REJOHN

Jeg mener ALFA "garanterer" for noe som uansett faller innenfor reklamasjonsrette, og siden de bruker begrepet "garanti" må dette gjelde mer en det som inngår i reklamasjonsretten. (Det er forøvrig ikke ALFAs oppfatning av "garanti" som gjelder, men hvordan den "normale" forståelsen av reklamen og opplysningene fremstår.) Det er heller ikke slik at siden de har tatt forbehold, så har reklamasjonsretten falt vekk for det de har tatt forbehold om. Er varen av en vesentlig dårligere kvalitet enn hva som bør kunne forventes, så har du likevel krav på ny vare eller reparasjon. Dette ut fra min forståelde av gjeldene regler og praksis.

Mwn jeg har selvsagt rett til å ha min mening om hva en garanti skal omfatte.... Forøvrig blir det ikke meg som avgjør saken, det vil forbrukertilsynet antakelig gjøre.

Bruken av "garanti" i produktomtale eller reklame, er tatt opp av "tilsynet" mange ganger, og riktig bruk bør egentlig være vel kjent for alle som jobber med slike ting. Garanti må være mer enn reklamasjonsretten

Det er egentlig et spørsmål om hvem som skal betale for sålen. Brukt i 26 måneder og omtrent 3000 kilometer.

Ikke helt selvsagt: skulle sålen være dårligere enn det en burde kunne forvente ut fra pris og kvalitet, så er det en reklamasjonssak. Garanti må gi noe mer enn hva du ellers ville ha hatt av rettigheter ut fra reklamasjonsretten.

Jeg er i utgangspunktet enig, men siden det fremgår at produktet skal vare (livet ut) og at de gir "garanti", så tror jeg ALFA sliter i møte med Forbrukertilsynet. Pris og "garanti" tilsier at skoene skal holde lengre enn 26 måneder. (Slik jeg har forstått det så vil Forbrukertilsynet slå ned på bruk av garantibegrepet om det ikke har noe relt innhold, og skoene er jo uansett dekket av reklamasjonsretten)

Jeg sjekket, 1200 for ett par.

Da har jeg forsøkt å reklamere på mine ALFA Impact sko. Brukt i 26 måneder, og nå er sålen nessten nedslitt. Jeg trodde nok alt fra starten at ALFA ikke ville godkjenne slitasje som reklamasjonsgrunn (de har forbehold i sin reklame), men at "Garantien" selv med forbehold ville gi meg reparasjon gratiis. ALFA er ikke enige i dette... Nå har jeg tatt opp spørsmålet gjennom forbrukertilsynet, så får vi se hva de sier. (Jeg er nok så sikker på at de vil mene vel 2 år er for kort tid...) Reklamasjon ALFA 250122.odt

