-
Innlegg
3 715 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Dager vunnet
142
Innholdstype
Profiler
Forum
Artikler
Intervju
Støttemedlem?
Community Map
Alt skrevet av REJOHN
-
Det - VAR - riktig, i hvert fall for ALFA Walk King, men de siste parene jeg har kjøpt, så har membranen hold bra. Om de tørker senere elle fortere uten/med membran kan jeg ikke si noe om, jeg har bare hatt med membran de siste 15-20 årene. (Og Walk King er en skikkelig god lærsko selv om membranen ikke holder vannet ute, som alle andre lærsko.) (Nå bruker jeg skikkelige lærsko - med membran - og med "garanti". Det skal bli litt spennende å se hva ALFA vil gjøre når jeg kommer med en klage....)
-
Bestyrerinnen og Steinkjerringå Sol, blå himmel og beinkaldt. Det har vært hva værgudene har servert i mange dager – i ukevis. Nå meldes det om væromslag. Det kan komme både nedbør og vind. Det gjelder å utnytte de flotte dagene. Bestyrerinnen ville være med på tur denne lørdagen. Selv hadde jeg sett for meg en litt lengre tur, men når Bestyrerinnen vil være med så blir det omlegging av planene. Vi ble ganske fort enige om å ta til Høgjæren. Nå hadde jeg jo gått rundturen noen ganger, men når alternativet lett blir en strandtur, så får det heller bli «nok en gang» Høgjæren. Det har blitt mange turer de siste ukene. Det flotte vinterværet har gitt mulighet for tur hver dag. Det ble mye strandturer, men etter at jeg anskaffet piggsko, har det blitt en del turer i mer utmark og litt fjell. Lørdagsmorgen var jeg glad for å kunne gå bare en «kjapp» tur med bestyrerinnen. Alle turene de siste ukene hadde tatt på. Det har blitt 6-7 turer i uka, og de er vanligvis på 7-8 til 11-12 kilometer. I tillegg har jeg hevet et par kilo ekstra i sekken. Nå skulle jo ikke et par kilo fra eller til gjøre sørlig forskjell, men disse få kiloene merkes etter en stund. Spesielt opp bakker merkes det fort på pusten. Denne lørdagen ble det altså Høgjæren med Steinkjerringå og Synesvarden. Steinkjerringå og Bestyrerinnen..... Det var ikke antydning til tinvær da vi kom til Parkeringsplassen ved Holmavatn. 4-5 minusgrader og det knirket i snøen. Det var også andre enn oss som ville på tur. Noen hadde alt startet og vi så flere i stien lengre framme. Det var omtrent så folksomt som en «vanlig» søndag. Forholdene var nøyaktig lik de jeg hadde har på min første tur med piggsko her 4. februar og på neste tur 10. februar. 14. dager med sammenhengende sol og omtrent blå himmel, og frost. Hele tiden med snødekke. Litt forskjell er det likevel blitt i løpet av disse 14 dagene. Skyggen er blitt kortere. Selv om det fortsatt blir et valg mellom motlysbilder eller lange skygger fra fotografen. I tillegg har det også blitt varmer. Det vil si at jeg synes varmen fra sola kan kjennes bedre når sola står på og trekken holder seg vekk. Det er noe eget å gå slik på snø uten ski, med himmel og hav og fjell i nærheten. Høgjæren byr på få «fastpunkter», men manglende trær, bakker og fjell, oppveies av nettopp utsikten og det å kunne se langt med en høy himmel. Det er egentlig en flott plass å gå tur. Nok så ulikt andre plasser. Det nærmeste jeg kommer på er Hardangervidda, men den ligger langt vekk og mye høyere. Bestyrerinnen stoppet opp på toppen av Synesvarden. Hunn kom i snakk med et annet par som også var på tur. Det ble også tid til te og et par kjeks, før vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Ikke langt nede i bakken gikk vi på Sigbjørn og Anne Lise. De gikk motsatt vei av oss, og hadde startet mye senere. Det var noe med en kloakk i bestemorhuset. Litt senere traff vi flere kjente, og det ble igjen en stopp for prat. Det gikk litt tid med disse stoppene, men denne dagen hadde vi det ikke travelt, og det er jo kjekt å treffe kjentfolk på tur.
-
- 6
-
Alene, på snø og is. Piggskoene har gitt muligheter for «vanlige» turer sel om det er is og frost. Nesten slike turer jeg vanligvis går ellers. Det vil si ikke for lange, men heller oftere. På sommeren blir det flere langturer, men høst og vår blir det ofte kjappe greie turer uten for mye kjøring. En slik «vanlig» tur, er fra Sælandsskogen til Bjødnali og tilbake til bilen rundt Sjelset. En kjapp og grei tur. Det står at turen er ca 7 kilometer, men med litt ekstra opp til gården på Bjødnali, blir det omtrent 8 kilometer og nesten ro timer. Nok til at jeg skriver et lite referat. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært mot Bjødnali, men den gangen ble det både over Blåfjell og rundt Engjavannet. En ganske lang tur. Det fikk bli den korte turen denne gangen. Været var grunnen til at jeg bestemte meg for å ta mot Bjødnali. Det var fortsatt blå himmel og kuldegrader, men det var værskifte på gang, og vinden hadde tatt seg opp. Det skulle blåse opp mot stiv bris. Med 5-6 kuldegrader og stiv bris, blir det en kald opplevelse å gå tur. Det blir lett en «følt» temperatur på nest – 20 grader. Bjødnalituren byr på le for østavind. Det kunne være en grei tur under slike forhold. I forhold til hva som har vært vanlig den siste tiden, var det bare noen ganske få biler på parkeringsplassen. Det har ellers vært mange på tur i det flotte været vi har hatt. Litt innenfor parkeringsplassen var det et par karer som holdt på å sage opp noen trær til ved. Utenom disse så jeg ikke et menneske på hele turen. Litt uvanlig. Jeg hadde ikke vært opp Urdådalen på en stund. Det har blitt vanlig å ta turen over Blåfjell, som gir noe mer bakke. Jeg hadde aldri gått Urdådalen i skikkelig vintervær. Det var på tide å gjøre et forsøk. Det var selvsagt ikke noe problem å komme opp Urdådalen. Det var stor sett snø i stien, som var tråkket ned og helt grei å gå på. Et par plasser var det is et kort stykke. Det var rennende vann som var frosset, og hang som en vegg på innsiden. Urdådalen er som oftest frodig og grønn. Nå var eik og bjørk uten blader, og det ble et mye mer villmarkspreg over turen. Villmarken forsvant oppe ved Bjødnali. Der var det bilspor på veien, og disse fulgte jeg ned til Sjelset. Vinde, som jo var grunnen til at jeg gikk denne turen, kunne jeg kjenne oppe i skaret mot Sjelset. Det blåste nok 10-11 m/sek, men siden jeg fikk den bakfra, var det ikke kaldt engang. Nede ved «ånå» holdt de på å rydde. Mye av buskene og småtrærne var saget ned, og det var blitt mye åpnere. Det vil bli mye mer sol der til sommeren. Etter å gått hele turen uten å treffe noen, mente jeg det ville være en eller flere på tur fra Sælandsskogen og mot Sjelset. Vi pleier alltid å treffe noen der. Denne dagen var det ingen. Det ble en helt ensom tur denne onsdagen, men ikke en dårlig tur for det. Været var jo fortsatt bra, siden vinden ikke fikk tak for det meste. Stien var grei å gå, selv om det var på hardtråkket snø. En flott men ensom tur i godt vær.
