REJOHN

For å komme opp dalen på østsiden av Månvannet, må det være mulig å krysse elva der den renner ut i vannet. Så lite vann er ikke helt vanlig, da vil du kunne krysse elva nede ved garden også (se masse Stein i elva.) Kommer du ovenfra, så er det mulig å finne stien ned til elva, rett etter at Månastødelen passeres. I enden av den lille flaten, rett før stien tar opp en liten bakke, kan stien skimtes videre fremover. STF vurderer å lage bru her, men jeg er redd den lett kan bli tatt av isen. Det er forøvrig ikke mye å tjene på å ta denne veien, men noen minutter blir det jo. Ved lav vannstand, når tangen nederst mot ura er tørr, er det enkelt å følge en sti rundt på øvre siden av ura. De gangene dette har vært mulig har jeg antakelig spart fem minutter. (Men det er mye enklere å gå her.)

Jo, jeg måtte over ura både på veien opp og ned. Det er mulig å unngå ura, men ikke med høy vannstand i Månvannet. Jeg har blitt stoppet av at elva kommer opp i ura et par ganger, men denne gangen kunne jeg bare høre vannet brumme under meg. Det var ikke en dråpe å se.

Gammel sti, men kun egne spor. Som for omtrent hele Norge, så har det vært en mild februar. Krokus og snøklokker titter frem i hagen, og jeg titter på værmeldingen. Denne dagen ble det lovet bra vær. Ikke nedbør, som er bra. Ikke vind, som er bedre. Og sol, i vertfall tidlig på dagen, ikke dårlig det heller. Bestyrerinnen gjør motsatt av trekkfuglene, hun er dratt til ”syden”, Denne gang Grand Canari.Det gir mulighet for en lengre tur, ikke det at jeg ikke kan ta langturer til vanlig, men nå er det engang slik at arvingene stikker innom for å sjekke ”ståa” ( arven?) lørdager, og det er jo kjekt å være tilstede. Jeg vurderte en tur til Blåfjellenden, men så god var ikke værmeldingen. Det har jo omtrent ikke vært vinter til nå i år. Det er kommet store mengder nedbør, men som regn nede i lavlandet. Det har blåst – stort sett hele tiden. Men denne dagen ble det bare meldt om bris. Hva med Fidjadalen? Er det mulig å komme inn til Huldrehaugane, så tidlig som i begynnelsen av mars. Jeg sjekket gamle turrapporter. Så tidlig hadde jeg ikke vært innover noen gang. Et forsøk verdt, tenkte jeg. Det var flom i elvene nede i lavlandet. Oppe ved Eikeskog gikk elva stor, men ikke så stor at det ville bli problemer i ura – mente jeg. Det var jo bare å forsøke. Det lå fortsatt snø og is nede i juvet ved Månafossen, Det var noen små flekker med is i stien opp mot Mån. Fonna før selve garden var på plass, men den var ikke særlig stor. På flatene ved Mån var det vann, mye vann. Det ble nesten å vasse bortover flyene. Det er et lite parti hvor elva går kloss i fjellet. Her hender det at det blir å henge i fjellveggen for å komme forbi. (En gang jeg drev å klatret i opp og ned i berget her, gikk det et følge over haugen, og kom før meg. Det er ikke mye å spare på å henge i veggen.) Denne gangen gikk det greit å balansere på noen steiner langs berget. Det hender at folk spør hvor det finnes steder der de kan være for seg selv. Fidjadalen kan være et alternativ. Denne lørdagen var det ingen andre på tur i dalen uten om meg. Kun egne spor ut og inn. Litt ensomt, og jeg var litt mer forsiktig enn vanlig. Det er ikke mye dekning inne i dalen…. Jeg gikk inn til forbi Månastødelen og ned til elva. Det er tydelig at også andre liker å ligge i telt her, jeg talte ikke mindre en 7 bålplasser. For mange år siden var det bever litt lengre inne, jeg sjekket, men så ikke spor. Så langt hadde været vært bra, ikke veldig varmt, men fint vårvær. Men etter hvert ble himmelen i vest stålgrå og det var tydelig et værskifte. Jeg tok en liten pause ved Månastødelen, og kunne kjenne at det hadde blåst opp. Det virket kaldere, men det kan skyldes vinden. Pausen ble ikke lang.På tilbakeveien over slettene fikk jeg vinden i fleisen, og da ble det såpass kjølig at jeg helst burde ha tatt på jakken. På toppen før bakken ned mot parkeringsplassen, ble det en liten pause og et tilbakeblikk på turen.Til å være så tidlig på året var det en fin tur. Et godt gjensyn med dalen. Teltplassen ved elva ligger og venter på besøk, og Månastødelen var akkurat som før. Bjørka er fortsatt bar og det flere måneder til heggen blomstrer og lukta av hegg legger seg som et teppe, men det er håp – om flere turer i Fidjadalen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Du har selvsagt rett, og jeg kan ikke helt skylde på hukommelsen. Det siste innleget er egentlig et blogginnlegg, som automatisk også kommer inn til Fjellforum. Det er noe av forklaringen på dobbeltlivet.

