REJOHN

I denne sammenhengen ikke sært, bare riktig. Takk for hjelpen. Vi var i tvil, men...

Tragisk. men det måtte jo skje før eller senere. Fra Stavaanger Aftenblad: Spansk mann falt ned fra Preikestolen En spansk turist mistet livet da han falt fra Preikestol-platået i går ettermiddag. tommas torgersenskretting Publisert: 9. oktober 2013 17:17Oppdatert: 9. oktober 2013 19:20 - Vi kan bekrefte at en mann er funnet omkommet etter et fall fra Preikestolen i 16-tiden i går ettermiddag, sier lensmann Odd-Bjørn Næss i Strand til Aftenbladet. Politiet har gjennomført og skal gjennomføre flere avhør med gruppen som var sammen med den spanske mannen da han falt. Identiteten hans er heller ikke fastsatt. Hentet ut i dag Mannen ble hentet ut av området ved hjelp av klatrere og Sea King i dag. - Den spanske mannen var sammen med en gruppe han hadde truffet i Stavanger, opplyser Næss. Ifølge avisen Strandbuen sto to personer et stykke unna selve stupet, da den forulykkede gikk ut igjen på selve platået, etter alt å dømme for å ta noen flere bilder. Da hørte de andre i følget skrik, men så ingenting. Mannen falt omtrent 250 meter. Norsk folkehjelp mobiliserte ti mann for å bistå spanjolens følge etter hendelsen, men traff på dem først da de var nesten nede. Da var de kalde og våte, ifølge Thor Egil Siem i Norsk folkehjelp. Han vil ikke si så mye om deres forfatning ellers. - De ble tatt hånd om av politiet, sier Siem.

Ok Jeg har rettet i bloggen, men lar det stå slik det var her. Takk for hjelpen.

Det går seg som regel til, det værste som kan hende er at ”noen" må ligge i samme seng til knøttet er sovnet. Det er lenge siden jeg hadde småbarn selv, men har hatt med barnebarn til Blåfjellenden og da var jentungen litt over 1 ½ år.

Hvor langt går du per dag når du går i fjellet? Mellom 15 og 25 km Hva savner du mest når du er i fjellet alene? Å ta stopp når jeg bør… Foretrekker du å sove i telt eller på hytte? STF selv/ubetjente hytter Er det ikke kjedelig å gå alene? Nei, det er som oftest folk på hyttene – får med begge deler. Hvilken type fjelltur liker du best? Sol, litt vind åpne heier, med en badekulp eller to Er du ikke redd for å skade deg eller gå deg bort? Jeg er forsiktig, og har med satelittelefon – og har alt brukket foten alene på tur. Hva er din drømmetur? Ryfylkeheiene i god vær. Hva er den beste turen du har vært på til nå? Den siste? Hvor var du på tur sist? Blåfjellenden Hvor går neste tur? Blåfjellenden. Hva er det typisk å glemme når man pakker sekken? Noen hvite små greier mannen sier jeg må ta. Nevn tre småting du absolutt ikke klarer deg uten på fjelltur! Lue, vanter og lang under. Nevn tre litt større ting du helst vil ha med deg! Bacon, egg og kvitseidsmør Ditt beste tips til de som skal på langtur i fjellet? Pakk lett.

Det godt mulig du har rett, men vår vurdering den gangen var på bakgrunn av mer enn fotoet. I "profil" var det etter vår mening ikke særlig tvil om at det var en falk, men vi var i tvil om hvilken type. Og området rundt Blåfjellenden stemmer bedre med at det var en dvergfalk en en haukugle.

Falkeblikk Foto: Ø. B. Johnsen Det hender vi ser rovfugl ved hytta. Ørnen svever normalt høyt oppe, men falk har det hent vi ser helt i nærheten. Jeg husker spesielt en gang at det ”sto” en falk rett utenfor vinduet. Den hang i lufta, og var ikke lenger fra vinduet enn at jeg syntes det kunne være mulig å strekke ut armen etter fugelen. Denne helga, satt det en fugl på uthustaket. Og denne gangen fikk broderen tid til å ta et bilde. Det er ikke ofte at interessante fugler sitter stille så lenge at det er mulig å få -selv et dårlig – bilde. Det ble litt frem og tilbake, Med oppslag i diverse bøker og sammenlikning. Vi ble vel enige om at denne fuglen måtte være en dvergfalk. Kopiert fra Wikipedia: Dvergfalken er utbredt over det meste av Norge, fra kyst til snaufjell. På Vestlandet hekker arten fåtallig. Beste hekkeområda finner fuglen i frodige område i bjørkebeltet nær vatn og vassdrag.

