-
Innlegg
3 715 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Dager vunnet
142
Innholdstype
Profiler
Forum
Artikler
Intervju
Støttemedlem?
Community Map
Alt skrevet av REJOHN
-
Mye flott natur, og en bratt skrent. Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå. Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere. Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny. Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet. Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk. Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset. Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp. På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø. Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene. Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur. Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg. Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier..... Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg. De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg. Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre. Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp. I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur. Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.
-
- 4
-
Jeg antar at det gamle jungelordtaket om gul snø gjelder fortsatt? Ellers har jeg drukket noen liter smeltet snø - uten problemer, men det kan av og til være litt smak på smeltet snø.
-
Jeg tror muligens du vil få en overraskelse. Mine Impact er de eneste fjellskoene jeg har hatt som ikke trengte å gås inn - og jeg har heller ikke vært spesielt forsiktig med skoene.
-
Jeg har en "utvekst" (Brukket storetå en gang) på venstre fot, men har ikke noe problem med bredden- Knoken synes likevel godt på skoen - en egen liten bulk. Jeg mener ikke at Impact er mer "robust" i betydning "Kraftigere eller tykkere", men de tåler mer bruk uten å bli "slappe" Læret er antakelig tynnere enn på Walk King, men tåler mer. Gore-texen er i hvert fall bedre....
-
Fire nuter fra Gramstad. Etter en lang periode med flott vær og mange turer, er det litt vanskelig å finne en «ny» tur. De fleste greie og fine turene har jeg gått både en og to ganger i vår. Likevel hadde jeg bestemt meg for å ta en tur jeg, ofte sammen med andre, hadde gått noen ganger før denne våren. Jeg hadde lyst til å starte fra Gramstad å gå til Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger i løypa, men det fikk bli opp til dagsformen om den toppen blir med. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå alene. Broderen hadde andre planer, og ville ta en litt kortere tur. Jeg var innstilt på en litt lengre. Bestyrerinnen spurte meg hva jeg hadde tenkt denne dagen. Det er ikke så ofte hun vil være med på det som for meg er blitt langturer – godt over to timer og omtrent en mil i terreng. En liten trøst er det jo at mine langturer ofte blir beskrevet som turer på både 4 og 5 timer – av andre. Da Bestyrerinnen fikk høre hva jeg hadde tenkt, ville hun være med. Hun hadde gått denne turen før og var klar over at det ville være en god del bakker – både opp og ned. Denne våre har det blitt en omlegging av ruta jeg benytter for å komme opp til Mattisrudlå. Den vanlige veien – og merkede stien, går fra Gramstad og inn mot Paradisskaret og opp Rinda til toppen. En bratt og litt eksponert rute, som jeg ikke går i vått vær, når det kan være glatt. Jeg skylder på litt høydeskrekk. I alle fall, så kommer jeg ikke opp Rinda uten at pulsen går i rød sone, og det skyldes ikke bare den bratte bakken. Nå går vi den vanlige stien opp mot Bjørndalsfjellet og tar i stedet inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå. Derfra er det bare noen få høydemeter og ikke langt til toppen. Fra gangveiene over Bjørndalmyra og til Mattisrudlå går det en nesten usynlig sti (i hvert fall fra enden av myra) til skaret. Det er ikke mulig å gå feil, men det er klart en mulighet for å bli våt på beina... Vi fikk med oss Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og fortsatte tilbake til veien. Det var andre på tur, og vi møtte folk ganske ofte. De fleste opp og ned Bjørndalsfjellet, men også en del som var på rundturen. Forrige gang vi gikk turen hadde vi en stopp nede i bakken mot Fjogstadnuten. Det ble til at vi satte oss ned på samme plassen denne gangen også. Tradisjon? Vi får se. Bestyrerinnen hadde med «frokost» og det virket som om litt energi ga nye krefter. Vi fortsatte i hvert fall oppover bakken mot Fjogstadnuten i god fart. Det ble full stopp et stykke under toppen. Bestyrerinnen møtte kjentfolk – og ikke «veggen». Kjentfolk tar tid. Men vi hadde det ikke travelt denne dagen, og etter en stund var vi igjen på gang oppover. Fjogstadnuten ble passert i god stil og med utsikt til Dalsnuten. Jeg forklarte hvordan jeg pleier å gå til topps her, og Bestyrerinnen spurte om hvor lang tid det ville ta. Vi ble enige om å gjøre en skikkelig tur ut av det denne dagen og satte kursen mot Dalsnuten da vi kom ned på Kvitemyr. Opp trappen gikk geit. Jeg tar over til den andre og slakere stien vanligvis, og slik gjorde vi også denne dagen. Vi kom enkelt til topps på Dalsnuten. Det ble fire nuter denne dagen. Flott gjort av Bestyrerinnen, men vi var jo ikke ferdig med turen, og det var litt nedoverbakke før vi var tilbake til bilen. Etter en «lang dag» var trappene ned fra Dalsnuten ikke helt greie å ha med å gjøre. Det ble noen forsiktige steg på det bratteste. Det er ikke like lett å holde balansen på slutten av en litt strevsom tur. Vi kom ned og brukte ikke lange tiden på stykket mellom Revholstjørn og Gramstad. Ved bilen kunne vi se på klokka at det hadde gått omtrent fire timer, selv om vi ikke hadde gått stor med enn en mil. Det er noen meter opp og ned på denne turen.
-
- 6
-
Hele den ruta går i god avstand til bebyggelse med unntak av Bleskestad/Jonstøl og ved kryssing av Hunnedalen (mellom Blåfjellenden og Tomannsbu) Det er mulig å proviantere på STF hyttene, som mange har proviant (Børstein, Sandvatn og Blåfjellenden er uten) Noen av hyttene ligger nær vei (Børsteinen Grautheller Jonstøl), men uten mulighet for å "ta i mot" pakker. Det eneste vil være å avtale med noen om å møtes på Lyseveien en bestemt dag/tidspunkt, men vær klar over at du vil mangle dekning på store deler av turen.