-
- 1
-
Fin dag og flott tur. Broderen hadde fått med seg at jeg igjen hadde gått tur på Høgjæren. Med frost og snø har det blitt mange turer langs sjøen. Han kunne godt tenke seg å prøve gamle gode stier på litt inne i landet. For egen del ble det greit med tur på hvitt føre, da jeg anskaffet nye sko – Icebug med pigger. Piggdekk er tingen, spesielt på det føre vi har hatt den siste tiden. Hardtråkket snø og smale spor. Enkelte flekker med is har ikke bydd på problemer, og selv om det går litt langsommere på piggdekk-føre, kom jeg rundt på en grei tid. Litt mer sliten enn vanlig, men det skyldes nok at jeg bruker litt andre muskler enn de vanlige. Det er noe med et kne som ikke samarbeider. Det kunne være greit å ta turen på Høgjæren en gang til. Broderen var i hvert fall innstilt på det, og vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen på Holmavatn. Det var andre enn oss som ville på tur denne dagen. Selv på en onsdag var det en god del biler, og folk som startet på tur enten mot Steinkjerringå eller Synesvarden. Før start fant jeg fram et par med brodder. De hadde ligget hjemme en stund, et par år eller noe sånt. Broderen var skeptisk, men piggene kom på plass under skoene. Nå ville det nok være greit å gå rundt på Høgjæren uten pigger under skoene, men noen bakker og noen små flekker av is gjorde det greit med «piggdekk». Det tok ikke lang tid før broderen hadde kjørt inn «piggdekkene», og litt oppe i bakkene, var han enig med meg om at det var bedre med enn uten. Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss til Steinkjerringå. Vanligvis når vi går denne runden, på sommerføre, så tar bi ikke turen ut til statuen, men fortsetter mot Synesvarden. Den lille utstikkeren til Steinkjerringå, gjør turen så lang at den «fortjener» å komme med i bloggen. Nesten ni kilometer og nesten to timer, nesten en skikkelig tur. Været er fortsatt flott. Vintervær med frost og nok så mange kuldegrader om nettene. Da vi startet var det kaldt, minst 6-7 minus, men uten trekk eller vind, så ble det ganske fort varmt, Og i bakkene ble det både svette og høy puls. Nå er værvarselet for neste uke ikke fullt så bra. Noe nedbør, vind og så vidt over null. Det kan være mulig å gå tur, men det kan også bli mye is, hvor piggene ikke er nok til å holde gamle folk på rett kjøl. Vår tur gikk bra. Forrige gang syntes jeg det var «tungt» å gå. Det var lange strekk, der det vanligvis gikk kjapt. Vi kom greit gjennom hele løypa. Sola skinte, det var omtrent vindstille på Synesvarden, og nedover mot Holmavatn, med sola i ansiktet, ble det riktig kjekt. Broderen var mer enn fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det hadde vært en kjekk tur – på vinterføre.
-
- 7
-
En ny topp fra Gramstad og en mulig ny rundtur? Det skulle bare være en kjapp tirsdagstur. Ikke noe å skrive hjem om, eller legge ut på bloggen. Planer er en ting, gjennomføring av og til noe helt annet. Fra nettet ser jeg jo at mange fint klarer å komme seg opp på de lokale toppene, og fint klarer å komme seg ned – uten å brekke bein eller armer. Det burde da for søren være mulig for meg også? Det gikk helt greit å komme seg opp til Blåfjell og videre rundt Engjavannet. Det burde være mulig å komme seg opp til for eksempel Bjørndalsfjellet. Andre klarer jo dette kunststykket. Planen var altså å dra til Gramstad og prøve å komme opp på Bjørndalsfjellet. Siden dette er en kort tur og jeg kunne tenke meg en litt lengre, så ville jeg også ta over Fjogstadnuten og videre tilbake til Gramstad. Fjogstadnuten er bare en nut i navnet. En liten høyde helt uten annet enn noen steg oppover. Ingen utfordring, selv med snø og is andre steder. Det var masse bil på parkeringsplassen på Gramstad. Nå var det muligens noen (fra Sandnes kommune) som ikke skulle på tur, men likevel var det masse bil – og folk. Det var folk på vei mot, og fra Dalsnuten og jeg kunne se folk i stien mot Øvre Eikenuten. Folk var på tur. Jeg tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Fra veien og videre oppover var det tydelig tråkket «sti» i snøen. Den gikk ikke helt som den vanlige stien, men det var egentlig likegreit. Oppover bakkene var det hardtråkket snø flere plasser, og for meg som ikke var helt fortrolig med piggskoene, tok litt tid. Jeg stolte liksom ikke helt på at piggene ville holde meg på beina og ikke få meg til å gli bakover. Etter hvert ble jeg vant med skoene og at piggene virkelig satt i den hardtråkkete snøen. Det ble lettere å komme seg opp når jeg kunne gå litt som vanlig. Egentlig er sorpa glatte enn snø med pigger. Jeg kom meg likevel ikke helt opp til toppen av Bjørndalsfjellet. På det bratteste, et par hundre meter fra toppen, ble det så mye is at jeg valgte å snu. Nedover bakkene mot Bjørndalsmyrene, fikk jeg litt tro på skoene, og gikk mer eller mindre som vanlig. Piggene henger jo. Stien krysser myra på lemmer, og på andre siden av myra, som jo var frosset, var det spor innover. Mot vest. Hva om jeg tok en kikk innover myrene og opp på en topp der inne? Det var helt greit å gå i sporene innover langs myra. Det var et par høye steg for å komme over noen steiner, men eller var det enkelt å komme oppover mot toppen på nordsiden av Bjørndals myra. Det var ingen sti, som jeg kunne se, men ellers greit å finne fram. Toppen viste seg å være 320 moh. Ikke mye lavere en andre topper i området. Dalsnuten er bare tre meter høyere. Bare noen hundre meter mot sør, var d et lett å se varden og skiltet på Matisrudlå (330moh). Det ville være greit å komme opp til den toppen fra myra så det ut til. Det var flott utsikt over Gramstad, Sandnes og videre utover mot havet. Jeg lurte litt på om det ville være mulig å gå rett ned til Gramstad, men valgte å gå tilbake til den vanlige stien. Det ble en runde mot Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn. Det var litt is i bakken ned mot Kvitemyr, men helt enkelt å gå forbi. Nede på veien var det bare å gi på å komme seg til bilene. En flott tur i virkelig fint vintervær, og med pigger under skoene er det jo mulig å gå tur selv om det er snø.
-
- 2
-
Sammen med Bestyrerinnen og Sigbjørn Selvfølgelig er det fortsatt flott, kaldt vintervær på lørdagsmorgen. Snøen dekker – så vidt – markene, og det er folk som går på ski nede på stranden. Vinter – og kaldt. Minus 12-14 grader på natta. Etter en vellykket tur rundt på Høgjæren, var det muligens på tide å utfordre vinternaturen. Litt bakker og sånt ville muligens være greit? Jeg hadde nevnt for broderen at jeg ville forsøke meg på Bjødnali, men han hadde ikke anledning til å bli med. Bestyrerinnen var mer enn villig til å stille opp som turfølge. Hun tok også kontakt med sin bror. Sigbjørn var ikke helt sikker på om det passet, men ga beskjed i det vi var klar til å dra et han gjerne kunne tenke seg en lørdagstur fra Sælandsskogen. Etter å ha vært med Sigbjørn på tur en del år, kom det ikke som en overraskelse at han foreslo å gå over Blåfjell i stede for å ta opp Urdådalen. Nå var det noe med noen poeng eller slikt på en app. Bestyrerinnen var uansett med på å legge turen opp til Blåfjell. Det ville vist gi 120 av disse poengene. Bakken opp mot toppen var denne gangen både lang og bratt. Det var til og med litt is enkelte plasser. Piggskoene klarte brasene greit, og vi hadde ingen problemer med å komme opp. På toppen fikk vi utsikt og vind. Det ble kaldt, og vi brukte ikke lange stunden på å beundre utsikten. Vi møtte en kar og han var tydelig ute på tur for å ta bilder. Stort apparat og lang linse. Det var tydelig tråkket spor, og vi hadde små problemer med å komme ned til Moldtjørn og videre til Bjødnalivannet. Det ble en kjapp stopp på Bjødnali, for litt varm drikke, før vi fortsatte mot Sjelset. Jeg ble ikke overrasket da Sigbjørn forslo å ta ekstrarunden rundt Engjavannet. Det forlenger turen med omtrent 3 kilometer og gjør turen litt lengre enn «lett». Nå går det en del på vei inn mot Skogen, og først etter at vi vinket farvel til høylandsfeet ved Skogen bar det ut i terrenget. Runden rundt Engjavannet er en flott tur. Nå var det så vidt noen spor vi kunne følge, og det gjør det lett å komme fram. Jeg fikk tid til å se meg rundt og til å ta noen bilder. Flotte forhold og flott natur. En lang bakke opp til toppen av veien mot Sjelset, som belønning får en utsikten over Jæren og helt til sjøen. Nede ved gården er det to kilometer til Sælandsskogen. Hele tiden på gårdvei eller over jorder. En enkel og grei avslutning på en flott tur. Som vanlig, når Sigbjørn er med, så ble det en litt lengre tur enn planlagt. Og like vanlig blir turen både kjekk og grei. Det er aldri problem med de turene som er gjennomført, og jeg er alltid takknemlig for nok en tur. Selv om vi ikke traff så mange på tur var det en del biler på parkeringsplassen. Selv med kulde og trekk. Sol og blå himmel gjør at folk tar ut.
