REJOHN

Jeg opplever både gå-komfort og sideveis stabilitet som litt bedre enn på WK. (Jeg har nå brukt mine Impact lengre enn det jeg vanligvis har brukt WK, og membranen holder fortsatt...)

En våt men kjekk tur. Enkelte dager blir det ikke tur selv om været egentlig innbyr til det. Andre dager melder YR om dårlig vær, og det blir tur likevel. Tirsdag var det egentlig turvær, men «sosiale forpliktelser» gjorde at sekken ble stående hjemme sammen med tur skoene. Vi en en gjeng som har holdt sammen i litt over 50 år og som møtes et par ganger i måneden. Dette blir jeg som oftest med på. Onsdag var YR temmelig raus med regn og dårlig vær. Som pensjonist kan jeg jo egentlig velge hvilke dager jeg går tur, men siden det ikke ble noe av turen på tirsdag så måtte det bli tur onsdag. På tross av været. Jeg har jo gått tur i regnvær noen ganger, og utstyret burde være greit til slikt bruk. Yr meldte mulighet for regn hele dagen, men ikke de store mengdene. Det hender at det virkelig regner hele dagen – pisseregn – stadig drypp, uten opphold, men også at YR tar feil. Jeg er pessimist når det gjelder vær, og var innstilt på regn og mer regn, men tur måtte det likevel bli. Spørsmålet var, som vanlig, hvor turen skulle gå. Selv om det er sommer og egentlig mulig å gå i heia, ble det til at jeg tok en av de vanlige turene ut fra Gramstad. Det er egentlig vår, høst og vinterturer. Ikke sommerturer. Det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad, men, mye mer folk og biler enn jeg hadde trodd, en regnværsdag. Folk ville på tur. Unger, voksne og ungdom med og uten hunder var på vei mot Dalsnuten og andre turmål. Jeg tok mot Bjørndalsfjellet i regnet. Det var ingen andre på vei oppover, og det var få spor i sorpa. Det ble en ensom tur opp til Bjørndalsmyra. Innover myra mot Mattisrudlå var det ikke folk. Det er ikke mange som går denne umerkede turen. For egen del synes jeg det er en fin liten «omvei» mot Mattisrudlå. Denne gangen ble det en våt «omvei». Myra var bløt og jeg gikk nesten igjennom enkelte plasser. Gresset dekket stien og jeg klarte å sette foten så pass langt ned i et myrhull at vannet gikk over støvleskaftet. Litt overraskende kunne jeg høre stemmer oppe over meg. Det var folk i stien mellom Bjørndalsfjellet og Mattisrudlå. Jeg kunne så vidt se to skikkelser i tåka oppe på toppen. Jeg tror ikke de så meg. Regnet gjorde at jeg helst så ned, og det gjorde sikkert de andre også. Fra Bjørndalen og opp mot Mattisrudlå gikk jeg inn i tett tåke. Våt tåke. Det er jo ikke mulig å gå feil, men tåka var så tett at jeg ikke så mer enn 20-30 meter. Fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet fikk jeg trekken, som nå var blitt vind, med meg, Det gjorda at regnet ikke kjentes fullt så ubehagelig. Antakelig var det derfor det ble opphold. En ting jeg merket var at mine Impact sko holdt vannet ute – etter 1 1/2 års bruk, og at støvlene fortsatt hang skikkelig bra på det våte berget. Nå henger det meste på gneis, men likevel ble jeg mer og mer «sikker» etter hvert. På Bjørndalsfjellet blåste det Mer enn YR hadde nevnt. Siden jeg var forholdsvis våt, ble det et kort opphold i høyden. Nedover mot veien ble det opphold – en stund. Selv om det kom regn da jeg gikk mot Fjogstadnuten, ble det etter hvert opphold og på vei nedover mot Revholstjørn, kom sola gjennom noen ganger. Det var likevel en nok så fuktig turgåer som sto ved bilen.. Jeg er sikker på at jeg kunne vri vann ut av ullblusen. Som vanlig viste det seg at været ikke har stort å si for om det blir en bra tur eller ikke. Jeg hadde i hvert fall hatt to og en halv time med kjekke – og våte – opplevelser.

Endelig den tradisjonelle turen. En rundtur i Madland hadde stått på ønskelisten ganske lenge. Selv med virkelig bra turvær hadde det ikke blitt anledning til denne spesielle turen. Mange turer kom før, og en dag i uka må liksom være turfri. Rundturen i Madland er egentlig en klassiker. Jeg har gått denne turen i noen år, men da Fisketjønnbu hadde sin storhetstid var dette søndagsturen for mange Stavangerfolk. Fiskefjønnbu er vekk og stien var nesten overgrodd da jeg gikk her for noen år siden, tilbake i 2014. Det var lett å følge stien nå. Ikke skikkelig oppgått, men markert. Fortsatt er det vanskelig å finne en god vei over to steinurer som sperrer veien. Bare varden med rød T på andre siden viser vei. Jeg velger å gå opp fra nederste parkeringsplass og over Sirdalsloen og videre ned til Fisketjønnene. Veien langs indre Fisketjønn er grei, det blir litt verre oppe mot Høylandsskaret. Der er det stein og hull om hverandre, og det skal lite til før en fot plasseres der den ikke bør være. Denne gangen gikk det bra, og jeg kom helskinnet, men med et sår på skinneleggen, opp til flaten over Høylansskaret. Med mange dager på tur den siste tiden, kunne jeg kjenne at beina ikke var like samarbeidsvillige som vanlig. Det gikk greit, men det var tungt å holde farten opp. Den siste bakken opp mot Vådlandnuten var tung å komme opp, og pulsen gikk for fullt. Fra nesten øverst mot toppen, er det mulig å se langt nedover Rolighetsdalen. Den veien jeg hadde tenkt meg. Det var ikke et menneske å se, bare en del sau.... Nettopp nedover mot Rolighetsvannet, er det greit om bakken er noen lunde tørr. Det var den denne dagen. Det tok ikke lang tid før jeg sto ved stidelet ved Rolighetsvannet. Da var jeg litt over halvveis, og hadde bare 5,5 kilometer igjen til bilene. Jeg har alltid innbilt meg at det går nedover fra stidelet og mot Maribakken. En sjekk på kartet viser at det faktisk ikke går så mye ned men noen få høydemeter blir det. Jeg har gått denne turen noen ganger, og alltid synes turen langs drifteveien fra Rolighetsvannet til Maribakken er virkelig flott. Stien går over myrer, bakker og langs småvann. Virkelig flott. Denne gangen ble det litt tungt, og jeg hadde nok med å komme meg fram. Det ble lite tid til kikking på naturen rundt. I bunn av Maribakken var det som vanlig tid for en liten pause. Denne gangen ble det en kjapp drikkepause, før jeg fortsatte. Fra Maribakken og tilbake til bilen er det omtrent 2,5 kilometer, og ganske flatt. Stien er fortsatt grei, men nå er det mer stein og det blir noen lange steg inne i mellom. Siste stykket ned går på opparbeidet driftevei, omtrent som i Viglesdalen. Helt greit å gå på, men også her blir det noen lange steg fra stein til stein. Enkelt å gå, så lenge det er tørt. Nede ved bilen kunne jeg se at det hadde gått noenlunde greit. Jeg hadde ikke brukt mer enn omtrent tre og en halv time på de 11- 12 kilometerne. En grei fart og en flott tur.

