REJOHN

Det snakkes om nedbygging og ødelegging av natur. Fra mitt turområde "Høgjæren" er det mulig å se 250 vindmøller. Dette føler jeg på kroppen - likevel.... Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det enkeltvedtaket som har tatt fra oss mest natur, er "krav til spreieareal". Dette har gitt oss - i vert fall i mitt nærområdet - milevis med veier innover i naturen og mange store myr og heieområder "ødelagt". Jeg tror ikke alle er klar over hvilke restriksjoner det er på å bygge drifts/traktorveier i naturen . Eller rettere, mangel på sådanne.

Sammen med en gjeng fra Klepp Frivilligsentral Det kan ikke stikkes under en stol, at som pensjonist blir det mange timer hjemme i stua. Selv med tur nesten hver dag, så blir det lite aktivitet utenom. Sosial kontakt blir nesten borte – spesielt i disse koronatider. Bestyrerinnen gjør noe med dette. Hun er med i Klepp Frivilligsentral, og gjør en innsats der det trengs. Det blir i vert fall mer kontakt med andre enn ved å sitte hjemme. For noen år siden gjennomførte Bestyrerinnen et prosjekt der hun og Anne Lise gikk langs stranden fra Tungenes til Egersund – over flere dager. En flott men krevende tur. Nå dukket det opp et prosjekt som kunne kombinere disse tingene. Frivilligsentralene vil samle folk på en vandring fra Tungenes til Sirevåg. De har kaldt prosjektet «Strandvandring 2021». Det er meningen at dette skal være et tilbud til «alle» og derfor vil etappene være på omtrent 5 kilometer, og med stopp for kulturminner og – ikke minst – mat og kaffe. Bestyrerinnen meldte seg – selvsagt – som turleder, og mente ganske bestemt at jeg også skulle stille. Jeg er litt skeptisk til slike prosjekter, men.... Klepp Frivilligsentral skal ha ansvaret for etappen i Klepp kommune, og ønsket at «frivillige» skulle prøvegå de forskjellige etappene. Onsdag klokka 12 samlet det seg en gjeng på Hellestø for å gå de to første. Planen var å gå til Sele for å ta langs Borestranden til Fuglingene og videre til Reve havn. På forhånd hadde vi blitt enige om at dette antakelig ville være to etapper. Hver på omtrent 5 kilometer. Det var en flott vårdag med sol og litt dis, men som så ofte, det blåste fra sør. Ikke veldig kraftig, men nok til at det ble litt «oppoverbakke» ute på åpne stranden. I tillegg var sanden litt løs. (Det pleier den ikke å være på Hellestøsanden.) Det ble litt tyngre tur den første delen, enn tenkt. Nesten halvveis mot Sele havn, tok vi en avstikker bort til Steinstjerna, også kaldt «Dødssjernå». Antakelig en grav fra 300-600 e. kr. Den er ikke undersøkt, men delvis bygd opp igjen i 1935. Siden vi hadde tenkt oss et stykke denne dagen, ble det ikke pause ved Sele havn, men vi fortsatte over brua og ut på Borestranden. Der var sanden løsere og vinden friskere. Vi kom oss likevel greit sørover. Ved parkeringsplassen for Borestranden ble det stopp og pause. Noen av oss sa takk for følget og måtte forlate resten av gjengen. Sosiale krav gjorde det vanskelig å bli med videre mot Reve havn. Resten av følget tok sørover på innsiden av sand-dynene. Her var det mye greiere å gå og litt le for vinden. Ute ved Fuglingene tok vi over dynene og tilbake til stranden. Vi hadde hørt mye fuglekvitter fra trekkfugler på veien sørover. Et skikkelig vårtegn, tillegg til lukta av hevd som lå over landskapet. På en sandvoll som vendte mot sør og sola, fikk vi oppleve et annet. Der var det en masse hestehov i blomst. Våren er kommet til Jæren. Resten av turen gå i et landskap noe ulikt det vi hadde passert. Her går stien på gress-sletter og med en strandbrink dominerende over. Stranden er stein og rullestein. Noen steder går også stien i rullesteinene. Der er det ikke alltid like lett å holde balansen. Gjengen som surfet på bølgene ute i sjøen hadde ikke problemer med det. Vi kom fram til Reve havn i god form, etter omtrent 11 kilometer. En skikkelig grei tur en flott vårdag.

Fortsatt flekker med vinter. Etter en kjapp og grei tur på mandag, lurte jeg på hva jeg skulle finne på tirsdag. Jeg hadde liksom gått de fleste enkle og greie turene. Skulle jeg forsøke meg på en av de litt lengre. Jeg ble ening med meg selv om å ta turen fra Tovdal til Steinkjerringå. Ikke en riktig langtur, men en grei tur på omtrent 11-12 kilometer. Bestyrerinnen hørte om planene, og kikket ut vinduet. Været var neset bra. Bare noen skyer enkelte plasser, og det så ut som omtrent vindstille. Hun bestemte seg kjapt for å bli med. Planer er greit, men da vi kom opp ovenfor Undheim, og fikk se ganske mye snø, snudde vi kjapt på opplegget og kjørte til Holmavatn for å ta den tradisjonelle runden. Fra Holmavatn til Synesvarden og så til Steinkjerringå, så tilbake til bilen. Selv med en avstikker til selve statuen er turen «bare» på omtrent 8 kilometer, men vil ta oss opp mot to timer. Det er god sti, men mesteparten går i terrenget. Turen går i lett terreng og bakkene (og det er bakker) er slake og greie å komme opp. 4 kilometer i timen er grei fart for Bestyrerinnen og meg. Det var andre biler på parkeringsplassen, men merkelig få. Det har den siste tiden vært mye mer folk på tur enn tidligere. Denne dagen manglet turfolkene. Det skulle vise seg å være mindre folk på tur enn bilene viste. Ved parkeringsplassen lå det en haug med planker, noen oppskåret i passe lengder. Andre ganske lange. Det var tydelig at noen holdt på å forbedre stien med å lage gangveier. På en papp-plate var det oppfordring om å ta med noe av materialer ti minutter oppover stien mot Synesvarden. Heldigvis heiv jeg opp i sekken en del plank, omtrent så mange som jeg mente sekken ville tåle. Det ble omtrent 15 kilo på ryggen. Jeg traff to av karene som jobbet. De var opptatt med bæring. Planken kom jo ikke på plass av seg selv. Mitt lille bidrag vart jo ikke mye. Det viste seg at en av karene kjente meg igjen fra forrige gang jeg var med på bæring av plank her oppe. Virkelig flaks at jeg da hadde plank i sekken. Det var ikke lange strekket jeg bar, men siden Bestyrerinnen var med, gikk vi videre og ikke ned for å hente mer. Selv om det ikke hadde vært frost hjemme på en stund, lå det igjen enkelte fenner på Høgjæren. Vi måtte krysse noen, og det var tydelig at andre hadde gått før oss. Dype og skitne spor. Det ble ingen stopp på Synesvarden vi fortsatte nedover mot Steinkjerringå. Det ble kaldere da vi fikk vinden på oss. Selv om sola skinte og det var en del varmegrader – hjemme, så ble det kaldt. Litt lengre ned og i le av trekken fikk vi en skikkelig vårtur, så lenge det varte. Ved Steinkjerringå traff vi to jenter, som også ville ta turen rundt, men i motsatt retning av oss. Merkelig nok var det ingen andre ute på tur. Spesielt mellom Holmavatn og Steinkjerringå, pleier det alltid å være andre. Selv med kuling og nedbør treffer vi vanligvis folk her. Det ble nye fenner, men ellers en grei tur tilbake til bilene. To timer og tung sekk – et meget kort stykke.

