REJOHN

Alene, men mange andre på tur. Fortsatt var det slik at jeg ikke helt stolte på foten etter at jeg ødela denne for omtrent 14. dager siden. Det har blitt mange turer i strandkanten, på flate Jæren. Her har foten etter hvert oppført seg skikkelig. Det har bare blitt en tur med litt bakke og «terreng», opp til Blåfjellet. Det var en stund siden, og det gikk nesten helt greit. Var det på tide å forsøke seg på noen gode bakker? Bestyrerinnen hadde andre planer, broderen var opptatt med sitt. Det måtte bli en tur uten selskap denne tirsdagen. Forsåvidt greit, da trengte jeg ikke å ta hensyn til andre. Rundt Lifjellet var det en stund siden jeg hadde gått. Det er en tur med mye opp og ned og en del «krøkket» sti. I tillegg er det litt «kinkig» å korte ned turen. Det er mulig å gå ut mot Li og vei, men da ender jeg et godt stykke fra bilen. Det ville være enklere å ta fra Gramstad, og gå til Bjørndalsfjellet, eventuelt oppom Fjogstadnuten og «spe på» med Dalsnuten om alt laget seg. Det gjør sjeldent det. Yr mente det ville bli overskyet vær med lite vind. Jeg glemte å sjekke temperaturen. På morgenen viste termometeret utenfor kjøkkenvinduet 5 grader. På vei innover mot Sandnes var temperaturen 3 grader. Jeg lurte på om det hadde vært frost i høyden den natten. En tirsdag i romjulen, hvor mange kan det være på tur da? Det viste seg å være flere enn mange. Parkeringsplassen ved Gramstad var nesten full. De fleste ville antakelig mot Dalsnuten. Jeg ville muligens møte noen av disse på toppen om jeg tok den veien. Oppover mot Bjørndalsfjellet var det ikke mange, men jeg så folk oppover, tok igjen noen, og det kom folk i mot. Jeg spurte en kar som kom nedover om det var frost på toppen, og han hadde ikke lagt merke til noe. Like etter kunne jeg se «snerk» på en liten pytt, men det var det eneste tegn til frost jeg kom over. Jeg fikk «pes» oppover bakkene mot toppen av Bjørndalsfjellet. To jenter kom bak meg, og jeg prøvde å holde de der. Puls og pust kom opp i rød sone. Det var greit å puste ut på toppen til jente kom. Da startet jeg nedover. Nedover er alltid greit, men bakkene oppover mot Fjogstadnuten var uvanlig lite samarbeidsvillige. Jeg tror jeg forstår mer av broderens tilnærming til de bakkene etter en tung tur mot Bjørndalsfjellet. Det er jamn fart som teller. Det var en del folk i stien mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr, men ingen ting i mot 17. mai toget mot Dalsnuten. Nede ved Revholstjørn var det ikke snakk om å ta enkleste vei mot Gramstad. Denne dagen måtte det bli en tur til toppen av Dalsnuten. Og det ble det. Jeg gikk samme vei tilbake fra toppen – mot Revholstjørn og veien. Det er antakelig litt lengre, men adskillig greier å gå. Selv de siste kilometerne på vei var greie etter pustepausen ned fra Dalsnuten. Det gikk greit. På parkeringsplassen var det enda flere biler enn da jeg kom. Nesten fullt, og mye folk og unger de fleste stedene. 9 kilometer og to og en halv time, tok turen. En grei tur på en grei tirsdag.

1. juledag kom med strålende vær. Det var sol fra blå himmel, og nesten ikke vind, bare litt trekk. Sol, er en liten overdrivelse. Den viste seg ikke over kanten før nok så langt på dag. Den forsvant også ganske fort på ettermiddagen. Rundt klokka 4 var sola under horisonten. Som hos så mange andre, ble det en litt annerledes feiring av julen dette året. Julaften var vi «ferdige» med arrangementet alt før ti. Det ble likevel en sen kveld for Bestyrerinnen og meg. Første juledag var vi litt sene i gang med frokosten, og først over 11 ble tur nevnt. Bestyrerinnen tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. De sto på trappa hjemme hos seg, og var klar for tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen Ved Friluftshuset på Orre. For Bestyrerinnen og meg betød det en frokost i all hast mens vi pakket og gjorde oss klar for tur. Til «alles» store overraskelse, var det skikkelig frost ute. Min bil var helt nedfrosset, og det var glatt på asfalten. Slike forhold er ikke hva jeg ønsker meg, og da blir det ofte tur på flater med mye sand – stranden. Da vi kom til Orre sto Sigbjørn og Anne Lise og ventet. Vi hadde ikke avtalt hvor turen skulle gå fra Friluftshuset, og Bestyrerinnen valgte å gå mot elva. Nesten et par kilometer på god sti innenfor sanddynene. Vi møtte en del folk på vei mot elva, men da vi kom ut på selve stranden kunne vi se mye mer enn «en del». Det var heller folksomt. Nå er stranden så pass bred at det ikke var noe problem å holde avstand. Vi måtte opp i den løse sanden noen ganger, men det gikk greit å komme fram – med minst et par meter mellom oss og andre. Ved det gamle vraket i enden av Orresanden, ble det tatt en sjefsbeslutning om å fortsette videre mot Revtangen. Sigbjørn mente vi burde fortsette mot nord, og først da vi nesten nådde bebyggelsen, tok vi en pause, og fortsatte så tilbake mot Friluftshuset. Returen gikk på sti opp og ned sanddynene et stykke fra vannkanten. Stranden er jo egentlig flat, men stien inne i dynene er langt fra flat. Her går det opp og ned, rene berg og dalbane. Tilsammen blir det nok noen høydemeter. Det gikk i bra tempo, og i løs sand og oppoverbakke ble det god trening ut av turen. Det er ikke alltid det blir så mye kondisjonstrening ut av en strandtur. Det var ikke like mye folk fra Revtangen og tilbake. Vi kunne se mye folk nede på stranden. Nesten framme ved Friluftshuset, gikk vi på kjentfolk. Det ble en liten stopp, men selv om det ikke trakk noe spesielt ble det likevel kaldt etterhvert.. Parkeringsplassen ved Friluftshuset var nesten full. Det var tydelig en av de store utfartsdagene. Det var egentlig ikke så underlig, for været var jo skikkelig bra. Det ble 6,5 kilometer før pausen, men tilbake var det bare 5 kilometer. Tilsammen litt over en mil. Jeg synes det var en grei tur til å være på en 1. juledag.

