REJOHN

Jeg setter virkelig pris på at noen synes om mine bilder. Mange takk. (Og jeg kjenner folk som går mer på tur enn meg - heldigvis...) Blåfjell og Sølandsfjellet er enklere å komme opp til fra parkeringsplassen ved Sælandsskogen.

En flott tur i flott vær. Det regnet på morgenen. YR mente det ville bli opphold ut over dagen. Det var uansett forhold til en tur. Broderen var klar for en vanlig kjapp tur, og ville gjerne bli med på runden til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Jeg kunne godt tenke meg en litt lengre tur – rundt Engjavatnet og til «Skogen». Noe som ville forlenge den vanlige turen med omtrent tre kilometer – eller tre kvarter. Yr viste litt sol ut over dagen og jeg mente det ville være muligheter for, i hvert fall brukbart vær. Broderen var skeptisk til en langtur. Han mente det fikk holde med runden på 8 kilometer. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen og ta i hvert fall deler av runden sammen. Parkeringsplassen var tom da jeg kom der. Det kom en bil mens broderen og jeg gjorde oss klar for tur. Etter det var vi alene. Vi så ingen andre, men det var spor i sorpa. Det hadde regnet de siste dagene. Stien oppover mot Blåfjell var våt. Skoene ble testet mot lekkasje et par plasser, og buksa ble svart oppover mot kneet. Det var bedre utsikt fra toppen av Blåfjell tidligere, med blader på bjørka, ble sikten redusert. Vi tok likevel oppom for å sjekke om vi fortsatt kan se havet og fyret på Feistein. Nedover mot Bjødnali er det ofte skikkelig vått etter noen dager med regn. Denne gangen var det helt greit å gå, og vi kunne holde god fart nedover lia. Det tok ikke lang tid før vi var ved bekken som kommer fra Bjødnalivannet. Den var langt fra «hissig» eller høy, men ganske grei. Det lovet bra for turen rundt Engjavannet. Vi måtte oppom gården i Bjødnali. Broderen har et tre han tar bilder av hver gang han er på de kanter. Han fikk med seg bildet denne gang også. På vei opp bakken mot toppen måtte fleecen av. Det ble litt kaldt på toppen, men nedover bakkene mot Bjødnali, var det helt greit å gå med bare ullbolen. På vei langs Bjødnalivannet, kom sola fram for fullt, omtrent blå himmel over oss. Broderen ombestemte seg, og ble med videre til «Skogen». Nå var vi begge litt usikre på om vi ville komme rundt. Det går en del høylandsfe – med kalver. Om flokken står midt i stien, ble vi enige at det beste ville være å snu. Flokken sto midt i stien. De trakk likevel vekk da vi nærmet oss. Vi valgte å ta en liten runde rundt en kolle, og kom helt greit gjennom porten og over bekken. Vi fikk et stykke med bjørkeskog. Sol lys grønn bjørk og fuglekvitter var det vi fikk servert dette stykket. Så avgjort verdt å ta med seg. Det ble en fin opplevelse. Denne gangen hadde vi ikke problemer med å følge stien over Engjamyra og oppover mot traktorveien. Helt greit og nesten helt tørt. Nedover mot Sjelset, i ly av trekken og med sola i ansiktet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde fått litt feber på grunn av koronaprøyta for noen dager siden. Jeg ble var og svett. Det var lenge siden sola hadde varmet slik. Nede ved ånå ble vi møtt av ganske sterk lukt. Heggen blomstret. Videre ble det sommertur. Sol og varme. Broderen – og jeg, var virkelig godt fornøyd med turen, og at vi tok den ekstra rundturen. Denne dagen var alt for flott til bare å ta en kjapp og kort tur.

Det har aldri vært et problem - jeg bruker skoen for ofte til det.

De gamle ALFA Marka hadde mykere gummi, og holdt på vått fjell. Mine Impact ser ut til å være forholdsvis "harde" omtrent som på Walk King. De henger likevel bedre på vått fell. (Jeg går ofte tur med broderen - som har Walk King, og det er lett å sammenlikne.) Dempingen klarer jeg ikke å si noe om. Den er med andre ord antakelig den samme, men skoen er litt mindre stiv, mer bøyelig, men samtidig mer beskyttende mot stein og slikt ved at den ikke gir etter i bredden. (Slik jeg oppfatter det.)

Jeg skjønner at mange ønsker å ta vare på tingen, og når det gjelder sko, betyr det puss.... Jeg har brukt mange par med Walk King (og et par Crispi) De siste 6-7 parene ble - ALDRI pusset og stelt. De skoen holdt nøyaktig like lang tid som om jeg hadde brukt kost og skokrem. For meg har puss av sko bare vært ekstra arbeid, som jeg ikke har fått noe igjen for. Gore-tex SKAL holde skoene tørre, men uten skokrem eller voks, vil læret trekke vann og skoene blir tyngre (og læret blir ødelagt om skoene settes for nær ovn eller varmekilde for å tørkes.)

Med mange års erfaring og mange par med ALFA Walk King gikk jeg høsten 2019 til anskaffelse av ALFA Impact. Disse ble tatt i bruk i november 2019. Walk King holdt normalt i 12-15 måneder, og jeg regnet med at ALFA Impact - muligens - ville holde i 18 måneder. Nå har jeg også kjøpt - og brukt - lettere og lavere sko i denne perioden, mens jeg tidligere utelukkende brukte ALFA Walk King. Til gjengjeld har jeg gått mye mer på tur enn før. Som pensjonist er det mulig å gå tur omtrent hver dag. Jeg prøver å ta en "hviledag" i uka.... Uansett vil jeg anta et mine "nye" ALFA Impact er brukt minst tilsvarende et års "normal" bruk. Hva er så statur for mine "nye" ALFA Impact. Først og fremst - de er fortsatt tette, og det skyldes ikke at de blir pusset og vedlikeholdt etter hver bruk. (Jeg har likevel pusset disse skoene mer enn hva jeg pusset og vedlikeholdt ALFA Walk King skoene.) Der nest: de er fortsatt bedre på glatt vått fjell enn Walk King noen gang var. De ser fortsatt bra ut, med hele sømmer, og uten store skader i læret, men de ser ikke "nye" ut. Sålen ser etter hvert halvslitt ut, Det er mulig å se at de er litt slitt, men fortsatt er det et bra "mønster". Skoene er bra inngått - brukte. Walk King ville være betydelig mer "slitt" etter så pass lang bruk. Jeg hadde trodd jeg måtte fikse/reparere et eller annet på skoene etter omtrent 18 måneder. Dette tror jeg ikke blir nødvendig før etter nye 5-6 måneder, om jeg bruker se like mye fremover.