-
Med Klepp Frivilligsentral på tur. Vi var klar for tredje del av turen «Strandvandring 2021», eller rettere forberedelsene til denne. Sammen med et knippe andre har bestyrerinnen, med meg på slep, ordnes det slik at vi skal «gå opp» ruta som skal følges senere på året. Tredje del skal gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Ikke mer en litt over 5 kilometer, og mesteparten på flate stranden. Nå lurte vi oss til et par – tre ekstra kilometer ved å gå helt ut mot Orre-elva før vi snudde nesen tilbake mot Friluftshuset og bilene. Som vanlig krever det litt organisering for at alle skal stille på samme plass og med transport fra og til eventuelle biler. Heldigvis er det enkelt å holde kontakten og få gitt beskjeder via vår egen gruppe på «Fjesboka» - «Strandvandring 2021» . Vi avtale å møtes på Reve i halv ellevetiden. Alle hadde antakelig kikket på værmeldingen, eller i det minste ut vinduet. For ute blåste det stikker og strå. YR mente vi ville få vind opp mot stiv til sterk kuling, eller 16-17 m/sek. Heldigvis ville vi, for det meste, ha vinden bakfra, eller i det minste fra siden. Og vinden merket vi godt da vi steg ut av bilene på Reve havn. Sjøen gikk hvit langt til havs, og saltråket sto innover. Selv om det var noen ganske få varmegrader, ble det kaldt i vinden. For egen del hadde jeg utstyrt meg med vinterklær, og det var sånn akkurat passe. Det tok ikke lang tid før vi kom i gang sørover. Det første stykket tror jeg de fleste så fram til å bli varme i trøya. Stykket mellom Reve havn og Revtangen er flatt, nesten ikke høydeforskjell i det hele tatt. Bare helt ute på Revtangen gikk vi opp i dynene. 1 meter høyere eller så. Denne dagen var ikke sanden helt samarbeidsvillig. Ofte er det omtrent som å gå på vei ute på sandstranden. Denne gang sank vi litt ned i sanden, og det er en del tyngre enn om det er hardt underlag. Det gikk greit sørover, godt hjulpet av vinden. Vi blåste bokstavlig talt sørover mot Orre. Det var likevel tid for prat. Både om ruta vi fulgte og om andre rute, stier og fjell. Hel gjengen var mye på tur og hadde mye å fortelle. Denne turen var ikke spesiell – bortsett fra vinden. Turistforeningen hadde mye nyttig informasjon i årboka som omhandlet strendene på Jæren. Den informasjonen kan være grei å ha med på turen. Vi holdt oss helt i sjøkanten, selv om det ville vært mulig å gå på innsiden. Siden vinden kom bakfra var den ingen hindring – før vi snudde ved Orre-elva. Da fikk vi vinden i mot, og sandråket i ansiktet. Selv med briller fikk jeg sand i øynene. Det var ikke noe stort problem, men for de med linser, var det nok skikkelig ubehagelig. Vi hadde kun hatt en liten stopp ved Revtangen. Det passet godt å ta en kopp kaffe og en drøs i le av Friluftshuset. En kjekk og flott tur i bra vær, - men det blåste....
-
- 3
-
Jeg går nok i terreng (tur med sekk) mer enn de fleste. (Jeg kjenner noen som bruker mer tid på tur enn meg...) og har holdt på med det i mer enn 30 år. Det betyr ikke at jeg har erfaring med mange skotyper, men god erfaring med de jeg har brukt. I starten ble det Alfa Marka - sivilmodellen til m77. God såle, men helt håpløse å holde tette. Det ble bytte til ALFA Walk King da disse kom. Disse skoene holdt "stilen" lengre en Marka, og siden de hadde Gore-tex var de vanntette - en stund. Gjennom årene har jeg hatt minst 12-15 par med Walk King. De holdt omtrent 15 måneder før Gore-texen sa takk for seg. Da var sålen en del slitt og på noen par var overlæret "ødelagt". (De siste årene med Walk King, ble skoene ikke vedlikeholdt i det hele tatt, jeg kunne ikke se at vedlikehold forlenget levetiden eller vanntettheten.) SÅ: I november 2019 måtte jeg ha nye sko, og kjøpte ALFA Impact. Til nå holder skoene meget godt. De er tette, sålene er bedre enn på noen annen sko jeg har forsøkt (det har blitt noen andre sko også) De er mykere i læret og jeg hadde ikke behov for noen "inngåing". Men prisen..... Holder ALFA hva de lover, blir skoene likevel billigere enn å holde på Walk King. Jeg håper å få anledning til å kjøpe nok et par Impact - og å få anledning til å slite disse ut.
-
Sommer og sol. Det har ikke blitt vår ennå, men jeg var sikker på at det ville være grønne bjørker under Lifjellet langs fjorden. Det var på tide å sjekker forholdene. En tur rundt Lifjellet i Sandnes har stått på programmet i mange år. Det har vært en av de faste vinterturene de siste ti-tolv årene. I noen år forsøkte jeg å gå til Bynuten minst en gang i måneden – hele året. Så ble det Lifjellet både en og to ganger i uka. De siste årene, etter at NAV betaler meg for å gå tur, har det blitt færre turer rundt Li, men flere turer tilsammen. Både i høyden og langs strendene. Mange av de «nye» turene er noe kortere enn den rundt Li. Som tidligere gikk unna på to timer og tyve minutter, mens jeg i dag bruker omtrent to og en halv time. Ti minutter mer er mye.... Det var en tørr og flott dag. Sola skinte, og termometeret i bilen viste 17 grader. Det har omtrent ikke vært varmegrader siden nyttår, og så – plutselig – sommervarme. Det var virkelig kjekt å kjenne varmen. Jeg tok ikke på jakke fra start, selv inne i skogen ble det ikke for kaldt med bare ullblusen. I le for den lille trekken, og med sola i nakken utover langs fjorden, ble det også nesten for varmt med langbukse. Det var folk som gikk i sommerklær, mens andre fortsatt holdt på vinteren. Siden det var tørt, hadde jeg ingen unnskyldning for ikke å gå den vanlige stien utover langs fjorden. Den går i høyden forbi noen heng og med «Hjelpetråd» nedover et glatt berg. Jeg pleiere å gå en annen sti lengre nede, hvor det ikke er «klatring» i det hele tatt. Den T-merkede stien var tidligere noe kjappere, men siden jeg ikke har gått her på lenge brukte jeg tid frem til stidelet mot Revesdal. Som vanlig var det folk på vei opp «Sprettraubakken» - som er alt for bratt og eksponert til at jeg vil gå opp. Jeg går heller rundt. Denne gangen var det meningen å sjekke bjørka ute på et svaberg. Det er et lite tre som står beskyttet, men samtidig får mye sol, og som derfor får grønne blader tidlig på våren. Denne dagen med sol og varme var treet grønt. Stort sett med «museører», men i toppen var det grønne blader. Våren er på gang. Selv på nordsiden var det vår. Det var ikke så mange ukene siden, jeg gikk på is og snø her. Med tørre forhold gikk det kjapt å komme til bakken opp mot Lifjellet. Bakken er lang og enkelte steder ganske bratt. Med mange års trening i nettopp denne bakken, går det nå uten å få puls i rød sone. Det er uansett god trening. Det var andre på vei denne dagen. Jeg kunne høre to jenter foran meg oppover bakken, og siden jeg tar en litt raskere vei enn den vanlige stien, kunne jeg høre de samme jentene bak meg, videre nedover mot Revesdal. Det ble en kjekk tur i sommervarme. Å endelig kunne hive jakken og gå i bare ullblusen er tegn på at vinteren er over. At det også ga litt solbrente armer, er en annen ting. Det var nesten fullt på parkeringsplassen da jeg kom ned. Mange andre var også på tur.