Fjelltur på vinteren Det var vær for en søndagstur. Yr var helst gavemild med godvær, og det så ut til å bli både sol og lite vind. Fortsatt mangler det en del varmegrader. Det er kaldt. Denne vinteren har det ikke blitt så mange ganger rundt Lifjellet. Jeg gikk runden i forrige uke, og siden det som regel ble en tur i uka i tidligere år, så kunne det være greit å ta en ny tur. Tradisjoner er til for å følges. Nå har det helst vært lørdagsturer, og mange ganger ganske ensomme sådanne. De har hendt at jeg har gått runden uten å se et menneske. Hvordan ville det være på en søndag med flott vær? Muligens ikke helt overraskende var parkeringsplassen full. Det var biler over alt, og jeg var ikke en gang sent ute. Ikke så mye folk, men mange biler. Som vanlig tok jeg veien mot sjøen og så ut i stien. Selv om det ikke er frost og det i tillegg var tørt, gikk jeg «den andre stien» mot Revesdal. Den er ikke så godt merket, og det går litt opp og ned, men det er ikke bratt. I tillegg har jeg ikke noe i mot å gå alene – i disse koronatider. Kunne det være folk oppi Sprettraubakken denne gang. Selvsagt var det en gjeng på vei oppover denne bratte bakken. Blanke berget omtrent til toppen. I regnvær er dette ikke noe for meg. I stidelet for Sprettraubakken og stien videre mot Einerneset, var det fortsatt lukt etter brannen nylig. Det var ikke så spesielt mye som var brent, så denne gangen gikk det heldigvis bra. Det er den fjerde brannen jeg har registrert i området siden jeg begynte å gå turer her. Med fint vær og nesten tørr sti gikk det denne gangen lett å komme nordover og mot Lihalsen. Forrige gang jeg gikk turen var det frost i bakken i skyggen i nord. Denne gangen var det ikke spor av verken frost eller is noen plass. Stigningen opp til toppen – fra Bymarka og opp, har alltid vært en «utfordring». Etter å ha gått her noen ganger i år kjenner jeg bakken så pass godt at jeg tar det med ro i starten. Det tar tid å komme helt opp og det er mulig å få pulsen ganske høyt om det er ønskelig. På toppen fikk jeg øye på svarte og stygge skyer i vest, på vei innover mot Stavanger - og meg. Det så ut som om det hang nedbør under skyene, og jeg lurte på om det ville bli nødvendig med jakke. Heldigvis kom aldri styggværet inn til Li, og jeg fikk en grei tur nedover mot bilen. Fra toppen og mot bilen var jeg ikke alene. Det var folk omtrent hele veien. Noen i fin form og god fart oppover bakkene, andre satt med mat og drikke langs stien. Denne runden rundt Li hadde gått greit. Jeg kjente på beina at det fortsatt var mer å gå på. En forbedring i forhold til de forrige turene. Selv om turen ikke er stort mer enn 9 kilometer, bruker jeg omtrent 2 1/2 time. Det viser at det går litt opp og ned.

«Den gode runden fra Gramstad» I mange år var det turen rundt Li jeg benyttet meg av gjennom vintersesongen. Ofte ble det to ganger i samme uke. Om været samarbeidet. Li fjellet er en helt grei treningsrunde og selv om det etter hvert går litt saktere i bakken, så er dette en skikkelig treningsrunde. Det er langt opp fra sjøen og til toppen. Som pensjonist har det blitt mye mer tur enn da jeg jobbet. Alle turene er ikke like lange, men det blir en del turer på to timer og vel det i uka. Heldigvis «oppdaget» jeg Gramstad med et utvalg mulige turer. Det har vært helt greit å få nye – nå gamle – turer på programmet. En av disse turene er langturen fra Gramstad om Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Jeg sjekket arkivet, og det var ikke så mange ganger jeg hadde tatt denne turen siden første gang i 2018. Jeg har alt tatt denne turen en gang i år, men det var på tide og gjøre det en gang til. Jeg trenger en avveksling til turen rundt Lifjellet. Det er en grei tur på omtrent tre timer. Det var en del biler på Gramstad, og noen var parkert ved stien mot Paradis-skaret. Jeg ville ikke bli alene denne dagen, men så ingen på vei bortover mot «Rindå». Oppover bratte bakken gikk det bedre enn de siste gangene. Jeg hadde hevet ut et par kilo av sekken og det gjorde nok merkbar forskjell. Heldigvis møtte jeg ingen oppover. Det er ikke kjekt å møte andre når tunga henger som et slips. Oppe på toppen møtte jeg tre kjekke damer fra Klepp, som var ute og samlet poeng slik som Bestyrerinnen. De var ikke på sin første fjelltur, men muligens blir bakken nedover mot Paradisskaret en utfordring. På toppen av Bjørndalsfjellet var det helt andre forhold enn da jeg var der alene i forrige uke. Ikke et haglkorn å se, og nesten ikke vind, skikkelig bra forhold. Det hadde gått helt greit opp bakkene mot Bjørndalsfjellet så det ble ingen pause. Jeg snudde etter å ha nådd varden og tok fatt på bakkene nedover mot veien. Heldigvis var det nesten tørt. De «nye» skoene holder fortsatt, og det var ikke snakk om å gli der det ikke var vår sorpe. Selv etter mer enn et år, om enn ikke så hardt brukt, så er ALFA Impact skoene nesten nye. Selv om bakkene opp mot Fjogstadnuten ikke er spesielt bratte, krever de likevel en del. Denne gangen forsøkte jeg å holde farten slik at pulsen ikke kom i «rød» sone. Det hjelper å kjenne bakkene. Bortover flyene mot Revesdal og Kvitemyr vurderte jeg å ta turen direkte tilbake til bilene, men fant fort ut at denne dagen var «nødvendig» å gå om toppen på Dalsnuten. Det er veldig god sti oppover, med trapper i de bratteste kneikene. Igjen var det greit å ta bakkene, selv om det var helt i orden med en liten pustepause på det flate partiet. Det ble ingen stopp på toppen av Dalsnuten heller. Jeg kom meg til varden og snudde og tok fatt på det siste stykket tilbake til bilen. Det hadde vært en flott tur, og den hadde gått bedre enn hva jeg hadde trodd. Jeg var i god form etter tre timer på beina. Telefonen mente turen var på omtrent 14 kilometer, men det må være feil. Jeg skulle tro den er 10-11 kilometer.