Gore-Tex er greit å ha. Det flotte turværet vi har hatt en lang stund forsvant. Og ble erstattet av «nesten vinter» med litt vind og få varmegrader – og regn. Nå meldte Yr mer regn enn det kom, men siden det omtrent har vært en måned uten tur i regnvær ble det en kald fornøyelse, For selv med regn og få grader så er tur fortsatt en fornøyelse. Det har ikke blitt så mange lange turer de siste dagene. Våret har selvfølgelig noe med dette å gjøre, men også koronasprøyte nummer to. Første sprøyte ga bivirkninger omtrent som forventet. Litt smerte i armen, litt feber og litt vondt i musklene. Litt «influensa» - uten sår hals. Det ble en kort tur den dagen jeg var på legekontoret, men dagen etter følte jeg meg i helt grei form, og syntes det kunne passe med en litt lengre tur. Nå var værmeldingen ikke het bra, og jeg var jo ikke sikker på om formen ville hold, så det fikk bli en tur uten de lange og tunge bakkene. Det har ikke blitt så mange turer fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake denne vinteren. Det er en grei men lang tur. Opp mot 14 kilometer, men uten bratte og lange bakker. Det blir likevel en del høydemeter om alt summeres opp. Det var en kald vind på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Heldigvis begynner turen mot Synesvarden og videre med en bakke opp mot «Litla Karten». Jeg var varm på toppen, og kunne se nedover bakken og videre opp mot Synesvarden, Det er lettere å ha kontroll på pust og puls i bakker som jeg har gått noen ganger før. Bakken opp mot Synesvarden er vel kjent. Og helt grei å komme opp. Litt på siden av dagens sti gikk den gamle stien mot Synesvarden – på sørsiden av Litla Karten. Det er noen år siden stien ble lagt om, men den gale stien var svært godt synlig da den var i bruk. I dag, mer enn 20 år senere, er stien helt forsvunnet. Varden på Synesvarden var delvis «forsvunnet». For andre gang på kort tid har «noen» klart å ødelegge varden. Jeg skjønner ikke helt vitsen med det. Denne dagen ville jeg som sagt på en litt lengre tur, og satte kursen mot Holmavatn fra Synesvarden. Etter tre kilometer opp og ned slake bakker, var jeg ved porten til Holmavatn, og kunne ta fatt på turen mot Steinkjerringå. Jeg hadde møtt lite folk til jeg tok fatt på turen sørover. Det er nesten alltid mer folk mellom Holmavatn (med en stor parkeringsplass) og Steinkjerringå. Her er det også gjort en del for at folk skal komme greit fram, med en del store steiner over de dypeste myrene og gangveier. Jeg fikk bruk for utstyret. Det regnet – rett i mot. Litt surt, men det varte ikke så veldig lenge før det igjen ble opphold. Nede ved Steinkjerringå, stoppet jeg og snakket med hytteeieren. Han kunne fortelle at det hadde vært en husmannsplass der hytten står i dag. Og at «skogen» ikke var mer enn omtrent 50 år. Før det var det ikke et tre å se. Mellom Steinkjerringå og Synesvarden, var det litt sleipt i sorpa, Jeg gikk nok noe senere, men kom likevel greit fram til varden igjen. Det siste stykket gikk i egne spor tilbake til Tovdalsveien. Igjen ble det regn, og jeg var temmelig våt da jeg sto ved bilen. En flott 12-13 kilometers tur på tross av nedbør.

Det er jo en del plasser å velge blant. Noen oppfyll alle ønskene, andre bare noen. Langs Gansfjorden på vei mot Dale er det en plass som heter Holmavika. Rett over veien og inn i skogen er det plass til telt og hengekøye. Du har Dalsnuten og Øvre Eikenuten rett bak med merket sti opp. Fra Dale er det mulig å gå opp til Dalevannet, og det er plass til telt på andre siden av demningen. Lifjellet et stykke videre på merket sti. I nordre enden av Tengesdalsvannet - på vei mot Høle, er det plass til telt, og Dyrafjellet er rett opp - merket sti. Ved Taksdalsvannet (mellom Ålgård og Undheim) er det flott plass til telt. Litt avstand fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Blåfjell-rundtur, med merket sti. Den vanligste startplassen for teltlivet er Røssdalen inn av øvre Espedal i Fossan. Her er det mulig å fyre bål på merket plass, og det er "dass" tilgjengelig. Ingen fjell direkte ut fra "Parken#, men en tur videre innover dalen går greit. Det er noen meter å gå på god driftevei fra parkeringsplassen. Madland er også en plass hvor det er mulig å slå opp telt, og få en topptur, men der er det litt avstand fra bilen til en teltpalass. (Flere steder) Det finnes flere plasser....

Det er skikkelig hyggelig å høre. Jeg får holde på en stund til da.... Takk.