Tur nummer 150 på årets korteste dag. 2020 har – så lang – vært et litt spesielt år på mange måter. Pandemien har snudd opp og ned på mange ting. Det er ikke nok å ønske seg tilbake til «vanlige» dager. Koronaen er antakelig kommet for å bli, i hvert fall et stykke ut på 2021. For egen del har pandemien gjort at jeg har brukt flere dager på tur enn tidligere. Mot normalt ca 120 turer, har det dette året blitt 150 og muligens et par til. Nå har det antakelig blitt flere korte turer. Alder og korona gjør at det ikke alltid passer med lange dagsturer. Er jeg heldig, blir det flere langturer til neste år. En del av turene jeg skriver om går over to dager. Egentlig blir det derfor flere enn 150 turer i 2020, men siden jeg synes 150 er nok, teller jeg ikke helt nøyaktig. Det blir uansett nok timer med sekk og svette. Broderen var med på tur nummer 150. Det er ingen stor overraskelse at broderen er med på tur. Det skjer ganske ofte, og altså også på tur 150. Eller var det ingen grunn til å feire akkurat denne turen. Det ble en tur som svært mange andre i 2020. høsten har vært preget av dårlig vær. Det har vært dager med sol og bra vær, men mange dager med regn og vind. Nå kan vi, som pensjonister, velge hvilke dager vi går tur, men det har likevel blitt en del våte turer. Tirsdag ble valgt til turdag, fordi YR mente det ville være mindre regn og vind enn de nærmeste dagene. Dagene fremover kunne ellers bli våte. På en litt våt og vindfull tirsdag ville det passe bra å ta en tur over Blåfjell til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til Sælandsskogen. En tur på godt under en mil, men som likevel ville ta omtrent to timer. En passe økt midt i uka. Vi starter tidligere på sommeren. Det blir tidlig mørkt i slutten av desember. Egentlig var det anledning til å feire litt denne tirsdagen. 22. desember er dagen med minst lys – den korteste dagen i året. Det merkes og derfor litt senere start enn på sommeren. Det kunne merkes at det var vintersolverv. Vi fikk sola midt i ansiktet et lite øyeblikk. Det lille glimtet av sol, som ikke var meldt av Yr, ble fulgt opp av mindre vind enn meldt og mindre nedbør enn forutsatt. Vær-messig ble det helt grei tur. Bakken opp til toppen av Blåfjell, er både lang og noen plasser litt bratt. Det er likevel enklere å komme opp den vanlig stien enn den kronglete og bratte veien vi fulgte for noen uker siden. Det ble en helt vanlig tur rundt. Litt vann, litt regn, mye søle, lite sol og litt vind. Vi møtte en person på vei nedover fra Blåfjell, og det satt to stykker oppe ved garden da vi kom dit. Det var morgenlys da vi startet, og kveldslys da vi kom ned til bilene. Det er helt greit å kunne se framover mot lysere tider. Selv med kulde og is (som meldt for julehelgen) så går det mot lysere tider.

Mange takk for det. Å seile rundt Jæren kan være vanskelig.

Med uhell underveis. Enkelte dager burde i utgangspunktet være uten tur. De dagene det går galt. Det er ikke lett å vite på forhånd hvilke dager det er. Dette var ikke fredag den 13, men tirsdag den 15. desember. Og altså en dag der ting ikke gikk slik som forutsatt. Starten var bra. Broderen ringte og inviterte på tur. For egen del hadde jeg tenkt på bare en kjapp og kort tur fra Sele til Hellestø – og tilbake. Broderen hadde andre planer. Han er under opptrening, og hadde denne dagen lagt inn en litt lengre tur. For broderen en langtur på omtrent en mil. Han ville se hvordan foten oppførte seg med litt større belastning enn det han vanligvis hadde – etter skaden. Broderens forslag var å gå mot Friluftshuset på Orre fra Reve havn. For meg er denne turen en «standardtur», og da som oftest fra Reve og til Orre og tilbake. En standardtur på omtrent en mil. En flat og grei mil, men altså – en mil. Jeg hadde sett for meg en like flat og grei tur på omtrent syv kilometer. Vi ble enige om å ta til Reve. På Reve havn var det en bil, og ikke folk. Nå betyr været selvsagt en del når vi skal ut på tur. En spasertur langs nordsjøen er faktisk væravhengig. Med full storm ulende rundt ørene, blir det ikke lange turen. Denne dagen var det lite vind og overskyet, omtrent det YR meldte. Selv om det var lite vind, så blåste det fra sør. Rett i mot. Det første stykket bortover mot Reve var noen kalde minutter. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått opp dampen og kunne slappe litt av. Vi valgte å gå langs sjøkanten ute på åpne stranden. Det er mulig å gå inne i sand-dynene, men det er mye mer opp og ned, og så lange stranden er noen lunde fast er det enklere å gå der. Det var spor av sterkere vind og høyere bølger langs strandkanten denne dagen. Mye tare var kastet opp på stranden og bølgene hadde gått langt opp mot sand-dynene. I starten av Orresanden valgte vi å gå opp i dynene for å følge disse videre sørover. Det er egentlig enkel å følge stien og selv om det går litt opp og ned, så er stien her mye slettere enn stien i dynene langs Revestranden. Det er noen små bratte kneiker for å komme opp til toppen av dynene. Her karte jeg på en eller annen måte å tråkke «feil» - ikke «over», men slik at det gjorde skikkelig vondt på utsiden av foten under ankelen. Hvorfor dette skal gjøre svinvondt klarer jeg ikke helt å skjønne, men det kan henge sammen med noe jernskrammel som jeg fortsatt har inne i foten eter et brudd i 1996. Det ble litt redusert fart etter dette. Vi gikk likevel til Friluftshuset før vi tok fatt på tilbaketuren. Den gikk letteste – og flateste veien mot Reve havn. Turen er på tilsammen 10 flate kilometer. Nå gikk de siste 6 med en fot som så avgjort ikke samarbeidet. Vi kom likevel omsider til bilene. Det var godt å få sitte ned.

Dagens gode latter. Godt sagt.... For å få tid til tur er - selvsagt - å bli pensjonist.

Det er folk som telter (eller overnatter)i området, men det er midt i Sandnes... En mørk kveld var det noen som overnattet på Dalsnuten, med bål. Da ringte noen nede i byen til politiet, for de så brann på fjellet