Medvind sørover og regn og vind i mot på returen Det har vært en litt underlig vinter – så langt. Mange dager med temperatur under null om natten og rett over null på dagen. Frosten har gjort at stier og veier har vært glatte. Ikke helt føre for oss med litt stive bein og dårlig balanse. Inne i mellom har vi hatt dager med regn og 7-8 grader. Det har vært litt is igjen, men gode forhold enkelte dager. Nede ved sjøen, helt i vannkanten, er temperaturen ofte noen grader varmer, og det ligger sjeldent snø og is der. Lørdag har den siste tiden vært en dag jeg nytter til en litt lengre tur. Uten frost og is, har det blitt en tur fra Dale, eller fra Gramstad. Med hvitt på bakken, blir det en tur fra Hå til Varhaug. Den «vanlige» vinterturen når bakken er dekket av is eller snø. På torsdag var det fortsatt hvitt i hagen, og selv om det ble varmegrader på fredag, var jeg sikker på at det fortsatt var mye is i steine rundt Dale og Gramstad. Det måtte bli nok en langtur fra Hå til Varhaug. Turen er på 18 kilometer og går på omtrent tre timer. Dette er for meg blitt en langtur. Selv om det bare er småbakker og store deler av turen går på god sti eller nærmest vei, så krever turen så avgjort sitt. Jeg var likevel sikker på at det også denne gangen ville gå greit. På Hå var det mye folk og mange biler. Mange ganger er jeg helt alene på parkeringsplassen på lørdagene. Det var til og ,ed et par gjenger som gjorde seg klar til tur – samme vei som jeg går. Det er en og en halv kilometer til fyret (Obrestad fyr). Stien går litt i utmark før den fortsetter over et jorde. Det viste seg at «underlaget» var sleipt. Frosten hadde sluppet taket, men overflaten var fuktig og sleip, nærmest skøyteis enkelte plasser. Ute i gresset gikk det hele så mye bedre, og jeg holdt meg utenfor stien for det meste. Folkene som startet foran meg holdt god fart, og det tok tid før jeg halte innpå. Vi snakket sammen rett ved havna på Obrestad. Det er en bakke på turen. Mellom Obrestad og Reimebukta ligger Komedelen. En høyde med god utsikt over havet. Litt underlig at det ikke finnes spor fra krigen her. Ved fyret er det masse bunkerser, langs sjøen er det skytestillinger og på sørsiden av havna er det både hitlertenner og pansermur. Oppover bakken mot toppen av Komedelen er det en tydelig «hulvei» - stien er tråkket langt ned i terrenget. Det er ikke mange plasser i Norge jeg har dett det. Langs stien rundt Reimebukta, er det en del sjøhus. Et på langt oppe på land. Sjøen kan gå langt inn under de verste stormene. En storm til så ryker det eldste sjøhuset . Ikke langt fra stien ligger også Grødaland. Et bevart tun med huser – og innbo fra tidligere tider. Grødalandstunet er vel verdt et besøk. Ved den gamle kirkegården, ble det denne gangen ikke noen stopp. Jeg hadde både saft og te i sekken, men tok bare noen bilder og fortsatte turen. Det er tilbake i samme spor som jeg kom. Nå var det litt mer surt å gå tilbake. Jeg hadde vinden og noen ganger regn rett i mot. Jeg hadde truffet en del folk på min vei sørover. Nordover, i litt dårligere vær, traff jeg ikke mange. En helt grei treningstur på en lørdag.

Nå bør vi muligens vente til dommen foreligger. Det er jo ikke en stor overraskelse at bistandsadvokaten hevder noe slikt...