Det er riktig at du svetter salt, men svetten inneholder mindre salt enn det du har i kroppen, derfor øker saltinnholdet (litt forenklet). Og kroppen har flere gode strategier for å tilføre salt fra "lager", om det blir nødvendig. Sjekk for eksempel de linkene Ulvemors har i sitt innlegg. Under skikkelig varme forhold er det lurt å tilføre salt, men hos oss....

Noe av det jeg prøver å få fram er at sportsdrikk bare gjør tingene verre. Forholdet mellom salt og veske øker når du svetter. Dette er helt normalt og kroppen tåler en slik økning av saltinnholdet godt. Da blir det feil å tilføre mer salt. Du blir tørstere.

Både Taumevatn og Grauthellervann er kjente fiskevann. Jeg tror også det er fisk i Svartevann. Medlemskort i STF gjelder som fiskekort. Langavatn har også fisk, kanadisk bekkerøye. Og det er også fisk i Valevatn. Vannene lenger øst kjenner jeg lite til. For de fleste av de nevnte fiskevannene er det nok småfisk som gjelder. Svært mange av det som en gang var gode fiskeplasser, er i dag full av småfisk.

Jeg leste det du linket til med sto interesse. Det var egentlig ikke så langt fra det jeg prøver å formidle, men selvsagt bedre dokumentert, og ikke minst med et godt språk. 40 grader er normalt for varmt for meg, men det hender det bli så varmt på stranden midt på dagen. (I syden) Jeg håper det er kjøligere inne.

I følge en jeg snakket med i fjor baserte de seg på nettopp webkameraet i Hunnedalen nå det gjelder snø i området. Det kan de ikke ha gjort i år.... Jeg tror du har rett mye snø oppover, selv om det nok har forsvunnet en del pga regn.