Sol og vår Vår og flott vær har i mange år betydd en tur rundt Lifjellet. Det var også en stund siden jeg hadde tatt nettopp den turen. Det var på tide med en oppfølger. Våren kommer litt forskjellig hvert år. Som regel treffer jeg de første grønne bjørkene rundt første uka i april, så det er litt tidlig når kalenderen bare viser midten av mars. Det er likevel kjekt å følge med på hvor langt varmt og tørt det blir. Siden det har blitt så mange vårturer rundt Lifjellet, passer det selvsagt også godt å holde på tradisjonene, så lenge det går. Jeg så virkelig frem til en vårtur i godt vær rundt Li. Selv om det var en flott mandag, var det overraskende mange biler på Dale. Det var en del som startet omtrent samtidig med meg, men etter at jeg hadde tatt av fra den vanlige stien, så jeg ikke et menneske før på toppen. Etter at broderen hadde et hallingkast oppe i henget på den vanlige stien, har jeg omtrent alltid gått den litt mindre stien lengre nede i lia. Det tar litt lengre tid å komme ut til Sprettraubakken, men det er ikke så mye blankt berg. Jeg ser ofte folk i Sprettraubakken. Mange velger denne veien opp for å få en rundtur om toppen. For min del blir det å fortsette utover langs sjøen til Bjorhamn. Etter Bjorhamn kommer Einerneset og her svinger stien rundt mot Nord. Ikke mye har endret seg gjennom de mer enn 30 årene jeg har vandret rundt Li. Den store endringen er alle kristtorn buskene som er vokst opp. Da jeg startet var det bare enkelte plasser det vokste kristtorn, nå er det stikkende blader over alt I skyggen av fjellet på nordsiden var det hardt i bakken og litt is enkelte plasser. Ellers var det bra forhold. Det er ikke mange som bruker stien rundt, og de fleste er stiløpere. Denne dagen så jeg ingen av den sorten heller. Uansett hvor mange ganger jeg går bakken oppover mot toppen, så er den like bratt og like lang. Det tar tid å komme opp. Jeg starter alltid litt forsiktig, og passer på å holde en fart som ikke får pulsen helt i 150. Det er «sakte i bakken» som teller. På toppen så jeg et par. På turen nedover mot Øksendal var det tomt for folk, men opp «den fordømte bakken» og videre mot Dalevann møtte jeg en god del folk. Turen rundt Lifjellet er etterhvert blitt en langtur. Den er ikke stort mer enn 9 kilometer, og det tar meg omtrent 2 1/2 time – avhengig av forholdene. Litt over 3 kilometer i timen er ikke spesielt høy fart, men turen er ikke «lett». Det er mye klyving over småhauger, og det går opp og ned utenom den lange bakken. Det er en skikkelig treningstur. På vei nedover lia mot Dale, var det tid for en liten oppsummering. Turen hadde gått greit. Det flotte været gjorde sitt til at turen ble mer en grei. Sol i ansiktet og lite vind tidlig på våren er flotte greier. Nok en tur rundt Lifjellet var gjennomført. En av mange.

En kjapp tur som ble noe lengre. Noen dag går ikke helt som planlagt. Broderen og jeg tok sikte på Høgjæren, men slik ble det ikke. Etter at sola hadde tatt knekken på all snø og is utenfor stuevinduet, var jeg klar for tur. Siden Høgjæren ikke var brukt, sto en rundtur der opp på programmet. Broderen var litt skeptisk. Han kunne fortsatt se snø oppe i høyden, men 5-6 grader på termometeret gjorda at han ville bli med. Til Høgjæren. Temperaturen falt ganske fort oppover bakkene og det ble mer og mer hvitt. Vi tok på oss og vasset ut i bløt snø. Vi var langt fra de eneste som var på tur denne dagen, og siden andre hadde gått før oss så..... Vi snudde bare noen meter oppe i første bakken. Det lå ikke snø over alt, men den var blåst i fenner, og disse var dype nok. Vi hadde nok kommet rundt, men hva var hensikten når vi kunne kjøre ti minutter og gå langs sjøen. Uten spor av snø eller is. Ved Varhaug gamle kirke, var det en bil utenom vår. Det var overskyet, men det var tørt. Selv det – vanligvis – dype sorpehullet over første gjerdeklyver var tørt. Det var bare å spasere rett over. Turen rundt på Høgjæren er på rundt 7 kilometer og tar oss i underkant av en og en halv time. Det er et par bakker, men ellers greit å gå. Normalt er turen for kort til å bli med i bloggen. Vi satset på å gå nordover mot Obrestad. Hvor langt vi vil komme før vi snudde, hadde vi ikke diskutert. Vi fikk ta det som det kom. Broderen hadde ikke vært langs sjøen mellom Hå og Varhaug i 2021. En kjapp sjekk i bloggen viste at det omtrent var et år siden broderen hadde vært på disse kanter. Med lite vind og temperatur godt over null, ble det en flott tur nordover mot Bodle og Reime. Vi var ikke alene. Det var folk på tur. Mer enn det jeg normalt treffer på. Med bikkjer som omtrent angrep oss. Enkelte plasser hadde det ikke tint tilstrekkelig, og det øverste laget var glatt, men for det meste var det fint å gå. I Reimebukta under Kommedelen var den vanlige myra både våt og dyp. Vi kom likevel over uten problem. Sjøhuset bygget av gammelt skipstømmer var omtrent modent for riving. Det er ikke mange slike gamle sjøhus igjen, og med takpannene blåst av. Varer det ikke lenge før vinden tar resten. Litt synd, for det er tross alt ganske gamle bygg. Oppe på Kommedelen fikk vi skikkelig utsikt, og en diskusjon med hvor langt vi skulle gå. Vi var kommet et stykke over halvveis, og appen sa 5 1/2 kilometer. Det ble hulveien ned på andre siden før vi snudde og tok fatt på tilbaketuren. Været ble bedre. Vi fikk vinden med oss, og da sola tittet frem ble det en riktig flott tur sørover i sjøkanten. Vi fikk en litt lengre tur enn det vi hadde planlagt. Tilsammen omtrent 11 flate kilometer og litt over to timer. Broderen var glad for at vi ikke hadde gått lengre før vi snudde, han mangler trening på å gå flatt og langt. En flott tur som ble noe lengre enn det vi hadde tenkt oss.