-
- 5
-
Jeg er ikke sikker på om jeg liker det eller kan klare meg uten....
-
Kaldt og kjekt. Hva med en tur på Høgjæren? Sist var for over en måned siden, og før det kom snø, som fortsatt ligger som et hvitt teppe over landskapet. Det burde være mulig å gå tur selv om det er snø. Spesielt siden jeg har gått til innkjøp av piggdekk. Icebug sko – med pigger. Og det funker. Det var helt greit å gå med skoene da jeg tok en liten prøvetur langs stranden. Godt og vel en time med nye sko, uten å kjenne noe ubehag. Det var på tide å utfordre snøen – på Høgjæren. Nye sko, is og snø, var ikke den eneste utfordringen denne dagen. Sola skinner og det er blå himmel dag etter dag. Flott vintervær. Det har likevel sneket seg inn en liten hake ved det hele. Vinden, eller mer korrekt trekken, i kombinasjon med mange minusgrader. Selv om det ikke blåser mer enn 5-6 m/sek, så blir det kaldt når temperaturen sniker seg under ti minus. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler denne dagen. Det var ikke den masseutflukten jeg er blitt vant med. Bare et fåtall menneskene på tur i det flotte – men kalde, været. Jeg var litt spent på hvordan forholdene egentlig ville være. Det var 10-15 cm snø, men i stien var det hardtråkket spor. Det hadde gått helt greit å komme rundt på vanlige fjellsko, men piggen holdt bedre oppover, og ikke minst, nedover de bratteste bakkene. Selv om vi er i februar, står fortsatt sola lavt. Det er igrunnen bare to valg, enten å få sola med på bildene, eller å godta lange skygger – fra fotografen. Det ble likevel noen bilder etter hvert. Jeg traff tre mennesker mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Ikke mange, og alle godt innpakket. Selv måtte jeg brette ned øreklaffene for å unngå hvite øreflipper... Det var likevel kjekt å gå slik i et kjent landskap, men med snø. Det ble mer en ekspedisjon enn tur. Ikke folk, kaldt som pokker, og snø. Litt utenom det vanlige. Det har hendt at folk har kommet ut av stien og ikke funnet fram, men da med snø i lufta. Jeg gikk og tenkte på det underveis. For et par hundre år siden var dette ødemark. Totalt uten livd, og var folkene uten skikkelig utstyr – som jeg har, var det farlig. For egen del ble jeg overrasket over hvor sent det gikk. Det var liksom langt mellom de vanlige kjente punktene. Bakken, selv om de ikke er lange, gikk ikke helt uten motstand. Jeg ble andpusten... Det ble kaldt på strekket mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her hadde jeg trekken i mot, og det kjentes. Synesvarden og utsikten der i fra, ble bare beundret et lite øyeblikk. Her var det ennå kaldere. Nedover mot Holmavatn og bilen ble det hele så meget bedre- Med trekken i ryggen og sola i ansiktet ble det riktig hyggelig. Siden jeg tok turen utenom Steinkjerringå, ble det nesten ni kilometer, og det på nesten to timer. Likevel ble det, som alltid en skikkelig flott tur.
- 3 svar
-
- 8
-
Mer skitrening Termometeret i bilen viste godt under ti minusgrader på vei til Brekkå onsdag. Det flotte, men kalde, vinterværet fortsetter. Vi er ikke helt vant med slikt vær så lenge. Normalt forsvinner snøen etter bare noen dager i gardsrommet hjemme. Det var ikke bare meg som ville på skitur denne onsdagen. Parkeringsplassen oppe var nesten full, og det sto mange biler på den nederste. En onsdag med minus ti grader. Det burde omtrent være tomt. Snøen knirket under under skoene på vei mot skiløypa. Det er ikke mye snø, men nok til at det er kjørt opp løyper. Det hadde tydelig vært mange på ski de siste dagene også. Som vanlig for det forbi noen karer – og jenter – med kraftige skøytetak. Jeg er glad for å kunne holde meg på beina med «vanlig» teknikk. Den teknikken er rusten, både etter et langt opphold, og lite bruk før det. Etter en liten runde på to kilometer, følte jeg det gikk noe bedre. Både var det enklere å holde farten, og jeg følte meg varm – igjen. Det hjalp på humøret. Runde nummer to gikk helt greit. Det var til og med så pass greit at jeg tok igjen noen eldre damer på tur, og noen ganske unge jenter lot meg renne først ned bakken. Det er satt opp noen gapahuker i indre enden av Foretjønet. Her holdt ungdommen til. Med fyr på bålet (Jæren Friluftsråd holder veden) blir det sikkert både varmt og kjekt. Og ungdommen får med seg hjem, lukta av bjørkebål i klærne. To kilometer ble til fire og så til seks. Hvor lenge skulle jeg holde på å surre rundt den korte løypa. Jeg stoppet opp ved parkeringsplassen. Det var ikke blitt spesielt mye varmer. Jeg utsatte pausen og fortsatte på de korte rundene. Etter å ha truffet de samme menneskene et par, eller muligens tre ganger, de på vei «mot klokka» og jeg motsatt, ble det merkbart mindre folk. Trekken hadde gått over til vind, og på et par åpne strekk var det kaldt. Muligens hadde forholdene fått folk til å trekke mot bilene. Jeg var likevel ikke helt klar til å dra. Det var fortsatt litt «futt» i armer og bein. Selv på flat mark og med godt føre, blir det «vanskelig» å holde fart. Enkelte vil antakelig i tro det, men jeg klarer greit å holde omtrent samme fart uten ski som på ski, om bare underlaget er noenlunde greit. Etter 10 kilometer og nesten to timer – inklusiv noen små pauser, syntes jeg det fikk klare seg. Det blir uansett adskillig flere timer på ski i 2021 enn i 2018, 19 og 20. Da var jeg ikke på ski i det hele tatt. Ved bilen fant jeg fram saften. Jeg pleier å ha kokende vann på saftflaska hjemme, og den er som regel passe varm til å drikkes etter noen timer. Det var greit å få i seg noe veske etter skituren. Selv om det ikke blir så mye svette som vanlig ble det likevel til at jeg skiftet på meg tørre klær. En flott (og flat) skitur. Det kan muligens bli flere i år, men helst etter at det er kommet noe mer snø. Bakken jeg må ned på den korte løypa begynner å bli iset...