En årlig tradisjon Broderen ville til Blåfjellenden. Ikke så underlig egentlig, han har gått ut og inn til Blåfjellenden noen ganger han også. Ikke likemange ganger, men en god del. Det har blitt mange år med tur til Blåfjellenden sammen med broderen. Det er en av de turene jeg virkelig setter pris på. Vi har vært sammen i mange år, og helt tilbake til 80 tallet har det blitt en tur innover heia sammen. Broderen har slitt litt med noen skader og har hatt litt helseproblemer. Heldigvis ser alt til å gå rette veien, men våren har vært uten langturer, så han var usikker på om formen var bra nok til en tur til Blåfjellenden. Det var bare en ting å gjøre, ta ut og se om formen var bra nok. Været var i hvert fall ingen hindring. YR var raus med både varme og sol. Lite vind var det også meldt. Siden det var tørt i bakken, ville forholdene innover være de aller beste. Jeg har en sekk for overnattingsturer stående klar. For meg er det bare å pakke ned lesebrett, briller og telefon, for å være klar til å ta ut. Jeg handler mat på vei oppover mot Hunnedalen. Mange kommer til Blåfjellenden med store – og tunge sekker, og pakker opp Real Turmat som middag. Vi pakker med en Fjordlandmiddag. Litt tyngre, like enkelt, og noe bedre smak. Denne gangen ble det til at jeg lempet ut en god del av utstyret i sekken. Det er ikke lengre vinter og med god værmelding trengte jeg ikke mye tøy i sekken. En lett jakke og bukse fikk holde. Antrekket innover var også sommerlig. Kortbukse og lave tursko. Lett vekt og lite motstand. Det ble en skikkelig fin tur inn i heia. En flott sommertur. På hytta var det folk. Vi ble godt mottatt av hyttevakten. På annekset var det ikke andre enn oss og vi hadde god plass. Nå kom det et par senere på dagen, som tok inn på hunderommet, så helt alene ble vi ikke. Broderen fikk sitte på terrassen foran hovedhytta, med cognac og sigar. En øvelse han gjort noen ganger opp gjennom årene, men som han fortsatt setter stor pris på. Denne gangen hadde han faktisk selskap av andre. De uten sigaren i hvert fall. Det ble en rolig og lang morgen. Vi tok ikke ut før i 11-tiden. Det hadde vært en grei tur inn, og vi så fram til en like kjekk og flott tur tilbake til Hunnedalen. Bakken opp fra Blåfjellenden er på over 200 høydemeter, og er stedvis ganske bratt. Etter å ha gått opp denne baken noen ganger, ganske mange, så blir bakken tatt i et tempo som ikke får puls og pust helt på topp. Med tørre forhold og flott vær, og ikke minst småsko og kortbukse, gikk turen tilbake til Hunnedalen på omtrent to timer og ti minutter. På ingen måte rekord, men en respektabel tid, spesielt siden vi ikke lå frampå, men bare gikk «rolig» hele turen. Broderen var godt fornøyd med turen. Et opphold på Blåfjellenden som «vanlig» også i 2021. For egen del seg jeg fram til flere turer innover i år.

Første besøk på Sandvatn – og badekulpen i år. Det var lukten av einer og lyng som møtte meg oppover i Lysebrekka på årets første tur innover mot Sandvatn. Litt lengre oppe sto fjelltjæreblommen og nikket i trekken. En skikkelig god start på turen. Yr var svært gavemild denne dagen. Det var snakk om blå himmel, lite skyer og forholdsvis varmt. Ikke for varmt, men passe for en tur oppe i heia. Nå er turen fram og tilbake til Sandvatn en drøy dagstur – for meg – etter hvert. Det er omtrent 16-17 kilometer til sammen, og selv om det er forholdsvis «flatt», så er bakken opp langs Lysebekken både lang og delvis bratt. Jeg har aldri kommet opp den bakken uten å bli skikkelig andpusten. Etter en lang vinter – og kort vår, uten spesielt mange langturer kan formen være så som så, og jeg blir jo ikke yngre med årene. Jeg var usikker på hvordan det ville gå, men siden jeg jo hadde gjort dette noen ganger før så... På tross av Yrs mange og flotte bilder at trill rund gul sol, var det overskyet og trist hjemme. Nå er ikke «havskodde» ukjent for oss som bor bare noen kilometer fra havkanten. Det pleier å bli blå himmel og sol bare noen flere kilometer lengre inne. Denne gang var det overskyet til langt inne i landet, men i Hunnedalen skinte sola – fra blå himmel. Det fortsatte den å gjøre hele dagen. Det ble helst varmt, men heldigvis var det en liten trekk som gjorde det levelig. I le av trekken ble det varmt. Heldigvis ligger badekulpen i le for vinden, og med sola steikende på svabergene der bekken renner blir det varmtvann. Uten mulighet til å skue på kaldvannet... Nå ble det ikke bading på veien innover. Det passer liksom bedre helt i slutten av turen. Jeg måtte komme meg innover i heia først. Oppe i høyden, innover mot Blautevatnet, kikket jeg etter snøfennene som alltid ligger her. Første gang jeg går denne turen er det vanlig å gå over ganske mange fenner. Selv om det snart er juli, så ligger snøfenner ofte til både august og enkelte ganger til ute i september. Etter snøvinteren i 2015 lå det en fonn hele sommeren. Jeg er ikke sikker på om den forsvant i det hele tatt. Det kom i hvert fall nysnø på fonna før den forsvant. Denne fonna var nesten borte. Det lå fortsatt noen rester, men med det varme været som er lovet fremover, vil all snøen være borte første uka i juli. Det er alltid kjekt å se igjen flatene ved Mangædne. Det blir som oftest en stopp ved brua for å smake på kvaliteten på årgangen. Jeg var ikke helt alene i heia. Jeg traff en person, som hadde vært på hytta sammen med hyttevakten. Det ville altså være folk på hytta også. Jeg kom likevel ned til en tom hytte. Folkene var oppe på en topp for å finne «dekning». Etter en skikkelig pause tok jeg fatt på tilbaketuren. Som ble omtrent som turen inn. Jeg kunne jo kjenne at jeg hadde vært på beina noen timer, men stor sett gikk det mye bedre enn fryktet. Som alltid. Det ble stopp og bading i badekulpen. Der var vannet omtrent lunkent. Trekken gjorde det likevel litt kaldere enn i «syden», og det ble ikke et langt opphold ved kulpen.