Tre topper på tre timer. Fredag ville YR ha det til at det ikke skulle regne. For så vidt fikk YR rett. Det kom hagel og snø i stede. Værvarselet var også optimistisk med hensyn til vind, bare så vidt en bris ble nevnt. Ikke helt riktig. Det blåste opp mot storm i kastene på toppen. På en tidligere tur oppover mot Bjørndalsfjellet gikk jeg innover Bjørndalsmyrene og sjekket opp mulighetene der. Det ville være mulig å gå opp til Matisrudlå fra nordsiden. Det var muligens på tide å sjekke ut denne turen. Jeg tok mot Gramstad og parkeringsplassen der. Dagens første overraskelse kom oppover bakkene mot Gramstad. Det slå snø på siden av veien. Hvor mye kunne det være oppe i høyden. Antakelig var det bare rester av det plogen hadde lagt fra seg. Det viste seg også at det ikke var mange andre på tur denne dagen. Bare et fåtall biler på parkeringsplassen. De gode dagene hadde det omtrent vært fullt. Jeg var alene på veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Det var is i stien oppover, men heldigvis var det tint så pass at det var enkelt å komme forbi. Jeg tok innover Bjørndalsmyra og fant fort ut at myra ikke var frosset. Så kaldt hadde det ikke vært. Stien jeg fant forrige gang jeg gikk innover, var fortsatt godt synlig. Den «forsvant» så vidt et par plasser, men det var egentlig enkelt å komme opp, for det var noen bakker, til skaret under Matisrudlå på stien mot Bjørndalsfjellet. Det ble en liten tur bort til Matisrudlå før jeg snudde og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Ganske ensomt, ikke andre ute og gikk denne dagen. I vest var det uværsskyer. Siden yr hadde nevnt bra vær, og det var lyst i sør, var det ingen ting i veien for å legge turen om toppen, mente jeg. Opp siste bakke, virvlet det snøflak rundt meg. Det var ikke lange stykket opp til toppen, og ned til skogen. Og det var jo fortsatt lyst i sør. I det jeg nådde toppen og i le av varden, kom uværet som sluppet ut av en sekk. Det var ikke snø eller regn, men hagel, så det slo i bakken. Etter en kort stund var vinden oppe i kuling. I kastene sikker mer enn det. Jeg stakk hode rundt varden og sjekket været et par ganger. Det var ikke snakk om å gå normalt nedover, det måtte i så fall omtrent bli på alle fire. Det var vondt med hagel i ansiktet. Jeg ventet sikkert 15 minutter bak varden. Heldigvis kom det ingen andre. Det løyet etter hvert, og bak uværet kunne jeg se oppklaring og antydning til blå himmel. Nedover ble som normalt. Det lå litt hvitt rundt om, men det var fortsatt varmegrader, og greit å gå. På runden over Fjogstadnuten, var det også en liten runde med dårlig vær, men også solgløtt. Skiftende vær med andre ord. Jeg vurderte ikke å ta opp på Dalsnuten. Jeg kikket opp på toppen noen ganger, og kunne ikke se folk. Det var heller ingen på vei fra eller mot Dalsnuten som jeg fikk øye på. Turen mot Matisrudlå og oppholdet bak varden på Bjørndalsfjellet hadde tatt tid. Da jeg igjen sto på en nesten tom parkeringsplass, hadde det gått nesten tre timer.

Tur med en flott overraskelse. Av og til kommer det noen overraskelser ganske uventet. Siden jeg ofte går de samme turene, blir det sjeldnere og sjeldnere det er særlig mye nytt å oppleve. Det meste er som før. Å gå tur var ikke noe vi vanligvis drev med da jeg vokste opp. Skiturer på vinteren – ok. Fjelltur – ikke så ofte. Det er med andre ord lite som minner om «gamle dager» når jeg sliter meg opp – eller ned, bakker. Denne gangen ble det et møte med barndommen, selv om jeg ikke kom på det før etterpå. En tur i et ukjent landskap, men med et innhold gjenkjennelig fra besøk på Stavanger Museum på tidlig 50 tall. Museet hadde en modell av en jernalderbosetning, Med noe av taket tatt bort, slik at det er mulig å tenke seg hvordan livet inne i et slik hus måtte ha vært. Og nettopp det var noe jeg gjorde den gangen - drømte meg vekk... Lyngaland, navnet hadde jeg hørt og koblet det med jernalderboplass. Men hvor denne lå, hadde jeg ikke peiling på, før nå. Det kom som en stor overraskelse. På parkeringsplassen i Sælandsskogen står det et skilt som viser Lyngaland og Melsvatnet . Bestyrerinnen og jeg hadde ikke helt klart å bli helt enige om hvor dagens tur skulle gå. På vei mot Høgjæren kom spørsmålet: hva med å undersøke stien mot Melsvatnet? Vi fant ut at det virket som en god ide. Fra parkeringsplassen gikk vi over veien og fulgte et skilt videre mot nordvest. Det bar over et jordet, videre over en eng og så utmark til Lyngalandsveien. Denne fulgte vi mot nordøst som skiltet viste, til ny gjerdeklyver og skilt. Og bare hundre meter videre, dukket dagens store overraskelse opp. Jernaldergården Lyngaland. Her var det lett å se hvor husene hadde stått, og i muren var det døråpninger med dørhella som jeg senere husker fra modellen på museet. Bestyrerinnen og jeg brukte tid på å få med alt. Rominndeling, geilen ut fra anlegget og alle gravhaugene i nærheten. Som jeg mente kunne være rydningsrøyser fra mellomalderen da vi gikk forbi. Et fantastisk anlegg, vel verdt et besøk. Omtrent ikke en henvisning, Omtrent ikke spor i stien til og fra anlegget. Stedet fortjener mye mer enn dette. Det burde stå på alle lister over steder som må besøkes i området. Det er jo kort avstand til parkeringsplassen både ved Sælandsskogen og ved Melsvatnet. Det burde ha vært masse folk her. Nå var de jo litt fuktig i myra, så det hindrer vel mange i å gå til stedet. Vi fortsatte mot Melsvatnet og runden der før vi tok tilbake samme vei forbi Lyngaland. På Lyngalandsveien – bare et drøyt steinkast fra selve anlegget – uten plass til å parkere, gikk vi ut veien mot Sælandsveien og videre til ånå og tilbake til parkeringsplassen. Både Bestyrerinnen og jeg var enige om at dette hadde vært en av de virkelig kjekke turene. Nå var været skikkelig bra, med sol og blå himmel. Det var så vidt frost i bakken så myra bar – enkelte plasser og det var lett å komme fram. Selv om turen frem og tilbake til Melsvatnet bare er 4 kilometer, så ble det en grei tur siden vi også la inn runden rundt vannet. Tilsammen 8 kilometer, men omtrent uten en bakke. Det var det Lyngaland som gjorde turen spesiell og flott.

Enten vinter eller vår - muligens. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er vinter eller vår. Naturen klarer heller ikke å bestemme seg. Vi har vinter på natten og vår på dagen. Søndag var nettopp en slik dag. Det var kuldegrader om natten – og langt ut på morgenen, og varmegrader ut over dagen. Søndag ble det aldri mange varmegrader, men siden det var sol fra blå himmel, så ble det varmt - inne i skogen. Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Hun så for seg en ganske grei tur antakelig. Jeg hadde andre planer, og den gangen var det greit for Bestyrerinnen å følge med på lasset. De siste tre årene har det blitt en eller et par vårturer til Vårlivarden. Spørsmålet som jeg ikke helt fikk svar på, var om det alt var blitt vår. Eller var det fortsatt vinter. Turen til Vårlivarden er ikke lang. Nesten uansett hvor starten går fra. Det er mulig å starte fra Øvre Hetland eller fra Myrland. Nå er det også mulig å starte fra Nodhagen helt nede ved sjøen, og gå til toppen. Det er en lang tur. .Fra Myrland er det to veier til toppen. Enten rett opp eller gå nordover og rundt tilbake til toppen. Den lange veien rundt er bratt. Den kjappe veien rett opp er enda brattere og ikke mer en godt under en kilometer. Jeg parkerer ved Øvre Hetland, og får på den måten en tur på omtrent 6 kilometer. Det er som regle ikke nok til å bli i nærheten av å være sliten. Bort sett fra at turen gir en god del høydemeter. Det går stor sett oppover fra start til toppen. Det siste stykket innebærer en god del bratte kneiker med litt klatring inne i mellom. Klatring med lite mellom meg og stuuupet, er ikke noe jeg synes er morsom. Nå er det bare et par plasser denne beskrivelsen passer, men det er mer enn nok. Heldigvis er det slik at selv slike utfordringer blir enkle etter noen omganger. For bestyrerinnen betyr oppoverbakker også mye tung pust og høy puls. Vi tok det med ro, og hadde noen små pauser oppover, og ble forbigått av familier med unger.... Sola skinte på oss og alle andre heldige turgåere. Det var et skikkelig flott vær for tur. Det var is enkelte plasser, men greit å komme rundt. Der sola fikk tak tinte det, men i skyggen var bakken steinhard. Det var mye folk på toppen. Selv om det bare var tre kilometer til bilen så hadde vi brukt omtrent en time, eller noe mer. Det ble pause med te og kjekt før vi satte kursen nedover. Det gikk forsiktig nedover også. Etter å ha kommet velberget ned de bratteste kneikene, ble det en skikkelig fin tur. Stien går nedover. Sola steikte over og skogen stå rolig. Det var nesten ikke et vindpust. Jeg gikk så langt at jeg heiv jakken i sekken og gikk i skjorte og bluse. Det er et skikkelig vårtegn. Både Bestyrerinnen og jeg var mer en godt fornøyd med turen. Både fordi vi tross alt hadde nådd toppen, og på grunn av den usedvanlig kjekke og flotte turen nedover i skogen. Bestyrerinnen var også fornøyd med de poengene hun samlet denne dagen. Vårlivarden var verdt turen.