Bestyrerinnen bestemte ganske kjapt at det skulle bli tur på lørdagsmorgen. Vi var ikke en gang kommet til det punktet på dagsorden der turmålet ble besluttet, før telefonen ringte. Det var Sigbjørn som ringte, og han lurte på om vi ville bli med på en tur fra Gramstad til Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Bestyrerinnen går gjerne på tur med Sigbjørn og Anne Lise, og jeg følge som oftest med. Hun sa ja til forslaget med en gang. For egne del var det planen å ta nettopp denne turen forrige lørdag. Sterk vind gjorde at jeg valgte å gå rundt Lifjellet. Det kunne på mange måter passe bra å ta denne turen denne lørdagen, men det betyr å «klatre» opp «Rinda» mot Matisrudlå. Som ikke er en bakke jeg synes er grei. For meg – ikke for andre – er den både bratt og litt «eksponert». Jeg kunne jo ikke bakke ut fra denne turen denne uka, når den var planlagt forrige uke. Det burde gå greit å komme opp bakken. Hjemme var det fem grader. Yr mente på fredagskvelden at det ikke ville være frost om natten. Jeg tenkte ikke på temperaturen i det hele tatt på vei mot Gramstad. Jeg – vi – ble skikkelig overrasket da vi så is på pyttene langs veien mot Paradis-skaret. Det var uventet, men siden «Rindå» ligger mor sør, ville det ikke være noe problem å komme opp til Matisrudlå. Som vanlig tok det tid å komme opp til toppen av bakken. Min puls farer fort i været i bratte og eksponerte bakker. Det gjør ikke «klatringen» lettere. Ingen av de andre i følget var «plaget» av bakken, så vi kom opp i god form. Egentlig går det ikke så veldig lang tid å komme opp den bakken. Det bare virker slik. På toppen av bakken tok Sigbjørn og jeg en avstikker opp til toppen av Matisrudlå, men Anne Lise og Bestyrerinnen fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Det er ikke mange meter/høydemeter til toppen, og det tok ikke så veldig lang tid før vi var samlet igjen. Vi gikk samlet opp den siste bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet. Nedover tok jeg den vanlige veien, men de andre, med Sigbjørn i spissen, gikk rett ned den bratte skråningen. Jeg hadde hatt nok av bratte bakker.... Nedover mot veien, diskuterte vi om vi virkelig skulle ta runden om Fjogstadnuten. Det er snart jul med mye å gjøre. Anne Lise ventet gjester denne dagen, og hadde det litt «travelt». Det ble likevel til at vi tok om Fjogstadnuten og Revholstjørn. Dette er ingen lang omvei, men gjorde at turen ble omtrent 8 kilometer. Nå er turen fra veien, over Fjogstadnuten og tilbake til Gramstad, en egentlig flott tur. Mange velger å bare gå den lille runden fra bilen og rundt, og det er nok fordi denne turen ikke er tung, men også fordi den gir mulighet til å se både Sandes og Stavanger sånn litt fra «oven». En passe lørdagstur mente Bestyrerinnen, og det kan hun ha rett i. I vertfall en flott tur for meg.

Det var snakk om sol, og siden det ikke hadde regnet på noen dage, betød det «bra forhold» - for tur. I desember gjelder det å utnytte de gode muligheter ne når de er der. Finvær er ikke en selvfølge i desember. Hjemme var det 4-5 varmegrader, og lite vind. Vinden skulle komme fra øst- sørøst. Slik vind gir sjeldent mye nedbør, og betyr som oftest greit vær. Det ville muligens passe å gå tur på Høgjæren. Der er det ikke mye som hindrer utsynet og lite som skygger for solen. Selv om den står svært lavt på denne tiden. Ulempen er at det er også lite som gir ly for vind. Jeg la avgårde, men bare et lite stykke mot Bryne, kunne jeg se området hvor jeg hadde tenkt å gå. I skyggen av noe sinte svarte skyer. Det kom også noen få dråper, og asfalten var våt da jeg nærmet meg Høgjæren. Det var ikke mulig å gå fra Holmavatn. Veien inn var sperret av asfalterings maskiner. Jeg måtte snu og ta til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Der var det en bil utenom min. Ikke den helt store utfluktsdagen dette. Yr hadde tatt litt feil. Sola var gjemt bak de mørke skyene, og på parkeringsplassen blåste det opp mot en stiv bris. Med bare et par grader, var det skikkelig kaldt. Nå hadde jeg heldigvis på «vinter» utrustning. Lang under, gore-tex vindtett bukse, vanter og en gammel Norrøna vind-fleece, og på toppen vinterlokket. En grønn «sivil» BF, av fin gammel årgang. Minst 20 år, og slitt i kantene. Med bare ullbluse og vind-fleece, ble det kaldt det første stykket. Heldigvis går stien i skogkanten i le for østavind et lite stykke, til jeg fikk opp varmen. Vind og kulde er ikke en god kombinasjon. På Høgjæren er det mulig å ta forskjellige turer. Jeg hadde tenkt meg til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 9 kilometer, men da jeg kom ned mot stidelet, fant jeg ut at det var helt greit å utvide turen til 11 kilometer ved å gå om Holmavatn. Det er lett å lure seg selv. Nedover mot Steinkjerringå, hadde jeg vinden omtrent bakfra, og det var jo greit. Ikke fullt så kjekt å få vinden omtrent forfra resten av turen. Det ble en kald fornøyelse, selv med gode klær. På vei oppover mot Synesvarden lettet det en stor fugl foran meg. Jeg tenkte først på svane, men halsen var for kort og beina for lange. Det var nok en hegre. Jeg mener det er første gang jeg ser denne fuglen her. Litt lengre oppe i lia brummet det i en gravemaskin. I verneområdet. Det kunne da ikke være riktig. Det viste seg at eieren hadde tillatelse til senke vannet i et lite myrsøkk. Og merker av litt graving i et bekkeleie forsvinner fort. Med veien inn mot Holmavatn og adkomsten til den største parkeringsplassen sperret, ville det ikke være mange folk på tur. Jeg traff bare tre personer totalt. Det ble en ensom tur. Det var fortsatt så pass kaldt i vinden på parkeringsplassen da jeg kom ned, at jeg krøp inn i bilen for å skifte bluse. Etter en slik tur i kulde og vind, blir jeg likevel ikke varm før etter en lang dusj.

Jeg kan forstå at folk bærer med seg Real når turen går over en del dager, både vekt av mat og brensel avgjør spørsmålet. Jeg bruker selv Fjordland til middag på mine overnattingsturer til selvbetjente turistforeningshytter, selv om det blir mer en en overnatting. Vektforskjellen er ca 300 gram pr pakke (meget omtrentlig) og et halvt kilo gjør jo utslag på en tredagers tur. Det er mange som kommer til hyttene (med STORE sekker) som "bare" har med Real. Muligens greit nok , men når de samme folkene drar opp flasker (i flertall) med vin - i glassflasker, da detter jeg av lasset. Fjordland tåler godt et par - tre dager i sekken, selv om temperaturen er godt over vanlig sommertemperatur, og det er bedre mat en Real.