Vinterturen rundt Lifjellet. Lørdagsturen har etter hvert blitt en litt lengre tur enn de «vanlige». Denne gangen ble det en tur rundt Lifjellet. Dette har i mange år vært den faste turen på vinteren – om frost og is holdt seg vekke. Før det var det Bynuten som var den vanlige turen. Det ble opp gjennom årene ganske mange turer dit. På vinteren overtok Lifjellet. Da var turen til Bynuten en helt grei tur. I dag er dette en langtur. Nå er en tur rundt Lifjell fortsatt en helt grei tur, selv om det tar lengre tid enn for tyve år siden. Siden det ikke har blitt så mange av denne spesielle turen,var det på tide med nok en gang. Jeg har gått turen i all slags vær, men etter hvert blir det mer og mer turer i «godt» vær. Denne dagen var YR ikke spesielt positiv, med overskyet og litt vind. Temperaturen skulle være «vinter». Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. Det var en mengde biler på Dale. Jeg har opplevd å være alene på Dale om været ikke samarbeider. Helst vinterdager med dårlig vær og gjerne i januar. Mange av de som skulle på tur fra Dale, hadde «Søsterhytta» som turmål. Denne hytta er en dagsturhytte, og det er satt opp flere slike rundt om i kommunene. Sandnes sin hytta står en liten kilometer fra Dale, og det er god turvei et godt stykke mot Dalevågen, og god sti videre. Det står skilt der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den T-merkede stien utover langs sjøen. Jeg tok turen innom. Det var bare en liten avstikker på 200 meter fra min vanlige sti for turen rundt Lifjellet. Jeg går på nedsiden av den T-merkede stien og følger den «nye» stien mot dagturhytta de første 200 meterne. Nå var stien nede i henget mot fjorden merket på ny. Det var hengt opp grønn/svarte merkebånd på trærne langs stien. Den skulle være grei å følge nå. Fra jeg ikke lenger kunne høre unger og voksne på vei fra og til den nye hytta, var jeg stort sett alene. Nesten som vanlig, kom det en jente joggende forbi. Ellers var det tomt for folk helt til jeg sto på toppen av Lifjell. Normalt treffer jeg andre på vei ned fra toppen og på stien mot Dalevann og ned til Dale. Denne gang var det kun en kar som kom springende. Med så mange biler på parkeringsplassen hadde jeg vente å treffe flere. Jeg var i utgangspunktet klar for en «vintertur» med kald vind, men uten nedbør, Jakken kom fort av inne i skogen og turen gikk i bare skjortearmene. Selv om det var kaldt på toppen, gikk det likevel greit å holde varmen over det åpne strekket. Det var ikke mer en 3 grader hjemme, men det hadde ikke vært frost på natten – hjemme. Nede ved sjøen tenkte jeg ikke en gang på frost og is. Det skal liksom ikke være vinter når turen går i skjortearmene. Oppe bakken og på toppen var det ny is på enkelte plasser. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig en stund. Ruren rundt Lifjellet er fortsatt en kjekk tur, men den er ikke en tur jeg vil dra med folk med dårlig form. Den er mer krevende enn mange av de andre turene jeg pleier å gå. Telefonen mente jeg hadde gått 12 kilometer. Litt langt, tror jeg, men farten er ikke stort mer enn 3,5 kilometer i timen. Noe som sier litt om hvor «tung» turen egentlig er.

Mange takk for gode ord. Dette var forrige søndag. Det har blitt tre fjellturer etter det. (Litt is i dag - frost i natt.)

En tur i nærområdet. Det ble en litt spesiell morgen. Bestyrerinnen og jeg hadde god tid, og tok det med ro. Da vi tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise for å høre om de hadde tenkt seg på tur, fikk vi det travelt. De var alt klar for tur, og ville vi bli med så måtte vi raske på. Vi gjorde oss klar på kortere tid enn det vi vanligvis gjør, og kom oss i bilen. Nå var det ikke lange kjøreturen til der vi skulle møte vårt turfølge. Bare et par tre kilometer. Meningen var å gå samme tur som vi gjorde for nesen nøyaktig et år siden. En tur i nærområdet, utenfor vanlig sti, og med start fra den tidligere skolen til både Bestyrerinnen og Sigbjørn. Vi tok sikte på å gå fra Vasshus til Figgjoelva, følge denne «oppover» mot Øksnevad og så ta til Helleberget. Fra Helleberget er det et stykke i utmark før vi kommer over på vei og traktorvei tilbake til Vasshus. Dette er ukjent terreng for nesen alle andre. Selv om det er sti og vei for det meste, tror jeg ikke at noen andre har tatt den samme runden som vi. Fra Vasshus går det en traktorvei mot elva. Forbi Vasshustjørnet og Snelleberg. Den blir selvsagt brukt både av bonden, men også av fiskere og fuglentusiaster. Fiskerne vil ha laks, og mange andre er ute for å få tatt bilder av sjeldne fugler. Grudavannet og våtmarkene rundt utløpet av elva er et sted kjent for besøk fra mange fuglearter. Turgåere er det få av. Vi traff ingen fiskere. Der tror jeg sesongen er kort. Det ligger en liten «hytte» et stykke oppover elva, og da vi kom nær denne, ble vi nok så overrasket da noen snakket til oss innenfra hytta. Da jeg kikket etter, stakk det ut tre lange linser, godt kamuflert. Det var tydelig hva disse folkene var på «jakt» etter. Vi fortsatte langs elva. Og kom ganske greit over kanalen. Det stykket kan være bløtt om vannstanden er høy. Videre langs elva gikk vi i kanten av åkrene. Det var som regel tråkk, og det er flere «høler» hvor fiskere sikkert står i sesongen. Ikke lenge etter at vi hadde kommet over kanalen og kunne gå langs elva, kunne vi se hvor vi hadde gått en uke tidligere. Den gangen gikk vi nedover elva. Nå var vi på vei nordover og oppover elva. Nå er høydeforskjellen ikke stor, Grudavannet er 1,3 meter over havet og elva er ikke mer enn 8 meter over havet ved «gangsteinene». «Gangsteinene» var der folk tok seg over elva i tidligere tider. En rekke steiner på tvers av elva. De var nok i bruk til brua kom,selv om det må ha vært et «vad» ved Øksnevad. (Okse-vadet – Oxford...) Selv om jeg vet om folk som har gått der, skulle vi ikke over, men snarere opp til Helleberget. Som var en boplass i steinalderen – 6-8000 år siden. Siste utgraving i 2020, mente å finne spor fra så lang tilbake som 10.000 år. Det er lenge det.... Det ble ingen pause ved Helleberget og Stangelandshelleren. Vi fortsatte mot Kuleberget og en gapahuk. En passe plass for en stopp, men uten spesielt mye utsikt – inne i skogen. Fra der ble det vei og traktorvei tilbake til Vasshus. Først mot Lea så mot Sveinsvoll og Sveinsvollmarkene, før vi igjen kunne se ut over Gruda og Øksnevad, og ned mot Vasshus. Turen vi gikk var omtrent 13-14 kilometer. Vi brukte tid og kikket oss rundt. Dette er ikke en tur som er merket, men det er ikke mange bakkene. Et flott terreng for de av oss som er kjent.