En flott runde. Det ble bare en kjapp tur fra Sele til Hellestø på onsdag. Torsdag var det fortsatt godt vær, og da måtte det bli nok en tur. Yr mente det ville komme nedbør på fredag, så her var det bare å nytte de gode dagene. Selv om det hadde blitt tur hver dag de siste 6-7 dagene. Selv med mange turer, og noen ganske bra lange, så hadde jeg lyst på nok en litt lengre tur. Helst ikke i sjøkanten. Det kunne passe med noen bakker. Lifjell hadde jeg gått for ikke så lenge siden. Et par ganger har jeg startet fra Gramstad og gått forbi Dalsnuten og videre til Resasteinen. Så mot Dalevann og tilbake til bilen. Burde ikke det være en grei tur – siden været var bra. Det var sol, men med frost på natten, var jeg ikke sikker på om det ville være brukbare forhold. Det vil si uten is og glatte bakker- spesielt nedover. Jeg bestemte meg for å dra til Gramstad og prøve meg mot Resasteinen. Det var jo alltid mulig å snu. Selv om jeg ikke ofte har gjort nettopp det.... På Gramstad ventet en overraskelse. Det var flott vær og det er vinterferie, men trenger alle å dra til Gramstad? Det var nesen fullt på parkeringsplassen og mye folk både på vei mot Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Siden jeg går veien mot Revholstjørn og ikke rett over markene mot Dalsnuten, blir det ikke den store trengselen. Det var noen voksne og unger på vei, men ikke mange. Det hadde vært frost om natten. På vei mot Resasteinen var det is enkelte plasser, men greit å komme fram. Bakken opp ligger mot sør og der var det greit. På samme måte som bakken opp mot Matisrudlå, liker jeg heller ikke bakken opp mot Resasteinen. Denne gangen satt det en jente nederst, og det fikk meg inn på et spor som var enkelt å komme opp. Det bar forbi steinen, hvor det satt en hel gjeng, og videre over Skjørestadfjellet og videre mot myra under Jødestadfjeller. Her tar jeg av den vanlige stien og går rundt i stede for over. Det bestyr litt tråkking, men også denne gangen fant jeg en nesten usynlig sti og fulgte denne tilbake til den merkede stien. Selvsagt var det folk ved demningen ved Dalevann. Det ble veien ned til Dale og bort til bakken opp mot Dalsnuten, Det er godt merket, og ikke vanskelig å finne fram. Øverst i bakken er det et stidele hvor det er mulig å gå mot Kvitemyr og Revholstjørn eller videre opp over mot Dalsnuten. Jeg fulgte stien mot Dalsnuten, en ny sti for meg, mot stien til toppen av Dalsnuten. Det ble en liten diskusjon med meg selv om hva jeg skulle gjøre. Mot toppen eller tilbake til bilen. Denne gangen la jeg turen opp til toppen. Det betydde en ekstra tur på 2-3 kilometer, for som vanlig gikk jeg rundt til stien på sørsiden og tilbake samme vei. Med andre ord ned trappene i nord. Turen rundt Resasteinen hadde antakelig normalt tatt 2 1/2 time, med avstikkeren til topps av Dalsnuten ble det omtrent 3 timer. Telefonen min påsto med styrke at jeg hadde gått 15 kilometer på disse tre timene. Det tror jeg ikke spesielt mye på. Jeg regner tur til rundt 12 kilometer, men med noen saftige høydemeter inne i blant. En kjekk tur i flott vær selv om det var frost i bakken.

Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten - og Dalsnuten. Det har ikke regnet på en stund. I tillegg har det vært ganske bra temperatur. Flott turvær med andre ord. Fredag ville det bli adskillig kaldere, helst frost på natten. Ville det igjen bli vinterturer langs stranden? Jeg gikk og kikket på termometret på morgenen. Kjøkkenvinduet står ganske beskyttet, og termometeret der viser ofte noen grader varmere enn det i virkeligheten er. Det viste 4 grader. Ville det være is i stien om jeg tok mor Gramstad for en tur i det området? Hvor skulle truen gå, i så fall? Mange spørsmål, og få svar på kjøkkenet hjemme. Jeg bestemt meg for å kjøre til parkeringsplassen på Gramstad og så ta en avgjørelse der. Det var sol, men ingen sommer. Heldigvis lå fjorden blank og det var meldt lite vind fredag. Fra Gramstad satte jeg kursen mot Paradisskaret og bakken opp mot Matisrudlå. På vei mot sør og «Rindå» så jeg blank is på et par pytter. Det må ha vært frost på natte, men bare så vidt. Det ville antakelig ikke gi problemer oppover de bratte bakkene, siden det hadde vært tørt lenge. Frosten laget ikke kvalm, men pusten var ikke like samarbeidsvillig. Det gikk trått oppover, og selv om jeg tok det med ro, ble det tungt. Ikke så for karen som kom opp bak meg. Det var omtrent lett jogg opp de bratteste kneikene. Nå var han mer en 40 år yngre, så det gjorde muligens litt. Vi tok følge et stykke bortover mor Bjørndalsfjellet, og fikk en hyggelig samtale. Det er kjekt å treffe folk i fjellet, og ofte har vi så pass mye felles, at det blir kjekt. Da jeg kom bor til Bjørndalsfjellet satt karen og hadde en pause. Han ville komme i form, og planla å ta turen rundt både Fjogstadnuten og Dalsnuten, sammen med Matisrudlå og Bjørndalsfjellet noen ganger i uka fremover. På vei over den lille heia med Fjogstadnuten på toppen, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta turen opp på toppen av Dalsnuten. Det ville bety et par kilometer ekstra, men en god del høydemeter. Flott vær og bare en kort tur i kilometer – på tross av bakken opp mot Matisrudlå, gjorde at jeg tok opp om Dalsnuten. Opp trappene mot nord gikk greit, og det er ikke menge meterne til den enkle stien i sør. Det var mye folk på toppen. Det tok ikke lang tid å ta noen bilder, sjekke om karene fra andre siden var på toppen, og så starte nedover. Jeg går som oftest tilbake samme vei som jeg kom opp, og tar trappene i nord nedover også. Det er mindre folk på den siden og litt enklere å gå veien rundt Revholstjørn. Det ble en skikkelig tur denne dagen. 4 topper, og ganske mange høydemeter. Turen er ikke veldig lang, og selv om min telefon snakker om over 12 kilometer, så er det antakelig bare rund en mil. Likevel en grei tur midt i uka.