-
- 2
-
Flott vintervær i sjøkanten. Lørdagsturen ble en gjentakelse av onsdagens tur. Både når det gjelder hvor turen gikk og hvem som var med. Alt som før, med andre ord. Det er ikke så mange plassene som er «åpne» for oss gamlinger med dårlig balanse og svak hoftekam. Det har vært frost i mange dager. Noe som så avgjort ikke er vanlig på våre kanter av landet. Frosten har gitt glatte forhold. Det er is på alle pyttene, og rimlagene gjør det glatt på plasser der skoene normalt holder. Vi går forsiktig. Nå er det selvsagt steder som det er mulig å gå tur. Sandstrendene på jærkysten har naturlig sandstrøing. Det er normalt ikke mange glatte partier på stranden. Siden det MÅ bli tur på lørdag, ble broderen og jeg ganske fort enige om – igjen – å ta en strandtur. Friluftshuset på Orre er et godt utgangspunkt. Vi avtalte og møtes der nede, og så fikk vi se hvor vi satte kursen, og ikke minst hvor langt vi ville gå. Jeg var innstilt på en kjapp grei tur. Det blir likevel ofte noe lengre turer enn vi i utgangspunktet la opp til. Nå er det ikke noe problem normalt. Stranden er flat, og det er små hindringer. Etter mange kjappe og greie turer i sjøkanten, begynne både broderen og jeg å få tak på det å gå flatt, langt og fort. Vi klarer ikke å holde marsjmerke tempo – for 20 åringer. Som er 9 minutter på kilometeren, men vi klarer en kilometer på under ti minutter. Marsjmerket krever 12 kilo sekk , gevær, og 3 mil. Det er ikke ofte vi går så langt. Nærmest aldri... På parkeringsplassen ved Friluftshuset var det mange biler. Folk går tur som aldri før. Det er omtrent søndagfullt, selv midt i uka. Nå har muligens været noe med dette å gjøre, men det er likevel klart at folk sliter skoene mye mer enn før. Vi startet med å gå til stranden og mot sør. Normalt blir det til at vi går på innsiden av sanddynene. Der er det lett å gå, selv om det er noen små «krusninger» i landskapet. Nettopp landskapet er en god grunn til å gå her. Tynt gressdekke over sand, og ikke noen busker eller kratt. Vi valgte sandstranden denne dagen, fordi det var snø og muligheter for glatte partier innenfor dynene. Sanden var ikke glatt. Det gikk greit å komme seg til Orre elva. Der vi snudde. Orre sanden er lang. Da vi kom rundt neset og kunne se til andre enden virket det uendelig lang bort til nordre enden av sandstranden. Det er bare to kilometer, men virker lengre. Etter to lange kilometer i vannkanten sto vi på neste ved vraket og kunne se nok en kilometer med sandstrand. I andre enden av denne sandstranden ligger Revtangen med Jærens Rev utenfor. For å komme videre fra Revtangen og nordover, så ligger det nok en sandstrand og venter. Vi fortsatte og kom inn på «fast grunn» og gikk nok en kilometer nordover før vi snudde. Da hadde vi gått omtrent 6 kilometer. Tilbaketuren ble litt kortere, siden vi ikke tok ekstraturen ut til elva. Tilsammen ble det omtrent 10-11 kilometer, mye på sandstrand. En flott tur i flott vær, selv om sola forsvant en stund. En grei tur når det er frost og is ellers.
-
- 4
-
Onsdag 27. januar 2021. Flotte vinterdager står i kø. Det er virkelig vanskelig å la være å ta ut på tur slike flotte dager For oss i pensjonistalderen, og med skrekk for glatt føre og lårbeinsbrudd, betyr is og kulde helst et begrenset utvalg av turmuligheter. Vi tar nå på tur likevel. Sand og strand er bra. Det vil sjeldent bli glatt på en sandstrand, og om naturen samarbeider, så vil sanden også være steinhard. Omtrent som asfalt, og like god å gå på. Jærstrendene trekker mange folk disse dager. Vi, det vil si, broderen og meg er blant de som bruker strendene flittigst. Nå kan likevel ikke naturopplevelsen av å gå tur langs nordsjøen helt sammenliknes med en tur i fjellet, men er en god erstatning når forholdene ikke tillater fjellturer. Sand og strand byr på en høy himmel og vidt utsyn – over bølger og sjø. Landskapet innenfor selve stranden gir også fine opplevelser. Fra toppen av sanddynene er det mulig å se langt til havs og inn til fjellene i horisonten mot øst og nord. Strendene langs jærkysten er også et yndet sted for overvintrende fugler. Svanene som holder til i området er på «sommeropphold» fra Sibir, blir jeg fortalt. Gjessene kommer vel også nord fra. Broderen og jeg forsøker å få et par turer i uka sammen. Det er ikke alltid det lar seg gjøre, av forskjellige årsaker. Tidligere ble det ofte til av vi fikk en tur i helga og så ble det en litt kapp og kort tur på onsdagen. Denne onsdagen avtalte vi tur og været var for så vidt samarbeidsvillig, men med is og frost, ville det igjen bli en strandtur. Vi avtalte å møtes ved Friluftshuset på Orre, og gå derfra. Det var kommet er tynt lag med snø, helst bare rim, men det var fortsatt frost på morgenen. Heller kjølig med et par minusgrader. Vi tok mot Orreelva først. Med sola i mot og trekken bakfra, måtte det bli en skikkelig grei start på onsdagsturen. Det ble litt mindre «greit» da vi snudde mot nord ved elva. Heldigvis hadde vi da gått oss så pass varme at det ikke ble for kaldt. Det er lett å snakke om naturopplevelsene i sjøkanten, men etter en halv time med sand, sjø og blå himmel, blir det likevel til av vi prater om løst mens vi går. Det «løse» denne gangen var hvor langt vi egentlig skulle gå. Ved Reve, ble det snakk om å gå til enden av sandstranden, da vi nådde veien ble det til at vi fortsatte mot havna. Et lite stykke før Reve havn ble vi stoppet av noen isfloer, og valgte å snu. Det hadde nok vært mulig å komme seg helt til havn, men vi var ikke mer en vel hundre meter unna. Det fikk klare seg for denne gangen. Etter omtrent 6 kilometer, var vi kommet i rett trav, og tilbaketuren gikk helt greit. En flott tur, på omtrent en mil. Det er litt mer enn en vanlig onsdagstur, men i det flotte vinterværet var det bare kjekt.
-
- 4
-
Søndagstur med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn. Da Bestyrerinnen snakket med Sigbjørn på søndagsmorgen var han og Anne Lise egentlig klar for en tur i høyden. Det var ikke jeg. Bestyrerinnen ville heller bli med meg på en tur i sjøkanten – uten is og snø. Det tok ikke så veldig lang tid før det kom melding om at de to andre hadde ombestemt seg og var klar for en strand tur. En eller annen plass. Det er jo en lang kystlinje å velge i. Jærkysten er noen mil fra sør til nord. Nå er det ting å ta hensyn til. Det må være mulig å parkere bilen, eller bilene om vi velger å gå bare i en retning. Det er noen elver og kanaler uten bru, og det bør være mulig å gå tur uten for mange – og lange – omveier. Sist men ikke minst, kan vi finne en tur vi ikke har gått så mange gangene? Det sto mellom to turer. Begge et stykke sør på Jæren. Vi har et par ganger gått fra Varhaug og mot Hårr og tilbake. En flott tur, men delvis uten sti, over marker med myr. Og det er ikke en sandstrand i sikte. Den andre turen vi vurderte går fra Hå gamle prestegård og nordover. Vi har tatt samme turen en gang, men da fra nord mot sør. Fra Hå er det flatt, skikkelig flatt. Ikke en bakke å se. Dette ble turen vi valgte denne dagen. Vi var ikke alene om å velge Hå, Refsnesstranden og Nærlandsstranden som turmål denne dagen. Det var ikke så mange bilene på Hå da vi kom, men helt fullt da vi reiste, og i tillegg var det biler parkert overalt ellers. Vi satte kursen mot Håtangen og fyrlykta først. Et sted jeg ikke har vært på 50 år, selv om det er godt synlig fra parkeringsplassen på Hå. Det er ikke lange turen ut til fyrlykta, men det kan virke som om det er et ofte brukt turmål for de som starter fra Hå. Det var i hvert fall mye folk der. Vi fortsatte langs stranden nordover. Og traff folk, kjentfolk. Både en og to ganger. I tillegg var det selvsagt mange andre ute og gikk. Vi kom oss forbi den gamle flystripa langs sjøkanten, og fortsatte å holde helt ute ved bølgene. Til vi nådde Skeiekanalen. Her manglet det bru. Vi vurderte videre fremdrift, men sjekket klokka og bestemte oss for å snu og å finne en pauseplass. Det var kjekt å sitte ned i sola med en varm kopp te, eller kaffe for Bestyrerinnen. Selv om det fortsatt var kuldegrader, så ble det ikke kaldt, takket være sola. Tilbaketuren gikk på baksiden av sanddynene. Det betyr en mye rettere og en litt kortere vei tilbake. På slutten går stien over i vei og det blir et litt kjedelig stykke før vi igjen står på en full parkeringsplass Litt over en mil, en passe tur en flott søndag. Og i godt selskap. Jeg begynner likevel å savne fjell og bakker. Jeg håper vinteren snart sier takk for seg.