Solskinn og noen få varmegrader. Det var nok en av disse dagene med frost om natten, og fortsatt is og litt snø på bakken om morgenen. Temperaturen bare så vidt over null, og avgjort ikke forhold for en tur i høyden. Det har vært mange slike dager så langt denne vinteren. Fortatt er det lenge til våren. Broderen ville gjerne være med, men er fortatt ikke klar for en skikkelig langtur. 2 timer går greit, men over tre timer er langt. Broderen sliter med å komme i form etter mange små opphold på grunn av helsa. Vi ble enige om at turen fra Hå mot Varhaug ville være en grei utfordring. Det ville i hvert fall være mulig å snu når som helst. Hele turen er på 18 kilometer frem og tilbake. Broderen diskuterte en tur på 14 kilometer. Noe han mente var nok, i den formen han er i for tiden. Vi avtalte å møtes på Hå. Med to biler kunne broderen snu når han ville, og jeg kunne eventuelt gå alle 18 kilometerne mellom Hå og Varhaug gamle kirkegård – med retur. Grunn til at vi valgte å gå tur langs nordsjøen, er nettopp nordsjøen. Varmen fra havet holder for snø og is unna. Og selv om det kan være frost noen hundre meter lengre inne i landet, så er strandsonen ofte frostfri. Det passer både broderen og meg. Midt i uka regnet vi ikke med det ville være mye folk ute på tur. Det var likevel ganske mange biler på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård. Men ikke frost. Det var en dag med skikkelig bra turvær. Tørt og sol og lite vind, selv temperaturen virket grei. Uten vind kan selv 2-3 grader være greit. Vi startet i et greit tempo. Det er jo ikke menge bakkene på denne turen, men lengden gjør at det ikke lønner seg å ta ut i for høyt tempo. Noe har vi jo lært opp gjennom årene. Broderen går vanligvis kjappere enn meg, mens jeg holder ut noe lengre. Mer trening gjør forskjellen. Når vi gå sammen blir det mitt tempo. Jeg først og broderen bak. Bakken var myr tørrere enn hjemme. Over markene gikk det greit. Det virket som om vi hadde valgt rette plassen for tur denne dagen. Vi er fortsatt i starten av januar. Dagene er korte og skyggene lange. Det var morgenlys da vi startet, og sola holdt på å gå ned da vi sto ved bilen. Det var sol omtrent hele turen. Flott turvær er ingen selvfølge i januar. Vi gikk rundt Reimebukta i fin stil. Ved Grødaland spurte jeg broderen om hvor langt han hadde tenkt seg. Han ville gjerne se nedover mot Varhaug, og vi ble enige om å snu. før vi gikk ut på stranden fra veien. Det ble selvsagt til at vi gikk litt lengre, men ved skipsopphuggingsplassen ble det stopp og en liten pause. Før vi tok fatt på nesten 7 kilometer tilbake. Det gikk nok litt kjappere på tilbakeveien. Det er litt mindre å se på og det blir ofte også færre foto. Etter omtrent tre timer sto vi igjen ved bilen. Broderen var godt fornøyd med turen, men han mente vi hadde snudd i rett tid. Det hadde blitt en litt «lengre» tur tilbake enn han hadde trodd. Vi hadde hatt en flott tur i flott vær - på beina, i starten av januar.