-
- 7
-
Flott følge på en fin tur. Sigbjørn ville gjerne en tur til Resasteinen. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt turen og funnet en ny vei ned fra Skjørestadfjellet. Det kunne muligens passe å kombinere disse tingene. Bestyrerinnen ville også på tur, og på tross av advarsler om tett skog og lang tur, var hun klar for en runde til Resasteinen og Dalevann. Før bakken opp mot Dalsnuten og Revholstjørn. Sigbjørn var like klar, og Anne Lise hev seg også med på turen. Vi ble fire som ville til Gramstad for å gå til Resasteinen og Skjørestadfjellet – og videre, hvor nå det måtte bli... Vi var langt fra alene på Gramstad. Det rant inn med biler og parkeringsplassen var nesten full. Mange ville på tur denne dagen, og det var lett å forstå. De fleste har fri på lørdager, og i flott vær så vil Gramstad lett bli turmålet for mange. Denne lørdagen var det flott vær. Litt skyer og dis, men også en del blå himmel. Det var tørt, og helt greit å gå, og værmeldingen ville ha det til at det heller ikke skulle blåse. Fint vårvær – og turvær. Det ble litt køgåing innover mot Revholstjørn, men så snart vi forlot «den brede sti mot Dalsnuten» var vi nesten alene. Vi kunne se folk på vei mot Resasteinen, men de var et stykke foran oss. Det er lett å huske bare bakkene oppover rett før Resasteinen, men det er også noen kneiker inne i skogen. Vi holdt et greit tempo og kom opp til de siste bratte kneikene oppover mot steinen i god form. Ved Resasteinen var det «stinn brakke», masse folk som satt og spiste, men også en del som gikk forbi, både opp og nedover. Det ble en kjapp pause på oss før vi fortsatte mot toppen av Skjørestadfjellet. Som ikke er langt fra Resasteinen. Vi tok over toppen av Skjørestadfjellet og ned på stien mot Skjørestad. Der traff vi en kar som var i gang med å ytterligere gjøre stien mer fremkommelig. Ett stykke nedover gikk vi inn på traktor veien oppover og parallelt med stien nedover. Vi fulgte «veien» til vi kunne se Dalevannet. Nedover siden mot Dalevann, fant Sigbjørn den nesten usynlige stien, som vi fulgte til STF stien. Det tok ikke lang tid før vi sto på dammen ved Dalevann. Fra der ble det vei ned bakken og bort til Dale. På vei nedover lia fra Dalevannet kunne vi se bort mot dalsiden vi skulle opp. Fra Dale tilbake til stien mot Revholen er det opp, men ikke for bratt, og vi kom opp uten problemer. Stien her har bredt seg ut over, i gamle dager var dette en tydelig stølsvei. Nå er en del av «stølsveien» tråkket i stykker. Vi hadde brukt noen timer på rundturen, og det var mindre folk på vei mot eller fra Dalsnuten enn da vi startet. Siste stykket inn mot Gramstad og bilene gikk kjapt og greit. En flott tur i virkelig godt turvær, med vårstemning – i hvert fall på sørsiden. Omtrent en mil, men med mye opp og ned og noen meter med tett skog uten sti.
-
- 3
-
Det er ikke vanskelig å finne fram, bortsett fra at det nesen ikke er "sti" å se fra bunn av Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå (På stien mot Bjørndalsnuten. Fra parkeringsplassen følger vi veien forbi Gramstad opp mot Fjogstad, og går over gjerdeklyveren på stien mot Bjørndalsnuten. Så blir det først en bakke opp og så en liten mye (med to tre gangplanker) over nok en gjerdeklyver, og opp neste (lange og litt bratte) bakke. Etter å hå gått noen meter ned kommer du til noen flere gangplanker som krysser Bjørndalsmyra. I stede for å krysse myra så er det å følge en litt utydelig sti innover myra mot sørvest på høyre side og i enden av myra går den neste usynlige stien "rundt" myra og over på sørsiden og følger bakken oppover til neste flate parti (og en liten myr) Her forsvinner stien omtrent helt, men det er likevel lett å finne fram, for nå vil du se skaret et stykke oppe i lia mot sør. Er det folk på vei fra Mattisrudlå, eller mot Paradisskaret, vil du se disse nesten hele veien innover myra og når du går et stykke oppover lia. Jeg skal forøke å skrive ut et kart med inntegnet "sti" (NB jeg har ikke GPS mes "spor") Bjørndalsmyra går mellom 3 tallet i høydeangivelsen for Bjørndalsfjellet og L en i Lutsifjellet. Med litt større oppløsing så forsvinner stien på kartet, men det viser andre stier (også den jeg forsøker å forklare) .
- 2 svar
-
- 1
-
Vårtur i flott vær. Jeg, sammen med broderen var tilbake på Gramstad og klare til å ta fatt på samme runde som jeg tok tidligere i uka. Broderen ville prøve seg på Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet fra Bjørndalsmyra – igjen. Denne ruta opp til Mattisrudlå, er adskillig «enklere» enn den vanlige opp fra Paradisskaret. Vel å merke er det ikke en meter å spare i høyde – og antakelig omtrent samme lengde, men den veien blir det aldri bratt eller eksponert. Både broderen og jeg synes at den vanlige veien er på kanten av å være for bratt, og litt eksponert enkelte plasser. Den ruta er ikke helt noe for oss med et snev av høydeskrekk. Det er ikke mye «nytt» på ruta oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt snø, eller helst hagel, ligger fortsatt igjen. Det er så pass kaldt om nettene at det smelter sakte. Denne natta hadde det ikke vært så kaldt at myra var hard. Det var vått da vi tråkket innover Bjørndalsmyra. Her er det likevel så få som går at stien ikke er tråkket gjennom. Med flere folk innover kan det lett bli dype sorpehull i stien. Stien vi benytter innover går på nordsiden av dalen. Det er også mulig å gå på sørsiden, men der er enkelte skikkelig våte partier. Det var folk som kom ut fra dalen og til stien mellom veien og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg gikk her. Det er selvsagt like mange høydemeter til toppen av Mattisrudlå uansett hvilken vei du går fra Gramstad. Det er likevel enklere å ta noe av høyden på vei, og opp bakkene mot Bjørndalsfjellet er nærmest «trapper». Fra Bjørndalsmyra er det bare noen ganske få meter med bratt bakke før den vanlige stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Denne gangen gikk vi også helt til topps. En liten ekstratur opp og ned, før vi fortsatte den vanlige stien nordøstover. På toppen satt det to blide jenter som ikke hadde noe i mot å bli med på bilde fra toppen. Det er litt opp og ned, og noen bratte kneiker før vi sto på Bjørndalsfjellet. Med utsikt over fjord og fjell – sammen med hav og by. Det var mye folk på tur denne dagen. Over toppen på Bjørndalsfjellet kom det en jente , og hun forsvant fort nedover bakkene mot veien. Vi bruker lengre tid. Det er noe spesielt med vårsola når den står ned mellom trær uten blader. Varmen fra sola kjennes i ansiktet og selv om det ikke er blader, så er småfuglene ikke i tvil om at vinteren er forbi. Vi stabbet i vårt tempo oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Her snek vi oss forbi uten å besøke selve toppen, selv om det bare er 100 meter opp og ned. Det ble kaldere opp på den lille «heia» mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr. Her er det ikke mye som tar av for trekken, og det var aldri snakk om å hive av jakken. Mot Gramstad var det masse folk. Ikke alltid like enkelt å holde avstand – det er ikke alle som synes det er nødvendig. En flott tur i virkelig fint vårvær.