Spørsmålet er litt avhengig av hvor du bor i landet og om du eventuelt er villig til å dra langt. I mitt område (Stavanger turistforening) så er det bare en betjent hytte, Strandalen - helt greit å bestille på forhånd, og helt greit med småbarn. (Gjelder i den tiden hytta er betjent.) For øvrig er det selvbetjent eller ubetjente hytter, men de er til gjengjeld "tallrike". Jeg har opplevd å treffe foreldre med småbarn på de fleste hyttene. Spesielt senvinters, med pulk. Det har aldri blitt opplevd som problematisk, men det kan nok være litt "anstrengende" med småbarn tett innpå mange folk. Tar dere turen utenom helgene, vil det skjelden være noe problem. De fleste vil innrette seg, og så lang som mulig sørge for at dere får rom. Det er jo oftest det beste for alle. Forrige helg, var det småbarn på Børsteinen. Helt problemfritt.

Ikke ei ku å se, men det kan ikke være lenge siden de var ved Øknavad - nederste vaet mellom Holmavatn og Synesvarden. Ferske rukker.

Brusaknuten er høgjæren - høyeste punkt. Og med god sikt ned til Synesvarden. Vindmøller på alle hauger, jeg klarer ikke å bestemme meg om de er greie å se på, eller om de er i veien for naturopplevelsen.

Jeg tror den største forskjellen på oss er at jeg virkelig ikke tror Drytechs har forsøkt å "lure" oss, men har egentlig opptrådt dumt. Det å gjøre slike feil, er dessverre vanlig. De har ikke tenkt nøye gjennom problemstillingen fra forbrukerens synspunkt.

Jeg en av de som har trykket på "like" på Drytechs innlegg. Og det er selvsagt tillatt å spørre hvorfor. Drytech har kommet med en forklaring som jeg "kjøper". De er opptatt av ferdig vekt (av en eller annen forunderlig grunn). Det kan vi være enig i eller uenig i, men at det er ferdig vekt som blir vektlagt er det liten tvil om. Det kan det er tekniske finesser som gjør at de er opptatt av fergdig vekt, men jeg tror at det faktisk skyldes "feil" fokus. Drytech tjener penger på å selge produktene, I de deler av næringslivet jeg har vært borte i, er det nærmest en dødssynd å forsøke å "lure" forbrukeren. (og bli oppdaget) Jeg vet at mange ikke vil tro det, men de fleste produsenter av matvarer i Norge er ekstremt opptatt av å fremstå som seriøse i forbrukerenes øyne. Alt annet blir egentlig betraktet som "selvmord", og det er mange produkter som er trukket tilbake (og oppstår i en annen drakt) fordi forbrukerene har mistet tilliten. Dette vet Drytech. Derfor tror jeg på forklaringen, selv om den fremstår som litt ut av fokus. Ved å sammenlikne med andre tilsvarende "historier" så tror jeg faktisk at Drytech er svært overasket over reaksjonen til oss her på Fjellforum.

greit med en forklaring. Her misforsto jeg....

Søndagstur på høgjæren. Det ble igjen oss gamle gubber på tur. Denne gangen var det ikke mulig å få til en tur oppe i heia. Det ville ta for lang tid, både i kjøring og i gåing. Det måtte bli en av de nærmere turene, og da ble det til at vi valgte en rundtur på Jærens høghei. Nå er jo dette ikke så veldig høyt, men opp mot 400 moh. Terrenget minner om Hardangervidda, med samme bølgende landskap, med myr og småvann. Det mangler en skikkelig elv. Det renner elver gjennom landskapet, men det er stort sett oppdyrket eller kulturbeite langs elvene. Men fisk er det. Og i nærheten av Storamos, er det funnet rester av steinalderboplasser, som må være blant de eldste i Norge. Også den gangen må det ha vært fisken som trakk folk. Det var en god del folk ute og gikk den dagen. Vi for forbi en del på vei mot ”steinkjerringå”, men møtte bare en person mellom ”sreinkjerringå” og Synesvarden. Rett før toppen gikk vi forbi en flokk sauer. De sto tett sammen og var tydelig på vakt. Hunder? Og på toppen var det en familie som holdt på å skrive seg inn i protokollen. Vi fikk da spørsmål om vi hadde sett sauene, og kunne svare. Det viste seg å være bonden, som var ute og sjekket opp, samtidig med at familien tok en søndagstur. Turen fra Synesvarden og ned til parkeringsplassen ved Holmavatn er lett, svært lett. Det er for det meste slak nedoverbakke og god sti. Det blir fart av sånt. Ulempen er at turen tar fort slutt. Denne gangen var jeg helst i ”god” form da vi kom ned til Holmavatn. Og det selv om det hadde blitt tur både torsdag og fredag, og trening på lørdagen. I mangel av noe bedre. Det var en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg skjønner ikke helt hvor du plasserer febertoktene. De er da ingen ting å samle på. (eller god bedring) Og så til emnet: hva holder forkjølese borte? Tran, trening, eller varme sokker?