På toppen av Stutaheia. Og stien fra Høgaleitet i Hunnedalen mot Sandvatn. Da kjente jeg igjen plassen på et par av bildene... Takk.

Jeg kan ikke se hvor bildene er tatt, men om det er så pass høyt som 1100 så bør det være opp mot Fidjanutane. Fortell....

Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn.... (Jeg har sendt inn buksa for å ordne hull nederst på buksa - kostet 450,-)

Det kan muligens skyldes "geografi". Jeg bruker Norrøna Recon omtrent alltid - kortbukse i godt vær, men med gore-tex i sekken. Og bor på sørvestlandet. Jeg har nettopp tatt i bruk ny Norrøna Reconbukse. Den forrige holdt i to år, som er omtrent 4-6 måneder lengre enn Norrøna Dovre buksene holdt. Jeg skifter når Gore-Texen ikke er tett på lårene/over kneet.

Enten det eller å ha to biler.

Jeg har gått begge veier, men synes det er best å gå den "vanlige" veien (Høylandsskaret) først. Jeg har noen ganger sett for meg å ligge i telt ved Tverromdalsvannet. Det burde være mulig å finne en god plass der. ellers er det jo en flott plass å slå opp telt helt nede ved Gloppevannet. Bakken opp fra Lomsvik og opp til parkeringsplassen kan være tung...

Norge er langt og inneholder mye natur.... Det enkleste svar på ditt spørsmål er: "over alt", men for å svare mer spesifikt, så må du nesten si om du vil bruke bil eller off. transport. om du kan reise "langt" og muligens når på året du vil ta ut. Vil du på topptur eller gå lett (og langt på Hardangervidda) Mange valg Det vil være lettere å svare om du gir oss mer opplysninger.

En flott tur inn, en våt tur tilbake. Av og til er det stor forskjell på turen inn til Blåfjellenden og turen tilbake. Fredag var det skikkelig bra vær, selv om det blåste, lørdag var det regn, men nesten ikke vind. Yr hadde denne gangen omtrent alt rett. De meldte at været på fredag ville være bra, med litt vind. Det ble noe mer vind enn meldt, men eller var det innertier. Lørdag stemte det meste, med skodde og yr og senere regn. Og betydelig kaldere. Så pass kaldt at det var greit å beholde jakken på selv om det ikke regnet - i noen små perioder. Det var ikke lett å finne to dager på rad med bra turvær. Det var bra vær en dag med regn og vind neste dag. Til slutt ble det til at jeg bare måtte gjøre som vanlig. Fredag inn til Blåfjellenden og lørdag tilbake til Hunnedalen. Siden værmeldingen på lørdag var rimelig «sur» med regn og skodde, vurderte jeg å gå inn for så å gå ut senere på kvelden. På denne tiden av året blir det jo omtrent ikke mørkt, og det er bra gå-lys omtrent til midnatt. Det ble likevel til at jeg overnattet som vanlig. Med lett skydekke, solgløtt inne imellom og bare litt vind – på parkeringsplassen, ville det bli en grei tur innover heia. Snøen er vekk og det var fortsatt nesen helt tørt i bakken. Bedre forhold er det vanskelig å tenke seg. Oppover mot Hunnedalen steg termometeret og selv helt opp på parkeringsplassen var det 14-15 grader. Nesten sommer, men det mangler noen grader i vannet – det er fortsatt noe snøsmelting på gang. På bilder fra 2015 er det like mye snø som nå, men de bildene er tatt 15. august. Og i 2001 var det nysnø 11. juni. Det gjelder å være forberedt på det meste når det gjelder vær. Etter en flott tur innover heia, var det kjekt å komme ned til hytta og snakke med kjente. Et par hadde gått foran meg innover, og satt på terrassen. De ville videre mot Flørli. To gutter hadde kommet opp fra Mån. De ville også videre mot Flørli og begge partiene ville ligge i telt – med tåke og regn om morgenen. Alle hadde bestilt båtplass ut til Lauvik på søndag. Uten bestilt plass kan det være vanskelig å komme med båten. Denne gangen var jeg ikke alene på annekset. To jenter kom fra Hunnedalen og ville videre til Sandvatn. Det ble en hyggelig kveld med prat om turer og fjell og hei. Tåka lå tett over Blåfjellenden om morgenen. Det regnet litt inne i mellom. Etter en stund lettet tåka for så igjen å legge seg rundt hyttene. Værmelding løs på mer regn ut over dagen, og jeg var klar til å ta ut i ti-tiden. En kar fra hovedhytta tok følge mot Hunnedalen. Det ble en våt tur. Det hadde regnet om natten og nå var bakken blør og sleip. Oppover gikk det greit, men i nedoverbakkene ble det mer vanskelig. Heldigvis var det ikke vind. Til å begynne med fikk vi den lille trekken bakfra, men da vi kom over mot Hunnedalen ble det adskillig kaldere – trekken kom mot oss. Det var 10 grader nede på parkeringsplassen, og må ha vært minst et par grader kaldere lengre oppe. Det er en stund siden jeg hadde gått så pass lenge i nedbør. Så lenge siden at jeg prøver å unngå nettopp den opplevelsen. Likevel ble det en grei tur, men jeg var kliss vår omtrent til skinnet da jeg kom ned. Av svette og litt regn.