- 2 svar
-
- 4
-
Kjekt å høre. Det finnes også noen grupper på "fjesboka" som har mange (gamle) bilder: "Stavanger før i tiå"
- 3 svar
-
- 1
-
En ganske lang tur med mye "kultur". For ganske lenge siden var det snakk om en tur fra Tungenes og sørover. Siden vi ikke hadde gått den «nye» turveien fra Tanangerbrua til Møllebukta, var den med i planen. Sigbjørn sto på, og vi avtalte turen, og så utsatte greiene. I mellomtiden ble det også diskutert lengden på turen og vi fant at fra Tungenes ville det bli en – lang – tur. Om vi startet fra Visnes ville det bli en god del kortere, men fortsatt omtrent 15 kilometer. Siden både Anne Lise og Bestyrerinnen mente at 15 kilometer er nok på en dag, ble det til at dette vikke vi forsøke. Tirsdag var alle klar for tur. Vi, det vil si: Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og jeg kjørte til Møllebukta og satte igjen en bil og fortsatte til Vistnes. Det var litt vanskelig å finne en parkeringsplass, og vi endte ut med å stoppe på Vistnesturnet. Og fikk en liten kikk på dette anlegget. Som første «kulturelle» innslag var det fort gjort, men det skulle vise seg at «kultur» skulle følge oss gjennom dagen. Ikke noe galt i det, men det er ikke helt det vi hadde planlagt, men kjekt var det uansett. Siden vi ikke hadde «funnet» startstedet, tok vi en tur nordover først. Det første stykket rundt Vistnes var det sti i utmark, med enkelte stykker av gårdsvei. Helt greit å gå, men det kan være bløtt. Etter et par kilometer fra der vi snudde, kikket jeg opp på et skilt og så «Vistehåla». Helleren ligger et lite stykke opp for turveien, men vi måtte selvsagt oppom. En liten parkeringsplass og en informasjonstavle. Ingen store greier. Tydeligvis ikke mye besøkt. Etter Vistestranden gikk turveien delvis ute mot sjøen, men også gjennom boligfelt til Kvernevika. Mot Smiodden gikk turveien mellom sjøhus og båtstøer, og helt i sjøkanten. Rundt Smiodden var det god turvei. Antakelig anlagt i forbindelse med monumentet. Vi måtte selvsagt bortom en tur. Jeg hadde aldri sett dette før, og var imponert over størrelsen. Ved Kjøbenhavnerbukta sto neste «kulturelle» innslag for tur. En oppslagstavle viste vei til helleristninger, og også her måtte vi ta en tur (40 meter) bort for å se. Ikke lenge etter var vi ved Tanangerbrua og kunne se innover Hafrsfjorden. Vi hadde diskutert hvor lang turstien fra brua til Møllebukta egentlig var. Det viste seg ganske kjapt at Sigbjørn hadde rett. Stukket er omtrent 7 kilometer. Det er lett å gå på god turvei. Vi kom oss ganske greit innover langs sjøkanten. Meste parten av stranden var i bruk til båtplasser og sjøhus, eller hadde vært i bruk til naust og annet. Det var ikke mye igjen av vanlig strand, men enkelte badeplasser inne i mellom. Rundt Håhammeren hadde noen brukt imponerende mye penger på turveien. Veien var lagt utenpå berget over sjøen og var skåret gjennom fjellet. Flott gjort. Da vi gikk langs skytebanen kunne vi så vidt skimte Møllebukta en god kilometer lengre framme. Før vi kom så lang måtte vi forbi neste «kultur» innslag. Statue av fiskerkona fra Tananger som gikk med fisk til Madlaleiren. Vi hadde brukt mange timer på turen. Med en del småstopp og en spisepause ble det omtrent 4 timer. I følge Sigbjørn var turen på opp mot 16 kilometer. Innholdsrike kilometer og en flott tur i godt vær. Vi var i hvert fall godt fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Møllebukta.
- 3 svar
-
- 4
-
Forberedelser for "Strandvandring 2021" Etter en uke med en god del dårlig vær, vind og regn eller snø og vind, så kunne det se ut som om søndagen skulle bli litt annerledes. YR meldte om sol og ikke mye vind, selv om den skulle komme fra nord og det skulle fortsatt være kaldt. Det var vanskelig å bestemme hvor turen burde gå. Bestyrerinnen var oppsatt på tur, men ville helst ikke på «langtur» eller topptur. Vi ble ikke helt enige om turmål for dagen. Nå har vi heldigvis Anne lise og Sigbjørn som gjerne går tur, og som denne søndagen sjekket om vi ville være med. Fortsatt var det slik at turmålet kunne diskuteres, men Sigbjørn mente at det måtte være en dag for strandtur. Forslaget var å gå fra Orre og ende ut på Hå gamle prestegård. Med kald nordavind og sol fra sør, var dette et godt forslag. Det kunne være kjekt å gå langs stranden sørover. Det var også lenge siden vi hadde gått denne spesielle turen. En sjekk i arkivet viste at vi hadde gått denne turen i januar 2017. Det var på tide med en repetisjon. Spesielt siden vi bare hadde gått turen den ene gangen. Nå hadde i hvert fall Bestyrerinnen og jeg også en annen god grunn for å ta denne turen. Bestyrerinnen har meldt seg som turleder for «Strandvandringen 2021», som er en organisert tur over flere dager langs hele Jærkysten. Klepp kommune har ansvaret for turen langs stranden i «vår» kommune og det er her vi skal være med som «turledere». En liten oppdatering av ruta er avgjort på sin plass. Vi har alt gjort unna den første delen, og resten er nettopp den tur Sigbjørn ville ha oss med på. Her var det bare å bli enige om «når» og «hvor». Vi startet fra Friluftshuset på Orre. Kursen ble satt mot munningen av elva og Bestyrerinnen fiklet med mobilen. Det var noe med en app. Etter litt over to kilometer sto vi på brua ved Orre gamle kirke og så ned mot stranden. Det første stykket gikk på traktorvei til første hindring. Det går en grunn kanal på tvers av elva her, og første gang måtte vi gå sørover til vi kom forbi kanalen. Denne gang gikk vi på gangsteiner over kanalen helt uten problemer. På andre siden fulgte vi traktorspor sørover et stykke og så var det Sanddyner til vi kom ut på åpne stranden. Uten sand. Rullestein og store steiner. Det var igjen en traktorvei som tok oss et godt stykke sørover forbi Gjerdstangen. Derfra til Skeievika var det utmark og myr, uten skikkelig sti, men med gjerdeklyvere som var lett synlig. Vi snakket med en kar fra Vik, og han kunne fortelle at at hadde gått mye folk langs stranden det siste året. Mye mer enn før. Vi var heller ikke alene denne dagen, men kunne se folk både foran og bak oss. Både Sigbjørn og jeg var usikre på hvordan vi skulle komme oss over, eller forbi Skeie kanalen. Det var, også her mulig å krysse på gangsteiner, men vi så ikke syn på å balanser over, og gikk rundt – halvveis opp til veien og rundt kanalen. En liten omvei på noen hundre meter. Etter flystripa var det sandstrand og mye folk helt til Håtangen. Det ble til at vi sto i kø for å komme over brua ved prestegården. Omtrent 13 kilometer og vi brukte god tid i det flotte været. En fin tur i godt selskap, med skikkelig søndagsvær. Det var selvsagt fullt på parkeringsplassen. Mange andre ville på tur denne dagen.
