gjorde det ganske kaldt. Jeg var glad for å ha med «vinterlokk» - og tynne strikkevanter. Nesten nede ved Hunnedalen tok jeg igjen noen folk og sauer. De hadde ettersanket sauene og var nå på vei mot bilen. Bortsett fra at sauene hadde andre planer. De ville ikke inn i en sauegare, og sprang over haug og hammer, på tross av flere forsøk å få orden på flokken. Jeg ble spurt om å jeg kunne hjelpe til. Sauene ble ikke mer samarbeids villige og det måtte flere forsøk og myr løping og klatring til for å få de på plass i garen. Etter et par timer på beina var det greit å kunne konstatere at jeg fortsatt var i stand til å løpe opp og ned bakker. Dagen etter var ikke like bra, med stive bein... Det var likevel en kjekk tur til Blåfjellenden, og spesielt turen inn var nok en av de bedre. Nå håper jeg bare det blir anledning til flere turer innover før snøen legger seg.

Det er ikke alltid mulig å til en tur til Sandvatn sent i sesongen. Vinteren kommer tidlig på 900 meter over havet. Likevel var det nettopp en tur til Sandvatn jeg hadde planer om denne uka. Værvarselet var blå himmel, lite vind, og noen få varmegrader midt på dagen. Det burde vare mulig å komme innover. Nå håpet jeg det ville gå greit på tirsdag, men været hadde ikke lyttet til værmeldingen, og turen ble utsatt til onsdag. Jeg pleier å starte litt tidlig på morgenen om jeg skal på en «langtur» i heia. Denne gangen var det bare å ta tiden til hjelp. Det ville bli mye varmere utover formiddagen, og isen i stien ville antakelig forsvinne. Turen til Sandvatn er omtrent 8 kilometer. 16 kilometer frem og tilbake. Det er muligens ikke hva mange kaller en «langtur», men etter som årene går, blir det mer og mer kortere turer. Det er over en times kjøring til Lortabu og parkeringsplassen for turen innover heia. Det tar meg vel et par timer å komme inn til hytta, og det går normalt litt kjappere på tilbakeveien. Det er noen hundre meters stigning opp og inn til hytta. Lortabu ligger på 660 moh og hytta på 920moh. Det fine med turen inn til Sandvatn, er at stien er god. Det er lite myr og vann, og bare en liten elv å passere, noe som normalt går greit. Det er mye grus og steinflater og enkelt å komme fram. Det må være lett å løpe innover, og jeg har sett folk med sykkel i stien. Jeg hadde ikke ventet at mange andre ville innover i heia denne onsdagen. På parkeringsplassen var det tomt. Ikke en bil, og det var heller ikke spor innover. Halvveis ble det folksomt. En klasse med voksne kom fra hytta, og skulle til Lortabu og bussen. 42 stykker hadde overnattet på hytta den natten. Det er nesten fullt, selv med to hytter. Myra nederst var frosset og hard da jeg startet. Badekulpen i bunn av Lysebrekka lå blank og fin i solskinnet – uten is. Det var litt is der det rant vann, men helt greit å komme forbi. Sola hadde alt tint det meste, men i skyggen var det fortsatt frost innover. Med blå himmel, og ikke en sky å se, var det flott i heia. Ulempen med sol så sent på året , er at den står lavt. Selv midt på dagen blir det lange skygger. Med caps på hodet og solbriller blir det likevel litt «mørkt». Innover var det morgenlys. Lav sol og dype skygger. Tilbaketuren endte i kveldslys, fortsatt dype skygger og med «rødere» lys. Det ble liksom ikke helt skikkelig dagslys, uten om midt på dagen, og da satt jeg inne på hytta med varm te og litt mat. På vei innover var det is enkelte plasser. Jeg måtte gå rundt et par plasser det var svart av vann – og is. På tilbaketuren var det meste tint, selv om jeg gikk forsiktig der det hadde vært is på veien inn. Med sola i mot og nesten ikke vind, ble det varmt på tilbaketuren. Jeg gikk i ullbluse og vindfleece, men vurderte å hive jakka – nede i søkkene der trekken ikke kjentes. Det hadde vært kjekt med en smak av sommer. Det ble uansett en svett tur tilbake, men antakelig kaldt uten fleecejakken. Jeg var godt fornøyd med turen da jeg igjen sto på parkeringsplassen. Det hadde egentlig vært en «ensom» tur på tross av 42 mennesker halvveis. Det var kjekt å strekke sesongen i heia så pass som til midten av oktober. Det er ikke hvert år det er mulig.