-
- 1
-
Vintertur i vintervær. Rundt null og litt frost og rim. Lørdag er fortsatt turdag – om været skikker seg sånn noenlunde. Denne dagen ville det bli mye sol, litt skyer, og mulighet for noe nedbør. Det var snakk om regn, men temperaturen skulle være ikke mange gradene over null, så jeg trodde det ville komme som sludd. Jeg hadde tidlig på fredag bestemt meg for å ta turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er en tur på nesten to mil frem og tilbake. Langt nok til at jeg vil kjenne det i beina på slutten. Forrige gang jeg gikk denne turen, var jeg ikke sikker på hvordan jeg ville klare det. Jeg vil alltid kjenne en så pass lang tur. Siden det gikk bedre enn jeg forventet, var planen denne gangen å hive noen ekstra kilo i sekken for å se om det gjør noen forskjell. Turen i sjøkanten er litt annerledes enn en strandtur. Det er ikke mye sandstrand på dette strekket- For det meste er det rullestein. Et lite stykke av stranden etter Obrestad er faktisk dekket av «hitlertenner». Det er i tillegg flere andre «rester» etter krigen langs sjøkanten. Det kom snø på veien mot Hå. Ikke mye, men nok til at jeg ble skeptisk til prosjektet. Nå er det ofte litt varmere helt ute ved kysten, og jeg håpet at dette var tilfelle denne dagen også. Det var mindre snø ytterst enn bare litt lengre inne i landet. Det hender jeg er alene på parkeringsplassene når jeg kommer en vintermorgen. Denne dagen var det alt en god del biler. Og jeg kunne se folk på vei mot fyret og Obrestad. Jeg ville ikke bli alene på tur denne flotte dagen. Det var et tynt lag med snø. Som ikke gjorde noen ugagn. Det lille med is som lå nede i pytten var lett å se, og lett å unngå. Til og med de ganglemmene som er lagt ut var bare og greie å gå på. Det hender disse trelemmene er spinnglatte på morgenen før sola får vekk rimet. Det ble en enkel tur sørover mot Varhaug. Faktisk var det slik at sola varmet i ansiktet og det ble en kjekk tur. Nå manglet det ikke på sorpe og søle. Det var frost nede i bakken, men det øverste laget var tint. Det ble skikkelig glatt – uten is, bare sorpe. Jeg unngikk så vidt spagaten et par ganger. Siden jeg hadde lastet sekken med ekstra saft og en termos med te, ble det en litt lengre stopp nede ved Varhaug gamle kirkegård. Sol i ansiktet, varm te og søt kjekt er en fin kombinasjon. Det var med en litt lettere sekk jeg tok fatt på hjemturen. Ikke det at sekken hadde laget trøbbel. Etter å ha «registrert» vekta i starten, glemte jeg hele greia. Jeg kunne likevel se på tiden jeg brukte at det hadde gått litt langsommere. Ved Nordvarhaug gikk jeg på Petter og Hilde. Denne dagen gikk de samme vei som meg. De går ofte på de samme plassene som meg, både på Høgjæren og i Dale-Gramstad området. Det er ikke så ofte vi møtes. Det var kjekt å få en prat med de. Det kunne kjennes at jeg hadde gått et stykke da jeg kom tilbake til Obrestad. Heldigvis var det så pass med folk at jeg fikk «hjelp» det siste stykket. Det er lett å holde farten oppe når det er folk som jeg absolutt må forbi. En flott tur på en virkelig fin dag. Nesten to flate mil er helt greit, selv om sekken er litt tyngre en den vanlige dagstur sekken.
-
- 4
-
Det er en del som går til Storenut opp av Hunnedalen som topptur. I tillegg er det også folk som tar til Blåfjellenden og renner i bakkene der. Grønanuten er en av toppene. NB det er ikke alltid nok snø til dette.
-
En litt lengre tur enn jeg planla. Det skulle bare være en helt vanlig tur. Ikke noe å skrive hjem om, eller nevne i bloggen. En tur for å få litt frisk luft, og holde formen oppe. Jeg liker godt turen fra Sele til Hellestø. Den vanlige kjappe, dagligdagse turen, uten sekk og ofte med følge. En tur som jeg ikke trenger å forberede meg til eller gjøre for «tung». Bare 7-8 kilometer på vei god sti og langs stranden – og det samme tilbake i omvendt rekkefølge. Det er noen små dumper der stien går gjennom sanddynene, og om vi (broderen og jeg) går, så kommer pulsen opp nettopp her. Etter mange dager med flott vintervær, var nå sola delvis skjult bak skyene, og noen av disse så «sinte» ut. Det var fortsatt kalt, men ikke kuldegrader på dagen. Fortsatt var stranden det beste stedet å ta en kjapp tur. Regn tidligere på dagen gjorde at jeg kom sent avgårde. NAV betaler meg for ikke å gjøre noe, og jeg fortrekker å ikke gjøre noe mens jeg går tur. Og siden jeg står fritt til å velge tidspunkt for turer, holder jeg meg hjemme om det regner – og det er mulighet for opphold senere. Det kunne lett bli opphold noen timer midt på dagen.... Det kan ikke være mye regn som hadde kommet ned. Sanden var tørr bare et lite stykke under overflaten. Nordover mot Hellestø, hadde jeg trekken i ryggen, og de små dråpene som, laget ikke problemer. Da jeg nærmet meg enden av Hellestøsanden, kom sola fram bak meg – og regnbuen framfor meg. Så avgjort ikke hva YR hadde på menyen, men godt vær er alltid greit. Det hadde gått greit nordover. Antakelig gikk det også fort. Stranden og stien – og veien er jo flatt og greit å gå. Kunne jeg muligens greie å komme frem og tilbake på rundt en time og ti minutter? Det ble «hurtig tempo» på tilbakeveien. Jeg prøvde å holde farten oppe, og var litt spent på hvor fort det egentlig gikk. Nesten tilbake til veien traff jeg på Sigbjørn. Det ble en liten stopp og prat. Sigbjørn foreslo at jeg skulle bli med mot Hellestø igjen. Jeg mente det ville bli litt «mye» etter å ha holdt litt fart både mot Hellestø og på tilbakeveien. Det ble likevel til at jeg ble med Sigbjørn. Det ble en tur til parkeringsplassen ved Hellestø og så tilbake i sanddynene bar stranden. Opp og ned og litt rund – ikke beine veien nei. Til vi kom mot parkeringsplassen, var det lite frost og is. Derfra og til vi igjen sto på stien, var det is på pyttene og litt frost i bakken. Det var til og med litt ny is på enkelte pytter. Det var nok blitt kaldere etter som klokka begynte å nærme seg fire. Sola sto lavt i horisonten da vi nærmet oss bilene. Det er ikke ofte jeg går på tur så sent. Flotte farger og noen helt greie bilder. Det ble en tur på omtrent 12 kilometer. Delvis i høyt tempo, men også med litt pause. En helt grei tur på en mandag.