Den engelske arme, har ganske god erfaring med lange marsjer, og regner med 15 miles (nesten 25 km) til dagen. Vel å merke på vei og med en sekk på opp mot 30 kilo. Dette krever (etter hva jeg har fått med meg) opp mot 7000 kalorier til dagen. Med andre or, du skal spise en god del frysetørret (normalt 6-700 kalorier pr. pakke) for ikke å ta av noen (mange) kilo.

Mandag og flott tur. Vinteren har sluppet taket for denne gang, og det har til og med tørket litt opp i marka. Broderen ville på tur denne dagen. Mandag og første dag i mars. Jeg hadde i utgangspunktet tenk på en tur fra Gramstad, men broderen var klar for å prøve seg mot Bjødnali. Det ble til at vi skulle møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det er vinterferie, og da var det også andre som ville på tur. En familie med unger gjorde seg klar. De spurte om veien til Urdådalen. Nå var ungene ikke så gamle at de ville synes en tur på 7 kilometer er stas. Både broderen og jeg var ikke spesielt overrasket da bilen var vekk da vi kom tilbake. Det hadde blitt en litt kortere tur enn planlagt. Etter en lang vinter og mye tur på flate stranden, er broderen innstilt på å komme i form til å gå bakker. Det er ikke helt det samme å gå i sjøkanten som å kravle opp baker og og over knauser. Turen fra Sælandsskogen kan legges over Blåfjellet.. I lengde blir det omtrent som å gå Urdådalen, men med en god del flere høydemeter. Opp bakken er det egentlig god sti, men etterhvert har vann vasket ut mye av stien, slik at det blir litt høye steg enkelte plasser. Vi la i vei oppover fjellsiden. I greit tempo. I en slik lang bakke, med bare neon få meter flatt terreng, gjelder det å finne den farten som er høy, men ikke så høy at pulsen komme i rød sone. Etter noen år med tur, har vi begge lært noe om slike ting. Jeg hadde litt ekstra i sekken i forhold til broderen, og de få kiloene utlignet hele treningsforskjellen mellom oss. Jeg går tur 9-10 timer i uka, broderen halvparten. Likevel skal det bare et par kilo i ryggsekken, så kommer pusten på høygir omtrent samtidig. For å få litt lengde på tur legger vi vanligvis turen om toppen av Blåfjell. Et avstikker på ikke mer enn 2-300 meter, men frem og tilbake blir det en halv kilometer. Selvsagt med noen høydemeter der også. Mest mulig tur for pengene. Vi går også oppom garden å¨Bjødnali. Det blir også en halv kilometer «ekstra», men vel verdt den lille turen. Det er virkelig flott opp på garden med utsikt over marker vann og vei. Det ble ingen tur rundt Engjavannet denne gangen. Broderen var ikke klar for en ekstra time denne dagen. Vi fortsatte rett mot Sjelset. Den siste delen av turen gå mye å vei eller god sti. Siden det var forholdsvis tørt, gikk det greit å gå rett over de vanlige våte plassene. Det gjør at vi komme litt fortere fram. Og farten er jo viktig... Selv med vinterferie og skolefri, var det ingen andre på tur denne dagen. Mandag er muligens ikke en stor utfartsdag, men vi fikk en skikkelig flott tur. Slik vi legger turen blir det 8 1/2 kilometer, og denne dagen tok det oss nesten to timer å komme rundt.

Ja, helt riktig - Det ser ut som om det er en del folk som tar denne turen etter hvert. Første gang jeg gikk her, og det er ikke så veldig lenge siden, var det knapt spor.

Med Sigbjørn på lørdagstur. Det var endelig tid for en lørdagstur rundt Lifjellet. Standard vintertur i mange år. Jeg anså turen som enkel og kort i «gamle» dager. Som pensjonist, har det blitt litt annerledes. Turen er ikke «umulig» eller «vanskelig», men ikke så lett og kort som den en gang var. (Det har den egentlig aldri vært, men det er en annen historie.) Værmeldingen for lørdag var grei. Det skulle ikke blåse – vindstille ble nevnt, og det var snakk om sol. Ikke et ord om nedbør. Temperatur godt over null. Virkelig flott turvær. Det er ikke så ofte jeg får følge på disse turene rundt Lifjell. Det blir som regel en tur alene, og nesten uten å se folk før etter at jeg har kommet opp til toppen. Denne gangen ville Sigbjørn være med. Han drar oss ofte med på turer vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ikke har vært på. Denne gangen var det min tur til å vise vei. Nå har Sigbjørn gått rundt Lifjell noen ganger, men jeg har lagt om ruten litt og går utenom merket løype en del. På en lørdag med bra vær var det selvsagt også andre som ville på tur, og siden vi startet litt sent, var det en god del bil på Dale. Vi fant en plass å parkere, og tok utover mot Dalebukta og Einerneset. Det var ikke mange folk etter vi tok ut i terrenget, men selvsagt, nesten som vanlig, kom det folk springende bakfra. Hele fem stykker sprang forbi – i godt tempo. Det hadde vært kjekt å kunne holde slik fart. Uten om disse kom det en enslig kar ruslende i mot. Det er ikke mange, selv på en flott dag, som tar denne lit spesielle turen. For første gang i år, kunne jeg hive av jakken og gå i bare ullblusen. Vårfølelsen kom kjapt, men det var ikke mye vårtegn på bjørkene utover langs sjøen. Bakken oppover gikk greit. Vi startet litt forsiktig og holdt et jevnt og greit tempo oppover. På den vanlige plassen – rett før snaufjellet, ble det stopp for å hive på med klær. Etter en den lille stoppen bar det rett opp i tåkeheimen. Det var skikkelig tett tåke oppover mot senderen. På det tykkeste var det ikke mer en 15 meter sikt. Det er ikke ofte jeg opplever så tett tåke. Med litt vårstemning nede langs sjøen, var det likevel ingen overraskelse at det fortsatt lå en og annen isflekken igjen i nordhellingen. Det var helt uproblematisk å komme frem. På toppen – i tåka – mætte vi folk, som hadde gått opp veien. Det kom også en god del folk i mot nedover mot Øksendal og Dalevannet. Det kom også en jente bakfra. Hun hadde gått feil i tåka og tatt stien mot Sprettraubakken. Det stikrysset trenger skilt. Jeg får snakke med Per å høre om det er STF som setter opp disse. Nede ved Dale var det tid for en liten oppsummering. En grei vårtur på litt over ni kilometer, men med en skikkelig bakke. God trening for nye turer ut over vår og sommer.

Dette er en tur jeg tar en del ganger på vinteren. Flott, men i siste bakken opp kan pulsen bli høy.

Det minner meg på hvorfor jeg går forsiktig på is og snø... Kjøpte nye piggsko i vinter.