En litt lengre, men grei rundtur. Igjen en dag med sol, litt skyer, null nedbør, men kald vind. Skikkelig bra turvær, når det er så tørt i marka som nå. Det måtte bli en tur. Helst litt lengre enn de vanlige på rundt to til to og en halv time, men hvor? Værmeldingen var klar på at det ville komme regn neste dag. Nok en god grunn til å pakke sekken med litt mat og drikke og ta ut på en litt lengre tur. De fleste «langturene» fra Gramstad har jeg gått noen ganger. I heia er det fortsatt mye hvitt. Selv på Vådlandsnuten er det fortsatt snø. Selv om det nok tin, er bra, så blir det en våt og kald tur, om ikke været er «sommer». Slikt vær har manglet til nå denne våren. I følge et gammelt jungelordtak er det veldig lett å gå lange og kjekke turer – på kartet. Siden Bestyrerinnen og jeg besøkte Ristølnuten, har jeg kikket på forskjellige turer ut fra parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det er spesielt en tur jeg har kikket på en del ganger, og tenkt med meg selv «at denne turen burde jeg virkelig forsøke». Jeg har gått opp fra Bjødnali, og tilbake til Snorestad. Og inn fra Snorestad til Lauvlia og ned til «Skogen». Hva om jeg gikk rundt Ristøl og Lauvlia til Skogen i tillegg til den vanlige turen rundt Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. På kartet så turen ut til å være på omtrent 12 kilometer. Helt greit, men det er jo noen oppoverbakker. Det burde også kunne gå. Og – det er jo ikke farlig å bli litt stiv og støl i beina. Med flott turvær, var det bare å hive seg på krykkene. Nå var det ingen andre det passet for. Noen ville på kortere turer, andre var forkjølte, og Bestyrerinnen hadde sosiale forpliktelser. Det kunne på mange måter passe bra å ta turen alene. Det hender det blir noen «omveier» på den første turen i ukjent terreng. Det var forbausende mange biler på parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det var forbausende få folk i stien. Jeg traff et par jenter helt nede og en hel gjeng oppe ved Bjødnali. Det var alt. Gjengen jeg møtte var godt voksne, og hadde gått fra Edland skole, og skulle tilbake dit. Og jeg var litt overrasket da jeg igjen traff samme gjengen rett ved Sjelset. For min del gikk jeg mot Ristøl. Det var andre enn meg som hadde gått her siden Bestyrerinnen og jeg la opp varder - «nødlinger» Nå vardet helt greit å komme oppover mot toppen, eller mer korrekt gjerdet på toppen. For å gå mot Ristøl så viser gjerdeklyveren vei, for å gå mot toppen av Ristølnuten, så leder gjerdet vei. Bakken ned mot Ristøl er bratt, men grei å komme ned. Jeg valgte å ta mot traktorveien fra Ristøl, men Harry mente det ville være greit å gå direkte mot Lauvlia. Nå var det ungdyr på beite, men jeg klatret over gjerde et stykke i fra flokken. Etter 1 1/2 kilometer på traktorveien dukket Lauvlia opp. Skilt viste veien videre mot «Skogen» og her var stien godt merket. Det ble en flott tur over heia mot «Skogen». Den første skikkelige heiatur for sesongen. Sol og lite vind, tørr sti – og fortsatt i fin form. En kjekk opplevelse. Det er god stølsvei ned mot «Skogen», og det tok ikke lang tid før jeg sto på god vei, som jeg ville følge helt ned til Sælandsskogen. Hele ekstraturen var på mellom 5 og 6 kilometer. Rundturen totalt – fra Sælandsskogen og tilbake, var på omtrent 12 kilometer. Telefonen mente det var 14 kilometer, men da må alle krinkler og kroker være med. Turen hadde gått greit. Det gikk lett oppover og helt flott nedover. Selv om det ble noen kilometer lengre enn vanlig, var jeg ikke stivere eller stølere en vanlig. En grei tur, jeg godt kan tenke meg å ta flere ganger.

Siste rapport fra Suldalsheiene er at det ikke vil være snøbart før ute i juli (1. august ble nevnt). Jeg har tretti års erfaring som tilsyn på turistforeningshytte som ligger 600 moh. Jeg kan normalt gå inn til hytta 1. juni. Det blir ikke spesielt mye tidligere dette året. Til fots i dyp snø er en "overraskelse" for mange...

Med Bestyrerinnen på nye veier. Etter å ha oppdaget at det faktisk finnes en annen side av Dale Gramstad området, har det blitt noen turer på nordsiden av Skjørestadfjellet. Baksiden for noen av oss. Det har gitt meg flere alternative veier fra Resasteinen til Dalevannet, uten å klatre ned på det bratteste. For meg med et dårlig forhold til høyder, er det helt greit. Det var egentlig en rundtur fra Gramstad jeg lurte på om var mulig. Litt studering av kart, og en tur i terrenget gjorde det klart at en rundtur ikke bare var mulig, men i grunnen ganske enkelt. Jeg rotet meg ut på myra mellom Fjogstadnuten og Resasteinen. Den var heldigvis tørr, men jeg ble ganske fort overbevist om at det lett kunne bli en våt opplevelse – om det bare kom en del regn. Hva da med å gå ned Fjogstadveien og ta over Fjogstadnuten eller bare gå rett ned til Gramstad. Det var en tur jeg godt kunne tenke meg å sjekke ut, og da Bestyrerinnen hørte om planene, ville hun også bli med. Jeg rodde turen ville kunne gjøres unna på mellom to og tre timer. Det var helt greit for Bestyrerinnen. Værmeldingen var god. Null nedbør, og endelig skikkelig varme. Det var alt 14 -15 grader da vi kom til Gramstad. For første gang dette året, startet jeg i bare ullblusen. Nå kom vinden bakfra, så det hjalp selvsagt, og oppover de små bakken mot Revholen, ble jeg selvsagt varm. Det var jo ikke så lenge siden vi hadde gått stien mot Resasteinen, så det ble få stopp og vi var kjapt inn under fjellet og kunne se bakken oppover. Det kom et par i mot, og det passet godt med en liten pause i bakken. I tillegg fikk vi sett ut over myra og over mot Fjogstad. Vi skulle jo dit – om en stund. Med tørt og fint fjell gikk det greit opp til Resasteinen. Det ble knapt en liten drikkepause før vi fortsatte mot Skjørestadfjellet. Det er noen gamle merker som viser vei mot flyvraket, og stien mot Skjørestad tar nordover, et lite stykke før Flyvraket. Det er ikke lange stykket (100 meter) fra stien til flyvraket og til toppen av bakken nedover mot Skjørestad. En lang og grei bakke nedover. Først på god sti, som nettopp er blitt ryddet, og så over på skogsvei. Denne svinger mot øst og Skjørestad, og etter ca 500 meter er det en annen skogsvei som tar av til høyre – mot Fjogstad. Det er flere skogsveier , men vi holdt mot høyre også neste vei, og der denne sluttet måtte vi ned en liten bakke til vi fant porten i gjerdet mot «Skogen». Rett innenfor porten ligger grunnmurene av selve garden. En flott plass for en pause. Garden har hatt en fin beliggenhet, et stykke over vannet og i bakken opp mot fjellet. Utsikt mot sør og sola. Garden var en gammel husmannsplass, og var i drift som gard til inn på 80 tallet. Da husene ble revet. Det sto fortsatt både påskeliljer og pinseliljer opp i bakken bak husene. Det går tydelig vei mot Fjogstad og Gramstad, og denne gangen fulgte vi denne forbi garden på Fjogstad. Det var helt greit, selv om det var litt vått et stykke. Vi gikk langs veien til stien mot Fjogstadnuten, og tok opp bakken der. Rundturen over Fjogstdnuten og ned til Revholen gjorde turen omtrent 3 kilometer lengre, men for oss var det helt greit. Korteste vei mener jeg denne turen bør kunne gjøres på litt over to timer. Det er en skikkelig fin tur i et terreng som for mange må være helt ukjent.