-
- 1
-
Sammen med Bestyrerinnen Etter en skitur på torsdag, var jeg klar for ny tur på fredag. Som vanlig hadde jeg skikkelig gode planer, og nesten like vanlig, det måtte noen endringer til. Skitur for første gang på noen år, merkes. Det var noen muskler som ikke var helt bra på fredagsmorgen. I tillegg hadde jeg nok også tatt meg mer ut en vanlig. Fjellsko er greit. Med slike sko på beina, er det sjeldent jeg tar meg spesielt mye ut. Jeg klarer å holde pust og puls på et rimelig nivå. På ski var dette ikke helt like enkelt. Planen var å gå den vanlige turen fra Hå til Varhaug og tilbake. Omtrent 18-19 kilometer, nesten uten bakker, men likevel 3 – 3 1/2 time på beina. Vanligvis en grei, men lang økt. Fredagsmorgen var det fortsatt frost og glatt. Jeg kjente meg forholdvis pigg, men da Bestyrerinnen ga beskjed om at hun godt kunne tenke seg å bli med, la jeg om planene. Nedenfor fyret på Obrestad er det ofte mye is-svuller, og glatte forhold. Det var egentlig ikke stedet for fredagstur sammen med Bestyrerinnen. Det ble heller «reserveturen», som vanligvis starter fra Reve havn og går til Friluftshuset og tilbake. En tur på bare en mil. Uten bakker og helt greit å gå – om sanden ute ved sjøen er hard. Bestyrerinnen og jeg startet fra Friluftshuset og gikk inne bak sanddynene mot Orre-elva. Lav sol og lite vind og kaldt – svinkaldt til å begynne med. Vi er ikke vant med mange minusgrader. et har blitt mange strandturer i det siste. Det har selvsagt med det kalde været å gjøre. Nå kan det muligens bli for mange slike turer, men det er egentlig flott å kunne gå langs sjøkanten. Det er høy himmel og vidt utsyn, selv om det ikke er så mye å se på. Lukt blir det som regel nok av. Råtnende tang og tare luker. I tillegg er dett et kjent sted for de som kikker etter fugler. Lite «vinter» gjør at en del fugler velger å overvintre her, og Reve er ofte første eller siste stopp i Norge for trekkfuglene. Det er også vanlig med store flokker svaner ute på markene om vinteren. Denne dagen var vi heller ikke alene på stranden. Det var mye folk. Det er jo ikke så mye annet å foreta seg i disse koronatider enn å gå tur. Vi traff Ingrid og Kjell på Grudarunden søndag, og de dukket også opp på denne turen. I enden av Orrestranden kom to kjente fjes i mot oss. Ingrid og Kjell. Det passet godt med en stopp for kaffe og en prat. Det er alltid kjekt å treffe kjente. Vi hadde ikke snakket om hvor langt vi skulle gå denne gangen. I enden av nordre enden av Revestranden, passet det å snu. Denne gangen gikk vi langs sjøkanten tilbake mot Orre. Det var helt greit å gå. Sanden var passe hard, og det var lavvann. For egen del kjente jeg at det kunne passe med bare en mil denne dagen. Skituren dagen før satt i kroppen, og det ble, om ikke tungt, så i hvert fall ganske «langt». Likevel var det en flott tur i flott vær.
-
- 1
-
Skitur, etter 3 år uten. Det er vanskelig å velge hvor turen skal gå når det meste er dekket med rim og snø. Jærstrendene er «åpne», men det blir lett litt kjedelig å gå samme plass mange ganger. Og det er ikke store forskjellen på en sanddyne og en annen. Harry la ut bilder fra Brekko. Ski bilder. Hva det noe for meg. Ski? Min svigersønn mener at mine skiferdigheter ikke er helt på topp. Eller muligens helst nærmere bunnen. Han har, i hvert fall, nesten rett. Med snø og is de fleste steder, var det muligens tid for å oppsøke vinteren. Onsdags kveld brukte jeg litt tid på å finne fram utstyr og klær. Nå bruker jeg ikke spesielle klær på skiturer, men YR meldte om kulde, ned mot ti-tolv kuldegrader, og da var det bare å finne fram vinterutrustningen. Det tok litt tid å finne fram ski, staver og sko. Hvor lenge siden var det egentlig jeg hadde hatt ski på beina? En kjapp sjekk i bloggen viste at det var tilbake i 2018. Omtrent tre år. Om jeg ikke heiv meg rundt og drog til Brekko på torsdagen, kan 2018 lett bli siste året for skiturer. Det er et stykke å kjøre opp til Brekko. Fra Ålgård og oppover var det snø og is i veien. Heldigvis har jeg kjøpt nye piggdekk. De kom til nytte denne dagen. Det tok tid. Som vanlig var det noen som ikke hadde piggdekk foran. Det burde ikke være mye folk på en torsdag. Likevel var parkeringsplassen omtrent full. Det var en kar som var ferdig med skitreningen, og overlot sin parkeringsplass til meg. Blant alle folkene støtte jeg også på Harry. Han var klar for en tur ute i terrenget, eller som han sa, en skitur – ikke treningstur. Jeg holdt meg i den oppkjørte løypa. Det var underlig å være på ski igjen. Etter nesten tre år uten skitrening, og ikke minst tre år eldre, så var jeg temmelig ustø. Jeg gikk forsiktig, og «teknikken» kom sakte tilbake, men ikke i nedoverbakkene. Det ble en forsiktig «tilnærming til nedoverbakker. Etter en runde bestemte jeg meg for å hive av sekken og gå uten. Da ble det meste så meget bedre. Det ble enklere å holde holde balansen, og nedoverbakker gikk greit – med ploging. Jeg undres litt på hva andre syntes om en sur gammel gubbe som pesende luntet rundt i Brekko på ustø bein og i temmelig sakte fart nedover bakkene. Ingen oppløftende tanker, men jeg var tross alt på skitur. Været var skikkelig bra. Stille, sol, men kaldt. Det må ha vært minus 12-13 grader, og det kjentes i ansiktet. Det var en god del som hadde fyrt opp bål. Lukta kunne kjennes hele runden. Etter tre runder og godt over en mil på ski, ga jeg meg og satte kursen mot bilen. Det var fortsatt mye folk, og det både kom nye biler og det var biler som kjørte nedover. Selv med mange kuldegrader, hadde jeg klart å bli svett. Det ble til at jeg skiftet til tørt tøy ved bilen. Noen unger som var på vei mot skisporet, kikket rart på meg. Det er kjekt å fortsatt kunne gå på ski, men ferdigheten er ikke blitt bedre med årene.