Det er gode spørsmål, og jeg forsøker å få svar fra ALFA.

Jeg har sendt en epost til ALFA med spørsmål. De godkjente i hvert fall ikke reklamasjon på membran uten at skoene ble fyllt med vann og sjekket at det minket. Jeg spurte også om "garanti" når sålen er utslitt etter 2 1/2 år....

Første turen i 2022. Selv om det ble en sen kveld nyttårsaften, måtte det bli tur 1. nyttårsdag. Bestyrerinnen var innstilt på en litt kjapp tur og jeg tror hun tenkte på den vanlige turen fra Sele til Hellestø. Det er en tur på bare 7 kilometer og den går unna på omtrent en og en halv time. Det skulle bli litt annerledes denne dagen. Turen vår ble lengre og gikk helt andre plasser enn der vi vanligvis går. Sigbjørn og Anne Lise er med i en gjeng som går tur på tirsdager. Den gjengen legger arbeid ned i å finne «nye» tur. Gjengen går normalt ganske lange turer. De bruker 3.4 timer og da blir turen opp mot 15 kilometer. Nå hadde vår svoger og svigerinne fått anledning til å planlegge en tur i vårt område. Meningen var å gå samme tur som vi gikk tidlig i 2021. Den gang var det frost og hardt i bakken. Med tinvær vil den turen bli ganske våt, og Sigbjørn ville finne et alternativ om det ble for vått. Han tenkte på en tur på andre siden av Figgen (Figgjoelva), med start fra Øksnevad VGS, og spurte om vi kunne tenke oss å være med. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved skolen. Det er ikke mer en en fem-minutters kjøretur fra oss, og akkurat denne dagen passet det med en kjapp kjøretur. Vi var jo ikke sikker på hvor lang turen ville bli, men jeg håpet på en tur på omtrent to timer. Fra Øksnevad er det merket tursti mot et skogsområde. Sigbjørn og Anne Lise mente vi måtte ta med en runde der for at dagens tur skulle bli sånn noen lunde lang nok. Det er ikke mye dagslys sånn midt på vinteren, og inne i skogen var det mørkt. Stien gikk opp og ned og litt rundt om kring, men vi endte ut på en vei som gikk mot «Loen». Der fra gikk vi langs elva tilbake mot veien. Etter en stund havnet vi på god sti – nærmest vei, mellom elva og det gamle fiskeoppdretts anlegget på Øksnevad. Et anlegg som var mye større enn jeg hadde trodd. Det var dammer på begge sider av den nye brua og riksveien. Vi gikk under brua for å komme fram. Noe som nok ikke alltid er mulig. Like etter forsvant stien, og ble erstattet av et industriområde. Vi fant stien igjen og fulgte denne – igjen mellom elva og dammer, et stykke. Vi kom etter en stund til en gapahuk. Her var det folk som fyrte bål og hadde det storartet. Vi fortsatte til en ny turvei som skulle gå helt over til Grudaveien. For ikke å gå samme vei frem og tilbake, fortsatte vi langs elva mot Krokhøl og Steinhøl og endte opp ved Grudatjørnet og skogen der. Det ble en runde i skogen før vi gikk opp til Grudaveien og fulgte denne mot riksveien til vi tok av tilbake mot Øksnevad. Den nye turveien er lett å få øye på. Grusveien tar av ved en stor gjødselkumme, og det er lysstolper langs veien. Det var litt kjedelig å gå vei tilbake til bilene. Veien er flott, og jeg hadde nevnt for Bestyrerinnen av vi burde forsøke denne. Et av årets turmål er unnagjort. Veien gå mot Øksnevad og går rundt en høyde sør for skolen. Broderen, som er opptatt av slekt og slikt, mener vår tipp-tipp.oldefar kom herfra. Vi gikk med andre ord i fotsporene til slekta. Det var kjekt å se landskapet slik det er i dag, og tenke på hvordan det var i gamle dager. Jeg tror ikke det var «gode» gamle dager, heller mer slit og lite mat. En flott tur i et område jeg ikke har gått før. Med sen start ble det nesten kveld før vi var tilbake ved bilen. Tilsammen 12-13 kilometer og vi brukte 3 og en halv time. En langtur første nyttårsdag.