Gamle gubber går greit. Denne helgen lød dagseddelen på barnepass. Tur til utlandet - Aberdeen - for foreldrene, betød barnepass fra fredag klokken ett til langt ut på søndag. Skulle det bli den ukentlige turen til Blåfjellenden, så måtte det bli etter arbeidstid (i slike sammenhenger, et litt tøyelig begrep) torsdag og retur tidlig fredagsmorgen. Planleggingen kom egentlig ikke skikkelig i gang før onsdagskveld. Da måte jeg pakke med meg det som var nødvendig. I tillegg kom beskjeden at broderen ville bli med. Jeg vet ikke om det er nevnt, muligens noen ganger, broderen er min tvillingbror. Mine andre brødre blir omtalt som, nettopp brødre eller bror. En tur innover heia en torsdagskveld sammen med broderen er alltid en hyggelig affære. Vi måtte kjøpe inn før vi tok oppover, etter noen ganger, vet vi temmelig nøyaktig hva som trengs og er nødvendig. Når det gjelder middag, har vi de siste årene brukt Fjordland. Ikke akkurat gourmet mat, men tross alt bedre enn "real". Andre alternativer tar tid. Vi fikk en fin tur innover heia. Det blåste riktig nok, "stikker og strå", kuling, men det kom bakfra og gjorde egentlig ikke noe. Det var tørt i bakken, og medvinden gjorde nok at det gikk raskere enn "normalt". Det var spor i sorpa, både ned og opp. Vi mente det var sporene innover som var øverst, og det viste seg at det var et par på hytta da vi kom inn. Et hyggelig par fra DNT Sør. De hadde tydelig "peiling" på hva de holdt på med, og planla en omvei for turen til Langavaten dagen etter. Det kom en gjeng utenlandske ungdommer rett før det ble mørkt, og i motsetning til de andre, virket det ikke som de hadde helt kontrollen. Dongribukser og skolesekker. Jeg kunne heller ikke se "skikkelige" jakker, men det kunne jo være at de hadde med regntøy.Vi ble altså en grei gjeng på hytta denne kvelden, men det blåste skikkelig den natta. Det blir ikke skikkelig lyst før langt ut på morgenen så sent på høsten. Det ble en rolig frokost, og vi fikk hytta på stell uten å stresse for mye. Men vi måtte være avgåde før ti for å kunne hente barnebarn på rett tid. Den oppgaven kan det ikke tas lett på. Temperaturen sank ikke under 0, men været slo litt om. Det var yr i lufta og det var fortsatt vind da vi startet opp bakken. Vinden kom fra sør, og da var det litt live i bakken. På toppen fikk vi vinden i fleisen, men den hadde løyet bra fra i natt. Det var antakelig ikke mer en en frisk bris. Det ble igjen en kjekk tur over heia. Vi var - som vanlig - eninge om å ta det med ro. Og som vanlig ble det helst full fart. Vel nede på veien kunne vi bare konstatere at det hadde gått fort. Ikke så fort som i de gode gamle dagene, for en 4-5 år siden, men.... Så lenge vi fortsatt kan ta oss inn og ut til Blåfjellenden, er det håp. Og det tror jeg vi kan fortsette med i noen år fremover. Det er turene i heia som er "livet", ikke det å sitte inne å se ut vindeuet. Og det er håp for oss pensjonister, vi klarer fortsatt en tur eller to til.... Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er kjekt med tilbakemeldinger. Takk for det. Og det er like kjekt å høre om andre som også har fått stor fisk i Fidjavannet. Det skal jeg ta med om noen har bruk for informasjonen. Jeg har hørt om flere som mener det er observert gaupespor i dalen. Det kan jo være at alle opprinnelig stammer fra din observasjon, men det virker ikke sannsynlig. Beveren var tidligere fast gjest. Det var i noen år spor av bever i området ved huldrehaugene.