Drikk, drikk og drikk før du blir tørst – hvorfor i alle dager.... For friluftsfolk har det gjennom årene skjedd store endringer på utstyrsfronten. Det er nok å nevne Goretex og for eksempel forskjellen mellom den gamle ”gode” sekken med meis og dagens vidunder. Mange er også opptatt av vekt, og det er masse lettvektsutstyr på markedet. Og det viser seg – selvsagt – at all ny viten ikke alltid er best og til å stole på. Når det gjelder utstyr, er det enkelt å sjekke om det er bedre enn forgjengeren. Den som har skoen på kjenner fort hvor det trykker. Det er ikke alltid like enkelt å sjekke om nyvinningene er bedre når det gjelder andre mindre håndgripelige ting. For min egen del har jeg hengt meg opp i påstanden om at det er viktig å drikke – drikke mye og helst FØR du blir tørst, for å kunne yte på et høyt nivå. Det finnes lite forsking som støtter påstanden. Påstanden oppsto i forbindelse med at sportsdrikke kom på markedet og skulle selges. Hvorfor vi skal drikke -mer- vann, følger at to ting, så vidt jeg har klart å få med meg. Det er for å opprettholde veskemengden og/eller veskebalansen. Når det gjelder veskemengden, viser forskingen at ytelsesnivået IKKE blir påvirket av om vi mister veske gjennom svetting, før det dreier seg om flere liter. (Selvsagt avhengig av kroppsvekt.) Påstanden om at vi må drikke like mye som vi ”mister”må også være pølsevev. Vektreduksjonen ved langvarig fysisk arbeid, vil ikke bare være vann, noe vil være fett og kullhydrater, og vi må uansett ha noe vann å gå på. Og hvordan klarte vår forfedre å springe viltet i senk på savannene i Afrika. Bar de på vann? Hadde dagens maratonere snakket med sine forgjengere fra tidlig 1900tallet, så ville de blitt sterkt advart mot å drikke vann i det hele tatt. Jeg tror ikke det er riktig tilnærming til problemet, men det viser at de tenkte annerledes i tidligere tider. Når det gjelder veskebalansen, så blir begrunnelsene for at det IKKE er viktig å tilføre vann i mengder under langvarige fysiske anstrengelse, noe mer vitenskaplig. Og her blir det å stole på kilder. Men for meg virker følgende fremstilling rimelig. Veskebalansen (mengden salt i forhold til veske – for enkelthets skyld) er viktig for ytelsen. Det er antakelig den som styrer vårt behov for vann. Det som skjer er at osmolalitet stiger som respons til svettetap. Dette er helt avgjørende for å forstå - du kan ikke tape salt, selv om du er en "salt svetter". Hvis natriuminnholdet i blodet synker, er det fordi du drikker for mye vann, ikke fordi du svetter salt. Og det er selvsagt helt normalt og helt uten problemer at osmolalitene stiger under langvarig arbeid. Det er vi laget for. I denne sammenheng kan det nevnes at inntak av sportsdrikk gir en merøkning av mengden salt i forhold til veske, og økt saltinnhold gir behov for mer vann. Med andre ord du blir tørst av å drikke. Litt ironisk, men det blir jo tross alt kalt ”tørsteslukker”. En god del undersøkelser viser at overdreven drikking faktisk er farlig. Kroppen har flere strategier for å tilføre salt til kroppsvesken, så det skal selvsagt en god del vann til før det kan bli skadelig. Naturen har gitt alle dyr evnen til å drikke når de er tørste. Men i følge myten må vi mennesker drikke FØR vi er det. Menneskene må være temmelig spesielle i forhold til andre dyr. Så drikk når du er tørst og ikke tenk så mye på hvor mye du drikker. Kroppen trenger glukose, men den inneholder sannsynligvis vann for minst 2 timers fysisk arbeid. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vårtur med innlagt vinterstemning. Forrige uke ble det en omlegging av planer, det var derfor naturlig at vi prøvde å gjennomføre turen denne søndagen. Lørdagen hadde vært knallfin – varme, sol og nesten ikke vind. Rene våren. Vi kunne meget godt tenke oss tilsvarende forhold søndag. Men de som bestemmer, tok ikke hensyn til våre beskjedne ønsker og startet dagen med vind og nedbør. Nå gir ikke vind fra øst som oftest noe særlig mye nedbør. Det ble vått på bilruta. På Parkeringsplassen på veien over mot Tovdal, var det direkte surt. Vind, selv om den nok ikke var sterkere enn en stiv bris, og temperatur ned mot null. Nedbøren som kom som regn litt lengre nede, var her oppe (250 moh) gått over til snø. Det var liksom ikke vintertur vi hadde sett for oss. For riktig å gjøre oss oppmerksom på at høgjæren ikke var rette plassen denne søndagen, kunne vi se at det var sol lenger vest. Det kunne ha vært litt sånn Garborgsk Alvelandstemning – ”det kviler klårt mot himmelrand”, men vindmøllene ødelegger mye av dette. Nå var bakken bar, og det var ikke antydning til frost, selv om myrene øverst fortsatt var litt harde. Forholdene var derfor ikke slik at turen ikke kunne gjennomføres. Vi salte opp og tok oppover stien – i et alt for raskt tempo for å få opp varmen. Det resulterte kjapt i høy puls og akutt behov for et mer bedagelig turtempo. Som så mange ganger før, etter å ha gått oss varme, justert hette og fått på vanter, kommer den gode turfølesen, og vi kan konsentrere oss om andre ting. Som å holde tempo oppe i bakkene mot Synesvarden. Og om de vi så foran går fortere eller senere enn oss. (Vi tok litt innpå nedover mot Holmavatn, men ikke merkbart mye….) På stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå fikk vi vinden i fleisen. Heldigvis holdt det opp å snø. Og vind har vi kjempet med før noen ganger, selv kald vind. Det går litt senere, og krever noe mer krefter, men hindrer ikke turen. Det var noen folk ute og gikk, på vei mot ”kjerringå” vekslet vi noen ord med gjengen. Vi tok igjen folkene på returen, og da viste det seg at det var noen vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden. Uten om disse var det ikke mange på tur denne dagen, men det sprang to spreke jenter forbi oss. Med vinden i ryggen, og uten nedbør, blir returen til Holmavatn svært grei. Det blir igjen mulig å diskutere. Pust og bein glemmes, og verden er et greit sted å være. Vi var litt skeptiske til bakkene opp mot Synesvarden, men disse gikk noenlunde. Vinden hadde løyet litt, og det var bare noen steder den tok i. Turen totalt er opp mot 15 km, og det tar oss noen timer. En passende søndagstur, som denne gangen fikk en helt grei slutt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