Ikke noe problem. Takk for oppdateringen

Nei her har jeg aldri gått. Jeg må sjekke ut denne muligheten, men først en gang på våren. Takk.

Da skal Harry få en melding. Han var den som gjorde meg oppmerskom på stien oppover siden. (Jeg går som regel rundt Lauvlia og over til "Skogen". Noe som er en skikkelig flott tur.)

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Selv på vinteren tar vinterværet slutt etter en tid, og går over til vanlig desembervær. Normalen er regn, vind og varmegrader. Juleaften og Sr Hans har noen ganger samme temperatur, rundt ti grader. Med tin-vær bare i noen timer vil det likevel ikke være spesielt gode forhold i høyden. Lille juleaften var det fortsatt bare så vidt over null, men det var stort sett grønne eller brunsvarte marker. Det måtte bli nok en strandtur, men jeg hadde lyst å gå litt lengre enn bare et par timer. Hva med tre fire – tenkte jeg, og hva med å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene, men det har blitt mindre av disse turene i det siste. Nå var det ikke så lenge siden jeg gikk denne turen. Noen år kan desember gå, uten at det har vært nødvendig å tråkke langs stranden mellom Hå og Varhaug. Dette er tross alt en «reserve» tur når andre steder er stengt på grunn av is og snø. Dette året har det altså blitt to turer, og vi er ennå ikke i slutten av desember. Bestyrerinnen var ikke helt med på at jeg skulle ta ut på en lang tur, sånn like før kirkeklokkene ringer inn jula, men det er en av de få lengre turene som er mulig – for meg, med snø og is på bakken. Jeg fikk ta med julestemning. Værgudene var ikke helt i julestemning. Det var varmegrader – så vidt, og nesten ikke vind. Det litt kjedelige var at det regnet. Ikke mye, men hele veien. Det dryppet jevnt og trutt – hele turen. Det var nødvendig å ha hetta oppe stor sett hele veien, men jakken og buksa ble bare våte på forsiden. Litt regn og frost i bakken gjorde det litt sleipt. Det var sorpa og ikke frosten som bød på utfordringene denne dagen . Jeg hadde en «utglidning», men klarte å ta meg greit inn. Det er litt spesielt å gå i tre- fire timer i regn og ikke bli gjennombløt. Det ble selvsagt slik at jeg glemte hele nedbøren, og det ble en tur som så mange ganger før. En kjekk tur, men ensom. Det er jo aldri langt til vei og folk på mine turer langs Nordsjøen. Jæren er flat og det bor folk nesten over alt. Helt i strandsonen er det er ubebodd område. Det kan ofte være noen hundre meter til bebyggelsen. Denne gangen ble det en ensom tur. Det var ingen andre ute og gikk denne dagen. Jeg traff bare tre jenter helt nede ved Bodle. De gikk en kjapp tur nordover, og jeg traff de samme tre, etter at jeg hadde snudd ved kirkegården. Det ble ikke mye julestemning på denne turen, selv om det var lille juleaften. Litt kjekt var det likevel at jeg klarte å holde farten oppe hele turen. Ikke helt som i «gamle» dager, men likevel fortere enn på vårparten. Det skulle for så vidt bare mangle, etter all den traskingen langs stranden – etter et godt treningsopphold i syden. Jeg kom til parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård i fin form, og var langt fra skikkelig trett i beina. En kjekk og grei tur, selv om det regnet.