Mye folk på Dale. Søndagstur rundt Lifjellet – alene. Det er en stund siden sist jeg gjorde det. På vinteren blir det mange turer rundt Lifjellet, om tingene blir som før. Søndag har det helst blitt turer med Bestyrerinnen eller Broderen. Begge synes turen rundt Lifjellet er både lang og tung, og begge har harr noen spektakulære fall nettopp på den runden. Begge ønsker ikke å gjenta dette. Nå går jeg også forsiktig. Det slår ut på tiden jeg brukere. Det går langsommere. Etter en noe våt lørdag var jeg klar for en litt tørrere søndag og en litt lengre treningstur. Selvsagt måtte det da bli rundt Lifjellet. Det ligger jo lagelig til midt i Sandnes og er enkelt å nå. Siden jeg har gått denne runden et utall ganger, vet jeg hvor «utfordringene» ligger. Heldigvis var det ikke antydning til is, temperaturen var godt over frysepunktet. Det var til og med nesten tørt enkelte plasser. Jeg var ikke alene på Dale. Det sto biler nesten over alt. Det er sjeldent jeg ser så mange biler, selv på en søndag. Det var folk som gjorde seg klar til tur, og utover i stien mot Dalsvågen var det spor, men ikke folk. Det kom en kar, rett før sti delet mot Sprettraubakken, og «selvsagt» tok han opp den veien. Jeg ser ganske ofte folk på vei opp denne bakken. Litt lengre ute mot Bymarka, traff jeg på to kjekke jenter. De kom opp mot den merkede stien fra sjøsiden, og jeg lurte på om de hadde kommet med båt. De hadde bare tatt feil sti et lite stykke. Det var en litt sur vind på toppen. Det var en del folk og det kom noen oppover veien. Fra toppen og nedover var det mye folk. Det ble faktisk litt vanskelig å holde skikkelig avstand en stund. Merkelig nok er ikke alle like flinke til å gi plass. Noen tar antakelig ikke smittesituasjonen alvorlig, mens andre, spesielt de minste, nok bare glemmer hele greia. Nede ved Dalevann snakket jeg med et par som hadde kommet ned bakken samtidig med meg. De var på vei mot Hommersåk, og ville følge en sti langs Dalevann over til Li-siden. De mente det var enkelt å krysse myr rett ved vannet. Det jeg ikke er sikker på, er om de tar veien mot Slettebø eller Jødestad. Etter å ha vasset i vann en god del av turen, var det helt greit å komme inn i skogen ned mot Dale. Her i skogen er det mulig å holde god fart nedover, selv om det er forholdsvis bratt. Underlaget er for det meste tørr skogbunn. Jeg holder likevel et lite øye med røttene. De er spinnglatte når de er våte. På Dale var det bort i mot fullt på parkeringsplassene. Det er tydelig at også Dale området har blitt et utfartssted. Det var mange familier – med og uten hunder, og de fleste skulle nok på tur. Ikke mange tar turen rundt Lifjell. Den er på omtrent 9 kilometer og tar (for meg) tre timer.

Det pleier å bli en litt lengre tur midt i uka. Ellers blir det helst en kjapp tur rundt Gruda eller fra Sele til Hellestø. Begge disse vanlige turene er på 7-8 kilometer og tar godt over en time, men de er ikke så lange (eller «tunge») at de er med loggen. Nå på vinteren blir det likevel ikke de lengste turene. Normalt mener jeg det er en god tur om den blir på to timer – og det er noen bakker underveis. Lengden blir likevel ofte ikke mer enn 8-10 kilometer. Tidligere var det et par lange turer i uka. Gjerne 6 timers turer på 16-18 kilometer. Nå blir det få langturer, men til gjengjeld mange korte, nesten hver dag. Broderen har ikke helt samme interessen for tur som meg og går bare 2-3 turer i uka. Den siste tiden har han blitt plaget med en fot som ikke helt samarbeider. Det gjør at han for det meste går korte turer. Ofte blir turen så korte at de ikke en gang er med i loggen. Denne gangen diskuterte vi hvor vi slukke legge turen, og ble enige om nok en gang å gå fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset. Rundturen fra Sælandsskogen og opp Urdådalen er egentlig ikke på mer en 7 kilometer, men vi går oppom Blåfjell – toppen – og helt opp til husene på Bjødnali, og på den måten strekker vi turen til omtrent 8 kilometer og to timer. Sist vi gikk i dette området, bar det rett opp mot toppen. En lang og dryg bakke, med mange kneiker og bratte partier. Denne gangen gikk vi også til toppen av Blåfjell, men den «vanlige» veien opp. Det må jo være like mange høydemeter opp til toppen, men det går mye greiere opp stien. Eller mer korrekt «vei» for den merkede stien går på opparbeidet «kjerrevei» som slynger seg noe mer forsiktig oppover, og er helt grei å gå på, selv om stien enkelte plasser er vasket vekk. Med ganske bra vær, var det god sikt fra toppen av Blåfjell. Det var mulig å se langt til havs og innover i heia. Et godt utsiktspunkt, som det er lett å komme til. Etter alt regnet, ville det antakelig være mye vann i bekken, og det ville bli vassing i myra nedover mot Urdådalen. Vi ble litt overrasket da det faktisk ikke var så mye vann. Det gikk helt greit å komme over bekken, og myra var ikke våtere enn vanlig. Dette var en tur uten trengsel. Det var en bil på parkeringsplassen da vi kom. Vi så ikke et menneske på hele turen rundt. Det var en del biler da vi kom tilbake, men folkene så vi ingen ting til. For broderen var turen litt lengre, og med mer bakker enn det han har prøvd seg på i det siste. Han var godt fornøyd med turen. Foten er ikke helt bra, men den hindrer ikke turer, selv om det er bakker og glatt. Han ser fram til neste sesong, og det gjør selvsagt jeg også. Nå gjelder det å holde treningen i gang, og det var nettopp hva vi gjorde på denne turen.

Jeg er ikke sikker på hva du mener når du skriver at Walk king er "lette og syntetiske" Jeg har brukt Walk King fra 90 tallet til i fjor. (Bruker nå ALFA Impact) Walk King er muligens lette til å være sko med fullnarvet lær (ikke syntetisk), men tunge i forhold til mange andre sko til bruk i fjellet. Alt i alt ble det vel 14-15 par med Walk king på meg. Jeg brukte Walk King fordi de passet til min fot, og de var bedre enn andre sko jeg også prøvde. For meg var det passformen som gjorde utslaget, og Gore-tex membranen som gjorde skoene vanntette - en stund. Jeg skiftet til Impact i fjor, og de er svært like Walk King (samme lest), men har mykere lær, og sålen henger bedre på vått fjell. Når det gjelder vedlikehold, begynte jeg "godt", med puss omtrent hver gang jeg skulle på tur. Etter hvert ble det mindre og mindre puss og stell. Tilslutt ble skoene brukt uten vedlikehold. Jeg oppdaget ingen forskjell på hvor lenge skoene holdt med eller uten puss og vedlikehold. Gore-Texen gikk før skoene ellers var utslitt. (På Impact kan membranen skiftes påstår ALFA.)