Til Blåfjellenden - som vanlig. Forrige uke var det vær, mye vær. Vind og regn. Vinden skulle komme opp mot liten storm, over 20 meter i sekundet. Da ville det blåse sterkere i kastene. Det er vær og frost som gjør at jeg ikke tar mot Blåfjellenden. Med slikt værvarsel, holder jeg meg hjemme. Det er ikke like greit å suse rundt i heia alene i uvær. Da passet det bedre med noen turer i lavlandet, og helst i skog. Værmeldingen for fredag og lørdag var ikke helt bra, men det skulle bare regne «litt» midt på dagen fredag og lørdag skulle det klare opp. Søndag ville bli en skikkelig flott dag – i følge værmeldingen. Med fullt hus på Blåfjellenden på lørdag, så jeg ikke helt syn på å overnatte den dagen. Selv med dårligere vær på fredag, og muligheter for regn på lørdag, var det kjekkere å ta innover da. Jeg ville antakelig bli alene på annekset. Det passet bra. Jeg tok mot Hunnedalen tidlig på fredag. Det litt mindre dårlige været skulle bare vare noen timer midt på dagen. Det hadde jo vært greit om jeg kom meg innover uten for mye regn. På parkeringsplassen regnet det. Var «godværet» alt over. Ikke langt inne i heia ble det nesten opphold, nøyaktig som meldt, bare et par timer senere enn hva som var nevnt. Det passet meg bra. Med noen regndråper nå og da, og vinden – trekken – bakfra, var det så avgjort helt greit å være på tur midt i oktober. Nå var spørsmålet om det ville holde til jeg var helt inne. Det gjorde det. Turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tar 2-3 timer. Det er ikke mer enn litt over 8 kilometer innover. Med 300 høydemeter både opp og ned, blir det likevel ganske anstrengende – med tung sekk. Jeg har lett sekk. Andre kommer innover med sekker som er adskillig tyngre enn min. De bruker da også like lang – eller lengre - tid enn meg. Resultatet av for tung sekk, ser jeg ofte på hytta. Det står igjen mye mat, og flere har lesset av både sovepose og liggeunderlag og annet turutstyr. Denne gangen sto det igjen både kaffe, hermetikk, knekkebrød og to bokser med øl – alkoholfritt, men altså to bokser øl. Til glede for noen som ser syn på slikt. Det kan lett være en litt trist tid når høstværet slår inn. Denne gang var været så pass medgjørlig at jeg fikk sett meg om. Fargene på marka og på bladene som henger igjen, er mørke og rustrøde. Det er fortsatt litt grønt igjen på eineren, men eller er det dype mørke farger dom dominerer. Det er ikke hvert år at fargene kommer fram så pass som i år. Det var denne gangen greit å se at høsten ikke helt var over, men for første gang denne høsten var det hvitt i et søkk under en stein. Ikke snø, men antakelig hagel. Hvitt var det i hvert fall. Vinteren er ikke langt unna. Da jeg kom inn til hytta, ble det først litt jobbing. Det er alltid noe å ta fatt på. Denne gang var det rydding og litt rengjøring, - og selvsagt noe boss som måtte på plass. Arbeidsdagen tok slutt i femtiden, og da ble det tid for te og litt mat – og lesebrettet. Det ble noen hyggelige timer i selskap med boka, mens hytta langsomt ble varm. Det kom først andre i åtte-tiden. Hovedhytta fikk besøk av i alt elleve stykker. De som kom hadde brukt hodelykt det siste stykket, og siden det hadde regnet (som meldt), vår det mye våte klær. De ble hengt til tørk ved ovnen – lagvis.... Det regnet på lørdagsmorgen, men da jeg tok ut var det opphold, og på hele turen over heia mot Hunnedalen hadde jeg helt greit vær. Det ble en flott tur hvor jeg fikk se sol inne i mellom. Det kom en god del folk i mot som skulle til hytta. Nede i dalen, kom det en jente gående. Tydelig godt fjellvant. Hun skulle til Sandvatn. Jeg tillot meg å spørre om hun hadde med lykt. Det hadde hun. Det er noen timers tur til Sandvatn fra Høgaleitet. Hun fikk antakelig bruk for lykta. Jeg var uansett fornøyd med turen over heia.

Bjødnali er en flott plass. Vi starter vanligvis fra Sælandsskogen. Fra Eikelandskole, blir det en kilometer mer, og det tror jeg vil passe. Den vanlige turen er litt kort. (Tillegget rundt Engjavannet gir et par-tre kilometer til.) (Det er litt "anstrengende" å se bilder feil vei, og rimelig enkelt å få rettet dette, i hvert fall på min PC))

Jeg har hatt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden i det siste. Sirkelsag på egenhånd, høres ikke bra ut. håper det går bra. (En enkel tur- (for det meste på vei), men med skikkelig flott natur, var inn til Lanes. Som erstatning for skikkelig fjelltur, er ikke dette noe, men som start på en ny runde - virkelig noe å få med seg.)