Slik jeg har "nødlet" er det den sørlige stien jeg mener. Jeg er ikke sikker på om "din" sti går nøyaktig slik som jeg pleier å gå, Det gjelder et stykke oppe i bakken, rett før der de to stiene på ditt kart går sammen. I tillegg har jeg aldri gått slik din sti voser fra toppen og ned. Det er en gjedreklyver litt lengre nordøst, som jeg bruker, og jeg går på østsiden av det lille tjernet før jeg "detter" ned til Ristøl.

Takk. Det er i hver fall greit å ha et kamera som tåler vann. På mine kanter av landet vil det enten regne, nettopp ha regnet, eller så kommer det til å regne ganske snart....

En topptur. Endelig har det vanlige vinterværer kommet tilbake. 8 grader yr/regn og litt vind. Etter mange dager med både is og snø, var jeg lei av å gå i havkanten. Det kunne på mange måter passe bra med en «fjelltur», i hvert fall en «topptur». Nå er det ikke mye hverken fjell eller høye topper på Jæren, men ikke så langt vekk ligger Sandnes og Gramstad med et flott turområde. Det er omtrent en og en halv måned siden broderen og jeg var på de kanter. Sydentur og kulde har holdt oss vekk fra området. Det var på tide med en fjelltur. Nå er det mange turer å velge i ut fra parkeringsplassen på Gramstad. Broderen og jeg bruker å legge turen om Bjørndalsfjellet, og ta med Dalsnuten om dagsform og vær samarbeider. Det er ikke alltid det skjer. Tidlig i vår, fant jeg en ny sti opp til Mattisrudlå. Inn av Bjørndalsmyra. Det er en enkel, men kan være våt, måte å komme opp til denne toppen. Det har blitt noen turer innover Bjørndalsmyra og til Mattisrudlå. Det kunne passe å ta denne turen igjen. Det var egentlig ikke en helt god dag for tur. YR melde regn og lavt skydekke, og selv om det ikke skulle blåse noe spesielt sterkt, så kunne kastene komme opp i over 20 m/sek. Storm i kastene er sterk kost på toppen av Bjørndalsfjellet. Med dårlig værmelding og regn på ruta innover mot Sandnes, var det ikke så overraskende at det var få biler på Gramstad. Noen folk var det, men de tok mot Dalsnuten. Ikke et spor oppover. Det var litt lettere å se stien innover Bjørndalsmyra, men det var mye fordi stien lå under vann. Jeg måtte opp i sida og holde høyden innover. Det tok litt tid. Det var lett yr fra jeg startet. Det kom litt regn inne i mellom, men siden stien for det meste går i le av vestavind, fikk jeg regn og vind bakfra. Noe som er mye bedre enn å få «greiene» i ansiktet. Oppe ved Mattisrudlå kunne jeg kjenne vinden og da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, ble det litt «ubehagelig» Regn/yr, vind og et par grader er kaldt – svinekaldt. På vei opp mot toppen av Bjørndalsfjellet kom det to jenter nedover bratte lia. Vi var alle overrasket over at andre var ute i drittværet. På toppen hadde vinden fritt frem, men vindkastene kom aldri over 14-15 m/sek. Jeg hadde ikke problemer med å holde meg på beina. Tørr på beina derimot. Mine flott og til da tørre ALFA Impact tålte ikke lenger et par timer med myr og vått vær. På vei over heia mot Kvitemyr og Revholen, dukket det vanlige spørsmålet opp. Skulle jeg ta turen opp til toppen av Dalsnuten eller ikke. En «ekstra» tur på en halv time og 2 kilometer, men med noen høydemeter. Jeg valgte å gå direkte mot bilene. Selv på veien mellom Dalsnuten og parkeringsplassen var det ikke folk. Det ble en ganske ensom tur. Regnet hadde gått over til yr og tåke, og nede ved Kvitemyr ble det skikkelig opphold. Det ble en grei tur det siste stykket. Jeg var likevel temmelig våt og fuktig. Det var greit å skifte til tørre klær ved bilene. Da hadde jeg vært ute i 2 1/2 time omtrent.