I flott vårvær. Lørdag var det fortsatt en dag til det skulle komme dårlig vær. Da var det til gjengjeld snakk om regn hele dagen søndag. Skulle det bli en tur, burde det bli denne dagen. Det var også en bra dag for å ta ut. Siden det ikke hadde regnet på en stund, er det fortsatt tørt i marka. Enkelte steder på turen til Karten og Brusaknuten kan det være bløtt, og mye myr. Det var meningen å komme avgårde tidlig. Litt misforståelse om hvem som skulle kjøre gjorde at det tok litt tid å komme avstede med kurs for Mellomstrand. Parkeringsplassen, om det kan kalles en parkeringsplass og ikke bare en plass hvor det kan parkeres, er ikke stor. Det er snaut plass til ti biler, og det var alt en del biler da vi kom. Andre ville på tur denne dagen, og vi kunne se folk oppover veien. Det kom også flere biler rett etter oss. I sola oppover veien, i le for vinden ble det varmt. Likevel var det egentlig en kald dag til å være nesten i midten av mai. Vi fulgte veien oppover et stykke, selv om den går helt opp til toppen av Karten. Å følge veien er ikke kortest, så vi gå en litt mindre vei oppover mot nordsiden av Karten og følger en sti til toppen. Det er noe i underkant av 200 høydemeter fra bilen og opp til toppen av Karten på 421 moh. Ikke mange høydemeter, men det går stor sett jevnt oppover, og det krever litt av pusten. Vi har vært på toppen av Karten sammen med Anne Lise og Sigbjørn – i dårlig vær. Denne gangen var været bra og sikten god. Det var mulig å se detaljer helt ute ved kysten. Fra toppen gikk vi veien tilbake mot Kartavatnet – 100 høydemeter lengre nede, men med god vei og slak bakke, er det en grei rute. Vi så senere folk med barnevogn på tur her. Først i andre enden av vannet er det slutt på vei. Da går stien gjennom en skog og over bekken, som kan være stor nok til å bu på problemer. Denne dagen var det omtrent ikke vann i bekken i det hele tatt. Fra der er det de samme hundre meterne opp som vi nettopp hadde gått ned. Vi hadde litt problemer første gan vi gikk her – i tåke. Denne gangen var det bare bakkene opp som gjorde det tungt. Vi kom selvsagt også opp på Brusaknuten. Over de åpne heiene under Brusaknuten valgte vi å gå den gamle stien. Like enkel som den merkede stien, men det kan lett bli noen dype myrsøkk om det er vått. Heldigvis valgte vi å ta matpausen oppe i bakken og ikke nede ved vannet. Bonden holdt på å sprøyte ut gjødsel i utmarka. Heldigvis ikke der vi skulle gå. Det siste stykket bort mot veien som ender ved parkeringsplassen, går over myr og utmark. Her har noen gjort en innsats og lagt steiner i myra. Nå var det så pass tørt at vi ikke ville hatt problemer, men om det kommer regn, eller mer rett – når det kommer regn.... Vi hadde brukt omtrent tre timer på turen. En flott tur i vekslende terreng, med to topper som belønning for noen dryge bakker opp. En kjekk tur i godt selskap.

Har du ikke vært i Tverromdalen, så bør den besøkes. Gå nedover fra Vådlandsnuten og kryss over til Vargastølen og så gå til Fossankrå og videre mot den gamle drifteveien mellom Madland og Gilja, enten ned til Gilja eller tilbake til Madland.

Jeg har ikke vært på heia siden slutten av april, men det er folk (som jeg følger) på ski innover mot både Sandvatn, Taumevatn og Kjerrag. Jeg mener å ha litt peiling på forholdene. Problemet er at det nå blir varmt. Det betyr 'vanligvis "gjennomslag" og ikke forhold for ski - eller fjellsko. Det vil alltid være mulig å "komme fram", MEN det vil være svart tungt og vått. Sannsynligvis vil elver være flomstore på grunn av snøsmeltingen, og det kan betyr lange omveier eller umulig å komme fram. I tillegg ville jeg ikke stolt på isen, i hvert fall ikke langs land. Enkelte år ser det så pass lite snø i midten av mai at det er "fremkommelig". I 1 år av 20.... Dette er ikke et slik år. (Jeg har mer enn 30 år som tilsyn på Blåfjellenden, og forsøker ALLTID å komme meg innover så snart som mulig. I år tror jeg det blir i siste uke av mai - om varmen ikke forsvinner,)