-
- 2
-
Dårlig vær? Ikke med vinden bakfra. Nei, vinteren var ikke over. Snarere tvert i mot. Den siste uka har det virkelig vært vinter. Snøstorm om natten og ny snø på dagen. Rundt null og vind så det holder. Kuling og vind opp mot storm i kastene. Det har blitt noen småturer, men med gode klær og vindtett ytterst. Det ble en klapp tur med broderen, og vi hadde storm (i hvert fall vind opp mot 17-18m /sek) snø og hagel, og sol og vind på «bare» 10-11m/sek, og igjen snø, hagel og sterk vind – i løpet av fem minutter. Siden Bestyrerinnen ikke var med på den kjappe turen ville hun på tur onsdag. En kikk ut vinduet var nok til å utelukke de fleste turene oppe i høyden. Med snødekket plen ville det være mer snø høyere. Det lå så avgjort til rette for en tur i sjøkanten. Nå har vi mye og lange sandstrender, med rullestein og grus strender inne i mellom. Det er mye å velge blant. En titt på Yr la en viss demper på turplanene. Det ble meldt om vind – stiv kuling, opp mot liten storm på ettermiddagen. Og det var alt langt på dag.... Det var egentlig klar at det ikke kunne bli snakk om å gå fram og tilbake. Det måtte bli en vei – sørover, med nordvesten i ryggen. Heldigvis var det ikke snakk om mye nedbør, og det var muligheter for sol – inne i mellom. For bare noen dager siden gikk Bestyrerinnen og jeg fra Orre til Bore, men da med vinden i fleisen. Hva med å gå motsatt denne dagen. Med vinden i ryggen. Det er likevel godt over ti kilometer, så det ville bli en tur på omtrent to timer. Med sterk vind og temperatur på 4-5 grader. Jeg har gått i storm og dårlig vær tidligere. Spesielt med vinden i ryggen, er det helt greit. Siden både Bestyrerinnen og jeg er oppsatt med egen bil. Det var derfor enkelt å kjøre til Orre, parkere den ene bilen og så dra til Borestranden Begge stedene er det store parkeringsplasser. Det er populære plasser om sommeren med sol og blå himmel. Denne dagen var våre biler de enste som sto parkert i det vi startet. Ingen andre på tur da. Og det var i grunnen forståelig. Det var riktig kaldt i starten. Bestyrerinnen gikk virkelig raskt det første stykket bortover mot Fuglingane. Vi ble selvsagt varme etter hvert. Langs Jærstrendene er det storhavet rett ut. Det er ingen øyer som tar i mot. Nå kom vinden langs stranden, så det bygget seg ikke opp inn mot stranden. Likevel var det «mye sjø». Havet gikk hvitt så langt ut vi kunne se, og bølgene brøt langt ute. Toppen av bølgene ble tatt av vinden og vannet slo høyt opp. Det er kjekt å gå tur med naturkreftene som følge. Vi måtte stoppe opp et par ganger å bare se. Vi kunne se båter ute på havet, og de hadde ingen problemer. Det hadde egentlig ikke vi heller... Fra Bore til Reve havn gikk greit. Vi kom også bort til Blomhaug, men i det vi kom ut på sandstranden fikk vi virkelig kjenne vinden – i ryggen. Vi blåste bortover stranden. Det gikk fort. På Revtangen ble det enda mer vind. Her var nok vinden opp mot liten storm. Vi hadde problemer med å holde oss på beina. Sandstranden mellom Revtangen og Sørnes gikk ennå kjappere en tidligere. Det ble bort i mot småspringing, med hagel fykende rundt ørene. Ved Friluftshuset trakk vi innenfor sanddynene og fikk litt livd. Det ble til at vi tok turen bort til Orreleva. Bare for å gå likt forrige gang. Tilbake til Friluftshuset og bilen, gikk ikke like greit. Det var oppoverbakke, og det tok lengre tid enn turen bortover. Vi så et par mennesker uten om oss, og var enige om at været ikke var noen hindring for tur denne dagen.