Det var en kald og klar dag. Broderen ville på tur, men med gårdsrommet som en skøytebane, ville han helst ikke opp i høyden. Selv om det har blitt mange turer langs stranden, så var det fortsatt den beste plassen med is og glatte forhold andre plasser. Broderen hadde besluttet at vi skulle til Orrestranden. Det betød en kjøretur på 15 minutter eller der omkring. En kort kjøretur for en kort tur. En tirsdag i begynnelsen av desember er det normalt ikke mange på tur. Denne dagen var det fullt opp av biler parkert lang nordsjøveien. Det er lett å komme ned stil sjøkanten lange stykker nedover mot Orre. Mange som hadde parkert var antakelig ikke spesielt interessert i sand, men bølger. Jærkysten er stedet for surfere, og denne dagen var det bølger og flott vær. Ikke rart at mange tok ut. Det var mange biler på parkeringsplassen ved friluftshuset, og vi kunne se folk både på vei mot stranden og folk som var ferdig med turen. En del av disse hadde nok vær sammen med Bestyrerinnen på en kjapp tur til munningen av Orreelva og tilbake, men innlagt stopp for tøy og bøy. Det er Frivillighet-sentralene i kommunene i nærheten som organiserer turene og det kan være mange deltakere. Hver tirsdag klokka 10.30. Denne dagen bestemte vi oss for å følge i fotsporene til Bestyrerinnen og gjengen. Vi tok mot elvemunningen på innsiden av sandstranden. Det er et landskap av runde sand-dyner som er dekket av gress og lite annet. Greit å gå på, men for det meste er stien slitt ned til sanden. Det gjør det lett å følge med på hvor vi skal gå. Fra elvemunningen er det 3,5 kilometer flat sandstrand til neset innenfor Jæren Rev. Så er det rullestein et lite stykke før det igjen blir sandstrand 1,5 kilometer. Denne dagen var sanden ikke helt samarbeidsvillig. Av og til er det flatt og fint og sanden er hard å gå på. Omtrent som å gå på vei. Denne dagen sank vi litt ned i sanden, og det er nok en del tyngre. Broderen var i utgangspunktet ikke innstilt på en lengre tur, men det gikk greit, og vi var kommet til enden av Revesanden da vi snudde. Nå er det mulig å gå oppe i dynene. Det går flere stier på innsiden av den flare stranden. De første gangene var det litt forvirrende med så mange «muligheter». Det er likevel ganske umulig å gå seg vill. Det er aldri mer enn 100 meter til sjøkanten og mindre til dyrket mark på innsiden. På tilbakeveien gikk vi like under «galgehaugen». Det blir sagt at det var her «spekemennene» hang. Det skal være noen som ble hengt for røveri fra skipsvrak. Sola kom lavt på slutten av turen og vi fikk sol-lyset i øynene. Det gjorde et ikke lettere å se ned i de dype skyggene, men sandstrand gir aldri noen overraskelser. Det her ikke mye som kan gå galt der. Etter 10,5 kilometer var vi tilbake ved bilene. Det hadde tatt oss to timer. En fart på 5 kilometer i timen er ikke så veldig fort.,men i løs sand så følte vi at det tross alt hadde vært en grei treningstur.

Det var snakk om søndagstur. Bestyrerinnen ville vite hvor jeg hadde tenkt å gå. Jeg hadde ikke tenkt i det hele tatt. Hva med om vi spurte Sigbjørn og Anne Lise, om de har tenkt seg på tur? De ville gjerne på tur. Det kom opp forskjellige forslag til hvor vi skulle ta turen. Vi endte opp med at vi igjen ville forsøke oss på Karten og Brusanuten. En tur vi har tatt noen ganger. På vei mot Bryne, ble Bjødnali nevnt, og Bestyrerinnen gikk inn for dette som turmål. Det ble til at vi kjørte mot Sælandsskogen. Nå er Sigbjørn og Anne Lise med i en turgjeng som går mange forskjellige plasser. I motsetning til meg som gjerne holder meg på kjente og kjære stier. Denne gjengen har selvsagt også forsøkt seg på Bjødnali som turmål, men da med en vri. Sigbjørn foreslo å ta ut i turgjengens fotspor . Siden Bestyrerinnen og jeg ikke hadde gått den turen, men bare de «vanlige» turene fra Parkeringsplassen i Sælandsskogen, så var det ikke vanskelig å godta en liten omlegging av planene. Turen startet i hvert fall som vanlig. Ved veien langs «ånå» og vannet, står det et informasjons-skilt. Her går det en litt utydelig sti oppover mot toppen av Blåfjell. Denne dagen var stien dekket av eikeblader, og temmelig vanskelig å finne. Bare et lite stykke opp i lia ble stien ganske tydelig og lett å se. Lett å finne, men så avgjort ikke lett å følge. Det var både bratt og kronglet. Selvsagt traff vi en gjeng med voksne og unger som ikke hadde problemer er med bakken. Ett stykke oppover gikk stien over et lite myrsøkk. Det jeg trodde var en stein viste seg å være et dypt hull. Jeg sank gjennom torva og var ned i myra til kneet, uten å kjenne bunnen. Jeg ble sorpet til langt opp på buksebeinet. Vi kom til toppen og gikk videre ned mot stien som går mot Urdådalen og Moldtjørn. Vi tok stien mor Sælandsfjellet og rundet den toppen og fortsatte videre mellom Bukkanuten og Sælandsfjellet. Her oppe i høyden var det så vidt antydning til sti noen plasser. Uten god sti, tok det tid å komme ned til veien mellom Sjelset og Bjødnalivannet. Fra stidelet mellom Blåfjell og Sælandsfjellet og til veien, er det ikke mer en vel en og en halv kilometer, men det tok oss opp mot en halv time. Vi fulgte veien nedover og tok mot «Skogen» rundt Engjavannet. Ved «Skogen» var det tid for pause. Som ble kort. Bestyrerinnen likte ikke at høylandsfeet kom for å sjekke oss opp. Fra «Skogen» tilbake gikk vi den vanlige veien rundt Engjavannet og tilbake til veien mellom Bjødnali og Sjelset. Oppe i skaret er det god sikt over Bryne og Jæren – og bakken nedover. Fra Sjelset går turen langs vei til «Kleiva» og så videre langs «ånå» tilbake til Sælandsskogen. Det hadde vært en skikkelig flott tur, mye utenfor vanlig sti ute i terrenget, og med en skikkelig bakke opp til toppen av Blåfjell. Alt i alt ble det en kjekk fjelltur, og det i slutten av november. En flott søndag i god selskap. Alt i alt omtrent 11 kilometer og vi brukte 3 1/2 time. Pausen denne søndagen ble kort.

Det har blitt mange turer langs sjøen de siste dagene. Kjekke turer, men uten spesielt mange lange og bratte bakker. Sol og kulde gir gode forhold – på stranden, mens is og frost gir dårlig underlag i høyden. Lørdag er fast turdag. Det måtte bli en litt lengre tur, og helst med litt høydemeter – opp og ned. Værmeldingen var bra. Kulden skulle gi seg og det ble til og med meldt om litt sol. Jeg har ikke tatt den faste vinterturen mer en en gang denne høsten/vinteren. Det kunne på mange måter passe bra med en ny tur rundt Lifjellet i Sandnes. Nesten to hele dager uten frost burde ha fått all is til å forsvinne. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet da jeg så pytter med is innover mot Dale. Hvor mange glatte partier ville det være på rundturen? Det er en spesiell plass hvor det ofte er glatt. I et heng der det er satt opp tau til hjelp. Her renner det fuktighet nedover berget, selv på tørre dager, og det kan være mye is enkelte ganger. Planen var å gå ut til henget, og eventuelt snu, om det var for mye is. Inne i skogen på vei mot Bymarka, var det ikke is i det hele tatt. Ute i henget var de overhode ikke glatt. Det gikk helt greit å ta seg fram. Med godt vær, omtrent tørre forhold og uten is, var det helt greit å gå turen fra Dale til Bymarka og opp til Li senderen. Bakken opp er alltid lang og tung. Den har ikke blitt lettere å ha med å gjøre, men med mange års trening i nettopp denne bakken, er det jo mulig og komme til topps med pulsen under max. En novemberdag – sent i november, med dårlig vær kan jeg være alene på parkeringsplassen på Dale. Det var bra vær denne lørdagen og mange folk - på parkeringsplassen. Det var spor utover til «Sprettraubakken», men videre var det ikke mange andre foran meg i sporte. Og jeg traff ingen i mot før helt opp mot toppen. Det kom tre stykker i mot. Utlendinger på langtur i november. Bra gjort, og jeg håper de også fikk en flott tur. På toppen var det folk, og jeg traff en del nedover mot Revesdal. Opp «den fordømte bakken» var det is. Ikke så mye at det laget problemer, men nok til å minne meg om at det tross alt var vinter. Ved Dalevann luktet det bål, og det var en hel gjeng med voksne og unger. Det sto sennep, ketchup og pølsebrød på en stein, men pølsene var alt spist opp. Jeg spurte.... Nedover mot Dale fikk jeg tid til tenke litt over turen. Det hadde vært en skikkelig flott tur – til å være i slutten av november. Turen gikk helt uten å måtte ta hensyn til glatte og vanskelige partier. Selvsagt tråkket jeg en plass det var glatt, men uten at det ga noen skade. Helt som vanlig, var jeg mer engstelig på forhånd enn jeg strengt tatt trengte å være. Jeg burde lære noe av dette, men neste tur er jeg helt sikkert også skeptisk til underlaget. En flott november-tur.