Måten spørsmålet blir stilt på får meg til å lure på om vedkommende har vært på fjellet i sterk vind. Nå er det ikke ofte det blåser mer enn 20 m/sek som er sterk kuling, og sterkere vind enn det tror jeg ikke du får satt opp noe som helst. Muligens i le av ett eller annet.... Selv med stiv kuling, er det vanskelig å bevege seg. I motvind går det saakte, og i medvind er det vanskelig å holde balansen. I stor, blir alt vanskelig....

Denne gangen var det ikke nødvendig - jeg holdt meg tørr på beina. Det går greit så lenge du er kjapp....

En våt men kjekk tur. Selv om det har blitt tur hver dag i over en uke, var jeg innstilt på ny tur på torsdagen. Værmeldingen for både fredag og lørdag var mindre bra. Det var snakk om regn. Torsdag skulle det være overskyet og opphold. Siden det hadde blitt mange – men korte turer, mente jeg at det burde bli nok en slik kjapp og grei tur. Mange og korte turer gir muligens bra kondis og muskler for tur. I det minste. Planen var å ta til Sælandsskogen og gå den vanlige runden til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til bilen. På veien, kom jeg til å tenke på at den planlagte turen egentlig er ganske kort, og har få utfordringer. Halvparten av turen går på vei eller god sti. Det er mulig å utvide turen med å gå rundt Engjavannet. Det betyr tre kilometer ekstra, og er en virkelig flott «utvidelse» av den vanlige runden. Jeg fikk bestemme meg oppe på Bjødnali. Det var i hvert fall en god plan. Det var få biler på parkeringsplassen. Den siste tiden har det som regel vært fullt opp av folk på de mest populære turområdene. Denne gangen var det få andre. Det hender jeg har noen lyse øyeblikk. Et av disse var for ganske mange måneder siden. Da fant jeg ut at det ville være greit å ha et ekstra par med fjellsko liggende i bilene .Til bruk den dagen jeg glemte å ta med sko.... Det var nettopp hva jeg gjorde denne dagen -glemte skoene. Mine flotte vanntette ALFA Impact med en såle som henger selv på våte steiner. De sto hjemme, ganske ensomt og forlatt. Ekstra skoene er et par «gamle» - minst to – tre år, walk king. Ville nå de være vanntette? Det fikk vise seg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å snøre på de stive og gamle fjellstøvlene. Jeg bestemte meg for å ta mot Blåfjell. Da fikk jeg noen ekstra høydemeter og en god bakke oppover før jeg måtte ned til den vanlige stien. Det ble en masse vassing, både oppover og nedover. I stien oppover rant det en bekk, og myrene nedover var søkk bløte. De gamle skoene hold tett. Det ble til at jeg la turen om Skogen – og rundt Engjavannet. Høylandsfeet som holder til rundt Skogen, var ikke i nærheten av veien. Heldigvis. Skogen og videre mot Sjelset, er det sti et godt stykke. Rundt og over noen små myrsøkk og en bekk – som aldri har gjort noe galt... Til nå. Den gikk så pass stor at jeg hadde problemer med å bestemme meg for om jeg skulle snu eller fortsette. Selvsagt ligger bekken omtrent halvveis på turen. Det gjør ikke valget lettere. Det ble til at jeg gikk over. Forsiktig, med et godt grep om stokken og med kontroll på hvert steg. Jeg måtte nedi med vannet som gikk over skoene, men heldigvis har jeg gore-tex bukse med mulighet for å stramme buksa rundt skoene. Jeg kom over uten å bli våt på beine. Med gamle sko. De kan altså brukes en stund til. De skal i hvert fall pusses opp for ikke bli stive i læret – igjen. Det ble en flott tur. Nede ved Sjelset var det grønne bakker, og da sola tittet frem ble det skikkelig vårlig. Nesten varmt. Det er kjekt å kjenne at fet går mot varmere dager, og at det igjen muligens blir anledning til fjellturer. Eller kanskje Blåfjellenden. Det ble 2 1/2 time på beina med godt over en mil. En bra tur midt i uka.

Dagens tur ble en våt afære, selv om det ikke kom en dråpe ovenfra. Det var mye vann i bekkene og vannstanden var høy i alle vann og tjern. Jeg gikk en runde - ikke alt for høyt over havet, men i det vi kaller lågheiene - i Bjødnaliområdet. Halvveis - nok så nøyaktig - måtte jeg krysse en bekk. Denne bekken har aldri laget trøbbel før, men denne gangen var det mye vann, og det så ut til å være vanskelig å komme over uten å bli våt på beina - om jeg var uheldig så...... Det fikk meg til å tenke på hva som trengs for å komme over en slik bekk. For over kom jeg - uten å bli våt på beina. 1 Jeg hadde med stav, og fikk bruk for den. 2 Jeg hadde på vanntette sko - Walk King med gore-Tex. Buksa kan strammes rundt skoene nedenfor kanten. Jeg måtte trø ganske langt ned i vannet for å komme over. Staven var nødvendig (fort oss med dårlig balanse og svake lårhalser) for å kunne tråkke sikkert på glatte steiner. Uten stav hadde jeg havnet på rompa i bekken. Uten Gore-tex hadde jeg blit våt på beina.

Broderen og jeg på tur - igjen. Det har som oftest blitt tur på onsdagene for broderen og meg. Siden vi ikke er opphengt i arbeid og slike ubehagelige sysler, kan vi likevel styre turene til de dagene med godt vær. Onsdag skulle det ikke være godt vær. Det var meldt regn og vind. Værvarselet for tirsdag var mye bedre. Det var ikke snakk om sol, men det skulle ikke regne og vinden «bare» 7 m/sek. Helt greit turvær. Å velge turdag er en ting, men å bli enige om hvor turen burde gå, er noe annet. Vi er sjeldent uenige, broderen og jeg. Vi kan ha forskjellige ønsker, men vi blir alltid enige. Denne gangen ville broderen ta mot Bjødnali, og jeg så fram til en tur mot Bjørndalsfjellet. Jeg kom ikke opp til toppen på lørdag, og da kunne jeg jo ikke vente lenge med å forsøke på ny. Det var isen som var problemet på lørdag. Stien var dekket av is, og selv om det kom folk farende nedover bakken, så var det for glatte forhold for meg. Jeg kunne nok ha kommet opp ved å gå rundt isen, og jeg hadde jo kommet ned, antakelig på buksebaken for det meste... Det var ikke spesielt mange andre på parkeringsplassen på Gramstad denne tirsdagen. Vi hadde avtalt å møtes klokka 12, og begge var på plass en stund før det. Veien og bakken opp mot stien er ikke spesielt bratt, men jeg blir andpusten uansett. Broderen klarer den første bakken bedre enn meg, selv om han trener vesentlig mindre. Jeg trenger lengre tid for å komme i gang. Mye av isen i stien var forsvunnet i løpet av de dagene fra jeg var der sist. Det lå fortsatt en god del is der det vanligvis renner vann, men i stien var det meste vekke. Vi kom oss opp både den første og andre bakken uten problemer. Siste bakken opp mot toppen var helt uten is, men myra øverst var likevel fortsatt frosset litt under overflaten. Denne gangen var helt alene på toppen. Det skjer ikke ofte. Selv uten mange biler på parkeringsplassen, mætte vi folk. Det kom noen i mot med jevne mellomrom. Som oftest litt eldre menner alene på tur. Broderen og jeg er heldige, vi kan som regel ta følge. Det ble ikke lange oppholdet på toppen. Selv om det ikke var «dårlig» vær så var det kaldt i vinden øverst. Vi trakk for nedover mot skogen. Det var ikke snakk om bare å gå til Bjørndalsfjellet. Vi måtte også oppom Fjogstadnuten, som ikke mye «nyt», men mer en liten bakketopp. Det er god sikt mot både Sandnes og Stavanger – og Dalsnuten. Det er nesten alltid folk på toppen av Dalsnuten. Denne dagen kunne vi ikke se noen, og heller ikke folk på vei opp eller ned. Nå kom det folk nedover da vi kom ned ril Revholstjørn, helt folketomt var det nokk ikke på toppen. Turen er ikke mer enn rundt 7 kilometer. Det er en del bakker opp – og ned, og normalt går den unna på godt under to timer. Denne dagen ble det nesten to timer. Vi var begge fornøyd med dagens innsats. Den første skikkelige fjellturen på ganske lenge.