En skikkelig flott rundtur Broderen og jeg hadde en kjapp tur rundt på Høgjæren. Med en del regn den siste tiden, mente vi begge at det ville være bløtt og vått i heia. Det var tørt. Fortsatt tørre myrer og sorpehull. Det var enkelt å gå – i vanlige fjellsko. Forholdene gjorde at vi kunne ha valgt småsko. Det ville muligens også være greit med en tur i heia, med småsko? Det er et par turer som jeg har tenkt på. Først og fremst rundturen i Madland, men også den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og «Skogen». Værmeldingen for torsdag var fortsatt grei, tidligere i uka meldte yr om sol og blå himmel. Om morgenen var værmeldingen noe mer «usikker». For ikke å utfordre værgudene, ble det til at jeg valgte turen fra Sælandsskogen. Skulle det bli dårlig vær, eller formen ikke var på plass, kunne jeg jo korte turen ned til «bare» å ta runden rundt Engjavatnet. Det blir i så fall en tur på opp mot en mil og to og en halv time. En grei tur på en torsdag. Det var snakk om vind. Yr mente det vill blåse opp mot frisk bris. Inne i skogen kunne jeg høre vinden, men den var ikke noe problem på parkeringsplassen. Det har blitt til at jeg som oftest legger turen om Blåfjell og ikke går opp Urdådalen. Bakketrening er greit, og det tar antakelig mindre tid å gå over eller Rundt Blåfjell. Det tar tid å tråkke mellom eller på alle steinene i Urdådalen. Heldigvis hadde jeg vett nok til å hive vindfleecen i bilen. Oppover bakkene ble det varmt. Selv over toppen der vinden fikk tak, gikk det greit i bare ullblusen. Rett før Bjødnali, gikk jeg på to kjekke damer. De var også på tur rundt, men de ville ta den korte turen opp til gården og rund Sjelset og tilbake. Jeg lurte på om jeg ville ta disse damene igjen før de hadde gått hele runden. Oppe ved Bjødnali var det tid for beslutning. Hvor skulle jeg gå. Det ble til at jeg satte kursen mot Ristøl. Opp bakken mot gjerdeklyveren på toppen. Stien oppover var ikke like grei å se nå som tidligere. Jeg fant likevel «stien» et stykke der jeg før hadde gått «feil», og kom opp over myrene uten å bli våt på beina – i småsko. På toppen, helt på toppen oppe på gjerdeklyveren tok vinden skikkelig. Der var det kuling og stiv kuling i kastene. Capsen for nedover lia bak meg. De mørke skyene som hadde ligget i sør hadde trukket vekk, selv om vinden kom fra samme retning. Sola kom litt igjennom, men vinden tok seg opp etter hvert. Det ble flott turvær på veien mot Lauvlia. Det ble en tørr og flott tur over heia mot «Skogen». Det var meningen å ta en pause nederst i bakken, men det glemte jeg helt og fortsatte direkte mot Sjelset. Nede i bakken gikk jeg igjen på de to damene som var rundt uren og på vei mot bilen. Vi fikk en hyggelig prat. Damene var godt kjent der jeg hadde vært. Det siste stykket langs elva og mot bilen, ble litt «tungt». Jeg skulle nok ha stoppet og drukket litt. Tre timer i varmen og med mye oppoverbakke ga en del svette. En halvliter (saft) gikk greit unna på parkeringsplassen. En flott tur. Telefonen mente jeg hadde gått 15 kilometer, men det er muligens litt «overdrevet». Det ble i alle fall tre timer i godt tempo.

En flott tur midt i Sandnes. Bestyrerinnen har hatt problemer med en fot den siste tiden. Hun har ikke lagt ut på de lengste turene, men heller brukt stranden. Strandturene har antakelig gjort godt. Hun var klar for en søndagstur. Helst ikke for lang og gjerne uten for lang kjøring. Nå hadde jeg brukt uka på det som jeg nå kaller «langturer». Det vil si turer på mer en omtrent to og en halv, til tre timer. - eller litt til. Det har blitt 40 – 50 kilometer i terreng og med sekk. For andre bare en spasertur i parken, men for pensjonister en helt grei utnyttelse av uka. Jeg er i hvert fall ganske godt fornøyd. En av turene, sammen med broderen, var i Gramstad området. Fra Fjogstadfjellet kunne vi da se at «veien» innover mot «Skaret» og Skjørestad, var gruslagt. Den lå som et hvitt bånd nede i dalen og lyste. Jeg var litt interessert i hva som ble gjort med den veien. Som omtrent ikke var «vei», men nærmest et tråkk. Riktignok med et solid fundament, siden det hadde vært vei en gang i tiden. Det kunne derfor – på mange måter - passe bra med en tur fra Gramstad til Resasteinen, over Skjørestadfjellet og ned mot «Skaret» og videre tilbake til bilen. Bestyrerinnen kunne godt tenke seg å gjenta turen vi hadde gått for noen uker siden. Det er ikke en spesielt lang tur, noe i underkant av en mil, om vi drar det ut. Forrige gang brukte vi omtrent tre timer, men det var til gjengjeld kjekke timer. Det var andre som også ville på tur denne søndagen. Unger og hunder – og voksne. Det var nesten fullt på parkeringsplassen. Og det kom folk etter oss. Det er litt kjedelig å gå veien bort til andre enden av Revholstjørn, men fra gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten og videre bortover mot Resasteienen, var vi omtrent alene. Det var andre på stien under Resasteienen, og en god del av disse var ute på løpetur. Vi står omtrent stille i forhold til disse «råkjørerne». Fra Gramstad er det nesten 3 kilometer til Resasteinen, og ikke mye lengre opp til toppen av Skjørestadfjellet. Hundre meter lengre inne ligger flyvraket og nye hundre meter så begynner stien nedover fjellsiden på nordsiden av Skjørestadfjellet. Jeg la opp noen nødlinger langs stien, men den bør være så pass lett å se at det ikke skulle by på problemer. Forrige gang vi gikk denne turen hadde jeg ikke problemer med å finne traktorveien som tar til høyre et godt stykke nedover mot Skjørestad. Jeg måtte sjekke, stien var nok så gjengrodd, men det var fortsatt mulig å se at det var en sti. (Nedover er det enkelt hold til høyre og hold til høyre). Vi fant porten til «Skaret» ganske enkelt denne gangen også, men tok pausen et stykke oppe i veien. Som var gruset opp og «ny». Det så ut som at veien bare var «oppgradert» for å få fram traktor med redskap. Det er noen store flotte enger ved «Skaret». Vi prøvde å finne en direkte «vei» eller muligens en sti oppover mot Fjogstadnuten. Det viste seg å være «vanskelig» - både fordi det var mye myr, et nytt gjerde, og fordi jeg valgte feil retning. Det er antakelig enklest å gå Fjogstadveien til stien mot Fjogstadnuten. Vi tok den direkte stien ned mot gapahukene i skogen. I vått vær (det var skikkelig tørt da vi gikk der) vil den stien være et sorpehull med mange røtter i bratte bakker. Bestyrerinnen og jeg hadde harr en skikkelig flott søndagstur. Litt utenfor sti og ellers mye på vei. En flott tur jeg godt kan anbefale.

Sauene kommer med sommeren. For meg som er på tur en del dager hver uke, betyr været en del. Jeg prøver å nytte de dagene med godt vær, og heller sitte hjemme i dårlig vær. Denne uka meldte yr mindre bra vær flere dager i trekk. Skulle jeg til Blåfjellenden måtte det bli med Gore-Tex i sekken, eller på . Jeg måtte velge de dagene som så minst dårlige ut. Det ble til at jeg tok innover torsdag med retur fredag. Og været? Yr nevnte litt regn på torsdagen og mer regn på fredagen, sammen med tåke. Det kunne bli en våt opplevelse på tilbaketuren. Det var bestilt et par senger på hytta natt til fredag, jeg ville antakelig ikke bli alene, men på parkeringsplassen var det bare en bil utenom min. En våt bil. Det hadde nettopp regnet. Jeg valgte likevel å la jakken bli liggende i sekken, og fikk ikke behov for den i det hele tatt. Turen gikk i ullbluse. Det kom til og med noen solglimt inne i mellom. Selv om jeg har gått denne turen svært mange ganger, er det like kjekt hver gang. Innover - og oppover første halvpart, kan være «tungt», men denne gangen holdt jeg rette fart, og kom til topps i god form. Etter å har jobbet hjemme før jeg tok ut, og så vært på tur i nesten tre timer, trodde jeg det ville bli tungt å gå i gang med noe på hytta. Uthuset fikk gjennomgå. Det ble rydding og vask – av dassene. Et par timer og jobben var gjort. Det er lange og lyse kvelder tidlig i juni. Skumringen snek seg inn i hytta omtrent samtidig med at jeg krøp til køys. Det ble haller ikke skikkelig mørkt den natta. Det regnet på morgenen, og jeg tok det med ro, og litt ut på dagen kom sola igjennom – en stund. Jeg tok opp bakken mot Hunnedalen i bare blusen, og lurte på hvor lenge det ville gå før jakken måtte på. Det kom noen dråper, men først oppe ved vaet, etter omtrent 1/4 av turen, måtte jakken på. Da var jeg også så pass høyt og med trekken i mot, at det ble kaldt uten. Noen regnbøyer fikk jeg også i mot meg etter hvert, og det var surt en stund, men det varte ikke lenge. Nesten nede ved Hunnedalen gikk jeg på folk. Sauebønder i tre generasjoner, på tur innover. Yngstemann på sin første tur. Sauene sto ved Fossebekken. Det er en normal plass å hvile sauene på turen innover. Tre-fire stykker som skulle drive sauene videre sammen med like mange hunder. Denne gangen var det bra forhold. Forholdsvis tørt, god temperatur og ikke flom eller snø. Sauene var omtrent utålmodige etter å komme innover. For tyve år siden, den gang også 11. juni, fulgte jeg sauene til Olav innover heia. I sludd og vind, med 20-30 cm nysnø på bakken. En helt annerledes opplevelse enn dagens, hvor jeg ikke engang ble kald da jeg snakket med folkene. Det ble nok en stopp nede i hyttebyen. Første besøket på terrassen på Karibu, med hyggelig prat og kjekt selskap. Jeg var stiv i beina da jeg reiste meg får å gå de siste meterne ned mot bilen.

Det er opp til den enkelte turistforening hva som finnes av proviant på hyttene. Jeg kjenner bare til STF s proviant. Det er knekkebrød og syltetøy og smør, men mange velger å lage pannekaker som niste. Det er forskjellige middagsretter og ris/potetmos. Frokost er som oftest havregrøt..... For egen del har jeg med brød og egg/bacon. - og en pakke eller to med fjordland.

En skikkelig flott tur. En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i nok så mange år. Dette året har det liksom ikke blitt noe av denne tradisjonelle turen. Snø og mange andre turer har kommet i veien. Det var på tide å komme seg til toppen, denne våren – sommeren – også. Vådlandsnuten er en topp, hele 802 moh, så det er en del bakker oppover. Selvsagt det samme nedover, om ikke turen går videre mot Tverromdalen eller Rolighetsdalen og Maribakken. Disse to turene er skikkelig flotte, og går i et spennende terreng. Tverromdalen går nedover mot Gloppedalen og Gloppevatnet som ligger mellom «Brekko» og «Madland». Rolighetsdalen leder ned til den gamle drifteveien mellom Jæren og Sirdal, og går i flott heie-terreng med lyng, moltemyrer og småvann. En skikkelig fin tur. Begge turene er skikkelige rundturer som lett er en lang dagstur på omtrent 15 kilometer. Jeg kunne tenke meg å ta en av turene, men var usikker på om det ville være lurt. Jeg hadde planer om andre langturer denne uka. Det blir selvsagt kikket på værmeldingen før jeg tar ut på en slik tur. Jeg har gått hele turen i pisseregn, og mange ganger med noe regn underveis. Det er ikke fullt så morsom som å gå i oppholdsvær. Skulle det i tillegg vare tørt i bakken, så nærmer det seg skikkelig bra forhold. Det var nettopp hva værmeldingen bød på denne dagen. En helt vanlig mandag i begynnelsen av juni. Hvor mange andre kunne det være ute på tur den dagen – spesielt mot Vådlandsnuten. Det viste seg at det ikke var andre på den spesielle turen, men en gjeng hadde slått seg ned med telt og greier på andre siden av midtre Fisketjønn. Uten om det gikk jeg hele turen uten å se andre folk. Ulempen med turer i Madlandsheia er tre «le». Om du er alene i bilen – som jeg, denne gangen – så betyr det å stoppe, gå ut av bilen, åpne leet og sette seg i bilen for å kjøre igjennom og så lukke leet. - tre ganger. Det tar litt tid, og det gikk 45 minutter å komme hjemmefra til jeg sto på parkeringsplassen. Det har skjedd stor endringer i Madlandsheiene i løpet av de 50-60 årene jeg har vært der. Ikke så mye oppe i høyden, der er det «hei» som alltid, men lavere nede Rundt parkeringsplassen og opp til Høylandsskaret er det i dag skog. Tidligere var det åpne sletter og god sikt. Det var en del gamle bjørker og litt skog, men mesteparten av bjørka er mindre enn 30 år. Det gror til. Turen til toppen er egentlig ikke spesielt lang. Litt under 5 kilometer, og nesten ti opp og ned. Det er høydemeterne som gjør turen til noe annet en spasertur. Det er mange bakker opp, og opp. Rett før siste bakken opp mot toppen, fikk jeg igjen anledning til å hilse på skiltet broderen og jeg fikk satt opp for en del pr siden. Det står fortsatt godt. Fra toppen er det skikkelig god utsikt. Både innover i heia og ut mot kysten. På en klar dag er det mulig å se detaljer ganske langt vekke. Det var ikke god sikt denne dagen. Varm luft gir dis. Siden jeg var alene ble det ingen pause på toppen, jeg snudde kjapt og tok fatt på bakkene nedover. Det ble ingen tur rundt Rolighetsdalen denne gangen. Nye sko og litt trøbbel med en gnagsår, gjorde at jeg gikk samme vei tilbake. Flott tre-timers tur i godt turvær, og uten andre.

Som vanlig, en kjekk tur til Blåfjellenden. Jeg liker ikke snø og is. Det er opplest og vedtatt. Det har blitt mindre og mindre ski etter som årene går, og jeg blir mer og mer forsiktig når underlaget er glatt. Selv det å krysse fenner på sommeren er ikke like lett som før. Jeg går forsiktig, og går gjerne rundt i stedet for tvers over. Jeg har sett noen skader etter at folk har tråkket gjennom og hatt noen ubehagelige overraskelser elv også. Heldigvis uten skader. De første turene innover mot Blåfjellenden på sommeren kan bli «lange» - det går senere enn vanlig. Forrige tur, den første denne sommeren, gikk på omtrent tre timer. En del mer en «normalt». Det ville fortsatt være en del snø igjen på den andre turen – mente jeg. Det var ikke snøflekken fø over Oleskaret, og den vanlige fonna på nordsiden hadde minket til nesten ingen ting. Det var fortsatt hvite flekker innover, men ingen i stien. Jeg kan huske et år der det omtrent ikke kom snø på vinteren og at det var bart tidlig, men utenom det, var den andre turen innover en tur nesten uten snø. Selv fonna i Ølbakken var det mulig å gå rundt. Bare helt øverst var de det snø på de vanlige plassene. Jeg sjekket bilder fra snøvinteren 2015, og da var det like mye snø nå som i midten av juli. En og en halv måned i forskjell. Tidlig bar bakke betyr også at sauene kan tas inn før normal tid. Jeg traff Olav og sønnen. De hadde vært inne med sauer til Fidjastølen og var nå på vei hjem. For Olav var det 61. gang han var innover med sauer. Denne gangen litt redusert. Det var noe med en fot. På turen inn var det fortsatt litt flom i Fossebekken, men alt dagen etter, virket det som om snøsmeltingen var på hell. Det var egentlig tørt i bakken og flotte forhold. Sommertemperatur og lett antrekk er kjekt. Det var snakk om regn og greier på tilbaketuren, og jeg hadde kledd meg deretter. Med sola i nakken og vinden bakfra ble varmt oppover bakkene. Det var ingen andre på hytta, og først langt ut på kvelden om det en kar. Han ville til Flørli neste dag. Jeg skulle bare hjem – mot Hunnedalen. En flott vårkveld på Blåfjellenden er kjekt. Det blir jo ikke mørkt på denne tiden av året. Det er så pass kort tid nettene er lyse, at jeg prøver å få med flest mulig – på Blåfjellenden. Uten sauer var det bare gjøken som holdt meg våken. En litt varm natt ble avløst av en disig morgen. YR hadde nevnt nedbør utpå dagen, og jeg ville starte tidlig på hjemveien. Jeg hadde gjort unna mesteparten av jobbene jeg hadde planlagt om kvelden og var klar til å gå rett etter frokost. Det var merkbart mindre snø og vann enn da jeg gikk innover dagen før. Sommerforhold, og selv om jeg egentlig var ganske «kjørt» i beina, gikk det greit å komme opp bakken. Det var litt dis i lufta, men regnskyer manglet helt. Bare helt i horisonten i sør kunne det se ut som om det var på vei noe regn. Tørre flotte forhold. En kjekk tur over heia. Nede mot Hunnedalen var saufolkene i gang med å sette opp gjerdene. De må tas ned på høsten for ikke å bli ødelagt av snøen, og må opp tidlig på sommeren før sauene tas til fjells. Nesten nede mot veien kom det en hel gjeng med jenter i mot. De ville en tur inn til hytta, og i det flotte været ville det bli en fin opplevelse.

På tur for å jobbe. Mandag tok Per (I Stavanger Turistforening) kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på en dugnad. Det var noen lemmer som skulle legges ut. Mellom Turisthytta på Kvitlen og Eikebrekka i Ørsdalen. Vi skulle gå fra Bjordal – innerst i Ørsdalen og opp til der vi skulle jobbe og etter det til Kvitlen og hytta. (Og selvsagt litt jobbing der også). Turen er ikke på mer enn 6 kilometer, men stien opp fra Bjordal til Brattebø. Er en utfordring for meg med litt problemer med kanter og høyder. Stigningen er ikke på mer 150 høydemeter, men stien «henger i lufta» og går over bratte svaberg med ingenting under, enkelte plasser. Den er en skikkelig utfordring – for meg. Per, som klatrer, mener stien ikke innebærer mer enn grad to klatring: Grad 2: Veldig lett klyving i bratt terreng, med hyller og mange gode tak. For meg er dette avgjort nok til å få pulsen opp og gir i tillegg klamme hender. Bare etter et par hundre meter kom første utfordring – for meg. Et svaberg – på skrå, med bare noen gresstuster som hold. De andre spaserte over, mens jeg brukte tid... Jeg kom over, etter at Per hadde tatt sekken. Heldigvis var dette den største «utfordringen» oppover. Resten var bare tungt. Jeg bar mer enn vanlig, og det merket jeg etter hvert. Per bar antakelig det doble, og for oppover. Vi hadde varmt sommervær og det ble skikkelig varmt oppover bakkene. Inne i skogen var det likevel «levelig» i forhold til da vi begynte å jobbe med lemmene. Bæring av tunge lemmer i bløt myr er god trening – påstår noen. Spesielt når sola står rett på og det ikke er et vindpust. Nå skulle lemmene også festet, det måtte graves og det måtte slås ned festepinner først. Alt sammen må skrues sammen. En tung jobb i solsteika. Vi drakk alt for lite, og brukte solkrem med faktor 50 på armer og bein. Og ble lett solbrent. Vi ble ikke ferdige, men resten skulle vi ta på veien ned. Vi var likevel ikke helt ferdig, med jobbingen, bad og mat sto på programmet. Antakelig var badet skikkelig «oppkvikkende», vannet kom fra noen snøfenner lengre oppe på fjellet. Det var også forskjellige ting på hytta som måtte ordnes. Vi startet ikke på turen nedover før i tolv-tiden dagen etter. Første jobb på vei mot bilen, var å legge ut plastlemmer. Adskillig enklere enn jobben med trelemmene i den bløte myra. Mot Brattebø traff vi en sauegjeter, han kunne fortelle at bestemoren var oppvokst på Brattebø. Ned forbi Brattebø bar det opp i stien mot Eikebrekka noen hundre meter, for å gjøre ferdig jobben vi hadde begynt på dagen før. Det var ikke en like varm jobb som dagen før. Det kom faktisk noen dråper. Etter avsluttet jobbing var det å pakke sekker – med lastestropper for helikopterlass og ta fatt på stien mot Bjordal. De første to tre kilometerne gikk greit. Der var det omtrent flatt. Jeg kan ikke si det samme om den siste kilometeren. Der var det igjen bratt. Det går ikke fortere nedover enn oppover med meg når det er bratt, og stien er full av kantete skarpe steiner. Det går sent. Det gikk faktisk litt lettere ned de bratteste kneikene. Der er det lagt ut kjetting eller tau. De andre for nedover som om det ikke skulle være «hindringer» i det hele tatt. Selv vanskelige og bratte bakker tar slutt for meg også – omsider. Nede ved bilene var det tid for en liten oppsummering. Flott vær og flott følge, og vi fikk gjort alt det som var planlagt. En godt gjennomført dugnad.

Det er ikke mye skog her nei. Det er egentlig langt til fjorden, men landskapet er formet på samme måte. Noen istider har gjort jobben...

En flott tur i en fantastisk natur. Norge er full av fantastiske plasser. Flotte daler, fine strender, fjell og vidder – og hei. Rogaland er godt forsynt med steder der naturen må gjøre inntrykk på folk. Prekestolen og Kjerragbolten er mest kjent, men det er svært mange andre plasser som også fortjener oppmerksomhet fra turistene. For egen del synes jeg – selvsagt – at Blåfjellenden er en usedvanlig flott plass, men det er andre steder jeg også kunne tenke meg å sende turister og turgåere. En god del plasser faktisk. Et slik sted er Viglesdalen. Inn av Nes i Årdal. En virkelig flott dal, og en spennende tur innover med fosser bruer og ikke minst den flotte drifteveien. Det er ikke så ofte jeg tar denne turen, men jeg kikker alltid etter Bergfruen (Saxifraga cotyledon) ett stykke opp i dalen. Den er nesten i seg selv en god grunn for turen. Det er nok ikke bare meg som har oppdaget denne perlen av en dal. Parkeringsplassen er utvidet, men det kan jo også henge sammen med at turistforeningen har bygget ny hytte med ganske mange plasser. For mer enn hundre år siden var svenske «slusker» i gang med å bygge veien. Omtrent som «Sjerpaer» gjør i dag. Flotte trapper og godt å gå. Enkelte plasser er det lagt opp murer for å få fram veien. Litt sørgelig at slitasje har gjort at en del av den fine veien er rast ut, og det er blitt en steinur nedover enkelte plasser. Fossene i dalen, er egentlig bare en skygge av seg selv. Lyse utbyggingen på 50 tallet reduserte vannføringen i elva ganske mye, og det er bare i snøsmeltingen at fossene buldrer skikkelig. Hiafossen er likevel verdt å få med seg. Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er veien lagt over bru. Fint opplødd steinbru, med eller uten tre bukkene bruse. Et obligatorisk sted for foto. Veien i dalen oppover går mye på blankt berg eller inne i småskog. Over kanten mot Viglesdalsvatnet blir det med fjell. Bratt fjell, som ruver over veien. Innover mot Viglesdalen er det mange flotte motiver, og på denne turen ble det helst postkortmotiver, med gammel vei, blå himmel og blått vann – og fjell med snø. Kyrkesteinene omtrent midtveis langs vannet, er litt «skumle». Historien her er at det rodde folk inn mellom steinene og de ble aldre sett igjen. I dårlig vær – selvsagt. Innover går veien over et rassted. Her kommer det ned steiner omtrent hvert år, og det er folk oppe og ordner veien over dette stykket. Det er flatt inne i dalen, og det har vært drevet gård siden vikingtiden omtrent, men selv med driftevei var det ikke grunnlag for drift i vår tid. Stavanger turistforening har hatt hytte i Viglesdalen siden 1922. Stedet har vært inngangsporten til heia innover mot Nilsebu og heietraktene mot både nord og øst. Mange valgte å ta ned til Årdal som avslutning på turen i heia, eller de kom helt fra Haukeliseter. Båt fra Årdal til byen var tingen – biler og vei fantes ikke. Nå har Turistforeningen tre hytter der oppe, med plass til mange gjester. Siden det er paddeflatt, er det et populært sted å telte. Det var mange som kom i mot meg da jeg gikk oppover. Store og tunge sekker var vanlig. I det flotte været hadde de sikkert hatt det kjekt. Det står to timer på turen opp – og det samme ned, men 5 timer tilsammen. De to timene er «gamle» timer. Folk gikk fortere før, og da var to timer det vanlige folk brukte – med tung sekk. I dag er det ikke så mange som sliter seg opp, og ned bakker og lier, og i hvert fall ikke hver dag. Det går litt senere med «folk flest». Jeg fikk en skikkelig flott tur, både opp og ned. Mange andre hadde også tatt turen till Viglesdalen denne helga, og jeg traff mange som var på vei nedover og hadde følge at stykke med noen som også var på dagstur. En grei tur.