15 flate kilometer. Det hender YR varter opp med gode værmeldinger lang tid i forhånd. Denne uka var varselet for fredag virkelig bra alt i begynnelsen av uka. Nå var det bra vær på torsdag også, og det betydde tur den dagen. Med broderen. Tur på fredag var uaktuelt for broderen, men det var muligens andre som ville på tur? Våret var som lovet. Sol og blå himmel, men kaldere enn meldt. Det lå rim på plenen og bilen var ned-iset. Ikke en dag for tur i høyden. Der ville det være mye mer is og glatt. Det måtte med andre ord bli en ny dag på stranden. Den tradisjonelle turen i glatt vær, fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke, kunne godt vente en stund. I fjor vandret jeg og broderen i sporene til Harry, fra Hellestø til Orre. En tur nesten like lang som den vanlige Hå til Varhaug med retur. Kunne det passe med den turen. I sol og med blå himmel og lite vind, helst bare trekk, så kunne det være en kjempefin tur. Jeg tenkte på å kjøre til Hellestø og så ta drosje fra Orre tilbake til bilen. Heldigvis ble det til at jeg tok kontakt med Sigbjørn. Min svoger går gjerne og ofte på tur. Og det er kjekt med selskap. Sigbjørn ville selvsagt være med på denne turen. Han hadde noe «klatt» med bilen, så vi fikk starte litt senere enn vanlig, men det var ikke noe problem. Det var jo fortsatt sol og blå himmel. Vi møttes på Orre og kjørte sammen til Hellestø. Det var tydelig at også andre ville på tur denne flotte fredagen. Det var mange biler og mange folk. Hellestø er et populært område for tur, og sanden er passe flat og som oftest fast og fin å gå på. Det er ikke så mange som går «langt» av alle som er på tur der. De fleste synes nok det er en grei tur å gå til Sele havn og tilbake (7 kilometer). Vi skulle lengre denne dagen. Stranden ved Hellestø er «bare» en drøy kilometer før en vanlig sti overtar. Det siste stykket inn mot Sele havn, er det vei. Rett etter havnen måtte vi denne gangen over et felt med rullestein. Glatt og vått. Jeg gikk forsiktig. Det skal ikke mye ril for å tråkke over. Det er helt andre forhold ute på Borestranden. Flatt, sand, og denne gangen var det i tillegg fast sand. Sigbjørn satte opp et greit tempo sørover. Stranden innbyr til å gå hurtig. Denne gangen var det ekstra kjekt. Vi hadde sol og flott vær. Nå står jo sola temmelig lavt, men denne dagen var det helt flott. Det er hyggelig å få slik på flate stranden i godt selskap, godt vær, og med sjøen vaskende omtrent over skoene. Vi tok pause ved Reve havn. Da hadde vi gjort unna 2/3 deler av turen. Sola gjorde det litt varmt, og i le av trekken , ble det pause uten å bli kald. Reve og Orre-stranden er omtrent 4 kilometer tilsammen. Fortsatt flatt og greit å gå. Etter nesten tre timer, begynte jeg å kjenne at beina ikke var like gode som da jeg startet. 15 kilometer på tre timer sier jo sitt om forholdene. Det var helt greit å komme til bilen og å få skiftet tørt tøy, før vi kjørte to mil tilbake til Hellestø. En fantastisk fin dag og virkelig flott tur langs sjøkanten.

Broderen ville også på tur da jeg ringte. Det var ingen opplagt sak. Bilen til broderen var ned-iset og det var fortsatt frost på morgenen. Is og frost er ikke tingen, når broderen planlegger tur. Med glatt underlag, blir det ofte til at vi velger stranden som turmål. Selv om jeg hvert år forsøker å utsette turene langs kysten lengst mulig, ble det en tidlig start på vintersesongen dette året. Nå har det blitt en del kjappe turer langs sjøen hele sommeren. Det er helt greit å bruke dette flotte området til de korte daglige turene. Som oftest bare fra Sele til Hellestø og tilbake. En tur på 7-8 kilometer – litt avhengig av hvor vi snur. Siden broderen fikk beskjed om å gå tur i sand, har det også blitt noen turer på Orrestranden. Denne gangen burde vi finne på noe annet. Mitt forslag var å gå fra Bore-sanden til Reve havn. Dette er en tur vi har tatt noen ganger, men det er likevel en tur som er forholdsvis «ny». Broderen kunne godt tenke seg denne turen, og vi avtalt kjøring. Midt i uka skal det liksom ikke være så mange folk på tur.. Og i hvert fall ikke på Bore-stranden. Det var mye bil på parkeringsplassen og folk bortover stranden. Bore-stranden er lang og flat. Vi starter ikke helt nord ved Elvenes, men utenfor parkeringsplassen. Da ble det bare en par kilometer med sand-strand, før stien går over rullestein og oppe i marka. For oss som bor omtrent ved stranden og bruker denne jevnlig, er det ikke noe spesielt med en strand-tur. For andre kan landskapet og ikke minst nordsjøen være en opplevelse. Det kan ikke være så mange plasser i landet vårt, der fjell bare er en mørk rekke inne i landet, og det er fri sikt til horisonten ute i havet. Lukten av sjø, tang og tare, er temmelig spesiell, men blandet med lukten av «hevd» (gjødsel) blir det en lukt som kjennetegner landskapet. Temmelig ram til sine tider – på våren... Langs sjøen, under brinken, der det ikke er sand og marehalm, er det en god del rester av gamle båtstø, sjøhus og tarelaer. Sjøen var viktig i «gamle» dager. Mye av maten kom fra sjøen. I dag er det butikken som forsyner oss med mat. Dett er tydelig å se. Mange av båtplassene og «sjøveien» er grodd igjen og nesten borte. Det er dyrket mark og stein-tipper omtrent til sjøkanten. En del «etterlatenskaper» fra den stor «turist-tilstrømmingen» fra Tyskland, finnes også, og de begynner vel å få historisk interesse. Det ble en tur i mot sør med litt sol og fortsatt frost i skyggen, som «avtalt» med YR, men plutselig blandet værgudene seg inn i saken, og sendte noen regndråper nedover oss. Ikke så pass at det var nødvendig med jakke, men slik at vi kjente det regnet. Det er litt ensformig å vandre på sandstranden. Der er det flatt, og sjøen er alltid like ved. Derfor er turen fra Bore til Reve litt kjekker en bare å vandre på flate stranden. Fordelen med strand er at kilometerne går greit unna. Selv om turen er på nesten en mil, ble det ikke stort mer en to timer.