De beskrevne symptomene stemmer med mine plager, det er jo greit å få vite navnet på "greiene" Men antakelig ikke like enkelt å gjøre no med det.

En glad dag i mars. Endelig kom en dag med bra vær. Sola skinte, og værmeldingen lød godt. Ingen mørke skyer verken bokstavlig eller i overført betydning. Det burde ligge til rette for en skikkelig bra tur. Det hjelper ikke med arvinger. Som dumper barnebarn i fanget på, her må jeg nok si: bestyrerinnen. Men hun er nok så klar på at morfar må tre støttende til. To små som – en som egentlig ikke er så liten lenger, krever sitt. Dagseddelen lød derfor på en kort tur. Og da passer det med en treningstur rundt Li. Og, det kan i grunnen ikke sies for mange ganger, været var nydelig. Varmt, uten vind og sol. Vår. Det har ikke vært tilsvarende vær siden januar, og da var det helst kaldt. Det var mange som hadde fått med seg at været var bra. En god del biler på Dale. Og mange folk i løypa. Jeg traff samme mann som jeg har truffet noen ganger før. Det er andre enn meg (og broderen) som bruker Li som treningstur. Nå er det hyggelig å treffe folk igjen, og veksle noen ord om været. Jeg var spent på formen. Torsdagens trening gikk ikke helt etter planen. Den var tyngre enn på lenge. Hvordan ville det slå ut rundt LI? Jeg tok det litt med ro helt i starten, men det fine været og gode forhold gjorde det kjekt å ta i litt. Det ble helst slik at jeg gikk og holdt igjen i bakken. Det er et tydelig tegn på ar dagsformen er på plass. Det var fortsatt sorpet og glatt enkelte plasser, men det var ikke vått i stien. Endelig gode forhold, det var bare å gi på. Opp bakken gikk det i vanlig tempo, pulsen kom selvsagt opp, men det var enkelt å holde den på et rimelig nivå, og det tok ikke lang tid før den var nede på ”normal” nivå på de flate partiene oppover. På toppen traff jeg to på sykkel. De hadde syklet opp veien, og ville ta samme rute tilbake. Jeg fortalte at folk hadde syklet ned bakken mot stien langs sjøen. Det ser umulig ut for meg, og virker temmelig vannvittig, men bildene fra turen lyver antakelig ikke. I det fine været var det selvsagt folk på tur. Jeg traff flere som kom i mot, og det satt folk rund om kring som hadde pause. Det luktet stekte pølser. Dette var første turen der jeg ikke så spor av is eller snø/haggel. I nordhellingen i skyggen var det nok litt hardt i bakken. Det hadde vært frost om natten. Som tidligere sagt, når skaren bærer st. Hans blir det en sen vår. Hos oss har det omtrent ikke vært snø, og i motsetning til de foregående årene er det ikke frost til ut i mars. Snøklokker og krokus er vårtegn. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg var også rundt Li i dag, gikk som vanlig ned ved sjøen først. Det var to på sykkel på toppen, da jeg kom opp. Jeg kan ikke huske andre på alenetur, men du startet muligens senere eller tidligere. (Ut fra skyggen på bildet vil jeg tro du startet tidligere enn meg.)

Ikke like enkelt i heia. Med kuling og regn. Da passer GoreTex bedre.

Noe måtte jeg glemme, og helt riktig, dopapir må være med.

Innhold i dagstursekken. I tillegg til mat er det egentlig ikke mye som trengs. Jeg for min del har alltid med tørre klær (i to plastposer i sekken). Det er sokker og ragger. Undertøy (ullbluse) og ekstra fleece genser. En tynn for sommerbruk og en noe tykkere for vinterbruk. I tillegg har jeg alltid med en stillong, ekstra par tynne fingervanter og ekstra lue. Kart og kompass (i hvert fall det siste) trenger jeg vel ikke å nevne? Det er selvfølgelig med. Det blir opp mot 80-90 dagsturer i løpet av et år. Regner vi 80 pr år og at jeg har holdt på med dette i 25 år så blir det 2000 turer – pent og rundt. Det vil være litt spesielt om ikke min erfaring er temmelig representativ for de fleste. Jeg har hatt mine fall og ulykker – blant annet brukket foten på tur alene. Og erfaringen (da tar jeg også med de ”tilfellene” jeg har vært borte i), er at utstyret IKKE hindrer alvorlige ulykker. Alvorlige ulykker skjer ved fall og ved vading av bekker og elver eller tilsvarende. Der sekken og innholdet kan gjøre en forskjell, er når noen – andre – går seg vill i tåke, eller kommer ut av stien. Med andre ord er det i disse situasjonene innholdet i sekken kan gjør en forskjell. Et mindre sykehus, med utstyr for større operasjoner er, etter min mening helt unødvendig å bære på, og veier adskillig mer enn nødvendig. Jeg har alltid litt mat med (en kjekspakke). Når det gjelder førstehjelp utstyr, så bærer jeg på plaster, sårstrips, pinsett og smertestillende. Og dette er det utstyret jeg har hatt behov for gjennom hele mitt turliv – til nå. Om dette er nok, vet jeg jo ikke. Fremtiden kan fortsatt bringe overraskelser, men jeg tror temmelig sikkert at dette blir innholdet til jeg hiver turskoene på bålet. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Inge Marton sjekket ikke Sandvatn. Men det burde vel ikke være stor forskjell på Sandvatn og Leitevann. Det er jo mulig å ta en spade på hytta og teste - først.... (Gi meg en tilbakemelding om du gjør en test.)

Inge Marton mente at han ville legge sporet mellom Hunnedalen og Sandvatn oppe over Stutaheia. Øyarvatnet bør ikke brukes, mente han. ellers nok snø...

Det er kvistet, og Inge Marton mente at det var god is på Leitevann. Og det er nok snø. Nedbøren de siste dagene har kommet som regn, og har gjort snøen bløt og tung. Det skal antakelig folk innover på fredag. Bestyrerinnen har helt andre planer denne helgen, skitur kommer ikke på tale. Jeg håper på en tur både lørdag og søndag, men det er langt fra sikker at det lar seg ordne.

Det er kvistet inn til Blåfjellenden Det vil bli forsøkt kvistet videre til Sandvatn i dag (onsdag 26. Februar). I forbindelse med kvistingen, ble muligheten for snøsked vurdert. Og som vanlig for ruta inn til Blåfjellenden, er det ikke store fare for skred om kvistene følges. Leitevannet ble ikke målt, men det var godt med snø, litt vann, og isen var så pass tykk at det ikke var mulig å komme gjennom med en vanlig spade I følge Inge Marton, som har målt istykkelsen på småtjerna lenger nede, er isen tykk nok Han rapporterer også om mye snø, men det har regnet skikkelig mye de siste dagene, og vannet har gått oppe på Leitesåna, foreløpig uten å bryte opp isen Om noen har tenk å gå på ski fra Blåfjellenden til Frafjord gjennom Fidjadalen, så passer det å minne om at ungene på Fidjastølen aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen.... Løypa fra Hunnedalen og inn til Sandvaten, vil bli lagt over Stutaheia. I følge Inge Martom er det et tykt lag med snø og så litt vann før et tynt lag med is på Øyarvatnet. Her vil det være stor fare for å gå gjennom om noen våger seg ut på vannet, selv om det er snøscooterspor, må løypa over Stutaheia følges. (Scooteren "flyter" opp på snøen.) Ellers vil Turistforeningen oppdatere sine sider med opplysninger om forholdene etter hvert.

jeg liker "nynorsk". Jeg mener at den nye versjonen av "Fjellforum" automatisk reduserer for stor bilder. Jeg trenger i hvert fall ikke å gjøre noe nå. Det måtte jeg tidligere.

Den "enkle" måten å laste opp bilder på er å bruke "more reply options" nede til høyre når du starter, og så bruke "Attach Files" for å finne et av dine egne bilder som du har tilgang til. Og avslutter med "Attach This File".

Noen må ha skylda – værmeldingen? Noen dager må det bli en kort tur. Kalenderen inneholder alt for ofte fødselsdager og andre familiære hendelser. Hvorfor disse legges tilsøndager, når tur står på programmet, er litt uforståelig – for oss som går på tur. Og om det etterlyses forklaring så er svaret som oftest –”ordre fra overkommandoen skal følges” eller noe i den duren. Når det i tillegg blåser så husene rister og hattene flagrer, så ligger det egentlig godt ann til nok en tur rundt Li. Godt i le for sørøsten og ikke for lang. Men hva med regnet? Det regnet skikkelig på morgenen. Yr hadde regn på planen, men helst i små mengder og fordelt ut over formiddagen. Denne gangen var vi heldige. I stede for å spre nedbøren tynt utover, fikk vi hele greia i hodet i starten av turen. Nå kom det noen tunge og skikkelig mørke partier i skydekket seilende innover, men på en eller annen måte klarte vi å gå i mellom regnet. Men det var selvsagt både vått og sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Og det tar tid. Ikke for alle. På vei ned bakkene fra Dalevann sprang det en kar forbi. Vi vekslet noen kjappe ord. Han hadde gått hele runden – uten de snarveiene vi tar – og hadde helt sikkert startet lenge etter oss. Vi fant ”trøst” i at karen var 30 år yngre og at han sprang uten sekk. Det hjalp ikke et øyeblikk. Det er bare å innse at ting tar tid, og at ungdommen på 30 - 40 eller der omkring tar over. Det var ikke mange bilene på Dale, og det var heller ikke mange spor utover sjøen. Nå er det egentlig ikke så mange som tar turen helt rundt, men det pleier å være noen. Sjøen gikk hvit, og radaren på toppen ulte som en syk ku. Det tyder på kuling. Og på de verste plassene hadde vi problemer med å holde balansen i vinden. Men det er bare på de mest utsatte stedene. Turen går helst i le. Inne i skogen ved Einerneset ble det så pass varmt at jakken kom av. Og vi fikk en god tur i skjortearmene. Til oppe i mot snaufjellet. Der kom jakken på igjen. Vi forventet jo at det skulle blåse skikkelig på toppen, men denne gangen ble vi snytt for blåsten. Det var litt vind og vi måtte ta i litt for å komme frem, men det var alt. Nedover så vi ikke folk. Ved Dalevann var det et par gjenger som hadde slått seg ned. Og det var noen biler på Dale da vi kom ned. Men ikke den helt store utfartsdagen Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det blir satt ut bekkerøye, tror jeg. Og det blir tatt noe fisk. Jeg mener det er NJFF som selger fiskekort. Men hvem skulle kontrollere dette. Jeg har aldri hørt om noen som er spurt om fiskekort, og om Valevatn har utviklet seg likt andre vann i nærheten, så er det antakelig "overbefolket". Antakelig burde dere helst fiske med garn. Og hive det meste.