-
- 4
-
Vinter og kaldt. Det var en av disse litt vanskelige vinterdagene. Litt frost, men sol og flott vær. Til og med lite vind. Is og frost er ikke ønskeforhold. Glatte stier og gamle bein er ingen god kombinasjon. Bestyrerinnen var tidlig ute og meldte seg på lørdagsturen. Min plan var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er en lang tur på nesten to mil, og jeg bruker mellom 3 og 4 timer. Dette mente Bestyrerinne ville gå greit, men det kunne også være at hun valgte å bare gå en vei. Halve turen i forhold til planen, men det ville i så fall være en grei tur for Bestyrerinnen. Værmeldingen ble ikke bedre ut over fredagskvelden, og det var snakk om vind og nedbør. Fra morgenen av. Lørdagsmorgen kunne jeg høre snøplogen gå på riksveien. Det tydet på enda dårligere forhold enn hva vi hadde regnet med. En kikk ut stuevinduet avgjorde saken. Det ville ikke bli noen langtur denne lørdagen. Hva ville alternativet være. Med is både på vei og sti, kunne det passe med strandtur, som regel godt strødd med sand. Vi ble enige om å forsøke den vanlige turen fra Reve havn til Friluftshuset. En mye kortere tur enn den planlagte, men i hvert fall gjennomførbar, uten å sette helsa på pill -trodde jeg. Det ble en kort stopp på Reve. Det var så pass mye is bortover stien, at vi, dvs Bestyrerinnen gikk et lite stykke, og jeg stoppet. Vi ble enige om å forsøke oss på tur fra Bore. På Bore var parkeringsplassen omtrent full. Jeg har aldri sett så mange biler og så mye folk utenom de beste sommerdagene. Dette var ingen sommerdag, snarere tvert i mot. Vi startet turen med å gå sørover, på innsiden av sand-dynene. Der er det helt greit å gå, men vi var ikke helt sikre på når vi måtte ut på stranden. Vi fikk se. Bakken var dekket med et lite tynt lag rim og frost. Himmelen var blygrå, og det trakk litt i mot. Siden temperaturen var rundt null, ble det en kald start. Etter en stund kom varmen og det ble greit å være ute. Vi kom til en kanal og gikk ut på stranden. Der var det ikke mye beskyttelse mot vinden, og det ble igjen kaldt. Det er ikke ofte vi treffer folk på turen fra Bore til Reve Havn. Det hender vi treffer noen få mennesker, men denne dagen var det mange på tur i samme området. Vi tok noen igjen, men fikk ganske mange i mot. En liten kilometer fra Reve havn, møtte vi igjen store floer med is, og bestemte oss for å snu mot nord. Vi så folk som gikk lengre sør, men det var også tre jenter som snudde som oss. Det var også en del surfere ute i sjøen. Det ser ikke ut som om temperaturen hindrer disse folka. Boresanden er omtrent tre kilometer, og flat. Det ser temmelig «uendelig» ut fra Fuglingene helt nord. Vi kom oss likevel greit til Figgen og enden av stranden. Vi gikk langs veien fra elva og tilbake til bilen. Det ble en kald opplevelse. Vinden hadde tatt seg opp, men det merket vi ikke noe til så lenge vi hadde den bakfra. Kjakene ble skikkelig kalde på veien tilbake. Omtrent en mil og to timer. En grei lørdagstur med Bestyrerinnen.
-
- 6
-
Med Sigbjørn og Anne Lise som turledere. Det var en kald morgen på Jæren. Minus 6 hjemme og antakelig ned mot ti kuldegrader i dumpene langs Figgen. (Figgjoelva) og det var nettopp der Sigbjørn hadde tenkt å legge torsdagens tur. Værmeldingen for dagen var enkel: stille, kaldt, sol og blå himmel. Kulden var en av årsakene til at Sigbjørn kunne tenke seg å legge ut på tur i nærområdet. Varmegrader ville bety mye tråkking i myr og søle. Kuldegrader, slik som nå, gir hard bakke og greit å gå. Bortsett fra at det også betyr «ruglede» forhold, noe min skakkjørte ankel ikke setter spesielt pris på. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at hun ville være med på turen da Sigbjørn og Anne Lise kom med forslaget. Det ville gi hun anledning til å – igjen – se plasser hun hadde vært - for mange år siden. En del av torsdagens løype var kjent og omtrent kunne sjekkes fra stuevinduet hvor hun vokste opp. I løpet av årene er det kommet opp både hus og trær som skjuler Vasshustjørnet, men det er likevel «nesten» riktig, bare en liten løgn eller to. Turen startet fra Voll og gikk forbi Voll Ysteri og til Vasshus Skule. På andre siden av veien fra skolen går det en gardsvei innover mot Snelleberget. Tidligere var dette utmark, men nåe er det meste dyrket. På vei mot elva gikk vi langs Vasshustjørnet. På en liten høyde ute ved vannkanten var det satt igjen en vogn. For meg virket det noe underlig, men for Bestyrerinnen og Sigbjørn var dette helt greit. Det var en vogn som var plassert ut som sitteplass for å kunne skifte fra sko til skøyter, - selvsagt. Det var vanskelig å få opp varmen denne dagen. Nede ved elva, ikke mer en litt over en meter over havet, var det kaldt. Selv med sol og lite trekk kunne kulden kjennes i ansiktet. Fra der elva renner ut i Grudavannet og videre omtrent til Hellebergshølen og grensen mot Sandnes fulgte vi elva. Bare helt i starten måtte vi litt inn i landet for å finne en liten bru over Stangelandskanalen. Fra der og videre gikk vi over «dyrket mark», selv om det enkelte steder normalt var ganske vått. Denne dagen var det hvitt av rimfrost og hardt. Turen tok oss forbi Svarthøl, Gardhøl, Steinhøl, Krokhøl og mot Asperhøl. Alle disse plassen antakelig gamle fiskeplasser. Rett før Aperhøl gikk vi forbi – ikke over – de gamle «gangsteinene» som gjorde det mulig å komme over elva før brua kom på plass. De var dekket av is, jeg jeg hadde ikke likt å måtte gå over der under slike forhold. Ved Hellebergshølen tok vi opp til hovedveien og krysset over og opp en bakke (i utmark) mot Helleberget. Vi tok opp bakken og rundt Helleberget på nordsiden og opp på toppen. Det var skikkelig god utsikt på toppen, og på en informasjonsplakat nedenfor berget, fant vi ut at det hadde vært en bygdeborg på toppen – for veldig lenge siden. At det også var andre som hadde funnet plassen brukbar, viste de ikke fullt så gamle bunkerene. Vi fortsatte rundt berget til selve helleren. Den lå fint plassert mot sør og en flott plass for en pause. Helleren har vært utgravd, og det har bodd folk der for 6-8000 år siden. Fra Helleberget gikk vi mot nord og Kuberget. Over dette, endte vi ut i et lite skogholt, og fra der var det gårdsvei og vei tilbake til utgangspunktet ved Vasshus skule. Det ble en skikkelig kjekk tur, i et flott vær. Det var adskillig mindre kaldt opp i høyden og med sola i mot, ble det faktisk litt varmt. For Bestyrerinnen hadde dette vært en av de kjekkeste turene på lenge. Hun fikk sett steder hun ikke hadde besøkt på mange år, og turen brakte henne også på plasser hun aldri hadde vært, selv om det egentlig er i «nærområdet». Vi brukte omtrent tre og en halv time på turen, som var 13-14 kilometer. En god økt på en flott torsdag. Det er bare å takke Sigbjørn og Anne Lise som drar oss med på slike kjekke turer.
-
- 4
-
Mandag var en kald klar dag, med sol og blå himmel. Uten at jeg var på tur. Tirsdag var en enda kaldere dag, men med noe mer skyer. Vinden var fortsatt fraværende. Tirsdag måtte det bli tur. Selv om det var kaldere enn dagen før. Minus 4 grader er ikke helt temperaturen vi er vant med på mine kanter. Min yngre bror hadde vært på tur på Høgjæren mandag. Det måtte jo la seg gjøre å gå i hans fotspor. Jeg er en engstelig sjel. Spesielt når det gjelder vinterføre. Is og snø er ikke noe for pensjonister med balanse problemer. Det ble sent skikkelig morgen. Fortsatt er det korte dager og sent morgen – og tidlig mørkt. Jeg kom meg ikke avgårde før nærmere 12. Det er sent det. Broderen satset på å pleie helsa. Bestyrerinnen hadde andre planer. Det måtte bli en alene tur. Det er egentlig greit det. Da er det i hvert fall ingen som synes det går for sakte, når jeg tar lange omveier rundt is-svullene. Ikke mange andre er like forsiktig på glatt føre. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Holmavatn da jeg kom, og jeg traff en hel del folk som også var på tur. Det var en del is. Enkelte plasser var det tråkket så pass i stien at det hadde blitt glatt der også. Det var selvsagt mulig å gå rundt is-svullene, men det tok tid. Spesielt mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det noen partier med is som dekket stien et stykke. Jeg var spent på hvordan det ville være å krysse bekken fra Romavatnet. Her har jeg opplevd å måtte ta noen lange steg noen ganger. Det var helt greit å krysse bekken. Det gamle jungelordtaket om at det ikke er is under rennende vann, holder fortsatt. Ved stidelet mot Steinkjerringå og stien mot Synesvarden gikk jeg på 4 spreke damer. I sin beste alder. Det var ute på samme tur som meg. Og med godt humør. Jeg gikk ut til statuen denne gangen, for å gjøre turen litt lengre. Det ble "solnedgangsbilder", selv om klokka ikke var stort over ett. Det var overskyet et stykke, men stor sett hadde jeg sol. Kulden kjentes ikke - etter at jeg hadde gått meg varm. Det tok litt tid denne dagen. Uten vind, blir det enklere å holde varmen. Jeg var kledd for vinter. Spesielt tykk ullbluse underst, tykk ullskjorte fra Fjellræven og Norrøna vindfleece Ullfingervanter og skikkelig vinterlokk. Jeg ble svett nedover mot Holmavatn, da sola kom skikkelig fram og varmet – litt. Uansett om det var kaldt, litt overskyet inne i mellom, så var det en flott dag å være på tur. Jeg synes det var kjekt å få lov til å se naturen med et tynt lagg rim og is. Det var selvsagt lange skygger og stor kontrast mellom lys og skygge, men likevel mener jeg å ha fått tatt noen bra bilder. Det tok over to timer å komme rundt den vanlige runden, pluss ekstra til Steinkjerringå og tilbake. Mye lengre tid enn vanlig, men på det glatte underlaget synes jeg det var greit. En flott tur på en kjempefin dag.