Det burde gå greit, men.... Hvordan får du festet pluggene?

Sol, sand og strand. Det ble en grei tur på fredag. Opp mot 14 kilometer, som ofte er en langtur. Siden turen gikk langs sjøen, ble det lite bakker og i grunnen en lett tur. Hva med lørdag? Bestyrerinnen var klar på at dagen var satt av til kost og klut – hjemme. Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt mye mer rengjøring på Blåfjellenden enn hjemme. Bestyrerinnen mente vi fikk ta et skikkelig tak i dette. Hva med den vanlige lørdagsturen? Etter et par timers arbeid med kost og støvsuger, kunne jeg forsiktig begynne å planlegge litt. Værmeldingen var slik at jeg ikke så syn på å ta rundt Lifjellet, som hadde vært valget om jeg startet fra morgenen av. Med mye nedbør i det siste , var jeg heller ikke fristet av en tur på Høgjæren. Det ville i så fall bli en kort runde. Med mye sorpe og vann. Det er greit å ha kort vei til sjøen og strand. Der er alltid mulig å gå en tur i frisk luft med vid utsikt over Nordsjøen. Stranden er heller aldri den samme. Sjø og vind flytter på sanden, og det bygger seg ofte opp store mengde tare enkelte plasser. Det var en stund siden jeg hadde gått fra Reve havn. Turen sørover til Friluftshuset har i mange år vært en fast vintertur. Det er ikke langt å kjøre, og turen tar opp mot to timer. Akkurat passe for en kjapp tur når det er snø og is og glatt andre plasser. Eller når jeg starter litt sent på dagen. Som denne gangen. Jeg kom ikke i gang før nærmere ett. Det er jo egentlig helt greit, men hadde jeg dratt til Dale i Sandnes, så hadde jeg ikke vært hjemme før nesten fem. Og da er det mørkt. Som nevnt skjer det saker og ting i sjøkanten. Ved Reve havn var det kommet opp skilt om parkeringsgebyr. Slik jeg forsto det, så skulle betalingen skje ved hjelp av «vips». Og for oss som ikke har slike greier? Bestyrerinnen ville ikke være med på turen fra Reve til Orre. Hun mente det ville være for mye sorpe. Til min overraskelse var greit å komme fram uten å bli våt, selv med lave sko. Jeg måtte går rundt en plass, men det var alt. Reve stranden var igjen blitt sandstrand. Denne stranden skifte fra rullestein til grus og til sand med vær og vind, og det er vanskelig å vite hva som møter en. Denne gangen var det sandstrand, og helt grei å gå på helt ut til selve revet. Fra revet til Friluftshuset var det også strand. Forrige gang gikk sjøen helt opp til sand-dynene, men denne gag var det igjen strand. Det var meningen å ta en liten pause ved Friluftshuset. Jeg hadde både kjeks og te med meg i sekken. Det ble til at jeg bare satt ned i noen sekunder før jeg fortsatte tilbake mot bilen. Tilbaketuren gikk det første stykket inne i landet litt bak sand-dynene. Der er det et spesielt landskap med gamle dyner og marehalm. Det var andre ute og gikk denne dagen. Flere folk enn det jeg regnet med å treffe. Nå var det aldri mange folk. Selv på de beste soldagene, er det ikke fullt på stranden, parkeringsplassen derimot... Jeg nådde tilbake til bilene i fin form. Det hadde vært en helt grei tur, uten regn og med lite vind. Selv om jeg prøvde å holde farten opp, kunne jeg se at det hadde tatt lengre tid enn tidligere. Helt greit, jeg kommer meg fortsatt på tur.

Mange bilder fra den plassen.....

Med Sigbjørn og Anne Lise på fredagstur. Det er ikke alltid tingene går slik de burde. Broderen sitter hjemme med foten i været. Bilen på verksted, og Bestyrerinnen Må gjøre noe hjemme. Antakelig noe jeg burde være med på, men..... De så mørkt ut for tur denne fredagen. Værmeldingen var skikkelig optimistisk hele uka. Det var snakk om sol og stille. Selv om det ble visket om litt lavere temperaturer. Jeg var liksom klar for tur, men hvordan, og ikke minst hvor. Fredag morgen våknet jeg til en overraskelse. Naturen vartet opp med temperatur ned mot null, og på torsdag hadde det snødd og det lå fortsatt hvite flekker i hagen. Nå var det sol fra morgenen av, og jeg ble ikke mindre oppsatt på tur. Værmeldingen for resten av dagen var ikke like bra, men brukbart for tur. Uten bil var alternativet en tur rundt Gruda, Den kjappe turen i nærområdet. Redningen kom i form av en telefon fra Sigbjørn, min svoger, som også liker å gå tur. Sigbjørn, sammen med Anne Lise kunne godt tenke seg følge på fredagsturen. Bestyrerinnen var fortsatt opptatt hjemme, så det vill bare bli oss tre denne gangen. Med snø og muligheter for is, var det ikke lurt med en tur i høyden. Sigbjørn mente vi kunne forsøke oss på Høgjæren, men jeg mente det ville være glatt og vanskelig å komme fram. Alternativet var en tur i sjøkanten. Anne Lise og Sigbjørn har noen ganger gått fra Varhaug Gamle Kirke og til Obrestad havn. En tur på 14 flate og greie kilometer. Jeg pleier å bruke turen fra Hå til Varhaug som vintertur, og denne dagen var det vinter. Vi tok mot Varhaug, og det var en bil utenom oss på parkeringsplassen. Det var ingen spor av andre folk i stien på siden av kirkegården. Forklaringen var antakelig sorpehullet på andre siden av gjerdeklyveren rett etter kirkegården. For å komme fram måtte vi tråkke ut i så søla skvatt. Anne Lise og Sigbjørn hadde på «vannstøvler», og kom greit «gjennom» sorpa. Jeg tråkket ut i med mine fjellsko, og søla sto omtrent til kanten på skoa. Jeg forsøkte selvsagt å ta bilde av vassingen over sorpehavet. Tomt for strøm. Anne Lise reddet dagen. Hun brukte telefonen. Alle bildene er tatt av Anne Lise. I vindstille overskyet vær burde det egentlig være en svært grei tur nordover mot Obrestad. Isen og snøen som lå i stien laget ikke problemer, men det var skikkelig sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Det var is på alle gjerdeklyvere, og det er en del på denne turen. Vi tok det med ro over disse. Vi fikk en flott tur med nordsjøen som følge. Det var store bølger selv om det ikke var vind. Ute i sjøen var det blå himmel, men skyene over oss trakk aldri vekk. Vi tok pausen ved havna på Obrestad før vi satte kursen mot sør og bilen. Det blir jo litt gjentakelse av turen mot nord, men denne gangen ble vi overrasket av et rådyr som hoppet over veien og for bortover jordet. Det er første gang jeg ser rådyr her nede ved sjøen. Selv om mye av isen og snøen var smeltet på veien tilbake, så var sorpa fortsatt sleip og gjorde det glatt. Anne Lise «fusket» ved sorpehullet. Hun tok over jordet på innsiden og slapp å vasse mot gjerdeklyveren. Heldigvis var det en pytt ved parkeringsplassen, slik ar jeg fikk vasket støvlene. En helt grei tur i godt selskap.