-
- 5
-
På nye stier over Skjørestadfjellet Det må nesten være en liten rekord. 8 dager på tur på rad. 7 av turene med sekk på ryggen og 6 av turene godt over to timer. Jeg pleier å ta en «hviledag» sånn inne i mellom – omtrent hver 7 dag. Det vil si tur i 6 dager og så en dag i godstolen. Bestyrerinnen er forståelsesfull, og hybelkaninene formerer seg i hurtig tempo. Det mangler litt på «overskuddet» til å ta i et tak hjemme. Tur får 1. prioritet. Det er kjekt å gå tur. Det har vær vår de siste dagene. Flott vær og nesten tørre forhold. Alt for bra vær til å slite stolen hjemme. Yr mente vinteren vill komme tilbake, med både snø og vind. For noen dager ville det være skikkelig utrivelig med kuling og kuldegrader. Det var bare å pakke sekken og komme seg ut på tur. Som vanlig er det ikke helt lett å finne en tur som frister. Det blir jo mye de samme turene, og jeg er ikke direkte kjent for å tråkke utenom «den smale sti». Nå var «ekspedisjonen» innover Bjørndalsmyra rimelig vellykket, og jeg har tråkket der noen ganger. Ville det muligens være andre uoppdagete stier? Jeg snakket med noen ved Resasteinen og de hadde kommet fra Skjørestad. En kort tur, men det kunne jo tenkes at det var andre stier som kunne gi en rundtur fra Gramstad. Planen var altså å ta til Gramstad for å gå til Resasteinen og videre mot Skjørestad – om jeg fant fram. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta tilbake til bilen gjennom Fjogstadskaret og til Gramstad, eller om jeg skulle forsøke meg på Dalevann, Dale og tilbake til Gramstad. På kartet så det ut til å være en helt grei tur, men det var bare delvis tegnet inn sti. Jeg fikk ta innover og sjekke ut forholdene. På Gramstad var det mye folk og biler, fortsatt noen ledige plasser, men det fullt opp fort. Så snart jeg forlot stien mor Dalsnuten, var jeg alene. Det var en gjeng foran meg, og litt etter Resasteinen tok vi omtrent samlet mot toppen av Skjørestadfjellet og flyvraket et lite stykke bortenfor toppen. Det var ikke lange stykket, men jeg hadde aldri tatt bryet med å gå bort til der restene av Henkelen ligger. Det var egentlig på tide. Jeg var på jakt etter stien fra toppen og ned til Fjogstadskaret. Den var ikke vanskelig å finne. Ikke merket på noen måte, men grei å følge ned fra toppen. Like under toppen gikk stien over i en skikkelig opparbeidet sti. Her var det ingen tvil om hvor jeg skulle. Litt lengre ned møtte stien en skogsvei, som jeg bruker for å komme ned til Dalevann fra - i stede for å gå den T-merkede stien. Som nok er litt for bratt for meg. Så var spørsmålet om jeg skulle ta mot bilen eller gå rundt til Dalevann. Siden jeg aldri hadde fulgt skogsveien annet en et stykke, valgte jeg å gå oppover igjen, nesten parallelt med stien jeg hadde kommet ned. Fra der jeg gikk inn på skogsveien og til der jeg vanligvis kommer inn, var det omtrent 500m og videre til jeg igjen var på den T-merkede stien et lite stykke over Dalevann, var det nye 500m. Det siste stykker går i skog, nesten uten sti og i bratt bakke. Den halve kilometeren tar tid. Fra demningen og ned til Dale gikk fort, og videre tilbake mot Gramstad fulgte jeg den vanlige stien. Det betyr en ganske lang bakke opp, men denne dagen gikk det greit. Turen var antakelig ikke mer enn omtrent en mil, men jeg brukte ganske lang tid. Det tar tid å gå ukjente stier. Det var likevel en flott tur. Neste oppdagelsesferd går da i samme spor, men tilbake til bilen fra Fjogstadskaret.
-
- 6
-
Tre topper fra Gramstad. Bestyrerinnen er på poengjakt. Det hadde blitt helt greie turer de siste dagene. Ikke spesielt lange eller tunge, men mer enn en vanlig kjapp tur. Turen hadde vært på omtrent en mil og mer enn to timer. Det er mer tur enn Bestyrerinnen vanligvis gjennomfører. Det ble likevel ikke en fridag. Bestyrerinnen er oppsatt på å sanke poeng – helst mange. Det er jo mange mulige turer og det er helst topper som gir mest poeng. Ut fra Gramstad er det en god del topp-turer, og på den måten mulig å samle poeng. For Bestyrerinnen. Det gikk ikke helt etter oppskriften forrige gang Bestyrerinnen, broderen og jeg var på tur i dette området. Den gang ble det en stopp midt i bakken opp mot Bjørndalsfjellet, og det var en av toppene jeg håpet å kunne gå til denne gangen. Broderen og jeg gikk opp mot Bjørndalsfjellet, men tok inn Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå, før vi fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Det var nettopp den ruta jeg tenkte Bestyrerinnen og jeg kunne forsøke oss på denne gangen. Både Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet gir mange poeng – til appen på telefonen til Bestyrerinnen. Spørsmålet var om Bestyrerinnen kunne tenke seg å forsøke opp bakkene som ikke var helt grei forrige gang? Bestyrerinnen stillet villig opp til den foreslåtte turen. Hun mente at med bedre forberedelser (les frokost) så skulle det meste gå så meget bedre. Det var andre biler enn vår på Gramstad. Hele folket er på tur disse dager, og en god del tar turen til Dalsnuten, og noen harde sjeler går veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Nå var nok været med på gjøre denne skjærtorsdagen til en utedag. Det var sol og nesten blå himmel. Vi manglet sommervarmen, men bakkene opp fikk oss likevel til å svette. Bjørndalsmyra var en ny rute for Bestyrerinnen. Vi hadde imidlertid ingen problemer med å komme opp til Mattisrudlå. Noen ganske få bratte steg det siste stykket opp mot den vanlige stien – det var alt. Det var andre på vei mot Bjørndalsfjellet, til og med kjentfolk. Vi hadde følge med to svensker et stykke, de lurte på om foreldrene ville ha klart å komme opp bakkene mot Mattisrudlå. Mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet er det noen småbakker både opp og ned. Et par plasser er det nesten nødvendig å hjelpe til med hendene, men for det meste er det en grei sti. Det tok ikke lang tid før vi kunne beundre utsikten fra Bjørndalsfjellet. I alle retninger. Snødekte fjell i øst, byen, Sandnes og havet i vest. På vei nedover, ble det avklart at to topper ikke var nok denne dagen. Bestyrerinnen vill ha med seg Fjogstadnuten i tillegg. Vet ble en pause i bunn av bakken, men kjeks og te. Den lille gutten som satt på farens skuldre fikk bare kjeks, og var glad for det. Turen over den lille «heia» mellom veien og Kvitemyr, gikk kvikt, og det tok heller ikke lang tid før vi igjen stå ved bilen. Bestyrerinnen var godt fornøyd med turen – og poengene. En kjekk dag med flott tur i selskap med Bestyrerinnen.
-
- 5
-
Sammen med Bestyrerinnen på strandtur. Her kommer turene tett som hagel. En tur til dagen på mer enn en mil og opp mot tre timer. Det blir mye trening det. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta det med ro, det vil si gå en litt kort tur. Bestyrerinnen hadde andre planer. Hun ville til Orre og gå om elva og så nord til Bore. 11-12 kilometer eller der omkring. I hvert fall ingen kort tur. Hvis Bestyrerinnen ville på tur langs stranden, så var det egentlig greit. Jeg hadde jo ikke helt tenkt hvor dagens tur burde gå. En strandtur denne dagen. Både Bestyrerinnen og jeg kikket ut av vinduet for å sjekker været. YR mente vist det skulle blåse fra sør, og skyene gikk da nordover?. Vi var enige om å kjøre to biler til Bore for så å kjøre sammen til Orre – å gå nordover. På Bore blåste det stikker og strå. Vind opp mot 8-10 m/sek. - fra nord. En kald vind. Nordavinden er alltid kald. Vi var likevel samstemte om å holde oss til planen og dro til Orre og Friluftshuset. Bestyrerinnen måtte først sør til Orre-elva. Det er noe med noen poeng. Hun samler topper og poeng, og kan se hvor mange plasser hun går fram eller taper i forhold til kjente. Orre-elvsmunningen er en slik poengplass. Bortover mot elva, på baksiden av sanddynene var det greit. Vinden, selv om den var kald, kom bakfra og vi hadde på greie nok klær. Ved elva kom vi ut på stranden og fikk vinden midt i mot. Den kalde vinden – fra nord. Fortsatt ikke spesielt sterk, men den krøp under og gjennom klærne, og det tok litt tid før jeg ble varm. Jeg trodde dette ville bli en kald, lang og ugrei tur. Bestyrerinnen gikk på med godt mot, og holdt tempoet oppe. Det viste seg ganske fort at stranden, helt ute ved sjøen, var fast og fin. Det var helt greit å gå. Omtrent som på en god vei, bortsett fra at det kunne komme en og annen bølge som kunne skylle over skoene. Det gikk merkverdig bra nordover langs Orresanden, - som er lang. Av og til virker denne sandstranden uendelig lang. Denne dagen var vi i andre enden ganske kjapt, på tross av vind i mot. Nå er det sandstrand helt bort til Skarsteinene, bortsett fra et lite stykke ytterst mot Jærens Rev. Hele den delen av turen gikk fort og greit. På Revtangen traff vi en kar som kikket etter fugler, og på spørsmål, kunne karen fortelle hvilken fugl jeg hadde hørt dagen før. En gråspett. Vi nådde Reve Havn i fint driv, og fortsatt nordover mot Bore. Landskapet mellom Reve havn og Fuglingene i søre enden av Borestranden, er litt spesielt. Med grønne gress-sletter og høy brink. Det minner litt om enkelte plasser jeg har vært i utlandet. Det var ikke vanskelig å få gehør for at vi skulle ta på innsiden av sand-dynene det siste stykket inn mot parkeringsplassen og bilene. Bestyrerinnen var enig i at det ville være best denne dagen. Det ble en enkel avslutning på en tur som ble kjekker etter en stund. Som vanlig ble i hvert fall jeg vant med den kalde vinden, og det er jo trivelig å være ute. En flott tur på 11-12 kilometer, men da helt uten bakker. Bare motvinden laget trøbbel denne dagen.