Jeg har aldri vært så heldig å se noe slik, selvsagt var det ei hulder. (Det må være to sorter hulder i Norge. Den vestnorske hulder hadde ikke hale...)

Dagens program var fra mine kanter av landet. Skikkelig kjekt og se. Jeg var ikke overrasket over at noen syntes det var et "tøft" terreng. De slo leir ved Jomfruvannet (mitt bilde er tatt omtrent der de slo leir.) og da passer det - selvsagt - å fortelle om Jomfruvannet.... Det het opprinnelig Noredalsvannet (på krokiet som ble oppmålt rundt, 1870 står dette navnet) og elva - ånå - Nordånå.. Inne i enden av vannet lå (ligger) det en "lega" - et innkryp/bu, som het Noredalslegå. En mann, som var blant de som ALDRI for med løgn, knapt overdrivelser, lå her inne, og fikk se huldra. Siden han måtte ha sett noe som han mente var huldra, måtte folk tro på dette. Det førte til at bua fikk navnet Jomfrulegå, og vannet etter hvert Jomfruvannet. (som det står på dagens kart). Ånå heter fortsatt Nordånå.... Det skal bli kjekt å se om de får med seg Fidjafossen. Her går stien i elvejuvet, og det kan være vanskelig å komme forbi om det er mye vann. Det så ut til å være litt vann i elva. Lengre ned er det igjen steder som kan knyttes til hulrer - Gjertrudjuvet og Huldrehaugene, men jeg tror ikke programmet tar med slikt.

Alt på fredagens tur ble det diskutert hvor vi skulle ta ut på lørdag. For egen del så var jeg ikke helt sikker på om det var så lurt å ta på tur med værvarsel om vind på over 20 m/sek. Med mange på tur er det lite som kan gå galt, og Bestyrerinnen var oppsatt på å være med. Jeg bestemte meg for å slå følge. Sigbjørn og Anne Lise har vært en tur til Lanes inn av Espeland på riksvei 503 (fra Vikeså). En times kjøring fra oss, men på god vei – for det meste. Sigbjørn mente bestemt at turen innover dalen til Lanes var verdt en kjøretur på en time. Natur og stedet Lanes var verdt å få med seg. Vi ble enige om å starte hjemmefra klokka 10, med en oppsamling på Vikeså, for så å kjøre sammen innover mot Espeland. Rett over Storånå i Espedal, går det en vei innover (til høyre når du kommer fra Vikeså og 200 meter innover). Veien går inn til et opplysningsskilt og der er det en liten parkeringsplass. Fra parkeringsplassen er det bare å følge veien innover forbi Roaldsvannet og inn til Fossebrekka. Derfra er videre rett fram til der traktorveien slutter, så overtar en merket sti ned mot Maudalsvannet og rundt til Lanes. Samme vei tilbake. Vi var i alt ti stykker på tur denne dagen. En grei gjeng å være på tur med. Det ble temmelig fullt på parkeringsplassen, men det kom biler etter oss. Turen gikk innover en helt vanlig vei. Med grønne marker og fjell og trær. De første kilometerne gikk unna uten at det var noe spesielt å se. Bortsett fra en skikkelig stor jettegryte i en liten foss. Etter to kilometer var vi inne ved Hælen, og kunne se Fossebrekka foran oss. Veien ble mer driftevei enn traktorvei, og i lia opp mot fossen var det tydelig at det en gang hadde vært en gård. Steingjerdene sto igjen, sammen med en rusten høyvender. Det var nok drift her inne til en stund ut på 50 tallet. Over fossen gikk det bru, men vi skulle videre innover mot Maudalsvannet. Veien gikk opp og ned, rundt en kolle, og i toppen av bakken fikk vi øye på en merkepinne - «fyrstikk» – med rød topp. Her begynte stien mot Lanes, som vi greit kunne se en kilometer lengre inne. Stien langs Lanesstranda og Brattestøl, var tydelig og grei. En lett sti å komme seg fram på. Det var også kjekt å komme ut i terrenget, spesielt med flotte høstfarger rundt om kring. Det var et par småbekker og litt ur, men det var gjort en del for at folk skulle komme lett fram. En kjekk liten kilometer. På selve Lanes var det gamle murer fra mange bygninger. Det må ha vært et lite samfunn her ute en gang i tiden. Det står igjen en laftet tømmerhytte. Nå er det vanskelig å se hvor gamle slike hytter er, men møblene innenfor og interiøret var i hvert fall gammelt. For vår del fant vi en flott plass i le for vinden bak noen gamle murer. Det ble en kjekk pause i godt selskap. Tilbaketuren gikk somme vei som turen inn. Mens vi spiste, blåste det skikkelig opp, og vinden var virkelig kraftig der den fikk tak. Maudalsvannet gikk hvitt, og vinden må ha vært opp mot liten storm. Vi blåste tilbake til bilen, men igjen med en liten pause øverst i Fossebrekkå for å beundre utsikten – nok en gang. Den var vel verdt å få med seg. Vi brukte nesten fire timer på turen, som var litt over ti kilometer. Da hadde vi en god pause, og det tar litt tid å kikke seg rundt. For det var så avgjort verdt å få med seg naturen og utsikten på denne turen.