En tradisjonell vårtur. Vi har hatt et flott, men kaldt vær den siste tiden. Nå kom YR med spådommer om regn i mengder, men tidspunktet for værskiftet, var aldri sikkert. Nå mente YR at det vil komme dårligere vær – om noen dager. Det var på tide med en litt lengre tur enn de vanlige to-timers turene men været var samarbeidsvillig. Hvor ville det passe å gå. Det er fortsatt snø i heia. Vådlandsnuten og turen rundt Rolighetsdalen, hadde vært skikkelig fint å kunne gå. Bynuten er en mulighet. Gramstad byr på flere muligheter. Rundt Lifjellet var også en mulighet, men den turen tar «bare» to og en halv time. Jeg tenkte meg en litt lengre tur. Tidligere i år hadde jeg en runde til Resasteinen og Dalevann og oppom toppen på Dalsnuten. En tre timers tur, om ikke noe mer. En gang tok jeg turen om Holmavika og Øvre Eikenuten i stedet for opp til Dalsnuten – en virkelig tung tur. Jeg tror jeg står over å gå den turen denne gangen. Det var ikke så mange biler på Gramstad som det pleier. Det har økt med turfolk i det siste året. Muligens hadde temperaturen noe å gjøre med manglende biler. Det var ikke mange gradene over null, og trekken var kald. Jeg fikk selvsagt opp varmen på vei mot Revholen. Jeg traff ikke mange andre men ved Revholstjørn traff jeg på en kar som ville vise fram dagens fangst. En flott ørret. Fra Gramstad er det omtrent tre kilometer til Resasteinen. De siste par hundre meterne er ganske bratte. Etter å ha klatret opp denne bakken noen ganger i det siste gikk det denne gangen ganske greit – uten for mye tanke på at det er bratt. Ett stykke ovenfor Resasteinen, kom det en kar løpende forbi. Han hadde antakelig hatt god fart opp bakken, - som jeg klatret. Karen forsvant i hvert fall ganske kjapt oppover lia. Denne gangen tok jeg veien over myr og opp i skaret og til stien som kommer fra Skjørestad. Den treffer skogsveien som jeg da følger nedover mot Dalevatnet. De siste 500 meter mot vannet har jeg vanligvis gått inne skogen og ned lia mot STF stien. Denne gangen holdt jeg mer mot nord og måtte over noen myrer, som denne dagen var ganske tørre, det vil ikke være like lett å gå ned denne veien om myrene er våte. Det var ingen andre ved dammen denne dagen. Jeg kunne høre folk på vei mot Lifjellet, men jeg traff ingen andre turfolk, før jeg var et godt stykke oppover lia over Daleholen. Oppe i bakken hadde jeg valget mellom å gå direkte mot Gramstad eller ta opp til Dalsnuten. En liten kikk på klokka viste at det bare var gått nesten to en halv time. Ikke en langtur, jeg måtte opp om Dalsnuten. Jeg kunne kjenne at det nå var en stund siden jeg hadde startet dagens tur. I tillegg hadde jeg gått bakken opp fra Dale, og hadde noen høydemeter til før jeg ville nå varden på toppen. Jeg burde antakelig ha stoppet for å drikke før toppen. Da fant jeg fram saftflaske. Ganske underlig hvor mye det hjelper å drikke – og å gå nedover i stede for å klatre oppover. Jeg var forholdsvis bra i beina nedover trappen og stien mot Revholen, og resten av turen var jo enkel. Det er god vei den siste kilometeren. En flott tre-timers tur, og i greit vær, selv om det kom noen få dråper regn.

Jeg har bare greie på hvordan Stavanger turistforening har ordnet seg, og der er det mange forskjellige løsninger. Noen anlegg er "gamle" og har ikke uttak for "sigarettenner" eller USB Andre har enten USB eller "Sigarettenner". STF holder på å legge inn koblinger der det mangler. (Sigarettenner"). Mange av anleggene driver brannalarmene, og jeg mener det da er ordnet slik at det alltid er strøm nok til disse - på bekostning av lys.

Det går som regel godt. En vårtur til Vårlivarden har stått på vårprogrammet de siste årene. En sjekk i arkivet viser at vi – ofte er Bestyrerinnen med, går i begynnelsen av april. Nå er vi i begynnelsen av mai. På høy tid, med andre ord. Nå var vi på denne turen i starten av mars, og trodde den gan at våren ville bli tidlig. Siden har det vært kaldt, selv om det har vært lite nedbør og mye sol. Nå er våren kommet med grønne marker, blader på trærne og småfugler som kvitrer. Det er et lite problem med turen til Vårlivarden. Det er ikke mer enn omtrent 3 kilometer til toppen fra Øvre Hetland. Egentlig ikke langt nok til å være med i turprogrammet. Det er mange høydemeter. Det er en stor utfordring med turen til Vårlivarden – i hvert fall for meg. Det er bratt, eller brattere. For meg betyr det at jeg går – klatrer – oppover med høy puls og mye svette, selv om jeg tar det ganske rolig. Nå er det mulig å utvide turen fra Øvre Hetland, ved å ta over Lundekvam og Myrland. Fra der er det to mulige veier til toppen. Rett opp, eller opp til stien fra Øvre Hetland. Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville gjøre da jeg kom til parkeringsplassen ved Øvre Hetland. En bil utenom min, viste at det ikke var veldig mange andre på tur mot Vårlivarden denne dagen. Jeg valgte å følge skiltet som viste vei mot Lundekvam og Myrland. En omvei på et par kilometer, omtrent. Hvilken bakke jeg ville gå opp til toppen fra Myrland, fikk jeg velge når jeg kom dit. Stien mot Lundekvam er delvis gammel kjerrevei, men går over noen våte partier. Denne dagen var det tørt. Det var bare å spasere over myrsøkkene. Jeg er alltid litt overrasket over hvor mye «oppover» det går. Det tar litt tid å komme det korte stykket til Lundekvam og videre til Myrland. På parkeringsplassen der, var det tre biler. Fortsatt lite folk på tur, og jeg har ikke truffet noen. Her måtte jeg ta et valg. Skulle jeg gå rett opp eller ta mot den vanlige stien. Rett opp er – rett opp. Mye stigning på kort avstand. Så pass «luftig» at jeg, minst et par ganger, har sagt til meg selv at «her skal jeg ikke opp flere ganger». På tross av det, valgte jeg å ta oppover den bratte stien. Det gikk ganske greit – et godt stykke oppover. Til jeg omtrent satt meg fast, uten å få foten så langt opp at jeg fikk feste. Nedover så «umulig» ut. Jeg ser som regel «svart» på det meste, og denne gangen var ikke noe unntak. Selvsagt kom jeg meg ned den ene meteren og selvsagt var det helt greit å gå rundt. Jeg kom til toppen med bare litt høyere puls enn vanlig. Det var ingen andre på toppen, og først et godt stykke nedover traff jeg på folk. Jeg kom meg også greit ned. Det er bra at det er tørt, det blir lite skitt på buksebaken da. Yr hadde vent ganske bra vær, hva da med de dråpene som kom ovenfra? Heldigvis ikke mange, og det ble igjen bra vær da jeg sto ved bilen. Selv om turen ikke er mer enn 7-8 kilometer, men med noen saftige høydemeter, så hadde jeg brukt over to timer. En flott tur, men nå må det være siste gang opp den bratte bakken?