-
- 3
-
Ruta går litt opp og ned. Ved Bleskestadmoen er det helt greit å telte. Det samme gjelder ved Jonstøl. De neste etappene er på høyfjellet, og det kan være vanskelig å finne en plass, men som regel... Det er mat på STF sine hytte, men utvalget er begrenset, og alt blir brakt inn til hyttene før påske. Hunnedalen er bare hytter og det er en mil til Sinnes og Jokerbutikken eller litt mer til Gilja og Jokeren der. Jeg kan vel ikke anbefale noen dagsetapper frem for andre, men jeg ville merke meg de rutene som går ut, f.eks fra Krossvatn til Stranddalen og til vei, eller fra Grautheller og til vei.
-
En grei mil. Etter to dager med bare korte turer, var jeg klar for en litt lengre tur. Som er litt vanskelig å finne – om jeg ønsker en tur litt utenom de vanlige. Strandtur blir det for mange av, og Høgjærern ble benyttet for bare en dag siden. Broderen og jeg går ofte runden fra Sælandsskogen til Blåfjell og Bjødnali og så tilbake til bilen rundt Sjelset. En grei tur, med en bakke som får opp pulsen, og passe kjapp. I underkant av to timer. Nå er det mulig å forlenge denne standardturen. Det er mulig å gå rundt Engjavannet, og dette gjør turen omtrent 3 kilometer lengre. I tillegg er denne ekstraturen virkelig flott. Jeg bestemte meg fort for at det skulle bli denne rundturen. Nå var det ikke direkte sol, helst overskyet, og selv om YR mente det ville bli solglimt, så var, og ble det en grå dag. Yr fikk heldigvis rett i at det ikke ville regne. Bakken opp mot Blåfjell var som vanlig lang og drøy. I tillegg var det en del vann i stien. Heldigvis kjøpte jeg skikkelige sko sist jeg gikk til anskaffelse av nye. ALFA Impact, som selv etter 16-17 måneder fortsatt holder vannet ute. De gamle ALFA Walk King holdt sjeldent mer en 8-9 måneder. Når skoene i tillegg henger skikkelig bra på vått fjell, så sier det seg selv at det neste paret også blir Impact. Selv om prisen er mer enn stiv. Det ble nærmest vassing gjennom myrene nedover mot Urdådalen og videre mot Bjødnali. Fra Bjødnali til skogen er det vei, og det byr ikke på utfordringer – bortsett fra at det er en stor flokk med høylandkveg ute ved «Skogen». Jeg drar på en stokk.... Ved stidelet mot Lauvlia, satt det en gjeng med bålet i gang. De hadde kommet fra Snorestad og ville samme vei tilbake. Det er ikke mer en omtrent 5 kilometer hver vei, og mye på traktorvei, men det tar uansett tid. Ved «skogen» er det slutt på vei og det er i tillegg lite sti å se, men stykket uten vei/sti på nordsiden av Engjavatnet, er ikke mer en en drøy kilometer – som tar tid. Denne gangen var ikke den lille bekken så «sint» som sist, og med et par lange steg kom jeg greit over. Småfuglene var på plass. Det hørtes fuglekvitter omtrent hele tiden. Jeg hørte også en karakteristisk lyd, men jeg kjente ikke fuglen. Gråspett – sa eksperten – etter beskrivelse, og det stemte. Da jeg sto på veien mot Sjelsett, etter å ha kommet rundt Engjavatnet, var det på tide med en liten oppsummering. Det hadde gått greit opp bakkene, og rundt vatnet hadde jeg ikke hatt problemer. Med syv kilometer bak meg og tre kilometer igjen, var jeg fortsatt i god form og hadde ikke problemer med beina. All turgåingen i det siste har i vert fall gitt et godt grunnlag for slike turer som jeg var på denne dagen. Jeg ga nok på nedover bakkene og bortover mot Sælandsskogen, men nedoverbakke svikter ikke pusten, og på flatene er det greit å holde litt fart. En kjekk tur i godt vær.
-
- 7
-
Jeg har gått nok så mange av disse rutene, men er usikker på hvilke opplysninger du savner (i forhold til det som blir oppgitt på STF sider.) Dette er den klassiske langturen for oss i Rogaland. Det har vært turister i disse stien i over 100 år. I forhold til andre ruter og turer er flere av dagsetappene ganske drøye. Med sekk på opp mot 15-20 kilo kan det bli dryge dagsmarsjer om du velger å slå opp teltet i nærheten av hyttene. Tidlig i sesongen (før juli) kan det være mye snø omtrent til Ådneram eller Nilsebu. Turen går i øde høyfjellsterreng uten en busk, og det kan gå dager der du ikke ser andre mennesker. Telefondekning er "sporadisk" - du må opp på toppene for å finne dekning. Med store snøfenner til langt ut i august, er det viktig med GPS eller kart, og at du kan bruke disse. Det er lett å komme ut av stien, og her er en liten dal temmelig lik alle andre.