Tinvær og glatt de fleste plasser. Etter en lang periode med frost, kom mildværet. Tinvær, men bare noen få grader over null. Fortsatt sol inne imellom og uten nedbør. Turvær med andre ord. Ulempen er at hardtråkket snø blir til is. Normalt er det vanskelig å bevege seg ute en dag eller to etter et slikt væromslag. Det var is i gårdsrommet og jeg var usikker på om det burde bli tur. Broderen mente det ville være mulig å komme seg på en onsdagstur, selv om det var glatt. En strandtur er alltid en mulighet. Det er naturlig strødd helt i sjøkanten på sandstrendene. Broderen og jeg ble enige om å treffes på Orre – ved Friluftshuset. Og gå en tur langs sjøkanten. Det kunne umulig være så mye is at det hindret tur der. Nede ved Friluftshuset var det blanke isen på asfalten , men det var mulig å gå på utsiden av den vanlige stien. Der var det bare litt snø, som ikke hindret oss. Normalt går bi på «innsiden» av stranden mot Orre-elva, men denne gangen ble det kjappeste vei til stranden og i sjøkanten sørover mot Orre-elva. Elva ligger omtrent 1 1/2 kilometer fra parkeringsplassen, og frem og tilbake blir bare tre kilometer. En alt for kort tur. Det førstestykket ble det derfor nordover i våre egne spor. Nå er Orre og Reve sanden omtrent 3 kilometer, og går over i en ny sandstrand. Det betyr mye for hvor fort vi kommer frem om sanden er hard og grei å gå på eller om den er løs og skoene synker ned i. Denne dagen var det «blandet drops» - enkelte plasser var det helt greit, mens andre plasser var det løs sand. Det viste seg å være bestå gå der folk hadde gått på ski. Det hadde vært så pass med snø at mange hadde funnet frem ski og dratt på stranden. Dette til glede for oss, da det tinte senere under skisporene enn ellers på stranden, og vi kunne gå på hard strand. Onsdagsturen pleier ofte bare å bli 7-8 kilometer og godt under to timer. Denne dagen hadde vi ikke bestemt hvor langt vi skulle gå. Siden været samarbeidet, det var både sol og lite vind, ble det til at vi vandret først til Revtangen, så til Ytre Reve og så omtrent til Reve Havn. Nesten 7 kilometer fra start, men bare omtrent 5 kilometer tilbake til bilen. Vi kunne godt ha fortsatt. Det er helt greit å gå til Hellestø og også videre til Sola og mot Viste/Tungenes. Denne dagen ville det bare bli tilbake til bilene for oss. Nå er det mulig å gå på innsiden av selve stranden, og vi pleier å gå en vei ytterst og så holde innenfor stranden på hjemveien. Denne gangen ble det en tur i sjøkanten også på tilbakeveien, bortsett fra at det ble oppe i dynene på slutten. Det var fortsatt speilblank is i stien da vi kom tilbake, men som vanlig blir vi vant med is og glatte forhold, og da går tingene av seg selv. Vi kom frem og tilbake på omtrent to timer, som er grei fart på flat og slett strand. En flott tur, selv om det trakk litt over på slutten.

Søndagstur i godt selskap. Bestyrerinnen ville på tur søndagsmorgen. Ikke noen langtur, men en kjapp og grei tur i nærområdet. Det kunne passe en søndag med snø på bakken, men med vinden ulende rundt hushjørnet. For egen del var jeg litt usikker på hvor det var best å ta ut. Jeg hadde jo håpet på en litt lengre tur, men med kuling i kastene fristet det ikke med noen strandtur. Andre plasser ville det være snø og Bjødnali hadde jeg jo besøkt noen ganger i det siste. Lenge før vi, det vil si Bestyrerinnen hadde fått sko på beina og begynt å gjøre seg klar for tur, ringte telefonen. Det var Sigbjørn. Han og Anne Lise hadde tenkt seg på tur i Njåskogen. En passe plass for tur en dag med mye vind. Det er kjekt at andre vil ha oss med på tur, og denne dagen passet det bedre enn mange andre ganger. Vi hadde jo ikke helt blitt enige om hvor vi skulle ta ut. Det er ikke så ofte jeg – og Bestyrerinnen, har gått tur i Njåskogen. Vi holder oss som regel i sjøkanten om det er sånn noenlunde vintervær. I godt turvær blir det som oftest en topp tur en eller annen plass. Det er alltid kjekt å være med Sigbjørn og Anne Lise på tur. De drar oss med på plasser vi ikke går så ofte, og det er jo helt greit å se noen mye plasser også – mener Bestyrerinnen. Med Sigbjørn først i sporet blir det også – av og til – noen «omveier» som gjør turen litt lengre enn hva som blir nevnt, sånn innledningsvis. Han har noen ganger dratt oss med på noen virkelig flotte dagsturer, på både tre og fire timer. Uten at det helt var den opprinnelige planen. En tur i Njåskogen kunne ikke bli så lang. Det er ikke store området og burde være greit å komme rundt på et par timer. Bort sett fra at Sigbjørn kjenner stiene og området, og fikk oss med på en rundtur med diverse krøller. Over sti, langs sti og rundt sykkel-løyper. Rundt om kring – i Njåskogen. Vi startet fra parkeringsplassen ved Gunnarsberget og gikk til Ormen Lange og over til Njåsiden. Der bar det mot Langanes og en runde, før vi satte kursen mot veien og østsiden av skogen. Der ble det en runde i sykkelløypene, og mot parkeringsplassen i Njåskogen. Det var tydelig vis andre på tur i skogen denne dagen. Det var masse bil. Men siden vi stor sett holdt oss inne i skogen og ikke på turveiene, så vi ikke så mye til andre folk. Det siste stykket inn mor brua og veien tilbake til bilen, gikk på turvei, og her møtte vi en del. Tilbake ved bilen ble det en liten oppsummering. Vi hadde vært på tur over tre timer og det hadde blitt nesten 12 kilometer. Uten spesielt mange bakker, men som oftest i greit tempo. Det ble en skikkelig søndagstur. Det var fortsatt is og snø på turveiene, og jeg gikk med piggsko. Vinden kjente vi ikke noe til i det hele tatt. En flott tur.