Det er alltid kjekt å få en tilbakemelding. Mange takk for vennlige ord. Jeg går normalt fra Hunnedalen, Det står et ganske stort skilt ved veien som viser hvor stien begynner. (Nå er Blåfjellenden et godt stykke fra Litle Aurådalen, men landskapet er stor sett det samme. Men Blåfjellenden ligger på 600 moh mens Litle Aurådalen ligger på omtrent 1000

Det blir nok en uke uten besøk på Blåfjellenden. Denne gangen ble turen erstattet av en flott tur til Bjødnali, med en ekstra runde rundt Engjavannet før vi tok fatt på det siste strekket mot Sjelset og videre til Sælandsskogen. «Vi» i denne forbindelse var en gjeng som jeg ar gått tur med en del ganger. Ikke så ofte hjemme, men mange turer på Grand Canaria Min svoger Sigbjørn hadde besøk fra Tysvær. Edvin og Anne Margrete er faste medlemmer av turgjengen på Grand Canaria, og siden det var snakk om tur, ble det til at Kjell og Ingrid også meldte seg. Vi ble 9 stykker som stillet til start i Sælandsskogen. Værmeldingen var grunn til at vi valgte nettopp denne turen. Det var meldt om sterk vind, og på denne turen er det mye skog, - som tar av for vind. Selv om det gikk kjapt å bestemme at vi skulle møte opp i Sælandsskogen, var det ikke like klart hvor resten av turen skulle gå. Det er mulig å gå opp Urdådalen eller over Blåfjellet for å komme opp til Bjødnali. Sigbjørn og Anne Lise har i tillegg funnet en sti mot toppen av Blåfjell som ikke er merket. Siden det var en del i følget som aldri hadde gått i området tidligere ble det bestemt at vi skulle gå opp Urdådalen. Det er nok den flotteste måten å komme oppover mot Bjødnali. Med ni stykker i følge, blir det litt mer behagelig tempo opp bakkene enn om jeg går alene. I vått vær går det likevel ikke fort å tråkke på, over eller i mellom alle steinene i stien oppover. Høsten er kommet, og det var flotte farger opp over dalen. For å få beundret fargene måtte vi stoppe opp. Alle steinene i stien gjør det nødvendig å følge nok så nøye med hvor beina plasseres. Det er lett å få overtråkk. Vi stoppet noen ganger bare for å sjekke «høsten». Selvsagt ble det en lengre stopp oppe ved garden. Denne gangen var det med både kaffe og mat. Etter en god pause – med kjekk drøs og utveksling av minner fra turene i «Syden», fortsatte vi videre – rundt Engjavannet og mot Skogen. Vanligvis går turen direkte mot Sjelset fra Bjødnali. Det er mulig, og helt greit å gå rundt Engjavannet, og på den måten utvide turen mer et par muligens tre kilometer. En helt grei forlengelse, om du ikke roter deg bort i Engjamyrene, noe jeg var med på første gang vi gikk her. Gjengen fikk en fin tur rundt vannet. Sola kom fram, det ble varmt, nesten sommer, og med høstfarger på marka og på trærne, ble det en skikkelig flott ekstrarunde. Det blåste i skaret over mot Sjelset, og det var dis ute ved kysten som gjorde det vanskelig å få sett utsikten. Vi fortsatte rundt mot Sælandsskogen. Den vanlige runden, er ikke mer enn 8 kilometer, og går greit på to timer. Inklusive ekstrarunden blir turen på omtrent 11 kilometer, og vi brukte nesten fire timer. Da med en god pause og mange stopp. Nå er ikke terrenget og været som på Kanariøyene, men gjengen, humøret og turgleden den samme. Vi fikk en skikkelig flott tur sammen. Det er kjekt å være på tur med denne gjengen.