Jeg tror det er vanskeligere å få så stor fisk i dag, men den finnes nok fortsatt. De bar nok slipesteinen fra Frafjord. Den gangen var det ikke mye vei i Hunnedalen, og det ville være en lang omvei å bære fra Dirdal. Nå hadde nok bonden båt på både Månvann og Fidjavannet, og det ville ha gjort det enklere. Alternativet var hest på vinteren.

humøret på topp . (Glemte du å nevne sure sokker?)

Jeg er klar over at det er mye energi i nøtter, men det ble nevnt at han spiste lite nøtter og frø, og det er da jeg mener det kan bli for lite kalorier. Og historien er at det var en kar som skulle på tur, med lettest mulig sekk, og spurte hvilken matsort som inneholdt mest kalorier pr 100 gram. Masjepan var svaret han fikk. Det ble 7 dager med marsjepan - han rørte ikke masjepan på mange år.

Jeg skjønner jo at du gjerne vil bevise at det går, men med bakgrunn i egen erfaring er jeg skeptisk. Etter noen dager (mer enn to) i fjellet med 6 timers turer, og hvor jeg spiser normalt (frokost, et lite måltid midt på dagen og middag), er det betydelige mengder mat som går med når jeg er vel nede i lavlandet. Det er da egentlig kjevene som blir vonde mer enn at jeg blir mett. Og da tar jeg normalt i tillegg også av et par kilo på en slik tur. Siste turen, som egentlig bare var to dager, ble det et gedigent måltid da jeg var vel hjemme. Jeg skjønner bare ikke hvordan du skal klare å erstatte alle de kaloriene som jeg får i meg gjennom pizza, poteter bernaisesaus og kjøtt, med "grøntfor" som har lavt kaloriinnhold. Det må bli gedigne mengder grønt. Jeg tror du sliter (om du ikke i utgangspunktet har "litt" å gå på).

En historie om trollet i Fidjadalen. At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra. Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre. Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen. Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre. Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen. Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien. De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden. Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres. Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over. Men vi kom da over uansett. Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen. Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene. For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene. Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss. Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen. I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september. Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste. Alt på en gang. Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også. Nå har han holdt på i over 20 år. Steinene i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg. Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.

Jeg har aldri gått turen fra Børsteinen til Langavatn, men har vært på Langavatn når det har kommet folk nettopp fra Børsteinen. De har som oftest brukt godt over tiden som var stipulert, opp mot 9-10 timer. Kan du huske hvor lang tid dere brulte?