En ny flott tur i gammelt terreng. Det har blitt noen turer fra Gramstad til Resasteinen i det siste. Og i stede for å ta ned til Kjerdalsfjellet og videre mot Dalevannet, har det blitt til at jeg har fulgt stien over Skjørestadfjellet og rundt til Dalevannet den veien. Jeg har en stund lurt på hvordan det ville være å gå mot Skjørestad i stedet for Dalevann- Med andre ord en kortere rundtur mot Skjørestad/Fjogstad. På kartet så dette ut til å være en helt grei tur. Stien ned fra Skjørestadfjellet mot Skjørestad, er mer enn grei og på kartet så det ut som om det ville være skogsvei/traktorvei for det meste videre mot Fjogstad. Etter å ha sett på kartet og fundert på hvor jeg burde gå, var det på tide å sjekke ut forholdene. Det ville antakelig bare bli en kort tur, men det fikk være så – denne gangen. Det har vært en vår med mye sol og blå himmel, men det har blåst stikker og strå enkelte dager. Hele våren har vært kald, stor sett godt under ti grader. En dag med sol lite vind, og så vidt over ti grader fikk folk til å finne fram sommertøyet. Turklærene den dagen var korte bukser og tynn bluse – for noen. Denne dagen var det overskyet, og det blåste litt, og det var fortsatt kaldt. Ikke mer enn 6-7 grader, nesten vinter. Det har vært lite nedbør, og det er skikkelig tørt ute i marka. Flotte forhold for en tur i nytt terreng. Det var ikke så mange biler på Gramstad som vanlig. Likevel var det andre som ville på tur. Det gikk folk både mot Bjørndalsfjellet og Dalsnuten. Jeg skulle den vanlige veien mot Revholen og Dalsnuten og videre stien mot Resasteinen. Her er det bare å følge skiltene. Det er omtrent 3 kilometer til Resasteienen. Litt opp og ned og en god bakke opp til selve hidleren. Jeg blir alltid andpusten opp bakken mot Resasteinen. Ikke bare på grunn av stigningen ,men delvis på grunn av at bakken er litt for «eksponert» for meg. Denne gangen kom jeg også greit opp.... Det er et lite stykke opp til Skjørestadfjellet, men det er så pass slak bakke at det er mulig å få kontroll på pusten etter bakken opp mot Resasteinen. Så langt har det vært sti, skilt og merking. Fra toppen av bakken går det flere stier inn mot selve toppen, eller mer riktig toppene. Det er til og med noen merker. Stien inn er merket til flyvraket, og det er ikke mange meter bort til kanten ned mot Skjørestad. Her er det ikke merket, men det er tydelig sti. Nedover bakken er det ikke mulig å ta feil. Stien er bred og fin, og det var en kar som holdt på å ta vekk busker og kratt sist jeg gikk her. Jeg fulgte stien ned til første «vei» mot venstre. En litt mindre brukt traktorvei, men med tydelig sti innover. Denne fulgte jeg omtrent 500 meter mot sørvest. Og etter litt «krøll» kunne jeg se marka nedenfor «Skardet». Det var en gjerdeklyver, men jeg fulgte gjerdet opp til en port i nordvestre hjørne av enga. Gjennom porten fikk jeg forklaring på «Skardet». Det var tydelig rester av bygninger. Mye av grunnmurene sto fortsatt. Fra denne, antakelig, husmannsplassen gikk det vei mot Fjogstad og bilveien der. Det var virkelig en flott plass. Det så ut som om det hadde vært en skikkelig flott gård, med enger og jorder. Det sto fortsatt en hel del påskeliljer opp i en bakke. Det er kjekt med slike spor av gamle dager. Det er enkelt å komme tilbake til bilen, og en rundtur der bilveien ned fra Fjogstad (ca 1,5 kilometer til Gramstad) tas med, er antakelig ikke på mer enn 7-8 kilometer totalt. En passe dagstur for mange og ganske enkel med god vei eller sti for det meste. Jeg gikk inn med trafostasjonen og forsøkte å sjekke ut terrenget mellom Fjogstadnuten og bakken opp mot Resasteienen. Mye myr og bratt kant opp mot den merkede stien. For å gå over Fjogstadnuten er det antakelig enklest å gå ned veien og ta opp stien den veien. Det gjør turen 3 kilometer lengre, og opp mot en mil til sammen.

Min erfaring etter mange par med Walk King og et med Impact, er at størrelsen er "lik", men slik at Impact ikke hadde noe behov for å gås inn. Walk King ble litt større etter hvert. Impact holder mye bedre på formen, men er så myke i læret at der "passe" med en gang.