Da tror jeg Impact også blir for vide. Det er nettopp sko med bredde over foten jeg trenger.

Jeg synes du muligens bør prøve ALFA Impact. Dette er ikke høye jaktstøvler, men vanlige fjellstøvler. Etter 10-11 måneders bruk, kan jeg anbefale disse. Mykt lær, god passform, fortsatt vanntette, og ser ut til å tåle slitasje bra. Bedre enn vanlige Walk King.

Det er ingen tvil om at en god del pensjonister i Norge er både spreke og lever bra – og jeg er en av disse. Rimelig sprek, og så pass heldig at jeg kan dra til Blåfjellenden når det måtte passe. Denne uka passet det å dra fredag, for å gå tilbake lørdag. Været var avgjørende for dette valget. YR lovet opphold på fredag, men regn på morgenen lørdag. Heldigvis var det snakk om oppholdsvær ut over dagen. Nå har YR tatt feil noen ganger.... Turen inn til hytta tar meg nå noe over to timer – omtrent 2 1/2 time for å være nøyaktig. Jeg kjenner jo omtrent hver stein og myrhull innover, og det burde ikke være mye «nytt» å se på. Likevel er hver tur forskjellig fra alle de andre turene på samme stien. Det har ikke blitt «kjedelig» å gå mot Blåfjellenden til nå, og jeg regner med å kunne ta turen noen ganger til. Selvsagt er det spesielt med høst. Det er mer farger, men det jeg først og fremt legger merke til (om jeg tar meg tid til det), er stillheten. Det er omtrent ikke en lyd. Småfuglene er i «syden», sauene er på beite i lavlandet, og det er bare bekker og fosser som lager lyd. Denne gangen stoppet jeg opp et par ganger bare for å få med meg stillheten. God for sjel og legeme, påstår mange. Jeg kjenner i hvert fall at den «gode følelsen» siger inn i like stunder. På vei innover heia, var det tåke og dis. Ikke akkurat regn, men vått. Fargene på trærne og på marka kommer bedre fram i slikt lys, og det er jo kjekt å ta noen bilder som for en gangs skyld ikke er helt som vanlig. Nå er det vel ingen ting «vanlig» med noen årstid, og høsten skiller seg i så måte ikke ut. Det så vidt vært frost en natt eller to. Nok til at fargene kommer frem. Enkelte år har det vært snø og glatt i september. I år har det omtrent vært sommer. Fredagskveld på Blåfjellenden, betyr som regel at jeg får ha hytta for meg selv til det blir mørkt. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte rolig ned etter en tur på 2 – 3 timer og bare slappe av - i eget selskap. Litt – mye – drikke, varm te og noe å spise, gjør det hele til en liten «opplevelse». Også denne fredagen kom det folk sent. De første, to fedre med hver sine to småjenter, kom i nitiden og det kom folk senere. Som vanlig ble det en hyggelig kveld i godt selskap. Lørdag morgen hadde værgudene ombestemt seg. Bakken var nyvasket og ren. Regnet om natta hadde gjort bakken våt. Det tørket fort opp i sola som skinte fra blå himmel. Uventet, for min del, men like velkomment for det. Det har blitt noen flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Denne føyde seg flott inn i rekken. Det var bare å finne roen og nyte vær og natur. Det trakk over på vei hjem. Ikke slik at det kom nedbør, men sola forsvant. Selv om det ble overskyet, var det ikke nødvendig med jakke. Jeg gikk hele turen i bare ullblusen, og fikk en flott tur over heia. Det ble tid til en liten pause hos kjentfolk i Hunnedalen, og selv om jeg var svett, så ble det ikke kaldt å sitte ned uten jakka. En flott tur så pass sent i sesongen.

I jevnt regn i mer en et par timer, har du to valg. du kan vare våt og kald, eller våt og varm. I gore-tex med nok klær under holder du varmen selv boxeren er våt. (Da med stil-longs i tillegg). Uten gore-tex er du våt OG kald. Om noen prøver å hevde noe annet, har de aldri vært i skikkelig regnvær i timevis. (Jeg blir først våt opp etter armene, og i kaldt vær i bare ullbluse og jakke, så blir det kaldt.) Jeg har aldri problemer med å vite når jeg er våt på beina. Det kjenner jeg med en gang. Normalt vil jeg også vite om jeg blir vår gjennom skoene eller om vannet kommer over kanten. (I Gore-tex bukser med stramming nede, er det mulig å vasse korte strekk uten å bli våt.)