-
- 2
-
Verdens beste øks - et arvestykke etter oldefar. Bestefar skiftet skaftet og far fikk på mytt øksehode - et flott arvestykke....
-
Flott vær og flott tur. Lørdag er turdag. Det er opplest og vedtatt. Med vinter, frost og harde forhold pleier det å bety en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur. Den vanlige turen når frostrøyken ligger som et teppe over landskapet. Det må bli omtrent 30 år siden første gang jeg gikk denne turen. De fleste årene ble det en eller et par turer før jul, og mange flere etter jul. På vårparten var jeg som regel litt lei av å gå nettopp fra Hå til Varhaug – og retur samme vei. Det betydde også at jeg var god til å gå lange flate turer. Det gikk både fort og greit å gå denne spesielle turen på nesten to mil. Bakker derimot, var ikke like samarbeidsvillige. Det ble ofte en litt tung tid tidlig på våren når turene skulle gå til en aller annen topp. Med mer fritid, har det blitt flere dager på tur, og på grunn av korona, blir det nå omtrent tur hver dag. Ikke så lange turer, men på 7-8 kilometer og fra litt over en time til litt over to timer. De korteste blir ikke med i bloggen. På lørdagsmorgen var det minus et par grader hjemme. Steinhardt i bakken, og flott vær med sol og blå himmel. Det beste var at det omtrent ikke var vind. Så vidt en liten trekk fra nordøst. Jeg kom meg ikke avgårde før godt over 11. Det er liksom tidlig morgen til midt på dagen i starten av januar. Det merkes også godt på sola, som ikke kommer veldig høyt på himmelen selv klokka 12. Solbriller og lue med skygge er greit å ha med. Siste gang jeg alene tok turen fram og tilbake, var tidlig i mars – før korona. Nå var det igjen på tide. Jeg så fram til å gå en litt lengre tur, men det kunne jo tungt mot slutten. Det var andre på tur denne flotte dagen. Mange andre. Det var en del biler på parkeringsplassen da jeg kom og jeg kunne se folk på vei mot Obrestad fyr. Det var familier med unger. Jeg tok de igjen ganske kjapt. Det var egentlig dagen for å ta det med ro. Det flotte været var med på å gjøre turen skikkelig bra. Når sola i tillegg varmet i ansiktet og trekken kom bakfra, ble det en tur nedover mot Hå, som jeg virkelig syntes var kjekk. Jeg ble i skikkelig godt humør i det flotte været. Det ble noen timer med den gode tur-følelsen. Det er jo aldri så mange som går hele turen frem og tilbake, men denne dagen var det nok folk som tok kortere turer. På Varhaug gamle kirkegård var min vanlige benk opptatt. Det ble en liten pause for å drikke saft denne gangen. I trappa inn til kirken. Sola forsvant bak noen skyer, og jeg fikk trekken mot meg på tilbaketuren. Likevel gikk det greit. Adskillig bedre enn jeg hadde trodd. Halvveis tilbake mot prestegården gikk jeg på kjentfolk. Det ble en hyggelig prat, og en grei liten pause før jeg fortsatte nordover. Sola var omtrent i horisonten da jeg passerte fyret på Obrestad. Litt sen start gjorde at det nesten ble kveld før jeg var ferdig. Selv med stopp hadde jeg ikke brukt spesielt lang tid på turen nordover. Alle turene langs stranden har gitt utslag.
-
- 5
-
Det var meningen å bare ta en kjapp grei tur denne dagen. Ikke en lang og slitsom tur. Det blir mange turer i uka i disse koronatider, og få hviledager. Nå hadde jeg bare hatt tre dager med tur siden siste hviledag, men så var det dette med «å ta det med ro». Bestyrerinnen ville gjerne også være med på tur. Hun hadde ingen andre planer denne nyttårsaften. Vi skulle selvsagt ha vært i et selskap på kvelden, men jeg valgte å stå over denne gangene. En hver anledning til å unngå et selskap må tas i bruk. Korna er en grei unnskyldning. Siden det bare skulle bli en kjapp og grei tur, lurte jeg en stund på hvor vi skulle gå. Det hadde blitt en del turer på stranden i det siste, Jeg hadde også gått fra Gramstad. Hva med å finne en enkel tur vi ikke hadde gått. På tur rundt Lifjellet i forrige uke, snakket jeg med et par sa vi stoppet ved Dalevann. De skulle videre over demningen, langs Dalevann og mot Li. Siden jeg aldri har gått denne veien, spurte jeg hvordan stien var. De mente dette var en helt grei sti, selv om det kunne være litt vått enkelte plasser. Nyttårsaften var muligens dagen for denne – litt korte – turen for nettopp å sjekke hvordan det var å gå fra Dale til Li langs Dalevannet. Bestyrerinnen kunne i hvert fall tenke seg å bli med på dette. Vi ble kjapt enige om å ta innover til Dale, og sjekke ut forholdene. Bakken fra Dale og opp til Dalevann er både lang og bratt – inne i mellom. Vi tok det ganske forsiktig oppover. Ved Dalevann var det en hel storfamilie samlet rundt bålet. Pølsene var ikke helt ferdige. Noen var mer interessert i å ta det med ro i hengekøye enn å steke pølser på bål. Hver sin smak. Vi fortsatte med godt mot mot Li. Stien går langs vannet, og selv om det var både noen myrer og noen bekker, kom vi greit fram til andre enden av Dalevann. Der kom vi ut på grønne marker – utmark for dyr på beite. Antakelig mest sau, men vi så bare en ensom lama. Selv i utmarka var det litt «villmarks følelse». Vi fikk øye på en hegre, og like etter seilte ørna over oss. Det hadde vært enkelte våte partier i stien langs Dalevann, men marka vi måtte over for å komme til Li-siden var ikke mindre våt. Det ble nærmest vassing enkelte plasser. Vi snudde da vi nådde vei. På kartet så det ut å være bare noen hundre meter til veien opp mot Lifjell og senderen, men Bestyrerinnen var klar på at hun denne dagen bare skulle gå en kort tur. I bakken nedenfor Dalevann, møtte vi et par. Med store sekker, og et akebrett med utstyr på slep. Tunge greier. Det ble «tvibæring» på karen i de bratteste kneikene. De ville til toppen av Lifjell for å se på rakettene klokka 12. Vi tok om Kjerdal og Daleholen på vei nedover mot bilen på Dale. Det gjorde turen en liten kilometer lengre, og på i alt omtrent 8 kilometer. En kjapp og grei tur, men også en kjekk tur.
-
- 4
-
Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten en grei tirsdag.
REJOHN svarte på REJOHN sitt emne i Turrapporter
Det er ikke mange husene på Gramstad. Ganske ensomt antakelig. Men net virkelig flott tur terreng. Det er merket en god del sier i området.