Langtur i sjøkanten Det har vært en lang kuldeperiode. Helt fra vi kom tilbake fra «Syden» har det egentlig vært kaldt. Det har ligget noe snø i hagen og veien har vært dekket av is. Som nok forsvant etter hvert, men ikke i stier og på markene.Strand og sjøkanten har vært redningen for oss som tenker på mulige fall og brukket lårhals – eller håndledd. Det er egentlig greit å gå langs Nordsjøen. Der er det ikke mange bakker og det er mulig å gå en del forskjellige turer. En tur som også inneholder litt bakke og går en del i terreng, er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En helt grei tur, men lang. Dette har vært en fast vintertur i mer enn tredve år. Jeg sjekket mine gamle notater, og denne turen står i bøkene tilbake til starten av 90 tallet. Det virket litt utrolig, men det må jo stemme – tror jeg... I begynnelsen av nitti-tallet var det fortsatt regntøy som var bekledningen. Bomull i både skjorte og strømper. Ull var noe «gamle» folk brukte. Bilder ble tatt ved bruk av film – negativer som ble kopiert til et positivt papirbilde. Scanning var bare for profesjonelle. Det var bare trykkerier som hadde denne muligheten, og kvaliteten var ikke spesielt god. Facebook, Instagram og blogger var ukjent. Tingene var ikke oppfunnet en gang. Likevel ble det tur, og denne gangen ble det til at jeg ville gå den gamle «gode» turen fra Hå til Varhaug og retur. 18 kilometer – som i gamle dager gikk unna på (antakelig den kjappeste turen av alle) 3 timer så vidt jeg husker. I 2021 er jeg glad om jeg kommer frem og tilbake på 3,5 timer. I starten var lengden ikke en utfordring. Det hendte at forholdene var vanskelige, med is og snø, men 3 timer i full fart, gikk greit. Etterhvert har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø, og 18 kilometer er blitt langt. Det var derfor med en viss frykt jeg bestemte meg for å forsøke denne turen – nok en gang. Det var is på parkeringsplassen, og fjellskoene skled på marka bortover mot fyret. Det ble til at jeg gikk tilbake og skiftet til piggskoene. Da gikk alt så meget bedre. Det ble en helt grei tur sørover. Selv om det var overskyet, på tross av at Yr hadde meldt sol tidligere, ble det en flott tur. Det var ikke mange andre på tur denne dagen, men jeg traff en kar som kom joggende. Lyset var det som skilte denne turen fra en del andre. Det var morgenlys da jeg startet – omtrent halv tolv, og kveldslys da jeg omsider kom tilbake til bilen i tre tiden. Himmelen var farget av solene, og det ble litt solnedgangsbilder hele dagen. Jeg hadde aldri tidligere gått langt med piggskoene, og på vei tilbake mot bilen, fikk jeg problemer med den ene helen. Heldigvis hadde jeg med Compeed, og etter en kjapp stopp, kunne jeg gå uten å kjenne for mye av helen. Compeeden har ligget i sekken i nok så mange år. Endelig fikk jeg bruk for den. Merkelig nok var jeg i fin form da jeg kom til bilene. Selv med noen kilometer ekstra denne gangen, var jeg ikke stiv og vond i beina. En flott tur midt i desember.