-
Akkurat nå er det bløtt og vått, og varmegrader høyt oppe i heia, og forholdene endrer seg jo kjapt. (Du kan muligens finne informasjon om forholdene på "Sandvatnhyttas venner.") Sandvatn ligger vest for Børsteinen (neste hytte), og omtrent på samme høyde. Når det gjelder buss, så kan du ha et problem - hvilken buss? Det går muligens skibusser til alpinanleggene, men da betaler du for tur-retur. - Båt på Lysefjorden er også ikke helt enkelt. Her "bør" du helst bestille på forhånd, i hvert fall om returen går en søndag. Fra Flørli må du uansett si fra at du vil med - båten går ikke innom uten at det er folk. Det er helt sikkert ikke snø nede ved fjorden. Jeg ville valgt å gå stien (som er temmelig bratt) ned til Flørli med snø i høyden.
-
Vår i lufta og blå himmel Det var klart at det ville bli en treningstur rundt Lifjellet denne lørdagen. Trening er bra, og siden nesten alle turene kan være en treningsrunde, er det ingen ting i veien for at også denne runden ble en det. Li-runden er passe lang og passe tung for trening. Det tar meg minst to og en halv time og det går opp og ned, med en solid bakke opp til toppen. Den krever pust og høy puls. Med en fart på 4-5 kilometer i timen, noe som ikke er usannsynlig bare sti og terreng samarbeider, så ville det ha vært omtrent 10-12 kilometer rundt- Det er bare 9 kilometer, og det sier noe om forholdene. Nå er det selvsagt hardhauser som løper rundt på omtrent en time – uten sekk og med lette sko. Jeg er ikke en av disse... Dette året varte vinteren til langt ute i februar. Det har vært forholdsvis kaldt til nå, men med en god del skikkelige soldager. Lange lyse dager gir vårfølelse. Selv om vi ikke er kommet lengre enn i slutten av mars, tok jeg meg i å lytte etter gjøken. Det er nå minst en måned til. Likevel er vårtegnene lette å få øye på. Vipa er kommet. Det lukter hevd på Jæren og skyggene er ikke lenger like lange. Vårturer rundt Lifjellet betyr kontroll av en bestemt bjørk som vokser på et svaberg ute langs fjorden. Bjørka står i le for det meste, og står likevel så åpent at det får sol nesten hele dagen – om sola skinner altså. Denne spesielle bjørka får skudd og blader nesten før alle andre. Jeg følger selvsagt med på utviklingen. Denne gangen kunne jeg se grønne skudd, men ikke «museører» en uke med godt vær så vil denne spesielle bjørka nesten være grønn. En flott lørdag, med sol og forholdsvis varm vær, ville jeg ikke være alene på Dale. Det kom likevel som en overraskelse at parkeringsplassen omtrent var full. Det sto biler på de vanligste plassene, og fotballbanen holdt på å fylles opp. Det var selvsagt masse folk rundt husene på Dale, men ikke lenge etter at jeg kom meg inn i skogen, ble jeg alene. Ikke et menneske å se før jeg kom til Sprettraubakken. Oppe i bakken var det flere partier på vei mot toppen. De bakerste så litt skeptiske ut. De stoppet opp flere ganger og kikket oppover. Det er bratt og det er bart. Ingen grei bakke om det er vått – syne jeg. Det kom selvsagt en kar sprettende forbi i henget mot nord. Det er nesten så jeg misunner ungdommen. Hadde jeg trent i min ungdom så er jeg sikker på at.... På toppen var det folk og enda flere på vei mot toppen. En god del snakket «utenlandsk». Kjekt at også innvandrere også kommer seg ut i naturen. Inne i skogen nedover mot Dale var det rørt og fine forhold. Det ble til at jeg jogget nedover bakkene. Det er faktisk lettere å småspringe i bakker enn å gå, og så tar det mye mindre på knærne. Nok så nøyaktig 2 1/2 time denne dagen. Det er jeg godt fornøyd med. Det er i alle tilfeller veldig enkelt å finne forklaringer på hvorfor det ikke gikk kjappere. Det har jeg holdt på med i noen år.
-
- 6
-
En fin og "ny" tur. Det har blitt en del turer i det siste, og med vinter i heia, blir det ofte de samme turene. Mange av mine «faste» turer går fra Gramstad. Der er det mulig å velge både lange og ganske korte turer. For en stund siden bestemte jeg meg for å ta innover Bjørndalen og Bjørndalsmyra, for å sjekker muligheten for tur til toppen av Mattisrudlå. Det viste seg å være såre enkelt. Bare et par plasser var det noen steg som bød på problemer, og da hovedsakelig på grunn av at stien ikke var spesielt tydelig. Eller nesten usynlig. Mitt i uka ville det passe med en tur som ikke er for lang, men heller ikke spesielt kort. Jeg kunne tenke meg å gjenta turen fra forrige uke. Hvor jeg tok mot Mattisrudlå fra Bjørndalsmyra, for å gå til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten. Dalsnuten ville være mulig å ta med – avhengig av formen. Broderen ville gjerne på tur, men er ennå mer tilbakeholden enn meg når det gjelder å ta ut på nye stier. Han holder seg helst til godt oppgåtte stier – som han har vandret mange ganger. Det krevde litt overtalelse å få med broderen. Han hadde jo ikke vært innover Bjørndalsmyra, og den gangen han husket best, var bakken opp til Mattisrudlå fra Paradisskaret. Bratt og tung, og litt eksponert for oss som ikke er glad i stup – til venstre eller høyre eller bak. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen og forsøke oss på den nye ruta mot Mattisrudlå. Bjørndalsfjellet ligger omtrent i løypa, og med Fjogstadnuten i tillegg ville det bli en grei tur. Broderen mener han er ute av trening, og at en tur på over tre timer blir vanskelig. Han går inn for å være i form til sommeren. Da blir det forhåpentlig noen turer til Blåfjellenden. De siste turene med broderen har vært to-toppers turer. Det vi planla for denne dagen vil bli en tre-toppers tur. Det ville bli en del mer opp og ned en det vi har gjennomført i det siste. Det kunne være en del vann i myra. Det hadde regnet, og hjemme var det bløtt. Vi «vasset» ut i Bjørndalsmyra, som var mye tørrere enn det vi hadde trodd. Det var helt enkelt å komme innover – med tørre føtter. Jeg fant så vidt den nesten usynlige stien også denne gangen, men klarte selvsagt å gå feil – på samme plass som forrige gang. Vi kom oss opp til Mattisrudlå uten problemer. Vi tok følge med en jente vi traff. Hun på sin første tur i området og litt usikker på veien. Bjørndalsfjellet unnagjorde vi i fin form, og det var ikke vanskelig å få pusten tilbake på vei nedover. Broderen var innstilt på Fjogstadnuten som tredje topp for dagen, og den gikk unna i greit tempo. På vei mot Kvitemyr og Revholstjørn, ble vi enige om at Dalsnuten ville være å ta i litt for mye – denne gangen. Det fikk klare seg med tre-topper. Broderen var godt fornøyd med det, og mente vi fikk satse på en fire-toppers tur neste gang. Turen hadde tatt oss omtrent to og en halv time, men den var ikke på mer en omtrent 9 kilometer. En flott tur.
-
- 7