En ny og flott topptur. Etter at broderen og jeg hadde tatt en liten avstikker oppover mot Ristøl og Ristølnuten på vår runde over Blåfjell og Bjødnali, var planen å ta turen helt opp. Gjerne så snart som mulig. Med bare en hviledag i mellom var jeg klar for turen. Bestyrerinnen er vanligvis ikke så interessert i «langturer», men da hun hørte om mine planer, fant hun ut at dette ville hun være med på. Vi satte kursen mot Sælandsskogen, og ville ta opp om Blåfjell før vi gikk ned til Bjødnali. Fra toppen av Blåfjell viser Ristølnuten ganske godt, og det virker ikke spesielt langt bort. Bestyrerinnen sin app mente det var bare noe over en kilometer - i luftlinje. Ristølnuten har vært lettest å komme opp på fra Snorestad. Her er parkeringsplassen stengt. For mange biler og noen som ikke helt parkerte på rett plass. Nå er det muligens enklest å gå fra Sælandsskogen.(kortere fra Sjelset, men der er det ikke parkeringsplass. Til Bjødnali og starten av bakken opp mot toppen, er det mulig å komme både over Blåfjell og opp Urdådalen. Blåfjell gir utsikt og bakketrening, Urdådalen er en perle i seg selv med den flotte veien oppover. Vel og merke glatt og sleip i vått vær. Da er turen over Blåfjell bedre. Vi for vår del tok over Blåfjell og ned til Bjødnali. Ved Bjødnali er det vei fram til bygningen. Et lite stykke oppover går det en avstikker opp mot en eng. Denne avstikkeren - en gammel vei, er starten på turen mot toppen. Oppe på enga har jeg lagt opp et par varder som viser vei mot stien, som går i skog opp en skrent. Inne i skogen viser stien så vidt, men nødlingene er lette å se. Så følger en liten myr med tydelig far etter den gamle stien. Jeg hadde ikke problemer med å følge stien opp omtrent til toppen. Vi la også opp noen nye varder på veien oppover. Det skulle være greit å følge disse. Ett stykke opp, ovenfor de bratteste bakkene, er det en åpen slak skråning. For å komme videre gikk vi over et gammelt steingjerde. (som viser på kartet.) Etter en liten pause ved gjerdet, bestemte vi oss for å gå opp på høyden og følge denne mot selve toppen. Jeg så en mann gå mot gjerdeklyveren og stien mot Ristøl, og var sikker på at han hadde vært på toppen. Vi kom greit ut til selve toppen, som bare hadde en liten varde. Utsikten var skikkelig bra, og denne dagen var det god sikt. Vi ble ikke lenge på toppen. Det ble kaldt i trekken. Det er to topper, og den andre ,som er to meter lavere, ligger mot sørvest på andre siden av gjerdet. Vi var på den nordligste. Nedover tok vi første skar mot nord og etter litt frem og tilbake fikk vi se gjerdet og den slake oversiktlige bakken. Vi fulgte et tråkk nedover, men det var en del myr, og jeg tror det vil være bedre å gå opp mot gjerde øverst og følge det bort til toppen – 2-300 meter om det er vått. Videre nedover var det enkelt å følge de nødlingene jeg laget på vei opp. Det tok adskillig kortere tid å komme ned enn å gå opp. Vi brukte omtrent 45 minutter opp. Ned ved Bjødnali, bestemt vi oss for å gå Urdådalen tilbake. En flott tur nedover, mye varmere enn opp i høyden. Vi traff forbausende få folk på denne turen, men det var mye bil på parkeringsplassen. Bestyrerinnen målte turen til en mil, og vi brukte god tid. Dette var virkelig en ny topptur, og et turmål som fortjener mer oppmerksomhet. Flott tur opp og ned og virkelig fin utsikt øverst.

Broderen og jeg på jakt etter gammel sti. Det skulle bare være en kjapp tur til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. 7-8 kilometer og godt under to timer. Ikke noe å ta med i bloggen, men.... Broderen er under opptrening. Han har et kne som ikke er helt bra i nedoverbakker. Det blir til at han tar litt korte turer, og helst turer vi har gått før. Nå hadde jeg kikket på kartet, og sjekket terrenget mellom Bjødnali og Ristølnuten. Som ikke er mer en en drøy kilometer fra garden – i rett linje, men mer enn 200 høydemeter lengre oppe. Jeg har gått denne turen en gang tidligere. Da fant jeg en halvveis grei sti et stykke oppe i lia. Det var mulig å følge denne til toppen. Men hvor startet stien nede bed Bjødnali? Jeg syntes det måtte være en grei oppgave å finne ut av dette på en ellers kjapp rundtur. Det ble likevel en start på turen som vanlig. Opp bakken mot Blåfjell. Bakken er lang, men stien – egentlig en grei «vei», er god, bare delvis ødelagt av vann. Det er alltid et godt spørsmål om vi skal ta opp om selve toppen. Det er opp og ned en bakke og omtrent 200meter. Det blir likevel 400 meter til sammen. Med en avstikker opp til gården i tillegg blir turen totalt omtrent 8 kilometer i stede for 7 som det står på skiltene. Med tørre forhold, gikk det også fort nedover bakken mot Moldtjørnet, og vi kunne gå ute i myra i stedet for stien. I stien er det stein.... Oppe ved garde, tok vi en tur videre oppover en vei som går til høyre fra den vanlige veien, mot Ristøl Litt lengre opp var det et åpent stykke, tidligere dyrket mark antakelig. På andre siden av enga ligger det en bakke, med en god del stein. Det var ikke mulig å se spor av sti før vi kom helt bort til «ura», Da fant vi en tydelig gammel sti. Ikke mye brukt de siste årene, men det var helt klart en sti som var i vanlig bruk tidligere, Harry hadde fortalt om denne stien, men da jeg forøkte å finne denne. Oppdaget jeg ikke stien før et stykke oppe i lia mot Ristøl og Ristølnuten. Jeg nødlet (laget små varder) stien opp den første kneika og opp til en liten myr. Der var det tydelige spor av stien ,og det var her jeg hadde funnet stien forrige gang. Ved å gå veien opp til enga og så følge nødlingene opp til myra, burde det være enkelt å komme seg opp mot Ristølnuten og videre til Ristøl. Broderen hadde tålmodig ventet mens jeg lette fram steiner og laget nødlinger. Det hadde muligens tatt omtrent en halv time. Vi gikk fort mot veien, og holdt tempo oppe hele veien mot Sjelset og videre langs ånå til parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det blåste litt over haugen mellom Bjødnali og Sjelset, men da vi kon ned bakken og sola virkelig tittet fram, ble det varmt. Vi var gode og svette da vi sto ved bilen. Broderen målte turen til 9 kilometer og vi brukte omtrent to timer.