Våte klær og tørre sko. For oss NAV «ansatte» er det som oftest mulig å velge tidspunkt for turer hvor det ikke regner – eller blåser. YR pleier etter hvert å få rett. I hvert fall om varselet ikke går mer enn et døgn frem. Denne uka ble det mye sjekking av værvarselet. Både for dagene framover og for de nese 24 timene. Uten å finne noe tegn til «lyspunkt» - i bokstavelig forstand. Det var mørke skyer og regn over hele fjøla. Onsdag skulle det bare være lett regn og vind. Både broderen og jeg var innstilt på tur denne dagen. Regn er ingen ny opplevelse, og klærne og, ikke minst, skoene er blitt bedre etter hvert. Selv med dystre utsikter, regn og vind, fant vi ut at det ville passe med en tur. Broderen er fortsatt litt ute av trening på grunn av foten. Han mener det ikke ville være bra med langtur, så vi ble enige om å ta en tur til Blåfjell og Bjødnali. Dette er en tur på «omtrent» 8 kilometer, men med litt stigning. Halvparten av ruren går på god vei, resten i terrenget. Over fjellet til Bjødnali er det noen myrer, og vi trodde nok at vi ville få bruk for vanntette sko. Det dårlige været hadde skremt alle andre. Det var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom til Sælandsskogen. Og det regnet litt. Vi hadde alt avtalt at turen skulle gå over Blåfjell og bakken ned mot Moldtjørnet i Urdådalen. Det bestyr en grei bakke opp mot toppen. Denne dagen var stien delvis en bekk. Vi vasset stor sett i vann oppover. Det var mulig å gå på steinene enkelte plasser, men det var det myrhull også. Som vi ikke alltid klarte å stige over.... Nedover mot Bjødnali har det skjedd store ting, All barskog er hugget ut, og det har kommet et stort åpent område. Det er vel meningen å få opp mer lauvskog – eikeskog, men det vil ta mange år. Vi måtte vasse over ånå på vei mot gården. Her har jeg sett vannet betydelig høyere en gang. Denne gangen kom vi lett tørrskodd over. Vi tok opp om gården, men det ble ingen pause. Over Blåfjell hadde vi hatt regn. Ikke mye, men så pass at hetta måtte være på hodet. Det ble regn mer etter hvert. Og da vi begynte på veien langs Sjelsetvannet, var jeg i hvert fall temmelig våt. Stien gå langs ånå mellom Sjelsetvannet og Takdalsvannet. Ånå gikk stor. Det hadde tydelig kommet ned mye regn i det siste. Det var vann langt inn på jordene. Etter en time og førti minutter var vi tilbake ved bilen. Det hadde vært en «våt» tur. Det er ikke så ofte vi har slike turer nå. Egentlig er det helt greit å gå i så pass vått vær. Litt ubehagelig å være våt, men det ble i hvert fall denne gangen en skikkelig fin tur uansett. Hjemme var det å hive klær til vask og tørk, og ta en varm dusj. En vellykket tur.

Før eller senere tar sommersesongen slutt. Også i 2020. For min del regner jeg med at det er slutt på sommerturer, når det ikke er mulig å gå i heia. Det må jo bli slutt en gang på turene til Blåfjellenden. Denne uka ble det ikke noen tur, og værmeldingen fremover er «vinter». Nå har høsten vært velsignet med ganske mye bra turvær. Det har vært mye regn, men også dager med flott høstvær. Jeg har sneket meg til hytta noen ganger, med regn både før jeg starter på turen og etter at jeg har kommet inn, men lite underveis. Med dårlig vær i heia, må det bli turer i lavlandet, og uten spesielt lang kjøring. Vinterturen frem for noen har til nå vært turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur på omtrent en mil (9 kilometer), og med noen (to) gode bakker. Det er langt over 30 år siden jeg første gang gikk denne turen, og det har blitt mange runder opp gjennom årene. En grei tur, men den tar lengre tid nå enn for noen år siden. Med kuling i fjellet, måtte det bli turen rundt Li denne lørdagen. Værmeldingen var ikke helt god. Det skulle komme regn litt ut på dagen. Det ville være en fordel å starte tidlig. Jeg kom meg avgårde rundt tim, og var på Dale etter en halv time. Jeg var ikke alene på Dale, og det startet en kar samtidig med meg. Han skulle antakelig springe samme turen som jeg skulle gå. Noe kjappere..... Det var ellers ikke andre ute å gikk, før jeg kom helt opp til toppen av Lifjellet. Det var ikke en gang spor. Stien rundt Lifjellet er mindre brukt enn mange andre stier i området. I tillegg har jeg og broderen noen «snarveier» Det går en sti nede ved sjøen et stykke utover fjorden. Her er det mindre snø og is om vinteren og lettere å komme fram. Denne stien – under den T-merkede, er bra brukt, og lett å finne. Fra skogkanten opp mot toppen av Lifjellet, går det også en sti direkte mot toppen. Denne stien går mer i le av vind, bare helt øverst er det bare fjellet og lite le. En grei snarvei i dårlig vær. Denne stien er ikke mye brukt nå, og er nesten grodd igjen. Jeg vet hvor stien går, og kan finne den igjen under det visne gresset, men andre vil muligens ha problemer. Det er jo ikke så mye nytt å se etter mange å på samme sti. Kristtorn buskene overtar mer og mer. Det er forskjell på hvor mye bær kristtornbuskene har på høsten. Dette året er det omtrent ikke bær i det hele tatt. Det bestyr – selvsagt – at det vil bli en «streng» vinter med mye snø og is. Det skal bli morsomt å følge med på om dette stemmer.... Yr mente det ville bli regn etter tolv, og skyet før det. Nå var det sol store deler av turen, og de mørke skyene i sør, kom bare sakte innover mot meg. Det ble bedre være enn meldt. Mange andre var også på tur denne lørdagen. Det var mye folk fra toppen og til jeg var nede ved bilene. Og det var flere biler enn det jeg ofte ser en vintersøndag. For egen del var det kjekt å være tilbake på gamle stier, for første gang i vinter.

Med mer enn ti års erfaring med egen turblogg, vil jeg si det viktigste at du "trives" med det du skriver. At du selv synes er kjekt å holde på, Og til "noen" som du synes "bør" lese bloggen. Det blir fort mange like innlegg. Det er ofte lite "nytt". Hvor mange som kommer til å lese bloggen er helt avhengig av innholdet, og det må derfor være av interesse for "noen". Det finnes veldig mange turblogger der ute.......