Nok en fantastisk morgen på hytta. Slutten av mai er som regel tidspunktet for den første turen innover til Blåfjellenden. Som oftest skjer dette rundt 1. juni, eller helst litt før. For min del kunne det godt ha vært tidligere, men snø og vær, og i år, også koronasprøyter bestemmer. Yr hadde i flere dager meldt at torsdag ville bli en skikkelig flott dag, både hjemme og og i heia. Det var snakk om sol og nesten sommertemperaturer, og lite vind. Skikkelig bra forhold for årets første tur innover heia. Torsdag er arbeidsdag og ikke turdag – for andre, men ikke for meg. Flott vær gir anledning til tur. Ingen andre hadde planer om tur innover mot Blåfjellenden denne dagen. Jeg ville bli alene på hytta. På parkeringsplassen var det greit, blå himmel og sol. Det lå fortsatt noen flekker med snø nesten helt nede ved veien. Oppover Oleskaret var stien fri for snø. Det pleier nesten alltid å ligge en fonn en eller annen plass, i år var det bart. Den vanlige fonna på nordsiden av skaret øverst i Oleskaret var på plass. Jeg bevert meg forsiktig i den bratte skråningen. Alene, i bratt terreng, på snø, blir jeg litt «Ludvig» - engstelig og påpasselig. Selvsagt går det bra... Under 800 moh var det nesten fritt for snø. Stien innover mot Fossebekken og Kringlekveven ligger mot sør og der smelter snøen alltid kjappere enn på nordsiden. I høyden var det omtrent snødekke. Nesten alle vannene og tjernene var fortsatt isdekket, men på de minste tjernene smeltet det fort. Det tinte mye fra torsdag til fredag. Med sommertemperatur ble snøen bløt. Det var tyngre å gå enn vanlig. Helt nede ble det «gjennomslag» et par ganger, og etter det valgte jeg å gå rundt fennene selv om det tar litt tid. Heldigvis hadde jeg det ikke «travelt», selv om jeg håpet å få gjort en del ting på hytta før kvelden. Nå hadde Yr meldt sol og blå himmel, men det var ikke hva jeg fikk. Et stykke inn i heia kunne jeg se svarte og stygge skyer, og sola forsvant. Jeg lurte på om det ville bli regn før jeg kom meg i hus. Eller hytte. Det gikk greit, men litt ut på kvelden kom det et par bøyer. Selv om YR lovet..... Å få på plass 45 sengesett og strekklaken tar tid, og det er tungt arbeid. For å kvile armene ble det litt rydding og vindusvask. Denne gangen ble det ikke en lang kveld. Siden jeg var alene, gjorde ikke det noe spesielt. Lyset forsvant litt over 11, og da var jeg klar for køya. Jeg har opplevd en rekke skikkelig fantastiske morgener på Blåfjellenden, med varme, sol og vindstille. Denne føyde seg greit inn i den rekka. Sol og sommer på terrassen, og tjernet var blankt. Det ble jobbing på morgenen også. Det kunne jeg godt kjenne da jeg tok oppover bakken på hjemveien. Det ble litt «stritt». Det manglet liksom litt «futt». Med sola i ansiktet og blå himmel, burde turen hjemover bli bra, men det ble litt mye «vassing» i snø. Turen ble også litt lengre enn vanlig da jeg også på hjemvei valgte å «gå rundt» i steden for tvers over fennene. Jeg kom i hvert fall ned uten å tråkke gjennom. Den første turen innover var skikkelig kjekk, selv om det ble mer jobbing en kos. Nå er i hvert fall Blåfjellenden klar for sesongen.

På vei mot gården langs veien fra Sjelset, går det en gammel "traktorvei til høyre etter et stykke (120m) ender veien på en eng, midt på engen ser du første nødling. Følg disse oppover. Du kommer altså til "traktorveien" før du kommer til gården. (Det er en liten "bro" av flate steiner i veien, og traktorveien tar av før den) -- Nødlingene går ikke helt til topps. Du vil se et gjerde når du kommer opp under toppen, og kan følge dette gjerdet ut til toppen. Jeg har eid (har muligens fortsatt, - en eller annen plass) to GPSer. Jeg har aldri lært meg å bruke disse. Beklager, Alderen gjør utslag. (Jeg har mobiltelefon, men det er ikke ofte den er med på tur...)

Det er bare dager siden isen gikk på Hunnevann, og jeg er langt fra sikker på at isen på Øydevann er vekk....