Flott vær og flott tur. Det hele startet som vanlig med en tur til Gramstad. Broderen ville være med, og han var nokså klar for en runde fra Gramstad. Det var en stund siden han hadde gått der oppe. Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har etter hvert blitt delvis utvidet med Dalsnuten i tillegg. Etter å ha funnet en litt enklere vei opp til Mattisrudlå, har denne blitt med i rundturen, og da med tre topper – Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. I forrige uke hadde Bestyrerinnen og jeg tatt denne turen, men utvidet med Dalsnuten, noe som gjorde det hele et par kilometer lengre, og med noen høydemeter ekstra. Det hadde vært en flott langtur. Broderen ville forsøke på samme opplegget, men var litt i tvil om han virkelig kunne klare en så pass lang tur med mye opp og ned. Selvsagt kunne han det. Vi startet i hvert fall med plan om å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Så fikk vi se – sånn etter hvert. Det gikk greit de første bakkene oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt over Bjørndalsmyra tok vi ned og innover myra. Stien er ganske grei å finn på nordsiden – et stykke. Innerst i myra går «stien» rundt og over på andre siden og opp den slake skråningen og videre mot skaret under Mattisrudlå. Jeg håper – for min egen del – at ikke mange finner ut av denne litt lettvinte veien opp til Mattisrudlå. Skulle mange finne veien innover Bjørndalsmyra, vil det fort bli gjennomtråkk og nesen umulig å komme fram. Jeg håper denne stien blir en hemmelighet en stund til. Noen år kanskje? Vi kom opp til Mattisrudlå i god form, med puls og pust noenlunde under kontroll. Det er ikke like lett om turen går opp bakken fra Paradisskaret. Det er noen bakker opp, og litt mindre ned, mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på toppen. Helt alene, ingen andre, på en nydelig dag med omtrent ikke vind. Bakkene nedover mot veien går greit, men det springer ungdom forbi. Stor fart, bratte, steinete bakker er ingen god kombinasjon – for gamle bein. Vi var ikke i tvil om at turen skulle gå over Fjogstadnuten. Det var helt greit. Nå tok vi bakken uten å få pulsen høyt opp, og kunne fortsette direkte mot Revholen og Kvitemyr. Her måtte vi bestemme oss for om dagens tur også skulle omfatte Dalsnuten. Selvsagt skulle den det. Vi satte kursen rett mot stien opp til toppen. Nå tar vi likevel den enkleste veien mot toppen ved å krysse over til sørsiden oppe over trappene. Det blir en litt lengre tur, men mye greiere å komme opp. Vi var ikke alene på toppen av Dalsnuten. Av en eller annen grunn velger jeg å gå samme vei nedover – over marka og til trappene på nordsiden. Det er i hvert fall bedre vei fra bunn av bakken og til Gramstad. Det ble en flott tur i godt vær. Vi brukte nesten 3 timer, og broderen målte turen til 9 kilometer. Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi sto på parkeringsplassen ved Gramstad.

På tur med folk fra Klepp Frivilligsentral Det var en god gjeng fra Klepp Frivilligsentral som gjorde seg klar til fjerde og siste del av forberedelsene til «Strandvandring 2021». Et tiltak fra flere kommuner ved Friviligsentralene for å få folk ut på tur. Tiltaket er ment som et tilbud til de som ikke så ofte har på tursko, og som muligens synes det er vanskelig å finne fram på egen hånd. Her kan Frivilligsentralen hjelpe. Klepp Frivilligsentral skal ha ansvaret for den delen av «Strandvandring 2021» som går i Klepp. Etter 3 tidligere turer så gjenstår nå bare den siste biten. Fra Orre til kommunegrensen ved Refsnes. Det varen blid og opplagt gjeng som kom sammen på parkeringsplassen ved Friluftshuset på Orre. Her hadde forrige tur endt ut, og vi hadde besluttet å starte der vi avsluttet. Sist vi gikk, hadde vi kuling i ryggen, men sol. Denne gangen hadde vi en bris i mot, men fortsatt sol. Det var kaldt på morgenen, men ble varmere utover dagen. Heldigvis var det tørt i bakken. Vi gikk på innsiden av sanddynene mot Orreelva. Samme vei som sist bare i motsatt retning. Denne gang uten sand i øynene. Det er omtrent to kilometer fra Friluftshuser til brua over elva. Vi følte vel at hele turen ville bli ganske lang, lengre enn det vi hadde «planlagt», om denne delen blir med i «Strandvandring 2021». Det bær være mulig å få til parkering ved brua. Fra brua går det gardsvei vestover mot stranden. Det siste stykket over et jorde og over en kanal – på gangsteiner. Helt greit å finne fram. Over kanalen og et stykke mot stranden skilte gjengen lag. Noen av oss fulgte en tydelig sti sørover mot Krosstangen, men andre valgte å gå ut på stranden å følge denne mot sør. Fra Krosstangen forbi Gjerdestangen og til Haugatangen går det traktorvei, og det er steinstrand, bare avbrutt av plasser for båtopptrekk. Spillene stå forsatt som rustne påler, og viste at det var mange år siden det var brukt båt her fra. Vi måtte også over noen strekk med utmark, men gjerdeklyverene viste hvor vi skulle. Det er uansett ikke mulig å ta feil av veien, med nordsjøen bare et steinkast vekke. I nordre enden av Skeievika har noen satt opp gjerde, og der fant vi ly for vinden. For oss var dette en passe plass for kaffekoppen. Og en liten prat – selvsagt. Fra Skeievika til Skeiestranda er ikke mange meter, og stien ute på den gamle flystripa er flat. Det gikk fort bort til kanten av Refsnesstranden – og kommunegrensen. Det er meningen at Klepp Frivilligsentrals del av «Strandvandring 2021» skal ende ut her, men vi hadde bilene i andre enden av Refsnesstranden. Vi hadde derfor en kilometer å gå før vi nådde bilene. En kjekk tur, gjennom et spennende terreng, med nordsjøen som nabo. Vi hadde brukt omtrent 3 1/2 time og gått omtrent ni kilometer. En tur i godt vær med flott følge.

Da trenger jeg ikke bestille et nytt par før om en god måned...