Bestefartur Det ble endelig anledning til å ta med barnebarn på hyttetur. Værmeldingen var god, og selv om det ble litt frem og tilbake med været, endte det opp meg godt turvær.Jeg hadde diskutert en mulig tur med foreldrene. De hadde ikke anledning til å være med, men om jeg syntes det kunne være greit å ta med veslejenta på tur, så værsågod. Som morfar, hadde vi bare vært på et par små turer tidligere. Det ville være spennende å se hvordan det ble å ha med en jentunge på 7 på tur.Jeg må innrømme at jeg nok ikke var like flink til å ta med egne barn. Eller kan det være at bestyrerinnen syntes vi burde dra på tur alle? Årene går og det er ikke alltid like enkelt å huske hva som har skjedd. Kjekt å glemme noe. Det var snakk om å gå til Taumevatn. Faren var skeptisk og anbefalte en kortere tur. Jeg snakket med jenta, og hun av klar på at det måtte bli en kort tur. Inn til Børsteinen fra Lyseveien er kort. Stort kortere enn det er det ikke mulig å få til. Men det er en lang kjøretur. Vi ble enkelt enige om å dra til Børsteinen. Dette er en selvbetjent hytte tilhørende Stavanger Turistforening. Den ligger på høgheia i nær 900 moh, i et åpent fjellterreng og i nærheten av et vann med samme navn.Navnet kommer av en karakteristisk stein i nærheten. Det blir sagt at fjellfarende mellom Sirdal og Lysebotn brukte å stanse opp og kvile her med sekken på steinen. Vi kom tidlig av gårde og etter et par timers kjøring (med noen spørsmål om ”det er langt igjen” og stopp for is) sto vi på den vesle parkeringsplassen ved veien og lesset opp. Jeg hadde ikke tatt med storsekken, men den mellomste ble mer enn passelig full. Vi hadde med det meste. Det ble litt mer mat enn vanlig, da jentungen dessverre er plaget med noe matallergi.Turen inn til hytta var kort men morsom. Det var skikkelig kjekt å oppleve barn i fri utfoldelse igjen. Jentungen sprang som en vind, fant røde T’er og var svært oppsatt på å være først over bruer og opp bakker. For en gammel mann, er slike ting ikke like viktig. På hytta var det alt kommet en familie. De hadde med tre barn. Ingen på riktig samme alder som jenta, men de fant likevel fort tonen. Det kom også flere etter hvert, men det ble disse vi hadde følge med hjem. Det var ikke mye jentungen satt ned den kvelden. Og det ble sent før ungene kom i seng og sovnet. Og det er nettopp erfaringen, at ungene storkoser seg sammen med andre på de selvbetjente hyttene. Det er sjelden nødvendig å ”kjefte” og det meste går greit. For oss voksne blir det tid til en god drøs for å finne felleskjente og for å høre hva andre jobber med, og er opptatt av. Fjellet, turer og steder er også emner som blir tatt opp. Vi fant forholdsvis for nære felles kjente, og det gjør det ikke mindre kjekt å være sammen. Selv om vi hadde kommet tidlig inn, så gikk tiden fort. Det ble kveld og roen senket seg, for en stund. Men morgenen kommer tidlig til små barn. Det var full fart fra tidlig morgen. Vi voksne vasket ut og tok hytta i rolig tempo, og gjorde oss klar til å gå. Vi tok følge med familien fra Ålgård bort til bilen. Det ble også en hyggelig affære sammen med unger som fortalte og spurte. Ikke stress i det hele tatt. Takk for en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Turen ned. Det er enklere å gå ned enn opp. Nedover Fidjadalen er en helt annen tur enn opp. Det blir helst to forskjellige turer. Og det er ikke bare på grunn av at det går mer ned enn opp, men også fordi det er mer å se nedover dalen enn oppover bakkene. Etter å ha kommet opp til hytta på torsdag ettermiddag, hatt en vanlig kveld på hytta i godt selskap med andre, ble det å ta fatt på turen nedover fredags morgen. At fredagens tur ble noe annet en torsdagens, skyldes også været. I løpet av natten var det klaret opp. Det hadde sneket seg ned en kuldegrad eller to, og de satt godt fast i plankene utenfor hytta, som ble såpeglatte. Men klarværet gir en fantastisk himmel, og det er vel ikke noe som er bedre enn klar kald høstluft. Som turvær er det bort i mot perfekt. Jeg må innrømme at det kriblet litt i beina før jeg tok fatt. At det antakelig var på grunn av at langturen dagen før satt i beina, er en annen historie.På hytta kom det et par, som også ville ned dalen. Den fredagen ble vi i hvert fall tre som tråkket stien nedover. Om det kom noen i mot, ville jo vise seg. Myrene under hytta og mot Fidjastølen var ikke frosset, men det var likevel enklere å krysse nedover enn opp. Det var rim og frost, og passe kaldt i skyggen av fjellet. Så sent på året, og så tidlig på dagen, blir det skygge helt ned til stien går oppe i lia over Månvannet. Nedover er det vidt utsyn over dalen, og flere plasser kan stien under skimtes på forholdsvis lang avstand. I dette terrenget vil det si noen hundre meter…I motsetning til oppover, går det svært greit å gå ned til Fidjavannet, og langs vannet er det mulig å lange ut. Men så har en jo bakken opp mot Gjertrudjuvet. Det er en 3’er bakke. 3 ganger så lang som en vanlig bakke, og helst litt brattere. Hvor lang en vanlig bakke er? Det er en tredjedel av bakken opp til Gjertrudjuvet. Nede i skogen ved elva under Månastødelen, var det rester etter leirbål og telt, men det var lenge siden noen hadde vært her. Jeg fikk selskap av bjørkeblader som falt. Det var tydelig høst og inne i skogen falt det blader fra trærne hele tiden. I sola oppe i lia ble det varmt. Det ble tid for lettelse i antrekket. I ura under Månvannet hadde sola fått tak og tørket opp steinene. Det var vesentlig enklere å krysse tilbake enn opp. Nede på slettene ved Mån, kommer det snikende en følelse som jeg gjenkjente. Det er alltid trist å se slutten på en skikkelig fin tur. Selv om det kjennes i beina, og jeg er sår under fotbladene av å tråkke på stein, så hadde det vært kjekt å kunne fortsette en liten stund til. Det var dagsturister på Mån. De kikket litt underlig på meg som kom nedover i ullbluse og skitten til knærene. Det kom ingen i mot, og det var ikke mange biler på parkeringsplassen. Ned Fidjadalen er fortsatt en mektig opplevelse. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden