REJOHN

Det kan lett bli vanedannende med tur i Scotland. De har noe så fint som Munrobagging, samle på alle topper over 3000 fot. Det finnes en masse informasjon på nettet. Og det er mange fine turer.

Vi kunne nok hakommet opp, men... Unnskyldning for en ny tur.

Det er, som sagt planteskog, og da sitgagran eller liknende, og om det finnes i Bjerkreim, er jeg ikke sikker på. Du kan sjekke fottur.net for turer i det området. (Jeg tror jeg hadde satset på Madland Brekkå området i første omgang.)

På flate Jæren er all skog planteskog. Og over 6-700 moh er det stort sett bart. Det gir ikke mange muligheter for langturer, men gir rom for et par til 3-4 overnattinger på samme tur. I Madlands heia, og opp mot Brekkå vil det antakelig være mulig å gå noen dager og ligge nede i skogen. Men det betyr at turen uansett går over bare høyder. Eller blir det turer inn en dal, og over til nabodalen. Som F.eks fra Fidjadalen og over til Røssdalen. I vårt område er det vanlig med turer i heia, over tregrensen, og da mellom hytter.

Brødrene på tur Broderen og jeg la planer tidligere i vår. Tur til Scotland med Lochnagar som mål. Nå finns det flere brødre, og etter hvert som planene ble luftet og diskutert, ble til at alle fire sammen skulle ta den store utflukten. Det passet på mange måter greit. Eldste mann fyller 70 og det ville være en fin gave å spandere turen – og hva i alle dager gis ellers til noen som stort sett har alt?Turen ble lagt til 1. mai helga. På vei mot Ballater, hvor vi skulle overnatte før turen, var vi innom noen kjekke brennerier og hadde noen små og forsiktige prøver på myrvannet… Torsdagen var noe fuktig og kald. På vei over høylandet, kunne vi se hvite topper med både gammel og ny snø. Det lovet ikke helt godt for fredagens tur. Fredagsmorgen, etter tradisjonell (engelsk) Scotsk frokost, pakket vi ned både drikke og mat. Vi regnet med at turen ville ta noe tid. Men været var bra, bortsett fra at bilrutene nede i landsbyen var dekket med frost. Innover langs Muick til Spittal of Glenmuick ble det diskutert forskjellige alternativer til toppturen, men vi ble enige om å forsøke. Vi ville uansett ikke bli de eneste som vill gå oppover denne dagen.På parkeringsplassen var det alt en del biler. Men ikke alle skulle til toppen av Lochnagar. Det finnes en god del andre turer og stier i området. Vi tok stien opp mot toppen. I dette tilfellet er ”stien” for den første halvparten av turen en vei for Landrovere, og byr ikke på veldig store utfordringer. Bortsett fra at eldste-mann, som ikke trener men røyker, ikke har pust. Det gikk i et rolig tempo oppover. Etter halvannen time ga han seg og snudde nesa nedover. Vi fortsatte, lyden av liryper fulgte oss oppover. Og vi skremte også opp noen fugler. Noen av rypene var mer opptatt av hverandre enn av oss, og vi kom nesten helt innpå før de flakset opp.Det går mye oppover. Bakkene er stort sett ikke bratte, men til gjengjeld lange. For å redusere slitasjen, er det laget ”trapper” og lagt ut stein som gjør det naturlig å følge en bestemt vei oppover. Tilretteleggingen minner mye om det arbeidet som er gjort på stien ut til Prekestolen, men jeg tror ikke det er så mange som tar turen til Lochnagar som ut til Prekestolen. Opp mot 900moh er det en liten kneik som ender ut en liten dal. I andre enden av denne dalen er det fantastrisk utsikt til vannet og toppen Lochnagar, og utsikten her er ofte fotografert og malt. Videre går det bratt opp en ur. Denne var dekket av en fonn med løssnø på toppen. Med stup i enden av fonna, er både broderen (han som har samme fødselsdag som jeg) og jeg ikke helt trygge. Det gikk en del folk oppover, og hadde vi tatt tiden til hjelp ville det være mulig å komme opp – og ned, men med eldstemann ventende, fant vi det best å snu. Vi hadde hatt en god tur opp, og etter at 70åringen hadde snudd, holdt vi et brukbart tempo. Det fikk klare seg for denne gang. Og så er det også en god unnskyldning for å ta nok en tur til naboen i vest. Vi må da kunne komme opp en gang…Nedover går greit, men en god time i bare nedoverbakke tar på. Det er faktisk sånn at de små oppoverbakkene som finnes gir en liten hvil i all nedover. Nede ved bilen var det vår. Adskillig varmere enn opp. Der var det egentlig vinter. Det er litt rart å komme til Scotland og oppleve våren på ny. Har var bjørka bare så vidt grønne.Med en kortere tur enn planlagt, kunne vi ta nok et besøk på et brenneri. Like i nærheten av dronningens slott i Scotland – Balmoral, nærmestre nabo, ligger Brenneriet Lochnagar. Et lite anlegg sammenliknet med de andre vi besøkte, men fullt ut verdt et besøk. Vi kom på slutten av dagen, var alene på omvisningen, og fikk VIP oppvartning. En skikkelig hyggelig opplevelse. En litt kort tur ble avsluttet på den lokale pubben med pizza og øl. Dette burde bli obligatorisk i Norge. 4 brødre hadde en fin tur, og en bra opplevelse sammen. Turen var verdt hvert øre. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Pr i dag ser det ut til at de lavere heiene i Frafjordheia vil være snøfrie om 14 dager, og så avgjort klar for å ta i mot turister i begynnelsen av juni. Det normale er turer fra hytte til hytte, men med telt kan turen gjøres lenger eller kortere alt etter som. Det er fisk i en god del av vannene, og ingen spør normalt om fiskekort. Med telt vil jeg muligens anbefale å starte opp Fidjadalen, ta over til Røssdalen for så å gå kjærlighetsstien tilbake til Frafjord. En rundtur på glatt opp mot en uke, men med mulighet til å korte ned om nødvendig. Og ruta - kan - for en stor del gå oppe i høyden over tregrensen, eller nede i dalene godt under tregrensen.

Snøkartet melder om barmark innover mot Blåfjellende, så sesongen kan nok starte snart. (jeg tror ikke helt på snøkartet, det er nok en god del snø i heia fortsatt, men om et par uker...) Og når det gjelder Viglesdalen, skal Hjelmeland turlag ha dugnad 9-11. mai, så det passer muligens bedre denne helga, Og værmeldingen er jo ikke helt gal.

Denne helga er det planer om tur til Lochnagar, men neste helg... Blåfjellenden via sommerløypa - men med trugene i bakhånd.

La dette bli mellom oss, men jeg syntes litt synd på en del av "dyrene" i Arboretet på søndag. De kunne jo ha tatt en skikkelig tur til fjells.

Kjekt kart, men ikke mye hjelp fra lokalkjente..... Å dra på telt for de få overnattingene du planlegger, blir mye vekt for "lite".

Jeg tror muligens at årsaken er OTinnlegg fra min side. Og da beklager jeg at ditt innlegg fulgte med på lasset. Du finner det i tråden" Fjellforum i trykket eksemplar?" Slik jeg husker det er forumet "om Fjellforum" bare for sponsorer, og da kan det være at du ikke har tilgang.

For morro skyld tok jeg en titt på snøkartet, for å se hvordan snøforholdene ser ut fra dette ståsted. Og her var det bare å snøre skoa. Snøfritt mellom Hunnedalen og Blåfjellenden.... Stemmer dette, er det rekordtidlig. Og det virker ikke helt sannsynlig med bakgrunn i snømengdene jeg så i påsken. Har noen mer oppdatert informasjon? (Webkamera på røde kors hytta viser snø på Tverrånuten som er under 1000m.)

En litt annerledes tur. Sol og sommer. Dagen var avsatt til en skikkelig søndagstur. Vådlandsnuten lå å ventet. Så kommer synsforstyrrelse og sikksakklys. Migrene. Heldigvis bare noen få ganger i året, men typisk for våren. Det er ikke noe særlig å ta ut på tur med. En omlegging av planer ble nødvendig. Det ble noe jeg har gjort mange ganger tidligere, men som jeg antakelig ikke får anledning til å gjøre så fryktelig mange ganger til. Jeg gikk tur med min mor. Ikke uvanlig det. Bortsett fra at min mor blir 92 til høsten. Det er ikke så mange på den alderen som fortsatt er i sving, og av de heldige som fortsatt er blant oss, er det nok en god del som har fast opphold på sykehjem, eller ikke er i stand til å komme seg ut på egen hånd. Min mor er fortsatt oppegående og sprek nok til en liten tur.Bestyrerinnen ble også med, og vi satte kursen mot arboretet i Sandnes. En kjent turplass for svært mange, men totalt ukjent for meg. Jeg hadde ikke vært der før i det hele tatt. Et slik turområde med faste stier, nærmest vei, og med servering av vafler til verdig trengende, finnes antakelig i nærheten av de fleste større byer. For meg ukjent terreng. Det har aldri falt meg inn at det er mulig med tur i en slik setting. Og jeg var nok en litt fremmed fugl i selskap med barnevogner og eldre med gåstaver. Før turen fant jeg fram et par med ubrukte Chrispi fjellstøvler. Det burde være rette anledningen til å gå støvlene litt inn. Og jeg hadde med min gamle sekk – en Bergans Helium. Ganske solbleket og med noe slitasje rundt omkring. Det mangler en spenne, og den er nok ikke helt ren innvendig. Det gjør selvsagt sekken mer og mer ”verdifull” og vanskelig å skifte ut. Det ligger en helt ny og slenger en eller annen plass i utstyrsboden. Alt i alt ikke helt stilen til flertallet av turfolket.Det var sommer, kortbukser, lyse skjørt og små overdeler dominerte. Det ble selvsagt ikke lange turen, men vi var da ut i over en time. Og det var en del å se på. Her inne i skogen, godt og lunt, fantes det blomster jeg aldr har sett før, i godt selskap med hvitveis og hestehov, som jeg har sett før. Bare litt i le for trekken og med sol i bakken bak, kom temperaturen godt over 25 grader. Vi har hatt sommer uten slik varme. For min mor var turen en mimretur. Her har hun gått mange ganger, og husker med glede turene sammen med sin bror. De tok ut på søndagstur i mange år, og hadde helt sikkert like stor glede av turene som jeg har av mine turer i heia. Likevel burde jeg ha vært på tur innover, enten mot Bynuten eller Vådlandnuten. Nå ja, de toppene kommer til å ligge der i menge år, men…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og mange takk for vennlige ord. En oppmuntring.

Det tar ikke stort lengre tid å få opp et Helsport Ringstind 2 -helt nytt for anledningen. ( lurer på hvor det gamle er blitt av?) Og selv om min tur på fredag lørdag gikk forbi fiskevann, så hadde jeg ikke med stanga. Det er kjedelig å fiske. Og hva gjør man med fisk om det tilfeldigvis kom en på kroken?

Vår og sommer på en gang. Det var ikke vanskelig å planlegge en tur inn Fidjadalen med telt og utstyr. Det var sommertemperatur og ikke snakk om regn eller vind. Perfekte forhold.Og siden en telttur i Fidjadalen står i turplanene for 2014, ville det jo også være greit å få gjennomført utflukten. Det ble litt kaos i pakkingen. Hvem har rappet teltet, eller hvor i hekkan kan det ha gjort av seg. Det meste ordner seg. XXL har mange gode tilbud. På Eikeskog – parkeringsplassen var det en bil utenom min. Bakken opp til Mån er seig. Erfaringsmessig må den tas i rolig tempo for at det ikke skal bli alt for tungt på slutten. Det er ikke mange årene jeg har dratt på den tradisjonelle teltturen i Fidjadalen så tidlig som 26. april. Og det har vært en del år hvor det har vært mer vinter enn vår inne i dalen på denne turen. Jeg husker et år der jeg måtte skrape vekk snøen der teltet skulle stå. Dette året var det sommertemperatur, og for første gang –noe overraskende – var dunposen for varm. Jeg lå i posen uten klær, og selv da måtte jeg lufte beina. Turen innover dalen fredags ettermiddag, ble en tur i godt selskap med våren. Sol og varme, og bjørk som bare så vidt hadde fått blader. Grønnfargen er spesiell akkurat på denne tiden. Lys og gjennomsiktlig. Senere blir grønnfargen mørkere og mer ensartet. Det var ikke mer blader på bjørka enn at det var lett å se fjellrekka innover dalen. Hvite av snø mot toppene, og med knall blå himmel øverst. Postkort stemning. Og turen innover dalen ble selvsagt lydsatt av fuglekvitter og bruset fra elva. Den gikk stor, men det var ikke skikkelig snøsmelting fart i vannet. Mot normalt, steg vannet fra jeg la meg og til jeg sto opp. Med sommertemperatur nede i dalen var det ikke rart at snøsmeltingen tok fart oppe i høyden. Denne gangen prøvde jeg en ny variant når det gjelder middag. Jeg tok med en Fjordlandpakke. Det gikk selvsagt greit å varme denne på primusen, og også få maten på en tallerken. Folk kan få lov til å si hva de vil om Real Turmat, men Fjordland slår Drytec ned i støvlene på smak. Litt mer å bære på, men nesten like enkel å lage. Og ikke stort mer arbeid med renhold. Vannet som brukes til oppvarming av maten, egner seg godt til å vaske opp i. Som vanlig regnet jeg med å bli alene inne i dalen. Spesielt siden det var fredag, og værmeldingen var god for hele helga. Men ut på ettermiddagen kom det et par som slo opp teltet et stykke lengre inne på sletta. Jeg tok en tur bort og hilste på paret. De var fra Litauen, og hadde i utgangspunktet tenkt seg helt opp til Blåfjellenden. Med bare to dager til rådighet, ville det bli en svært lang dagstur, å gå opp til hytta for så å komme seg helt ned til bilen på lørdagen. Jeg tok det med ro på morgenkvisten. Stekte egg og laget te. En rolig stund for meg selv. Og for en gang skyld fikk jeg alt krimskramset opp i sekken med plass til overs. Helt til jeg kom på at jakken, den hadde jeg selvsagt på, også skulle i sekken. Det ble en rolig tur tilbake. Ura er ingen utfordring i tørt vær, men med 15 kilo på ryggen, så blir det likevel å sette foten litt forsiktig ned. Det skal ikke så mye til for å smelle kne eller ankel i en skarp stein. Og de er det mange av. Jeg traff ikke et menneske før helt nede ved garden på Mån. I bakken, på min vei nedover var det en hel del folk som klatret mot fossen. På parkeringsplassen masse bil.En tidlig telttur – uten flygende og stikkende gjester, og med sommertemperatur. Helt perfekt . Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Sloaros er DNT Sør - ikke STF.

Fra linken: (Er det noe jeg ikke får med meg - det står da 400 g hvetemel?) Ingredienser 375 g TINE Ekte Smør 150 g sukker 5 dl TineMelk Hel 500 g havregryn 5 ts bakepulver 400 g hvetemel

Bynuten i finvær. Det måtte noen runder på telefon for å få på plass «søndagsturen» mandag 2. påskedag. Broderen var kommet ned fra hytta søndag. En annen bror hadde nevnt Bynuten. Og vi avtale å møtes på parkeringsplassen klokka 11. Jeg hentet broderen, og vi kom litt forsinket til parkeringsplassen på Seldalsheia. Da kunne vi se vår yngste bror og kona oppe i bakken. Vi gjorde oss klar og tok i vei etter. I bilen oppover hadde vi en liten runde på hva som ville være fornuftig bekledning. Termometeret viste alt over 10 grader, og det ville bare bli varmere utover dagen. Nå skulle vi opp i høyden – opp mot 800 moh, men det tegnet til å bli en sommerdag. I midten av april. Vi startet i bare ullbolen, og jeg hadde ikke på annet hele turen. Broderen ble kald på toppen, og måtte bruke jakken noen minutter. Vi kom litt på etterskudd oppover, og måtte ta i litt. For yngre brødre (som i tillegg hadde tatt det med ro oppover) gikk det mye bedre. For ikke å snakke om «den bedre halvdel» som virkelig var i stand til å holde tempoet oppe i bakkene oppover. Det var haugevis med bil på parkeringsplassen, men vi så bare noen få folk på vei oppover. Forklaringen kom da vi fikk et helt følge imot oss sånn litt over halvveis. De må ha startet tidlig. Oppover bakkene ble det å henge på. Vi gikk fort et stykke. De verste kneikene må uansett tas i rolig tempo. Men det kom selvsagt en kar og sprang forbi i det vi tok fatt på en kneik av den bratte sorten. På toppen var det utsikt, mye utsikt, og det kom en del folk mens vi tok pause. Dette var dagen for de unge og spreke….. Snøen på toppene innover viser godt, Og fra Bynuten kunne vi se at det fortsatt var en del snø på Vådlandsnutane. Det var antakelig mer enn det vi normalt går på. Men det kan ikke være mange dagene med sol og sommer før mesteparten av snøen vil forsvinne. Vådlandsnutane blir et turmål forholdsvis snart. Det gikk greit nedover. Det kom selvsagt av at det var tørt, og mulig å gå på steinene uten å gli.Et stykke nede i bakken ble vi stoppet, og spurt om vi hadde gnagsårplaster. Og – endelig – etter å båret på greiene i flere år var det noen som hadde behov for et plaster. Det ble varmt nedover. Folk på vei opp var sommerkledd. De fikk seg muligens en liten overraskelse på toppen. Der var trekken kald. Helt nede ved bilene, kom det en kar imot i bare kortbuksa. Jeg håper han hadde mer tøy i sekken, OG smørt seg med faktor. Det var helt greit å få av skoene nede ved bilen, og det ble hellt innpå en del drikke utover dagen. Det viser at vi ikke er helt tilvendt varmen så tidlig på året. Men fint vær hadde vi. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og hyttene til STF er aldri låst.... Fra Haukeliseter og "nedover" mot Sirdal, vil vel også snøen ligge til et godt stykke ut i juni. Det er mye snø i høyden.

Tradisjonen tro – til Blåfjellenden Bestyrerinnen var aldri i tvil. Også påsken 2014 ville bli tilbrakt på Blåfjellenden. Etter som avreise nærmet seg, og værmeldingen ikke ble bedre, kom vi oss ikke oppover før tirsdag – mot normalt mandag.Til gjengjeld var tirsdagen kjempebra, med sol og lite vind. Og helst kjølig – i hvert fall i forhold til resten av påsken. Turen inn tar sin tid. Det er tung sekk, og en god del oppoverbakker. Bestyrerinnen har nye ski, smørefrie. De henger i oppoverbakker og har tilstrekkelig glid nedover. På flatene går det derfor bedre enn med de gamle skiene, som aldri var riktig smurt. Og innover heia kommer påskestemningen snikende. Det er kjekt å tenke på at vi skal tilbringe en god del dager på hytta. Det vil forhåpentlig komme en del gjester, i hvert fall på torsdagen til komlemiddagen. Det vil antakelig bli lange – og litt kjedelige kvelder, der det bare er oss på hytta, og den eneste underholdningen kommer fra en skurret radio. NRK er godt å ha.Og selv om turen inn ikke er mer en 8-9 km, så er det godt å komme fram, hive av seg sekken og strekke på beina. Det er alltid en del ting som må gjøres – sånn med en gang. Hente vann, sette på kjelen. Spa fram gangveier der det er mulig, og hente ting som trenges fra tilsynsrommet. Og ikke minst: fyre opp peisen. Det var litt rått i hytta, siden det ikke hadde vært folk de siste tre ukene. Og siden vi skal være fram til søndag, blir det en del ting ut over gulv og bord. Litt rotet, med andre ord. Maten må henges på knagger ute i skuten. Det kreler og kryper av små uskyldige dyr under hytta…Første dagen får vi besøk av 6 stykk. Til gjengjeld var vi alene neste natt. Torsdagen startet med regn og vind, og sluttet med snø og vind. Vi var spent på om det i det hele tatt ville komme noen til middag – gratis til overnattingsgjester. Ungdommen er ikke redd for litt vær. 5 ungdom i alder 14 til 17 kom innover. En del hadde vært inne til komlemiddag flere ganger tidligere, og litt vær holdt ikke den gjengen vekk. Middagen ble en hyggelig affære. Og gjengen stilte med bløtkake til dessert. Slå den. Ungdommen tok inn på annekset, slik at vi hadde hovedhytta for oss selv natt til fredag. Dagen etter kom tre jenter innover. De var fra England, og ikke særlig fjellvant. Og de skulle videre mot Langavatn der de ville ligge i snøhule.Det ble gjort en god del på hytta. Etter vinteren så uthuset, hvor bosset ble oppbevart, ikke særlig bra ut. Det krevde grundig renhold. Hytten måtte vaskes og støvsuger – første slangefører, det er meg. Hyller og kroker må tas minst en gang i året, og det er alltid noe som trenges å gjøres med hytta. Denne gang ble det hengt opp et nytt teppe på veggen i annekset. Det blir tid til soling. Hytta er et turmål for folk på dagstur. Og en god del av turfolket er gjengangere år om annet. Siden jobben donerer kokekaffe, får de som vil ha, en kaffekopp eller to. Det blir selvsagt også en hyggelig prat. Lørdagsmorgen fikk vi besøk av Nils fra jobben. Han har hytte i Hunnedalen, og var på sin første skikkelige tur innover i heia.Og sånn går nå dagene… alt for fort. Vi fikk besøk at et ungt par på lørdag. De tok inn på hemsen – med madrasser på gulvet, selv om rommene nede var ledige. Søndagsmorgen ble det oppbruddsstemning. Det blir alltid litt hektisk siste dagen. Alle ting som er utsatt i påvente av en «bedre» anledning, må plutselig gjøres. Verktøy og utstyr må på plass. Hytta må vaskes ut og sekkene må pakkes. Klokka ble noe over elleve før vi tok ut. Da var temperaturen alt opp mot ti grader. Det var selvsagt sol. Bakken opp er tung, men med noen stopp for å finne igjen pusten, så kommer vi – fortsatt – opp. På Leitevann var det påskestemning i bøtter og span. Sol og hvite vidder med et skispor mot horisonten. Denne gangen tok vi en omvei ned mot bilen. Det var så pass greit å være på tur at vi tok en ekstra runde rundt «kånedalen».Vemodig stemning på parkeringsplassen. Nok en påske er over, og i det knallværet som vi hadde, kunne påsken godt vært lenger. Trøsten får være at det ikke er lenge til sommersesongen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Elendig er nok en tilnærmet riktig betegnelse. Sludd regn og vind. Ingen god kombinasjon med ski. Og det er jo et stykke fra deg til Hunnedalen på vinteren?

En og samme tingen. Og jeg har en gang forsøkt meg på tur, etter en komlemiddag. Dårlig kombinasjon.

Tradisjon på Blåfjellenden Som vertskap og tilsyn på Blåfjellenden, har bestyrerinnen og jeg invitert til komlemiddag på Blåfjellenden de siste 4-5 årene. I fjor med 40 gjester. Året før, bare tre. Stor variasjon i besøket med andre ord. Og hvor mange ville ta turen innover dette året? Det ble kikket en del på Yr og Storm dagene før vi tok av gårde. Og værmeldingen var lite samarbeidsvillig. Fint vær stort sett hele påsken – men ikke på skjærtorsdag. Da skulle det komme både regn og snø/sludd, og det ville blåse. Vi gikk inn til hytta på tirsdag, i strålende vær. Onsdagen var sånn passe, med litt sol og mye skyer, men uten vind. Vi la uansett noen kilo pinnekjøtt i vann…. Torsdag ble sur. Vind og regn og tilslutt snø. Det var ingen på dagstur, og håpet om gjester sank. Vi laget likevel to store gryter med komler, og gjorde klar gulrøtter og kålerabien . Værmeldingen for langfredag og påsken videre var strålende, og noe mat ville vi kunne bli servere senere, oppvarmet eller stekt. Men faste gjester gir ikke opp. Fem friske ungdom trosset været for nok en gang å spise komler på Blåfjellenden skjærtorsdag. Flott gjort, og som vertskap, må vi ta det som et stort kompliment at noen på tross av uvær, kommer innover for en middag. For ungdommen var det tredje året. Tidligere har de hatt med fedre. Dette året fikk ikke fedrene lov til å være med. Dette var en ungdomstur… Og ungdommen ble en dag ekstra, og spiste like mye komler på langfredag. Hvor i alle dager har enkelte plass til – jeg tror det var 9 - ni komler. Ungdommen klarte seg fint på egen hånd. At en av de voksne som vanligvis har vært med, likevel stakk nedom Blåfjellenden for å smake på komlene på fredagen, kan jo nevnes – men bare sånn i forbifarten… Klokka fem sto bordet dekket og vi var syv til sammen. Det ble et hyggelig måltid. Til dessert ble det servert bløtkake. Den sto ungdommen for. Til vår store overraskelse kom det med kake på fat. Komler, med bløtkake til dessert er tunge saker. Fredag ble det igjen dekket til komlemiddag. I tillegg til fem friske ungdom, hadde vi fått besøk av tre unge damer fra England. Noen av disse på sin første skikkelige tur i fjellet. Da gjensto det bare å få vasket gryter og kar. Litt av en opperasjon i seg selv. Nå sto bestyrerinnen for det meste av matlagingen og arbeidet etterpå. Min oppgave ble å holde bøttene fulle…

Men muligens burde jeg være noen år yngre.... Det fikk jeg ikke med meg.